1. Utrydde fattigdom

1.1)Innan 2030 utrydde all ekstrem fattigdom

1.2) Innan 2030 minst halvere prosentdelen av menn, kvinner og barn i alle aldrar som lever ifattigdom, i samsvar med nasjonale definisjonar

1.3) Innføre nasjonalt tilpassa sosiale velferdsordningar og tiltak for alle, inkludert
minstestandardar, og innan 2030 oppnå ei vesentleg dekning av fattige og sårbare

1.4) Innan 2030 sikre at alle menn og kvinner, særleg fattige og sårbare, har lik rett til økonomiske ressursar og tilgang til grunnleggjande tenester, til å eige og kontrollere jord og andre former for eigedom, og til arv, naturressursar, ny teknologi og finansielle tenester, inkludert mikrofinansiering

1.5) Innan 2030 byggje opp motstandskrafta til fattige og personar i utsette situasjonar, slik at dei blir mindre utsette og sårbare for klimarelaterte ekstremhendingar og andre økonomiske, sosiale og miljømessige påkjenningar og katastrofar

1.a) Sikre ei vesentleg mobilisering av ressursar frå mange ulike kjelder, mellom anna gjennom styrkt utviklingssamarbeid, for å gje utviklingslanda, særleg dei minst utvikla landa, tilstrekkelege og føreseielege middel til å gjennomføre program og politikk for å utrydde alle former for fattigdom

1.b) Opprette gode politiske rammeverk på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå basert på utviklingsstrategiar som gagnar dei fattige og tek omsyn til kjønnsperspektivet, med sikte på å auke investeringar i tiltak som motverkar fattigdom

Det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår. Økonomisk vekst, høy sysselsetting, stor grad av omfordeling gjennom skatter og godt utbygde velferdsordninger har bidratt til mindre ulikhet og fattigdom i Norge sammenlignet med andre land.

En andel av befolkningen har likevel økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. En indikatorer som ofte brukes for å belyse hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen av befolkningen som gjennom en treårsperiode har inntekt under 60 prosent av medianinntekten. Målt på denne måten var andelen i befolkningen med vedvarende lavinntekt 9,5 prosent i treårsperioden 2020-2022 (studenter er holdt utenfor).

Ett av ti barn lever i en familie med vedvarende lavinntekt (10,6 prosent i treårsperioden 2020-2022). Det har siden starten av 2000-talet vært en økning i andelen barn som bor i familier med vedvarende lav inntekt, men det har vært en nedgang i tallene fra 2020 til 2022. Barn med foreldre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og innvandrerbefolkningen er overrepresenterte i lavinntektsgruppen.  

Lavinntekt blant alderspensjonister har gått betydelig ned over tid. Dette må sees i sammenheng med større yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsopptjening blant nye pensjonistkull, og en økning i laveste pensjonsnivå for enslige alderspensjonister.

Det er små forskjeller i lavinntekt mellom kvinner og menn, med unntak av de eldste, hvor flertallet av minstepensjonistene er kvinner. Den viktigste årsaken til lavinntekt blant personer i yrkesaktiv alder er manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet. For at alle skal få ta del i velstandsveksten må flest mulig få mulighet til å delta i arbeidslivet. Innsatsen for et velfungerende arbeidsmarked, et sikkert og seriøst arbeidsliv og for inkludering av flere i arbeid er viktig for å forebygge og redusere fattigdom. Arbeids- og velferdsetaten forvalter ulike virkemidler som skal hjelpe de som står utenfor arbeidslivet til å komme i arbeid, bl.a. arbeidsmarkedstiltak. Integreringsloven og ungdomsgarantien fra 1. juli 2023 er innsatser som skal bidra til at utsatte grupper blir inkludert i arbeidsmarkedet.

Godt utbygde offentlige tjenester som utdanning, barnehager og helse- og omsorgstjenester reduserer forskjeller i levekår og legger til rette for deltakelse i arbeidslivet. Folketrygdens stønadsordninger gir inntektssikring ved sykdom, arbeidsledighet, uførhet, tap av forsørger og høy alder.

Regjeringen vil våren 2025 legge fram en stortingsmelding om sosial mobilitet og sosial utjevning for barn og unge og deres familier. Formålet med meldingen er å forsterke politikken for å redusere sosiale forskjeller og motvirke at dårlige levekår går i arv. Meldingen vil følge opp rapport fra ekspertgruppen for barn i fattige familier og rapport fra ekspertgruppen som har sett på betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet. Like muligheter i oppveksten. Samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023) er videreført i 2024.

I den internasjonale oppfølgingen av mål 1 legger Norge stor vekt på tiltak rettet mot å utrydde fattigdom gjennom støtte til utdanning og helse. Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk.

I 2013 var antallet mennesker som levde under den internasjonale ekstremfattigdomsgrensen på 1.90 USD om dagen, anslått til 767 millioner. Det er en nedgang fra 28 pst. i 1999 til 11 pst. i 2013. Den største nedgangen i ekstremfattigdom skjedde i denne perioden i Øst og Sør-Asia. I Afrika sør for Sahara lever imidlertid fortsatt nærmere 42 pst. av befolkningen i ekstrem fattigdom.

Sosiale velferdsordninger er grunnleggende for å forebygge og redusere fattigdom og forskjeller. I 2016 var kun 45 pst. av verdens befolkning dekket av slike ordninger.

Utryddelsen av alle former for fattigdom er det overordnede målet for norsk utviklingspolitikk. Norge er blant landene med høyest prosentandel av BNI og bidrag per innbygger. Det er imidlertid begrensninger i hva norsk bistand alene kan oppnå. Bistand må i større grad benyttes strategisk for å utløse andre ressurser for utvikling.

Norsk utviklingspolitikk prioriterer utdanning, helse, næringsliv, klima og fornybar energi i tillegg til humanitær bistand. Disse områdene er erfaringsmessig avgjørende for bærekraftig og inkluderende utvikling. Regjeringen arbeider også med å konsentrere en større andel av norsk bistand mot de som trenger det mest – minst utviklede og mest sårbare land.

Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er så viktig for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon at de er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og bistand.