4 Tilhøvet til norsk rett

4.1 FN-konvensjonen mot grenseoverskridande organisert kriminalitet

Hovudføresegna i konvensjonen er artikkel 5 om å kriminalisere grenseoverskridande organisert kriminalitet. Føresegna inneheld to hovudelement: Etter bokstav a må statane anten kriminalisere det å inngå avtale om alvorlege straffbare handlingar, det vil seie straffbare handlingar med ei strafferamme på fengsel i fire år eller meir (punkt i), eller det å delta aktivt i ei organisert kriminell gruppe (punkt ii). Etter bokstav b må statane i tillegg kriminalisere det å medverke til gjennomføringa av straffbare handlingar som involverer ei organisert kriminell gruppe.

Same kva gjennomføringsmåte som vert føretrekt, vil det krevjast lovendringar. I Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangarstraff mv.) vert det fremja framlegg til eit nytt straffebod som vil ramme det å inngå forbund (avtale) om å utføre alvorlege straffbare handlingar som ledd i verksemda til ei organisert kriminell gruppe. Artikkel 18 nr. 10 om overføring av fengsla personar opnar for overføring i fleire tilfelle enn det som følgjer av utleveringslova § 25 nr. 1. Det vert difor òg gjort framlegg om endring av utleveringslova.

Plikta til å kriminalisere medverknad til korrupsjon etter artikkel 8 nr. 3 er følgd opp gjennom ein særskild proposisjon om ein ny alminneleg fråsegn om straff mot korrupsjon.

Elles oppfyller norsk rett dei pliktene som følgjer av konvensjonen.

4.2 Protokollen for å førebyggje, nedkjempe og straffe handel med menneske, særleg kvinner og born

Det finst i dag ikkje noko eige straffebod i norsk rett som rettar seg uttrykkjeleg mot handel med menneske. Sjølv om fleire føresegner i straffelova og i andre lover kan brukast på handlingar som vert utførte i samband med menneskehandel, kan det vere tvil om kravet i protokollen til å kriminalisere menneskehandel er oppfylt fullt ut i norsk rett. Mellom anna på grunn av dette er det føreslege eit eige straffebod mot menneskehandel. I Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) er det gjeve ei nærare vurdering av trongen for lovendringar og fremja framlegg til nytt straffebod mot menneskehandel.

Elles oppfyller norsk rett dei pliktene som protokollen om menneskehandel pålegg statane. Det krevst difor ikkje andre lovendringar for å kunne ratifisere protokollen. Noko anna er at protokollen pålegg statane å leggje til rette for, sikre og vurdere lovtiltak eller andre tiltak på nærare fastsette område. Dette gjeld til dømes artikkel 6 om hjelp til og vern av offer for handel med menneske, artikkel 7 om status for offera i mottakande statar og artikkel 8 om heimsending av offer for menneskehandel. Ved å ratifisere protokollen vil norske styresmakter vere forplikta til støtt å vurdere om desse føresegnene er oppfylte. Protokollen har vore ein viktig referanse i arbeidet med «Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn (2003-2005)», som vart lagd fram 12. februar 2003. Som døme på tiltak i planen som knyter seg til dei nemnde artiklane, kan det nemnast at det skal vurderast om offer for menneskehandel har særskilde turfter som ikkje vert dekte av dei nasjonale retningslinene for vitnevern, og om opningane for mellombels eller varig opphald og utsetjing av bortvisingsvedtak. Vidare skal det utviklast nettverkssamarbeid mellom frivillige organisasjonar og styresmakter i Noreg og opphavsland for oppfølging, tilbakeføring og rehabilitering av offer for menneskehandel.

4.3 Protokollen mot smugling av menneske over land, sjøvegen og luftvegen

Gjennomføring av protokollen om menneskesmugling krev ikkje lov- eller forskriftsendringar.

Artikkel 6 i protokollen forpliktar statane til å kriminalisere det å lage eit falskt reise- eller identitetsdokument, eller å ordne, skaffe eller ha eit slikt dokument, når føremålet er å gjere menneskesmugling mogeleg. Etter norsk rett er det ikkje straffbart å sitje inne med falske dokument eller å produsere slike dersom dei ikkje er meint brukte ulovleg, jf. straffelova §§ 179-190. Ettersom protokollen knyter det å sitje inne med og det å produsere dokumenta til mogeleggjering av menneskesmugling, har Justisdepartementet vurdert det slik at norsk rett er i samsvar med protokollen.

I høve til protokollen kapittel II om menneskesmugling sjøvegen bør det nemnast at Noreg er part i FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982. Havrettskonvensjonen nedfeller prinsippa om fridomane på ope hav, og dette inneber at andre statar enn flaggstaten til skipet som hovudregel ikkje kan gripe inn overfor eit skip på ope hav. Havrettskonvensjonen opnar for inngrep i visse tilfelle, men mistanke om menneskesmugling er i utgangspunktet ikkje mellom desse. Dette har medført at statar som har særleg stor pågang av menneskesmuglande farty til sjøs, mellom andre dei industrialiserte middelhavslanda, har sett at det trengst internasjonale reglar som gjev kyststaten rett til å gripe inn overfor farty som vert mistenkte for menneskesmugling.

Arbeidet med å utarbeide slike reglar har vore drøfta i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), som vedtok mellombelse retningsliner for å motverke tryggingsrisikoar i samband med menneskesmugling til sjøs. Menneskesmuglingsprotokollen inneheld ei rekkje føresegner som er henta frå desse retningslinene, og byggjer elles i stor grad på føresegner henta frå Havrettskonvensjonen og i FN-konvensjonen av 20. desember 1988 om ulovleg handtering av og handel med narkotika og psykotrope stoff.

Det har vore naturleg for Noreg som skipsfartsnasjon å delta i arbeidet med ein avtale som tek sikte på å effektivisere nedkjemping av den stadig aukande menneskesmuglinga til sjøs. Men Noreg har òg viktige skipsfartsinteresser å verne om og la under tingingane vekt på å få inn føresegner i avtala som varetek desse interessene.

Artikkel 8 inneber at dersom norsk kystvakt får mistanke om at eit framandt farty er involvert i menneskesmugling, kan ein be flaggstaten til dette fartyet om hjelp til å hindre menneskesmuglinga. Vidare kan ein oppmode flaggstaten til å gje løyve til å la norske styresmakter få borde skipet. Men Noreg får òg ei plikt til å kunne ta i mot, handsame og svare på oppmodingar frå styresmakter i framande statar om å borde farty som seglar under norsk flagg. Protokollen inneheld inga plikt til å stette slike oppmodingar utover samarbeidsplikta som følgjer av artikkel 7. Norske styresmakter kan i praksis òg stille vilkår for å gje slike løyve, jf. protokollen artikkel 8 nr. 5.

I Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (Lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.) vert det gjort framlegg om lovendringar som vil kunne føre til skjerpa straff for menneskesmugling.

4.4 Protokollen mot ulovleg produksjon av og handel med skytevåpen og delar, komponentar og ammunisjon til desse

Gjennomføring av skytevåpenprotokollen krev ingen lovendringar. Men det krevst einskilde endringar i våpenforskriftene, m.a. for å oppfylle kravet til merking og registrering av kvart einskilt våpen frå import- eller produksjonstidspunktet. Dei nødvendige endringane i forskriftene er sendt ut på høyring med frist 30. april 2003.