Artikkel 61 - Vurdering av retningslinjer for forvaltning av statlig støtte ved bygging av skip

Saksnr. 200409858 EP TOF/ANO
Dato: 13.09.2004

 

Vurdering av retningslinjer for forvaltning av statlig støtte ved bygging av skip

Det vises til telefaks 10. september 2004 vedrørende overnevnte.

1       INNLEDNING

I henhold til Rådsforordning 1177/2002 om en midlertidig beskyttelsesordning for skipsbyggingsindustrien er medlemsstatene gitt anledning til, for visse skipstyper, å yte kontraktsbasert støtte til nasjonale verft. Bakgrunnen for forordningen er konkurransesituasjonen mellom europeiske og sørkoreanske verft. Retten til å yte støtte er betinget av at det foreligger en konkurransesituasjon mellom et nasjonalt og et sørkoreansk verft, jf. nedenfor under punkt 2 om hvilke krav som stilles til denne konkurransesituasjonen.

Ved forskrift 11. april 2003 nr. 478 om endring av forskrift 19. mars 1999 nr. 246 om gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte til skipsbyggingsindustrien er forordningen (med senere endringer) gjort til norsk lov.

Nærings- og handelsdepartementet har fastsatt nærmere retningslinjer for forvaltningen av bevilgede midler. 

2       KRAV TIL KONKURRANSESITUASJON OG DUKUMENTASJON

2.1    Innledning

I telefaksen bes det om en vurdering av hvilken dokumentasjon som bør kreves relatert til konkurransesituasjonen med Sør-Korea for å komme innenfor støtteordningen. Videre bes det mer spesielt om en vurdering av hvorvidt en bekreftelse om at det foreligger en ”latent konkurranse” fra Sør-Korea, er å oppfatte som tilstrekkelig dokumentasjon på denne konkurransesituasjonen. 

Etter Lovavdelingens syn kan det her i utgangspunktet være hensiktsmessig å skille mellom de krav som følger av forordningen (og forskriften), og de krav som følger av departementets egne retningslinjer. 

2.2    Forordningen

Forordningen artikkel 2 (1) lyder i norsk oversettelse:

”Med forbehold for nr. 2 til 6 skal direkte støtte til kontrakter om bygging av containerskip, produkttankskip og kjemikalietankskip samt LNG-tankskip anses som forenlig med det felles markedet når det har forekommet konkurranse om kontrakten fra et sør-koreansk skipsverft med tilbud om en lavere pris.”

Ordlyden i bestemmelsen trekker etter vårt syn i retning av at det må foreligge/ha foreligget en konkret konkurransesituasjon, eksempelvis i form av et konkurrerende anbud, for at det skal være anledning til å yte støtte. Etter vårt syn har en slik tolkning også støtte i andre språkversjoner av direktivet: ”har været konkurrence om kontrakten fra et koreansk skibsværft, der tilbyder en lavere pris”,  ”förekommit konkurrens om kontraktet från ett sydkoreanskt varv som erbjuder ett lägre pris”, ”when there has been competition for the contract from a Korean shipyard offering a lower price” og ”wenn eine koreanische Werft für denselben Auftrag einen niedrigeren Preis geboten hat”.

At en må forstå forordningen dit hen at det stilles krav om en konkret konkurransesituasjon, kan også sies å ha en viss støtte i de hensyn forordningen skal ivareta. Slik forordningen er utformet, synes den å rette seg mot individuelle kontrakter, hvor støtte kan være av betydning for om det nasjonale verftet har mulighet til å nå opp i konkurransen med et sørkoreansk verft. Dersom en ikke stiller krav om en slik konkret konkurransesituasjon, men lar det være tilstrekkelig at det eksisterer en generell konkurransesituasjon mellom nasjonale og sørkoreanske verft, er det vanskelig å se det annerledes enn at ordningen vil fungere som en mer generell verftstøtte for enkelte skipstyper. Videre er det vel vanskelig å se det annerledes enn at støtte, som ytes i en situasjon hvor det ikke er konkret konkurranse med et sørkoreansk verft, gjennomgående vil ha konkurransemessig virkning på det indre marked, jf. EF-traktaten artikkel 87 (1). Så lenge det er opp til det enkelte medlemsland å innføre en slik ordning, vil dette måtte tillegges betydning for tolkningen av forordningen.

I motsatt retning har det, etter det vi har forstått, vært trukket frem at man etter flere lands praksis ikke synes å stille særlig strenge krav til denne konkurransesituasjonen, og at dette er noe som aksepteres av Kommisjonen. Dersom dette medfører riktighet, vil det nok kunne ha en viss betydning for tolkningen av forordningen. Imidlertid er  opplysningene om en slik praksis usikre. I forbindelse med at Danmark notifiserte sin støtteordning til Kommisjonen synes det snarere som om Kommisjonen bygget på en streng forståelse av forordningen. I brev 24. juni 2003, C(2003) 1765 fin, fra Kommisjonen til Danmark heter det følgende om betingelsene for å yte støtte: 

”Der kan kun ydes støtte under ordningen, hvis et sydkoreansk værft har tilbudt en lavere pris for samme kontrakt. Der skal fremlægges konkret dokumentation for den konkurrencemæssige ulempe, som værftet har lidt.” 

Det kan være noe usikkert hvilken rettskildemessig vekt en slik uttalelse har, men den må i alle fall sees som et uttrykk for at Kommisjonen, som håndhever statsstøttereglene, vil legge en slik forståelse til grunn for sin praksis. ESA har i forbindelse med den norske notifikasjonen bygget på en tilsvarende forståelse av forordningen. I brev 8. oktober 2003 fra ESA heter det:

”Aid may only be granted under the scheme if a Korean yard has offered a lower price for the same contract. In this respect, the competitive disadvantage suffered by the shipyard must be explained and demonstrated in a concrete form.”

Videre har ESA i brev 1. april 2003, forut for at den norske ordningen ble godkjent, uttalt seg noe nærmere om hva som ligger i kravet. Fra norsk side var det i utkastet til retningslinjer foreslått at konkurransesituasjonen skulle dokumenters ved å legge frem et sørkoreansk tilbud, eller dersom dette ikke var mulig, en bekreftelse fra oppdragsgiveren eller verftet. Om en bekreftelse fra det potensielt støtteberettigede norske verftet kunne være tilstrekkelig, fremholdt ESA i nevnte brev at:

”it would not, in the view of the Authority, be satisfactory that the recipient shipyard may be the source of the relevant information. Information on a competitive offer from a Korean yard has to be provided first hand by the contractor (buyer of the ship) or possibly a third party (broker).”

Lovavdelingen er etter dette av den oppfatning at forordningen stiller krav om at det skal foreligge en konkret konkurransesituasjon som må dokumenteres i det enkelte tilfellet, og at det dermed ikke vil være anledning til å yte støtte under henvisning til en eventuell og/eller generell konkurransesituasjon med sørkoreanske verft.

2.3    Retningslinjene

I de norske retningslinjene stilles det nærmere krav til den dokumentasjonen som må fremlegges før støtte kan ytes. Det heter i retningslinjene punkt 4:

”Konkurranse frå eit sørkoreansk verft må dokumenterast gjennom at ein legg fram eit sørkoreansk tilbod. Dersom dette ikkje er mogleg, til dømes av di tilbodet er gitt konfidensielt, vil ein krevje ei stadfesting frå oppdragsgjevar eller meklar om at eit slikt tilbod føreligg.”

Dette kravet er gjentatt i retningslinjene punkt 8, som gjelder rapportering og dokumentasjon i forbindelse med støtten.

Etter vårt syn trekker ordlyden i retningslinjene klart i retning av at det ikke er tilstrekkelig for å yte støtte at det foreligger en bekreftelse på at det er en ”latent konkurransesituasjon”. Støtteutdelinger på et slikt grunnlag vil dermed utgjøre et brudd på retningslinjene.

2.4    Forholdet mellom forordningen og retningslinjene

De norske retningslinjene er notifisert til ESA, som i brev henholdsvis 8. oktober 2003 og 16. juni 2004 har godkjent retningslinjene. I førstnevnte brev fra ESA er det lagt til grunn at den dokumentasjonen som kreves etter retningslinjene punkt 4 og 8, tilfredsstiller forordningens krav etter artikkel 2(1).

Dette innebærer i utgangspunktet at en støttetildeling som skjer innenfor rammene av retningslinjene, også vil være forenlig med forordningen, fordi det da må sies å foreligge en slik konkurransesituasjon som denne krever. Imidlertid kan man ikke uten videre legge til grunn at ikke andre ordninger eller former for dokumentasjon også kan tenkes å være forenlig med forordningen. Forordningen stiller etter det vi kan se ikke nærmere, spesifiserte krav til hvordan den aktuelle konkurransesituasjonen skal dokumenteres, og ESA kan etter vårt syn ikke sies å ha tatt endelig stilling til om ikke også andre former for dokumentasjon enn det som følger av de norske retningslinjene, kan aksepteres, jf. riktignok ovenfor punkt 2.3, hvor det fremgår at ESA ikke ville akseptere dokumentasjon i form av en bekreftelse fra det verftet som eventuelt ville motta støtte. Dette innebærer at brudd på retningslinjene ikke nødvendigvis trenger å være et brudd på forordningen.

Som beskrevet ovenfor er det imidlertid vår vurdering at det følger av forordningen at det må stilles krav om en konkret konkurransesituasjon som må dokumenteres i det enkelte tilfellet. Etter vår vurdering vil en bekreftelse på at det foreligger en ”latent konkurranse” fra Sør-Korea neppe oppfylle forordningens krav.

2.5    Oppsummering og konklusjon

Etter Lovavdelingens vurdering må det legges til grunn at forordningen stiller krav om at det foreligger en konkret konkurransesituasjon. En bekreftelse på at det foreligger en latent konkurranse fra Sør-Korea er etter vårt syn ikke tilstrekkelig for å oppfylle dette vilkåret, og støtteutdelinger på bakgrunn av dette vil under enhver omstendighet være brudd på de interne retningslinjene.