5 Verksemda i Noregs Bank i 2003

5.1 Årsmeldinga for 2003

Årsmeldinga 2003 for Noregs Bank blei handsama og godkjend i hovudstyremøte 25. februar 2004. Etter § 30 i «lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet» (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 5 i instruks skal Riksrevisjonen sende «et eksemplar av de i § 2 nevnte dokumenter til Stortinget sammen med sine mulige bemerkninger om resultatet av kontrollen». Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.

Det følgjer av sentralbanklova § 2 siste ledd at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget». Stortinget har fastsett ein slik instruks 10. april 1987 «for Riksrevisjonens kontroll vedrørende Norges Bank». Etter § 2 i denne instruksen «skal statsråden, snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:

1. Bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning

2. Hovedstyrets årsberetning

3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken

4. Statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank.»

Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere.

I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen 30. april 2004 heiter det:

«Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd i år 2003.»

5.1.1 Leiing og administrasjon

5.1.1.1 Hovudstyret

Hovudstyret har sju medlemmer som er oppnemnde av Kongen, jf. § 6 i sentralbanklova. Sentralbanksjefen er leiar og visesentralbanksjefen nestleiar i hovudstyret. Hovudstyret blir supplert med to medlemmer som representerer dei tilsette i banken, når styret har oppe administrative saker. Hovudstyret hadde 15 møte i 2003. Boks 5.1 viser samansetjinga av hovudstyret i 2003.

5.1.1.2 Representantskapet

Stortinget oppnemner eit representantskap med 15 medlemmer og vel leiar og nestleiar for to år, jf. sentralbanklova § 7. Boks 5.2 viser samansetjinga av representantskapet i 2003.

5.1.1.3 Endringar i rettsgrunnlaget for Noregs Bank i 2003

Regjeringa gjorde i Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) fleire framlegg til endringar i sentralbanklova, jamfør omtale i kapittel 4, punkt 4.1.1. Fleirtalet i Finanskomiteen slutta seg til desse og til eit framlegg om å endre oppnemningsprosedyrane for hovudstyret. Komiteen samla seg òg om å halde ei årleg open høyring i Stortinget om pengepolitikken i samband med drøfting av Kredittmeldinga. 1. desember 2003 møtte sentralbanksjefen Finanskomiteen, og gjorde då mellom anna greie for behandlinga av pengepolitikken i 2002 og dei første åtte månadene i 2003.

Ved kongeleg resolusjon 28. november 2003 blei det oppnemnt nye medlemmer til hovudstyret frå 1. januar 2004. Medlemmene blei oppnemnde etter den nye praksisen der partigruppene på Stortinget ikkje lenger fremmar kandidatar ut frå kor store partia er på Stortinget.

5.1.1.4 Bruken av ressursar i Noregs Bank

Noregs Bank har i brev 12. mars 2004 til Finansdepartementet gjort greie for utviklinga i ressursbruken. Der står det mellom anna:

«Noregs Bank legg vekt på at sentralbanken skal utføre oppgåvene sine med høg kvalitet og til låge kostnader. For å få dette til har banken dei siste åra arbeidd systematisk for å konsentrere verksemda om kjerneoppgåvene. Banken er på god veg til å bli ei utprega kompetansebedrift med sterk konsentrasjon om kjerneoppgåvene innanfor pengepolitikk, finansiell stabilitet og kapitalforvaltning, og drifts- og støtteoppgåver i nært samband med desse funksjonane. Dette har dels skjedd ved at ein har skilt ut verksemd i eigne selskap, dels ved utkontraktering av verksemd og dels ved nedbygging.

Den Kongelege Mynt AS blei etablert som eit heileigd selskap av Noregs Bank i 2001. Alle aksjane i selskapet blei selde 1. juli 2003, og bedrifta har no eigarar med særleg kompetanse på produksjon og distribusjon, som er ein viktig føresetnad for lønsam drift. Dei historiske samlingane på Kongsberg gjekk ikkje inn i salet.

Noregs Banks seteltrykkeri (NBS) hadde tidlegare eit breitt produktspekter, som dei siste åra er blitt vesentleg redusert. I 2003 avslutta ein òg produksjonen av pass, og norske setlar er no det einaste produktet i NBS. Etter 2007 vil Noregs Bank kjøpe setlar frå ekstern leverandør. Spørsmålet om å leggje ned NBS blei i 2003 lagt fram for Finansdepartementet som ei «sak av særlig viktighet» etter sentralbanklova § 2 andre ledd.

Noregs Bank eig 100 prosent av aksjane i Bankplassen Parkeringsanlegg AS. I 2003 selde selskapet 80 prosent av anlegget til ein ekstern operatør.

Banken har i 2003 inngått avtale om drift og forvaltning av bankens oppgjers- og sentralbanksystem med ekstern leverandør. Avtalen blei sett i verk 1. september 2003. I samsvar med reglane som gjeld ved overdraging av verksemd, blei 26 medarbeidarar overførte til den eksterne leverandøren. Noregs Bank vil framleis ha det overordna ansvaret for å fremme eit effektivt betalingssystem, medrekna leveranse til bankane, staten og andre mottakarar av tenestene for systemet.

Reduksjonen i oppgåver i Noregs Bank fører til mindre behov for stabs- og fellestenester. På denne bakgrunnen har det vore ein grundig gjennomgang av behovet for denne typen tenester, og det er utarbeidd ein plan for nedtrapping fram mot 2008. Det blei i 2003 oppretta ei eiga resultateining for drift av bankens hovudbygnad. Det blir teke sikte på ei meir effektiv utnytting av areal. Ledige areal vil bli leigde ut til eksterne leigetakarar.

Arbeidet med pengepolitikken er blitt meir ressurskrevjande. Ressursbruken på analyseverksemd er styrkt dei siste åra.

I kapitalforvaltninga har det skjedd ein auke i bemanninga og ressursbruken som følgje av auka kapital under forvaltning og endra forvaltningsstrategi. Det vil venteleg vere behov for ein ytterlegare auke dei kommande åra.

Ved utgangen av 2003 var det i alt 618 fast tilsette og engasjerte i Noregs Bank, mot 670 ved utgangen av 2002 og 1165 ved utgangen av 1998. Det er forventa at talet på tilsette kjem til å vere under 500 når alle dei vedtekne omstillingane er gjennomførte.

Omstillingane i banken har konsekvensar for dei tilsette som blir råka. For å dempe verknadene har banken teke i bruk ulike personalpolitiske tiltak, så som utdanningspermisjon, førtidspensjon og venteløn. I 2003 fekk 24 medarbeidarar i ulike delar av banken godkjent søknader om avgang ved bruk av slike tiltak. Fram til utgangen av 2003 var det inngått i alt 270 slike avtaler.

Netto ressursbruk har reelt sett, målt mot konsumprisindeksen, falle med om lag 15 prosent sidan 1998. Omstillingskostnadene er da haldne utanfor. Kostnadene ved forvaltning av Petroleumsfondet blir dekte gjennom inntekter frå Finansdepartementet.

For vidare omtale av ressursbruken i Noregs Bank viser vi til banken si årsmelding for 2003.»

5.1.2 Nærmare om verksemda til Noregs Bank i 2003

Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank mellom anna vere utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremme eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene. Det følgjande er ei framstilling av verksemda til Noregs Bank i 2003. Framstillinga byggjer i stor grad på årsmeldinga frå Noregs Bank. Sjå årsmeldinga for ein meir utfyllande gjennomgang.

Omtalen av pengepolitikken følgjer i punkt 5.2. Der blir det gjort nærmare greie for utøvinga av pengepolitikken i dei fire siste månadene av 2003. Sjå òg omtalen av pengepolitikken i Revidert nasjonalbudsjett 2004.

5.1.2.1 Kapitalforvaltning

Ved utløpet av 2003 forvalta Noregs Bank over 1000 milliardar kroner i dei internasjonale kapitalmarknadene. Hovuddelen av dette var Statens petroleumsfond, som blir forvalta på vegner av Finansdepartementet, og banken sine internasjonale reservar. I tillegg forvaltar banken Statens petroleumsforsikringsfond på vegner av Olje- og energidepartementet.

Noregs Bank forvaltar Statens petroleumsfond med grunnlag i lov av 22. juni 1990 nr. 36. Statsrekneskapen 2003 syner at verdien av fondet ved utgangen av 2003 var på 847,1 milliardar kroner, mens han var på 604,6 ved starten av året. Av denne auken kan 46 milliardar forklarast med at dei valutaene som fondet er investert i, har styrkt seg i høve til den norske krona. Netto avkastning utan valutakursgevinstar var 85,7 milliardar. Den resterande auken i fondet sin kapital kan tilskrivast overføringane til fondet. Tala i Statsrekneskapen og Noregs Bank sin årsrapport avvik noko som følgje av ulike rekneskapsprinsipp. Sjå St. meld. nr. 3 (2003-2004) for ein nærmare gjennomgang.

Forvaltninga i 2003 var i tråd med forskrifta for Petroleumsfondet som er fastsett av Finansdepartementet. Departementet har fastsett ein referanseportefølje for fondet som inneheld om lag 40 prosent eigenkapitalinstrument og om lag 60 prosent renteberande instrument. Frå februar 2002 blei referanseporteføljen for obligasjonar utvida til også å omfatte ikkje-statsgaranterte obligasjonar. Innfasinga av slike obligasjonar gjekk føre seg gjennom 2002 og 2003 og blei avslutta i desember 2003.

Årsrapporten for Statens petroleumsfond frå Noregs Bank syner at den faktiske avkastninga på Petroleumsfondet i 2003 blei 12,59 prosent målt i fondet si valutakorg. Svekking av den norske krona mot dei valutaene fondet er investert i, resulterte i ei høgare avkastning på 19,96 prosent målt i norske kroner. Det er avkastninga i dei internasjonale valutaene som er relevant for å måle utviklinga av fondet si internasjonale kjøpekraft. Målt over perioden 1997–2003 har den årlege nominelle avkastninga vore på 5,3 prosent rekna i forhold til fondet si valutakorg. Netto realavkastning etter frådrag for prisstigning og forvaltningskostnader har vore på 3,7 prosent pr. år.

Avkastninga i 2003 var 0,59 prosentpoeng høgare enn avkastninga på referanseporteføljen. Då er dei estimerte kostnadene ved tilpassing av den faktiske porteføljen til endringane i referanseporteføljen for obligasjonar trekte frå i referanseavkastninga. Dessutan er betalt skatt på utbytte trekt frå. Noregs Banks verdiskaping i forvaltninga kan reknast ut ved å samanlikne den faktiske avkastninga med det som kunne vore oppnådd ved berre å kopiere referanseporteføljen. Både kostnader og avkastning har vore høgare enn det ein ville fått ved passiv forvaltning. I 2003 var netto verdiskaping rekna på denne måten 0,54 prosentpoeng, eller 3,2 milliardar kroner. I sum over dei seks siste åra har verdiskapinga vore på 8,2 milliardar kroner.

Noregs Banks internasjonale reservar er sette saman av valutareservane, gull og fordringar på det internasjonale valutafondet (IMF). I 2003 blei det gjort fleire endringar i porteføljestrukturen i valutareservane, som er med på å effektivisere forvaltninga. Immuniseringsporteføljen er avvikla fordi han hadde blitt svært liten etter at størstedelen av statens valutalån var innfridde. Likviditetsporteføljen, som var på rundt 35 milliardar kroner, er erstatta med ein mindre pengemarknadsportefølje. Den overskytande summen blei overført til den langsiktige porteføljen, som har bytt namn til investeringsporteføljen. I tillegg til desse to porteføljane inneheld valutareservane ein bufferportefølje for oppsamling av midlar til oppbygging av Petroleumsfondet. Ved utgangen av året var valutareservane på 189,1 milliardar kroner. Pengemarknadsporteføljen utgjorde 6,2 milliardar kroner, investeringsporteføljen 142,3 milliardar kroner og petrobufferporteføljen 43,7 milliardar kroner. I tala for dei forvalta porteføljane inngår også nokre fordringar i valuta som ikkje blir rekna med i valutareservane.

For ikkje å endre den samla risikoprofilen til reservane, blei aksjedelen i investeringsporteføljen sett til 30 prosent. Hovudstyret vedtok i 2002 å auke aksjedelen og redusere delen plassert i europeiske marknader. Det blei dessutan vedteke at ein i tillegg til statsobligasjonar skulle investere i papir frå andre låntakarsektorar. Ein er framleis i ei gradvis innfasing for å kome opp i 30 prosent aksjar. Grensa for høgaste eigardel i eitt einskilt selskap er auka til 3 prosent. Innfasinga av ikkje-statsgaranterte obligasjonar blei påbegynt i januar 2003, og ved utgangen av året var det aller meste av denne porteføljeendringa gjennomført.

I 2003 var avkastninga på investeringsporteføljen 8,28 prosent målt i porteføljens valutakorg. Avkastninga var 16,31 prosent målt mot norske kroner. Det var 0,58 prosentpoeng høgare enn avkastninga på referanseporteføljen når ein justerer for skatt på betalt utbytte og transaksjons- og skattekostnader knytte til innfasinga av auka aksjedel og ikkje-statsgaranterte obligasjonar.

Petrobufferporteføljen mottek midlar ved at Noregs Bank får overført bruttoinntekter i valuta frå Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsverksemda (SDØE). I tillegg kjøpte Noregs Bank fram til 21. mai 2003 valuta direkte i marknaden for å komme opp i prognosen for summen av det som skal setjast av til Statens petroleumsfond. Både i 2002 og 2003 har valutainngangen til petrobufferporteføljen vore større enn overføringane til Petroleumsfondet. Dette har resultert i ein auke i storleiken på petrobufferporteføljen og dermed i valutareservane. Frå og med 2004 er systemet for innbetaling av valuta frå SDØE til Noregs Bank endra, slik at ein kan bli meir trygg på at tilførselen av valuta til valutareservane og oppbygginga av Petroleumsfondet ikkje avvik over tid.

Noregs Bank hadde ved utgangen av 2003 ei samla gullbehaldning på knapt 37 tonn. Av dette bestod 33,5 tonn av gullbarrar som er deponerte i Bank of England. I tillegg har Noregs Bank gullmyntar av historisk verdi, og sju gullbarrar til utstillingsformål. Hovudstyret vedtok i 2003 at gullbarrane som er deponerte i Bank of England, skulle seljast, mens gullmyntar og barrar til utstillingsformål skulle behaldast. Ved utgangen av 2003 var ingen gullbarrar selde enno.

Marknadsverdien av Statens petroleumsforsikringsfond var ved utgangen av 2003 på 12,9 milliardar kroner. Fondet hadde i 2003 ei avkastning på 3,56 prosent målt i utanlandsk valuta, og 17,74 prosent når ein måler i norske kroner. Dette var 0,12 prosentpoeng høgare enn avkastninga på den referanseporteføljen som Olje- og energidepartementet har definert.

Det er bygd opp kontrollapparat for investeringsverksemda både innanfor områda for kapitalforvaltning og pengepolitikk, og i andre delar av sentralbanken. Rekneskapen for alle fonda blir revidert av Noregs Banks Revisjon. Det er gjort nærmare greie for kapitalforvaltninga i Noregs Bank i banken si årsmelding. Forvaltninga av Statens petroleumsfond er også omtala i statsrekneskapen og i ei eiga årsmelding for fondet.

Etter avtale mellom Finansdepartementet og Noregs Bank yter banken tenester som rådgivar, tilretteleggjar og betalingsagent i samband med opptak og forvaltning av dei statslåna som blir omsette i den innanlandske marknaden. Statens emisjonsplanar for korte og lange papir i 2003 blei publiserte i ein årleg auksjonskalender. Det blei halde 23 auksjonar av statspapir i 2003. Marknadspleia i andrehandsmarknaden for statsobligasjonar blei ført vidare i 2003 gjennom såkalla primærhandlaravtalar med meklarar. I tillegg blei det innført liknande avtalar for statskassevekslane frå august 2003. Avtalane sikrar at det til ei kvar tid blir stilt kjøps- og salskursar på Oslo Børs sitt elektroniske system for andrehandshandel for eit visst minstevolum i kvart statslån. Avtalane gir også primærhandlarane tilgang til å låne statspapir frå Noregs Bank i ein avgrensa periode, mot rentebetaling (såkalla repotilgang). Lånetilgangen i statskassevekslar er 500 millionar kroner per primærhandlar, mens primærhandlarar kan låne inntil 416 millionar kroner i dei to kortaste statsobligasjonslåna. For dei lengste statsobligasjonslåna var ramma for lån noko lågare.

5.1.2.2 Finansiell stabilitet – overvaking av finansmarknadene

Noregs Bank har eit ansvar for å medverke til robuste og effektive finansmarknader og betalingssystem, dvs. medverke til finansiell stabilitet. Skulle det oppstå ein situasjon der sjølve det finansielle systemet er truga, vil Noregs Bank, i samråd med andre styringsorgan det vedkjem, vurdere om det er naudsynt å setje i verk tiltak for å sikre tilliten til det finansielle systemet.

Noregs Banks oppgåver når det gjeld å ta hand om den finansielle stabiliteten, går primært ut på å:

• medverke til å avgrense risikoen i avreknings- og oppgjerssystema slik at likviditets- og soliditetsproblem ikkje forplantar seg mellom aktørane i finansmarknadene

• overvake finansnæringa for å avdekkje utviklingstrekk som kan føre til svekt inntening og auka tap i finansiell sektor, og oppbygging av finansielle ubalansar som kan truge den finansielle stabiliteten

• gi innspel når reguleringa av finansmarknadene skal vurderast, slik at ein kan sikre ein formålstenleg balanse mellom effektivitets- og soliditetsomsyn

• utvikle rutinar for beredskap som kan medverke til å løyse problem som har verknad for systemet, når dei oppstår.

Noregs Bank innrettar pengepolitikken etter eit operativt mål om 2,5 prosent inflasjon. Kraftig vekst i formuesprisar og gjeldsoppbygging kan vere ein risiko for den økonomiske stabiliteten. For å dempe denne risikoen vil det i enkelte situasjonar vere riktig å bruke noko lengre tid enn den normale tidshorisonten på to år for å nå inflasjonsmålet. Det er ein føresetnad at det er tillit hos aktørane i finansmarknadene til at inflasjonen over tid vil vere låg og stabil.

Overvakinga av finansmarknadene blir framstilt samla i rapporten «Finansiell stabilitet», som blir gitt ut to gonger i året. Formålet med rapporten er å gi ei samla vurdering av situasjonen i og utsiktene for finansiell sektor, med spesiell vekt på bankane og deira evne til å møte kraftige forstyrringar i økonomien. Hovudkonklusjonane i rapporten blir oppsummerte i eit eige brev til Finansdepartementet. Rapporten skal òg medverke til dialog med finansnæringa om tilhøve som kan skape ubalansar i det finansielle systemet, og informere allmenta om denne typen spørsmål.

I 2003 blei rapporten evaluert av ei gruppe med representantar frå IMF, Bank of England og Handelshøgskolen BI. Rapporten frå gruppa blei publisert i Finansiell stabilitet 1/2003. Gruppa gav ei positiv vurdering av rapporten frå Noregs Bank, og foreslo samstundes enkelte tiltak som kan styrkje han. Nokre av desse tiltaka er alt følgde opp, og det blir seinare vurdert om ein skal følgje opp fleire i 2004.

For at sentralbankane skal kunne verke til finansiell stabilitet på ein formålstenleg måte i ein situasjon der finansmarknadene i ulike land heng nært saman, er det utvikla eit tettare samarbeid mellom dei nordiske sentralbankane, mellom anna for å sikre ein tilstrekkeleg beredskap. Dei nordiske sentralbanksjefane skreiv den 11. juni 2003 under på ein avtale som omhandlar informasjon og mogleg likviditetsstøtte i samband med finansielle kriser. Avtalen gjeld situasjonar der det oppstår eit alvorleg problem i ein bank som høyrer heime i eit nordisk land, og som har grensekryssande etableringar i andre nordiske land.

Noregs Bank drøftar spørsmål knytte til finansiell stabilitet på faste møte med Kredittilsynet og med Finansdepartementet. Samarbeid mellom Noregs Bank og Kredittilsynet er etablert på fleire nivå. På kvartalsbasis drøftar leiingane i dei to institusjonane den økonomiske situasjonen og utviklinga i finansinstitusjonane. Noregs Bank er representert i styret i Kredittilsynet med ein observatør.

Utover dette gir Noregs Bank som før tilrådingar til Finansdepartementet og Kredittilsynet i samband med høyringar om lover, føresegner og anna regelverk for finansinstitusjonar og finansmarknader. Sentralbanken uttalar seg då først og fremst om saker med stor rekkjevidd for den finansielle stabiliteten. Søkjelyset fell dermed på dei sentrale delane av regelverket og dei største finansinstitusjonane.

5.1.2.3 Betalingssystem og betalingsmiddel

Noregs Bank har eit overordna ansvar for å fremme robuste og effektive betalingssystem. Slike system er viktige både for den finansielle infrastrukturen og for utøvinga av pengepolitikken. Noregs Bank har ulike verkemiddel for å påverke utviklinga i betalingssystema.

Noregs Bank har etter lov om betalingssystem ansvar for tilsynet med konsesjonspliktige interbanksystem. Lova opnar for at Noregs Bank kan krevje endringar dersom systema ikkje er organiserte slik at dei tek omsyn til krava til driftsstabilitet.

Noregs Bank reduserer óg risikoen i oppgjeret gjennom rolla som oppgjersbank. Dette blir gjort gjennom avtale- og regelverket som regulerer bankane si deltaking i Noregs Bank sitt oppgjerssystem (NBO), og gjennom arbeidet for å redusere den driftsmessige og teknologiske sårbarheita i NBO.

Hausten 2002 starta Noregs Bank førebuingane til å setje ut IT-drifta og utviklinga av oppgjerssystemet og tilhøyrande system. I desember 2002 blei aktuelle driftspartnarar inviterte til å kome med tilbod på driftstenestene. 27. juni 2003 skreiv Noregs Bank under ein avtale med ErgoGroup sitt drifts- og infrastrukturselskap ErgoIntegration AS om IT-drift og forvaltning av Noregs Bank sine oppgjers- og sentralbanksystem dei neste tre åra. 1. september 2003 tok ErgoIntegration AS over ansvaret for IT-drifta og forvaltninga av systema. Avtalen blei rekna som ei overføring av verksemd slik at ErgoIntegration AS mellom anna tok over medarbeidarar med sentral kompetanse om den IT-faglege drifta og forvaltninga av dei aktuelle systema.

Eit grunnleggjande prinsipp i NBO er at bankane skal stille pant for låna dei tek opp. For Noregs Bank har det med dagens lovverk vore noko uvisse knytt til når slikt pant kan realiserast. Som følgje av denne uvissa har Noregs Bank valt å bruke pålydande verdi i staden for marknadsverdi når ein har rekna ut kor mykje bankane kan låne i Noregs Bank. Ein har difor ikkje kunna utelukke tap fordi pantet mistar verdi før det blir realisert, eller fordi marknadsverdien er forskjellig frå pålydande verdi. På grunn av dette har Noregs Bank sett høg avkorting på pantet bankane stiller for oppgjera i NBO. Dette har vore naudsynt av omsyn til Noregs Bank sin risiko.

Uvissa knytt til tidspunktet for realisering av pant vil bli fjerna som følgje av «lov om finansiell sikkerhetsstillelse», som vil bli sett i kraft 1. juli 2004. For at lova skal føre til redusert risiko for Noregs Bank og lågare avkorting for bankane, må Noregs Bank gå over til marknadsverdi ved utrekning av bankane sin tilgang til lån. Noregs Bank har difor sett i verk eit arbeid for å etablere løysingar som gjer det mogleg å hente inn marknadsverdien for dei verdipapira bankane stiller som sikring kvar dag. Enkelte av papira blir ikkje ofte omsette, men Noregs Bank vil lage løysingar som reknar ut ein tilnærma marknadsverdi for slike papir. Noregs Bank tek sikte på å ha løysingane klare innan utgangen av 2004.

«Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystem m.v.» gir Noregs Bank konsesjons- og tilsynsansvar med system for avrekning og oppgjer av pengeoverføringar mellom bankar (interbanksystem). Lova stiller krav om at interbanksystem som kan påverke den finansielle stabiliteten, skal underleggjast konsesjon og tilsyn. Tre operatørar har til no fått konsesjon frå Noregs Bank til å drive interbanksystem. Desse tre er Norwegian Interbank Clearing System – bankane sitt felles system for avrekning og transaksjonshandsaming (NICS), og interbanksystema til Den norske Bank og Gjensidige Nor Sparebank. Lova stiller også krav om at omleggingar som påverkar eigar-, organisasjons- eller driftsforhold, skal meldast til Noregs Bank før dei trer i kraft. Fusjonen mellom Den norske Bank og Gjensidige Nor Sparebank førte til at interbanksystema til dei to bankane fekk ­felles styre og leiing, og endringa blei difor meld til Noregs Bank. Dersom det blir gjort endringar som får konsekvensar for avreknings- eller oppgjersfunksjonane, må ei ny endringsmelding eller ein ny konsesjonssøknad sendast til Noregs Bank.

Kredittilsynet har etter kredittilsynslova eit generelt ansvar for å føre tilsyn med finans­næringa. For å få eit formålstenleg tilsyn med dei konsesjonsbelagde interbanksystema har Noregs Bank og Kredittilsynet utforma eit opplegg for felles tilsyn. Som eit ledd i dette utførte Kredittilsynet og Noregs Bank eit samordna tilsyn med driftsstaden til NICS (BBS) i 2003.

Analysar Noregs Bank har gjennomført, viser at bankane sin kreditt- og likviditetsrisiko knytt til innanlandske betalingar er avgrensa. Med låg risiko i det nasjonale betalingssystemet har valutaoppgjersrisikoen stått igjen som ein viktig risikofaktor. Eit viktig ledd i arbeidet med å redusere risikoen i valutaoppgjeret har vore etableringa av det internasjonale valutaoppgjerssystemet Continuous Linked Settlement (CLS). CLS inneber ei nærmare samankopling av nasjonale oppgjerssystem, og gjer det mogleg å hindre at ein bank tek imot kjøpt valuta utan å ha levert seld valuta, noko som kunne skje tidlegare. Dermed blir bankane sin kredittrisiko knytt til valutaoppgjeret fjerna.

CLS blei sett i drift for dei sju største valutaslaga i verda hausten 2002, mens dei skandinaviske valutaene og Singapore-dollar blei inkluderte hausten 2003. Ei kartlegging Noregs Bank har gjennomført saman med Kredittilsynet, tyder på at norske bankar har teke systemet i bruk for ein stor del av handlane sine.

Det blir arbeidd kontinuerleg med å redusere den operasjonelle risikoen i det norske betalingssystemet, og å utvikle vidare løysingane for å behandle avbrot i systema. Beredskapssaker innanfor finansiell sektor blir samordna i Beredskapsutvalet for finansiell infrastruktur (BFI). Utvalet har leiing og sekretariat i Noregs Bank og deltakarar frå Kredittilsynet og sentrale aktørar i finansiell sektor. Utvalet skal koordinere informasjon og tiltak mellom dei sentrale aktørane for å førebyggje og løyse krisesituasjonar som kan føre til stor uro i den finansielle infrastrukturen. Kvar einskild institusjon har likevel eit sjølvstendig ansvar for beredskapstiltak i eigen organisasjon. I 2003 har utvalet drøfta fleire spørsmål knytt til stabil drift og sårbarheit i den finansielle infrastrukturen. Utvalet har òg gjennomgått konsekvensar av ein mogleg arbeidskonflikt i finansnæringa i mai og beredskapsmessige sider ved at IT-drifta til norske bankar skjer i andre land. Vidare har nytt regelverk om beredskap innanfor straumforsyning og telesamband blitt lagt fram for BFI, og einskilde beredskapssaker innanfor sivilt beredskapssystem er samordna i utvalet.

«Årsrapport om betalingsformidling» frå Noregs Bank gir eit oversyn over bruken av dei ulike betalingsinstrumenta og dei prisane som brukarane betaler for betalingstenestene. Rapporten blei første gongen utgitt i 1987, og har blitt ein sentral referanse for andre styresmakter, for aktørane i marknaden og for forbrukarane. Rapporten er også hovudgrunnlaget for Noregs Bank si overvaking av effektiviteten i betalingssystemet. Eit sentralt poeng i den siste rapporten var at det i 2002 for første gong blei betalt fleire giroar via PC/Internett enn via brev. Mens bruken av rekningsbetalingar via Internett auka med 33 prosent frå 2001 til 2002, gjekk bruken av brevgiro samstundes ned med 17 prosent. Elektroniske betalingsinstrument er generelt sett meir kostnadseffektive enn blankettbaserte instrument. Auka bruk av elektroniske instrument reduserer difor kostnadene i betalingsformidlinga.

Noregs Bank har ansvaret for å gi ut setlar og myntar, og for å sørgje for at dei er tilgjengelege. For at kontantane skal fungere som effektive og sikre betalingsmiddel, er det nødvendig at aktørane har tillit til dei, og at dei har eigenskapar som er tilpassa behova. Berre Noregs Bank kan stå som skyldnar for setlar og mynt som blir gitt ut, jamfør sentralbanklova § 13. Ansvaret knytt til eigenskapar ved kontantane, som valørinndeling og utforming, er òg oppgåver som Noregs Bank står for. Produksjon, handsaming og distribusjon av setlar og myntar kan utførast av andre, men Noregs Bank må kontrollere at dei blir utførte, og at utføringa er i samsvar med krav sentralbanken stiller. I hovudsak kjøper Noregs Bank tenester i form av destruksjon av setlar, og tenester knytte til forvaltning av sentralbankdepota, av Norsk Kontantservice AS (NOKAS). Sentralbankdepota i Finnmark blir drifta av Sparebanken Nord-Noreg.

I juni 2003 blei Den Kongelige Mynt AS seld til Samlerhuset AS og Mint of Finland. Sentralbanken har inngått ein avtale om kjøp av norske sirkulasjons- og minnemyntar frå selskapet ut 2009. Noregs Banks Seteltrykkeri vil halde i gang produksjonen av norske setlar fram til juli 2007. Deretter vil sentralbanken dekkje behovet for setlar ved kjøp frå utanlandske seteltrykkjeri.

Verdien av kontantar i sirkulasjon steig på 1990-talet, men har falle litt sidan 2000. Verdien av setlar og myntar i omløp utgjer ein stadig lågare del av verdien av betalingsmiddel som publikum disponerer. I 2003 var det i snitt setlar og myntar for ca. 41,5 milliardar kroner i sirkulasjon, fordelt på 37,4 milliardar kroner i setlar og 4,1 milliardar kroner i myntar. Dei tilsvarande verdiane for 2002 var 41,8 milliardar kroner, fordelt med 37,8 milliardar kroner på setlar og 4 milliardar kroner i myntar. Kor stor del dei ulike setelvalørane utgjer av verdien av kontantane, har endra seg mykje dei siste ti åra. Særleg sterk er nedgangen for 1000- og 100-kronesetlane og auken for 500-, 200- og 50-kronesetlane. Verdien av 1000-kronesetlar i sirkulasjon er redusert med 5,6 milliardar kroner dei fem siste åra. Utskiftinga frå utgåve VI til utgåve VII er truleg årsaka til delar av reduksjonen, sidan publikum valde å veksle inn gamle setlar mot godtgjersle på konto i staden for mot nye 1000-kronesetlar. Talet på 200- og 500-kronesetlar aukar stadig. Årsaka er auka bruk av minibankar. 20-kronemynten aukar framleis sin del av myntsirkulasjonen og utgjorde i 2003 38 prosent av myntsirkulasjonen.

Dagens setelrekkje blei komplett då ny 1000-kronesetel blei utgitt i 2001. I 2002 blei 200-kronesetelen oppgradert, og 25. mars 2003 blei ein oppgradert 100-kronesetel utgitt. 200- og 100-kronesetelen er oppgraderte til det same tryggleiksnivået som 1000- og 500-kronesetlane ved at dei er utstyrte med metalliske element som det er lett for publikum å sjå, og som det er vanskeleg å etterlikne.

Auken i talet på fargekopimaskinar, PC-skannarar og skrivarar førte frå slutten av nittitalet til ein auke i beslaglagde falske setlar, men frå 2002 har omfanget av forfalskingar blitt redusert. Reduksjonen held fram i 2003, og talet på forfalska setlar er no berre ein femdel av nivået i 2000. Det blir registrert minimalt med forfalskingar på dei siste utgåvene av 1000-og 500-kronesetlane og på dei oppgraderte 200- og 100-kronesetlane. Det tyder på at dei metalliske elementa har hatt god verknad.

5.1.2.4 Statistikk

Noregs Bank produserer statistikk om penge-, kreditt og valutamarknadene. Produksjonen blei i 2003 for ein stor del utført etter same mønster som året før. I samsvar med ein avtale med Statistisk sentralbyrå om endra arbeidsdeling frå 2005, førebur Noregs Bank ei avvikling av utanlandsbetalingsstatistikken og endringar for å inkorporere økonomiske tilhøve mellom Noreg og utlandet i den samla finans- og verdipapirstatistikken.

Noregs Bank samarbeider med Kredittilsynet, Statistisk sentralbyrå og Verdipapirsentralen om innsamling av data og utarbeiding av statistikk om kreditt- og verdipapirmarknaden. Statistikken blir nytta som grunnlag for banken sine renteavgjerder, til arbeidet med finansiell stabilitet, til offisiell statistikk, til analysar av utviklinga på kreditt- og verdipapirmarknadene og til forsking.

Primærstatistikken for bankar og andre finansføretak er det viktigaste grunnlaget for å utarbeide månadlege indikatorar over kredittutviklinga (kredittindikatorane) og utviklinga i pengemengda, og dessutan for å utarbeide kvartalsvise finansielle sektorbalansar.

I 2003 starta banken drøftingar med Kredittilsynet og Statistisk sentralbyrå om rammene for det framtidige samarbeidet om innsamling og arbeid med data frå bankar og andre finansføretak. Desse drøftingane vil halde fram i 2004.

Noregs Bank produserer statistikk over betalingane mellom Noreg og utlandet. Denne statistikken er det viktigaste grunnlaget for utanriksrekneskapen, som blir publisert av SSB kvar månad. Statistikken over utanlandsbetalingane er basert på rapportar frå norske bankar og frå føretak som har konto i utanlandske bankar eller har oppgjersordningar med utanlandske konsernselskap.

Det kjem til å bli slutt på statistikken over utanlandsbetalingane frå 2005. SSB utviklar derfor eit nytt innsamlingssystem for data til utanriksrekneskapen. Noregs Bank tek del i dette arbeidet med kompetanse og personell.

Skattestyresmaktene, tollstyresmaktene og Økokrim kan hente inn opplysningar frå Noregs Bank om betalingar mellom innlendingar og utlendingar. Noregs Bank hjelper til med kompetanse i etableringa av eit nytt system for innrapportering av utanlandsbetalingar frå bankane når den noverande rapporteringa til Noregs Bank fell bort.

Noregs Bank sin databank for kvartalsvise finansielle sektorrekneskapar (FINDATR) blei lagd om i 2003 og gitt nytt namn; FINSE. Mellom anna blei sektor- og objektsinndelinga endra noko, og ny primærstatistikk blei innarbeidd. FINSE inneheld data frå utgangen av 1995, og blir nytta i banken sitt modellarbeid, i pengepolitiske utgreiingar og i arbeidet med finansiell stabilitet. Statistikkproduktet «husholdningenes finansregnskap», som er bygd på FINSE, syner mellom anna utviklinga i fordringar, gjeld og netto finansinvesteringar hos hushalda.

Noregs Bank har ei omfattande rapportering av statistikk til internasjonale organisasjonar. Banken rapporterer til Bank for International Settlements (BIS), Den europeiske sentralbanken (ESB), Eurostat, Det internasjonale valutafondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Noregs Bank tek del i forum der utviklinga av internasjonale statistikkstandardar og internasjonal rapportering blir drøfta. Dette skjer mellom anna i Committee on Monetary, Financial and Balance of Payments Statistics og i arbeidsgrupper under denne, der Noreg tek del med bakgrunn i EØS-avtalen.

Norske styresmakter ved Finansdepartementet, Noregs Bank og Statistisk sentralbyrå fekk i november 2003 vitjing av ein delegasjon frå Det internasjonale valutafondet (IMF). Delegasjonen gjennomførte ei kvalitetsvurdering av følgjande seks viktige statistikkområde: nasjonalrekneskap, konsumprisindeksar, produsentprisindeksar, statistikk for offentlege finansar, monetær statistikk og utanriksrekneskapen. Noregs Bank hadde eit koordineringsansvar på norsk side overfor IMF og dessutan det faglege ansvaret for monetær statistikk.

IMFs vurderingar blei i juli 2003 publiserte på Internett-sidene deira i ein omfattande rapport som inneheld tre hovuddelar: Report on the Observance of Standards and Codes (ROSC), Data Quality Assessment Framework (DQAF) og Response by the Authorities. Den første delen omfattar vurderingar av meir generell karakter kring statistikkproduksjonen i Noreg, mens vurderingane og karaktersetjinga i den neste delen er gjorde ut frå ein standardisert mal, som gjer det mogleg å samanlikne resultata med tilsvarande undersøkingar i andre land. I tillegg fekk norske styresmakter høve til å kommentere rapporten. Desse kommentarane er òg publiserte i samband med rapporten.

På dei fleste områda kjem den monetære statistikken særs godt ut av IMFs evaluering. Det er likevel rom for nokre forbetringar når det gjeld verdivurderingar av einskilde finansobjekt (gull og finansielle anleggsmidlar). Vidare ønskjer IMF ei anna behandling av utlån, finansielle derivat og pådregne renter. Verdivurderinga av gull er allereie endra i tråd med IMFs ønske, mens dei andre tilrådingane vil bli vurderte ved framtidig utvikling av statistikksystema.

«Forskrift 19. desember 2003 om melde- og rapporteringsplikt til Noregs Bank om betalinger mellom innlendinger og utlendinger mv.» er omtala i kapittel 4 punkt 4.1.1.

Noregs Bank utfører oppgåver på valutaregulerings- og kontrollområdet. Dette gjeld blant anna samarbeid med styresmaktene om kontroll knytt til EU-tiltak, og sanksjonar som Dei sameinte nasjonane (FN) har vedteke mot einskilde land og styresmakter, og som Noreg har slutta seg til. Noregs Bank hadde fram til mai 2002 delegert oppgåve som kontroll- og lisensorgan i samband med sanksjonane. Seinare har Noregs Bank si oppgåve på området vore avgrensa til levering av data om utanlandsbetalingar til dei organa som står for lisensiering og kontroll.

Utanriksdepartementet har i 2003 vedteke sanksjonar mot Zimbabwe og Burma (Myanmar). FN-sanksjonane mot Libya blei oppheva 26. september 2003. Sanksjonane mot Irak og Jugoslavia er førte vidare, men i avgrensa omfang.

Talet på førespurnader frå kontroll- og tilsynsorgan om informasjon frå statistikksystema til kontrollformål var 997 i 2003, mot 883 i 2002. Med dette som utgangspunkt er det søkt på 1545 namngitte føretak eller privatpersonar. Dette har resultert i tilbakemelding om 58 609 transaksjonar.

5.1.2.5 Internasjonalt samarbeid

Noregs Bank forvaltar dei finansielle rettane landet har og oppfyller dei pliktene som følgjer av at Noreg er med i Det internasjonale valutafondet (IMF). Banken er også sekretariat for IMF-arbeidet i Noreg. Dette er ei oppgåve banken utfører på vegner av Finansdepartementet. Verksemda til IMF er nærmare omtala i kapittel 8 i meldinga.

Bank for International Settlements (BIS) har til oppgåve å fremme samarbeidet mellom sentralbankar. Sentralbanksjefen deltek jamleg på møte i BIS.

Noregs Bank har regelmessig kontakt med Den europeiske sentralbanken (ESB) og med andre sentralbankar i EU. Banken har eit omfattande samarbeid med dei nordiske sentralbankane på ei rekkje felt.

5.1.2.6 Anna verksemd – Informasjonsverksemd

Noregs Bank har ei plikt etter sentralbanklova til å «informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene». I tillegg ønskjer banken å oppnå breiast mogleg forståing for den pengepolitikken som blir ført, og for dei mekanismane som verkar til finansiell stabilitet, gjennom ei aktiv informasjonsverksemd.

Noregs Bank legg stor vekt på å møte aukande interesse gjennom å vere open og pårekneleg. Direkte video-overførte pressekonferansar på Internett er derfor ei fast ordning etter rentemøta i hovudstyret og ved offentleggjering av inflasjonsrapportane, rapportane om finansiell stabilitet og kvartalsrapportane til Statens petroleumsfond. Det var 15 slike pressekonferansar i 2003. Føredrag som leiinga i Noregs Bank held, blir òg offentleggjorde i manuskript på internettsidene til banken samtidig som dei blir haldne. I 2003 blei det lagt ut 21 føredrag.

Bruken av Internett utgjer ein stadig viktigare del av bankens informasjonsstrategi. Sidene fekk revidert design og mykje nytt innhald i 2003. I tillegg til nyhendemeldingar og det som er nemnt over, har sidene mellom anna fyldig informasjon om banken sine oppgåver og ei stor mengd finansiell statistikk. Der ligg òg elektroniske versjonar av publikasjonane som banken gir ut. Statistikk over bruken viser at det i snitt var 848 000 «treff» per månad på sidene.

Ut over internettinformasjonen, årsmeldinga og rapportane som er nemnde over, gir Noregs Bank ut desse publikasjonane: Tidsskriftet Penger og Kreditt og den engelske versjonen Economic Bulletin blir utgitt kvartalsvis, og det kjem ein årleg rapport om betalingsformidling. Forskings- og utgreiingsprosjekt blir dokumenterte i arbeidsnotat (Working Paper – med elleve hefte i 2003), i serien Reprints (opptrykk av arbeid som medarbeidarar i banken har fått inn i internasjonale forskingstidsskrift – tolv hefte i 2003) og i serien Doctoral Dissertations (eitt hefte i 2003). Serien Norges Banks skriftserie/Occasional Paper kom med to hefte på respektive norsk og engelsk med teoribidrag om valutakursrørsler.

5.2 Utøvinga av pengepolitikken i 2003

5.2.1 Innleiing

I St.meld. nr. 7 (2003–2004) Kredittmeldinga 2002 blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken for 2002 og dei første åtte månadene i 2003. Omtalen var mellom anna basert på Noregs Banks årsmelding for 2002 og på Noregs Banks Beretning om pengepolitikken 2003 – de første åtte månedene, som blei oversend til departementet med brev av 17. september 2003. Kredittmeldinga 2002 blei lagd fram 31. oktober i fjor.

I denne meldinga vil ein særleg sjå på utøvinga av pengepolitikken i siste del av 2003. Punkt 5.2.2 inneheld ein omtale av retningslinjene for pengepolitikken. I punkt 5.2.3 følgjer ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken for siste del av 2003, basert på bankens årsmelding, Beretning og regnskap 2003 . Punkt 5.2.4 gir så ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna rapportar frå OECD, IMF og Norges Bank Watch. Departementet sine vurderingar følgjer i punkt 5.2.5.

5.2.2 Retningslinjene for pengepolitikken

Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.

St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken , som blei lagd fram 29. mars 2001, trekte opp dei noverande retningslinjene for penge­politikken. Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprins­regentens resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 5.3.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av penge­politikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5  pst. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at det ventes at konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigninga. Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Rentesetjinga skal ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og skal sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje påverkar den underliggjande pris- og kostnadsveksten.

Forskrifta for pengepolitikken av 29. mars 2001 gjer det naturleg at departementet utvidar og vidareutviklar den årlege vurderinga av utøvinga av pengepolitikk i kredittmeldingane. Ei slik utvida evaluering blei varsla i samband med Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) om endringar i sentralbanklova, og Stortinget slutta seg til dette. Ei utvida evaluering blei første gong gjort i Kredittmeldinga 2002, som blei lagd fram i oktober 2003.

Forskrifta for pengepolitikken gir et godt grunnlag for å evaluere Noregs Banks skjønnsutøving. Med utgangspunkt i forskrifta er det naturleg å vurdere pengepolitikken i forhold til prisutviklinga, i forhold til omsynet til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing, og dessutan i forhold til omsynet til stabile forventningar om valutakursutviklinga.

5.2.3 Noregs Banks vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2003

5.2.3.1 Om verkemidla og avvegingar i pengepolitikken

Noregs Bank påverkar den økonomiske utviklinga ved å fastsetje rentene på innskota og låna bankane har i Noregs Bank. I tillegg kan banken kjøpe eller selje kroner (intervenere) i valutamarknaden. Renta på bankinnskot over natta i Noregs Bank – foliorenta – er det viktigaste verkemiddelet i pengepolitikken. Marknadsrentene med lengre løpetider blir ikkje bestemte direkte av Noregs Bank. Men marknadsrentene blir påverka av nivået på foliorenta, og av korleis marknadsaktørane ventar at foliorenta kjem til å utvikle seg i framtida. Marknadsrentene innverkar både på kronekursen, prisane på verdipapir, bustadpris­ane, etterspørselen etter lån, investeringar og forbruk. Noregs Banks styringsrente kan òg påverke forventningane om framtidig inflasjon. Gjennom alle desse kanalane har renta innverknad på dei samla etterspørsels- og produksjonsforholda og på prisar og lønningar.

Foliorenta har erfaringsmessig nokså sterkt gjennom­slag i dei heilt kortsiktige pengemarknadsrentene. Rentene på plasseringar med lengre løpetider blir ikkje like direkte påverka. Her er det meir avgjerande kva forventningar marknaden har til sentralbankens handlemønster og den økonomiske utviklinga.

Når det gjeld bruken av valutaintervensjonar , heiter det i årsmeldinga 2003:

«Norges Bank har beredskap for å kunne intervenere i valutamarkedet på kort varsel, men vil normalt ikke bruke intervensjoner med sikte på å påvirke kronekur­sen. Valutaintervensjoner, enten det er kjøp eller salg av valuta, er ikke egnet som virkemiddel til å påvirke kronekursen over lengre tid. Intervensjoner kan imidler­tid være aktuelt dersom kronekursen kommer vesentlig utenfor det banken vurderer som rimelig ut fra funda­mentale forhold, og kursutviklingen samtidig svekker utsiktene til å nå inflasjonsmålet. Det kan også være aktuelt med intervensjoner ved store kortsiktige sving­ninger i kronekursen når likviditeten i valutamarkedet er sterkt redusert. Norges Bank ønsker ikke å opptre på en måte som kan fremkalle spillsituasjoner der et kurspress forsterkes. Hvis det blir intervenert i stedet for å endre renten, får aktørene i valutamarkedet tvetydige signaler, og det kan oppstå en spillsituasjon. Banken vil gjøre rede for eventuelle intervensjoner og bakgrunnen for disse. Norges Bank intervenerte ikke i 2003 med sikte på å påvirke kronekursen.»

Utgangspunktet for rentesetjinga er at veksten i konsumprisane over tid skal vere nær 2 pst. Målet er framoverretta. Noregs Bank rår ikkje over verkemiddel som til kvar tid kan sikre eit bestemt nivå på inflasjonen. Noregs Bank seier mellom anna følgjande om dette i årsmeldinga for 2003:

«Norges Bank setter renten slik at fremtidig inflasjon skal være lik inflasjonsmålet. Konsumprisveksten blir påvirket fra måned til måned av tilfeldige og midlertidige for­hold som ikke kan motvirkes av pengepolitikken. Norges Bank skal derfor i utgangspunktet ikke ta hen­syn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte midlertidige forstyrrelser. Det blir lagt særlig vekt på utviklingen i konsumprisveksten justert for avgifter og uten energivarer (KPI-JAE).

Norges Bank går normalt gradvis fram med renteen­dringer. Det skyldes at det er usikkerhet om situasjonen i økonomien, om hvilke andre forstyrrelser økonomien kan bli utsatt for og om hvor raskt en renteendring påvirker prisstigningen. I visse tilfeller vil en imidlertid kunne gå raskere fram. Renten kan bli endret raskt og markert hvis det er risiko for at inflasjonen kan avvike mye fra målet over lengre tid slik at prisstigningsfor­ventningene kan bli påvirket, eller når sterk uro i finansmarkedene eller et forhandlingsdrevet kostnads­sjokk tyder på at tilliten til pengepolitikken står i fare.

Norges Bank har ikke et bestemt mål for nivået på kronekursen. Utviklingen i kronekursen har likevel vesentlig betydning når renten blir fastsatt fordi den påvirker prisstigningen og aktivitetsutviklingen. Reaksjonen på en endring i valutakursen vil avhenge av hvordan endringen vurderes å påvirke inflasjonen, produksjonen og sysselsettingen. Det krever en vurde­ring av årsaken til endringen og hvor varig den vil være. Helt kortsiktige svingninger i kronekursen vil trolig i liten grad påvirke den økonomiske utviklingen, mens mer varige endringer kan få betydning. Det er imid­lertid vanskelig å fastslå om kursbevegelser er per­manente eller midlertidige. Norges Bank går derfor normalt gradvis fram med eventuelle renteendringer som reaksjon på kursbevegelser.

Utviklingen i inflasjonen, justert for enkelte midler­tidige forhold, gir et utgangspunkt for å vurdere rente­settingen. Det må samtidig tas hensyn til den treffsik­kerheten som det er realistisk å stille i utsikt for penge­politikken.»

Noregs Banks understrekar i årsmeldinga for 2003 at det er like viktig å unngå for låg som for høg inflasjon:

«Inflasjonsmålet er symmetrisk – det er like viktig å unngå for lav som for høy inflasjon. Inflasjonsmålet gir aktørene i det økonomiske livet et ankerfeste for forventningene om fremtidig inflasjon. Det gir et viktig holdepunkt for valg om sparing, investeringer, budsjet­ter og lønn.»

Når inflasjonen avvik frå 2 pst., kan ulike strategiar for rentesetjinga nyttast for å bringe infla­sjonen tilbake til målet. Når avvika er store, er det eit sentralt spørsmål i pengepolitikken kor raskt ein skal gå fram. I årsmeldinga blir det mellom anna sagt følgjande:

«Utgangspunktet er at pengepolitikken ikke i særlig grad kan påvirke konsumprisveksten de nærmeste månedene. Mange priser er avtalt for en periode fram i tid. Skulle pengepolitikken ha som mål å bringe infla­sjonen raskt tilbake til målet, for eksempel i løpet av et halvt år, må renten trolig settes slik at valutakursen endres betydelig. En slik strategi vil samtidig kunne gi kraftige utslag i etterspørsel og produksjon av varer og tjenester og i sysselsettingen. Dette omtales i den teoretiske litteraturen som streng inflasjonsstyring, se for eksempel Svensson (2002). En mer fleksibel til­nærming kan være å bruke noe lengre tid på å bringe inflasjonen tilbake til målet, såkalt fleksibel inflasjons­styring. Det vil gi mindre utslag i etterspørsel og pro­duksjon enn streng inflasjonsstyring.

I mange tilfeller vil en renteendring bidra til å bringe både inflasjonen og samlet etterspørsel i ønsket ret­ning. Et uventet fall i samlet etterspørsel etter varer og tjenester vil for eksempel føre til at både prisstigningen og produksjonen og sysselsettingen avtar. Lavere rente vil da lede til at både etterspørselen og prisveksten tar seg opp igjen. Andre forstyrrelser kan imidlertid skape en konflikt mellom prisstabilitet og stabilitet i realøko­nomien på kort sikt. For eksempel kan et forhandlings­drevet kostnadssjokk samtidig øke inflasjonen og svekke sysselsettingen. En strammere pengepolitikk vil da bidra til å få inflasjonen ned, men samtidig kunne redusere produksjon og sysselsetting ytterligere. Ofte vil ulike typer uventede begivenheter inntreffe samti­dig. Sentralbanken må da avveie utslagene i produk­sjon og sysselsetting på den ene siden og utslagene i inflasjonen rundt inflasjonsmålet på den andre siden.»

Val av horisont for pengepolitikken seier implisitt noko om avvegingane i pengepolitikken. Ein kort horisont inneber stor vekt på jamn utvikling i inflasjonen og lita vekt på stabil utvikling i produksjon og syssel­setjing. Ein lengre horisont inneber større vekt på utviklinga i realøkonomien og mindre vekt på kortsiktig stabilisering av prisstigninga. Noregs Bank skriv meir om dette i årsmeldinga:

«Normalt vil Norges Bank sette renten med sikte på at inflasjonen skal være 2 prosent to år fram i tid. Det hadde generelt vitatært mulig å nå inflasjonsmålet på kortere sikt ved å endre renten raskere og sterkere. Det ville imidlertid kunne gi kraftigere utslag i produksjon og sysselsetting. Norges Bank har lagt til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i produksjon og sysselsetting og inflasjon tillegges vekt.

Pengepolitikken virker dessuten med et tidsetterslep. Våre analyser tyder på at en vesentlig del av virkning­ene av en renteendring kommer innen to år. Bak valget av horisonten på to år ligger således sentralbankens avveining mellom variasjonen i inflasjon og variasjonen i produksjon og sysselsetting, samt en oppfatning av hvordan renten påvirker forløpet for disse størrelsene.

I rentesettingen vil derfor hele forløpet for inflasjonen og realøkonomien fremover være med i vurderingene. I situasjoner der sentralbankens prognoser tilsier at inflasjonen på to års sikt er lik målet, men det sam­tidig er store ledige ressurser, kan det for eksempel være hensiktsmessig å innrette pengepolitikken slik at anslagene for inflasjonen midlertidig kan komme til å overskyte målet noe for å rette opp ubalansene i realøkonomien.

Kraftig vekst i formuespriser og gjeldsoppbygging kan være en risiko for den økonomiske stabiliteten. For å dempe denne risikoen vil det i enkelte situa­sjoner være riktig å bruke noe lenger tid enn den normale tidshorisonten på to år for å nå inflasjons­målet. Dette forutsetter at det er tillit hos aktørene i finansmarkedene til at inflasjonen over tid vil være lav og stabil.

Med tillit til inflasjonsmålet i finans- og valuta­markedene har Norges Bank større mulighet enn ellers til også å ivareta hensynet til stabilitet i produk­sjon og sysselsetting. Tilsvarende vil muligheten øke etter hvert som inflasjonsmålet blir innarbeidet som anker for lønnsdannelsen. I tilfeller hvor det er risiko for at inflasjonen kan avvike mye over lengre tid fra målet, eller tilliten til pengepolitikken står i fare, kan det være riktig å endre renten raskt og markert.»

5.2.3.2 Om pengepolitikken i 2003

Dette avsnittet gir ein omtale av pengepolitikken i 2003 med vekt på siste delen av året, sidan dei første åtte månadene blei behandla i Kredittmeldinga 2002. Omtalen er i hovudsak basert på Noregs Banks årsmelding for 2003. Her blir det mellom anna sagt at mot slutten av 2002 var det teikn til at veksten i produksjon og sysselsetjing kunne bli svakare enn det Noregs Bank tidlegare hadde rekna med. Inflasjonen på to års sikt såg ut til å bli lågare enn målet, og norsk økonomi var inne i ei utvikling der utsiktene forverra seg relativt raskt. Rentenedsetjinga 11. desember 2002 blei følgd av fleire rentenedsetjingar i 2003. Styringsrentene blei reduserte med prosentpoeng både den 22. januar, 5. mars og 30. april. Deretter blei styringsrenta sett ned med 1 prosentpoeng både 25. juni og 13. august. Noregs Bank sette ned styringsrenta med ytterlegare prosentpoeng den 17. september. Det er gjort nærmare greie for desse rentereduksjonane i Kredittmeldinga 2002.

Det blei ikkje fatta vedtak om å endre renta på Noregs Banks rentemøte 29. oktober . Samstundes sa Noregs Bank at med ei rente no på 2,5 pst. var det like sannsynleg at inflasjonen på to års sikt ville bli lågare enn 2 pst. som at han ville bli høgare. Rentevedtaket var basert på at inflasjonen ville tilta og stabilisere seg rundt målet i løpet av 2005, i tråd med analysane i Inflasjonsrapport 3/03 som blei lagd fram samtidig. Ein føresetnad for desse anslaga var ei ytterlegare svekking av kronekursen.

Hovudstyret peika på at det no var teikn til at stimulansane frå pengepolitikken hadde begynt å verke, både gjennom reduksjonane i renta og via svakare valuta­kurs. Det var visse teikn til at aktiviteten i norsk økono­mi tok seg opp. Internasjonalt hadde aktiviteten teke seg opp frå eit svært lågt nivå vinteren 2003, leidd av høg vekst i USA og delar av Asia, inklusive Japan. Det var likevel uvisse knytt til kor robust oppgangen i internasjonal økonomi var. Hovudstyret peikte også på uvissa knytt til lønnsdanninga i Noreg, der omsynet til lønnsemda i konkurranseutsette næringar kunne få større innverknad på lønnsfastsetjinga framover enn det har hatt dei siste åra. I så fall kunne den samla lønnsveksten bli lågare enn ein rekna med, og leggje grunnlag for ein lettare pengepolitikk. På den andre sida var det risiko for at det låge rentenivået ville gi ny vekst i bustadprisane og i gjelda til hushalda, noko som kunne leggje grunnlag for nye ubalansar i økonomien. Tolvmånadersveksten i KPI-JAE gjekk opp frå 0,7 pst. i juli til 0,9 pst. i august og september. Det var likevel utsikter til at inflasjonen kom til å vere låg ei tid framover.

I vurderingane knytte til rentevedtaket la hovudstyret særleg vekt på omsynet til å få prisstigninga opp mot inflasjonsmålet. Det blei understreka at det ville ta tid før alle effektane av pengepolitikken sidan desember 2002 ville kome til syne. Hovudstyret peikte på at ein har lita erfaring med verknaden av såpass store renteendringar. Det var dermed ikkje grunn til ytterlegare endringar i renta på det dåverande tidspunktet.

Fram til rentemøtet 17. desember utvikla krona seg vesentleg sterkare og inflasjonen vesentleg svakare enn det som blei lagt til grunn på rentemøtet i oktober. Veksten siste tolv månader i KPI-JAE fall til 0,5 prosent i november, og pris­veksten på norske importvarer målt i utanlandsk valuta var framleis låg. Den importvegne kronekursen hadde styrkt seg med om lag 1,5 pst. samanlikna med rentemøtet i oktober. Hovudstyret vedtok på denne bakgrunnen å setje ned foliorenta med 0,25 prosenteiningar til 2,25 pst. Samstundes sa dei at med ei rente no på 2,25 pst. var det meir sannsynleg at inflasjonen på to års sikt ville bli lågare enn 2 pst. enn at han ville bli høgare.

Hovudstyret viste òg til at den amerikanske sentralbanken, som heldt styringsrenta uendra på 1 pst. på møtet 9. desember, no såg for seg at dei kortsiktige rentene i USA ville vere låge ei god tid framover som følgje av låg inflasjon og ledig kapasitet i økonomien. Vidare hadde den europeiske sentralbanken halde renta uendra på 2 pst., mens styrings­renta i Storbritannia var sett opp.

Hovudstyret peika på fleire forhold som gjorde infla­sjonsutsiktene framover uvisse. Fallet i verdien av krona i 2003 hadde enno ikkje kome til syne i konsumprisane, mens høgare prisvekst på importerte konsumvarer ville venteleg medverke til å trekkje opp veksten i konsumprisane det følgjande halve året.

Som bakgrunn for rentereduksjonen på 0,25 prosentpoeng hadde hovudstyret avvege på den eine sida omsynet til å bringe inflasjonen tilbake til målet og stabilisere inflasjonsforventningane, og på den andre sida risikoen for at veksten i produksjonen etter kvart kunne bli for sterk.

Samla blei foliorenta sett ned med 4,75 prosentpoeng frå og med desember 2002 til og med desember 2003. Foliorenta ved utgangen av 2003 var 2,25 prosent, sjå figur 5.1.

¹⁾ Tidspunkt for rentemøte er markerte med kryss. Noregs Banks syn på inflasjonen to år fram etter rentevedtak indikert med pil frå krysset. Pil nedover betyr at Noregs Bank etter rentevedtak ser det som meir sannsynleg at inflasjonen om to år ville bli lågare enn 2 pst. enn at han ville bli høgare. Figur 5.1 er figur 3 i Noregs Banks årsmelding for 2003.

Kjelde: Noregs Bank.

5.2.3.3 Om kvifor prisstigninga blei så låg

I Noregs Banks årsmelding 2003 står det mellom anna følgjande om årsaka til den låge veksten i konsumprisane, som etter kvart blei vesentleg lågare enn inflasjonsmålet for pengepolitikken:

«Konsumprisveksten målt ved KPI-JAE fortsatte å avta gjennom 2003 fra 1,8 prosent i januar til 0,4 prosent i desember. I gjennomsnitt steg KPI-JAE med 1,1 prosent fra 2002 til 2003. Tolvmånedersveksten i KPI-JAE falt ytterligere til 0,1 prosent i januar 2004, og til –0,1 prosent i februar.

Prisstigningen justert for avgifter og energivarer i 2003 er lavere enn anslagene i inflasjonsrapportene fra 2001 og 2002, og vesentlig lavere enn inflasjonsmålet. I perioden fra mai til desember har prisstig­ningen vært mer enn 1 prosentpoeng under målet.

Det var særlig prisfall på importerte konsumvarer som trakk den samlede prisveksten ned.

I gjennomsnitt var prisene på importerte konsumvarer 3,5 prosent lavere i 2003 enn året før. Prisfallet må ses i sammenheng med styrkingen av kronen gjennom 2002 og svake prisimpulser fra utlandet. Det er grunn til å tro at prisfallet på importerte konsumvarer ikke bare skyldes valutakursutviklingen, men også handels­liberaliseringer. For eksempel har klesprisene falt sammenhengende siden midten av 1990-tallet. I tillegg til at prisveksten på klær har vært lav internasjonalt, har reduserte tollsatser gitt lavere priser til forbrukerne. Samtidig har oppheving av kvotereguleringer ført til at en større andel av klesimporten flyttes fra høykostnads­land til land med vesentlig lavere produksjonskostnader. Virkningene av dette kan strekke seg ut i tid. Til­svarende utvikling finner vi i lyd- og bildebransjen. I tillegg har teknologiforbedringer og intensivert inter­nasjonal konkurranse bidratt til lavere priser. Prisene på klær og skotøy falt med 10,6 prosent fra 2002 til 2003, mens prisene på audiovisuelt utstyr falt med 8,4 prosent i den samme perioden. Også bilprisene har falt noe, men langt mindre enn det styrkingen i kronekursen skulle tilsi.

Også prisene på norskproduserte varer utenom ener­givarer bidro til å trekke veksten i KPI-JAE under 2,5 prosent i 2003. Tjenester med lønn som dominer­ende innsatsfaktor og husleie trakk prisveksten noe opp.»

¹⁾ Noregs Banks berekningar. Figur 5.2 er ein oppdatert versjon av figur 7 i Noregs Banks årsmelding for 2003.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Vidare seier Noregs Bank:

«Inflasjonen og inflasjonsutsiktene er blitt lavere enn anslagene som ble lagt fram i 2001 og 2002. Dette er særlig knyttet til at utviklingen internasjonalt ble vesentlig svakere enn det var grunn til å vente somme­ren 2002. Samtidig fortsatte trenden med fallende priser på enkelte importerte konsumvarer (særlig klær, sko og audiovisuelt utstyr) i 2003. Vi undervurderte denne effekten på konsumprisene. I tillegg har lavere vekst i norsk økonomi og strukturelle forhold trolig bidratt til lavere marginer i varehandelen og andre tjenesteytende sektorer som flyreiser og teletjenester.

Våren 2001 tilsa inflasjonsanslagene at inflasjonen ville komme ned og være 2 prosent i 2003. Fra høsten 2001 endret utsiktene for inflasjonen seg. Det ble nå anslått at inflasjonen for en periode ville være lavere enn målet. Endringene skyldtes sterkere krone og lavere prisstigning ute.

I inflasjonsrapportene gjennom 2002 viste anslagene et tilsvarende forløp for inflasjonen i 2003. Valutakursforutsetningene ble gradvis justert gjennom året i retning av sterkere kronekurs (se figur 10). I Inflasjonsrapport 2/02 (juli) kom dette til uttrykk i et forventet midlertidig fall i inflasjonen. KPI-JAE var forventet å ligge under inflasjonsmålet til sent i 2003. Uten tilstramming i pengepolitikken var det likevel utsikter til at lønnsveksten ville holde seg høy frem­over og trekke inflasjonen over målet på to års sikt. For å motvirke dette ble renten økt med 0,5 prosent­poeng i juli 2002.

¹⁾ Berekningsmetoden for I-44 blei endra våren 2002. Føresetnadene for IR 2/01, 3/01 og 1/02 er justerte på grunnlag av ny I-44 og avvike derfor noko frå opplysningane i IR 2/01, 3/01 og 1/02. Stigande kurve betyr svakare kronekurs. Figur 5.3 er figur 10 i Noregs Banks årsmelding for 2003.

Kjelde: Noregs Bank.

Fram til Inflasjonsrapport 3/02 (oktober) appresierte kronekursen ytterligere. Med uendret rente og konstant kronekurs ble det anslått at prisveksten ville ligge under målet fram til høsten 2004, med et bunnpunkt på 1ž prosent sommeren 2003. Kronekursen fortsatte å styrke seg fra oktober 2002. Selv om kronen svekket seg noe i begynnelsen av 2003 var kronekursen som ble lagt til grunn i Inflasjonsrapport 1/03 i mars, enda noe sterkere enn i rapporten fra oktober.

En viktig årsak til kronestyrkingen var den svake utviklingen internasjonalt. Veksten i verdensøkonomien i 2003 tok en annen retning og ble vesentlig svakere enn IMF, OECD, andre analytikere og observatører samt Norges Bank ventet sommeren 2002.»

¹⁾ Basert på Fed Funds futures og eurodollar futures justert for anslag på differansen mellom 3m Libor og Fed Funds.

¹⁾ Basert på euribor futures justert for anslag på differansen mellom 3m Euribor og Refi-renta. Figurane 5.4a og 5.4b er figur 12a og 12b i Noregs Banks årsmelding for 2003.

Kjelde: Noregs Bank.

Noregs Bank peikar på at utviklinga i renteforventningane internasjonalt gir eit godt uttrykk for kor annleis utviklinga blei, jf. figur 5.4 og 5.5. Sommaren 2002 venta finansmarknaden at renta i USA ville kome opp i 4 pst. i løpet av sommaren 2003. Noregs Banks seier om dette:

«Forventningene ble gradvis nedjustert gjennom vinteren og våren 2003. Renten ble satt videre ned. Utviklingen stabiliserte seg først sommeren 2003 og renteforventningene økte igjen noe. Den økonomiske veksten i USA tok seg opp utover høsten, men med lav inflasjon og ledig kapasitet i økonomien var det fortsatt utsikter til at de kortsiktige rentene ville være lave en god tid fremover. Ved års­skiftet ventet finansmarkedene at den amerikanske sty­ringsrenten ville bli liggende på 1 prosent fram til mars 2004, for så å stige til 2 prosent innen utgangen av året. Også i Europa var det sommeren 2002 forvent­ninger om at rentene ville øke markert. Også her ble renten i stedet redusert og forventningene kraftig nedjustert.»

I årsmeldinga heiter det vidare:

«Uventede forhold i internasjonal økonomi, i første rekke børsfallet og usikkerhet rundt situasjonen i Irak, førte ikke bare til lav prisvekst internasjonalt, men også at kronen ble vesentlig sterkere enn det som lå til grunn for inflasjonsprognosene for 2003.

[Ŧ]

Gjennomslaget fra valutakursen til prisstigningen synes å ha vært mindre jevnt enn først antatt. Fra og med september 2002 og til og med februar 2003 falt prisene på importerte konsumvarer mindre enn vi hadde ventet med utgangspunkt i sammenhenger tall­festet på grunnlag av historiske erfaringer. Dette på­virket anslagene i Inflasjonsrapport 1/03. Fra våren 2003 kom utslaget desto sterkere.

Importvridninger til lavkostland bidro trolig også til prisfall på importerte konsumvarer gjennom 2003. Det var således vanskelig å skille mellom hvor mye av prisfallet som skyldtes styrkingen av kronekursen vi hadde bak oss og hvor mye som kunne forklares av mer strukturelle forhold, som kan ha en mer varig effekt på prisutviklingen. Norges Bank ventet at pris­effektene av kronestyrkingen gradvis ville tømmes ut og motvirkes av at kronen ble svekket gjennom 2003. Prisene på importerte konsumvarer fortsatte imidlertid å falle mot slutten av 2003.

Prisfallet på importerte konsumvarer var i 2003 noe større enn den historiske utviklingen i valutakursen skulle tilsi. Beregninger av gjennomslaget fra valuta­kursendringer til konsumpriser er imidlertid usikre. Erfaringer fra andre land med inflasjonsmål har vært at kursgjennomslaget etter hvert er blitt lavere. I så fall kan gjennomslaget fra valutakursen på prisene være mindre, og effekten på prisene fra handelsliberalisering være større enn vi har lagt til grunn.

[…]

Økte konkurranseflater i varehandel og forventninger om lav prisvekst i deler av næringslivet har trolig ført til at det har vært vanskelig å velte økte kostnader over i prisene. Marginene har vært under press, og mange bedrifter har nedbemannet i stedet for å øke prisene. Høye strømpriser gjennom vinteren 2003 ga en inndrag­ning i kjøpekraft fra husholdningene. Dette kan ha dempet etterspørselen etter enkelte varer. I følge infor­masjon fra Norges Banks regionale nettverk opplevde deler av klesbransjen og lyd- og bildebransjen svikt i etterspørselen fra november 2002 til april 2003, med påfølgende salgsaktivitet i mai. Dette bekreftes i noen grad av varehandelsstatistikken. For enkelte brunevarer kan også dårlige internasjonale avsetningsmuligheter ha ført til overskuddstilbud og lave priser i 2003.»

I Inflasjonsrapport 1/04 skriv Noregs Bank meir om korleis utviklinga i kronekursen har verka på prisstigninga i 2003:

«Lavere internasjonale prisimpulser enn tidligere anslått tilsier at utenlandske priser kan forklare en større del av prisfallet på importerte varer i konsumprisindeksen. Motstykket er at utviklingen i kronekursen trolig forklarer en mindre del. Foreløpige analyser kan indikere at virkningene fra kronekursen til prisene på de importerte konsumvarene er noe mindre, og kommer noe senere, enn våre tidligere beregninger har vist. Det kan derfor ta noe lenger tid enn vi tidligere har lagt til grunn før svekkelsen av kronen siden begynnelsen av 2003 slår ut i prisene. Kronekursen er imidlertid fortsatt den viktigste faktoren bak fallet i prisene på importerte konsumvarer.

[…]

Vi venter at prisstigningen vil ta seg opp fra sommeren 2004. Styrkingen av kronen i 2002 er nå fullt ut snudd. Isolert sett vil det bidra til at inflasjonen tar seg opp igjen. Prisveksten på importerte konsumvarer vil imidlertid dempes av fortsatt fall i prisene på disse varene målt i utenlandsk valuta. Den innenlandske prisveksten, som normalt vil ta seg opp når produksjons- og sysselsettingsveksten tiltar, dempes av økt konkurranse og høy produktivitetsvekst i flere næringer. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn for renten og kronekursen, tilsier anslagene at inflasjonen vil komme opp til inflasjonsmålet på 2 prosent våren 2006.»

I årsmeldinga for 2003 står det vidare:

«Norges Banks hovedstyre avveide i 2002 hensynet til en jevn utvikling i inflasjonen på kort sikt og hensynet til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det var således ventet og villet at infla­sjonen skulle bli lav i 2003.

Selv på –1 års sikt er det imidlertid usikkerhet i prisutviklingen. I det lå det en mulighet for at prisveksten kunne komme enda lavere enn anslått, og mer enn 1 prosentpoeng under inflasjons­målet. Avviket mellom utfall og prognose er likevel uvanlig stort.

Det reflekterer at økonomien ble utsatt for betydelige uforutsette forstyrrelser. Valutakursen styrket seg mer enn lagt til grunn i våre prognoser. Etter at Inflasjons­rapport 3/02 ble lagt fram i oktober 2002 styrket kronen seg ytterligere. Dette hadde sammenheng med uventet svak utvikling i internasjonal økonomi som førte til lavere rente ute og økt rentedifferanse mellom Norge og utlandet. Blant annet negative hendelser som regnskapsskandalene i store amerikanske selskaper, frykt for terror og krig i Irak og spredning av SARS-sykdommen bidro til svak vekst og lav pristigning i andre land. Utviklingen i de internasjonale aksjemarkedene og risiko for økte oljepriser bidro også til å styrke kronen. Enkelte trekk ved utviklingen i norsk økonomi har trolig bidratt til lavere prismarginer, blant annet på grunn av økt konkuranse i flere næringer og svikt i etterspørselen etter enkelte varer som følge av økte strømregninger.

Lønnsveksten har avtatt raskere enn antatt. Dette har hatt vesentlig betydning for inflasjonsutsiktene frem­over, men bidrar bare i liten grad til å forklare den lave prisstigningen i 2003.

Fallet i klesprisene var den viktigste enkeltfaktoren til å dempe konsumprisveksten i 2003. Effekten på prisene som følge av vridningen av handel fra høykost­land til lavkostland har vært større enn ventet. De siste årene hadde vi observert at det var en nedadgående trend i prisene på klær og skotøy. Vi hadde imidlertid ikke klare holdepunkter for å legge til grunn at denne tendensen ville fortsette i 2003. Det ble omtalt som et viktig risikomoment i analysene i inflasjonsrapportene.

Det er alltid usikkerhet rundt inflasjonsanslagene. Når utsiktene for prisstigningen på –1 års sikt av­viker betydelig fra målet innebærer det økt risiko for at den faktiske prisstigningen kommer under 1 pro­sent eller over 3 prosent på noe lenger sikt. En penge­politikk som innrettes med sikte på å holde faktisk prisstigning nærmere inflasjonsmålet også på kort sikt, vil imidlertid generelt gi større svingninger i produk­sjon og sysselsetting, se drøftingen i avsnittet om avveininger i pengepolitikken.»

5.2.3.4 I kva grad har pengepolitikken i 2003 styrkt utsiktene til at prisstigninga to år fram i tid kjem nær inflasjonsmålet?

I årsmeldinga gjer Noregs Bank greie for i kva grad pengepolitikken i 2003 har styrkt utsiktene til at prisstigninga to år fram i tid kjem nær inflasjonsmålet. Her heiter det mellom anna:

«Lettelsene i pengepolitikken har vært gjennomført med sikte på å bringe inflasjonen opp mot målet innen­for horisonten på to år. I en periode fremover vil den underliggende prisveksten likevel være lavere enn inflasjonsmålet. Perioden med sterk kronekurs i 2002 og tidlig i 2003 vil fortsatt bidra til lav prisvekst på importerte varer og tjenester. Det er fortsatt utsikter til lav prisstigning ute.

Vurderingene av prisutsiktene ved et vendepunkt i konjunkturene er preget av en særskilt usikkerhet. Det tilsa etter Norges Banks oppfatning at en burde gå varsomt fram i rentesettingen. […]

Regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet drøftet 21. januar 2003 den økonomiske situasjonen i forkant av lønnsoppgjøret i 2003. I kontaktutvalget for inn­tektsoppgjørene uttalte partene blant annet at de ville arbeide for å få lønnsveksten i Norge «mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere». Lønns­veksten hos handelspartnerne ligger på rundt 3 pro­sent. Lønnsveksten i Norge i 2002 var 5ž prosent. Formuleringen fra kontaktutvalget ga således ikke et pre­sist varsel om hva resultatet av lønnsoppgjøret ville bli.

Lønnstilleggene i lønnsoppgjøret i 2003 ble lavere enn det Norges Bank hadde anslått. Bruddet med den særnorske høye lønnsveksten i 1998–2002 må ses på bakgrunn av tilstrammingen i pengepolitikken i 2002 og svak utvikling i internasjonal økonomi. Det har trolig også hatt vesentlig betydning at det dyre lønns­oppgjøret i 2002 fikk sterke negative virkninger på økonomien og aktiviteten i offentlige virksomheter og at det ble trukket på disse erfaringene i lønnsoppgjøret i 2003. I mange tjenesteytende næringer har mulighe­ten for å velte økte lønnskostnader over på priser trolig vært mer begrenset enn før.

Når reaksjonsmønsteret i pengepolitikken er kjent og ligger fast over tid, kan partene i arbeidslivet ta hensyn til en eventuell pengepolitisk reaksjon når lønningene fastsettes. Pengepolitikken var stram så lenge det var høy lønnsvekst. Når det er tillit til at pengepolitikken vil holde inflasjonen lav og stabil, må vi vente at høy lønnsvekst tidvis vil gå sammen med en sterk krone. Når presset i økonomien avtar og lønnsveksten kommer ned, gir det lettelser i pengepolitikken. Pengepolitikken gir et ankerfeste for inflasjonsforventningene. I for­handlingene mellom partene i arbeidslivet kan de ta ut­gangspunkt i at inflasjonen over tid vil være 2 prosent.

Konsumprisveksten var ventet å ligge godt under målet i 2003, (…). Uten ves­entlige lettelser i pengepolitikken ville inflasjonen kunne bli for lav for lenge. Det ville i sin tur kunne lede til forventninger om fortsatt svært lav inflasjon. I en slik situasjon kan det også bli mer krevende å øke aktiviteten i økonomien. Hovedstyret vurderte det derfor som riktig å redusere renten vesentlig.

Lettelsene i pengepolitikken gjennom våren og sommeren 2003, etter hvert også med større skritt, gjenspeilte også at virkningen av reduksjonen i renten vinteren samme år syntes å bli mindre enn antatt. Virkningen på valutakursen ble dempet av at rentene ble satt ned også i andre land.

I vurderingen av inflasjonsutviklingen må det legges en viss vekt på at den lave prisveksten i hovedsak kan tilskrives utviklingen i prisene på importerte konsum­varer og norskproduserte varer som selges i konkur­ranse med utenlandske varer. Veksten i prisene på andre norskproduserte varer og tjenester har holdt seg oppe. Siden prisfallet på importerte konsumvarer i stor grad kan tilskrives den sterke krone­kursen i 2002 og tidlig i 2003, kan det antas at mye av fallet i prisveksten vil være midlertidig. På enkelte importerte konsumvarer har vi imidlertid sett at det er en nedadgående trend i prisene som følge av handels­liberaliseringer. Dette vil kunne fortsette å bidra til lav prisvekst fremover.

Lettelsene i pengepolitikken vil bidra til å løfte infla­sjonen. På kort sikt vil virkningen særlig komme ved at effekten av appresieringen i 2002 gradvis tømmes ut. Senere vil svekkelsen av kronen gjennom 2003 gi positive prisimpulser. På noe lengre sikt vil rentereduk­sjonene også bidra gjennom sterkere etterspørsel i Norge. Samtidig venter Norges Bank at veksten inter­nasjonalt etter hvert normaliseres og at prisstigningen ute tar seg noe opp.

[…]

Samlet sett vil lettelsene i pengepolitikken, herunder svekkelsen av kronekursen, gi et vesentlig bidrag til å bringe inflasjonen tilbake til målet.»

I årsmeldinga drøftar Noregs Bank òg om pengepolitikken i 2003 har understøtta tilliten til at inflasjonen kjem til å ligge nær inflasjonsmålet på 2 pst.:

«Basert på informasjon fra forventningsundersøkelser og langsiktige renter er det tegn til at det forventes lav­ere inflasjon enn 2 prosent det nærmeste året. Forvent­ningene lengre fram i tid ser ikke ut til å avvike vesent­lig fra inflasjonsmålet. Lettelsene i pengepolitikken har trolig bidratt til at forventningene om en fremtidig inflasjon rundt inflasjonsmålet har vært relativt stabile.»

5.2.3.5 Om rentesetjinga har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing

I årsmeldinga for 2002 drøfta Noregs Bank om rentesetjinga har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. Banken skreiv mellom anna:

«Gjennom 2002 ble renten holdt oppe så lenge etterspørselen etter varer og tjenester var høy og arbeidsmarkedet var stramt. Mot slutten av året, da utsiktene skiftet i retning av svakere etterspørsel, økende arbeidsledighet og utsikter til inflasjon lavere enn inflasjonsmålet, ble renten satt ned. Utviklingen i 2002 illustrerer at inflasjonsmålet er en ramme, ikke et hinder, for at pengepolitikken kan bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.»

I årsmeldinga for 2003 heiter det vidare:

«Veksten i norsk økonomi avtok noe raskere enn Norges Bank hadde anslått og stoppet opp vinteren 2003. Dette gjenspeilte blant annet at internasjonal økonomi gjen­nom andre halvår 2002 tok en annen retning enn ven­tet. Smittevirkningene til norsk økonomi fra internasjo­nal nedgang i IKT- og telekombransjen vedvarte. Etter­spørselen rettet mot eksportnæringene sviktet. Frykt for krig og terror rammet reiselivsbransjen. Strømprisene økte uventet. Mange bedrifter, også i skjermede sektorer og offentlige virksomheter, opplevde kostnadsbyrden som tung etter nok et dyrt lønnsoppgjør i 2002. Arbeids­ledigheten økte i mange yrkesgrupper.

Lettelsene i pengepolitikken fra desember 2002 må også ses på bakgrunn av at veksten i norsk økonomi var svak eller negativ mot slutten av 2002 og i begyn­nelsen av 2003. Det er nå tegn til at lettelsene i penge­politikken har begynt å virke. Kvartalsvis nasjonal­regnskap for andre og tredje kvartal viste en tiltakende oppgang i fastlandsøkonomien. Arbeidsmarkedet viser tegn til bedring med vekst i sysselsettingen. Veksten i varekonsumet har utviklet seg positivt, men den var noe lavere enn ventet mot slutten av 2003. Husholdning­enes forventninger til landets økonomi fremover bedret seg fra sommeren. Boligprisene økte andre halvår etter stagnasjon tidligere i 2003. Statistisk Sentralbyrås konjunkturbarometer for industrien indikerte at for­ventningene til den kortsiktige utviklingen bedret seg noe i løpet av 2003. Informasjon fra regionalt nettverk indikerer også at utsiktene for bedriftene bedret seg utover høsten. På den annen side er det stor ledig kapasitet for næringseiendommer, og bedriftenes konkurranseevne preges som nevnt av lønnsoppgjørene i årene 1998–2002.

Lønnsoppgjørene de siste årene har ført til at hushold­ningene har styrket sin økonomiske stilling på bekost­ning av bedriftene og offentlige virksomheter. Med dette utgangspunktet må vi regne med at veksten i det private forbruket vil bli ganske høy. Samtidig er bedriftenes stilling fortsatt preget av at lønnskostnadene steg kraftig fra 1998 til 2002. Bedriftenes låneetterspør­sel og investeringer er lave. Aktiviteten i næringslivet kan mest effektivt stimuleres av lav rente og svak krone.

Svekkelsen av kronekursen vil etter hvert bidra til økt lønnsomhet i konkurranseutsatt sektor. Etterspørselen rettet mot underleverandører vil ventelig ta seg opp. Sammen med lavere rente og økt konsum­etterspørsel kan det stimulere nyinvesteringer i nær­ingslivet. Etterspørselen etter arbeidskraft kan etter hvert ta seg ytterligere opp.

Utsiktene for konkurranseutsatt næringsliv er etter Norges Banks vurdering bedre nå enn slik de fortonet seg for ett og et halvt år siden fordi kostnadsveksten har avtatt markert.

Etter Norges Banks vurdering har den pengepolitiske tilstrammingen i 2002, bidratt til lav vekst i fjor, men den ga også et brudd i den sterke og særnorske lønns- ­og kostnadsveksten. Utsikt til lavere lønnsvekst og de store lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003, med­virker til at veksten i norsk økonomi i 2004 og 2005 kan bli sterkere enn trendveksten. Fra å være svakt negativt i 2003 og 2004 anslår vi produksjonsgapet til å bli positivt i 2005 og 2006. Arbeidsledigheten vil ventelig stabiliseres i 2004 og reduseres noe i 2005.»

5.2.4 Vurderingar frå andre

Etter at det blei innført nye retningslinjer for den økonomiske politikken i mars 2001, har det vore gjennomført fleire vurderingar av pengepolitikken. Sjå mellom anna drøftinga av dette i Kredittmeldinga 2002. Sidan Kredittmeldinga 2002 blei lagd fram i slutten av oktober 2003, har det kome fleire nye rapportar som omtalar pengepolitikken. Dette gjeld mellom anna:

• Norges Bank Watch 2004, som blei offentleggjord 22. april 2004. Denne rapporten er utarbeidd av ei ekspertgruppe oppnemnd av Centre for Monetary Economics, som er tilknytt Handelshøgskolen BI.

• IMFs siste rapport om Noreg, som blei offentleggjord 31. mars 2004. I denne rapporten blir heile den økonomiske politikken drøfta, men med særskild vekt på pengepolitikken ut frå IMFs spesielle rolle på dette området.

• OECDs siste landrapport om Noreg, som blei offentleggjord 8. mars 2004.

• Økonomisk utsyn over 2004 frå Statistisk sentralbyrå, som blei offentleggjort i byrjinga av februar i år. I perspektivavsnittet gir Statistisk sentralbyrå ei drøfting av stabiliseringspolitikken, og som ein del av dette også pengepolitikken.

I tilknyting til at Noregs Banks årsmelding blei lagd fram heldt sentralbanken 26. mars i år ein konferanse der norsk pengepolitikk blei drøfta. I dette avsnittet blir det òg peika på nokre hovudsynspunkt frå denne konferansen.

Center of Monetary Economics har for femte gang invitert ei gruppe økonomar til å lage ein Norges Bank Watch–rapport. Føremålet med rapportane er å evaluere utøvinga av pengepolitikken i Noreg.

Norges Bank Watch 2004 meiner at prognosefeil medverka til at pengepolitikken blei for stram mot slutten av 2002 og tidlig i 2003, og at Noregs Bank — med den informasjonen som var tilgjengeleg — burde ha redusert renta raskare. Når rentenedsettingane kom, var dei i følgje rapporten med på å sikre tilliten til eit økonomisk oppsving og tilliten til at inflasjonen ville nærme seg målet.

Det markerte fallet i kjerneinflasjonen (målt ved KPI-JAE) var hovudårsaken til rentekutta i andre halvår 2003 og inn i 2004. Rapporten peiker på at det er mogleg at KPI-JAE undervurderer den «reelle» kjerneinflasjonen, og at pengepolitikken dermed kan ha blitt for ekspansiv mot slutten av 2003 og tidlig i 2004. Mens årsveksten i KPI-JAE i 2003 var 1,1 pst., viser alternative mål ei inflasjon på mellom 1,9 og 2,8 pst. Rapporten rår til at Noregs Bank er meir merksam på alternative mål på kjerneinflasjon, for å gjere den pengepolitiske strategien meir robust. Noregs Bank bør òg styrke innsatsen for å rekne ut produksjonsgapet i økonomien, slik at ein får betre innblikk i kor økonomien er i konjunktursykla.

Norges Bank Watch 2004 peiker vidare på at ei meir fleksibel tolking av Noregs Banks mandat kan redusere svingingane i renta og styrke tilliten til pengepolitikken. Mandatet for pengepolitikken opnar etter rapporten for at Noregs Bank kan leggja til grunn ein meir fleksibel tidshorisont enn ein fast horisont på to år, og banken kan òg utnytte det rommet som mandatet gir i tolkinga av kjerneinflasjonen. Vidare bør banken gjere offentleg den rentebanen dei meiner gjer inflasjonen og produksjonen mest stabil over tid.

Norges Bank Watch 2004 meiner Noregs Bank har kome langt når det gjelder å publisere materiale som er relevant når ein skal vurdere pengepolitikken, men at det er rom for forbetringar. Rapporten peikar i den samanhengen på:

• endre formuleringa av grunnholdninga som publiserast samtidig med rentevedtaka,

• publisere stemmegiving og referat frå hovudstyrets rentemøtar

• endre prosedyren for førelegging av rentevedtak for Finansdepartementet, for å sikre tilliten til at hovudstyret har ein fordomsfri diskusjon av pengepolitikken.

I IMFs landrapport for 2003 blir utsiktene for norsk økonomi i 2004 vurderte som gode. Dei mange rentereduksjonane og den svakare kronekursen medverkar til oppgang i innanlandsk etterspørsel. Sterkare vekst i internasjonal økonomi verkar i tillegg positivt på eksportindustrien i Noreg. IMF reknar med eit moderat lønsoppgjer i 2004, og peikar på at inflasjonen vil ta seg gradvis opp etter kvart som veksten i økonomien aukar, og etter kvart som effekten av ei svekt krone gjer seg gjeldande i prisane.

Rapporten drøftar mellom anna rammeverket for pengepolitikken i Noreg. IMF peikar i denne samanhengen på dei institusjonelle endringane i 2003 som særleg positive:

«Three recent institutional reforms to strengthen monetary policy oversight and formulation were welcomed by the mission. First, the governor of the NB is to periodically appear before parliament; his first appearance, judged very successful, was during the mission team’s visit to Oslo. Second, a new procedure to choose central bank board members was instituted as of January, 2004 to ensure a more independent and less political board. And third, monetary policy will be subject to regular review by outside experts.»

I OECDs Economic Survey Norway 2004 blir utøvinga av pengepolitikken i 2003 drøfta. OECD peikar på at den stramme pengepolitikken gjennom 2002 må sjåast på bakgrunn av dei høge lønnstillegga som skapte store utfordringar for pengepolitikken. OECD peikar samstundes på at høg rentedifferanse i forhold til utlandet truleg var hovudforklaringa på den markerte styrkinga av krona som ein opplevde gjennom 2002. I rapporten heiter det vidare om dette:

“The exposed sector consequently came under double strain. […] A substantial undershooting of inflation became apparent by mid-2003, as the core inflation rate fell to well under the 1 per cent interval around the 2 per cent central target.

In retrospect, it would appear that monetary policy stayed too tight for too long. But it is hard to blame the central bank for tightening ex ante, as it was faced with an acute dilemma in response to a large wage shock, with uncertainty heightened by an array of factors. First, the wage increase was clearly excessive and posed a major challenge to the central bank’s first real test of its credibility as inflation fighter. Even though its mandate states that policy consideration should also be given to the output gap (…), at the time it seemed prudent to err on the side of the inflation target, even if after mid-2002 a marked slowdown of the economy was becoming evident. Second, the extent of the exchange rate climb after policy tightening was greater than expected, probably reflecting the added influence of special factors related to oil and equity market effects, although expectations-based overshooting, in reaction to the new policy mix, cannot be excluded. Third, the bank’s initial reading of the monetary transmission mechanism may have been flawed, either because the bank interpreted an evidently slower than expected pass-through of the exchange rate appreciation into domestic prices as a weaker than expected one, and/or because economic behaviour changed in response to the policy regime shift itself. Finally, a structural shift toward a higher share of imports from south-east Asia, following recent trade liberalisation, exerted exogenous deflationary pressure via import prices as elsewhere in the OECD (‘China syndrome’), which in turn may have contributed to the eventual inflation undershooting.

Even though the bank acted in a way that is consistent with the building of its credibility, it suffered some loss of popular support that came from perceived anti-inflation ‘overkill’ in the critical early period of the inflation targeting regime. However, the bank proved nimble. From end-2002 until early 2004, it lowered the interest rate in frequent and large steps, by a total of as much as 500 basis points, bringing the exchange rate back to a more normal level – but at a much lower than normal nominal interest rate level of 2 per cent (…). Core inflation remained under per cent in early 2004, and the bank announced that it was maintaining an easing bias, while signs of economic recovery were becoming apparent.“

OECD er i sin rapport òg positiv i omtalen av samspelet i den økonomiske politikken i 2003, men peikar samtidig på at det er utfordringar framover. I rapporten heiter det mellom anna:

«The central bank faced a severe test of its new inflation-targeting regime early in 2002, when wage increases were far higher than anticipated. Fearing sustained high cost-driven inflation, the bank tightened monetary policy. The krone appreciated strongly, exacerbating the downturn in manufacturing, which was also suffering from the bursting of the ICT bubble and global recession. Fiscal policy was expansionary, adding to pressures on wages and exchange rates. Sharp reductions in interest rates starting in late 2002, strong oil investments, much lower wage settlements influenced by rising unemployment, and continued fiscal expansion have set the stage for recovery, and the currency has weakened back toward its longer-term average. At this stage, it seems that macroeconomic policy has contributed to a soft landing (…). But there are risks. Inflation is now well under target, and there are no major internal or external inflationary pressures. Monetary policy could stay too lax too long, and fiscal policy is not set to tighten in 2004, even if such tightening is called for by longer term considerations. In the worst case, the economy could thus continue to cycle excessively, and the “two-track» economy – booming consumption, weak non-oil investment – could become ingrained, retarding the very structural changes that are needed to impart resilience to future macroeconomic performance.»

Økonomisk utsyn over året 2003, som blei gitt ut av Statistisk sentralbyrå i Økonomiske analyser 1/2004, peikar òg på at utøvinga av stabiliseringspolitikken i 2003 har vore vellykka.

“Etter en periode med en meget stram norsk pengepolitikk ble den økonomiske politikken i 2003 lagt om i klart ekspansiv retning. Norges Banks styringsrenter ble kraftig redusert, mens finanspolitikkens ekspansivitet var mer beskjeden. Dette har bidratt til at nedgangskonjunkturen i norsk økonomi antakelig har stoppet opp og til at lavkonjunkturen ikke ble særlig dyp. Foreløpige tall og beregninger basert på kvartalsvise nasjonalregnskapstall viser at produksjonsgapet, dvs. gapet mellom faktisk utvikling og trendutvikling i BNP for fastlandsøkonomien ble svært beskjedent. Og arbeidsledigheten økte mindre i denne nedgangskonjunkturen enn hva tilfellet har vært i andre nedgangskonjunkturer siden 1970-tallet. Med dette utgangspunkt kan en si at stabiliseringspolitikken har vært vellykket gjennom 2003.

Den nominelle utviklingen i økonomien kan imidlertid ikke sies å ha vært like vellykket med utgangspunkt i målene for politikken slik den ble formulert for tre år siden. Tiltroen til at en kan fastholde et mål for inflasjonen og, om nødvendig, føre en rentepolitikk på tvers av utviklingen ute er trolig svekket. Valutakursutviklingen de senere år, som ikke kan sees løsrevet fra den rentepolitikken som er ført, har hatt virkninger for konjunkturutviklingen og næringsutviklingen som de fleste vil oppfatte som uheldige. Tempoet i svekkelsen av konkurranseevnen ble i en periode langt sterkere enn det som var intensjonen bak handlingsregelen for innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi. Selv om dagens kronekurs ikke kan sies å bidra til svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen overfor utlandet, er det fortsatt betydelige realøkonomiske ettervirkninger av kursutviklingen gjennom de senere årene. Man sitter også igjen med en erfaring og erkjennelse av at kronekursen kan komme til å svinge mye i vårt nåværende pengepolitiske regime. Dette bidrar til å øke usikkerheten og dermed svekke rammebetingelsene for konkurranseutsatte næringer i Norge.

Ved inngangen til 2004 er det likevel mange faktorer som bidrar til at situasjonen i norsk økonomi er gunstig. Med lav pris- og kostnadsvekst og ledige ressurser kan en se for seg en oppgang i økonomien via vekst i konkurranseutsatt næringsliv som ikke raskt vil bli møtt med kraftige innstrammingstiltak. På tross av kronesvekkelse og klart lavere lønnsvekst i 2003 ligger imidlertid lønnskostnadsnivået (og prisnivået) i Norge fortsatt betydelig høyere enn hos våre nære handelspartnere. Andre næringer enn dem som er forankret i stedbundne norske naturressurser, eller som er skjermet fra konkurranse utenfra, har derfor problemer med å ekspandere i takt med veksten i norsk og utenlandsk etterspørsel. Lave renter bidrar imidlertid til sterk vekst i husholdningenes etterspørsel, mens bedriftsinvesteringene fortsatt faller noe. Dette siste er normalt tidlig i en konjunkturoppgang. Den konsumdrevede oppgangen er delvis basert på fallende sparerater og klar nedgang i nettofinansinvesteringene, og med et relativt stort omfang av lånefinansiering i boligmarkedet. Dette er en potensiell kilde til ubalanser som kan være kimen til en svakere konjunkturutvikling enn antatt.»

Statistisk sentralbyrå peikar vidare på at norsk økonomi i aukande grad merkar konsekvensane av at verdsøkonomien blir meir globalisert, og at det kan reise vanskelege dilemma for pengepolitikken framover:

«Utfordringene framover ligger likevel antakelig først og fremst i at norsk økonomi i sterkere grad enn tidligere vil merke konsekvensene av globaliseringen av verdensøkonomien. Dette kan motvirke virkningen av den gunstigere kostnadsutviklingen for norsk næringsliv, samtidig som globaliseringen skaper føringer og bindinger for den økonomiske politikken. Selv om Norge utmerker seg med stor grad av finansiell handlefrihet vil åpenheten begrense vår handlefrihet i pengepolitikken. (…)

Internasjonalt regnes det med at inflasjonsimpulsene blir moderate under oppgangen, særlig hvis nøkkelvalutaer i Asia ikke tillates å appresiere mye, og at rentene vil holdes lave eller moderate ganske lenge. Flere forhold bidrar til dette. Man regner ikke med noen særlig sterk konjunkturoppgang i OECD-området slik at arbeidsledigheten ikke vil synke mye. Dette bidrar til moderat lønns- og kostnadsvekst framover. Viktigere er antakelig prisimpulsene som kommer fra utviklingen i import av varer og tjenester fra asiatiske land. Lavprisimport er ikke et kvalitativt nytt trekk for så vidt som en i flere tiår har hatt sterk eksportledet vekst i flere øst-asiatiske land basert på lave priser. Det er det kvantitative som er nytt gjennom den sterke veksten i kinesisk økonomi, og ikke minst Kinas medlemskap i WTO, som nå for alvor påvirker det internasjonale varebyttet. Imidlertid er det også et nytt kvalitativt trekk ved utviklingen i disse landene. Elektronisk basert handel med tjenester fra Asia og særlig India fører i vesentlig større omfang enn tidligere til at kunnskapsbaserte tjenester blir internasjonale produkter, og bedrifter i disse næringene i vestlige land er nå langt mer konkurranseutsatte enn før. Importen fra Kina og tilsvarende land består nå langt fra bare av ’kinaputter og t-skjorter’, men av et bredt spekter av industrielle ferdigvarer. Disse varene selges til svært lave priser og gjør at Kina vinner markedsandeler. Siden disse landene bare i begrenset grad produserer varer som står i direkte konkurranse med norsk eksport vil lavere importpriser i første omgang gi Norge en bytteforholdgevinst og en potensiell økning i nasjonalinntekten og velferd. Om vi faktisk vil oppleve en slik gevinst, avhenger av om fleksibiliteten i norsk økonomi er stor nok til å realisere de nødvendige omstillingene. (…)

Lavprisimporten fra Asia er bare en av flere faktorer av betydning når en skal forstå årsakene til den lave inflasjonen under konjunkturoppgangen i OECD-området. Også strukturpolitiske tiltak som bedrer konkurransen i produktmarkedene, vil kunne bidra til lavere prisvekst på varer og tjenester i en lengre periode i Norge og våre nærmeste samhandelsland. Utvidelsen av EU vil etter hvert også bidra til et prispress nedover i flere vare- og tjenestemarkeder. Konkurransesituasjonen i deler av transportnæringen har allerede slått ut i kostnadskutt, til og med i nominelle lønnskutt. Det er grunn til å tro at handelsliberaliseringen gjennom nye WTO-avtaler vil gi redusert skjerming av norske landsbruksprodukter. Dette vil sannsynligvis bidra til en betydelig prisnedgang som kan sette i gang en prosess som trekker inflasjonen ned i lengre tid.

I den grad lønnsutviklingen påvirkes av en lavere og mer tilbudssidebestemt prisvekst som skissert over, vil grunnleggende mekanismer i hele pris- og kostnadsutviklingen bli omfattende og langvarig endret. Spørsmålene som reiser seg, er om det i utformingen av pengepolitikken er tatt høyde for slike trekk ved den internasjonale økonomiske utvikling eller om det forlanges for mye av pengepolitikken i en slik situasjon. Et fastlåst inflasjonsmål for pengepolitikken vil kunne gi for kraftige endringer i virkemiddelbruken sett i lys av de bakenforliggende drivkrefter og utviklingen i våre nærmeste samhandelsland. Det er ikke enkelt å avveie betydningen av slike forhold i den løpende politikkutformingen. Sentralt her står virkningen på kronekursen av en særnorsk rentepolitikk.»

Då Noregs Banks la fram årsmeldinga for 2003, heldt banken 26. mars ein konferanse der norsk pengepolitikk blei drøfta. Professor Lars E.O. Svensson frå Princeton University, som mellom anna leidde Norges Bank Watch 2002, samanlikna opplegget for pengepolitikken i Noreg med andre land med inflasjonsmål. Han meinte at analysane i inflasjonsrapportane og strateginotata held eit internasjonalt høgt nivå. Svensson peika likevel på område der det var rom for forbetringar. Han gav mellom anna uttrykk for at Noregs Bank i for stor grad siktar seg inn på ein fast tidshorisont på to år. Svensson var positiv til dei endringane i rammeverket for pengepolitikken som har skjedd i 2003, der oppnemningspraksisen for hovudstyremedlemmer er endra, og det er innført opne høyringar av sentralbanksjefen i Stortingets finanskomité. I førebudde innlegg frå to akademikarar (Hilde Bjørnland, Universitetet i Oslo, og Ragnar Torvik, NTNU) og to sjeføkonomar (Steinar Juel, Nordea, og Knut Anton Mork, Handelsbanken) blei det òg lagt vekt på at Noregs Bank bør ha ein meir fleksibel horisont enn to år. Det blei dessutan peika på at kunngjering av framtidig forventa pengepolitikk gitt dei økonomiske utsiktene kan medverke til å stabilisere den økonomiske utviklinga, fordi forventningar om rente og valutakurs blir påverka. Ein føresetnad for dette er at det er tillit til pengepolitikken, og at det over tid er konsistens mellom sentralbankens handlingar og kommunikasjonen deira.

5.2.5 Departementet sine vurderingar

Mandatet for pengepolitikken i forskrift av 29. mars 2001 gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det var brei støtte i Stortinget til retningslinjene for pengepolitikken.

Departementet meiner at gjeldande retningslinjer utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det synest i dag generelt å vere tillit til pengepolitikken, både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i opinionen. Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med det som gjeld internasjonalt for land med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske myndigheitene og Noregs Bank er etter departementet si meining formålstenleg.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av penge­politikken skal i samsvar med dette rettast inn mot lav og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2 pst. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske anslag og vurderingar. Ho skal òg ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og banken bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje vurderast å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.

Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid fungerer på ein måte som sikrar vekst og velstand. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken òg medverke til å jamne ut konjunkturane, og slik kan pengepolitikken verke til å gjere produksjonen og sysselsetjinga meir stabil. Forskrifta definerer difor eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. Fleksibel inflasjonsstyring vil seie at ein i rentesetjinga veg omsynet til låg og stabil inflasjon opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I Nasjonalbudsjettet 2004 heiter det mellom anna følgjande om dette:

«Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner være samsvar mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil skjønnsutøvelsen i pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse to hensynene.»

I årstalen av 19. februar 2004 sa sentralbanksjefen mellom anna følgjande:

«Norges Bank har lagt til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i produksjon og sysselsetting og inflasjon tillegges vekt. Økonomien vokser over tid. Produksjonen vil vekselvis ligge over og under den langsiktige trenden. Å stabilisere utviklingen i produksjonen vil si å søke å holde den faktiske produksjonen nær trenden.»

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må saman medverke til ei stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske politikken inneber samtidig at pengepolitikken her har fått ei klar rolle. Pengepolitikken kan raskt endrast dersom utsiktene for økonomien blir endra.

I andre halvår 2002 og inn i 2003 blei det klart at vekstutsiktene for norsk økonomi var vesentleg reduserte, og arbeidsløysa auka. Samtidig var rentenivået ved utgangen av 2002 høgt, og kronekursen sterk. Det var følgjeleg rom for vesentlege lettar i pengepolitikken. Renta er redusert med i alt 5,25 prosentpoeng sidan desember 2002, og Noregs Banks styringsrente er no nede i 1,75 pst. Styrkinga av kronekursen gjennom 2002 er i hovudsak reversert.

Svekkinga av kronekursen sidan årsskiftet 2002/2003 medverkar isolert sett til å styrkje utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet. Lønnsveksten blei vesentleg lågare i 2003 enn i 2002. Dette var nødvendig for å bane veg for lågare rente og ein kronekurs betre tilpassa det næringslivet kan leve med over tid. Samtidig trekkjer næringslivet med seg verknaden av at lønnskostnadsveksten fleire år har vært høgare enn hos handelspartnarane. Dette gjer delar av næringslivet sårbare. Over tid må lønnsveksten vere på eit nivå som sikrar konkurranseevna, og som ikkje i seg sjølv gjer det nødvendig å stramme inn i pengepolitikken.

Tolvmånadersveksten i underliggjande inflasjon (KPI-JAE) har no kome ned på eit svært lågt nivå. Noregs Bank peikar i årsmeldinga for 2003 på at det særleg var prisfall på importerte forbruksvarar som trekte den samla prisveksten ned. Prisfallet må sjåast i samanheng med styrkinga av krona gjennom 2002 og svake prisimpulsar frå utlandet. I tillegg har lågare vekst i norsk økonomi og auka konkurranse innanlands truleg medverka til lågare marginar i varehandelen og andre tenesteytande sektorar som flyreiser og teletenester. Departementet er i hovudsak samd i dei vurderingane Noregs Bank gir uttrykk for når det gjeld årsakene til at prisstigninga no ligg så lågt.

Låg prisvekst som følgje av at prisar på varer vi importerer fell, eller som følgje av sterk produktivitetsvekst, medverkar isolert sett til vekst i realinntektene og auka velferd. Enkelte har likevel oppfatta den låge prisstigninga som at det er ein fare for at norsk økonomi vil gå inn i ein lengre periode med fallande priser og svak økonomisk vekst. Det er etter departementet si oppfatning ingenting som tydar på ei slik utvikling i Noreg. Det private forbruket utviklar seg sterkt, kredittveksten til hushalda er høg, og bustadprisane ser ut til å auke. Veksten i norsk økonomi er i ferd med å ta seg opp, og pengepolitikken gir sterke vekstimpulsar til den økonomiske utviklinga framover.

Det er grunn til å rekne med at prisveksten vil ta seg opp utover våren og sommaren i år mellom anna som følgje av at krona svekka seg gjennom 2003. Dette er i tråd med vurderingane frå Noregs Bank. I Inflasjonsrapport 1/04 heiter det mellom anna:

«Vi venter at prisstigningen vil ta seg opp fra sommeren 2004. Styrkingen av kronen i 2002 er nå fullt ut snudd. Isolert sett vil det bidra til at inflasjonen tar seg opp igjen. Prisveksten på importerte konsumvarer vil imidlertid dempes av fortsatt fall i prisene på disse varene målt i utenlandsk valuta. Den innenlandske prisveksten, som normalt vil ta seg opp når produksjons- og sysselsettingsveksten tiltar, dempes av økt konkurranse og høy produktivitetsvekst i flere næringer. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn for renten og kronekursen, tilsier anslagene at inflasjonen vil komme opp til inflasjonsmålet på 2 prosent våren 2006.»

I årsmeldinga skriv Noregs Bank mellom anna følgjande om korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing :

«Etter Norges Banks vurdering har den pengepolitiske tilstrammingen i 2002 bidratt til lav vekst i fjor, men den ga også et brudd i den sterke og særnorske lønns- og kostnadsveksten. Utsikt til lavere lønnsvekst og de store lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003, medvirker til at veksten i norsk økonomi i 2004 og 2005 kan bli sterkere enn trendveksten. Fra å være svakt negativt i 2003 og 2004 anslår vi produksjonsgapet til å bli positivt i 2005 og 2006. Arbeidsledigheten vil ventelig stabiliseres i 2004 og reduseres noe i 2005.»

Noregs Bank meiner dette indikerer at norsk økonomi har «landet mykt» i 2003. Denne vurderinga deler Noregs Bank mellom anna med Statistisk sentralbyrå og OECD, som har gitt uttrykk for at stabiliseringspolitikken har vore vellykka i 2003. Etter departementet si vurdering var dei markerte rentenedsetjingane gjennom 2003 nødvendige for å hindre eit kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. Den sterke kronekursen vi opplevde gjennom 2002, var etter departementet si vurdering ikkje i samsvar med ein balansert vekst i fastlandsøkonomien. Rentenedsetjingane har lagt eit grunnlag for vekst i fastlandsøkonomien og ein nedgang i arbeidsløysa. Budsjettpolitikken for 2003 og 2004 blei lagd opp for å støtte opp under ei slik vurdering.

Noregs Bank legg til grunn at den underliggjande prisveksten gradvis kjem opp til 2 pst. i løpet av våren 2006. Departementet er samd med Noregs Bank i at sterkare vekst og ei svakare kronekurs vil medverke til at prisstigninga gradvis tek seg opp, sjølv om det er uvisse knytt til når den underliggjande prisstigninga kjem opp mot målet på 2 pst.

Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene vere framoverretta. Noregs Bank har sagt at banken normalt vil setje renta med sikte på at inflasjonen skal vere 2 pst. to år fram i tid. Noregs Bank byggjar valet av horisonten på to år på ei oppfatning av korleis renta verkar på forløpet for inflasjonen og produksjonen, og dessutan sentralbankens avveging mellom svingingar i desse to storleikane. Noregs Bank understrekar samtidig at heile forløpet for inflasjonen og realøkonomien framover vil vere med i vurderingane som ligg til grunn for rentesetjinga. Dette er i samsvar med departementet sine vurderingar i Nasjonalbudsjettet 2004 og Kredittmeldinga 2002, der ein understreka at det i praksis vil vere situasjonar der det kan vere formålstenleg å nytte både ein kortare og ein lengre horisont enn to år som grunnlag for rentesetjinga. I dei skjønnsmessige avvegingane Noregs Bank må gjere i utøvinga av pengepolitikken, følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at banken skal avvege forløpet til inflasjonen opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.

Pengepolitikken skal medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga . I årstalen 19. februar 2004 seier sentralbanksjefen m.a. følgjande om dette:

«Selv om kronen svinger på kort sikt, vil det, når inflasjonen er jevnt lav, være en tendens til at den stabiliserer seg over tid. Når inflasjonen i lengre tid har vært høyere enn hos handelspartnerne, har kronekursen hatt en tendens til å svekke seg. Når det er forventninger til at prisstigningen i Norge utvikler seg som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake etter perioder hvor den har vært særlig sterk eller særlig svak. Det gir et grunnlag for stabile kursforventninger.»

Forskriftas § 1 seier at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdi av den norske krona, og dessutan medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Det operative målet for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon. I samsvar med dette er det ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad på rentesetjinga fordi den påverkar inflasjonen og produksjonen. Den gjensidige samanhengen mellom intern og ekstern stabilitet i pengeverdien blei omtala i St.meld. nr. 29 (2000–2001):

«For en liten, åpen økonomi er det en nær og gjensidig sammenheng mellom valutakursutvikling og innenlandsk inflasjon. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. En stabil økonomisk utvikling, med moderat pris- og kostnadsvekst, vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.»

På kortare sikt kan økonomien bli utsett for ulike formar for forstyrringar som gjer samanhengen mellom innanlandsk prisstigning og valutakursutviklinga mindre klar, og som kan skape vanskelege avvegingar for pengepolitikken. Pengepolitikken skal vere framoverretta, og retningslinjene tek omsyn til at økonomien blir utsett for ulike former for forstyrringar av mellombels karakter. Dersom det blir lagd for sterk vekt på å bringe prisveksten raskt tilbake mot inflasjonsmålet på 2 pst., kan det føre til uønskte svingingar i produksjon, sysselsetjing og kronekurs. I slike situasjonar er Noregs Banks analysar og kommunikasjon vesentlege for å forankre inflasjonsforventningane rundt prisstigningsmålet, slik at ein kan bevare tilliten til pengepolitikken. I dagens situasjon synest det å vere tillit til at inflasjonsmålet nås, sjølv om den faktiske prisstigninga er venta å liggje vesentleg under 2 pst. ei god stund framover.

Valutakursen kan òg bli utsett for ulike former for forstyrringar som gjer den mindre stabil på kort sikt enn over tid. Stabile forventningar om valutakursutviklinga er i slike situasjonar viktige mellom anna for at næringslivet skal kunne fatte riktige investeringsavgjerder. Noregs Banks analysar og kommunikasjon rundt tilbakevendingsmekanismar for valutakursen er derfor viktige for å medverke til stabile forventningar om den framtidige valutakursutviklinga. Som Noregs Bank peikar på i årsmeldinga for 2003, er det ikkje haldepunkt for å seie at tilbakevendingsmekanismane i kronekursen blir svekte med eit inflasjonsmål for pengepolitikken.

I rammeverket for pengepolitikken har det skjedd enkelte endringar i 2003. Praksis rundt oppnemning av hovudstyremedlem er endra slik at dei ikkje lenger nominerast av politiske parti på Stortinget. Finanskomiteen på Stortinget har byrja med ein open høring av sentralbanksjefen i samband med handsaminga av kredittmeldinga. Vidare har systematiske evalueringar av pengepolitikken blitt utvida både i kredittmeldinga og i andre rapportar. IMF, OECD og Norges Bank Watch 2004 meiner dette har vore ei positiv utvikling.

Norges Bank Watch 2004 drøftar òg enkelte andre sider ved det institusjonelle rammeverket for pengepolitikken, mellom anna føreleggingsplikta etter § 2 anna ledd i sentralbanklova. I rapporten blir det hevda det at det kan vere problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen vil foreslå i hovudstyret.

I sentralbanklova § 2 anna ledd heiter det at «før banken treffer vedtak av særlig viktighet, skal saken være forelagt departementet». I Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) heiter det at «foreleggelsesplikten eller sentralbankloven § 2 andre ledd må ses i sammenheng med instruksjonsrellen i § 2 tredje ledd». I proposisjonen heiter det nærare om dette:

«Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse forhindrer imidlertid etter departementets oppfatning ikke at hovedstyret på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.

Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.

Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt. Av avsnitt 3.2.3 framgår det at land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger.

Departementet vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.»

Stortinget slutta seg til dette.

Føreleggingsplikta inneber at Noregs Bank må informere om dei rentevedtaka som hovudstyret gjer før dei har trådd i kraft. Føremålet med førelegginga er ikkje å leggje bindingar på hovudstyret, som innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekt opp, skal gjere vedtak om renta på fritt grunnlag.

5.3 Rekneskap og budsjett for 2003

5.3.1 Balansen 31. desember 2003

Tabell 5.1 og 5.2 viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2003, samanlikna med tilsvarande tal for 2002. Vi gjer merksam på at oppstillinga i tabellane er endra frå og med rekneskapen for 2003.

5.3.1.1 Noregs Banks aktiva

Brutto internasjonale reservar utgjer 250,9 milliardar kroner og inneheld frå og med år 2000 mellom anna obligasjonar med gjenkjøpsavtalar. Gjenkjøpsavtalane må sjåast i samanheng med innlån frå utlandet, som medrekna pådregne renter utgjer 48,9 milliardar kroner. Netto internasjonale reservar utgjer 202,0 milliardar kroner.

Noregs Bank sine gullreservar er førte opp under internasjonale reservar med 3,3 milliardar kroner. Med verknad frå 2002 blir gull vurdert til marknadspris pr. 31.desember. Marknadsprisen pr. 31. desember 2003 tilsvarer ein kilopris på 89 246 kroner.

Amerikanske dollar utgjorde 36,6 prosent og euro 44,8 prosent av valutareservane ved utgangen av 2003, mot respektive 27,1 prosent og 44,8 prosent året før.

Noregs Bank si behaldning av norske verdipapir er sett saman av omsetjelege sertifikat og norske statsobligasjonar.

Eigedomsmasse, maskinar og inventar utgjorde 1,5 milliardar kroner pr. 31. desember 2003.

5.3.1.2 Noregs Banks passiva

Setlar og mynt i omløp auka i 2003 med 1,3 milliardar kroner til 46,3 milliardar kroner. Innskot frå statskassa auka i 2003 med 56,1 milliardar kroner til 108,6 milliardar kroner. Eigenkapitalen auka med 20,8 milliardar kroner til 46,2 milliardar kroner.

Etter resultatdisponeringa for 2003 utgjer kursreguleringsfondet 41,9 milliardar kroner.

Statens petroleumsfond er plassert som kroneinnskot på særskild konto i Noregs Bank. Noregs Bank plasserer desse midlane særskilt i banken sitt namn i aktiva som er denominerte i utanlandsk valuta. Forvaltninga i 2003 har vore i samsvar med forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond, fastsett med heimel i «lov av 22. juni 1990 nr. 36 om Statens petroleumsfond» § 7. Fondet utgjorde 844,6 milliardar kroner pr. 31. desember 2003.

5.3.2 Resultatrekneskapen for 2003

Tabell 5.3 viser Noregs Banks resultatrekneskap for 2003. Vi gjer merksam på at oppstillinga av tabellen er endra frå og med rekneskapen for 2003.

Noregs Bank hadde i 2003 eit overskot etter kursreguleringar på 20,8 milliardar kroner, mot eit underskot på 24,1 milliardar kroner året før. Hovudårsaka til dette er svekkinga av den norske krona mot dei fleste hovudvalutaene i valutareservane. I alt utgjer dette ein kursgevinst i 2003 på 12,3 milliardar kroner, mot eit kurstap i 2002 på 24,3 milliardar kroner.

Avkastninga på dei internasjonale reservane utgjer 24,5 milliardar kroner i 2003, mot eit tap på 18,5 milliardar kroner i 2002.

Netto driftskostnader for Noregs Bank var i 2003 på 871,2 millionar kroner, mot 861,2 millionar kroner i 2002. Personalkostnadene i 2003 utgjorde 524,3 millionar kroner, mot 516,5 millionar kroner ved utgangen av 2002.

5.3.2.1 Disponering av resultatet i 2003

Retningslinjene for avsetjing og disponering av Noregs Banks resultat blei fastsette i kgl.res. 7. februar 1986. Retningslinjene er endra fleire gonger, seinast ved kgl.res. 6. desember 2002, og har følgjande ordlyd:

1. Av Norges Banks overskudd avsettes til kursreguleringsfondet inntil dette har nådd 5 % av bankens fordringer i norske verdipapirer og 40 prosent av bankens netto valutareserver unntatt immuniseringsporteføljen og de midler som forvaltes for Statens petroleumsfond, andre fordringer på/forpliktelser overfor utlandet og eventuelt andre engasjementer som av hovedstyret vurderes å ha ikke ubetydelig kursrisiko.

   Immuniseringsporteføljen svarer til den del av Norges Banks valutareserver som er skilt ut som egen portefølje der avkastning godskrives/belastes staten i samme års regnskap. Det samme gjelder for porteføljen til Statens petroleumsfond.

   Dersom kursreguleringsfondet er større enn det som følger av forholdstallene nevnt i pkt. 1, første avsnitt, skal det overskytende tilbakeføres til resultatregnskapet.

2. Dersom kursreguleringsfondet faller under 25 prosent av bankens netto valutareserver unntatt immuniseringsporteføljen og de midler som forvaltes for Statens petroleumsfond, og andre fordringer/forpliktelser overfor utlandet ved utgangen av året, skal det tilbakeføres tilgjengelige midler fra overføringsfondet til Norges Banks regnskap inntil kursreguleringsfondet når full størrelse i henhold til punkt 1.

3. Eventuelt overskudd etter avsetning til, eller tilførsel fra kursreguleringsfondet, avsettes til overføringsfondet.

4. Eventuelle underskudd i Norges Banks regnskap etter disposisjoner nevnt under punkt 2 dekkes ved overføringer fra kursreguleringsfondet.

5. Fra overføringsfondet overføres ved hvert årsoppgjør til statskassen et beløp svarende til en tredjedel av innestående midler i overføringsfondet.»

I samsvar med utsegn frå Finansdepartementet blir det overført netto 364,0 millionar kroner til annan eigekapital som frå tidlegare er samansett av oppskriving av gullbehaldninga og nedskriving av tidlegare oppskrivne eigneluter.

I samsvar med første punkt, blir overskotet etter andre disponeringar på 20,4 milliardar kroner overført til kursreguleringsfondet. Dersom kursreguleringsfondet skulle ha spegla forholdstala i første punkt i forskrifta, skulle det ha utgjort 80,7 milliardar kroner.

Det var ikkje midlar i overføringsfondet, og det blei derfor ikkje overført noko til statskassa.