Høring - vedrørende ratifikasjon av UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven

Konvensjonen ble vedtatt på UNESCOs 33. generalkonferanse i oktober 2005. Per 13. februar 2006 har 32 land sluttet seg til konvensjonen. Kultur- og kirkedepartementet sendte saken på høring. I statsråd 16. juni 2006 ba regjeringen om samtykke til å ratifisere konvensjonen i St.prp.nr. 73 (2005-2006).

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 01.05.2006

  • St.prp.nr 73 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (Utenriksdepartementet)

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

2006/01008KU/KU2
CHA:amb

16.02.2006

Høring vedrørende ratifikasjon av UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven

Kultur- og kirkedepartementet sender med dette forslag om at Norge ratifiserer UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage) på høring. Konvensjonen ble vedtatt 17. oktober 2003 på UNESCOs 32. generalkonferanse. Per 13. februar 2006 har 32 land sluttet seg til konvensjonen (Algerie, Mauritius, Japan, Gabon, Panama, Kina, Den Sentralafrikanske republikk, Latvia, Litauen, Hviterussland, Sør-Korea, Seychellene, Syria, De Forente Arabiske Emirater, Mali, Mongolia, Kroatia, Egypt, Oman, Dominica, India, Vietnam, Peru, Pakistan, Bhutan, Nigeria, Island, Mexico, Senegal, Romania, Estland og Luxembourg). Konvensjonen trer i kraft 20. april d.å., tre måneder etter at det 30. landet sluttet seg til den.

Bakgrunn

Historisk sett er det den materielle kulturarven som har vært fokus for rettslig vern. I flere tiår har det vært økende bekymring for manglende vern av verdens immaterielle kulturarv. UNESCO har imidlertid arbeidet for bevaring og beskyttelse av verdens immaterielle kulturarv siden begynnelsen av 1970-tallet. I samarbeid med bl.a. WIPO (Den internasjonale opphavsrettsorganisasjon) har dette blant annet resultert i ”Rekommandasjon om vern av tradisjonell kultur og folklore” fra 1989. Rekommandasjonen har dessverre vist seg å ha hatt relativt liten virkning, både fordi den er av ikke-bindende karakter, og fordi den ikke er fulgt opp med tiltak som kunne bidratt til å stimulere medlemsstatene. Hensikten med konvensjonen er derfor å fylle et tomrom i internasjonal rett, og samtidig skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv innenfor UNESCOs normative arbeid på feltet.

UNESCOs 31. generalkonferanse gjorde i oktober 2001 vedtak om fremleggingen av en rapport som skulle omhandle behovet for regulering av den immaterielle kulturarven og mulig virkeområde for en slik regulering. Det ble videre vedtatt at rapportene skulle legges frem sammen med et foreløpig internasjonalt konvensjonsutkast til vern av den immaterielle kulturarven. Arbeidet med et slikt konvensjonsutkast ble påbegynt i september 2002. I løpet av prosessen viste det seg at UNESCO sentralt hadde et sterkt ønske om at et endelig utkast skulle være klart til fremleggelse allerede på den neste generalkonferansen. Det videre arbeidet med konvensjonen hadde dermed dette for øye og endelig konvensjonsutkast ble lagt frem for og vedtatt av UNESCOs 32. generalkonferanse i oktober 2003.

Norske representanter har ved flere anledninger uttrykt støtte til tiltak i UNESCO for vern av den immaterielle kulturarven, men skepsis med hensyn til hvorvidt en konvensjon er riktig instrument. Bakgrunnen for dette er en generell skepsis til nye konvensjoner i UNESCO, og faren for at disse ikke følges opp på en tilfredsstillende måte. Videre vil vern av den immaterielle kulturarven kunne være noe uegnet for juridisk bindende virkemidler, og den endelige konvensjonen inneholder i liten grad tekst som er av en slik karakter at den pålegger statene reelle juridiske forpliktelser. Etter en grundig vurdering valgte Norge likevel å støtte vedtagelsen av konvensjonen under generalkonferansen høsten 2003. Dette fordi en slik konvensjon vil kunne utjevne det ensidige fokus det hittil har vært på vern av den materielle kulturarv, slik at fokus også rettes mot vern av den immaterielle delen av kulturarven. Spesielt er dette viktig for en rekke ikke-vestlige land hvor en stor del av kulturarven er av immateriell karakter.

Dersom man skal ha mulighet til å påvirke konkretisering og implementering av konvensjonen vil det være viktig å ratifisere konvensjonen relativt raskt etter at den er vedtatt i UNESCO. Konvensjonen vil tre i kraft 20. april 2006. Erfaring tilsier at den første fasen er svært viktig når det gjelder å kunne påvirke utarbeidelsen av retningslinjer med mer.

Dette er også et viktig signal i forhold til de ikke-vestlige land hvor en slik konvensjon vil kunne være av betydning for sikring av deres immaterielle kulturarv.

Konvensjonens innhold

Konvensjonen definerer ”immateriell kulturarv” på følgende måte i artikkel 2 nr. 1:

“immateriell kulturarv”: praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, samspill med naturen og historie og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjon tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.

Nedenfor følger en kortfattet gjennomgang av innholdet i konvensjonen:

Artikkel 1 er konvensjonens formålsparagraf. Den gir uttrykk for at konvensjonen skal sikre ivaretakelse og respekt for den immaterielle kulturarven, øke bevissthet om betydningen av den immaterielle kulturarven, samt sørge for internasjonalt samarbeid og bistand på området.

I artikkel 2 defineres de enkelte begrepene som benyttes i konvensjonsteksten. Dessuten eksemplifiseres det på hvilke områder ”immateriell kulturarv” manifesteres, slik begrepet forstås i konvensjonen.

I artikkel 3 avklares forholdet til andre internasjonale instrumenter, og det slås fast at konvensjonen ikke skal påvirke de plikter eller rettigheter partene har i henhold til andre internasjonale instrumenter vedrørende immaterialrettigheter, eller bruken av biologiske eller økologiske ressurser. Videre slås det fast at konvensjonen ikke på noen måte skal endre eller minske beskyttelsesnivået til en gjenstand som faller inn under UNESCO- konvensjon av 1972 for vern av verdens kultur- og naturarv, der en immateriell rettighet har en direkte tilknytning.

Artiklene 4 til 10 oppstiller hvilke organer som skal administrere konvensjonen.

Artikkel 4 bestemmer at medlemsstatene skal avholde generalforsamling annethvert år. Det kan innkalles til ekstraordinær forsamling på anmodning fra den mellomstatlige komiteen, eller minst to tredjedeler av medlemsstatene.

Artikkel 5 slår fast at det skal etableres en mellomstatlig komité, som skal bestå av representanter fra 18 medlemsstater. Komiteen skal første gang velges etter at konvensjonen har trådt i kraft, og skal deretter velges av generalforsamlingen. Antallet representanter øker til 24 når 50 land har tiltrådt konvensjonen.

Artikkel 6 oppstiller prosedyrer og vilkår for valg og gjenvalg av medlemmene i komiteen.

Artikkel 7 bestemmer hvilke funksjoner komiteen skal ha (se vedlegg).

Artikkel 8 bestemmer komiteens arbeidsmetoder, herunder plikten til å rapportere til generalforsamlingen, vedtagelse av møteregler, mulighet for å opprette ad hoc undergrupper ved behov og adgang til å invitere ønskede personer til sine møter for å rådføre seg med dem.

Artikkel 9 regulerer adgangen til å akkreditere ikke-statlige organer som rådgivere for komiteen.

Artikkel 10 slår fast at komiteen skal assisteres av UNESCOs sekretariat.

Artiklene 11 til 15 omhandler vernet av den immaterielle kulturarv på nasjonalt nivå.

Artikkel 11 bestemmer at statene skal sørge for at de nødvendige skritt tas for å ivareta den immaterielle kulturarven som blir identifisert innenfor statens territorium. Dette skal gjøres blant annet i samarbeid med relevante lokalsamfunn, grupper og ikke-statlige organisasjoner.

I henhold til artikkel 12 skal alle stater lage en eller flere fortegnelser (registre) over sin immaterielle kulturarv. Hensikten med registrene er å få oversikt over immateriell kulturarv med et særskilt vernebehov, og listen skal oppdateres jevnlig. I forbindelse med den jevnlige rapporteringen skal statene samtidig informere om registrenes status.

Artikkel 13 regulerer andre tiltak for ivaretakelse av den immaterielle kulturarven. Denne omfatter utarbeidelse av en generell politikk for bevaring, opprettelse av ett eller flere organ med særskilt ansvar for bevaring, støtte til studier og forskning som har til hensikt å sørge for effektive metoder for bevaring, og gjennomføring av nødvendige juridiske, tekniske, administrative og økonomiske tiltak.

Etter artikkel 14 skal statene gjennom utdanning, en heving av bevisstheten og økt kapasitet sørge for at befolkningen er tilstrekkelig informert om statens immaterielle kulturarv og dennes status.

Lokalsamfunn, grupper og individer som lager, bevarer og viderefører den immaterielle kulturarven skal i størst mulig grad i henhold til artikkel 15 involveres i bevaringen av den immaterielle kulturarven.

Artikkel 16 til 18 omhandler bevaring av den immaterielle kulturarven på internasjonalt nivå.

I henhold til artikkel 16 skal det opprettes en representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Den mellomstatlige komiteen skal lage et utkast til kriterier for opprettelse, oppdatering og publisering av denne listen. Utkastet skal godkjennes av generalforsamlingen.

Med henblikk på særskilte tiltak for bevaring bestemmer artikkel 17 at det skal opprettes en liste over immateriell kulturarv med akutt behov for bevaring. Oppføring på listen skal følge samme prosedyre som den i artikkel 16. I hastesituasjoner kan komiteen etter nærmere bestemte kriterier oppføre et fenomen på listen i samråd med staten det gjelder.

Nasjonale, subregionale og regionale programmer, prosjekter og aktiviteter som har til hensikt å ivareta immateriell kulturarv, skal i henhold til artikkel 18 jevnlig velges ut av komiteen, på grunnlag av forslag lagt fram av konvensjonspartene og i samsvar med kriterier som komiteen definerer og generalforsamlingen godkjenner. Prosjektene og aktivitetene skal promoteres etter nærmere angitte vilkår.

Artiklene 19 til 23 regulerer forskjellige former for internasjonalt samarbeid og bistand. I artiklene defineres hva samarbeid innebærer, hensikten med internasjonalt samarbeid, forskjellige typer internasjonalt samarbeid, vilkår for støtte, anmodning om støtte og mottagerlandets rolle.

Det immaterielle kulturarvsfondet reguleres i artiklene 25 til 28, hvor det blant annet bestemmes at et slikt fond skal opprettes, hva fondet skal bestå av, og opprettelsen av retningslinjer for bruk av fondet. Videre reguleres medlemsstatenes faste bidrag til fondet – størrelsen på bidraget fastsettes av generalforsamlingen, men den skal ikke overstige 1 % av statens bidrag til UNESCOs ordinære budsjett. Det er mulighet til å ta forbehold i forhold til størrelsen på innbetalingen ved ratifikasjonen av konvensjonen. Konsekvensen av et slikt forbehold vil være at man ikke vil kunne påvirke størrelsen på de andre medlemslands bidrag under generalkonferansen. Det åpnes også for frivillige bidrag og internasjonale innsamlingsaksjoner.

Komiteens og medlemsstatenes rapporter reguleres i artikkel 29 og 30.

Forholdet og overgangsregler for listen ”Proclamation of Masterpieces of the Oral and Intangible Heritage of Humanity” reguleres i artikkel 31. Denne listen skal inkluderes i den ”representative” listen, men skal ikke påvirke utformingen av kriteriene for innlemmelse i den representative listen.

Konvensjonens avsluttende bestemmelser i artiklene 32 til 40 inneholder tekniske bestemmelser vedrørende ratifikasjon og ikrafttreden. Dessuten reguleres adgangen til å foreslå endringer i konvensjonsteksten.

Departementets vurdering

De nasjonale forpliktelsene

De nasjonale forpliktelsene reguleres i konvensjonens artikkel 11 til 15, og innebærer en sikring av den nasjonale immaterielle kulturarven gjennom identifikasjon, registrering, utarbeidelse av en generell nasjonal politikk for ivaretakelse av den immaterielle kulturarven, samt en heving av bevisstheten gjennom informasjon og utdannelse.

De nasjonale forpliktelsene er:

-
  • Å treffe de nødvendige tiltak for å sikre vern av den immaterielle kulturarv som finnes innenfor statens territorium
  • -
  • Blant vernetiltakene nevnt i art. 2 nr. 3: å kartlegge og definere ulike elementer av immateriell kulturarv som finnes innenfor statens territorium. For å gjennomføre dette kan staten få hjelp fra lokalsamfunn, grupper og relevante organisasjoner.
  • -
  • Det skal lages en eller flere fortegnelser over den immaterielle kulturarv innenfor statens territorium (men det står ikke noe om detaljnivået på denne/disse fortegnelsene). Disse fortegnelsene skal jevnlig oppdateres.
  • -
  • Ved rapportering til komiteen skal det gis relevant informasjon om slike fortegnelser.
  • -
  • For å sikre vern skal staten søke å (gjøre en god innsats for å):

a) vedta en overordnet politikk som tar sikte på å fremme den immaterielle kulturarvens rolle i samfunnet og integrere vern av denne arven i sin kulturpolitikk,

b) utpeke eller opprette ett eller flere kompetente organer for vern av den immaterielle kulturarven,

c) oppmuntre til vitenskaplige, tekniske og kunstneriske studier så vel som forskningsmetoder med henblikk på et effektivt vern av den immaterielle kulturarven, særlig immateriell kulturarv som står i fare,

d) vedta egnede rettslige, tekniske, administrative og finansielle tiltak for å:

i) fremme etablering eller styrking av utdanningsinstitusjoner innen forvaltning av immateriell kulturarv og formidling av slik arv gjennom fora og steder som er beregnet på fremvisning eller fremføring av slik arv,

ii) sikre tilgang til den immaterielle kulturarven samtidig som det utvises nødvendig respekt når det gjelder tilgang til bestemte sider ved slik arv,

iii) opprette institusjoner for dokumentasjon av immateriell kulturarv samt lette adgangen til slike institusjoner.

-
  • Bestrebe seg på at den immaterielle kulturarven anerkjennes og øke bevisstheten om dens eksistens. Dette skal gjøres ved bruk av en rekke forskjellige tiltak, særskilt gjennom utdanning og forskning.
  • -
  • Holde publikum informert om farene som truer denne arven og om virksomhet som drives i henhold til denne konvensjon.
  • -
  • Fremme utdanning om vern av naturområder og minnesteder hvis det er nødvendig at de fortsatt eksisterer for å formidle den immaterielle kulturarven.
  • -
  • Bestrebe seg på å sikre en størst mulig medvirkning fra lokalsamfunn, grupper og eventuelt enkeltpersoner som skaper, opprettholder og overfører slik kulturarv, og trekke dem aktivt med i forvaltningen av denne arven.

Dagens situasjon

Norsk lovgivning og praksis er i dag langt på vei tilfredsstillende i forhold til de tiltakene som konvensjonen gir pålegg om å etablere. Selv om det ikke eksisterer lovbestemmelser som konkret regulerer ivaretakelsen av immateriell kulturarv, blir den likevel ivaretatt gjennom de etablerte institusjonene på kulturfeltet. Eksempelvis vil dette gjelde ABM-utvikling og Kulturrådet som forvaltningsorganer, de forskjellige rådene på kulturfeltet, herunder Rådet for folkemusikk og folkedans, og Bunad- og folkedraktrådet. De forskjellige museene, innsamlingsvirksomhetene og tradisjonsarkivene ved universitetene og NRK vil også være viktige i arbeidet med å verne den immaterielle kulturarven. Blant annet kan man trekke frem museenes rolle i dokumentasjon og formidling av norske tradisjoner. I forhold til urfolk og nasjonale minoriteter vil man ha særskilte forpliktelser. Disse er omtalt nedenfor.

Konvensjonen stiller krav om at det skal lages fortegnelser over den immaterielle kulturarven innenfor statens territorium. Hvordan dette bør løses, vil sannsynligvis måtte utredes nærmere, men det kan være aktuelt å kartlegge hvilke institusjoner som helt konkret ivaretar den immaterielle kulturarven i Norge, herunder hvilke områder de enkelte institusjoner særskilt fokuserer på. Det må også vurderes hvorvidt opprettelsen av et sentralt register vil gjøre det enklere å rapportere på konvensjonen. Den immaterielle kulturarv vil dessuten indirekte ivaretas gjennom en rekke lover, blant annet kulturminneloven, sameloven, stadnamnlova, mållova, pliktavleveringsloven og arkivloven.

Konvensjonens forhold til urfolk og nasjonale minoriteter

Det er særskilt viktig å fokusere på urfolk og de nasjonale minoritetene i Norge ved vurderingen av om Norge oppfyller konvensjonens krav. I Norge er samene anerkjent som urbefolkning. Med nasjonale minoriteter forstås grupper med lang tilknytning til Norge: jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (tatere/de reisende) og skogfinner. Myndighetenes ansvar overfor urbefolkning og minoritetsbefolkning reguleres blant annet av lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk.

Sametinget har et overordnet ansvar for å ivareta samisk immateriell kulturarv, men sentrale norske myndigheter har også et ansvar i form av å sikre tilstrekkelige bevilgninger til det samiske kulturfeltet. Det eksisterer dessuten andre ulike institusjoner, herunder museer, som viser og formidler de nasjonale minoritetenes kultur. Eksempler på slike institusjoner er Kvensk institutt og Glomdalsmuseet. Ved kartlegging av urbefolkningen og minoritetsbefolkningens immaterielle kulturarv vil man kunne dra veksler på det arbeidet som gjøres i disse institusjonene.

Forholdet til vern av kulturminner og fredning

Det er nødvendig å vurdere hvorvidt et fredningstiltak etter lov om kulturminner også innebærer en forpliktelse til å vedlikeholde det som er fredet – og dermed i hvilken grad dette innebærer en forpliktelse til å registrere, opprettholde og undervise i de håndverkstradisjoner som er nødvendige for å vedlikeholde de fredede kulturminnene. Dette er noe norske myndigheter vil måtte vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle.

Andre aktuelle internasjonale instrumenter

Det finnes i dag flere internasjonale konvensjoner og avtaler innenfor WIPO og TRIPS/WTO som gir opphavsrettslig vern til immaterielle rettigheter. Det ble under forhandlingsprosessen anført at disse ikke gir den immaterielle kulturarven tilfredsstillende beskyttelse, da formålet med opphavsrettskonvensjonene og avtalene ikke er sammenfallende med formålet med UNESCO-konvensjon om vern av den immaterielle kulturarv. Opphavsrettskonvensjonene og -avtalene oppstiller kriterier for å oppnå opphavsrettslig vern (bl.a. nyhetskrav), som ikke er anvendelig for mye av den immaterielle kulturarven UNESCO-konvensjonen har til hensikt å verne. Blant annet ønsker UNESCO-konvensjonen å sikre immateriell kulturarv hvor opphavsmannen ikke nødvendigvis er kjent. Videre er opphavsrettslig vern tidsbegrenset, mens vern av immateriell kulturarv som faller inn under UNESCO-konvensjonen av naturlige årsaker ikke skal være tidsbegrenset. Det legges videre til grunn at konvensjonene som finnes til beskyttelse av den materielle kulturarven, ikke gir tilfredsstillende rammer for vern av den immaterielle kulturarven.

Generelle/Administrative konsekvenser

Den viktigste administrative konsekvensen ved ratifikasjon av konvensjonen knytter seg til hvordan konvensjonens krav om registre over immateriell kulturarv skal løses. Departementet antar at dette allerede vil være ivaretatt av en rekke forskjellige kulturinstitusjoner, som p.t. får støtte over statsbudsjettet. Konvensjonen oppstiller ingen kvantitet- eller kvalitetskrav til hvordan ivaretakelsen skal skje, det forutsettes kun en bevissthet om de enkelte feltene som også omfatter immateriell kulturarv. Det må dessuten vurderes hvorvidt det skal opprettes et sentralt register over immateriell kulturarv i Norge, for å lette rapportering på konvensjonen. Opprettelsen av et sentralt register er ingen forutsetning for ratifikasjon.

Ratifikasjon av konvensjonen vil derfor kunne innebære noen administrative konsekvenser.

Økonomiske konsekvenser

Ratifikasjon av denne konvensjonen, uten forbehold, vil innebære inntil 1 % økning av Norges bidrag til UNESCO. Konvensjonen åpner for at man kan reservere seg mot faste bidrag. En slik reservasjon vil kunne redusere Norges innflytelse. Videre vil det kunne anses som et dårlig signal at Norge reserverer seg mot en, i den store sammenheng, liten økonomisk forpliktelse. Norges UNESCO-bidrag ligger per i dag under Kunnskapsdepartementets (KDs) budsjett. Tilskuddet i 2005 var på 14,122 mill. kroner, hvilket innebærer en økning i UNESCO-tilskuddet på ca. 140 000 2005-kroner per år. Økte utgifter til UNESCO-tilskuddet som følge av ratifikasjonen vil bli dekket av Kultur- og kirkedepartementet. Departementet anbefaler derfor at Norge ikke reserverer seg mot det faste bidraget ved en eventuell ratifikasjon.

Departementets forslag

Departementet foreslår at konvensjonen ratifiseres i sin helhet, og at Norge dermed ikke reserverer seg mot det faste bidraget.

Høringsfrist

Høringsfrist er 1. mai 2006. Vi ber om at alle svarene også sendes elektronisk til postmottak@kkd.dep.no.

Høringsnotatet er lagt ut på ODIN under adressen http://www.dep.no/kkd/. Vi ber om at notatet sendes til aktuelle underliggende organer eller andre berørte institusjoner som ikke finnes på høringslisten.

Med hilsen

Christina Smith Erichsen e.f.
avdelingsdirektør

Christine Hamnen
Førstekonsulent

Departementene

Fylkeskommunene

Sametinget

Fylkesmennene

ABM-utvikling

Riksarkivaren

Norsk lokalhistorisk institutt

Språkrådet

Norsk kulturråd

Nasjonalbiblioteket

Bunad- og folkedraktrådet

Rådet for folkemusikk og folkedans

Utdanningsdirektoratet

Kommunenes Sentralforbund

Universitetet i Oslo

Universitetet i Bergen

Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Universitetet i Tromsø

Universitetet i Stavanger

Universitetet for miljø- og biovitenskap

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Norges handelshøyskole

Norges idrettshøgskole

Norges musikkhøgskole

Norges veterinærhøgskole

Kunsthøgskolen i Bergen

Kunsthøgskolen i Oslo Samisk høgskole

Høgskolen i Agder

Høgskolen i Akershus

Høgskolen i Bergen

Høgskolen i Bodø

Høgskolen i Buskerud

Høgskolen i Finnmark

Høgskolen i Gjøvik

Høgskolen i Harstad

Høgskolen i Hedmark

Høgskolen i Lillehammer

Høgskolen i Molde

Høgskolen i Narvik

Høgskolen i Nesna

Høgskolen i Nord-Trøndelag

Høgskolen i Oslo

Høgskolen i Sogn og Fjordane

Høgskolen Stord/Haugesund

Høgskolen i Sør-Trøndelag

Høgskolen i Telemark

Høgskolen i Tromsø

Høgskolen i Vestfold

Høgskolen i Volda

Høgskolen i Østfold

Høgskolen i Ålesund

Landslaget for lokal- og privatarkiv
Landslaget for lokalhistorie

Norges Museumsforbund

Norsk Folkeminnelag

Arkeologisk museum i Stavanger

Nasjonalmuseet for kunst

Henie Onstad Kunstsenter

Utsmykkingsfondet for offentlige bygg

Halden historiske Samlinger

Fredrikstad Museum

Østfoldmuseet

Fetsund Lenser

Follo museum

Akershus fylkesmuseum

Eidsvoll 1814

Norsk Folkemuseum

Oslo Bymuseum

Norsk Teknisk Museum

Norsk Sjøfartsmuseum

Domkirkeodden

Glomdalsmuseet

Norsk Skogmuseum

Gjøvik og Toten museum - Mjøssamlingene

Nordøsterdalsmuseet

Kvinnemuseet - Solør-Odalmuseene

Maihaugen

Valdres Folkemuseum

Lillehammer Kunstmuseum

Museet i Nord-Gudbrandsdalen

Randsfjordmuseene

Kongsberg, Numedal og Øvre Eiker kulturhistoriske museum

Blaafarveværket

Hallingdal Museum

Norsk Bergverksmuseum

Drammens Museum for kunst og kulturhistorie

Hringariki

Kunstnerdalen Kulturmuseum

Preus museum

Sandefjordmuseene

Haugar Vestfold Kunstmuseum

Larvik Museum

Vestfold Fylkesmuseum

Nord-Jarlsbergmuseene

Telemark Museum

Norsk Industriarbeidermuseum

Vest-Telemark Museum

Aust-Agder kulturhistoriske senter

Setesdalsmuseet

Næs Jernverksmuseum

Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum

Sørlandets Kunstmuseum

Agder naturmuseum og botaniske hage

Vest-Agder-museet

Ryfylkemuseet

Stavanger Museum

Baroniet Rosendal

Jærmuseet

Rogaland Kunstmuseum

Dalane Folkemuseum

Haugalandmuseene

Museumssenteret i Salhus

Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum

Bergens Sjøfartsmuseum

Museum Vest

Sunnhordland Museum

Vestlandsmuseet

Bymuseet i Bergen

Hardanger Museum

Museum for Visuell Kunst og Musikk

Sogn og Fjordane Kunstmuseum

De Heibergske Samlinger, Sogn Folkemuseum

Kystmuseet i Sogn og Fjordane

Nordfjord Folkemuseum

Sunnfjord Museum

Romsdalsmuseet

Sunnmøre Museum

Nordmøre Museum

Atlanterhavsparken

Nynorsk kultursentrum

Kulturkvartalet

Orkla Industrimuseum

Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Ringve

Rørosmuseet

Museet Kystens Arv

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Trøndelag Folkemuseum

Trondheim Kunstmuseum

Stiklestadmuseene

Namdal Fylkesmuseum

Lofotr - Vikingmuseet på Borg

Norsk Luftfartsmuseum

Salten Museum

Museum Nord

Helgeland museum

Trondarnes Distriktsmuseum

Midt-Troms Museum

Nordnorsk Kunstmuseum

Nord-Troms Museum

Perspektivet Museum

Nordnorsk fartøyvernsenter og Indre Sør-Troms museum

Alta Museum

Museene for kystkultur og gjenreisning

Varanger Museum

Sør-Varanger Museum - Grenselandsmuseet

Vadsø Museum - Ruija kvenmuseum

De Samiske Samlinger

Aja Samisk senter

Arran Lulesamisk senter

Tana Museum

Samisk friluftsmuseum

Kautokeino Bygdetun

Kokelv Sjøsamiske Museum

Porsanger Museum

Saemien Sijte

Samisk museumslag

Savio-museet

Varanger Samiske Museum

Østsamisk museum – Neiden

Det mosaiske trossamfunn i Oslo

Norsk skogfinsk museum
Kvensk institutt

Norske kveners forbund

Skogsfinnenes interesser i Norge

Den Norske Rom-forening

Norsk Rom-befolkning

Foreningen Roma

Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR)

Romani interesseorganisasjon

Nordisk Romanesråd avdeling Norge

Taternes Landsforening

Liste med høringsuttalelser, legges ut fortløpende etter hvert som departementet mottar dem.

Uttalelsene er i pdf-format. For å lese disse må du ha Adobe Acrobat Reader installert på din maskin. Programmet er gratis og kan lastes ned fra http://www.adobe.com/prodindex/acrobat/readstep.html

ABM-utvikling

Arbeids- og inkluderingsdepartementet – ingen merknader

Barne- og likestillingsdepartementet – ingen merknader

Finansdepartementet

Fiskeri- og kystdepartementet

Follo Museum

Fornyings- og administrasjonsdepartementet – ingen merknader

Forsvarsdepartementet – ingen merknader

Fylkesmannen i Oslo og Akershus – ingen merknader

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag – ingen merknader

Fylkesmannen i Vestfold – ingen merknader

Helse- og omsorgsdepartementet – ingen merknader

Høgskolen i Sør-Trøndelag

Høgskolen i Telemark – ingen merknader

Justis- og politidepartementet – ingen merknader

Kautokeino Bygdetun

Kommunal- og regionaldepartementet – ingen merknader

Kommunenes Sentralforbund – ingen merknader

Konkurransetilsynet – ingen merknader

Kunnskapsdepartementet – ingen merknader

Miljøverndepartementet

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design – ingen merknader

Norsk Folkeminnelag

Norsk Folkemusikk- og Danselag med utfyllende merknader

Norsk Sjøfartsmuseum

Norsk Skogmuseum

Norsk Skuespillerforbund

Norske Dansekunstnere

NTNU Det historisk-filosofiske fakultet

Nærings- og handelsdepartementet – ingen merknader

Olje- og energidepartementet – ingen merknader

Oslo kommune, Byrådsavdelingen for næring og kultur

Riksantikvaren

Riksarkivaren

Rådet for folkemusikk og folkedans

Samferdselsdepartementet – ingen merknader

Språkrådet – ingen merknader

Universitetet i Tromsø

Utdanningsdirektoratet – ingen merknader

Varanger Samiske Museum

Til toppen