Sammendrag
Kompetansereformen har to mål. Det første målet er at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse. Alle skal få mulighet til å fornye og supplere sin kompetanse, slik at flere kan stå lenger i arbeid. Det andre målet er å tette kompetansegapet, det vil si gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har.
Kompetansereformen bygger på regjeringens kompetansepolitikk fra 2013 og frem til i dag, blant annet Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017–2021, som ble undertegnet av regjeringen, arbeidslivets hovedorganisasjoner, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet i 2017. Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet utvikle reformen videre i årene som kommer. Denne meldingen gjør opp status for hva regjeringen har gjort så langt, og hvilke tiltak i reformen som er satt i gang, og den viser en tydelig retning for hvordan kompetansepolitikken skal utvikles i årene som kommer.
I perioden 2013 til 2018 har regjeringen særlig prioritert voksne med svake grunnleggende ferdigheter og personer som ikke har gjennomført videregående opplæring. Flere tiltak er i gang for å gjøre utdanningssystemet mer tilpasset voksne som har behov for grunnskoleopplæring, fag- og yrkesopplæring, opplæring i grunnleggende ferdigheter eller norskopplæring. Regjeringen vil fortsette innsatsen for å gi voksne med lite utdanning eller svake grunnleggende ferdigheter bedre tilgang til fleksibel opplæring.
Det er ikke bare de med lite utdanning som har behov for å heve eller utvide sin kompetanse. Omstillingshastigheten i arbeidslivet øker, og det er behov for kontinuerlig fornyelse av innbyggernes kompetanse. Regjeringen er opptatt av at også de med fagbrev, høyere yrkesfaglig utdanning eller høyere utdanning har behov for å lære hele livet. Den faglige utviklingen går raskt, og fagskoler, universiteter og høyskoler er de best egnede leverandørene av oppdaterte tilbud rettet mot faglærte og høyt utdannede.
Kompetanseutvikling er avgjørende for verdiskapingen i næringslivet og for kvaliteten i offentlig sektor. Regjeringen har gjennomført et stort løft for å heve kompetansen til lærere og helsepersonell. Med kompetansereformen ønsker regjeringen å legge bedre til rette for at hele befolkningen kan lære hele livet.
Hvorfor trenger vi en kompetansereform?
Norge har i likhet med resten av verden blitt kastet ut i en økonomisk krise som følge av korona-pandemien. I krisetider blir det enda viktigere enn før å sørge for at befolkningens kompetanse ikke blir utdatert, men at den ledige tiden utnyttes til kompetanseutvikling. Norge er i utgangspunktet godt stilt. Vi har en relativt høyt utdannet befolkning, som er både kunnskapsrik og kompetent. Vi har et læringsintensivt arbeidsliv og arbeidsgivere som investerer mye i kompetanseutvikling for sine ansatte. Dette gir oss viktige fortrinn som vi må bevare og videreutvikle.
Norge har lenge vært et land som har satset på høykompetent arbeidskraft. Vi er et lite land i utkanten av Europa med et høyt kostnadsnivå. Vi er avhengig av å ha en av verdens mest kompetente befolkninger for å opprettholde vår levestandard. Derfor er det urovekkende at det ser ut til at vi har et økende kompetansegap med en stadig høyere andel virksomheter som rapporterer at de har et udekket kompetansebehov.1
Kompetansebehovet endrer seg raskt. Det kan øke kompetansegapet. Vi er i startfasen av det som kalles den fjerde industrielle revolusjonen. Den teknologiske utviklingen i form av digitalisering, robotisering og automatisering har potensial til å gi sterk produktivitetsvekst og nye muligheter for næringsutvikling. Samtidig er det mye usikkerhet om hva som blir konsekvensene når utviklingen fører til at roboter blir i stand til å utføre mange arbeidsoppgaver som mennesker utfører i dag. De raske endringene og de nye kompetansebehovene gjør at vi må innrette utdanningssystemet på en annen måte enn i dag. Utdanningstilbudene må kunne tilpasses både den enkeltes livssituasjon og raskt skiftende behov i samfunnet.
Det grønne skiftet, der olje og gass blir gradvis mindre dominerende i økonomien, vil kreve ny kompetanse. Norge har et godt utgangspunkt. Norges suksess som olje- og gassnasjon er bygget på verdensledende kompetanse og teknologi som også har bidratt til å løfte produktiviteten i resten av økonomien blant annet gjennom teknologioverføringer. Dette skal vi ta med oss inn i utviklingen av nye, grønne næringer. Samtidig må vi sørge for at de som blir berørt av det grønne skiftet, har mulighet til å omstille seg til nye jobber. En grønn omstilling av økonomien vil kreve at vi utdanner nok arbeidskraft, og at mange nok kan oppdatere og utvikle sin kompetanse for å fylle nye jobber som oppstår når nye grønne næringer skal utvikles.
Teknologisk utvikling og grønt skifte fører til at mange arbeidsoppgaver forsvinner, men også at mange nye arbeidsoppgaver oppstår. De nye oppgavene kan oppstå raskt, og de vil ofte kreve en annen kompetanse enn det vi har i dag. Det er ikke nok å vente på at nye ungdomskull skal bli utdannet. For å holde tritt med utviklingen må vi lære hele livet.
Norge er i hovedsak godt rustet til å møte økende behov for kompetanse. Vi har et utdanningssystem med generelt god tilgang til utdanning, og norske arbeidstakere deltar relativt mye i kompetanseutvikling. Regjeringen mener likevel at vi trenger en enda mer offensiv kompetansepolitikk som kan møte utfordringene i dag og i tiden fremover:
Mange virksomheter rapporterer om et udekket kompetansebehov, og det har vært en sterk vekst i andelen bedrifter som rapporterer om stor grad av udekkede kompetansebehov.
Til tross for økt behov for kompetanse har ikke deltakelsen i videreutdanning og i ikke-formell opplæring gått opp i de senere årene. Ufaglærte og fagarbeidere deltar mindre enn andre i kompetanseutvikling.
Det er grunn til å tro at ulike typer markedssvikt fører til at det samlet investeres mindre i kompetanseutvikling enn hva som er optimalt for samfunnet.2
Kompetansebehovene varierer med næring, bransje og geografi. I enkelte deler av landet er det vanskelig å rekruttere kompetent arbeidskraft. Dette gjelder i både privat og offentlig sektor.
Andelen eldre i befolkningen vil også øke i årene mot 2040, og dette vil slå sterkest inn i mindre sentrale deler av landet.
Utdanningssystemet er ikke i tilstrekkelig grad tilpasset et arbeidsliv med økende behov for vedlikehold og oppdatering av kompetanse.
Lånekassen har inntil nylig i liten grad vært tilpasset sysselsattes behov. Særlig for personer som ønsker å omstille seg ut av nåværende jobb kan det være vanskelig å finansiere utdanning som gir et nytt yrke.
Det er krevende for enkeltpersoner og virksomheter å finne frem i markedet av kompetansetilbud. Tilbydere av kompetanseutvikling er heller ikke tilstrekkelig orientert om hvilke behov som finnes i arbeidslivet.
Dette er ikke utfordringer som staten kan møte alene. Kompetanseutvikling i arbeidslivet er i hovedsak den enkeltes og virksomhetenes ansvar. Arbeidsgiver har ansvar for å gi ansatte nødvendig opplæring for å kunne utføre arbeidet på en trygg og sikker måte. Hver enkelt har også et ansvar for å skaffe seg kunnskap og ferdigheter som det er behov for i arbeidslivet. Arbeidslivet må være med på laget dersom vi skal lykkes med kompetansereformen. Det er ikke mulig å nå målet om at alle skal lære hele livet uten et arbeidsliv som investerer mer i sine ansattes kompetanse, gir gode læringsmuligheter for den enkelte og legger til rette for læring på jobben. Norske arbeidsgivere og arbeidstakere investerer allerede mye i kompetanseutvikling, og har forpliktet seg gjennom Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017–2021 til å fremme læring i arbeidslivet. Regjeringen samarbeider med partene i arbeidslivet om utvikling av kompetansereformen og vil gjøre sitt for å videreutvikle og forsterke trepartssamarbeidet i årene som kommer.
Utfordringene vi står overfor, er ikke like i hele landet. Fylkeskommunene har derfor fått et forsterket ansvar for den regionale kompetansepolitikken, og skal legge til rette for at det regionale arbeidslivet har tilgang til den kompetansen det trenger. Fylkeskommunene kjenner det lokale arbeidslivet og det regionale utdanningstilbudet godt. De har dermed de beste forutsetningene for å ta på seg de nye oppgavene som regionale kompetansepolitiske aktører.
Fylkeskommunene har ansvar for å sørge for at tilbudet innenfor videregående opplæring og fagskolesektoren er tilpasset behovene regionalt, og for å koble sammen universiteter, høyskoler og andre tilbydere av kompetanseutvikling med det regionale arbeidslivet. Regjeringen vil legge til rette for at fylkeskommunene skal kunne ta sitt nye og forsterkede ansvar i kompetansepolitikken.
Innsatsområder og hovedtiltak i kompetansereformen
Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å tette kompetansegapet mellom arbeidslivets behov for kompetanse og den kompetansen arbeidstakerne har. Arbeidet med kompetansereformen startet i 2018, og regjeringen vil fortsette å utvikle reformen gradvis i årene som kommer. Regjeringen har satt i gang tiltak for å stimulere etterspørselen etter kompetanseutvikling, for å åpne utdanningssystemet for livslang læring og for å koble tilbud om og etterspørsel etter kompetanseutvikling bedre.
Stimulere enkeltpersoner og virksomheter til å investere i kompetanse
For at flere skal velge å oppdatere sin egen eller sine ansattes kompetanse, må den enkelte og virksomheten oppleve at det er attraktivt å investere tid og penger i kompetanseutvikling.
Det er særlig enkeltpersoner som kan oppleve at det ikke nødvendigvis lønner seg å investere i egen kompetanse. Regjeringen vil at enkeltpersoner skal få bedre muligheter til å investere i egen kompetanse. Regjeringen er særlig opptatt av at personer som trenger fagbrev eller en oppdatering av sin yrkeskompetanse, får gode muligheter til å delta i relevant kompetanseutvikling.
Lånekassens studiestøtte er statens viktigste virkemiddel for å sørge for at befolkningen har råd til å ta utdanning. For personer som er i jobb, kan tap av inntekt i en videreutdanningsperiode og eventuelt høye studieavgifter på en del studier gjøre at mange ikke har råd til å videreutdanne seg. Lånekassens utdanningsstøtteordning skal redusere denne hindringen, men ordningene har først og fremst vært utformet for unge heltidsstudenter.
Med statsbudsjettet for 2020 har regjeringen innført endringer som skal gjøre ordningene i Lånekassen mer fleksible. Slik vil regjeringen bidra til at også voksne sysselsatte med boliglån og forsørgeransvar får råd til å ta mer utdanning dersom de har behov for det. Dette vil særlig være aktuelt for personer som ønsker å omstille seg til nytt arbeid, og som derfor ikke vil få videreutdanning dekket av arbeidsgiver. Endringene betyr blant annet at det blir mulig å få et høyere støttebeløp tilpasset voksnes utgiftsbehov, gjennom et tilleggslån i Lånekassen. Det blir også mulig å få støtte fra Lånekassen selv om utdanningen er mindre enn 50 prosent av fulltidsutdanning. Det blir også bedre betingelser for de over 45 år. På sikt vil regjeringen vurdere også andre endringer for å tilpasse Lånekassens ordninger til fremtidens arbeidsliv.
Virksomheter har i dag relativt gode insentiver til å investere i kompetanseutvikling. Samtidig er det en utfordring for arbeidslivet å finne relevante tilbud, og det er en utfordring for utdanningsinstitusjonene å skaffe seg oversikt over etterspørselen. Regjeringen vil stimulere etterspørselen etter kompetanseutvikling i virksomheter gjennom Kompetanseprogrammet. Kompetanseprogrammet skal bidra til at vi raskt kan lukke noe av kompetansegapet i arbeidslivet. Programmet skal skape flere nye fleksible tilbud som arbeidslivet etterspør. I tillegg vil programmet prøve ut tiltak som kan øke etterspørselen etter kompetanseutvikling. Kompetanseprogrammet skal forvaltes av Kompetanse Norge og vil i 2020 være delt inn i tre programområder:
Programområde 1 – tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud – vil gi mulighet for fagskoler, universiteter og høyskoler til å søke om tilskudd til å utvikle nye fleksible videreutdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet.
Programområde 2 – treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling – vil gi støtte til bransjeprogrammer der staten og partene i arbeidslivet samarbeider om å øke deltakelsen i kompetanseutvikling innenfor utvalgte bransjer.
Programområde 3 – utprøving av insentivordninger for livslang læring – vil sette i gang og finansiere utprøving av nye insentivordninger. Formålet innenfor dette programområdet er å fremskaffe kunnskap om hvordan slike ordninger virker før de eventuelt innføres i større skala. I 2021 vil et forsøk med stipend til fagarbeidere settes i gang.
Programområde 1 og 2 er videreføringer av tiltak som ble igangsatt i 2018 og 2019.
Som følge av korona-krisen er treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling i 2020 styrket med 100 mill. kroner og det skal settes i gang seks nye bransjeprogrammer. Som en del av den samme kompetansepakken er det satt av 50 mill. kroner til å oppskalere eksisterende digitale tilbud slik at ledige kan komme raskt i gang med kompetanseutvikling. Det er også bevilget 20 mill. kroner til å åpne opp relevante tilbud ved universiteter og høyskoler til permitterte og arbeidsledige.
Åpne utdanningssystemet for livslang læring
For at den enkelte skal lære hele livet, må det finnes tilbud som lar seg kombinere med full jobb eller tilnærmet full jobb. Det er mest lønnsomt for samfunnet og for den enkelte. Regjeringen vil arbeide for at det tilbys flere videreutdanninger som den enkelte kan ta enten ved å bruke noe arbeidstid eller noe fritid, eller litt av begge deler.
Dette vil kreve at utdanningstilbydere utvikler mer fleksible tilbud i tett samarbeid med arbeidslivet. Regjeringen mener det er særlig viktig med tilbud som gir formell kompetanse fordi dette er den formen for kompetanseutvikling som arbeidsgiver har de svakeste insentivene til å finansiere. Formell kompetanse har også spesielt stor verdi for å komme over i nytt arbeid. Arbeidslivet har selv ansvaret for kompetanseutvikling som er nødvendig for virksomheten, og virksomheter har sterke insentiver til å legge til rette for læring i det daglige og til å investere i ikke-formell opplæring.
Regjeringen har tiltak for å åpne utdanningssystemet for livslang læring på alle nivåer i utdanningssystemet:
For universiteter og høyskoler vil regjeringen satse på søknadsbaserte ordninger for å øke kapasiteten for videreutdanninger. Midler til utvikling og drift av fleksible studietilbud, inkludert videreutdanninger, ble lyst ut av Diku første gang i 2019. Det er også behov for å gjennomgå og tydeliggjøre dagens regulering av utdanningstilbud som er særlig tilpasset personer i arbeid. Digitalisering er et sentralt virkemiddel for å heve kvaliteten på og øke tilgjengeligheten av utdanning. Digitaliseringsstrategi for universitets- og høyskolesektoren 2017–2021 gir en tydelig retning og blir fulgt opp gjennom en treårig handlingsplan (2019–2021). Regjeringen vil revidere digitaliseringsstrategien i 2020.
Fagskoleutdanningene har blitt styrket de siste årene, og regjeringen vil fortsette å utvikle fagskolene som arbeidslivets utdanning gjennom nye tiltak. For at fagskolene skal kunne respondere enda bedre på arbeidslivets behov, vil regjeringen foreslå å fjerne begrensningen i minstelengden på fagskoleutdanning. Regjeringen vil også legge frem en strategi for høyere yrkesfaglig utdanning i løpet av 2021.
I grunnskoleopplæring og videregående opplæring vil regjeringen fortsette innsatsen for voksne med svak tilknytning til arbeidslivet med sikte på å gjøre opplæringen for voksne mer fleksibel og arbeidslivsnær. Regjeringen vil også vurdere forslag fra flere utvalg om å utvide rettighetene til videregående opplæring.
Bedre kobling mellom tilbud om og etterspørsel etter kompetanseutvikling
Det er ikke nok å utvikle flere fleksible tilbud og stimulere til økt etterspørsel. Vi må også sørge for best mulig samsvar mellom tilbudene som utvikles, og etterspørselen fra enkeltpersoner og virksomheter. Enkeltpersoner og virksomheter må ha informasjon om hva som finnes av tilbud og muligheter, og tilbydere må ha oversikt over hvilke behov for kompetanseutvikling arbeidslivet har.
Regjeringen vil ta initiativ til å utvikle en digital kompetanseplattform som skal koble sammen tilbydere av kompetanseutvikling med dem som trenger mer utdanning og opplæring, og øke informasjonsflyten begge veier. Regjeringen prioriterer også å utvikle en digital karrierveiledningstjeneste som skal sørge for at karriereveiledning av høy kvalitet blir tilgjengelig for alle uansett hvor de bor.
Staten og fylkeskommunene kan bidra til at tilbud og etterspørsel møtes bedre, ved å stille krav om at arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene samarbeider. Fylkeskommunene har fått en større kompetansepolitisk rolle i sin region. Fylkeskommunene har fått økt ansvar for at ungdom fullfører videregående opplæring, og for at voksene kan lære hele livet. Fylkeskommunene har et viktig ansvar for å koble virksomheter og utdanningstilbud regionalt. Fylkeskommunene skal bruke regionale kompetansepartnerskap og strategier aktivt for å koble behovene i regionale arbeidsmarkeder til utdanningstilbud.
Fylkeskommunene skal også få et utvidet og mer helhetlig ansvar for unge mellom 16 og 24 år for å sikre at opplæring og utdanning blir hovedveien for denne gruppen. Regjeringen utreder hvordan dette skal skje.
Kompetansereformen er avhengig av å ha arbeidslivet med på laget. Regjeringen varsler derfor en ny og forsterket innsats for et fremtidsrettet trepartssamarbeid.