Norsk oljehistorie på 5 minutter

Ved utgangen av 1950-årene var det få som trodde på olje- og gassrikdommer langs norskekysten. Lite visste vi om hvor betydningsfull petroleumsnæringen skulle bli for norsk økonomi da de første utvinningstillatelsene ble tildelt midt på 1960-tallet. 50 år senere er næringen Norges viktigste både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel av total verdiskaping.

I et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958 skrev Norges Geologiske Undersøkelse :«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Hendelsen som åpnet folks øyne for at det kunne være hydrokarboner i Nordsjøen var det nederlandske funnet av gass i Groningen i 1959. Dette funnet førte til entusiasme i en del av verden der energikonsumet i stor grad baserte seg på kull og importert olje. I iveren etter å finne mer ble oppmerksomheten rettet mot Nordsjøen. Norges geologiske ekspertise var negativ til olje- og gassforekomster, men dette kunne ikke stoppe entusiasmen etter gassfunnet i Nederland.

I oktober 1962 sendte Phillips Petroleum et brev til myndighetene i Norge om tillatelse til leting i Nordsjøen. Selskapet ville ha lisens for de delene av Nordsjøen som lå på norsk territorium og som muligens ville komme innunder norsk sokkel. Tilbudet var på 160.000 dollar per måned. Tilbudet ble sett på som et forsøk på å få eksklusive rettigheter. Det var utelukket for myndighetene å overlate hele sokkelen til et selskap. Dersom områdene skulle åpnes for leting måtte flere selskaper inn.

I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen (regjeringen) kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Selskapene fikk muligheten til å foreta forberedende undersøkelser det samme året. Tillatelsene ga blant annet rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring.

Selv om Norge hadde proklamert statshøyhet over store havområder gjensto det noen viktige avklaringer angående deling av kontinentalsokkelen, primært med Danmark og Storbritannia. Avtaler om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet ble inngått i mars 1965. Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965. Det ble tildelt 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper. Utvinningstillatelsene ga enerett til å undersøke, bore og utvinne i konsesjonsområdet. Den første letebrønnen ble boret sommeren 1966, men viste seg å være tørr. Det første oljefunnet som ble gjort på norsk sokkel var Balder i 1967. Funnet var derimot ikke lønnsomt nok på daværende tidspunkt, og det skulle drøye 30 år før funnet ble bygget ut.

 Ekofisk
Ekofisk - Flyfoto: ConocoPhillips

Det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet av Ekofisk i 1969. Lille julaften 1969 informerte Phillips norske myndigheter om funnet av Ekofisk – det som skulle vise seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs.Produksjonen fra feltet tok til 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke store funn.

I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert rundt områdene sør for Stadt (62 grader nord). Sokkelen ble gradvis åpnet og kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. De områdene som virket mest lovende ble undersøkt først. Det førte til funn i verdensklasse, og produksjonen fra den norske kontinentalsokkelen har vært dominert av store felt som Ekofisk, Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Disse feltene har vært, og er fremdeles, svært viktige for utviklingen av petroleumsvirksomheten i Norge.

I forbindelse med utbyggingen ble det etablert infrastruktur som flere felt har kunnet knytte seg til. Nå minker produksjonen fra flere av disse feltene, samtidig som flere nye, mindre felt har kommet til. Derfor er produksjonen i dag fordelt på flere felt enn før.

I 1979 ble det åpnet for petroleumsvirksomhet også nord for 62.breddegrad. Leteaktiviten i deler av Norskehavet og Barentshavet startet tidlig på 1980-tallet, og ble senere utvidet ettersom nye havområder ble åpnet opp for petroleumsvirksomhet. Produksjon i Norskehavet startet i 1993 og i Barentshavet i 2007.

I startfasen dominerte utenlandske selskaper letevirksomheten og sto for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Etter hvert økte det norske engasjementet ved at Norsk Hydro kom med. Det samme gjorde Saga Petroleum, et privat norsk selskap som ble opprettet i 1972. Samme år ble også Statoil opprettet med staten som eneeier, og man etablerte et prinsipp om 50 prosent statlig deltakelse i hver utvinningstillatelse.

Fra 1. januar 1985 ble petroleumsvirksomheten omorganisert. Deltakerandelen til staten ble delt i to, en knyttet til selskapet og en knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). SDØE er en ordning der staten eier en andel i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Andelen blir fastsatt ved tildeling av utvinningstillatelser og størrelsen varierer fra felt til felt. Som en av flere eiere dekker staten sin del av investeringer og kostnader, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsen. Statoil ivaretok de forretningsmessige sidene ved SDØE på vegne av Staten.

Våren 2001 vedtok Stortinget at 21,5 prosent av verdien av SDØE andelene kunne selges. 15 prosent ble solgt til Statoil og 6,5 % ble solgt til andre rettighetshavere. Salget av SDØE andeler til Statoil ble sett på som et viktig element i å gjennomføre en suksessfull børsnotering og privatisering av Statoil. Statoil ble børsnotert i juni samme år og opererer nå på lik linje med enhver annen aktør på norsk kontinentalsokkel. Statsaksjeselskapet Petoro ble opprettet i mai 2001 for å ivareta SDØE på vegne av staten.I 2007 fusjonerte Statoil med olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro.

Oljeplattformen Kristin

Oljeplattformen Kristin, foto: Statoil. 

Ved årtusenskiftet ble det åpnet for deltakelse fra flere typer selskaper på kontinentalsokkelen. Av hensyn til god ressursforvaltning ble de store internasjonale selskapene som var etablert i Norge supplert av andre typer selskaper som så andre forretningsmuligheter i de norske petroleumsressursene. I dag er det stor grad av mangfold og konkurranse på norsk sokkel med i overkant av 50 norske og utenlandske selskaper aktive på sokkelen.

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for den økonomiske veksten i Norge, og for finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Lite visste vi om hvor betydningsfull denne næringen skulle bli for norsk økonomi da de første utvinningstillatelsene ble tildelt midt på 1960-tallet. 50 år senere ser vi at næringens betydning for norsk økonomi er større enn noen gang. Utviklingen i petroleumssektorens andel av total verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter i Norge er et klart bilde på dette.

Makroøkonomiske indikatorer for petroleumssektoren, 1971-2014

Aktiviteten på norsk sokkel vil også fremover være helt sentral for norsk økonomi, takket være store gjenværende ressurser og nye betydelige utbyggingsprosjekter slik som Johan Sverdrup.

Les mer om norsk petroleumsvirksomhet med oppdatert informasjon om: felt, funn, produksjon, leting, ressurser, rammeverk og økonomi norskpetroleum.no.