§ 79 - Delegasjon av myndighet til å kreve påtale på vegne av kommunen

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2003/07007 ES AIK

 

Dato: 28.10.2003

 

Delegasjon av myndighet til å kreve påtale på vegne av kommunen

Vi viser til brev 15. september 2003.

Rådmannen reiser spørsmål om administrasjonssjefens adgang til å delegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnede, samt hvem som har/kan delegeres kompetansen når et kommunalt foretak blir utsatt for en straffbar handling.

1.            Delegasjon av administrasjonssjefens kompetanse til å begjære påtale

Lovavdelingen legger til grunn at straffeloven § 79 femte ledd gir administrasjonssjefen adgang til å videredelegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnende innenfor rammen av prinsippene for forsvarlig saksbehandling (se også Matningsdal/Bratholm, Straffeloven Kommentarutgave, Første Del (2. utgave) s. 647). Avgjørelsen referert i Rt. 1984 s. 844 kan på grunn av senere lovendringer ikke lenger anses avgjørende for spørsmålet.

Straffeloven § 79 femte ledd sier ikke noe uttrykkelig om hvorvidt administrasjonssjefen kan delegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnede. Men forhistorien til bestemmelsen og forarbeidene til ulike endringer må forstås slik at det er adgang til delegasjon:

Ved lov av 26. februar 1988 nr. 7 ble delegasjonsadgangen i § 79 femte ledd utvidet til å omfatte leder for forvaltningsgren. Av forarbeidene går det frem at departementet ikke så noen prinsipielle betenkeligheter ved en slik utvidelse. Det ble også vist til bestemmelsen i fjerde ledd om statens adgang til å delegere til tjenestemann. Ved lov av 16. april 1999 nr. 18 om endringer i kommuneloven ble straffeloven § 79 femte ledd igjen endret. Begrepene fylkesrådmann, rådmann og kontorsjef ble erstattet med administrasjonssjefen. I forarbeidene fremheves at dette ikke representerer noen materiell endring, men kun en språklig tilpasning til kommunelovens ordning. Samtidig ble leder for forvaltningsgren tatt ut av lovteksten.

Utgangspunktet må være at lovgiver i forbindelse med lovendringen i 1988 ga klart uttrykk for at det ikke ble ansett som prinsipielt betenkelig å utvide påtalekompetansen i fylkeskommunen/kommunen til leder for forvaltningsgren. Det kan vanskelig utledes av motivene at man ved lovendringen i 1999 ønsket å gjeninnføre rettstilstanden fra før 1988, slik at påtalekompetansen igjen skulle ligge hos administrasjonssjefen personlig (tidligere fylkesrådmann, rådmann og kontorsjef). Av forarbeidene går det frem at lovgiver ikke ønsket en direkte delegasjon fra folkevalgt organ til leder for forvaltningsgren, og derfor fjernet denne fra personkretsen. Vi viser til uttalelsene i Ot. prp. nr. 29 (1998-99) s. 77:

”Adgangen til direkte delegasjon fra folkevalgt organ til leder av forvaltningsgren er fjernet. Dermed vil delegasjon til administrasjonen skje til administrasjonssjefen, slik kommuneloven og særlovgivningen ellers har som prinsipp. Lovgivningen regulerer ikke adgangen til videredelegasjon internt i administrasjonen”, jf. Ot. prp. nr. 29 (1998-99) s. 77.

Kommuneloven og særlovgivningen (”lovgivningen”) regulerer ikke adgangen til videredelegasjon internt i administrasjonen. Videredelegasjon i disse tilfellene reguleres av de alminnelige reglene om delegasjon i forvaltningen og prinsippene om forsvarlig saksbehandling. Ut fra lovgivers ønske om samsvar mellom kommunelovens og straffelovens system og begrepsbruk, legger vi til grunn at de samme reglene gjelder for administrasjonssjefens adgang til intern delegasjon av påtalekompetanse. Administrasjonssjefen har således adgang til å delegere påtalekompetansen internt, så fremt de alminnelige prinsippene om forsvarlig saksbehandling er ivaretatt.

Når fullmakten delegeres til administrasjonssjefen, oppnås klare kommandolinjer og ansvarsforhold tilsvarende systemet i kommuneloven. Selv om administrasjonssjefen videredelegerer påtalekompetansen til underordnede, vil han fortsatt være ansvarlig overfor den som er tildelt fullmakt, og kan for så vidt trekke fullmakten tilbake. En slik lovforståelse har de samme praktiske grunner ved seg som dem lovgiver anførte i forbindelse med lovendringen i 1988. Det ble bl. a. vist til effektivitetshensyn og hensynet til rask oppstart av etterforskningen. Dessuten har andre ledere i forvaltningen kompetanse til å opptre bindende på kommunens vegne på andre områder, og bør ofte ha forutsetninger for å vurdere om offentlig påtale skal begjæres.

2.            Påtalekompetansen i forhold til kommunale foretak

Med kommunale foretak forstår vi foretak som er omhandlet i kommuneloven kapittel 11.

Dersom kommunale foretak er fornærmet, vil påtalekompetansen normalt følge av § 79 første og tredje ledd. Dette følger av henvisningen i femte ledd femte punktum, som igjen viser til fjerde ledd annet punktum.  Det betyr at påtaleretten er lagt til foretakets styre.

Det er alminnelig antatt at det skal legges til grunn et snevert styrebegrep. Det er videre antatt at i et ansvarlig selskap som har eget styre, må det følge av selskapsloven § 2-21 annet ledd at påtalen må begjæres av styret dersom kompetansen ikke er delegert, mens det for øvrig må kunne begjæres av den enkelte deltaker, jf. § 2-21 første ledd. Vi viser for øvrig til Matningsdal/Bratholm på side 632 flg.

Styret kan gi et styremedlem, den daglige leder eller den som er meddelt prokura, fullmakt til å begjære offentlig påtale av straffbare handlinger som er begått eller av fremtidige straffbare handlinger av nærmere angitt slag. Det er alminnelig antatt at personkretsen i første ledd er uttømmende, jf. Matningsdal/Brattholm s. 639. Bestemmelsens tredje ledd utvider adgangen til fullmakt når fornærmede driver virksomhet utenfor hovedsetet. Som det går frem av loven, kan fullmakt for så vidt gjelder denne del av virksomheten også gis til den stedlige leder for vedkommende avdeling, del av virksomheten eller til medlem av avdelingsstyret.