St.meld. nr. 14 (2000-2001)

Børs og katedral— Om økonomien i Den norske kyrkja

Til innhaldsliste

4 Opplysningsvesenets fond

4.1 Innleiing

Opplysningsvesenets fond har sitt grunnlag i Grl. § 106, som handlar om det såkalla benefiserte godset, dvs. eigedommar som frå gammalt av høyrde til det einskilde presteembetet som underhald for presten. I Grl. § 106 heiter det: «Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden benefiserede Gods skal blot andvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.» Opplysningsvesenets fond vart danna ved lov i 1821 av det i Grl. § 106 omhandla benefiserte godset. Fondet er no regulert i lov 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond, sjå Innst. O. nr. 45 (1995-96) og Ot.prp. nr. 68 (1994-95) Om lov om Opplysningsvesenets fond.

Opplysningsvesenets fond, som er eit sjølvstendig rettssubjekt, er eigar av store skog- og jordbrukseigedommar, tomter, bygningar og pengekapital. Ved årsskiftet 1999/2000 er fondet eigar av 600 eigedommar fordelte på 380 kommunar, med eit samla areal på meir enn 1 million dekar. 30 000 dekar er dyrka mark, og om lag 950 000 dekar er skog og utmark. Til fondet høyrer òg 13 000 festetomter. Fondet er eigar av 460 prestebustader, og det er ei primæroppgåve for fondet å halde tenestebustader for prestane. Denne primæroppgåva for fondet er ført vidare og forsterka ved forslaget om at fondet frå 2001 skal ha det finansielle ansvaret for dei vel 600 kommunale prestebustadene, sjå St.prp. nr. 1 (2000-2001).

Verdien av eigedommane er i rekneskapen for fondet ført opp med 1 000 kroner. Bakgrunnen for dette er at eigedommane i det store og heile har høyrt til fondet frå eldre tid. Ei verdifastsetjing i rekneskapen etter til dømes marknadsverdien vil bryte med det grunnleggjande historiske kostprinsippet. Departementet arbeider med å få betre mål på verdien av dei einskilde eigedommane, slik at opplysningar om dette kan vere med i den årlege rekneskapen for fondet. Dersom alle eigedommane skulle ha vore avhenda, kan salsverdien reknast til om lag 2,4 mrd. kroner.

Kapitaldelen av fondet er i hovudsak plassert i norske og utanlandske verdipapir og utlånt til kyrkjelege formål. Kapitalen er for det meste plassert i aksjar og andre eigenkapitalinstrument, og i obligasjonar og andre renteinstrument. Per 31. desember 1999 var den bokførte verdien av kapitalen 1,3 mrd. kroner. Marknadsverdien var 1,5 mrd. kroner.

Av lova om Opplysningsvesenets fond § 2 går det fram at formålet med lova mellom anna er å sikre at fondet kjem Den norske kyrkja til gode. Det går elles fram av § 5 i lova at eigedommar og kapital som høyrer til fondet, ikkje kan givast bort eller brukast opp. Etter § 6 i lova skal avkastninga frå fondet først dekkje utgiftene til fondet. Utover dette kan avkastninga leggjast til kapitalen eller givast til kyrkjelege formål etter nærmare avgjerd av Kongen. Det er fastsett at Kongen har forvaltningsansvaret for fondet. Det ansvaret som lova legg til Kongen, er delegert til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet ved kgl. resolusjon 7. juni 1996.

Med verknad frå 1. januar 2000 er det gjort avtale om at NORSKOG skal ha oppgåver som gjeld forvaltninga av skog og utmark, medan Statskog skal ha oppgåver som gjeld anna eigedomsforvaltning, eksklusive bygnings- og jordbruksforvaltninga. Store delar av finanskapitalen til Opplysningsvesenets fond blir forvalta aktivt ved forvaltningsselskap i Noreg og i utlandet, medan andre delar blir forvalta ved plasseringar i ulike fond.

Frå 1998 blir utgiftene og inntektene til fondet ikkje lenger førte i statsbudsjettet og statsrekneskapen, sjå St.prp. nr. 1 (1997-98), og frå 1999 har det vore ein føresetnad at fondet skal dekkje den delen av utgiftene til si sentrale forvaltning som staten tidlegare har dekt, sjå St.prp. nr. 1 (1998-99). Visse driftsutgifter til forvaltninga av fondet, og det særskilde tilskottet frå fondet til felleskyrkjelege tiltak, blir førte i statsbudsjettet mot refusjon frå fondet, sjå statsbudsjettet kap. 299 og 3299 Opplysningsvesenets fond.

Frå 1. januar 2001 skal det skipast eit forvaltningsorgan for Opplysningsvesenets fond med eige styre, sjå St.prp. nr. 61 (1999-2000) og Innst. S. nr. 220 (1999-2000). Styret for forvaltningsorganet vil ha ansvar for forvaltninga av fondet etter dei overordna retningslinjene som er fastsette av departementet. Driftsutgiftene for forvaltningsorganet skal dekkjast av fondet.

For kyrkja og for kyrkja sin økonomiske situasjon, både på kort og lengre sikt, vil bruken av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond og retningslinjer for forvaltninga av fondet, ha interesse. Forutan ein kort omtale av eigedomsretten til fondet, kjem departementet i dette kapitlet inn på spørsmålet om bruken av avkastninga og om prinsipp og retningslinjer for finans- og eigedomsforvaltninga. Den norske kyrkja sitt landsfond, oppretta i 1956 av prestelønn som ikkje vart utbetalt i okkupasjonstida, blir òg omtalt.

4.2 Eigedomsretten til Opplysningsvesenets fond

Lova om fondet gjer det klart at Opplysningsvesenets fond er eit sjølvstendig rettssubjekt. Sidan 1814 har spørsmålet om kven som eig fondet, vore diskutert. I St.meld. nr. 64 (1984-85) s. 5 skreiv departementet: «Så lenge de nåværende relasjoner mellom stat og kirke består er spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og de gjenværende eiendommer av mindre praktisk betydning idet både kjøpesum og avkastning er bundet til bruk i samsvar med bestemmelsene i grl. § 106.» I samband med ei tolking av § 22 i laksefisklova, har lovavdelinga i Justisdepartementet i brev 23. november 2000 til Miljøverndepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet konkludert med at staten er eigar av fondet. I fråsegna frå Justisdepartementet heiter det mellom anna:

«På bakgrunn av drøftelsen overfor er Lovavdelingens konklusjon at kirken ikke er et eget rettssubjekt, men en del av staten. At Opplysningsvesenets fond er eiet av kirken som sådan, må derfor utelukkes.

(. . .)

Etter en gjennomgang av de aktuelle rettskilder og den historiske bakgrunnen for Opplysningsvesenets fond er Lovavdelingen kommet til at det må anses som sikkert at staten er eier av fondet.

(. . . )

Selv om staten eier Opplysningsvesenets fond, vil den imidlertid være bundet av de rammer som følger av Grunnloven § 106 første punktum når det gjelder anvendelsen av fondsmidlene. Dessuten vil staten være bundet av de begrensninger som måtte følge av lov om Opplysningsvesenets fond (så langt loven ikke endres).»

Departementet viser til dette. Departementet meiner elles det er bruken av avkastninga og retningslinjene for forvaltninga av fondet som har størst praktisk interesse, og framstillinga i det følgjande er konsentert om dette.

4.3 Bruken av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond

4.3.1 Generelt

Avkastninga frå fondet i 1998 og 1999

Avkastninga frå Opplysningsvesenets fond er dei inntektene frå eigedommane og pengekapitalen til fondet som kan nyttast til forbruk. Inntekter frå eigedommane er mellom anna husleigeinntekter, inntekter frå festetomtene, leigeinntekter frå forpaktingsbruka og inntekter frå skogsdrifta. Avkastninga frå pengekapitalen er renteinntekter og aksjeutbytte.

Sal ved avhending av eigedommar er ikkje å rekne som avkastning. Heller ikkje vinstar ved sal av verdipapir har til no vore rekna som avkastning, men som ein del av kapitalen. Sal ved avhending av eigedommar og vinstar ved sal av verdipapir har derfor vore avsette til kapitalfondet.

Driftsresultatet for fondet i 1998 og 1999, fordelt på dei einskilde forretnings- eller utgiftsområda, er vist i tabell 4.1. Tabell 4.2 viser korleis overskottet i 1998 og 1999 vart nytta.

Tabell 4.1 Driftsresultatet for Opplysningsvesenets fond 1998 og 1999, fordelt på forretningsområde, inklusive kalkulatoriske inntekter1 (i kroner)

19991998
Husleige prestar11 137 02811 118 745
Kalkulatorisk meirinntekt ved marknadsleige prestebustader14 600 00014 500 000
Kalkulatorisk inntekt bispedømmekontora1 000 0004 000 000
Vedlikehald prestebustader-48 894 177-41 972 654
Unytta midlar hos prestegardstilsyna010 214 199
Utgift bispedømmekontora0-3 438 598
Driftsresultat, prestebustader m.m.-22 157 149-5 578 309
Leigeinntekter forpakting/jordleige/bygningsutleige8 568 4938 310 951
Vedlikehald av forpaktingsbruk-4 052 547-5 207 079
Driftsresultat, jordbruk4 515 9463 103 872
Eigedomsinntekter tomtefeste m.m.34 119 13332 654 098
Eigedomskostnader tomtefeste m.m.-9 078 316-10 225 604
Driftsresultat, eigedom ekskl. jord- og skogbruk25 040 81822 428 495
Inntekter skogsdrift m.m.21 132 14122 949 838
Utgifter skogsdrift m.m.-18 035 181-16 963 125
Driftsresultat skogsdrift m.m.3 096 9605 986 713
Renteinntekter obligasjoner og aksjeutbytte m.m.46 592 74856 653 579
Utgift finansplasseringar-4 150 572-41 665
Driftsresultat, finansforvaltning (ekskl. vinstar)42 442 17656 611 914
Kalkulatorisk inntekt utlån kyrkjelege formål700 0000
Inntekt utlån kyrkjelege formål3 646 2383 603 507
Driftsresultat, utlån til kyrkjelege formål4 346 2383 603 507
Kalkulatorisk inntekt Den norske kyrkja, IT-nettverk1 200 0001 200 000
Utgift generell administrasjon-15 902 378-8 409 176
Driftsresultat, generell administrasjon-14 702 378-7 209 176
Driftsresultat42 582 61178 947 015

1 Kalkulatoriske inntekter er i disponeringa av resultatet førte som utgift og gjeld indirekte overføringar frå fondet til drifta av Den norske kyrkja. Dette vart gjort første gongen i 1998-rekneskapen for fondet, mellom anna for å få fram eit meir fullstendig bilete av kva fondet faktisk medverkar med til drifta av Den norske kyrkja, utover pengetilskottet til felleskyrkjelege tiltak. Det indirekte bidraget gjeld særleg prestebustadene, men òg andre område, sjå pkt. 4.3.2.

Driftsresultatet for prestebustader m.m. viser for 1999 ei netto utgift på vel 22 mill. kroner. Resultatet for 1998 har samanheng med at fondet i 1998 hadde ansvar for kontorleiga til bispedømmeråda, og at det i 1998 var ei særskild inntektsføring på 10 mill. kroner som var unytta midlar hos prestegardstilsyna. Frå 1999 er det staten som har ansvaret for kontorleiga til bispedømmeråda, med unntak for Hamar og Nord-Hålogaland bispedømmeråd, som har kontor i bygningar som tilhøyrer Opplysningsvesenets fond.

Driftsresultatet for jordbruk viser at jordleige- og forpaktingsinntektene i 1999 var 4,5 mill. høgare enn utgiftene til vedlikehaldet av forpaktingsbruka. Utgiftene på dette området, som var 4 mill. kroner i 1999, gjeld særleg vedlikehald av bygningar på forpaktingsbruka.

Driftsresultatet for eigedom, eksklusive jord- og skogbruk, var 25 mill. kroner i 1999. Eigedomsinntektene var 34 mill. kroner, som i hovudsak gjaldt festeinntekter frå tomter, forutan gebyr og inntekter frå utmarksforvaltninga. Utgiftene på dette området, i alt 9 mill. kroner, gjeld for det meste avtalt betaling til Statskog.

Driftsresultatet for skogsdrifta var vel 3 mill. kroner i 1999. Avtalt betaling til Statskog for skogforvaltninga er med i utgiftene under dette området. At resultatet for skogsdrifta i 1999 var lågare enn i 1998, har mellom anna bakgrunn i lågare tømmerprisar og meirutgifter i 1999 i samband med at NORSKOG frå 1. januar 2000 tok over skogforvaltninga.

Inntektene ved finansplasseringar var nær 47 mill. kroner i 1999, og gjeld i hovudsak renteinntekter frå obligasjonar og aksjeutbytte. I 1998 var det nettoføring av finansinntektene. Dette ble endra i 1999. Driftsresultatet for finansforvaltinga var vel 14 mill. mill. kroner høgare i 1998 enn i 1999, noko som hadde bakgrunn i det skiftande rentenivået i 1999.

Driftsresultatet for utlån var i 1999 på 4,3 mill. kroner. Renta for utlån var 4,5 prosent. Samla utlån per 31.12.99 var vel 80 mill. kroner.

Driftsresultatet for generell administrasjon av fondet var i 1999 på 14,7 mill. kroner. Auken i utgiftene i 1999 i høve til 1998 hadde bakgrunn i at fondet frå 1999 tok over ansvaret for lønn m.m. til tilsette i departementet som arbeider med forvaltninga av fondet, sjå St.prp. nr.1 (1998-99). Utgiftene til generell administrasjon gjeld såleis lønn til tilsette i departementet, utgifter til edb m.m. I driftsresultatet for administrasjon er elles medrekna ei kalkulatorisk inntekt på 1,2 mill. kroner til eit IT-nettverk som mellom anna Kyrkjerådet og bispedømmeråda har fri tilgang til.

Tabellen viser at bygningsforvaltninga er den største utgiftsposten for fondet, medan den største inntekta er frå finansplasseringane. Det er eit generelt mål å auke avkastninga frå fondet. Under dei einskilde forretningsområda vil potensialet for auka avkastning vere størst innanfor finansforvaltninga, men aktiv utvikling av eigedommane vil i eit langsiktig perspektiv òg kunne føre med seg større avkastning enn i dag. Under andre forretningsområde er potensialet for auka avkastning mindre. Til dømes er husleiga for prestane regulert i tariffavtale og fastsett med grunnlag i at prestane har buplikt.

Tabell 4.2 viser korleis driftsresultatet for fondet (overskottet) i 1998 og 1999 vart nytta.

Det går fram av tabellen at nær 37 mill. kroner av overskottet i 1999 vart disponerte som overføringar til Den norske kyrkja, inklusive kalkulatoriske overføringar, sjå noten til tabell 4.1. 5,7 mill. kroner vart avsette til eit utjamningsfond for drift. Det vart i 1999 ikkje avsett midlar til kapitalfondet.

Salssummane ved avhending av eigedommar og vinstane ved sal av verdipapir har ikkje vore rekna som ein del av avkastninga, og er ikkje med i tabell 4.1 og 4.2. Salssummane var 45 mill. kroner i 1999 og 75 mill. kroner i 1998. Vinstane ved sal av verdipapir (aksjar m.m.) var 134 mill. kroner i 1999 og 67 mill. kroner i 1998. Resultatet for 1999 hadde samanheng med den gode aksjemarknaden dette året. Vinstane ved sal av verdipapir i 1998 og 1999 illustrerer korleis desse kan variere frå det eine året til det neste. Salssummane og vinstane for 1998 og 1999, vart avsette til kapitalfondet. I figur 4.2 under pkt. 4.3 er vist utviklinga i finanskapitalen i tida 1991-1999 som følgje mellom anna av sal av eigedom og avsetning av vinstar ved sal av verdipapir.

Tabell 4.2 Disponeringa av driftsresultatet (overskottet) for Opplysningsvesenets fond 1998 og 1999 (i kroner)

19991998
Driftsresultat før disponering, inklusive kalkulatoriske inntekter142 582 61178 947 015
Disponering av resultat:
Kalkulatorisk overføring til Den norske kyrkja17 500 00019 700 000
Tilskott til Den norske kyrkja, felleskyrkjelege tiltak, jf. statsbudsjettet kap. 299 post 7919 329 45418 068 136
Sum overføringar til Den norske kyrkja36 829 45437 768 136
Avsetning til utjamningsfond drift25 753 15730 000 000
Avsetning til kapitalfondet011 178 879
Sum disponert42 582 61178 947 015

1 Sjå noten til tabell 4.1.

2 Per 31.12.99 var utjamningsfondet for drift vel 45 mill. kroner. Formålet med dette fondet er å sikre stabile utgiftsrammer frå det eine året til det neste sjølv om avkastninga, ikkje minst finansinntektene, skulle gå ned. Det har dermed karakter av å vere eit bufferfond, sjå elles pkt. 4.4.2. I samband med dei endringane i forvaltningsordningane for Opplysningsvesenets fond som har vore gjennomførte, og som er under utvikling, vart det av overskottet i 1996 avsett 14 mill. kroner til eit omstillingsfond. Utjamnings- og omstillingsfondet blir forvalta som pengekapitalen elles, men er ikkje ein del av kapitalfondet.

Prinsipp for disponeringa av avkastninga

Av lova om Opplysningsvesenets fond § 6 går det fram at utgiftene til fondet skal ha prioritet ved bruken av avkastninga. Avkastning utover dette kan leggjast til kapitalen eller nyttast til kyrkjelege formål etter avgjerd av Kongen.

Sjølv om det etter lova er høve til å bruke avkastninga frå fondet til forvaltninga av eigedommane, til dømes til vedlikehald av prestebustader og bygningar, og til eventuelt å leggje resten til kapitalen, har departementet sett det som ein allmenn føresetnad at ein del av avkastninga kvart år skal bli stilt til rådvelde for kyrkjelege organ til felleskyrkjelege tiltak, sjå i denne samanhengen Innst. O. nr. 45 (1995-96) og Ot.prp. nr. 68 (1994-95) Om lov om Opplysningsvesenets fond, der dette er understreka som retningsgivande for bruken av avkastninga. I Innst. O. nr. 45 (1995-96) s. 3 heiter det mellom anna:

«Komiteen er samd i ( . . .) at den delen som blir løyvd til kyrkjelege føremål skal kyrkjelege organ få reell innverknad på bruken av.

Komiteen meiner at den reelle innverknad best blir teken vare på ved at ein delegerer til Kyrkjemøtet å fastsetje nærare reglar for korleis dei tildelte midlane skal nyttast ( . . .).

Komiteen føreset at den delen av avkastinga som har gått til kyrkjelege formål og vore stilt til disposisjon for Kyrkjerådet og Bispedømeråd, ikkje blir redusert.»

I statsbudsjettet for 2001 er det under kap. 299 post 79 budsjettert med 25 mill. kroner som tilskott frå fondet til felleskyrkjelege tiltak. Det er dessutan foreslått at fondet skal ta over finansieringsansvaret for dei kommunale prestebustadene og finansiere visse andre utgifter, mellom anna drifta av det kyrkjelege medlemsregisteret, sjå St.prp. nr 1 (2000-2001).

Avkastninga frå fondet har i dei seinare åra gitt grunnlag for å halde oppe utgiftene til fondet sine eigne oppgåver, mellom anna til vedlikehaldet av prestebustadene. Pengetilskottet til felleskyrkjelege tiltak har auka frå 2-3 mill. kroner i 1991 til 25 mill. kroner i 2000. Det har òg vore grunnlag for å setje av delar av avkastninga til kapitalfondet og til eit særskilt utjamningsfond og omstillingsfond, sjå note 2 til tabell 4.2.

Kor stor del av avkastninga som kvart år skal nyttast til å dekkje utgiftene til fondet, kor stor del som skal nyttast som tilskott til felleskyrkjelege tiltak og andre kyrkjelege formål, må på vanleg måte budsjetterast frå år til år. Departementet meiner likevel det bør leggjast til grunn visse prinsipp for bruken av avkastninga og viser til dette:

Utgiftene til Opplysningsvesenets fond er for det meste driftsutgifter, med utgiftene til bygningane, særleg prestebustadene, som store utgiftspostar. Ved bruken av avkastninga er det avgjerande at det kan leggjast til rette for stabil drift og for stabilt, målretta og planmessig vedlikehald av bygningane. Det bør derfor ikkje vere store skiftingar frå eitt år til det neste når det gjeld den delen av avkastninga som skal dekkje utgiftene til fondet. Det vil i denne samanhengen vere særleg viktig at det ligg føre ei langsiktig vurdering og ein analyse av dei behov fondet har for å dekkje eigne utgifter. I denne vurderinga må òg inngå ei vurdering av administrasjonskostnadene. Utgiftene til det nye forvaltningsorganet for fondet vil vere ein del av dette, like eins kostnadene ved kjøp av tenester frå mellom anna finansforvaltarar, NORSKOG og Statskog. Fordi forvaltninga av fondet har eit sterkt innslag av forretningsmessig drift, må administrasjonskostnadene vurderast i ein heilskap, mellom anna i lys av inntektene. Det overordna kravet til ei kostnadseffektiv forvaltning vil gjelde her som for andre verksemder.

Når det gjeld det årlege pengetilskottet frå fondet til felleskyrkjelege tiltak, som Kyrkjemøtet/Kyrkjerådet i hovudsak rår over, meiner departementet at denne tilskottsordninga inntil vidare bør halde fram, med same storleik som no. Tilskottsordninga er elles drøfta under pkt. 4.3.2.

Departementet meiner at den finansielle situasjonen for Opplysningsvesenets fond no er slik at det er grunn til å bruke fondet til å finansiere og løyse fleire kyrkjelege oppgåver, sjå i denne samanhengen Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) der fleirtalet i komiteen meinte at «en større del av avkastningen av Opplysningsvesenets fond må brukes til kirkelige formål». Forslaget om at fondet i 2001 skal ha det finansielle ansvaret for alle prestebustader for å få til meir heilskap og samordning av forvaltnings- og finansieringsordningane på området, er eit døme på dette. Under pkt. 4.3.2 peiker departementet på andre formål som departementet meiner fondet bør ta ansvar for i framtida. Den utviding av finansieringsoppgåvene til fondet som dette samla sett representerer, krev ei lovendring om bruken av finansinntektene, sjå pkt. 4.4.2.

4.3.2 Bruken av avkastninga til kyrkjelege formål

Under dette punktet skal departementet peike på kyrkjelege formål som departementet meiner Opplysningsvesenets fond bør ha finansieringsansvaret for. Ein føresetnad for den utviding av finansieringsoppgåvene til fondet som dette samla sett representerer, er som nemnt at reglane for bruken av finansinntektene blir endra, sjå pkt. 4.4.2.

1. Prestebustadene

Kommunane har i dag ansvaret for vel 600 prestebustader, som staten betaler utgiftene for. Dei kommunale prestebustadene er mest lokaliserte i byane, medan dei statlege tenestebustadene, vel 450, i regelen er lokaliserte i distrikta og høyrer til Opplysningsvesenets fond. I statsbudsjettet for 2001 har departementet foreslått at Opplysningsvesenets fond skal ha finansieringsansvaret for alle prestebustadene, inklusive dei kommunale prestebustadene, sjå St.prp. nr. 1 (2000-2001). Ei slik omlegging opnar for samordning og større fleksibilitet ved forvaltninga av prestebustadene.

I tabell 4.1 er vist dei utgiftene som går med til prestebustader som fondet eig. Departementet har rekna ut at inntektene frå desse bustadene i 1998 og 1999 ville ha vore om lag 14,5 mill. kroner høgare dersom utleiga var basert på normal leigeverdi i marknaden, sjå tabell 4.1. Ein stor del av den avkastninga som blir nytta til prestebustadene, er dermed ei faktisk overføring frå fondet til drifta av kyrkja. Dersom fondet frå 2001 skal ha finansieringsansvaret for alle prestebustadene, inklusive dei kommunale prestebustadene, sjå St.prp. nr. 1 (2000-2001), vil dei årlege nettoutgiftene for fondet til prestebustadene auke med 13-14 mill. kroner. Ein større del av avkastninga frå fondet vil dermed vere bunden til prestebustadene. Departementet meiner dette er ei rett prioritering i bruken av avkastninga. Auka bruk av avkastninga til fordel for prestebustadene er å føre vidare og forsterke ei primæroppgåve for fondet, som er å halde bustader for prestane. I tillegg vil ein få vinstar ved at finansieringa av alle prestebustadene blir samla ein stad, fordi det er god samordning i at fondet har det økonomiske ansvaret for alle prestebustadene, ikkje berre dei staten eig.

2. Tilskott til felleskyrkjelege tiltak m.m.

Den delen av avkastninga frå fondet som blir stilt til rådvelde for kyrkjelege organ, blir kvart år budsjettert over statsbudsjettet kap. 299 post 79 Tilskott til felleskyrkjelege tiltak. Tilskottet er for 2001 budsjettert med 25 mill. kroner, sjå St.prp. nr. 1 (2000-2001), og er det same som i 2000. Tilskottet blir i hovudsak disponert etter reglar fastsette av Kyrkjemøtet, i tråd med Innst. O. nr. 45 (1995-96), sjå under pkt. 4.3.1 om prinsipp for bruken av avkastninga. Etter disse retningslinjene blir det meste av tilskottet nytta til tidsavgrensa tiltak eller prosjekt innanfor satsingsområde som Kyrkjemøtet har definert. I dei seinaste åra er det mange lokale, regionale og sentrale tiltak som har vore finansierte ved dette tilskottet. Talet på tilskottsmottakarar er høgt, fleire enn 100 kvart år. Bispedømmeråda og Kyrkjerådet har ansvaret for å vurdere søknader om tilskott, og Kyrkjerådet og bispedømmeråda har ansvaret for å følgje opp tilskottsmottakarane. Krava til kontroll og resultatoppfølging skal vere i samsvar med dei retningslinjene for tilskottsordningar som er fastsette i økonomiregelverket i staten. Frå kyrkjeleg hald er det understreka at tilskottsordninga har stor verdi for å få i gang tiltak innan barne- og ungdomsarbeidet, diakonien m.m., og at tilskottet frå fondet ofte utløyser andre midlar.

Departementet meiner det er grunn til å reise spørsmål om denne tilskottsordninga bør halde fram. Departementet viser her til at tildelingsprosedyren er administrativt krevjande og at krava til oppfølging av dei mange tilskottsmottakarane er store. Etter ei samla vurdering er det likevel departementet sitt syn at tilskottsordninga bør halde fram inntil vidare, i det same omfanget som no, men under føresetnad av at det blir gjennomført ei grundig evaluering av ordninga med omsyn til måloppnåing, effektar, administrasjonskostnader m.m.

Tilskottet til felleskyrkjelege tiltak er ei vesentleg og viktig overføring frå Opplysningsvesenets fond til kyrkja, men ikkje den einaste. Dei utgiftene fondet har til prestebustadene, er særleg viktige i denne samanhengen. Det same gjeld utlån frå fondet til kyrkjelege formål. Lånerenta i Opplysningsvesenets fond er i dag lågare enn marknadsrenta, og fører i praksis til at mindreinntektene for fondet er eit direkte gode for låntakarane. Dessutan er det for forvaltninga av fondet etablert eit særskilt IT-nettverk som fondet dekkjer utgiftene for, og som det har vore tenleg å gi Kyrkjerådet og bispedømmeråda fri tilgang til. Frå 2001 er det dessutan foreslått at Opplysningsvesenets fond skal bere utgiftene til medlemsregisteret for Den norske kyrkja, sjå St.prp. nr. 1 (2000-2001) og omtalen under kap. 294/3294. Alle desse bidraga frå fondet må reknast som tilskott til felleskyrkjelege tiltak. Med frådrag for dei utgifter fondet har til prestebustadene, vil dei direkte og indirekte (kalkulatoriske) bidraga frå fondet til felleskyrkjelege tiltak dermed vere på om lag 30 mill. kroner i 2001.

Etter § 6 i lova om fondet er det Kongen som avgjer kor stor del av avkastninga som skal nyttast til kyrkjelege formål. Med bakgrunn i dette, og sidan tilskottet frå fondet til felleskyrkjelege tiltak over statsbudsjettet kap. 299 post 79 berre er eitt av fleire formål som avkastninga blir brukt til, kan ikkje departementet sjå det er grunn til at Stortinget kvart år gjer eit særskilt vedtak om storleiken på dette tilskottet. Departementet tek derfor sikte på ei endring her i statsbudsjettet for 2002. Som no vil Stortinget kvart år i St.prp. nr. 1 bli orientert om dei økonomiske resultata for fondet, om disponeringa av resultatet m.m.

3. Nidaros domkyrkje

I Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) meinte fleirtalet i komiteen at løyvingar over statsbudsjettet som går til Nidaros domkyrkje, bør finansierast av Opplysningsvesenets fond. I komiteinnstillinga s. 43 heiter det:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at Nidaros Domkirke som den eneste kirken i landet får direkte støtte over statsbudsjettet. Flertallet mener det er riktig å gi slik støtte ut fra det verdifulle kulturminne domkirken representerer og fordi den er åpen for kulturformidling i vid forstand. Flertallet mener imidlertid at det må legges opp til en ordning hvor disse midlene går fra Opplysningsvesenets fond, og ber om at dette blir tatt opp når saken om kirkens økonomiske situasjon blir lagt fram for Stortinget.»

Departementet er samd med fleirtalet i komiteen om at det antikvariske vedlikehaldet av Nidaros domkyrkje i framtida bør vere eit finansielt ansvar for Opplysningsvesenets fond. Departementet viser i denne samanhengen til forslaget i statsbudsjettet for 2001 om at eit forprosjekt knytt til den langsiktige restaureringsplanen for domkyrkja skal finansierast av fondet.

Den aktuelle løyvinga over statsbudsjettet til Nidaros domkyrkje, sjå kap. 297 Nidaros domkyrkje m.m., skal dekkje driftsutgiftene for Restaureringa ved Nidaros domkyrkje (NDR). NDR har ansvaret for det antikvariske vedlikehaldet av domkyrkja og for forvaltninga av Erkebispegarden. Utgiftene til den vanlege drifta av domkyrkja er det kommunen som på vanleg måte har ansvaret for, sjå kyrkjelova § 15. Forslaget til løyving i 2001 under kap. 297 er 27 mill. kroner. Av dette gjeld ca. 25 mill. kroner verksemda ved Domkyrkja og Erkebispegarden. Inntektene til NDR er budsjetterte med nær 11 mill. kroner i 2001. Nettoutgifta er dermed vel 14 mill. kroner. Omlegginga av finansieringsansvaret for Nidaros domkyrkje slik som skissert, vil departementet komme tilbake til i seinare statsbudsjett.

4. Tilskott til kyrkjer og kyrkjeinventar

Etter kyrkjelova er det kommunane, eller kyrkjeeigarane, som har ansvaret for restaurering og vedlikehald av kyrkjene. I diskusjonen om den økonomiske ansvarsdelinga mellom staten og kommunane på det kyrkjelege området har det vore reist spørsmål om staten bør ta eit større økonomisk ansvar for eldre kyrkjer. Det har vore vist til at eldre kyrkjer mange stader er lokaliserte i små kommunar, og at utgiftene til restaurering og antikvarisk vedlikehald av kyrkjene ofte kan vere store, noko som fører med seg at utgiftene til kyrkjene her vil ta ein stor del av dei samla kyrkjelege utgiftene i kommunen. Dermed kan desse utgiftsbehova komme i ein vanskeleg konkurranse med andre, viktige utgiftsbehov innanfor kyrkjesektoren. Det har dessutan vore vist til at staten bør ta eit økonomisk ansvar for store kyrkjer av nasjonal verdi, dvs. kyrkjer som ut frå sin storleik og verdi som nasjonale kulturbygg ikkje kan eller bør vere eit kommunalt ansvar åleine.

Departementet viser til at ansvaret for drift, vedlikehald og restaurering av våre kyrkjer i dag er eit kommunalt ansvar, sjå kyrkjelova § 15. Kyrkjelova endra ikkje her på den tradisjonsfesta ansvarsdelinga mellom staten og kommunane, men førte vidare reglane i tidlegare lovverk. For kyrkjebygg som er i privat eige, er det på same måten eigaren som har ansvaret for drift og vedlikehald. Eit unntak frå hovudregelen er Nidaros domkyrkje, der staten i dag har ansvaret for restaureringa og det antikvariske vedlikehaldet av kyrkja, medan utgiftene til den vanlege drifta er kommunen sitt ansvar, sjå ovanfor.

Av dei løyvingane over budsjettet til Miljøverndepartementet som går til vern og sikring av freda og verneverdige bygg og anlegg, blir ein liten del gitt som tilskott til å dekkje utgifter ved restaurering av kyrkjer. Miljøverndepartementet rår dessutan over særskilde tilskottsmidlar til bygningar og anlegg frå mellomalderen, som mellom anna går til å sikre stavkyrkjene, sjå statsbudsjettet kap. 1429 Riksantikvaren, post 72. Løyvinga under denne tilskottsposten for 2000 representerte ein auke i statstilskottet til stavkyrkjene som ledd i ein styrka innsats for vedlikehald og sikring av desse kyrkjene. Det samla utgiftsbehovet er under utgreiing, og innsatsen vil måtte gå over fleire år. Ein stor del av utgiftene vil bli dekte ved statstilskott, men eigarane av kyrkjene vil òg måtte ta del i finansieringa. Prioritering av stavkyrkjene i 2000 vil bli ført vidare i 2001.

Frå 1993 vart det i to år løyvd 7 mill. kroner årleg over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet som tilskott til sikringstiltak for eldre stein- og trekyrkjer. Dette tiltaket vart seinare ført vidare over budsjettet til Miljøverndepartementet, der det i 1994 og 1995 i tillegg vart gitt ytterlegare ekstraløyvingar til sikringstiltak for kyrkjer. På 1990-talet er det løyvd om lag 80 mill. kroner til brann- og sikringstiltak for eldre kyrkjer. Av denne summen har om lag 60 mill. kroner vore nytta til sikring av stavkyrkjene. Elles har midlane vore nytta til kyrkjer som er bygde før 1800-talet. Det er ikkje over statsbudsjettet i dag sett av ekstramidlar til sikring av kyrkjene, utover dei midlane som gjeld stavkyrkjene.

I Innst. S. nr. 283 (1995-96), sjå dessutan Budsjett-innst. S. nr. 12 (1996-97), bad komiteen om at det vart gjort ei vurdering av vedlikehaldsbehovet for store kyrkjer av nasjonal verdi. Oversyn over dette behovet var med i proposisjonen om salderinga av statsbudsjettet 1997, sjå St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 7 (1996-1997). Under stortingsbehandlinga av statsbudsjettet for 1997 vart det elles gjort vedtak om å løyve 4 mill. kroner til Stavanger domkyrkje, sjå Budsjett-innst. S. nr. 12 (1996-97).

Som det går fram, har det i siste tiårsperioden vore gitt statstilskott til sikring av kyrkjer, ikkje minst til stavkyrkjene. Framleis er vedlikehalds- og sikringsoppgåvene store. Det same gjeld for eldre kyrkjeinventar, som mange stader har stor kulturhistorisk og antikvarisk verdi. Det må vere eit felleskyrkjeleg mål at våre eldre kyrkjer og kyrkjeinventar av antikvarisk verdi blir sikra for ettertida. Departementet vil foreslå at deler av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond blir nytta til dette formålet. Ved disponeringa av avkastninga frå fondet meiner departementet at tilskott til dette formålet, til vern og sikring av eldre kyrkjer og kyrkjeinventar, eventuelt òg til store kyrkjer av nasjonal verdi, bør vere blant dei høgast prioriterte formåla.

Ei tilskottsordning frå Opplysningsvesenets fond til vern og sikring av kyrkjer og kyrkjeinventar skal ikkje endre det lovfesta ansvaret og dei utgiftspliktene kommunane og kyrkjeeigarane har på dette området i dag. Det må såleis vere eit generelt vilkår at tilskott frå fondet ikkje skal fullfinansiere dei ulike sikringstiltaka. Spørsmålet om omfanget av tilskottsordninga, korleis tilskottsreglane bør vere osv., ser ikkje departementet no grunn til å gå nærmare inn på. Departementet vil arbeide vidare med denne saka i samarbeid med mellom anna Kyrkjerådet, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Riksantikvaren, med det mål å få til ei tenleg tilskottsordning frå fondet til vern og sikring av kyrkjer og kyrkjeinventar.

Under pkt. 3.5 er omtalt ansvaret for nye kyrkjebygg. Etter kyrkjelova er det kommunane som har ansvaret for å reise nye kyrkjer når vilkåra for det er til stades. Etter departementet si meining bør det etablerast ei tilskottsordning frå Opplysningsvesenets fond til nye kyrkjebygg. Tildeling bør skje etter søknad og på grunnlag av særskilde retningslinjer. Utforming av ei tilskottsordning på dette grunnlaget vil departementet arbeide vidare med, men utgangspunktet bør vere at retningslinjene for tilskott skal vere restriktive. Samanlikna med dei andre formåla departementet meiner bør finansierast av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond, bør tilskott frå fondet til nye kyrkjer ikkje ha prioritet.

Det er ikkje nytt at avkastninga frå Opplysningsvesenets fond skal kunne brukast til vern og sikring av kyrkjer, og til nye kyrkjebygg, sjå Innst. O. nr. 45 (1994-95) og omtalen i Ot.prp. nr. 68 (1994-1995), men departementet presiserte den gongen at tilskott «til slike formål (. . .) vil det måtte søkjast om på vanleg måte som for tilskott til andre kyrkjelege formål.» (Ot.prp. nr. 68 s. 25). I dette låg det ein føresetnad om at slike tilskott måtte dekkjast innanfor ramma av det som kvart år blir budsjettert som tilskott frå fondet til felleskyrkjelege tiltak, sjå ovanfor. Denne budsjettmessige avgrensinga går departementet inn for å oppheve.

Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har peikt på at det bør etablerast felles forsikringsavtalar for kyrkjene, mellom anna fordi forsikringspremien for det einskilde kyrkjebygget vil bli vesentleg lågare ved ei slik løysing. Organisasjonen har på denne bakgrunnen bede om at staten tek økonomisk delansvar for felles forsikringsordningar for kyrkjebygga. I Budsjettinnst. S. nr. 12 (1999-2000) er spørsmålet særskilt kommentert av komiteen. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har dessutan bede om at staten tek del i visse pionerprosjekt innan ENØK-tiltak for kyrkjer. I samanheng med bruken av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond vil departementet vurdere desse tiltaka i tida framover.

5. Prosjektet «Noregs kyrkjer»

Prosjektet «Noregs kyrkjer» tok til omkring 1950 og fekk som oppgåve å samle inn, registrere og formidle ein fullstendig dokumentasjon om våre kyrkjer og kyrkjeinventar. Frå ulike forskingsmiljø og utdanningsinstitusjonar, frå kyrkjeleg hald og ut frå antikvariske omsyn blir det understreka at prosjektet er av stor verdi, men at framdrifta på grunn av små ressursar går for seint i høve til dei aktuelle behova. Prosjektet blir utført i regi av Norsk institutt for kulturminneforsking med løyvingar frå Miljøverndepartementet, om lag 1,8 mill. kroner årleg, og det ligg føre ein framdriftsplan som har som føresetnad årlege løyvingar på 6-8 mill. kroner over fleire år. Det er i det siste etablert eit samarbeid mellom Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og Miljøverndepartementet for å få ei løysing på ressursspørsmålet. Ut frå dei omsyna og interessene som prosjektet skal tene, meiner departementet at prosjektet bør få tilskott frå Opplysningsvesenets fond.

6. Bispedømmekontora

Staten har i dag ansvaret for kontorutgiftene til Kyrkjerådet og dei elleve bispedømmeråda, inklusive kontorleige. Fondet tok over ansvaret for kontorleigeutgiftene til bispedømmeråda i samband med ny lov for fondet i 1997, men dette vart gjort om i 1999 i samband med at fondet da tok over utgiftene som staten hadde til den sentrale forvaltninga av fondet, sjå St.prp. nr. 1 (1998-99). Departementet meiner det er gode grunnar for at fondet i framtida bør ha som regulær oppgåve å syte for kontorlokale til bispedømmeråda. Til dømes vil det nye forvaltningsorganet for fondet ha stor fagkompetanse på forvaltning av bygningar, og det vil kunne liggje til rette for større fleksibilitet i spørsmålet om kjøp eller leige av kontorlokale. I dag er fondet eigar av kontorbygningane for bispedømmekontora i Hamar og Nord-Hålogaland.

7. Stiftelsen Kyrkjeforsking

Av tilskottet frå Opplysningsvesenets fond til felleskyrkjelege tiltak blir i dag vel 3 mill. kroner nytta som driftstilskott til Stiftelsen Kyrkjeforsking, som vart oppretta i 1993 etter vedtak i Kyrkjemøtet. Dei forskings- og utgreiingsoppgåvene stiftelsen har, er av stor verdi, og drifta av stiftelsen treng ei stabil grunnfinansiering. Kyrkjemøtet og stiftelsen har på denne bakgrunnen meint at staten bør ta over finansieringsansvaret for drifta. Departementet er samd i at stiftelsen bør ha ei trygg grunnfinansiering, men meiner at dette bør kunne sikrast gjennom Kyrkjerådet si disponering av tilskottet til felleskyrkjelege tiltak.

Oppsummering

Som det går fram, meiner departementet at Opplysningsvesenets fond bør få finansieringsansvaret for fleire kyrkjelege oppgåver enn i dag. Dei nye utgiftsoppgåvene som departementet har peikt på, er i første rekkje knytt til utgifter som gjeld bygningar og eigedommar som tener kyrkjelege bruksformål. Det gjeld utgiftene til vedlikehaldet av Nidaros domkyrkje, tilskott til vern og sikring av eldre kyrkjer og kyrkjeinventar og til nye kyrkjer, og det gjeld kontorleigeutgiftene for bispedømmeråda. Departementet meiner dette er ei naturleg tilnærming og avgrensing når det gjeld kva for nye oppgåver fondet skal finansiere, ikkje minst i lys av at oppgåvene og utgiftene til fondet i dag i stor grad er retta mot bygningar og eigedommar. Dessutan ser departementet det som viktig at finansieringsoppgåvene til fondet har innslag av investeringstilskott, fordi investeringstilskott gir rom for å ta omsyn til svingingar i fondsavkastninga frå det eine året til det neste.

Nokre av dei oppgåvene departementet meiner Opplysningsvesenets fond bør ta ansvaret for, er oppgåver som staten har ansvaret for i dag. Motivet for å foreslå slik overføring av utgifter frå staten til fondet er å gi rom i statsbudsjettet for å løyse andre kyrkjelege oppgåver. Auke i den kyrkjelege bemanninga ved oppretting av nye prestestillingar, sjå pkt. 3.3, er eit viktig innsatsområde i denne samanhengen. Formålet med ei utvida bruk av Opplysningsvesenets fond er å auke den samla offentlege ressursinnsatsen til fordel for kyrkja.

4.4 Finansforvaltninga

Viktige prinsipp og retningslinjer for finansforvaltninga vart omtalte i Ot.prp. nr. 68 (1994-95) Om lov om Opplysningsvesenets fond. Departementet viser til proposisjonen og til Innst. O. nr. 45 (1995-96) som generell bakgrunn for framstillinga nedanfor.

4.4.1 Historisk utvikling av kapitalfondet

Etter at Opplysningsvesenets fond vart danna ved lov 20. august 1821, var finanskapitalen til fondet i lang tid fordelt på ulike fond. Det var særlege reglar for desse fonda. I 1963 vart mange av desse underfonda sanerte og lagd til kapitalfondet. I 1990 var det tre underfond: Kapitalfondet med 132 mill. kroner, Særfondet med 1,2 mill. kroner og Særfond II med 48 mill. kroner. Kapitalfondet var det opphavlege fondet som vart danna ved lov i 1821. Særfondet vart danna med bakgrunn i lov 23. februar 1923 om bruken av visse prestegardsinntekter. Særfond II vart danna i 1985 i samanheng med at det skulle leggjast til rette for sal av prestegardar, sjå St.meld. nr. 64 (1984-85), og salssummane vart lagde til dette Særfond II. Dei tre fonda vart slått saman 1. januar 1997 i samband med at den nye lova om Opplysningsvesenets fond tok til å gjelde.

Plasseringa av finanskapitalen i aksjar og obligasjonar tok til i 1991. Grafen i fig. 4.1 illustrerer veksten i pengekapitalen som følgje av avsetning av salssummar, avsetning av aksjevinstar og avsetning av overskott. Medan den bokførte kapitalen i kapitalfondet var 181 mill. kroner i 1990, var han 1 226 mill. kroner ved utgangen av 1999, eksklusive omstillings- og driftsfond. Grafen i figur 4.1 viser elles kursreservane, dvs. forskjellen mellom bokført verdi og marknadsverdi. Denne kursreserven var 221 mill. kroner per 31. desember 1999.

Figur 4.1 

Figur 4.1

4.4.2 Retningslinjer for finansforvaltninga

Vinstar ved sal av verdipapir

Finanskapitalen til Opplysningsvesenets fond har til no vore fordelt med om lag ein halvpart i eigenkapitalinstrument (mellom anna aksjar og grunnfondsbevis) og ein halvpart i renteinstrument (mellom anna obligasjonar og sertifikat). Plasseringane i eigenkapitalinstrument har hatt som mål å sikre verdien av kapitalen over tid. Det same omsynet ligg til grunn for § 5 i lova om fondet, som har denne ordlyden:

«Eigedommane og kapitalen til fondet kan ikkje givast bort eller brukast opp.

Ved avhending av fondets eigedelar skal vederlaget leggjast til kapitalen.»

I Ot.prp. nr. 68 (1994-95), i merknaden til § 5, heiter det mellom anna (s. 28):

«Første ledd er ei kodifisering av gjeldande praksis, som er heimla i lov av 20. august 1821 angaaende det beneficerede Gods § 48.

Andre ledd seier at vederlaget skal leggjast til kapitalen. Med avhending er meint alle typar avhending. Det kan vere sal, ekspropriasjon, sletting av tinglyste rettar, makeskifte o.l. Med fondets eigedelar er det blant anna meint dei eigedomar, verdipapir, rettar o.l som fondet eig. Med vederlaget er det meint betaling i pengar eller naturalia. Vederlaget inneheld to element: 1) bokført verdi og 2) gevinst eller tap. Heile vederlaget skal leggjast til kapitalen. Dersom ein eigedom som er innkjøpt for kr 700 000, blir seld for 1 million kroner, skal 1 million leggjast til fondskapitalen. Dersom fondet sel for eksempel aksjar med tap, skal tapet trekkjast frå kapitalen. Som gevinst reknar ein blant anna kursgevinstar på verdipapir og verdipapirfond. Unnateke frå dette er der lovgivinga eller praksis behandlar gevinst på same måte som vanleg avkastning. Dette blir i dag gjort for verdipapirfond som eig obligasjonar. Her blir gevinst definert på same måte som renter.

Andre ledd er ei kodifisering av den noverande praksisen som er heimla i lov av 20. august 1821 angaaende det beneficerede gods § 46.»

Som det går fram, skal heile vederlaget ved sal av verdipapir leggjast til kapitalen. I figur 4.1 er vist utviklinga av pengekapitalen på 1990-talet. Verdiauken har vore stor, og fondet er no i ein annan finansiell situasjon enn da lova om fondet vart vedteken. Med den verdiauken som har vore, meiner departementet at det i framtida bør opnast for at delar av vinstane ved sal av verdipapir skal kunne brukast. Ei vesentleg utviding av dei finansielle oppgåvene til fondet, slik departementet foreslår i pkt. 4.3.2, har dette som føresetnad. Departementet tek derfor sikte på å fremje forslag om endring av lova om Opplysningsvesenets fond slik at delar av vinstane ved sal av verdipapir skal kunne brukast og slik styrkje finansieringsgrunnlaget for å løyse kyrkjelege oppgåver. Føresetnaden om at kapitalen ikkje skal brukast opp og at verdien av kapitalen skal sikrast, må liggje fast. Det same gjeld føresetnaden om at salssummane ved avhending av eigedom skal leggjast til kapitalen.

Med ei slik lovendring vil det ikkje lenger vere grunn til å praktisere retningslinjer om fordelinga av kapitalen i eigenkapitalinstrument og renteinstrument. Kor stor del av kapitalen som bør plasserast i eigenkapitalinstrument, og kor stor del som bør plasserast i renteinstrument, må til kvar tid vurderast ut frå utviklinga i finansmarknaden. Til dømes vil det ikkje vere noko til hinder for at heile kapitalen blir plassert i aksjar, dersom slik plassering gir den største avkastninga.

Kor stor del av vinstane som skal takast ut til forbruk, må vurderast frå år til år i lys av korleis kapitalen som heilskap har utvikla seg. Verdireduksjon på grunn av kursfall og tap ved sal må vere med i denne vurderinga. Departementet legg òg til grunn at ein må ha eit langsiktig perspektiv i vurderinga av kor stor del av vinstane som kvart år skal disponerast til forbruk.

Overskottet frå fondet dei siste åra har særleg bakgrunn i avkastninga av finanskapitalen. Inntektene frå eigedommane er mindre enn finansinntektene, men det er inntektene frå eigedommane som er mest stabile. Vinstane ved sal av verdipapir kan variere mykje frå det eine året til det neste, og det er ingen som kan sikre seg mot kursfall og tap. Omfanget av finansieringsoppgåvene til fondet må derfor til kvar tid vere balanserte i høve til skiftingar i finansmarknadene. For å sikre stabile budsjettrammer for fondet sine eigne oppgåver og for tilskottet til felleskyrkjelege tiltak, dvs. gjere dei mindre sårbare for skiftingar i finansmarknadene frå det eine året til det neste, har departementet sett det som viktig å byggje opp eit utjamningsfond for drift. Dersom avkastninga eit år er låg, vil delar av utjamningsfondet kunne nyttast og dermed sikre utgiftene innanfor dei einskilde utgiftsområda. Sidan fondet er sjølvforsikra, vil utjamningsfondet òg kunne nyttast i samband med større skadar på bygningane og eigedommane til fondet. I 1998 vart det på denne bakgrunnen sett av 30 mill. kroner av avkastninga til dette utjamningsfondet, som per 31.12.99 er på vel 45 mill. kroner. Med den utviding av finansieringsoppgåvene til fondet som departementet no tek til orde for, er formålet med dette utjamningsfondet forsterka: Opplysningsvesenets fond må kunne bere sine finansieringsoppgåver i år med låge eller sviktande finansinntekter. I lovproposisjonen om endringa i lova om Opplysningsvesenets fond vil departementet komme tilbake til dette og andre spørsmål knytte til gjennomføringa av lovendringa.

Retningslinjer for plasseringar i ulike marknader m.m.

Til finansmarknadene vil det alltid vere knytt risiko. Ved finansplasseringane er graden av risiko dermed eit sentralt moment. I dei retningslinjene for finansplasseringane som departementet har fastsett, legg departementet til grunn ei risikovurdering som er balansert i høve til storleiken på plasseringane. Plasseringane skal etter dette vere fordelte på ulike bransjar og i ulike marknader. I retningslinjene er det mellom anna fastsett at ein viss del av plasseringane skal vere i Noreg og ein viss del i EU-/EØS-/OECD-landa. I 1999 var såleis nær 40 pst. av aksjeplasseringane i Noreg. Av plasseringane i obligasjonar var mest alle i Noreg i 1999. Retningslinjene har elles med reglar om kor mykje av finanskapitalen som kan plasserast i eitt selskap, og kor stor eigardel fondet kan ha i eitt selskap. Hovudregelen er elles at finansplasseringane skal vere i børsnoterte selskap.

Etiske retningslinjer

Det er fastsett etiske retningslinjer for finansforvaltninga. Dei er utforma på grunnlag av kyrkja sitt verdisyn og skal vere retningsgivande for mellom anna kjøp av aksjar i ulike selskap. Avgrensingane på dette grunnlaget mellom ulike selskap, og praktiseringa av retningslinjene, kan ofte vere vanskelege.

Utlån

Per 31. desember 1999 var vel 80 mill. kroner av finanskapitalen til fondet utlånte, sjå pkt. 4.3.1.

Lova om Opplysningsvesenets fond har ikkje særskilde reglar om utlån. Retningslinjene for utlån må mellom anna sjåast på bakgrunn av formålet med lova og vil elles vere ein del av retningslinjene for finansforvaltninga.

Departementet praktiserer ein regel om at utlånsramma til kyrkjelege formål ikkje skal vere større enn 10 pst. av den bokførte finanskapitalen, og ser ikkje no grunn til å endre denne regelen. Lånerenta i fondet til kyrkjelege formål er no 4,5 pst. og har dei siste åra i gjennomsnitt vore lågare enn det generelle rentenivået. At utlånsrenta i fondet er lågare enn det generelle rentenivået, er til beste for kyrkja, og departementet meiner det er grunn til å halde fram med dette som hovudregel.

Departementet har ein restriktiv praksis når det gjeld utlån frå fondet til ikkje-kyrkjelege formål, og det blir som hovudregel ikkje gitt lån til andre formål enn kyrkjelege.

4.5 Retningslinjer for eigedomsforvaltninga

Eigedommane til Opplysningsvesenets fond femner om skog og utmark, bortfesta tomteareal, jordbrukseigedommar og bygningar. Med unntak for bygnings- og jordbruksforvaltninga blir eigedommane frå 1. januar 2000 forvalta etter avtale med NORSKOG og Statskog, sjå pkt. 4.1.

Dei generelle vilkåra for forvaltninga av eigedommane følgjer av §§ 2, 5 og 6 i lova om Opplysningsvesenets fond, der det er fastsett at fondet skal tene Den norske kyrkja, at verdiane i fondet skal takast vare på, at eigedommane ikkje kan givast bort og at vederlag ved avhending skal leggjast til kapitalen. Det overordna målet for eigedomsforvaltninga er å sikre verdien av eigedommane og av rettane til fondet i avtalar og liknande. Forvaltninga skal vere slik at eigedommane gir god avkastning.

Dei grunnleggjande prinsippa og retningslinjene for eigedomsforvaltninga vart drøfta i Stortinget i samband med St.meld. nr. 64 (1984-85) Forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, sjå Innst. S. nr. 222 (1984-85), og i samband med forslaget til ny lov om Opplysningsvesenets fond, sjå Innst. O. nr. 45 (1995-96) og Ot.prp. nr. 68 (1994-95). Ei viktig side ved den nye lova for fondet var å leggje til rette for at forvaltninga av eigedommane og finanskapitalen kunne gå for seg utan detaljerte legale bindingar, for dermed å få ei meir rasjonell forvaltning og betre utnytting av ressursane.

Departementet legg generelt til grunn at forretningsmessige omsyn skal vere retningsgivande for forvaltninga av eigedommane. Dette gjeld både ved sal av eigedommar og for forvaltninga av eigedommane elles. Dei forretningsmessige omsyna kan likevel ikkje vere avgjerande i alle spørsmål. Kyrkjelege og andre offentlege omsyn, til dømes kulturvernomsyn, vil òg vere viktige. I det einskilde tilfellet må departementet vurdere tyngda i dei offentlege omsyna mot forsvarleg forretningsmessig forvaltning. Departementet meiner dette er i tråd med dei prinsippa for eigedomsforvaltninga som Stortinget tidlegare har behandla.

I det følgjande blir det meir utførleg gjort greie for dei retningslinjene som departementet legg til grunn for forvaltninga av eigedommane.

Forvaltning av skog og utmark, arealutnytting, sal o.a.

Innanfor ramma av balansert ressursutnytting blir skogane forvalta med grunnlag i forretningsmessige omsyn og i langsiktig perspektiv. Skogsdrifta skal vere rasjonell, miljømedviten og kostnadseffektiv. Departementet legg vekt på innsats innanfor naturvernfeltet, mellom anna ved å ta del i utviklinga av kvalitetsstandardar for miljøsikkert skogbruk. Arrondering av skogareala har som mål å sikre høg og trygg avkastning over lengre tid. Ved sal av skog er arrondering av skogareala eit viktig omsyn, like eins at skogareal kan få auka verdi ved eventuell omregulering til anna formål.

Forretningsmessige omsyn står på same måten sentralt ved forvaltninga av dei utmarksareal, jakt- og fiskerettar m.m. som høyrer til fondet, og for å gjere avtalar med interessentar om arealutnytting eller om uttak av naturressursar frå eigedommane.

Fondet har i dag om lag 13 000 kontraktar om tomtefeste. Inntektene frå festeavgiftene var om lag 24 mill. kroner i 1999. Innanfor dei vilkåra som følgjer av den einskilde kontrakten, av lov eller forskrift, blir festeavgifta fastsett med grunnlag i den generelle prisutviklinga i marknaden. Dette har vore regelen fram til i dag og vil framleis gjelde.

Dei som har tomtefeste, har no rett til å få løyst inn tomta dersom det blir betalt marknadspris og det elles er semje om vilkåra for innløysing. I perioden 1994-1999 har talet på festetomter gått ned med om lag 3 500 som følgje av innløysing. Etter ny lov om tomtefeste, som enno ikkje er sett i verk, skal prisen for innløysing fastsetjast etter andre reglar.

Ved sal av skog, av utmarksareal og av annan grunn, blir det i kvart tilfelle gjort ei grundig vurdering av spørsmålet om det ligg føre omsyn av offentleg interesse som har slik tyngd at dei kan vere til hinder for sal. I Innst. S. nr. 222 (1984-85) s. 6 peikte komiteen på omsyn som det kan vere grunn til å leggje vekt på ved eit eventuelt sal:

«Komiteen er enig med departementet i at spørsmål om salg av grunn vil måtte vurderes særskilt for hver enkelt eiendom. Etter komiteens oppfatning kan det være en rekke hensyn som kan tale for at en eiendom ikke bør selges, eller at bestemte deler av en eiendom bør holdes tilbake. Dette gjelder kirkelige formål, hensynet til naturvern, hensynet til allmennhetens friluftsliv herunder jakt og fiske, hensynet til antikvariske interesser og de behov som måtte foreligge fra offentlige myndigheter om å nytte arealer til allmenne formål.

Komiteen er enig i at en eller flere av disse hensyn og formål vil kunne være så tungtveiende at salg av deler av en eiendom eller hele eiendommer ikke bør gjennomføres.»

Eit viktig prinsipp ved alle sal, anten det gjeld festetomter, anna areal eller bygningar, er at det er marknadsprisen som skal leggjast til grunn. Departementet legg såleis til grunn at sal til lågare pris enn marknadsprisen, til dømes ut frå distriktsutbyggingsomsyn eller andre omsyn som ikkje er av kyrkjeleg karakter, ikkje skal skje. Ved sal av landsbrukseigedommar er det likevel ofte konsesjonsprisen som vil gjelde. Føresetnaden om at marknadsprisen eller konsesjonsprisen skal leggjast til grunn, er i tråd med St.meld. nr. 64 (1984-85) og Innst. S. nr. 222 (1984-85). I Innst. S. nr. 222 (1984-85) s. 5 heiter det mellom anna:

«Departementet foreslår at salg av Opplysningsvesenets fonds eiendommer må skje til markedspris. For konsesjonspliktige eiendommer må dette tolkes som en pris som konsesjonsmyndighetene kan godta, og som er forenlig med at eiendommene skal drives som landbruk. Både jord- og skogarealer vil bli berørt av denne begrensning i markedsprisbegrepet.

Komiteen kan slutte seg til at dette kan nyttes som utgangspunkt for prisfastsettingen.»

Avhending av eigedommar med grunnlag i marknadsprisen (eller konsesjonsprisen) er elles i samsvar med dei retningslinjene som gjeld ved avhending av fast eigedom som høyrer til staten, der regelen er at avhending skal skje på den måten som gir det beste økonomiske resultatet.

Særleg i dei seinare åra har departementet sett det som viktig å føre ei meir aktiv eigedomsforvaltning. Å leggje til rette for sal av eigedommar til byggjeformål, utvikling av ulike forretningsområde og aktiv sikring av grunneigarinteressene til fondet vil vere viktige innsatsområde i åra framover.

Landbrukseigedommane

Fondet eig no 209 landbrukseigedommar. 81 er sjølvstendige forpaktingsbruk, medan 128 bruk er leigde bort som tilleggsjord til andre. Etter stortingsbehandlinga av St.meld. nr. 64 (1984-85), sjå Innst. S. nr. 222 (1984-85), er nær 100 forpaktingsbruk avhenda. Det går for seg ei kontinuerleg vurdering av forpaktingsbruka med sikte på sal etter dei retningslinjene som følgjer av stortingsbehandlinga av St.meld. nr. 64. Sal skal etter dette gjennomførast dersom det på eigedommen ikkje lenger er prestebustad og det elles ligg til rette for sal. Arbeidet med å avhende forpaktingsbruka er ein tidkrevjande prosess. 25 av dei 81 forpaktingsbruka som framleis høyrer til fondet, har etter departementet si vurdering ein slik særleg kyrkje- og kulturhistorisk verdi at dei ikkje bør bli selde, sjå nedanfor. Elles er no 37 forpaktingsbruk anten til vurdering for sal eller i ferd med å bli selde. Dei siste forpaktingsbruka skal vurderast for sal i 2001. Sal av jordleigebruk blir vurderte i det einskilde tilfellet, men det er her ikkje ein generell føresetnad om at dei skal seljast.

Ved sal av forpaktingsbruk (og jordleigebruk) vil det vere konsesjonsprisen som ligg til grunn, sjå ovanfor. Eit særskilt takseringsutval blir nytta som rådgivande organ i samband med prisfastsetjinga. Under salsprosessen er det viktig å klargjere om det på lengre sikt kan vere aktuelt å nytte areala til noko anna enn landbruksformål, til dømes til bustadbygging. Det vil her vere viktig å kjenne lokale reguleringsplanar. Aktiv eigedomsforvaltning føreset dessutan at det blir gjort ei sjølvstendig vurdering av om areala kan få framtidig auka verdi ved anna utnytting. Eventuelle verdifulle naturressursar på eigedommane må dessutan kartleggjast. I slike høve blir spørsmåla om sal og salspris vurderte nærmare.

Dei forpaktingsbruka som enno ikkje er avhenda, eller som fondet vil eige i framtida, skal drivast etter forretningsmessige prinsipp, men kulturvernomsyna vil her ofte vere modifiserande, sjå nedanfor om bygningsforvaltninga. Drifta skal skje i samsvar med landbruksfaglege standardar, og produksjonsressursane skal utnyttast optimalt.

Ofte er forpaktingsbruket ein del av ein større eigedom med skogareal, utan at det har vore gjort forpaktingsavtalar der skogen er med som del av forpaktingsbruket. Ved sal av forpaktingsbruk må det såleis kvar gong vurderast om skogareal som høyrer til eigedommen, skal vere med i salet. Spørsmålet var omhandla i Innst. S. nr. 222 (1984-85), der det heiter (s. 5-6):

«Departementet slår i meldingen fast at ved salg av en prestegård må normalt hele eller en betydelig del av skogen følge med i salget. For noen få eiendommer er imidlertid skogen av en slik størrelse at en del av den bør kunne holdes tilbake og fortsatt drives av statens skoger eller som tilleggsskog til andre eiendommer i området. Komiteen er enig i dette.»

Røynslene det siste tiåret med sal av forpaktingsbruk viser at spørsmålet om skog som høyrer til eigedommen skal vere med i salet, ofte kjem opp til diskusjon. Departementet meiner at utgangspunktet må vere at skogareal skal følgje med i den grad dette er nødvendig for å sikre forpaktingsbruket eit økonomisk forsvarleg driftsgrunnlag. Departementet meiner dette er i tråd med intensjonane i St.meld. nr. 64 (1984-85) og Innst. S. nr. 222 (1984-85), sjå ovanfor. Etter jordlova må landbruksstyret i fylket gi samtykke til sal av forpaktingsbruk. Det er dermed landbruksstyret som ut frå landbruksfaglege omsyn må vurdere om forpaktingsbruket etter sal kan drivast på økonomisk forsvarleg måte utan at heile eller delar av skogen er med. I tilfelle der landbruksstyret ikkje gir samtykke til frådeling av heile eller delar av skogen og det er tale om skogareal som er store eller har klar, potensiell verdi ved til dømes omregulering til utbyggingsformål, meiner departementet det er rett, ut frå målet om forsvarleg forretningsmessig forvaltning av eigedommane, å vurdere om sal ikkje bør gjennomførast.

Ved sal av forpaktingsbruk er det elles viktig å kartleggje om areala i framtida vil kunne tene viktige offentlege eller kyrkjelege formål, til dømes som tomt til ny kyrkje eller kyrkjegard eller utviding av den eksisterande kyrkjegarden. Lokale kyrkjelege organ er derfor viktige høyringsorgan i salsprosessar. Omsynet til dei lokale behova for areal til offentlege eller kyrkjelege formål er eit viktig moment ved alle sal, men er særleg viktig ved sal av forpaktingsbruk, fordi desse ofte har ei sentral plassering i lokalmiljøet og fysisk nærleik til kyrkja og kyrkjegarden.

Eit viktig kriterium ved sal av forpaktingsbruk er kva konsekvensar salet vil ha for prestebustaden. Det er ein generell føresetnad at denne ikkje blir rørt, men framleis skal høyre til fondet som tenestebustad for presten, og at det dermed kan skje ei tenleg deling av tomta. Dersom det i det einskilde høvet likevel blir spørsmål om sal av prestebustaden, må dette vurderast mot dei utgiftene fondet vil få ved kjøp eller bygging av ny bustad og om det ligg føre kyrkjelege omsyn som har særskild vekt - til dømes om bustaden har tenleg lokalisering ut frå dei lokale tilhøva og om han representerer kyrkje- og kulturhistoriske tradisjonar som det er viktig å føre vidare. Dersom eigedommen som heilskap, eller store delar av han, representerer viktige kyrkje- og kulturhistoriske tradisjonar, til dømes ved at eigedommen med prestebustaden er del av eit eldre kulturlandskap der eigedommen og kyrkja er ei naturleg eining, har dette vore omsyn som talte imot sal. Dei siste åra har departementet gjort ei samla salsvurdering av slike eigedommar, og 25 forpaktingsbruk er som resultat av dette ikkje aktuelle for sal ut frå dei kyrkje- og kulturhistoriske tradisjonane dei representerer. I utvalet av eigedommane har det vore eit kriterium at kyrkja og eigedommen med prestebustaden er frå mellomalderen, at dei fysisk og visuelt utgjer ei eining, og at prestebustaden framleis kan tene som prestebustad. Dei eigedommane som er valde ut, skal for ettertida vere berarar av ein kyrkje- og kulturhistorisk arv, og vil bli forvalta med dette som føresetnad.

Det vil etter dette i hovudsak vere to kategoriar eigedommar som framleis bør eigast av fondet. I den første kjem dei eigedommane det er knytt viktige kyrkje- og kulturhistoriske tradisjonar til. Den andre kategorien er dei eigedommane «som bør behaldast fordi forholda gjer det forsvarleg og interessant på grunn av potensielle utbyggingsområde, eller fordi det knyter seg andre store økonomiske interesser til dei.» (Ot.prp. nr. 68 (1994-95) s. 13).

Bygningsforvaltninga

Under bygningsforvaltninga høyrer om lag 1 500 bygningar, med 460 prestebustader. Sidan ein stor del av bygningane, både prestebustader og gardsbygningar, er freda i medhald av kulturminnelova eller er antikvarisk verdifulle og verneverdige, blir dei forvalta i nært samarbeid med dei offentlege styresmaktene som har det overordna ansvaret for kulturminnevernet.

Det er ei primæroppgåve for Opplysningsvesenets fond å halde tenestebustader for prestane. Store delar av avkastninga frå fondet blir nytta til vedlikehald av dei bustadene som tilhøyrer fondet, sjå pkt. 4.3.1. Vedtak om freding av prestebustader og antikvariske omsyn er sentrale moment for forvaltninga. For 120 av prestebustadene er det gjort vedtak om freding. Enda fleire bustader er antikvarisk verdifulle. Forslaget om at fondet frå 2001 skal ha finansieringsansvaret for dei kommunale prestebustadene, inneber at fondet skal finansiere den utgiftsrefusjonen kommunane i dag får for å halde prestebustad i samsvar med kyrkjelova § 33. Denne omlegginga representerer ei forsterking av fondet sitt ansvar for prestebustadene, og det kan i konkrete tilfelle gjerast ei sakleg vurdering av spørsmålet om det bør vere Opplysningsvesenets fond eller kommunen som bør eige bustaden. Departementet føreset likevel at det normale vil vere at det er kommunen som held prestebustad mot utgiftsrefusjon frå fondet.

Prestebustadene skal ha ein nøktern, men tenleg standard. Ved sal av prestebustad som høyrer til fondet, og ved kjøp av ny, skal det liggje føre tungtvegande grunnar. Dei kyrkjelege omsyna vil her ofte vere avgjerande. I dei siste åra har det vore prestegardsinspektørar i somme bispedømme, med ansvar for å forvalte prestebustadene i bispedømmet i nær kontakt med bispedømmerådet og brukarane. Denne desentraliserte forvaltningsordninga vil bli utvikla vidare i tida framover, saman med utvikling av gjennomgåande standardar, eit stadig meir systematisk og målretta vedlikehald og langsiktige analysar av utgiftsbehovet.

Ved forvaltninga av bygningar med tilknyting til og verdi for gardsbruka legg departementet til grunn at dei skal haldast ved like slik at dei er tenlege for formåla. Elles vil vedtak om freding og antikvariske omsyn vere viktige for korleis bygningane blir forvalta. For nær 300 gardsbygningar er det gjort vedtak om freding.

Dersom utgiftene til vedlikehald av bygningane er urimeleg høge i forhold til dei inntektene dei gir, bør bygningane om mogleg avhendast. Investeringar i dei, anten det gjeld nybygg eller større byggjearbeid som ikkje er vedlikehald, skal som hovudregel gjerast på grunnlag av ei vurdering av om investeringa kan betale seg i løpet av ein normal avskrivingsperiode for samanliknbare investeringar elles i landbruket.

4.6 Den norske kyrkja sitt landsfond

Den norske kyrkja sitt landsfond vart oppretta ved stortingsvedtak 13. desember 1956 av prestelønn som var samla opp frå okkupasjonstida, da prestane vart lønna av gåver frå kyrkjelydane og andre innsamla midlar. I vedtaket heiter det mellom anna:

«Fondet er dannet av vederlag og lønnstilskott til prestene av de kirkelige fond og kommunale vederlag og tilskott til prestelønn etter den geistlige lønningslov av 14. juli 1897, som i tiden 1942-1945 ikke er nyttet til prestelønn og som etter 7. mai 1945 ikke er gått med til etterbetaling av lønn m.v. til prestene, for så vidt midlene ikke er tilfalt vedkommende geistlige lønningsfond etter bestemmelsene i den geistlige lønningslov §§ 32 og 38.»

Med stortingsvedtaket fekk Kyrkje- og undervisningsdepartementet ansvaret for å forvalte fondet. I vedtaket er det fastsett at fondet skal ha eit styre på tre medlemmer. Departementet, bispemøtet og fellesmøtet for bispedømmeråda (i dag Kyrkjemøtet) oppnemner ein medlem kvar. Styret gjer vedtak om bruken av nettoavkastninga frå fondet. Stortingsvedtaket her har denne ordlyden:

«Fondets nettoavkasting skal etter vedtak av styret nyttes til:

  1. A)

    tilskott til økt prestetjeneste i menigheter hvor økonomiske vanskeligheter eller ekstraordinære forhold for øvrig gjør det ønskelig.

  2. B)

    tilskott til oppføring av kapeller i avsidesliggende strøk eller distrikter, der det er ønskelig å få reist kirkehus utenom soknekirken.

  3. C)

    tilskott til bispedømmeråd til fremme av kirkelig virksomhet etter lov av 29. april 1953 om Den norske kirkes ordning § 47.

  4. D)

    andre formål til beste for kirken, menigheten og prestene.»

I samsvar med stortingsvedtaket har det fram til i dag vore gitt tilskott til ei rekkje kyrkjelege formål, i hovudsak med grunnlag i søknader til styret. Fondskapitalen, inklusive oppspart avkastning, var vel 24 mill. kroner per 31. desember 1999. Tilskottet frå fondet til kyrkjelege formål i 1999 var vel 800 000 kroner.

Departementet meiner det er naturleg å sjå dette fondet i samanheng med Opplysningsvesenets fond, som òg skal tene kyrkjelege formål. Omsynet til administrativ forenkling tilseier at landsfondet blir avvikla, og at kapitalen blir overført til Opplysningsvesenets fond. Departementet vil ta spørsmålet opp med bispemøtet og Kyrkjemøtet, og i tilfelle komme tilbake til Stortinget med forslag til stortingsvedtak.

Til forsida