Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 44 (2012–2013)

Likestilling kommer ikke av seg selv

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Regjeringen vil bruke denne anledningen til å presentere for Stortinget en melding om likestilling mellom kjønnene. Det er 20 år siden forrige stortingsmelding om likestilling mellom kjønnene ble lagt fram, jf. St.meld. nr. 70 (1991-92) Likestillingspolitikk for 1990-åra.

Regjeringen har iverksatt en omfattende utredning for å fremskaffe fakta om norsk likestillingsstatus i lys av livsløp, klasse og etnisitet. Likestillingsutvalget har analysert og oppsummert likestillingsstatusen i to kunnskapsbaserte utredninger, henholdsvis NOU 2011: 18 Struktur for likestilling og NOU 2012: 15 Politikk for likestilling, jf. nærmere omtale i kapittel 1.7.

Norge kåres jevnlig internasjonalt til et av verdens mest likestilte land. Gode politiske grep gjennom mange år og ambisjoner om et likestilt samfunn har gitt resultater. Til tross for resultatene viser utredninger at det gjenstår mange utfordringer å løse på likestillingsfeltet. Regjeringen ønsker gjennom denne meldingen, på bakgrunn av statusbeskrivelser og analyser, å varsle strategiske grep og virkemidler for å møte dagens likestillingsutfordringer.

Likestilling mellom kjønn i et flerdimensjonalt perspektiv

Denne meldingen handler om likestilling mellom kvinner og menn. Meldingen prøver også så langt det er mulig å belyse hvordan forskjeller mellom kjønn og de valg folk gjør, påvirkes av faktorer som klasse (gjerne målt som utdanning og yrke), hvorvidt personer har norsk bakgrunn eller innvandrerbakgrunn eller hvilken livsfase den enkelte befinner seg i. Slike ulikheter kan spille sammen og forsterke hverandre og påvirke folks livssjanser.

For eksempel viser analyser at andelen kvinner som jobber deltid varierer mye etter utdanningsnivå. Selv om andelen som jobber deltid er lav blant menn generelt, er den betydelig høyere blant menn med innvandrerbakgrunn. Analysene viser at utdanningsbakgrunn og hvilken livsfase man befinner seg i, har stor betydning for hvordan kvinner og menn deler omsorgsarbeidet i familien.

Likestillingsutvalget omtaler slike analyser som et kjønn + perspektiv og understreker at det i liten grad foreligger slike komplekse analyser per i dag. Utvalgets analyser er således nybrottsarbeid. Statusbeskrivelsene i denne meldingen bygger i stor grad på utvalgets analyser. Utvalget understreker at flerdimensjonale analyser kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Tilgangen på data setter ofte grenser for hvilke analyser som er mulig å gjennomføre.

En rekke andre dimensjoner enn de som denne meldingen drøfter vil også kunne påvirke og samvirke med kjønnsforskjeller. En rekke andre grunnlag enn kjønn og etnisitet har også et lovfestet diskrimineringsvern. Det gjelder for eksempel funksjonsnedsettelse, religion og seksuell orientering mfl. Betydningen av disse for kjønnsforskjeller er ikke tema i denne meldingen. Dette er heller ikke en melding om likestilling mellom innvandrere og personer med norsk bakgrunn generelt. I den grad innvandrerbakgrunn tematiseres er det først og fremst for å belyse kjønnsforskjeller.

Innenfor diskrimineringsfeltet er man i økende grad opptatt av det som Likestillingsutvalget betegner som sammensatt diskriminering, det vil si sammenhenger der ulikhet og ulemper ikke kan tilbakeføres til bare et diskrimineringsgrunnlag. Likestillings- og diskrimineringsombudets kartlegging av egne klagesaker viser at ombudet hvert år behandler en del saker som reiser spørsmål om sammensatt diskriminering.1

Arbeidet mot vold i nære relasjoner er høyt prioritert av regjeringen. Bruk av vold er i strid med norsk lov, og et angrep på grunnleggende menneskerettigheter. Regjeringen har som utgangspunkt at vold i nære relasjoner både er årsak til, uttrykk for, og konsekvens av manglende kjønnslikestilling. 8. mars 2013 la Regjeringen frem Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Av den grunn er ikke vold mot kvinner tema i denne meldingen.

Figur 1.1 Stortingsvalg Kvinden Stemmer legges i Urnen

Figur 1.1 Stortingsvalg Kvinden Stemmer legges i Urnen

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk folkemuseum

1.1 Likestilling er rettferdig

Likestilling er grunnleggende sett et spørsmål om rettferdighet.

I et rettferdig samfunn gis alle mulighet, juridisk og faktisk, til samfunnsdeltagelse på like vilkår. Rettferdighet dreier seg med andre ord om å sikre alle et fullverdig medborgerskap og ivareta grunnleggende menneskerettigheter.

Samfunnsdeltagelse omfatter deltagelse i læring og utdanning, arbeidsliv og politikk, men også i familieliv og sivilsamfunn. Like vilkår betyr fravær av vold og tvang, av diskriminering, marginalisering og utestengning. Det betyr også mer positivt, like livssjanser og lik anledning – i alle relasjoner – til å være jevnbyrdig.

Likestilling handler ikke om at kvinner og menn skal bli mest mulig like eller velge helt likt. Det handler om at kvinner og menn gis mulighet til deltakelse på like vilkår. For å nå målene om et likestilt samfunn, må både offentlige myndigheter, skoleledelse og arbeidsgivere ta ansvar for å fremme likestilling i de virksomhetene de leder.

1.2 Likestilling gir valgfrihet

Dersom alle skal ha reell mulighet til deltakelse på like vilkår må enhver så langt det er mulig gis frihet til å velge i tråd med egne preferanser og overbevisninger. Frihet til å velge i tråd med tradisjonelle kjønnsroller er imidlertid bare reell om den enkelte også har frihet til å velge på tvers av tradisjon. Likestillingspolitikk må legge til rette for slik valgfrihet.

Valgfrihet når det gjelder utdanning og yrke forutsetter på den ene siden at det foreligger et handlingsrom for å velge forskjellig og bli akseptert for det. På den annen side at den som velger så langt det er mulig vet hva valget innebærer av konsekvenser for en selv.

Når noen yrker er totalt dominert av et kjønn kan disse fremstå som tilnærmet lukket for det underrepresenterte kjønn. Til tross for at mange unge opplever å ha et vell av muligheter og at de velger utdanning og yrke uavhengig av sin sosiale bakgrunn, viser forskning at sosial bakgrunn fortsatt har mye å si for ungdommers valg.

Det er fortsatt et behov for å utfordre trange definisjoner av kjønnsrollene. Både menn og kvinner, gutter og jenter møter fremdeles tradisjonelle normer knyttet til kjønn som begrenser deres handlingsrom. Å bryte med tradisjonelle kjønnsstereotypier kan også handle om å bryte med sterk sosial kontroll.

1.3 Likestilling er lønnsomt

Et viktig skritt i politikkutviklingen for likestilling mellom kvinner og menn er erkjennelsen av den samfunnsøkonomiske betydningen av kvinner i arbeid. Kvinners deltakelse i yrkeslivet har både vært en forutsetning for og en konsekvens av utbyggingen av velferdsstaten. Gjennom høyere yrkesdeltakelse og høyere skatteinntekter har utbyggingen av et bedre velferdstilbud blitt mulig, og omsorg for barn og eldre har til en viss grad blitt flyttet fra familien til offentlig sektor. Dette har igjen lagt grunnlaget for at flere kvinner kan delta i betalt arbeid. Denne utviklingen har gitt økonomiske fordeler. Det er mer effektivt å velge fra en større skare arbeidstakere fremfor å ekskludere halvparten av befolkningen og halvparten av talentene. Videre har økt kvinnelig yrkesdeltakelse bidratt til å holde samlet arbeidsinnsats oppe i en periode der gjennomsnittlig arbeidstid har falt.

1.4 Likestilling kommer ikke av seg selv

Historien har lært oss at kjønnslikestilling ikke kommer av seg selv eller kun den gode vilje. Det handler om omfordeling av makt og å endre tradisjonelle oppfatninger om kjønn i økonomi, styresett og arbeidsliv.

Norsk politikk har lenge tatt i bruk virkemidler for både sjanselikhet og resultatlikhet. Lovverk med vern mot diskriminering, integrering av kjønnsperspektivet i all sektorpolitikk, forskning, kampanjer, handlingsplaner, samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten samt et håndhevingsapparat for individuelle klager om usaklig forskjellsbehandling, er et sett av slike virkemidler.

Likestillingsloven åpner for muligheter for positiv særbehandling for kjønnsbalanse og resultatlikhet, hvilket også CEDAW (Convention on the elimination of all forms of discrimination against women) anbefaler som verktøy for å flytte grenser. Bruk av kvotering eller lovregulering for bedre kjønnsbalanse er tatt i bruk. Tiltakene har vært omdiskutert, men de har virket. Norge har tatt store likestillingssteg fremover de siste tyve årene blant annet gjennom bruk av kjønnskvotering.

Flere eksempler kan belyse effekten av kjønnskvotering: I 1981 fikk likestillingsloven en bestemmelse som slo fast at offentlige organer skal tilstrebe en så lik representasjon av kvinner og menn som mulig når de velger eller oppnevner utvalg, styrer, råd mv. Siden 1988 har likestillingsloven inneholdt en forsterket § 21 om at alle offentlig oppnevnte utvalg, komiteer og råd skal ha minst 40 prosent av hvert kjønn. Regjeringen følger dette kravet i alle sammenhenger med den effekt at kompetente kvinner og menn har jevn representasjon i offentlige utredninger, rådgivning og beslutningsorganer. BLD håndhever denne paragrafen. Siden 1993 har kommuneloven inneholdt tilnærmet samme krav; at alle komiteer og arbeidsgrupper oppnevnt av det valgte organ (kommunestyret) skal ha tilnærmet 40 prosent av begge kjønn. Fylkesmennene fører tilsyn med denne bestemmelsen. I 1993 ble fedrekvoten, det vil si øremerket del av foreldrepengeperioden, innført for første gang med fire uker som ikke kan overføres til mor. Fra 1. juli 2013 er perioden på 14 uker. Reglene har vist seg å være et av de sterkeste likestillingspolitiske virkemidler vi har. Ordningen har ført til at manns- og fedrerollen har endret seg, likestillingen hjemme og ute i arbeidslivet er styrket, og mødrene går tidligere tilbake til jobb.

I 2003 ble det vedtatt lovkrav til kjønnsbalanse ved valg til styrene i flere selskapstyper: ASA’ene (de børsnoterte), de heleide statlige selskapene, særlovselskapene og de interkommunalt eide selskapene. Siden har også kommunale selskap der kommunene eier 2/3 av aksjene (2010) og samvirkeselskapene (2008) blitt regulert med hensyn til kjønnsbalanse. I dag kan samtlige rapportere om 40 prosent kvinner i sine styrerom. Stadig flere kvinner med ulik fagbakgrunn og erfaringer, blir «oppdaget og sett» og invitert til å la seg nominere til styrevalg. Yngre menn og innvandrere er underrepresenterte i de nevnte styrene.

Mange land ser hen til Norges grep for økt likestilling og EU arbeider på unionsnivå med et liknende direktiv for kjønnsbalanse i styrer.

1.5 Kjønnsstereotypier og verdisyn

Diskusjoner om kjønnslikestilling, kjønnsroller og kjønnsstereotypier vekker alltid debatt. Slik bør det være i et åpent demokrati. Diskusjoner om hvordan foreldre, skole og barnehage til dels fortsatt sosialiserer barna inn i tradisjonelle stereotypier, kan være vanskelige å ta. Det er også vanskelig å utvikle tiltak som kan motvirke tradisjonelle kjønnsrolleforestillinger. Tradisjonelle oppfatninger om handlingsrommet for jenter og gutter, kan begrense deres individuelle frihet til å velge livsprosjekter på eget og kjønnsnøytralt grunnlag. Formelt sett har gutter og jenter, kvinner og menn de samme muligheter og rettigheter i skole, høyere utdanning og arbeidsliv. Reelt sett bærer mange med seg bilder av «kvinnelighet» og «mannlighet» som kan virke begrensende. Når unge kvinner forteller om seksuell trakassering i skole og i enkelte bransjer i arbeidslivet, må det tas tak i de holdninger som ligger bak og sikre at regelverket som forbyr trakassering følges opp i handling. Når utdannings- og yrkesvalgene blant jenter og gutter speiler konservatisme og tradisjon blant begge kjønn, men mest hos guttene, er det grunn til å se på hvordan rådgivningen i skolen og fra foreldrene virker. Det er fortsatt viktig å arbeide målrettet sammen med partene i arbeidslivet for å fremme likestilling i de enkelte virksomheter. Vi må være villlige til å ta debattene om kjønn og makt.

1.6 Oppslutning om likestilling i det norske samfunnet

Det er stor oppslutning om likestilling i det norske samfunnet. Norsk Monitor har gjennomført jevnlige undersøkelser av holdninger til likestilling i befolkningen siden 1985. I perioden 1985 til 2009 har det skjedd betydelige forandringer i folks holdninger til likestilling. Figur 1.2 viser at det er en klar økning i andelen som foretrekker den likestilte familiemodellen. Samtidig har oppslutningen om mer tradisjonelle familiemodeller sunket jevnt.

Figur 1.2 Foretrukket familiemodell. Prosent. 1985-2009

Figur 1.2 Foretrukket familiemodell. Prosent. 1985-2009

Kilde: Norsk Monitor, Synovate (tidligere MMI) i Hansen og Slagsvold red. (2012).

Tallene fra 1985 viser at det da var under halvparten som foretrakk en likestilt familieform (partnerne har like krevende jobber og deler husarbeid og barnepass likt). I 2009 er bildet betydelig endret. Over to tredjedeler mener nå at en likestilt familiemodell er den ideelle. Til sammenlikning har den tradisjonelle, komplementære familiemodellen (mannen arbeider mens kvinnen er hjemme for å ta seg av hus og barn) nesten ingen tilhengere i 2009 (4 prosent), en nedgang fra 20 prosent i 1985. Dette er antagelig den sterkeste endringen som kan registreres på grunnlag av Monitor-undersøkelsen.2 Oppslutning om den likestilte familiemodellen er høyere blant kvinner enn blant menn.

En studie om nordiske ungdommers holdninger til likestilling viser at det er betydelige forskjeller i holdninger til likestilling mellom gutter og jenter ved at jenter er mer positive til likestilling enn gutter. Det er klar sammenheng mellom utdanningsaspirasjoner og synet på likestilling. Ungdom som oppfatter seg selv som flinke på skolen og ungdom med høye utdanningsaspirasjoner er mer positive til likestilling. Det er en svak og positiv sammenheng mellom mer positive holdninger til likestilling og foreldres utdanningsnivå.3

Kvinner er klart mer likestillingsvennlige enn menn i alle aldersgrupper, men forskjellene er størst i de yngste aldersgruppene. De aller yngste aldersgruppene (18-29 år) er noe mindre positive til likestilling enn de som er i tretti- og førtiårene. Dette gjelder for både kvinner og menn, men tendensen er noe sterkere for menn enn kvinner. De som er i femtiårene har holdninger til likestilling som tilsvarer de yngste aldersgruppene, mens de som er i seksti- og (særlig) syttiårene er minst likestillingsvennlige.4 Andelen med likestilte holdninger øker med utdanningsnivå. Sammenhengen er sterkere for kvinner enn menn.

1.7 Likestillingsutvalgets utredninger

Likestillingsutvalget ble nedsatt av Regjeringen Stoltenberg II i 2010. Utvalget var et ekspertutvalg som var sammensatt av forskere fra flere fagmiljøer og med professor Hege Skjeie som leder. Utvalget fikk i mandat å utrede norsk kjønnslikestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Målet med utredningen var å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for fremtiden. I en presisering av mandatet fikk utvalget i oppgave å utrede de eksisterende institusjonelle og organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt og lokalt nivå og eventuelt fremme forslag om tiltak som kan videreutvikle og styrke den offentlige innsatsen. Utvalget har levert to utredninger: NOU 2011: 18 Struktur for likestilling og NOU 2012: 15 Politikk for likestilling. Disse gir solid kunnskap om likestillingstilstanden i Norge og hvilke utfordringer som fremdeles gjenstår. Begge utredningene har vært på bred offentlig høring. Meldingen behandler også enkelte av utvalgets forslag til tiltak.

1.8 Likestillingsutfordringer

Denne meldingen viser at det fortsatt gjenstår utfordringer som innsatsen fremover må rettes mot. Likestilling kommer ikke av seg selv. Vi må lære av historien, jf. kapittel 2.

Demokrati

Partipolitikken er ikke kjønnslikestilt. Det er ikke kjønnsbalanse målt som halvparten kvinner og halvparten menn verken i Storting, fylkestingene eller i kommunestyrene. Selv om kvinneandelen i kommunestyrene nå nærmer seg 40 prosent i landsgjennomsnitt, så er det store variasjoner i kvinneandelen mellom kommunestyrene. Det kommunestyret som hadde lavest kvinneandel ved siste valg hadde 4,8 prosent kvinner. Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2011 var andelen kommunestyrerepresentanter med innvandrerbakgrunn på 2,5 prosent. Kjønnsfordelingen var imidlertid jevnere blant disse enn for alle kandidatene sett under ett. Mannsdominansen er enda tydeligere i folkevalgte topposisjoner med unntak av gruppelederne på Stortinget, jf. kapittel 3.

Utdanning

Det er klart kvinneflertall innenfor høyere utdanning. Det er også slik at kvinners valg av høyere utdanning bidrar til at noen av de gamle kjønnsskillene i valg av utdanning er under endring. Det er i dag vanligere at kvinner velger mannsdominerte fag som ingeniør, teknologi og realfag enn at menn velger kvinnedominerte fag som sykepleier og barnehagelærer. Norskfødte kvinner med innvandrerforeldre velger i større grad enn andre kvinner mannsdominerte fag som ingeniørstudier og tekniske fag og bidrar med dette til en utvikling mot jevnere kjønnsbalanse i høyere utdanning. Flertallet av elevene i videregående opplæring går på et studieforberedende utdanningsprogram. Her er fordelingen av gutter og jenter relativt jevn. På yrkesfag er imidlertid mange av utdanningene svært kjønnsdelte. Enkelte fag er tilnærmet enkjønnede. Det er flere gutter enn jenter som ikke fullfører videregående opplæring, og frafallsprosenten er særlig høy på yrkesfaglig studieprogram. Til tross for at flere gutter enn jenter slutter på videregående, er gutter uten videregående i større grad i jobb enn jenter uten videregående. Undersøkelser viser at arbeidet med likestilling i skolen ikke prioriteres, jf. kapittel 4.

Arbeidsliv

I Norge er en høy andel av den voksne befolkningen i arbeidsfør alder sysselsatt. Dette gjelder både kvinner og menn. Det er imidlertid relativt stor forskjell i hvor kvinner og menn arbeider og hvor mye de arbeider. Det er variasjoner i sysselsetting etter utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. Arbeidslivet er i dag nesten like kjønnsdelt som for 20 år siden.5

Om lag 40 prosent av sysselsatte kvinner arbeider deltid i dag. Andelen som jobber deltid er høyere blant innvandrere, både blant menn og kvinner. Over tid har det utviklet seg ulike arbeidstidskulturer i ulike deler av arbeidslivet. Deltid har blitt et dominerende trekk i en del kvinnedominerte yrker. Kvinner med kort utdanning arbeider mye mer deltid enn kvinner med høy utdanning.

De siste 30-40 årene har det vært en positiv utvikling mot økt likestilling mellom kvinner og menn når det gjelder tilgang til økonomiske ressurser. Kvinner har imidlertid fortsatt betydelig lavere inntekt og lønn enn menn, jf. kapittel 5.

Familieomsorg

Selv om menn deltar i omsorgsarbeidet for barn og eldre i høyere grad enn for 30 år siden, har kvinner fremdeles et større ansvar enn menn for det ulønnede omsorgsarbeidet. Dette gjelder særlig for oppgaver som er vanskelig å forene med yrkesaktivitet. Det er fortsatt kvinner som tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen og ulønnet permisjon utover det. Langt de fleste enslige forsørgere er kvinner. Mange kvinner kombinerer dessuten lønnsarbeid og omsorg for barn og eldre ved å jobbe deltid, jf. kapittel 6.

Seksuell trakassering

Det er ikke tillatt å utsette andre for seksuell trakassering eller trakassering på grunn av kjønn. Likevel er dette et omfattende samfunnsproblem. Seksuell trakassering er en alvorlig krenkelse av den enkeltes verdighet og går også utover helsen til dem som utsettes. Kvinner er mest utsatt for seksuell trakassering, og særlig unge kvinner. Med utviklingen av digitale medier synes omfanget av seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn heller å ha økt enn minket, jf. kapittel 7.

Organisering av statens likestillingsarbeid

Regjeringen har ambisiøse mål for likestillingspolitikken. Det er utviklet et godt lovverk for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Utfordringen fremover er å sikre en større gjennomføringskraft i likestillingspolitikken. Likestillingsutfordringer må finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene og den enkelte virksomhet. Det mangler per i dag et landsdekkende tilbud om støtte og veiledning til offentlige og private virksomheter for å fremme likestilling, jf. kapittel 8.

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Likestillings- og diskrimineringsombudet har utfordringer knyttet til å være et lavterskeltilbud. Dette knytter seg både til at saksbehandlingstiden på klagesaker er lang og til at det er skjevheter med hensyn til hvem som benytter seg av ombudets tilbud. Veiledning om aktivitets- og redegjørelsesplikten i diskrimineringslovgivningen er et viktig virkemiddel for å få til et aktivt lokalt likestillingsarbeid. Det er et behov for både kontroll med og veiledning om hvordan disse pliktene kan følges opp. Ombudet er ikke dimensjonert for å dekke dette behovet alene, jf. kapittel 9.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Effektiviteten i saksbehandlingen er viktig for at Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal gi et reelt lavterskeltilbud. I likhet med ombudet har nemnda per i dag for lang saksbehandlingstid. Nemnda har ikke myndighet til å fastsette oppreisning eller erstatning i diskrimineringssaker. Slike reaksjoner kan bare fastsettes av domstolene. Det kan oppleves for den enkelte som vanskelig og forbundet med økonomisk risiko å bringe sin sak for domstolene, jf. kapittel 10.

Forskning og kunnskapsutvikling

Det er nødvendig å videreutvikle en flerdimensjonal likestillingspolitikk. Det er krevende og byr på flere utfordringer. En er at det ikke finnes tilstrekkelig data for å analysere hvordan for eksempel kjønn spiller sammen med andre forskjellsskapende dimensjoner og skaper særegne muligheter og utfordringer for folk, jf. kapittel 11.

1.9 Hovedgrep fremover

Vi har i dag kommet langt når det gjelder juridiske virkemidler for å fremme likestilling. Utfordringen er å sikre at de rettslige forpliktelsene følges opp for å nå målene i likestillingspolitikken. Et hovedgrep fremover er å rette innsatsen mot lokalt nivå. Likestillingsutfordringer må først og fremst finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene og i den enkelte virksomhet.

Det er behov for å utvikle en struktur som støtter opp under arbeidet i den enkelte kommune og i de ulike offentlige og private virksomhetene. Dette vil kunne styrke gjennomføringskraften i likestillingspolitikken.

I denne meldingen foreslås etablert en landsomfattende statlig struktur med inntil fire regionale kompetansesentre for likestilling organisert under Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bufdir vil videreutvikle sitt arbeid for kjønnslikestilling.

Samordningen av likestillingspolitikken skal styrkes. Det er viktig blant annet for å ivareta helheten, sikre best mulig virkemiddelbruk, ansvarliggjøre alle fagmyndigheter og for å kunne se arbeidet med likestilling knyttet til ulike grunnlag mer i sammenheng. Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom departementene for å sikre bedre integrering av likestillingsperspektivet i politikkutviklingen. Regjeringen vil jevnlig og på egnet måte legge frem for Stortinget en bred beskrivelse av status i arbeidet med å fremme kjønnslikestilling.

Regjeringen vil igangsette et arbeid for å heve kompetansen i statlige etater om arbeidet med å fremme likestilling både som arbeidsgivere og myndighet.

Arbeidsmarkedet er et viktig område for å fremme økt likestilling. Arbeidsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og partene i arbeidslivet vil styrke trepartssamarbeidet for å gi økt oppmerksomhet og større kraft i arbeidet med å fremme likestilling i arbeidslivet. BLD vil legge til rette for lokalt utviklingsarbeid for å fremme likestilling i arbeidslivet.

BLD vil utvikle en landsdekkende og langsiktig innsats for likestillingsarbeid i kommuner og fylkeskommuner. Erfaringene fra pilotprosjektet Likestilte kommuner vil være et viktig grunnlag i arbeidet med å følge opp kommunenes likestillingsarbeid. Arbeidet skal forankres i Bufdir og i de nye statlige regionale kompetansemiljøene for likestilling.

Regjeringen ønsker å stimulere de kommunene som har under 30 prosent kvinner i kommunestyrene sine til å sette sammen kjønnsbalanserte lister til neste lokalvalg. Tiltaket er kalt lokalvalgdag. Regjeringen oppfordrer kommunestyrer med lav kvinneandel til å oppmuntre alle lokalpartier og lokallister som vil stille til valg i sin kommune, til å presentere valglister som sikrer en jevnere kjønnsfordeling, og at like mange kvinner som menn får stemmetillegg (dersom et parti/liste velger å bruke stemmetillegget). Regjeringen vil følge utviklingen nøye. Dersom resultatene uteblir må ytterligere tiltak vurderes. De regionale kompetansemiljøene for likestilling kan ta initiativ til å samarbeide med lokale folkevalgte organ for å fremme kjønnsbalanse og mangfold.

Arbeidet med å fremme mer utradisjonelle utdanningsvalg må fortsette. Dette vil også være en oppgave for de regionale kompetansemiljøene for likestilling. De vil kunne bistå kommuner slik at kompetansen i praktisk arbeid med likestilling i den daglige virksomheten blir styrket blant ansatte i barnehage og skole.

Regjeringen vil seksuell trakassering til livs og mener at det er helt nødvendig å ha en mer systematisk innsats mot seksuell trakassering. De regionale kompetansemiljøene for likestilling vil kunne bistå skolene med å utvikle undervisningsopplegg, tilby undervisning i skolen samt rådgi lærere og ledere.

Frivillige organisasjoner har hatt en viktig rolle i utviklingen av likestillingspolitikken. BLD vil vurdere å øke støtten til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å få til en mer helhetlig og systematisk tilnærming til innhenting av data som kan belyse likestilling og diskriminering etter ulike grunnlag.

Boks 1.1 Definisjon av sentrale begreper

Tema for denne meldingen er likestilling mellom kjønnene i et livsløps-, etnisitet- og klasseperspektiv. Nedenfor redegjøres kort for hvordan disse begrepene blir forstått og brukt i meldingen. 1

Livsløp

Meldingen drøfter primært livsløp som et spørsmål om hvordan bestemte livsfaser kan skape særlige likestillingsutfordringer.

Klasse

Klasse er et begrep for mange former av sosial ulikhet. Det kan være knyttet til status, til identitet og til økonomiske vilkår. Klassetilhørighet kan videre vise til både sosial arv og sosial mobilitet. Det er få studier i norsk kontekst som eksplisitt omhandler kjønn og klasse i et likestillingsperspektiv. Både forskning og politikkutvikling er opptatt av sosial ulikhet, men bruker da andre begreper og tilnærminger som sosiale forskjeller, økonomiske forskjeller, utsatte grupper eller også fattigdom.

Forskjeller i utdanning, yrke og inntekt er vanlige ulikhetsmål. Yrke regnes gjerne som det kjennetegnet som i størst grad fanger opp ulike sider ved klasse: Hva slags yrke man har er viktig for den enkeltes økonomiske situasjon og sosiale status. Denne meldingen benytter både yrkesklasse, inntekt og utdanningsnivå som tilnærming til klasse.

Etnisitet

Etnisitet forstås ofte som grenser og markører mellom grupper som anser seg å være kulturelt forskjellige fra hverandre, der også opplevelsen av opprinnelse står sentralt. Etnisitet viser dermed til sosiale prosesser mellom grupper som er forholdsvis stabile, men samtidig åpne for forhandlinger og reorienteringer. Både majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen har etnisitet.

Det foretas ikke offisiell registrering av etnisk tilhørighet eller nasjonal minoritetsbakgrunn i Norge. Det er heller ikke noen offisiell registrering av hvem som har samisk identitet/bakgrunn.2

Begrepet etnisitet brukes først og fremst i omtaler av diskriminering og diskrimineringsjuss. I beskrivelsen av likestillingsstatus i denne meldingen brukes primært begreper som innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn, da det er disse gruppene man i hovedsak har statistikk om. Begrepsbruken tar da utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås (SSB) definisjoner og kategoriseringer. SSB opererer med «innvandrere» (født i utlandet av utenlandsfødte foreldre) og «norskfødte med innvandrerforeldre».

1 Jf. nærmere omtale av disse begrepene i NOU 2012: 15, kapittel 5.

2 Statistisk sentralbyrå utarbeider samisk statistikk, som i hovedsak er geografisk basert. I tillegg finnes det samisk statistikk knyttet til tema som innmeldte i samemanntallet, barn i samiske barnehager, samisk som opplæringsform i grunnskolen mfl. Det finnes ikke statistikk om nasjonale minoriteter. De nasjonale minoritetene i Norge omfatter romanifolket/tatere, skogfinner, kvener/norskfinner, jøder og rom/sigøynere.

1.10 Andre relevante meldinger til Stortinget

Denne stortingsmeldingen må sees i sammenheng med andre meldinger som denne regjeringen nylig har fremmet. Blant meldinger som særlig har betydning for likestilling mellom kjønnene kan det vises til:

  • Meld. St. 6 (2012-2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap

  • Meld. St. 14 (2012-2013) Kompetanse for en ny tid

  • Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve

  • Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter

  • Meld. St. 20 (2012-2013) På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen

  • Meld. St. 24 (2012-2013) Framtidens barnehage

  • Meld. St. 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg

  • Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar

Fotnoter

1.

LDO 2011

2.

Hansen og Slagsvold (red.) 2012

3.

Øia 2011

4.

Hansen og Slagsvold (red.) 2012

5.

Jensberg mfl. 2012
Til dokumentets forside