Tre meldinger – felles innsats

Velkommen til oppstartkonferansen Tre meldinger – felles innsats.

Når vi legger frem ny politikk, ender vi ofte opp med å snakke om ett og ett dokument. Det kan være både viktig og riktig for å nå ut med et hovedbudskap.

Men vel så viktig er det å ta seg tid til å se på sammenhengene og behovet for felles innsats.

De tre stortingsmeldingene vi la fram før sommeren:

• Folkehelsemeldinga,
• Opptrappingsplanen for psykisk helse, og
• Bo trygt hjemme-reformen, er av stor betydning hver for seg, men har også mye til felles.  

Vi er veldig glade i å plassere ansvar i bokser eller sektorer. Det kan være logisk og skape orden. Men ingen av oss lever livene våre i en sektor, vi lever i samfunnet – sammen. Og vi lever alle i en kommune.

Behovet for å tenke på tvers er derfor et sentralt tema i alle tre meldingene. Vår felles helsetjeneste har en viktig rolle i å skape god helse.

Men, helsa vår er først og fremst noe som formes utenfor vår felles helsetjeneste. Kulturlivet, frivilligheten, skole- og utdanningssektoren, samferdselssektoren, næringslivet, boligbransjen, arbeidslivet og ikke minst kommunesektoren, ja, altså vår hverdag og fritid, har som sine oppgaver å skape god helse og et inkluderende samfunn for oss alle.

Derfor er en rød tråd i regjeringas politikk å bidra til inkludering, og å motvirke sosiale forskjeller gjennom gode fellesskapsløsninger. Trygghet og tilhørighet.

Det er disse sammenhengene vi vil rette oppmerksomheten mot i første del i dag, før vi går nærmere til verks i hver melding i parallellsesjonene.

Og strever du med å bestemme deg for hvilken parallellsesjon du ønsker å delta på, så kan jeg betrygge deg med at alle vil ligge tilgjengelig på nett i etterkant :-)

Omstillingsarbeidet vi står overfor er stort. Men kostnadene ved å stå stille er enda større.

Vi må tenke nytt, være innovative, engasjerte og villige til å endre oss. Vi har satt i gang, og mottatt en rekke utredninger. Til sammen danner de grunnlaget for mye av arbeidet vårt.

Helsepersonellkommisjonen for eksempel, har tydelige budskap og er en øyeåpner for bemanningsutfordringene vi har.

Med flere eldre og færre i yrkesaktiv alder, blir det færre til å ta seg av sentrale oppgaver. Og vi må belage oss på færre ansatte per pasient. Alt vi gjør av endringer i helsetjenesten fremover må ha med seg dette perspektivet, hva vil det ha å si for fremtidig tilgang på fagfolk.

Det er så fristende for politikere å ta tak i én og én utfordring, men vi må se ting i sammenheng.

Kommisjonen peker også på en annen vei videre. Den understreker at vi må bygge en god grunnmur; fremme god helse og livskvalitet, forebygge bedre, fremme selvstendighet og mestring, og ivareta pårørende.

Ikke for å skyve ansvar over på enkeltmennesker, pårørende eller på frivilligheten, men for sammen å sørge for å bruke ressursene våre best mulig. Bedre helse og mestring gjennom livet gir også den enkelte av oss bedre muligheter til å leve det livet vi ønsker.

Det er mange utfordringer og trender som utfordrer oss. Diagnosen er stilt.

Men det store spørsmålet - og det vi må bruke tiden vår på - er hvordan vi skal møte utfordringene.

I Norge er vi så heldige at vi har en solid bunnplanke i form av en velferdsstat. Et solidarisk fellesskap, hvor vi stiller opp for hverandre og spleiser på felles velferd.

Mange satsinger de siste årene har gjort at tjenestene har jobba systematisk og godt. Regjeringa vil forsterke det som virker og det som kommunene, fylkeskommunene og helseforetakene allerede er i gang med. Vi vil styrke dette, samtidig som vi skal vri innsatsen mot nye og flere områder.

For oss handler det om at alle skal ha like muligheter. Uansett hvor du bor, eller hvor mye du tjener, så skal du være sikker på at du kan møte ulike faser av livet med trygghet i at samfunnet stiller opp for deg når behovet melder seg. Vi skal legge til rette for at alle skal få leve meningsfulle og aktive liv med gode tjenester gjennom hele livet.

Norge er et velstående land.

Sammenlignet med andre land har vi nordmenn god helse og en høy levealder. Mye takket være god tilgang på helsetjenester, høy tillit og likhet.

Til og med på den globale kåringen om de lykkeligste landene i verden, havner vi nordmenn på topp 10 sammen med de andre nordiske landene.

Poenget mitt: Vi har et godt utgangspunkt. God folkehelse gjør at vi som samfunn er bedre rustet til å takle utfordringer.

Men likevel: Vi vet at de med høy utdanning lever lenger og har bedre helse enn de med lavere utdanning. Vi vet at de én prosent fattigste mennene lever 14 år kortere enn de én prosent rikeste.

Helsetilstanden følger, som dere vet, et trappetrinnmønster: Jo høyere man er i det såkalte sosioøkonomiske hierarkiet, desto bedre er helsa og desto lenger lever man.

Dette er forskjeller vi må ta grep for å endre. Regjeringa er krystallklar på at sosial ulikhet i helse er en alvorlig kilde til bekymring. Noe må gjøres.

Så når vi snakker om gjennomsnitt i levealder og livskvalitet, må vi ha med oss forskjellene som ligger bak statistikken.

Sosial ulikhet i helse og levekår er problematisk på flere måter.

I første rekke er det utvilsomt et rettferdighetsproblem. Ingen velger sine foreldre, oppvekstens husholdningsinntekt eller sitt eget skolemiljø. Derfor blir det feil at det skal bestemme din frihet og dine valg resten av livet.

Likhet i retten til helse handler om menneskesyn. At alle mennesker har en iboende verdighet.

Helse er en viktig rettighet fordi det er en betingelse for å leve det livet som den enkelte verdsetter og ønsker. For å si det enkelt: God helse gir økt frihet.

Vi kan derfor snakke om en dobbelt urettferdighet ved at mennesker med lavere sosial bakgrunn både har dårligere levekår, og opplever mer sykdom og oftere tidlig død.

I tillegg til de individuelle kostnadene dette har, gjør sosial ulikhet at vi som fellesskap går glipp av ressurser. Går glipp av på grunn av sosial ekskludering, tidlig sykdom og for tidlig død.

Folkehelsearbeidet er ikke en teoretisk øvelse.

Det handler om å redusere helseforskjellene mellom vanlige folk.

• Om foreldre som velger bort grønnsaker og fisk til fordel for usunne alternativer fordi de er billigere.
• Om barn og ungdom som faller utenfor viktige fellesskapsarenaer i lokalmiljøet fordi det koster for mye å være med.
• Om bestefaren på 60 som får alvorlig kols fordi han i mange år har vært avhengig av røyk, uten å få hjelp til røykeslutt.

Et samfunn med små forskjeller, trygghet og like muligheter er derfor en investering i god helse for alle.

Regjeringa vil bidra til levende lokalsamfunn som understøtter aktivitet og deltakelse. Det fremmer selvstendighet og mestring, og det motvirker ensomhet og sosial isolasjon. Det handler om å gjøre noe aktivt, sammen med andre, med mening.

Vi vet at vi kan bli bedre på forebygging. Daglig fysisk aktivitet er viktig for god fysisk og psykisk helse, og for å opprettholde funksjon og å hjelpe seg selv, spesielt i og gjennom alderdommen.

Å være fysisk aktiv gir glede og mestring for mange, og det handler ofte om å gjøre noe sammen med andre.

I folkehelsemeldinga legger vi grunnlaget for en mer aktiv befolkning. Nabolag og nærmiljø må gi muligheter for ulike former for fysisk og sosial aktivitet på en måte som favner alle – uavhengig av alder og sosial bakgrunn.

Det handler om å legge til rette for å kunne bevege seg trygt til daglige gjøremål, som jobb, skole, butikken, eldresenteret, parken og så videre. Bare noen få minutter med aktivitet som tilsvarer rask gange i intensitet har helsegevinst.

Grunnprinsippet er enkelt: Litt er mye bedre enn ingenting! 

Folks følelse av selvstendighet styrkes av muligheten til å påvirke og forme samfunnet rundt seg, og muligheten til å gi uttrykk for egne synspunkter og meninger.

Et godt fungerende samfunn vokser fram i samarbeid mellom myndigheter, innbyggere og sivilsamfunnet.

Enkelt sagt er det et viktig demokratisk prinsipp at så mange som mulig får mulighet til å si sin mening i saker som angår dem selv.

Levende lokalsamfunn legger til rette for at alle innbyggere får mulighet til å engasjere seg og bidra til fellesskapet.

Å føle tilhørighet til nærmiljøet er også viktig for å føle seg trygg.

Gode boliger og boområder er positivt for å fremme gode og helsefremmende miljøer. En trygg og stabil bosituasjon gir trygghet, økt livskvalitet, og er viktig for å øke deltakelse på ulike arenaer i samfunnet. Det gjelder alle generasjoner.

En god bolig som er tilpasset folks behov gjør det mulig å dra nytte av andre muligheter, som å ta utdanning, være i arbeid eller være sosial.

I Norge er det et mål at alle skal bo trygt og godt. Regjeringa vil derfor legge frem en egen boligmelding, og har i Bo trygt hjemme-reformen lansert et eldreboligprogram.

Eldreboligprogrammet skal bidra til at alle skal ha tilgang til en egnet bolig i et aldersvennlig bomiljø. Målet er at flere eldre tar ansvar for, og blir mer bevisst, egen boligsituasjon.

Samtidig er gode boforhold også viktig for dem med psykiske lidelser og rusmiddelproblem. Derfor vil vi også jobbe for bedre bo- og tjenestetilbud til mennesker med langvarige og sammensatte behov.

Det å delta i arbeidslivet er en grunnmur for hvordan man inkluderes i fellesskapet, og i mange tilfeller er det faktisk også helsefremmende.

Arbeidsdeltakelse gir mestring og tilhørighet. Regjeringa har derfor som mål å redusere andelen av unge som blir uføre med bakgrunn i psykiske lidelser. Dette krever samarbeid på tvers.

Samtidig vet vi at rundt 20 prosent av sykefraværet skyldes forhold i arbeidsmiljøet. Dette må vi ta tak i, også i vår egen sektor.

En av regjeringas viktigste oppgaver er å styrke vår felles helsetjeneste. Det er, og skal fortsatt være, trygt å bli både syk og gammel i Norge.

Derfor er det viktig og helt nødvendig at vi har gode systemer for å rette avvik, og at vi har åpenhet om avvik og feil, det er bare sånn historier kommer frem til dem som bestemmer.

Fagfolka i helsetjenesten må brukes best mulig, og de ansatte må få faste, hele stillinger som både er bra for de ansatte, for brukerne og for pasientene.

Vår felles evne og mulighet til å gi god helsehjelp, starter og slutter med alle de flinke fagfolka vi har rundt om i hele landet. Men – som Helsepersonellkommisjonen slår fast – vil det bli færre fagfolk per pasient framover.

For å sikre at alle får trygge og gode helse- og omsorgstjenester også om fem, ti og 20 år, må vi ta flere grep:

• Vi skal utvikle et trygt og godt arbeidsliv for alle fagfolk. Vi må organisere oss bedre, styrke ledelse og sørge for riktig oppgavedeling.
• Vi må jobbe for å rekruttere fagfolk, som vi er i gang med gjennom Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten.
• Et konkret eksempel er utvidelsen av Tørn-prosjektet. Vårt mål er å gjøre det til et program for hele helse- og omsorgstjenesten. Tørn innebærer forsøk med nye arbeids- og organisasjonsformer og et viktig mål er flere heltidsstillinger, og ansatte med helsefagkompetanse

Og vi arbeider intenst med nettopp disse spørsmålene, og vi følger opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan som snart skal legges frem.

Hjelpa må være god når den trengs. Og den må være i nærheten. Derfor har vi et mål om at innbyggere i alle kommuner skal ha tilgang til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Sånn kan vi bidra til at psykiske plager ikke utvikler seg til psykiske lidelser.

Samtidig må tilbudet i spesialisthelsetjenesten styrkes for å gi bedre hjelp til de som har behov for koordinert og spesialisert hjelp.

Selv om de fleste av oss klarer seg fint på egen hånd, er det noen som trenger at fellesskapet stiller opp med en bredere innsats. Vi vil at tjenestene i større grad jobber helsefremmende og forebyggende, gjennom blant annet

• Nye hjemmetjenesten, som skal bidra til bedre oppfølging gjennom faste team og mer forebyggende og helsefremmende innsats
• Sørge for at tjenestene henger i hop. Det er derfor vi skal legge frem en nasjonal helse- og samhandlingsplan, ikke en ny nasjonal helse- og sykehusplan.
• Vi må bli enda flinkere til å ta ut gevinstene som trygghets- og mestringsteknologi gir. Vi har derfor etablert en helseteknologiordning.

Tilgjengelige tjenester er forebyggende tjenester. Tilgjengelighet handler om skolehelsetjeneste for ungdommene våre.

Det handler om digitale løsninger hvor han som sitter hjemme alene på kveldene finner svar når han trenger det.

Det handler om gode hjelpetilbud i kommunene med lav terskel for å møte opp, sånn som flere eldre gjør på «Rask psykisk helsehjelp» i Drammen.

Og det handler om at ventetidene går ned i psykisk helsevern, slik at man fortere får spesialisert hjelp når man trenger det.

Den norske helse- og omsorgsmodellen er kjent for et nært samspill mellom tjenestene og familie og pårørende. I løpet av et liv vil de aller fleste av oss være pårørende for noen som står oss nær – enten i korte eller lengre perioder.

Pårørende er en viktig ressurs, både for sine nærmeste og for samfunnet. Beregninger viser at den samlede innsatsen fra pårørende er av samme omfang som innsatsen fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene.

Det er nettopp derfor det er så viktig å hjelpe dem som hjelper. Vi vil blant annet videreutvikle verktøyet «pårørendeavtaler», og følge opp pårørendestrategien.

Dette var en overordnet oppsummering av regjeringas tanker så langt, og sammenhengen mellom de tre stortingsmeldingene.

For det er nettopp sammenhengen som gir disse meldingene den største styrken. Og de absolutt største mulighetene.

Tusen takk så langt, så gleder jeg meg til å høre fra flere av dere. Jeg og mine folk fra departementet og andre departementer er godt representert – og vi gleder oss til å høre diskusjoner, erfaringer og innspill.

Tusen takk for oppmerksomheten, og med det gir jeg ordet til min eminente statssekretær Ellen Moen Rønning-Arnesen, som skal lede resten av denne seansen!