Inntektspolitikk og lønnsoppgjør
Artikkel | Sist oppdatert: 18.01.2024 | Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet har som hovedmål å sørge for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet legger til rette for at vi over tid kan ha høy sysselsetting og lav arbeidsledighet, og samtidig moderat lønnsvekst. Partene i arbeidslivet har ansvar for gjennomføringen av lønnsoppgjørene. Myndighetene har ansvaret for at lover og regler legger til rette for et velfungerende arbeidsmarked. Regjeringens kontaktutvalg, som ledes av statsministeren, er den sentrale møteplassen for dette samarbeidet. Deltakere i kontaktutvalget er LO, YS, Unio, Akademikerne, NHO, Virke, Spekter, KS, Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukerlag og Norges Fiskarlag.
En viktig del av det inntektspolitiske samarbeidet er å legge til rette for at partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles forståelse av utviklingen i norsk økonomi. Det er også viktig at partene i lønnsoppgjørene så langt som mulig er enige om det økonomiske bakgrunnsbildet for forhandlingene.
Sentralt i dette arbeidet er Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) som Arbeids- og inkluderingsdepartementet har det administrative ansvaret for.
Hva er «frontfagsmodellen»?
Lønnsdannelsen i Norge bygger på frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i konkurranseutsatte virksomheter skal gjelde som en norm for øvrige forhandlingsområder. Dette blir ivaretatt ved at avtale- og forhandlingsområder med store innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler og lager avtaler først (det såkalte frontfaget). Ved forbundsvise hovedoppgjør er det forhandlingene mellom Norsk Industri (NHO) og Fellesforbundet (LO) om revisjon av Industrioverenskomsten, og den tilsvarende avtalen mellom Norsk Industri og Parat i YS, som utgjør frontfaget. Ved mellomoppgjør og samordnede oppgjør er det LO og NHO og YS og NHO som utgjør frontfaget.
Tariffavtalene er grunnlaget for lønnsdannelsen
Tariffavtalene er det viktigste virkemiddelet partene i arbeidslivet har i inntektspolitikken. En tariffavtale er en felles regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer.
Tariffavtalene har bestemmelser om lønn og andre arbeidsvilkår. Eksempler på dette kan være arbeidstid og ulike typer sosiale bestemmelser, oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering, samt om pensjon for de som har dette avtalefestet. Hva som inngår i avtalene, varierer mellom de ulike tariffavtalene.
Avtaler på ulike nivåer
Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene:
- mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening
- mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller
- mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte
En arbeidstakerorganisasjon kan føre forhandlinger og inngå tariffavtale med arbeidsgiver eller en arbeidsgiverorganisasjon. Tariffavtalene regulerer medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår og blir inngått for en viss periode (tariffperioden).
Tariffavtalene er i all hovedsak toårige, men som regel med adgang til å forhandle om lønn for annet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene, utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Tariffavtalene i staten og i kommunesektoren har avtaleutløp 30. april.
I tariffperioden gjelder det en fredsplikt, som betyr at partene ikke kan tvinge fram endringer i det de har avtalt ved å bruke kampmidler som streik og lockout.
Dersom partene er uenige i innholdet i en inngått og gjeldende tariffavtale, kan de bringe en slik rettstvist inn for avgjørelse i Arbeidsretten.
Streik og lockout
Dersom partene ikke har inngått tariffavtale tidligere, eller tariffperioden for en inngått tariffavtale er utløpt, vil innholdet i en ny eller revidert tariffavtale være gjenstand for forhandlinger.
Dersom partene ikke kommer til enighet i en slik interessetvist, må de som hovedregel til tvungen mekling hos Riksmekleren før de kan iverksette arbeidskamp. Ved å bruke kampmidler som streik eller lockout kan en part sette makt bak kravet sitt overfor motparten.
Samfunnet og berørte parter av en streik må i utgangspunktet tåle de ulemper en arbeidskonflikt fører med seg.
Prosedyrene for forhandlinger, mekling og arbeidskamp er nærmere regulert i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven (Lovdata).
Lønnsnemd
Ved uenighet om ny eller endret tariffavtale gjelder som hovedregel en fri rett til streik og lockout.
Dersom en interessetvist ikke blir løst med mekling, kan partene i fellesskap bringe tvisten inn for Rikslønnsnemda. Det følger av lønnsnemdloven. Dersom konflikten fører til fare for liv og helse eller andre alvorlige skader for samfunnet kan det være aktuelt å gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Inngrepet må ligge innenfor folkeretten.
Tvungen lønnsnemnd må vedtas i hvert enkelt tilfelle ved lov. Avgjørelsen i arbeidskonflikten overlates til Rikslønnsnemnda, og nemndas kjennelse får virkning som tariffavtale mellom partene.
Behandling i Rikslønnsnemnda
Rikslønnsnemnda behandler tvister om hva som skal bli innholdet i en ny eller endret tariffavtale. En kjennelse fra Rikslønnsnemnda har samme virkning som en tariffavtale.
Rikslønnsnemnda oppnevnes av Regjeringen. Nemnda er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet og oppnevnes for tre år av gangen.
Dersom en arbeidstakerorganisasjon og en arbeidsgiver/arbeidsgiverorganisasjon er uenige om hva som skal bli innholdet i en ny eller endret tariffavtale, kalles dette en interessetvist. Dersom partene i en interessetvist ønsker at konflikten skal bli løst ved avgjørelse fra Rikslønnsnemnda, kalles dette frivillig lønnsnemnd.