§ 350 - Dykking i og nær fergeleier

Saksnummer: 2001/09948 ES MAS/KJ

 

Dato: 08.11.2002

 

Dykking i og nær fergeleier

Vi viser til brev 28. juni 2002, hvor Fiskeridepartementet ber oss vurdere om det kan være straffbart å dykke i og nær fergeleier, og om myndighetene kan sette opp skilt som forbyr slik dykking. Vi beklager at det pga. stort arbeidspress har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

1.     Ved vurderingen av om dykking i og nær fergeleier kan være straffbart, er det naturlig å ta utgangspunkt i straffeloven § 350, som bl.a. setter straff for den som ved ”utilbørlig Adfærd forstyrrer den ... lovlige Færdsel”. Lovavdelingen er enig med Fiskeridepartementet i at fergetrafikk i utgangspunktet er lovlig ferdsel i straffelovens forstand. Vi er også enige i at dykking i eller nær fergeleier etter omstendighetene må anses som utilbørlig atferd, og at den konkrete vurderingen i hovedsak må skje langs de linjer Fiskeridepartementet antyder. I tillegg er det er vilkår at adferden rent faktisk har forstyrret ferdselen. Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven § 49 annet ledd. Bestemmelsen vil derfor ikke kunne anvendes overfor en dykker som ingen var oppmerksom på, og som derfor ikke påvirket ferdselen, selv om dykkingen i seg selv var utilbørlig.

Imidlertid fastsetter lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) § 11 at enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde ”skade eller ulempe” for eier, bruker eller andre, jf. også § 8. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne bestemmelsen, kan etter friluftsloven § 39 straffes med bøter. Etter Lovavdelingens syn rekker denne bestemmelsen noe videre enn straffeloven § 350, og vil også kunne omfatte tilfeller hvor ferdselen ikke forstyrres, men hvor dykkingen likevel innebærer en ulempe i lovens forstand. Dette vilkåret vil f.eks. kunne være oppfylt hvis mannskapet på fergen må iversette spesielle sikkerhetstiltak for å forhindre sammenstøt med eventuelle dykkere i området.

Utenfor de tilfellene som rammes av straffeloven § 350 eller friluftsloven § 11 jf. § 39, blir løsningen mer tvilsom. Straffeloven § 396, jf. Rt. 1997 s. 2025, som gjelder uberettiget bruk av fast eiendom, rekker neppe videre enn det disse bestemmelsene til sammen gjør, og § 396 kan iallfall ikke anvendes på dykking i sjøområder som ikke er undergitt privat eiendomsrett. Det finnes heller ingen generell lovbestemmelse som gjør det straffbart å utsette seg selv for fare gjennom dykking. Lovavdelingen antar derfor at dykking som verken forstyrrer ferdselen eller på annen måte innebærer ulemper for andre, er straffri etter dagens lovgivning.

2.            Havnemyndighetene kan sette opp skilt som angir forbud mot dykking så langt slik dykking er straffbar, eller dersom havnemyndighetene i kraft av eierrådighet eller annet rettslig grunnlag har kompetanse til å nedlegge forbud mot dykking ved fergeleiet. Spørsmålet om havnemyndighetene har slik kompetanse, må vurderes i lys av friluftsloven § 13.

Etter Lovavdelingens syn må havnemyndighetene uten hinder av friluftsloven § 13 iallfall kunne sette opp skilt som forbyr dykking fra og ved et fergeleie som er trafikkert av jevnlig rutetrafikk. Skiltet må kunne henvise til og gjenta forbudet i friluftsloven § 11, jf. § 8. Hvis rutetrafikken er innstilt i større perioder av døgnet, eller dager i uken o.l., forbyr § 11, jf. § 8 neppe dykking i slike perioder. Et skiltet forbud mot dykking må gjøre unntak for slike innstillingsperioder for å være lovlig etter friluftsloven § 13 annet ledd. Ønsker man å forby dykking i større utstrekning enn dette, følger det av legalitetsprinsippet at hjemmel i lov er nødvendig.

Til toppen