3 «Stoppunkter» for oppfølging av sykmeldte

3.1 Innledning

Arbeidsgiver og arbeidstaker er de sentrale aktørene i oppfølgings- og tilretteleggingsarbeidet for sykmeldte arbeidstakere. Tidlig innsats og god dialog mellom disse er grunnleggende forutsetninger for å iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak, slik at langtidssykefravær og utstøting fra arbeidslivet forebygges.

Både arbeidsmiljøloven og folketrygdloven har bestemmelser om «stoppunkter» i sykefraværsløpet. Arbeidsmiljøloven regulerer blant annet arbeidsgivers plikt til å utarbeide oppfølgingsplan for sykmeldte arbeidstakere og til å avholde dialogmøte tidlig i sykefraværsløpet («dialogmøte 1»), se punkt 3.2 og 3.3. Folketrygdloven regulerer blant annet Arbeids- og velferdsetatens plikt til å avholde dialogmøte senere i sykefraværsløpet («dialogmøte 2»), se punkt 3.4.

3.2 Oppfølgingsplan

3.2.1 Gjeldende rett

Når arbeidstaker får redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, har arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven § 4-6 plikt til, så langt det er mulig, å iverksette nødvendige tiltak slik at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Som en forlengelse av denne plikten, skal arbeidsgiver i samråd med arbeidstaker utarbeide en oppfølgingsplan for tilbakeføring til arbeid, med mindre det er åpenbart unødvendig med en slik plan, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd.

Arbeidet med oppfølgingsplanen skal starte så tidlig som mulig, og den skal senest være utarbeidet når arbeidstaker har vært helt eller delvis borte fra arbeidet i fire uker.

Oppfølgingsplanen skal inneholde en vurdering av arbeidstakers arbeidsoppgaver og arbeidsevne. Planen skal også inneholde aktuelle tiltak i arbeidsgivers regi, aktuelle tiltak med bistand fra myndighetene og plan for videre oppfølging. Formålet med planen er å sikre tidlig oppfølging, slik at arbeidstaker opprettholder nær kontakt med arbeidsplassen og unngår unødig passivitet.

Arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder så snart den er utarbeidet, og senest etter fire uker. Oppfølgingsplanen skal bidra til at sykmelder har et best mulig grunnlag for å vurdere videre sykmelding, herunder muligheter for å gradere sykmeldingen.

Etter folketrygdloven § 25-2 tredje ledd skal arbeidsgiver sende planen til Arbeids- og velferdsetaten senest når arbeidstaker har vært borte fra arbeidet i ni uker. Videre skal oppdatert oppfølgingsplan sendes Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før «dialogmøte 2», jf. folketrygdloven § 25-2 fjerde ledd. Arbeidsgiver skal også, etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten, utlevere oppfølgingsplan som eventuelt er revidert etter lovbestemte dialogmøter, jf. folketrygdloven § 25-2 femte ledd.

3.2.2 Departementets høringsforslag

I høringsnotatet foreslo departementet at dagens regler om oppfølgingsplan i all hovedsak videreføres, det vil si at oppfølgingsplan skal utarbeides senest etter fire ukers sykmelding, med mindre det er «åpenbart unødvendig» med en slik plan. I høringsnotatet ble det gitt en beskrivelse av hva som anses som «åpenbart unødvendig», blant annet for å synliggjøre at oppfølgingsplan etter omstendighetene vil kunne utelates i tilfeller hvor arbeidstaker er delvis (gradert) sykmeldt.

I høringen ble det videre foreslått å opprettholde prinsippet om at arbeidsgiver skal være ansvarlig for å se til at sykmelder mottar oppfølgingsplanen når den er utarbeidet. Departementet foreslo en korrigering av ordlyden, slik at det klargjøres at arbeidsgiver skal kunne ivareta denne plikten ved for eksempel å bli enig med arbeidstaker i at arbeidstaker selv tar med planen til sykmelder. Arbeidsgivers plikt til å sende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten etter ni ukers sykmelding ble foreslått opphevet, se nærmere omtale nedenfor i kapittel 4. Arbeidsgivers plikt til å sende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før eventuelle dialogmøter som Arbeids- og velferdsetaten innkaller til, ble imidlertid foreslått videreført.

3.2.3 Høringsuttalelsene

Landsorganisasjonen i Norge (LO) understreket at selv om det kan være aktuelt å gjøre unntak fra bestemmelsene om plikt til å utarbeide oppfølgingsplan når arbeidstaker bare er delvis sykmeldt, må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. LO mener det derfor er viktig at unntaket formuleres på en slik måte at det nettopp forstås som et unntak og ikke en hovedregel.

Unio slutter seg til departementets vurdering av at oppfølgingsplan er et hensiktsmessig verktøy. Unio er videre enig i forslaget om at arbeidsgiver og arbeidstaker kan bli enige om hvordan planen skal formidles til sykmelder, men viser til at dette kan være en midlertidig løsning og at arbeidet med elektronisk oversendelse må på plass.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) slutter seg til høringsforslaget knyttet til oppfølgingsplaner. YS mener det er viktig at kravet om oppfølgingsplan også omfatter gradert sykmeldte. YS viser også til at det er viktig med god samhandling mellom arbeidsgiverne og Arbeids- og velferdsetaten, slik at informasjonsutvekslingen kan bli så effektiv som mulig.

Den norske legeforening (Legeforeningen) støtter forslagene. Legeforeningen påpeker at kommunikasjon mellom Arbeids- og velferdsetaten og legen må styrkes. Det vises til at det tas sikte på å kunne sende oppfølgingsplaner elektronisk til legene fra 2015, og Legeforeningen understreker at praktisk funksjonalitet vil være svært viktig.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget om at oppfølgingsplanen fortsatt skal formidles til sykmelder. NHO viser til at arbeidsgiver skal ha ansvaret for at dette blir gjort, men understreker at hvordan dette mest hensiktsmessig gjøres, kan avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. NHO støtter derfor forslaget i høringsnotatet om å synliggjøre dette i lovteksten.

KS støtter forslaget om å presisere at gradert sykmelding kan føre til at det anses som «åpenbart unødvendig» å utarbeide en oppfølgingsplan. KS mener imidlertid at det er rettsteknisk uheldig at begrepet «åpenbart unødvendig» får et noe ulikt innhold i forhold til utarbeidelse av oppfølgingsplan og avholdelse av dialogmøter og ber departementet klargjøre denne forskjellen i informasjon som skal utarbeides om begrepet. KS viser videre til at det i høringen foreslås at arbeidsgiver pålegges å sørge for at oppdatert oppfølgingsplan sendes Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før «eventuelle» dialogmøter. KS mener det er uheldig å bruke ordet «eventuelle», og foreslår at det utgår i forslag til arbeidsmiljølov § 4-6 tredje ledd. KS viser til at det vil skape usikkerhet om «dialogmøte 2» skal avholdes.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at en bør være varsom med å angi «gradert sykmeldt» som et generelt unntak fra kravet om å utarbeide oppfølgingsplan. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at det bør fokuseres på graderingsnivå og endringer i gradering underveis i sykefraværet for at gradert sykmelding skal fungere som et aktivt tiltak for tilbakeføring til arbeid. Det vises til at en oppfølgingsplan vil sikre oppmerksomhet om situasjonen og kan stimulere til dialog om tilretteleggingsmuligheter på arbeidsplassen.

Forbrukerrådet viser til at det i høringen skisseres som en utfordring at planen i dag ikke kan sendes elektronisk fra arbeidsgivers HR-system til sykmelders elektroniske pasientjournal. Forbrukerrådet mener det er viktig at digitale løsninger på dette området forbedres og prioriteres, for å bidra til at oppfølgingsplanen gjøres lettere og bedre tilgjengelig for sykmelder. Det vises også til at forbedring av digitale løsninger vil kunne bidra til at oppfølgingsplanen forfattes raskere, og kommunikasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil være mer effektiv og tidsbesparende for begge parter.

Forsvaret mener det bør utarbeides en oppfølgingsplan ved alle fravær, også der arbeidstaker er gradert sykmeldt. Forsvaret mener dette bare skal kunne fravikes der arbeidstaker grunnet sykdommens art ikke kan skrive en slik plan. Forsvaret mener videre at det er viktig å sikre at sykmelder faktisk har lest planen. Det foreslås derfor at det på oppfølgingsplanen lages en egen avkryssingsrubrikk der sykmelder krysser av og signerer på at planen er sett/innholdet er vurdert. Forsvaret mener at dette vil gi planen en mer vital rolle i oppfølgingsarbeidet.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) ser positivt på at hoveddialogen når det gjelder sykefraværsoppfølging skal foregå mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at denne dialogen skal starte tidlig og følges opp med en tidlig utarbeidelse og løpende oppdatering av oppfølgingsplanen. STAMI peker på at selv om de er enig i forenklingsbehovet, vil det med et enklere oppfølgingssystem bli mer kritisk med kvalitetssikrede rutiner og arbeidsformer. STAMI viser til at oppfølgingsplaner i følge IA-evalueringene leses av for få sykmeldere, og at for få sykmeldere utnytter sykmeldingsblanketten til å tilkjennegi konkrete innspill til arbeidsrettet aktivitet for den sykmeldte. STAMI er derfor tvilende til nytten av et obligatorisk system for overføring av oppfølgingsplaner elektronisk, så lenge problemet med manglende utnyttelse av informasjon fra oppfølgingsplaner foreligger. STAMI peker på at dette er et av de kritiske punktene det er viktig at Arbeids- og velferdsetaten følger med på, nå som denne informasjonen blir enklere tilgjengelig gjennom elektroniske systemer.

Universitetet i Bergen (UiB) støtter videreføringen av kravet om at oppfølgingsplan skal utarbeides senest innen fire uker, og mener det er fornuftig at det beskrives i proposisjonen hvilke situasjoner som vil gjøre det «åpenbart unødvendig» å utarbeide slik plan. Det vises imidlertid til at sykmeldte som ikke får oppfølgingsplan, risikerer å «falle utenfor» oppfølgingsregimet. UiB mener at det derfor bør vurderes om andre enn partene selv bør bidra i vurderingen om det er «åpenbart unødvendig» å utarbeide plan, og foreslår at sykmelder involveres i denne vurderingen, for eksempel i form av en avkrysningsmulighet på sykmeldingen.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) støtter at arbeidsgiver fortsatt skal ha en plikt til å utarbeide en oppfølgingsplan, og at unntaket om at det ikke må utarbeides en slik plan når det er «åpenbart unødvendig», videreføres. FFO viser til at det ved alvorlig sykdom er vanskelig å vurdere hvorvidt vedkommende kommer tilbake eller ikke, og det kan være urimelig å utarbeide en plan etter fire uker. FFO mener det likevel må være mulig for arbeidstaker når som helst i sykefraværsløpet å kunne kreve at en plan utarbeides, ikke bare ved fire uker. FFO støtter forslaget om at arbeidsgiver skal formidle oppfølgingsplanen til sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten, og mener at arbeidstaker må bli informert om at dette gjøres.

3.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Plikt til å utarbeide oppfølgingsplan

Departementet mener at en formalisert plan for oppfølging av sykmeldte arbeidstakere ofte er et nødvendig verktøy for å sikre tidlig og tilstrekkelig oppfølging på arbeidsplassen. Kravet om å utarbeide oppfølgingsplan bidrar til kontakt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og sørger for at det tidlig igangsettes aktivitet på arbeidsplassen. Også SINTEFs evaluering viser at oppfølgingsplan i en tidlig fase av sykefraværet er viktig, og samtlige høringsinstanser som har uttalt seg er enig i dette. Departementet ønsker derfor å videreføre kravet om at oppfølgingsplan skal utarbeides så tidlig som mulig og senest når arbeidstaker har vært sykmeldt i fire uker.

Det er i dag krav om at oppfølgingsplan skal utarbeides for alle sykmeldte, dvs. både for helt og for delvis (gradert) sykmeldte. SINTEFs evaluering viser at de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere har godt utbytte av å utarbeide oppfølgingsplan, og at det forplikter begge parter. Departementet mener at utgangspunktet fortsatt skal være et krav om oppfølgingsplan både for helt og for delvis sykmeldte.

I likhet med alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, mener departementet videre at unntaket om at det likevel ikke må utarbeides oppfølgingsplan når det er «åpenbart unødvendig», må videreføres. Formålet med unntaket er at det ikke skal skapes unødig arbeid og byråkrati i sykefraværsarbeidet, og at innsatsen rettes mot de som faktisk har behov for tett og systematisk oppfølging.

Flere aktører har pekt på at det i praksis har vært vanskelig å avgjøre når det er «åpenbart unødvendig» med oppfølgingsplan. Departementet viser i den forbindelse til at formålet med unntaket er at partene ikke skal lage oppfølgingsplan for planens egen skyld. Planen må med andre ord tjene en hensikt i sykefraværsarbeidet. De mest åpenbare situasjonene hvor en plan ikke vil ha noen hensikt, er i tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det er klart at den sykmeldte ikke kommer tilbake til arbeid, eller der sykdoms- eller skadetilfellene er av en slik art at arbeidstaker uansett vil komme tilbake i jobb uavhengig av eventuelle tilretteleggingstiltak, jf. også Ot. prp. nr. 18 (2002–2003) punkt 2.5.2.3.

Ved alvorlig sykdom vil det nok ofte være slik at det ikke er mulig å fastslå hvorvidt den sykmeldte vil være i stand til å komme tilbake til arbeid eller ikke. I slike situasjoner vil utgangspunktet være at unntaksbestemmelsen ikke skal brukes. Dersom alvorlig sykdom eller skade gjør at arbeidstaker ikke er i stand til å ha en hensiktsmessig dialog med arbeidsgiver om arbeidstakers arbeidsevne og eventuelle tilretteleggingstiltak, vil det imidlertid være unødvendig å utarbeide plan. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har vist til betydningen av at det ved tilfeller med alvorlig sykdomstilstander må gjennomføres oppfølging på et senere tidspunkt, når dette er hensiktsmessig. Departementet er enig i at det i slike tilfeller er en forutsetning at oppfølging skjer på et senere tidspunkt. Departementet viser i den forbindelse til at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd på vanlig måte vil gjelde i slike tilfeller.

I høringsnotatet påpekte departementet at situasjoner hvor arbeidstaker er gradert sykmeldt etter omstendighetene kan gi grunnlag for å benytte unntaksbestemmelsen, typisk der det allerede er iverksatt tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen som fungerer, og det er klart at det ikke er behov for ytterligere oppfølging. Situasjonen ved gradert sykmelding er annerledes enn ved hel sykmelding ved at arbeidstaker er til stede på arbeidsplassen deler av arbeidstiden og vil kunne ha en løpende dialog med arbeidsgiver om tilrettelegging og oppfølging. I høringsrunden påpeker blant andre LO at det kun unntaksvis kan være slik at det ikke skal utarbeides plan for gradert sykmeldte, og at det må gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Også Arbeids- og velferdsdirektoratet fremhever at en bør være varsom med å angi «gradert sykmeldt» som et generelt unntak fra kravet om å utarbeide oppfølgingsplan. Departementet understreker at gradert sykmelding ikke i seg selv gjør det «åpenbart unødvendig» å utarbeide plan. Dette følger allerede av hovedregelen som slår fast at utgangspunktet er at det skal utarbeides oppfølgingsplan både ved hel og delvis sykmelding. Som LO påpeker, må det derfor gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt en formalisert oppfølgingsplan vil kunne ha en hensikt i sykefraværsoppfølgingen. I denne vurderingen vil det etter departementets oppfatning være relevant å ta med det faktum at gradert sykmeldte faktisk er til stede på arbeidsplassen og derfor kan ha en helt annen og løpende dialog med arbeidsgiver enn hva helt sykmeldte normalt vil kunne ha. Departementet påpeker at dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller eventuelt sykmelder mener det er behov for å ha en oppfølgingsplan, vil det neppe kunne anses som åpenbart unødvendig å utarbeide en slik plan.

Formidling av planen til sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten

Oppfølgingsplanen skal gi sykmelder viktig informasjon om mulighetene for tilrettelegging på arbeidsplassen og derved også om mulighetene for å gi gradert sykmelding. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at arbeidsgiver fortsatt må sørge for at planen formidles til sykmelder. SINTEFs evaluering viser riktignok at bare et mindretall av legene (ca. 25 prosent) oppgir at de bruker oppfølgingsplanen i sin dialog med arbeidstakeren. Generelt oppgir likevel sykmelderne at oppfølgingsplanen kan gi viktig informasjon om tilretteleggingsmuligheter på arbeidsplassen, mulighet for gradering og alternative arbeidsoppgaver. Videre oppgir et flertall av arbeidsgiverne at det anses nyttig at sykmelder får oppfølgingsplanen.

I praksis sender arbeidsgiver oppfølgingsplanen til sykmelder per post, og dette begrenser sannsynligvis sykmelders bruk av planen. Flere høringsinstanser har vist til at det er viktig å prioritere utvikling av digitale løsninger som muliggjør elektronisk oversendelse av oppfølgingsplanen fra arbeidsgiver til øvrige aktører i sykefraværsoppfølgingen. Departementet er enig i dette og viser til at Arbeids- og velferdsdirektoratet har utviklet en løsning for elektronisk oversendelse av planen fra arbeidsgivers HR-system til sykmelders elektroniske pasientjournal (EPJ). Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at en slik løsning nå implementeres i de største EPJ-leverandørenes systemer og vil kunne tas i bruk fra januar 2015. Arbeids- og velferdsdirektoratet er også i gang med å utvikle en løsning som gjør det mulig for virksomheter som ikke har et elektronisk HR-system å sende inn planen elektronisk via Altinn.

Et alternativ til elektronisk formidling, eller postbasert slik det er i dag, er at arbeidstaker selv tar med oppfølgingsplanen til sykmelder. Etter departementets syn kan dette, frem til de elektroniske løsningene er på plass, være en praktisk løsning. Departementet foreslo derfor i høringsrunden at det klargjøres i loven at arbeidsgiver kan ivareta sitt ansvar for formidling av planen ved at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige om at arbeidstaker tar med planen til sykmelder. Ingen høringsinstanser går imot dette forslaget, som opprettholdes av departementet. Se lovforslaget, arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd femte punktum.

Som det fremgår av punkt 3.4, skal Arbeids- og velferdsetaten senest etter 26 ukers sykmelding kalle partene inn til «dialogmøte 2». Dersom en av partene krever det, skal Arbeids- og velferdsetaten dessuten innkalle til ytterligere ett dialogmøte; «dialogmøte 3» senere i sykefraværsløpet. For at disse møtene skal bli så fruktbare som mulig, er det viktig at Arbeids- og velferdsetaten på forhånd får mulighet til å gjøre seg kjent med innholdet i oppfølgingsplanen. Departementet foreslår derfor å videreføre den plikten arbeidsgiver i dag har til å sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes eventuelle dialogmøter etter folketrygdloven. I høringen påpeker KS at det er uheldig at man i ordlyden bruker ordet «eventuelle» i tilknytning til dialogmøter som Arbeids- og velferdsetaten skal innkalle til, og mener at det gir inntrykk av at det ikke er sikkert at et slikt dialogmøte skal avholdes. Departementet er enig i at bruk av ordet «eventuelle» er unødvendig og foreslår at det tas ut av forslag til ordlyd i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd.

3.3 Dialogmøte i regi av arbeidsgiver – «dialogmøte 1»

3.3.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd skal arbeidsgiver innkalle arbeidstaker til dialogmøte om innholdet i oppfølgingsplanen senest innen sju uker etter at arbeidstaker har vært helt eller delvis borte fra arbeidet som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, med mindre det er åpenbart unødvendig med et slikt møte.

Formålet med møtet er å sørge for best mulig samhandling mellom berørte aktører og bidra til iverksettelse av hensiktsmessige tiltak i virksomhetene. Arbeidsgiver og arbeidstaker samt bedriftshelsetjenesten (i virksomheter som har dette) skal alltid delta i møtet. Sykmelder skal delta med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det for øvrig ikke anses hensiktsmessig. Selv om det ikke fremkommer uttrykkelig av loven, forutsettes det i lovforarbeidene at også verneombud eller annen tillitsvalgt kan delta i møtet, dersom arbeidstaker ønsker dette.

I dialogmøtet skal partene gjennomgå og arbeide videre med oppfølgingsplanen, herunder avklare hva arbeidstakeren kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle.

Arbeidsgiver skal rapportere informasjon til Arbeids- og velferdsetaten om blant annet avviklingen av dialogmøtet etter bestemmelsen i folketrygdloven § 25-2 tredje ledd, se kapittel 4 nedenfor.

3.3.2 Departementets høringsforslag

Før endringene i sykefraværsreglene i 2011 var loven slik at arbeidsgiver ikke hadde plikt til å ha dialogmøte når arbeidstaker bare var delvis sykmeldt. I høringen foreslo departementet å gjeninnføre dette som et utgangspunkt, slik at hovedregelen skal være at kravet om dialogmøte bare skal gjelde for de som er helt sykmeldt. Det ble samtidig foreslått at «dialogmøte 1» skal avholdes også ved delvis sykmelding dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder konkret anser det hensiktsmessig. Det ble videre foreslått å videreføre dagens generelle unntak om at dialogmøte kan utelates når det er åpenbart unødvendig med et slikt møte.

Videre foreslo departementet å «snu» hovedregelen i arbeidsmiljøloven om sykmelders og bedriftshelsetjenestens deltakelse i «dialogmøte 1», slik at det tydeliggjøres at møtet først og fremst skal være en arena for arbeidsgiver og arbeidstaker, og at annen kompetanse bare skal trekkes inn når det er reelt behov for det. Det ble derfor foreslått at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1» når både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstakeren alene ønsker det. Det ble videre foreslått at sykmelders møteplikt skal ses i relasjon til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning. Endelig ble det foreslått å oppheve dagens obligatoriske krav om at bedriftshelsetjenesten skal være representert i møtet. Det ble i stedet foreslått at relevante aktører, som for eksempel bedriftshelsetjenesten og Arbeids- og velferdsetaten, skal kunne innkalles dersom arbeidsgiver eller arbeidstaker konkret ønsker det.

3.3.3 Høringsuttalelsene

Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter forslaget om at sykmelder ikke skal kunne innkalles til dialogmøte dersom arbeidstaker motsetter seg det. LO mener imidlertid at det er behov for ytterligere å tydeliggjøre dette i lovteksten. LO støtter ikke forslaget om at det i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven foreslås tatt inn en setning om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som kan vanskeliggjøre sykmelders deltakelse i dialogmøtet. Det vises til at det er vanskelig å tolke innholdet i setningen og hva som er hensikten med en slik formulering. Videre vises det til at det er et viktig prinsipp at relevante aktører som Arbeids- og velferdsetaten, bedriftshelsetjenesten og sykmelder har plikt til å delta i dialogmøtene dersom de blir innkalt. LO mener det er unaturlig å ha med dette i lovteksten, og foreslår at det strykes både i forslaget til tekst i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. LO viser videre til at de savner en presisering om at det er fornuftig at arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap kommer frem til hvilke aktører de mener det er hensiktsmessig å ha med på møtet. LO mener at andre aktører i sykefraværsoppfølgingen, som Arbeids- og velferdsetaten og bedriftshelsetjenesten, ikke skal kunne innkalles i strid med arbeidstakers ønske. Det foreslås å presisere dette i lovteksten. LO viser videre til at det bør fremkomme tydelig enten av lovteksten eller forarbeidene til loven at arbeidstaker kan ha med seg tillitsvalgt eller verneombud i dialogmøter og/eller andre aktuelle oppfølgingsmøter.

Unio mener at dialogmøter kan være nyttig for langvarig gradert sykmeldte. Unio mener derfor at den nye bestemmelsen må evalueres. Unio er enig med departementet i at det i mange tilfeller ikke er hensiktsmessig at andre enn arbeidsgiver og arbeidstaker deltar i det første dialogmøtet. Unio viser videre til at det ofte ikke er sykmelder som følger den sykmeldte jevnlig, men annet helsepersonell som eksempelvis fysioterapeut, og mener det ofte vil være mer hensiktsmessig at disse kan delta på dialogmøtet. Unio foreslår derfor at begrepet «andre relevante aktører» erstattes med «annet helsepersonell».

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter forslaget om at «dialogmøte 1» i utgangspunktet skal avholdes for helt sykmeldte arbeidstakere, men at det også kan avholdes for gradert sykmeldte dersom det er hensiktsmessig. YS forutsetter imidlertid at gradert sykmeldte har fortløpende dialog med arbeidsgiver med sikte på å komme helt tilbake i arbeid. Det vises til at dersom dette ikke skjer, bør «dialogmøte 1» også avholdes for gradert sykmeldte. YS mener det er fornuftig at sykmelder ikke lenger skal pålegges å delta i alle «dialogmøte 1», men kun når det etterspørres av arbeidstaker eller arbeidsgiver, og at det vil bidra til en bedre utnyttelse av sykmelders ressurser. YS mener det er viktig å opprettholde møteplikt når sykmelder innkalles. YS forutsetter at dersom Arbeids- og velferdsetaten innkalles, skal det skje ut fra et reelt behov for bistand.

Den norske legeforening (Legeforeningen) slutter seg til forslagene som innebærer å flytte fokus tilbake til arbeidsplassen, som er hovedarenaen for sykefraværsarbeidet. Legeforeningen viser til at fastlegens deltakelse i dialogmøter får en mer praktisk innretning i det foreslåtte regelverket, i og med at det reelle behovet for legens deltakelse skal tillegges vekt. Legeforeningen viser samtidig til at lovendringene tar hensyn til fastlegenes praktiske muligheter for deltakelse, blant annet sett på bakgrunn av pliktkollisjoner som kan oppstå.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter ikke forslaget om at det i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven foreslås å ta inn en setning om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som kan vanskeliggjøre sykmelders deltakelse i dialogmøtet.

Bedriftsforbundet støtter forslaget om at lovens krav om «dialogmøte 1» for arbeidstakere som er delvis borte (gradert sykmeldt) bortfaller hvis ikke arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder anser det hensiktsmessig. Bedriftsforbundet synes også det er fornuftig at sykmelder, bedriftshelsetjeneste og Arbeids- og velferdsetaten bare skal kalles inn til møtet når arbeidsgiver eller arbeidstaker ønsker det.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til høringsnotatets beskrivelse av innholdet i begrepet «åpenbart unødvendig», og at retningslinjer for tolkningen kommer tydelig frem i proposisjonen. Arbeids- og velferdsdirektoratet er imidlertid skeptiske til at det forventes at Arbeids- og velferdsetaten deltar i «dialogmøte 1» dersom de blir innkalt. Det vises til at etaten selv bør ha anledning til å vurdere om det er hensiktsmessig å delta i «dialogmøte 1», og til at de ressursmessige konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten vil være uoversiktlige hvis det oppfordres til slik deltakelse. Det vises til at IA-virksomhetene uansett vil kunne be om bistand fra NAV Arbeidslivssenter i vanskelige enkeltsaker.

Forsvaret viser til at bedriftshelsetjenesten er en viktig part og ressurs i oppfølgingsarbeidet, og foreslår at bedriftshelsetjenesten som et utgangspunkt skal være med på «dialogmøte 1», men ikke dersom arbeidstaker og arbeidsgiver er enig om det. Forsvaret støtter forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne innkalles til dialogmøtet, men mener det bør presiseres at dersom en av partene krever at etaten skal delta, kan ikke den andre parten motsette seg dette. Forsvaret mener også det bør presiseres når det er hensiktsmessig å innkalle Arbeids- og velferdsetaten til dialogmøte, og at det bør vurderes om etatens representant med bakgrunn i kjennskap til saken på eget initiativ kan foreslå at sykmelder skal stille på et fremskyndet «dialogmøte 2». Forsvaret mener videre det bør presiseres at sykmelder skal møte på «dialogmøte 1» dersom sykefraværet skyldes arbeidsrelaterte forhold (konflikt, manglende tilrettelegging og lignende). Forsvaret er ikke enig i departementets forslag om å ta hensyn til sykmelders arbeidssituasjon ved vurdering av plikt til å delta i «dialogmøte 1».

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) mener at nå som arbeidet for bedriftshelsetjenestene antakelig blir redusert, er det viktig at disse i større grad enn tidligere prioriterer dette arbeidet og bistår med kvalitetssikret kompetanse.

Universitetet i Bergen (UiB) er kritiske til forslaget om at det ikke lenger skal være krav til «dialogmøte 1» for gradert sykmeldte, og er bekymret for at det da vil gjennomføres få dialogmøter for denne gruppen. Det vises til at dette vil kunne medføre mangelfull tilrettelegging. UiB mener derfor at utgangspunktet for avholdelse av «dialogmøte 1» bør være det samme som for oppfølgingsplan. UiB støtter tiltak som øker kunnskapen om unntaksadgangen «åpenbart unødvendig», og mener dette kan klargjøres ytterligere. Eksempelvis stilles det spørsmål om hvordan det allerede ved sju uker kan fastslås at en arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeid, og hvilke krav til dokumentasjon som i så fall bør gjelde. UiB støtter videre ikke forslaget om at det ikke skal være obligatorisk for bedriftshelsetjenesten å delta i dialogmøtet. Det vises til at det i mange tilfeller vil være viktig å ha en nøytral og objektiv tredjepart til stede, som kan bistå både arbeidsgiver og arbeidstaker ved sammensatte problemstillinger. UiB foreslår videre at dersom sykmelder mener at det er hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten deltar på «dialogmøte 1», kan dette fremkomme på sykmeldingsblanketten, for eksempel i form av et avkrysningspunkt.

Universitetet i Oslo(UiO) viser til at det, som det fremgår av høringsnotatet, er behov for å iverksette tiltak for å øke kunnskapen om unntaket «åpenbart unødvendig», og mener at det også er behov for å styrke denne kunnskapen hos saksbehandlere i Arbeids- og velferdsetaten.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) viser til at arbeidstaker i situasjoner der det tidligere har vært «åpenbart unødvendig» å avholde «dialogmøte 1», men situasjonen har endret seg, bør kunne kreve at møtet avholdes på et senere tidspunkt. FFO støtter også at sykmelder skal ha plikt til å delta i dialogmøte der de kalles inn, og mener at arbeidstaker alene skal kunne ønske eller motsette seg sykmelders deltakelse.

Kreftforeningen viser til at dersom sykdomstilstanden eller behandlingen er av en slik art at møtet ikke kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte, så må det anses som «åpenbart unødvendig» å avholde møte. Kreftforeningen understreker samtidig at et slikt møte da må avholdes på et senere tidspunkt. Kreftforeningen viser til at det er viktig for mange kreftpasienter å ha med seg sykmelder/lege i dialogmøtet. Kreftforeningen uttrykker derfor bekymring på kreftpasienters vegne for at sykmelder/lege av kapasitetsgrunner ikke vil prioritere å følge opp dialogmøter selv om arbeidstaker har behov for det.

HR Norge mener at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1» der arbeidsgiver eller arbeidstaker ser behov for det. Der tungtveiende grunner skulle tilsi at legen mener at «dialogmøte 1» ikke bør finne sted, kan det etter HR Norges syn, legges til rette for at legen eventuelt søker Arbeids- og velferdsetaten om unntak. Bedriftshelsetjenesten bør da kunne være tilstede etter arbeidsgivers ønske.

3.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Plikt til å avholde «dialogmøte 1»

Kravet om å avholde «dialogmøte 1» i regi av arbeidsgiver ble i sin tid tatt inn i arbeidsmiljøloven for å forsterke samarbeidet og dialogen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om tilrettelegging i virksomhetene. Målet var å etablere en møteplass der arbeidsgiver og arbeidstaker på et tidlig tidspunkt i sykefraværsløpet kan snakke sammen og finne løsninger som kan bidra til at arbeidstaker kommer raskere tilbake i arbeid. SINTEFs evaluering viser at «dialogmøte 1» er viktig for oppfølgingen av sykmeldte, og det er godt innarbeidet i arbeidslivet at møtet skal holdes. Departementet opprettholder derfor sitt høringsforslag om å videreføre hovedregelen i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd om at «dialogmøte 1» skal avholdes senest innen sju uker.

Departementet viste samtidig til at det er behov for en bedre målretting av i hvilke tilfeller det skal være krav om å avholde «dialogmøte 1». SINTEFs evaluering viser at mange dialogmøter oppleves som unødvendige, både av arbeidsgiver og arbeidstaker, særlig når videre oppfølging allerede er avklart gjennom utarbeidelse av oppfølgingsplan.

I dag er lovens utgangspunkt at det skal være «dialogmøte 1» både for arbeidstakere som er helt sykmeldt og for arbeidstakere som er delvis (gradert) sykmeldt. Etter departementets vurdering vil det ofte ikke være like stort behov for å avholde «dialogmøte 1» når arbeidstaker er gradert sykmeldt. I slike tilfeller har arbeidstakeren løpende kontakt med arbeidsplassen og behovet for formell oppfølging gjennom et dialogmøte er gjerne mindre. Dersom oppfølgingsplan er utarbeidet, skal det også allerede ha blitt etablert en dialog og gjort avklaringer om videre oppfølging og tilrettelegging. Departementet viser i den forbindelse til at det før lovendringene i 2011 bare var plikt til å ha dialogmøte ved hel sykmelding. Etter departementets oppfatning bør dette som et utgangspunkt gjeninnføres.

Departementet vil samtidig understreke at det kan være gode grunner til å avholde dialogmøte også i tilfeller hvor arbeidstaker er gradert sykmeldt. Dette var bakgrunnen for høringsforslaget om at «dialogmøte 1» i utgangspunktet ikke skal avholdes for arbeidstakere som er delvis sykmeldt, men at det likevel skal avholdes der arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder konkret anser det hensiktsmessig. Høringen viser at det er bred støtte for dette forslaget. Enkelte høringsinstanser har imidlertid uttrykt bekymring for at det nå vil bli gjennomført for få dialogmøter for de delvis sykmeldte. YS mener det er en forutsetning at gradert sykmeldte har fortløpende dialog med arbeidsgiver med sikte på å komme helt tilbake i arbeid, og påpeker at dersom dette ikke skjer, bør «dialogmøte 1» avholdes også for gradert sykmeldte.

Departementet viser til at både arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder etter forslaget vil kunne kreve at det skal avholdes dialogmøte for gradert sykmeldte, når dette etter en konkret vurdering anses hensiktsmessig. Departementet har tillit til at de sentrale aktørene i sykefraværsarbeidet, i lys av «tilretteleggingsdialogen» for øvrig på arbeidsplassen, er nærmest til å vurdere om det er behov for dialogmøte for den gradert sykmeldte. Departementet foreslår derfor å endre arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd slik at det i utgangspunktet ikke skal være krav om «dialogmøte 1» for gradert sykmeldte. Det foreslås videre å presisere at dialogmøte likevel skal avholdes for gradert sykmeldte når arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder anser det hensiktsmessig.

Etter dagens regler er det ikke krav om å avholde «dialogmøte 1» når det er «åpenbart unødvendig» med et slikt møte. Departementet foreslår å videreføre denne unntaksbestemmelsen. Ingen av høringsinstansene er imot dette. Unntaksbestemmelsen er for øvrig likelydende med unntaket fra plikten til å utarbeide oppfølgingsplan, og det vises til beskrivelsen foran under punkt 3.2.4. Det gjøres i den forbindelse for ordens skyld oppmerksom på at rammen for de to pliktene likevel ikke er helt sammenfallende, ettersom utgangspunktet for bestemmelsen om oppfølgingsplan er at den gjelder alle sykmeldte, mens utgangspunktet for «dialogmøtebestemmelsen» nå vil være at den omfatter 100 prosent sykmeldte.

Det vises til lovforslaget, arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd første og andre punktum.

Gjennomføring av «dialogmøte 1»

SINTEFs evaluering viser at det generelt er lite hensiktsmessig at både arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og bedriftshelsetjenesten deltar i «dialogmøte 1». SINTEF konkluderer med at møtet i utgangspunktet bør være en arena for arbeidsgiver og arbeidstaker, og at det bør være en bedre seleksjon av i hvilke tilfeller sykmelder skal delta. Det pekes videre særskilt på at det er usikkert om bedriftshelsetjenesten bør bidra i alle dialogmøter. Departementet er enig i disse betraktningene.

I dag er lovens utgangspunkt at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1». Departementet mener at utgangspunktet bør omformuleres slik at sykmelders deltakelse tydeligere blir forbeholdt de tilfeller hvor arbeidsgiver og arbeidstaker konkret ser behov for at sykmelder deltar i møtet. Det er ikke tvil om at sykmelder ofte har en sentral og viktig rolle i «tilbakeføringsarbeidet» av sykmeldte arbeidstakere. Sykmelders deltakelse er uproblematisk der arbeidsgiver og arbeidstaker er enige i at det er hensiktsmessig at sykmelder deltar i møtet. Sykmelder er som regel arbeidstakers fastlege, og departementet ser det som naturlig at sykmelder deltar når arbeidstaker ønsker det. Departementet mener også at et ønske fra arbeidsgiver om sykmelders deltakelse så langt det er mulig også bør imøtekommes. Dersom arbeidstaker direkte motsetter seg sykmelders deltakelse, mener imidlertid departementet at det av hensyn til sykmelders taushetsplikt og fagetiske normer, samt tillitsforholdet mellom behandler og pasient, er vanskelig å stille krav om at sykmelder skal delta. Et slikt krav ville også kunne vanskeliggjøre en god dialog om videre oppfølging mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringen om at arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum endres slik at sykmelder skal innkalles til «dialogmøte 1» når både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det. Dette innebærer at arbeidstaker, som i dag, kan motsette seg at sykmeldende behandler innkalles til møtet.

LO støtter forslaget om at sykmelder ikke skal kunne innkalles til dialogmøte dersom arbeidstaker motsetter seg det, men mener at dette bør fremkomme direkte av lovteksten. Departementet viser til at departementets forslag på en tydelig måte regulerer at arbeidstakere kan motsette seg sykmelders deltakelse, og mener at det ikke er nødvendig å presisere dette ytterligere.

Det følger av folketrygdloven § 25-5 a andre ledd at det ved vurderingen av om sykmelder skal ilegges overtredelsesgebyr for å unnlate å møte i dialogmøte, skal det: «tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som kan ha vanskeliggjort deltakelse i dialogmøtene». Det er henvist til denne bestemmelsen både når det gjelder sykmelders deltakelse i «dialogmøte 1» etter arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd og «dialogmøte 2» etter folketrygdloven § 8-7 a andre ledd. Som det fremgår nedenfor i kapittel 5, foreslår departementet å oppheve selve sanksjonsbestemmelsen. Departementet foreslo derfor i høringen at forbeholdet som i dag står i folketrygdloven § 25-5 a i stedet tas inn i de materielle bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd og folketrygdloven § 8-7 a andre ledd. Dette vil innebære at lovverket opprettholder en regel som tar høyde for at sykmelder etter omstendighetene kan ha gyldig grunn til å utebli fra dialogmøte. Blant andre LO og NHO støtter ikke forslaget. NHO er bekymret for at det med et slikt forbehold i praksis vil bli vanskelig å få med sykmelder i møtene.

Departementet viser til at høringsforslaget i realiteten innebærer en videreføring av gjeldende rett. Departementet viser i den forbindelse til Prop. 89 L (2010–2011), punkt 7.4.4.4, hvor departementet uttalte følgende:

«Departementet ønsker å understreke at deltakelse på dialogmøter er en naturlig del av sykmelders arbeid. En av oppgavene knyttet til det å sykmelde, er nettopp å følge opp den sykmeldte slik loven foreskriver. Generelt stor arbeidsbelastning vil derfor ikke være gyldig grunn til ikke å delta i et lovpålagt dialogmøte som sykmelder er innkalt til. Etter departementets oppfatning må det foreligge noe ekstraordinært for at sykmelder skal ha gyldig fravær, for eksempel at sykmelder må foreta en øyeblikkelig medisinsk vurdering eller behandling. Et annet eksempel kan være en ny pasient som trenger øyeblikkelig tilsyn eller som på slutten av en time kommer opp med en ny problemstilling som ikke kan vente, alvorlige forhold som pasienten har vegret seg mot å ta opp med sykmelder og som sykmelder må ta seg tid til når det «endelig» bringes opp mv. Sykmelders medisinskfaglige vurdering skal i denne sammenheng tillegges vekt. Samtidig viser departementet til at pliktene til deltakelse i dialogmøter er lovpålagte plikter. Sykmelder må derfor ta ansvar for å organisere virksomheten slik at det som hovedregel er mulig å overholde disse pliktene.»

Denne beskrivelsen vil fortsatt være dekkende, og viser at unntaksbestemmelsene har et smalt virkeområde.

Departementet registrerer at flere høringsinstanser er bekymret for at sykmelder, med den foreslåtte ordlyden, ikke i tilstrekkelig grad vil møte i dialogmøter. Departementet ønsker derfor å justere ordlyden, slik at det tydeligere kommer frem at det skal mye til for at sykmelder kan påberope seg å ha gyldig grunn fra å møte i dialogmøter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovteksten endres til: «Dersom det foreligger ekstraordinære forhold knyttet til sykmelders arbeidssituasjon, kan sykmelder fritas fra plikten til å delta i dialogmøtet.». Det vises til lovforslaget i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd fjerde punktum og folketrygdloven § 8-7 a andre ledd fjerde punktum.

Det fremgår av arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd andre punktum at bedriftshelsetjenesten skal delta i «dialogmøte 1». Departementet mener, blant annet på bakgrunn av SINTEFs evaluering, at det ikke er hensiktsmessig å stille som obligatorisk krav at bedriftshelsetjenesten skal delta i alle dialogmøter. Departementet legger samtidig til grunn at det ofte kan være nyttig at bedriftshelsetjenesten deltar i slike møter. Hvorvidt det er hensiktsmessig eller ikke, bør imidlertid vurderes konkret. Departementet viser til at «dialogmøte 1» først og fremst er en arena for arbeidsgiver og arbeidstaker, og det er derfor naturlig at disse i samarbeid vurderer om bedriftshelsetjenesten bør delta. Departementet opprettholder derfor høringsforslaget om at bedriftshelsetjenesten innkalles til dialogmøtet når arbeidsgiver eller arbeidstaker ønsker dette. Dette vil sikre at bedriftshelsetjenestens kompetanse nyttiggjøres når partene mener det er behov for det. Departementet legger til grunn at bedriftshelsetjenesten møter når den faktisk blir innkalt.

Departementet foreslo i høringen at også Arbeids- og velferdsetaten og/eller andre relevante aktører kan innkalles til «dialogmøte 1» der arbeidsgiver eller arbeidstaker ønsker det. I den grad Arbeids- og velferdsetaten blir innkalt, forutsatte departementet at etaten prioriterer å delta i møtet. Departementet foreslo videre at arbeidstaker ikke skal kunne motsette seg at bedriftshelsetjenesten eller andre aktører deltar i møtet.

LOmener at andre aktører i sykefraværsoppfølgingen, som Arbeids- og velferdsetaten og bedriftshelsetjenesten, ikke skal kunne innkalles i strid med arbeidstakers ønske. Departementet er ikke enig i dette. De argumentene som taler for at arbeidstaker kan motsette seg sykmelders deltakelse, som for eksempel taushetsplikt og tillitsforholdet mellom behandler og pasient, vil ikke på samme måte gjøre seg gjeldende overfor disse aktørene. Dersom arbeidsgiver (eller arbeidstaker alene) mener at det er behov for at for eksempel bedriftshelsetjenesten skal delta i møtet, så skal ikke den andre part kunne motsette seg dette.

Unio viser til at det ofte ikke er sykmelder som følger opp den sykmeldte arbeidstakeren, men annet helsepersonell som eksempelvis fysioterapeut. Unio mener det derfor kan være hensiktsmessig at disse kan delta på dialogmøtet. Unio foreslår derfor at begrepet «andre relevante aktører» erstattes med «annet helsepersonell». Etter departementets syn vil imidlertid dette forslaget unødig innskrenke hvem som skal kunne innkalles til møtet. Terminologien «andre relevante aktører» vil også fange opp annet helsepersonell, og departementet opprettholder sitt forslag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er skeptiske til at det i høringen skapes en forventning om at Arbeids- og velferdsetaten deltar i «dialogmøte 1» dersom de blir innkalt. Det vises til at etaten bør ha anledning til å vurdere om det er hensiktsmessig å delta i «dialogmøte 1» i det konkrete tilfellet, og til at de ressursmessige konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten vil være uoversiktlige hvis det oppfordres til slik deltakelse. Etaten viser til at IA-virksomhetene uansett vil kunne be om bistand fra NAV Arbeidslivssenter i vanskelige enkeltsaker. Departementet viser til at «dialogmøte 1» først og fremst er et møte for arbeidsgiver og arbeidstaker, men at partene i visse situasjoner kan ha et behov for at også Arbeids- og velferdsetaten deltar. Departementet antar at det vil være et relativt begrenset behov for etatens deltakelse i slike møter. Dersom det er behov for tidlig bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, vil det antakelig være mer relevant at partene i stedet krever et fremskyndet «dialogmøte 2», se nedenfor under punkt 3.4. Når det gjelder «dialogmøte 1», legger departementet til grunn at Arbeids- og velferdsetaten i det enkelte tilfellet vurderer om det er hensiktsmessig å delta. Etaten bør likevel søke å prioritere å møte dersom «sykefraværspartene» faktisk ber om det.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd at Arbeids- og velferdsetaten, bedriftshelsetjenesten eller andre relevante aktører kan innkalles til møtet dersom arbeidsgiver eller arbeidstaker ønsker det. Dersom arbeidstaker ønsker det, kan tillitsvalgt/verneombud, som i dag, også være med på møtet. Det anses ikke nødvendig å lovfeste dette særskilt. Det vises til lovforslaget, arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd femte punktum.

3.4 Tidligere innsats fra Arbeids- og velferdsetaten

3.4.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 8-7 a første ledd skal Arbeids- og velferdsetaten så tidlig som mulig vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, dersom dokumenterte bedriftsinterne tiltak ikke fører frem. Etter andre ledd i samme bestemmelse skal Arbeids- og velferdsetaten senest når arbeidsuførheten har vart i 26 uker avholde et «dialogmøte 2» mellom den sykmeldte arbeidstaker og arbeidsgiver, med mindre et slikt møte antas å være åpenbart unødvendig. Dersom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten selv krever det, skal «dialogmøte 2» avholdes på et tidligere tidspunkt enn etter et halvt års sykmelding, jf. folketrygdloven § 8-7 a andre ledd. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom arbeidsgiver og arbeidstaker tidlig vurderer at alle muligheter for tilrettelegging på arbeidsplassen er uttømt, og at det derfor kan være hensiktsmessig med arbeidsrettede tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder krever et slikt møte, skal Arbeids- og velferdsetaten innkalle til og gjennomføre dette. I innkallingen skal det opplyses om arbeidstakers, arbeidsgivers og sykmelders plikter og varsles om mulige sanksjoner ved overtredelse av pliktene. Sykmelder eller annet helsepersonell skal delta i dialogmøtet hvis Arbeids- og velferdsetaten mener det er hensiktsmessig.

Formålet med «dialogmøte 2» er at partene og Arbeids- og velferdsetaten skal møtes til en felles gjennomgang av situasjonen. Tema og innhold i møtet vil langt på vei være det samme som i «dialogmøte 1», blant annet gjennomgang og videre arbeid med oppfølgingsplanen, avklaring av hva arbeidstakeren kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle. Møtet vil fungere som arena for planlegging og avklaring av det videre løpet i forbindelse med arbeidstakers sykdom. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for å stille spørsmål til partene om hvilken løsning de ser for seg og hva som skal til for å gjennomføre denne. Arbeids- og velferdsetaten må også bidra med kompetanse om aktuelle tiltak og muligheter. Dersom tilrettelegging på arbeidsplassen ikke gir resultat, og medisinske grunner tilsier at arbeidstaker har evne til å klare annet arbeid, skal det vurderes arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering. Arbeids- og velferdsetaten skal så tidlig som mulig vurdere behovet for slike tiltak.

Senest ved utløpet av sykepengeperioden skal Arbeids- og velferdsetaten igjen vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, jf. folketrygdloven § 8-7 a fjerde ledd.

3.4.2 Departementets høringsforslag

I høringsnotatet drøftet departementet om regelverket tar tilstrekkelig høyde for partenes behov for tidlig engasjement fra Arbeids- og velferdsetatens side. Departementet viste i den sammenheng til at dialogmøte i regi av Arbeids- og velferdsetaten allerede etter gjeldende bestemmelse i folketrygdloven § 8-7 a andre ledd kan holdes tidligere enn etter 26 ukers sykmelding når en av aktørene krever dette. Departementet konkluderte med at gjeldende bestemmelse bør videreføres, og at utfordringen i praksis synes å være at dagens mulighet til å kreve fremskyndet «dialogmøte 2» virker å være relativt ukjent for sykefraværsaktørene. Departementet uttalte videre at de ville sørge for at Arbeids- og velferdsetaten må innarbeide rutiner slik at møtet faktisk blir fremskyndet når en av aktørene krever det.

3.4.3 Høringsuttalelsene

Høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om å videreføre dagens mulighet til å fremskynde «dialogmøte 2».

Forsvaret mener imidlertid at Arbeids- og velferdsetaten, som eneste instans, bør ha mandat til å kunne fremskynde «dialogmøte 2» til uke 10, samt å kunne innkalle sykmelder til dette møtet. Bakgrunnen er at etaten gjennom sitt arbeid, vil kunne se behovet for et slikt møte. Forsvaret foreslår videre at alle parter bør kunne forlange «dialogmøte 2» fra 13 uker, men at Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere sykmelders deltakelse.

3.4.4 Departementets vurderinger og forslag

Flere aktører har pekt på at det i oppfølgingen av sykmeldte kan være behov for tidligere oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten.

SINTEF viser i sin evaluering til at «dialogmøte 2» ved uke 26 oppleves som viktig for mange arbeidsgivere, men at Arbeids- og velferdsetaten i flere tilfeller bør involveres på et tidligere tidspunkt enn i dag. Det er pekt på at det utover i sykefraværsløpet er lite dialog mellom de aktuelle aktørene, og at dialogmøtet bør avholdes når arbeidsgiver eller den sykmeldte har behov for det.

For å imøtekomme behov for tidligere bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, har departementet vurdert om det er hensiktmessig å fremskynde «dialogmøte 2» for alle sykmeldte, for eksempel til uke 20. En slik generell endring vil imidlertid kreve store ressurser fra Arbeids- og velferdsetaten, og løsningen vil heller ikke være treffsikker i tilfeller hvor det er behov for bistand fra etaten i en enda tidligere fase. Departementet viser også til at gjeldende utgangspunkt på 26 uker er valgt fordi det er viktig at partene får tilstrekkelig tid til å prøve ut de tiltak som er besluttet på arbeidsplassen. Departementet foreslo derfor ikke en slik løsning i høringen. Departementet viste i stedet til at Arbeids- og velferdsetaten allerede har plikt til å gjennomføre «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt dersom arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten selv krever det, jf. folketrygdloven § 8-7 a andre ledd. En mer målrettet bruk av denne muligheten bør ivareta behovet for tidligere bistand fra Arbeids- og velferdsetaten.

Forsvaret foreslår at Arbeids- og velferdsetaten bør ha mulighet til å fremskynde «dialogmøte 2» til uke 10 og andre parter til uke 13. Departementet viser til at det allerede er plikt til å avholde «dialogmøte 1» senest etter sju ukers sykmelding, hvor også Arbeids- og velferdsetaten etter omstendighetene kan innkalles. Etter departementets vurdering vil de foreslåtte tidspunktene generelt være for tidlige i sykefraværsløpet til å kunne ivareta formålet med «dialogmøte 2». Departementet mener det uansett er mer hensiktsmessig med en fleksibel og generell mulighet for alle aktører til å kreve fremskyndet «dialogmøte 2», uten at dette låses til et gitt tidspunkt. Da kan møtet avholdes når det er reelt behov for det.

Det har vært pekt på at dagens mulighet til å fremskynde «dialogmøte 2» ikke har vært godt nok kjent. Departementet vil derfor gjennom informasjonstiltak søke å gjøre denne muligheten mer synlig for aktørene.

I praksis vil det ofte være arbeidsgiver som tar initiativ overfor Arbeids- og velferdsetaten for å få avholdt «dialogmøte 2» tidligere i sykefraværsløpet. For å sikre at arbeidsgivers anmodning fanges opp av etaten, er det hensiktsmessig at arbeidsgiver fremmer krav om et fremskyndet møte på en tydelig og standardisert måte. Arbeids- og velferdsetaten har utviklet en mal for oppfølgingsplan som kan brukes til dette formålet. Dagens mal inneholder et avkrysningspunkt for «Behov for bistand fra NAV». Dette avkrysningspunktet kan suppleres med fritekstfelt, som fylles ut med en mer utdypende begrunnelse, for eksempel «fremskyndet dialogmøte 2». Oppfølgingsplanen skal gi informasjon om hva som er gjort på arbeidsplassen, noe som er viktig for å sikre god oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Arbeidsgivere som ønsker bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, bør også orientere om hvilke tilretteleggingsaktiviteter som har vært prøvd ut og hvorfor man mener det er behov for bistand. Departementet understreker at Arbeids- og velferdsetaten må innarbeide rutiner som innebærer at anmodninger om fremskyndet «dialogmøte 2» følges opp.