§ 6-21: Anmodning om endring

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Vedrørende fradrag for kostnader til drikke ved bevertning av forretningsforbindelser

1. BAKGRUNN
Vi viser til vårt brev av 25.03. 2008, samt direktoratets brev av 02.02. 2010 vedrørende fradrag for kostnader til drikke ved bevertning av forretningsforbindelser.

Som tidligere nevnt har Vin og brennevinleverandørenes forening (VBF) foreslått at alkoholholdig drikke likestilles når det gjelder fradragsrett i forbindelse med representasjon, jf. FSSD § 6-21-2 første ledd, jf. skatteloven § 6-21. VBF kan ikke se den prinsipielle og juridiske forskjellen mellom øl og annen alkoholholdig drikke. Det anføres at reglene både er gammeldags og konkurransevridende/diskriminerende.

I brev til departementet 02.02. 2010 uttaler Skattedirektoratet at avgrensningen i forhold til ikke-fradragsberettigede representasjonskostnader ikke vil bli nevneverdig vanskeligere i forhold til dagens regler ved likestilling av vin/brennevin med øl. Direktoratet antar at omfanget av urettmessig fradragsføring og kontrollutfordringene i liten grad vil bli påvirket av forslaget.

Direktoratet bemerker også at drikkevanene er i endring, ved at mange nå foretrekker vin i stedet for øl til måltider. Vin og øl kan begge betraktes som naturlig tilbehør til mat i dagens samfunn, og vin og øl som produkt skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre i denne sammenheng. Direktoratet sier at det kan reises spørsmål om servering av brennevin ligger innenfor rammen av det man etter en språklig forståelse vil kalle ”beskjeden beverting”. Direktoratet påpeker at den beløpsmessige fradragsrammen vil være uforandret selv om man åpner for fradrag for kostnader til vin og eventuelt brennevin.

2. DEPARTEMENTETS VURDERING

Departementet har vurdert om servering av vin og brennevin bør likestilles med servering av øl i FSSD § 6—21-2 første ledd.

Når det gjelder vin, er departementet enig med VBF og Skattedirektoratet i at utviklingen i norske samfunnsforhold og mat- og drikkekultur har gjort denne forskjellsbehandlingen med øl nokså utidsmessig. Det er vanskelig å se noen tungtveiende grunner til at øl og vin skal behandles ulikt. Fradragsramme for representasjon på serveringssteder (for tiden kr 360 pr person), vil bidra til å holde representasjonskostnadene nede. Etter direktoratets vurdering vil en slik endring heller ikke medføre noen ligningsadministrative eller kontrollmessige problemer av betydning. Det kan snarere bli en kontrollmessig forenkling ved at vin ikke lenger diskvalifiserer for fradrag.

Departementet mener derfor at det er god grunn til å likestille vin- og øl i FSSD § 6-21-2 første ledd.

De samme hensyn knyttet til samfunnsutviklingen kan også til en viss grad anføres for å likestille brennevin. Som Skattedirektoratet påpeker er det likevel mer tvilsomt om brennevin kan anses som ”beskjeden bevertning”. Brennevin er mer kostbart enn vin og øl, og prisen på brennevin kan skape ubalanse mellom mat- og drikkekostnader innenfor fradragsramme. En utvidelse til brennevin kan også lett føre til press mot øket fradragsramme for å gi rom for både vin og brennevin i tillegg til mat. Det kan videre vises til at utgangspunktet etter skatteloven er at kostnader til representasjon ikke er fradragsberettiget, og at lovhistorien gir grunnlag for en restriktiv holding. Hensynet til å begrense fradragsberettigede representasjonskostnader tilsier derfor etter departementets oppfatning at man ikke bør gi fradragsrett når brennevin inngår i serveringen.

Saken angår ikke det mer liberale fradragsregime for sosiale tilstelninger for ansatte m.v. i en bedrift.

3. KONKLUSJON

På denne bakgrunn ber departementet om at øl og vin likestilles i bevertningsreglementet, slik at kostnader til vin gir fradragsrett på linje med kostnader til øl innenfor en fradragsramme.  For brennevin forutsettes det gjeldende regime videreført, dvs. at servering av brennevin ikke gir fradragsrett for noen del av bevertningskostnadene .

Det bes om at den ovennevnte endringen for vinservering foretas i Skattedirektoratets skatteforskrift (FSSD) av 22. november 1999 nr. 1160 § 6-21-2 første ledd første og sjette punktum. Departementet antar at særskilt høring av denne endringen er unødvendig.

Med hilsen
Bjørn Berre  e.f.
avdelingsdirektør
                                                                                   Kåre Aasen Tveit
                                                                                             lovrådgiver