Schengen- og justissamarbeid

Norge deltar i viktige deler av EUs samarbeid på justis- og innenriksområdet. Den viktigste av våre tilknytningsavtaler er Schengen-avtalen. Som Schengen-medlem er vi del av et område med felles yttergrense og indre reisefrihet. Dette forutsetter at alle deltakerne anvender og gjennomfører det felles regelverket på en effektiv og forsvarlig måte.

Også andre deler av EUs samarbeid på dette området påvirker Norge i større eller mindre grad. For eksempel gjør grenseoverskridende kriminalitet det nødvendig med et effektivt internasjonalt politisamarbeid. Europa står også overfor utfordringer knyttet til flyktningestrømmer og ulovlig innvandring som må håndteres i fellesskap.

Schengen-samarbeidet

Schengen-samarbeidet ble først etablert i 1985 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike og Tyskland, og er oppkalt etter byen i Luxembourg der avtalen ble undertegnet. Ordningen opprettet et reisefrihetsområde der personkontrollen på grensen mellom de deltagende land ble avskaffet, og innebar også et tettere samarbeid om grenseoverskridende kriminalitet.

Mellom de nordiske land har det siden 1954 eksistert en passunion som gjør Norden til ett felles reisefrihetsområde. Da de nordiske EU-medlemmene Danmark, Sverige og Finland søkte om å tiltre Schengen-samarbeidet, ble det nødvendig for Norge og Island å inngå en avtale med Schengen-landene for å bevare den nordiske passunionen. Denne samarbeidsavtalen ble undertegnet 19. desember 1996.

Beslutningen i Amsterdam-traktaten om å integrere Schengen-samarbeidet i EU innebar at det ble opprettet nye institusjonelle rammer for samarbeidet, og nødvendiggjorde en ny avtale mellom Norge, Island og EU. Avtalen om tilknytning til Schengen-samarbeidet ble undertegnet 18. mai 1999, og Norge ble operativt integrert i Schengen-samarbeidet i 2001.

Norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet

Avtalen om Schengen-samarbeidet gir Norge rett og plikt til å anvende hele Schengen-regelverket. Det innebærer at avtalens regler om politisamarbeid, rettslig samarbeid i straffesaker, regler om visumarbeid og regler om personkontroll ved de ytre grensene skal gjelde for oss. Disse reglene skal samlet sett kompensere for de utfordringer som følger av at kontrollen er opphevet ved de indre grensene. Politiet, påtalemyndighetene og utlendingsmyndighetene er de sentrale aktørene i dette arbeidet.

Ved utarbeidelse av nye regler skal Europakommisjonen innhente råd fra norske eksperter på samme måte som fra EU-landenes eksperter. Schengen-avtalen gir oss dessuten rett til å delta i utformingen av nye bestemmelser av betydning for gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket.

Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet foregår i det såkalte fellesorganet, som består av medlemslandene i EU, Europakommisjonen samt de fire assosierte Schengen-medlemmene Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. På denne måten deltar Norge i EUs drøftelser av alle Schengen-relevante spørsmål som oppstår i det løpende samarbeidet. Når EUs råd forbereder regler eller tiltak som ikke faller inn under avtalen, men som likevel kan ha betydning for samarbeidet, skal fellesorganet informeres.

Når utformingen av nye regler har vært drøftet i fellesorganet treffer EU-landene det endelige vedtak i Rådet. Norge tar deretter på selvstendig grunnlag stilling til om vedtaket skal godtas og bli en del av norsk rett.

Hvem deltar i Schengen-samarbeidet?

Samtlige EU-land, bortsett fra Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, deltar i Schengen-samarbeidet. I tillegg er Norge, Island, Sveits og Liechtenstein assosierte medlemmer av samarbeidet.

Danmark tok i forbindelse med forhandlingene om Maastricht-traktaten en rekke forbehold, blant annet mot deltakelse i de overnasjonale delene av justis- og innenrikssamarbeidet. I og med at hele dette samarbeidet nå er overnasjonalt, har det skapt nye utfordringer for Danmark å stå utenfor. Endringene ved Lisboa-traktaten innebærer at Danmark - som Norge - må be om parallellavtaler med EU på områder der de ønsker å være med.

Storbritannia og Irland har også en særlig stilling i EUs justis- og innenrikssamarbeid. De deltar i utgangspunktet ikke i samarbeidet på asyl- og migrasjonsfeltet, og heller ikke i Schengen-samarbeidet. De har imidlertid muligheten til å delta på visse områder etter eget ønske.

Som følge av den politiske situasjonen på øya står også Kypros foreløpig utenfor Schengen-samarbeidet. Heller ikke Bulgaria og Romania er foreløpig fulle medlemmer av Schengen-samarbeidet.

Annet justis- og innenrikspolitisk samarbeid

Schengen-samarbeidet er et saklig avgrenset område innenfor EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Også utenfor dette feltet har Norge og EU sammenfallende utfordringer og interesser, og et gjensidig ønske om å samarbeide på mange saksområder. Det finnes derfor etter hvert en rekke avgrensede avtaler om samarbeid mellom Norge og EU.

Blant de viktigste av disse er avtalen om norsk tilknytning til det såkalte Dublin-regelverket, som ble inngått i 2001. Avtalen inneholder kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en Schengen- eller EU-stat. Som en del av dette samarbeidet deltar Norge i et europeisk fingeravtrykksregister, Eurodac, som skal bidra til å fastslå identiteten til de som søker asyl.

Norge er ikke formelt knyttet til EUs asyl- og flyktningepolitikk. Samtidig er dette et område der EUs politikk og regelutvikling har konsekvenser for Norge, og hvor vi har kompetanse og ressurser å bidra med. Vi fører derfor en tett dialog med EU om asyl-, flyktning- og migrasjonsspørsmål. EUs migrasjonspolitikk er nærmere omtalt i en egen artikkel og kan leses her. Norge inngikk en samarbeidsavtale med Europol (EUs organisasjon for politisamarbeid) i 2001. Avtalen gir adgang til et praktisk samarbeid mellom norsk politi og Europol, blant annet gjennom utveksling av informasjon og utplassering av politisambandspersonell. En tilsvarende avtale ble inngått i 2004 med Eurojust, EUs samarbeid mellom nasjonale påtalemyndigheter.

Norge er tilsluttet EUs konvensjon om gjensidig bistand i straffesaker, og har også inngått en avtale om overlevering av lovbrytere. Av andre viktige tilknytningsavtaler til EUs samarbeid på justis- og innenriksområdet kan nevnes Lugano-konvensjonen, som gjelder fullbyrdelse av dommer i sivile saker, Prüm-avtalen (om forbedret informasjonsutveksling mellom ulike lands politietater) og CEPOL (europeisk samarbeid om politiutdanning). Du kan lese mer om norsk deltakelse i EUs justis- og innenrikspolitiske samarbeid her.