Meld. St. 4 (2018–2019)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028

Til innholdsfortegnelse

7 Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden

Tillit skapes ved at den tas i bruk.

Bertolt Brecht

7.1 Retning

Regjeringen har som ambisjon å skape et trygt Norge der alle er inkludert. For å lykkes med det trenger vi kunnskap om hva som skaper trygge og velfungerende samfunn. Vi trenger også oppdatert kunnskap om de endringsprosessene Norge står overfor, både nasjonalt og med globalt utspring.

Spørsmål rundt sosial tilhørighet og identitet er en viktig del av det å skape et inkluderende samfunn. Slike problemstillinger står også sentralt i samisk forskning og forskning om de nasjonale minoritetene i Norge, jf. omtale senere i kapitlet. Spørsmål om hvordan utenforskap, fattigdom og ulikhet kan forebygges, vil bli belyst i stortingsmeldingen om sosial bærekraft som regjeringen skal legge frem. Tiltak for økt samhørighet og samfunnssikkerhet vil kreve tverrfaglighet i forskning og utdanning, med bidrag fra humaniora og samfunnsvitenskap, juridiske, tekniske og økonomisk-administrative fag. I en tid med økende forskjeller og polarisering i samfunnet er det i tillegg behov for kunnskap om medienes, historiens, kulturens og frivillighetens samfunnsbyggende roller og betydning for demokrati, fellesskap, integrasjon og tillit.

I dette kapitlet drøftes først forhold av grunnleggende betydning for et velfungerende moderne demokrati i en tid der dette er under press, deretter forutsetninger av betydning for sosial samhørighet og integrasjon, og deretter samfunnssikkerhet i mer snever forstand. Disse tre forholdene påvirker hverandre gjensidig, og utviklingen siden forrige langtidsplan forteller oss at vi ikke kan ta etablerte sannheter og institusjoner for gitt – i våre nære omgivelser, og heller ikke i Norge. Den raske teknologiske utviklingen påvirker oss både som samfunn og som individer. Den skaper store muligheter, men også nye og komplekse utfordringer.

Etter finanskrisen i 2008 har det blitt betydelig mer usikkerhet i store deler av verden, og økte tendenser til populisme og proteksjonisme. I Europa utfordrer Brexit samarbeidsrelasjonene som er etablert på det økonomiske, politiske og rettslige området innenfor EU og EØS. Globalisering, teknologisk utvikling, økonomisk samhandling og migrasjon gir store muligheter, men kan samtidig medføre usikkerhet og risiko for alvorlige hendelser og svekkelse av samfunnets bærekraft, effektivitet og legitimitet. Derfor trenger vi kunnskap om ulike trusler mot samfunnssikkerheten, enten det gjelder politiske utviklingstrekk, alvorlige naturhendelser, globale helsetrusler, svikt i energi- eller matforsyning eller tilsiktede handlinger som terrorisme, sabotasje og kriminalitet. Slik kunnskap vil også kunne bidra til at verden oppnår flere av bærekraftsmålene, for eksempel forskning for bedre matsikkerhet og utvikling av nye vaksiner og medisiner mot smittsomme sykdommer.

Regjeringen vil:

  • bidra til å sikre et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om forhold av betydning for sosial samhørighet og stabilitet og et trygt og sikkert samfunn

  • styrke forskningsinnsatsen og oppmerksomheten i relevante utdanninger om potensielt negative effekter og sårbarhet som følge av bruk av teknologi og digitalisering

  • prioritere forskning om hvordan vi skal sikre oss mot både menneskeskapte og ikke-menneskeskapte trusler

  • styrke forskning om de sosiale og kulturelle endringene som følger av den raske teknologiske utviklingen

7.2 Integrering og samhørighet

Vår samtid erfarer sviktende tillit til etablerte politiske, akademiske og kulturelle institusjoner og autoriteter. Kulturelle, sosiale og religiøse skillelinjer blir fremhevet på en måte som vi bare for få år siden ikke kunne forutse. De siste årenes utvikling, nasjonalt og globalt, viser hvordan samfunnsmodeller og institusjoner som har vært tatt for gitt blir utfordret når det gjelder effektivitet, legitimitet og tillit. Samtidig setter den globale og regionale konteksten nye rammer for nasjonal politikk.

Resultater av politiske valg og folkeavstemninger viser at tilliten utfordres både innenfor og mellom samfunn og kulturer. Motsetninger blir polarisert. Migrasjon har fått økende betydning gjennom flyktningetilstrømningen til Europa og i andre deler av verden. Økt radikalisering og politisk og religiøs ekstremisme utfordrer samfunnsstrukturen på nye måter. Troen på overnasjonale organer og avtaler og regler for internasjonalt samarbeid og handel er kraftig utfordret. Samtidig er noen av de største samfunnsutfordringene grenseoverskridende og krever tiltak på tvers av landegrensene.

Det trengs derfor kunnskap om hvordan institusjoner som holder det moderne samfunnet sammen, håndterer disse utfordringene, og hvilke institusjonelle ordninger som gjør det mulig å leve med økende kulturelle forskjeller og interessekonflikter. Kulturelle endringer er tett koblet til utvikling innenfor teknologi og sosiale og økonomiske forhold. Det er behov for kunnskap som ikke bare bidrar til økonomisk vekst, men som åpner opp vår forståelse for dype samfunnsendringer, kulturell usikkerhet og hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes.

Tilhørighet, medvirkning, deltakelse og trygge oppvekst- og levekår er grunnlaget for velfungerende og trygge samfunn. Europarådet bruker begrepet «social cohesion», som de definerer som et samfunns evne til å sikre velferd for alle, minimere ulikheter og unngå marginalisering.1 Norge er et av så langt 34 land som har sluttet seg til den internasjonalt forpliktende avtalen European Social Charter, som rådet har tatt initiativ til. Formålet er å utvide de sivile og politiske rettighetene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen med sosiale og økonomiske rettigheter, og traktatlandene rapporterer årlig om utviklingen på definerte områder. Også OECD har de senere årene engasjert seg i arbeidet for et samfunn som «har alle innbyggernes vel for øye, bekjemper ekskludering og marginalisering, skaper en følelse av tilhørighet, fremmer tillit og gir mulighet for sosial mobilitet».2

Den nordiske modellen trekkes ofte frem som velegnet for å skape et samfunn preget av tillit og små forskjeller. Modellen kjennetegnes av en åpen økonomi der partssamarbeidet i arbeidslivet spiller en viktig rolle, et velutbygd offentlig helse- og utdanningssystem, gode velferdsordninger og et godt sosialt sikkerhetsnett. Et annet kjennetegn, som også er viktig for samfunnssikkerheten, er høy tillit innbyggerne imellom og til myndighetene, og dermed et generelt lavt konfliktnivå. Disse faktorene har i sin tur bidratt til en høy grad av økonomisk og politisk stabilitet, høy deltakelse av kvinner i arbeidslivet og små lønnsforskjeller sett i et internasjonalt perspektiv. De nordiske landene kommer generelt godt ut i internasjonale sammenligninger av levestandard og hvor det er godt å bo. Forskning og utdanning har stått sentralt i utviklingen av den norske velferdsstaten, og slik må det også være i fremtiden. Forskning på den nordiske modellen er en av tre strategiske tverrfaglige satsinger ved Universitetet i Oslo.3

I løpet av de siste generasjonene har innvandringen til Norge økt, og en åpnere verden har ført til at vi har mer kontakt med andre lands kulturer. Dette er berikende og har skapt økt mangfold. Samtidig kan globalisering og migrasjon være krevende for velferdssamfunnets sosiale, kulturelle og økonomiske bærekraft, slik blant andre Brochmann-utvalgene har vist.4 Dette medfører et jevnlig behov for å kartlegge hvilken betydning denne utviklingen har for samfunnet, blant annet for tillit, samhørighet og integrering av nye borgere.

Norge har en stor andel yrkesaktive utenfor arbeidslivet. En utfordring som krever spesiell oppmerksomhet, er den lave arbeidslivsdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn. Mens sysselsettingsgraden for befolkningen som helhet er 75 % totalt og 73 % for kvinner, er den 65 % for innvandrere samlet og 61 % for kvinnelige innvandrere. For enkelte landgrupper er sysselsettingsgraden bekymringsfullt lav, spesielt for kvinner.5 Tilsvarende er den lav blant innvandrere med fluktbakgrunn, og igjen særlig blant kvinner.

Økende økonomisk ulikhet er et internasjonalt utviklingstrekk. Norge har i lang tid vært preget av små forskjeller i levekår, og de økonomiske ulikhetene er fortsatt mindre enn i andre land. I løpet av de senere årene har de likevel økt, blant annet som følge av innvandring av personer med lav utdanning. For å bidra til at innvandrere i større grad deltar i arbeids- og samfunnslivet, vil regjeringen gjennomføre et integreringsløft. Regjeringen vil også gjennomføre en inkluderingsdugnad slik at flere som står utenfor arbeidslivet, kommer i jobb. Skal vi lykkes med dette, må vi ha kunnskap om utenforskap, dets årsaker og hvordan det kan bekjempes.

Sammen med skole og arbeidsplass er sivilsamfunnet en viktig arena for fellesskap og tillitsbygging. Særlig for innvandrere med kort botid i Norge vil denne typen sivilsamfunnsdeltakelse kunne være viktig. Det er behov for å øke kunnskapen om hva som kan bidra til økt deltakelse og inkludering i frivillig organisasjonsliv blant underrepresenterte grupper.

Integreringspolitikken må understøttes av forskning om hvilke tiltak som stimulerer deltakelse blant ulike innvandrergrupper i norsk samfunns- og arbeidsliv. Utdanningens betydning for integrering bør ha særlig oppmerksomhet. Norskfødte med innvandrerforeldre deltar i høyere utdanning på linje med andre nordmenn, men NIFUs kandidatundersøkelser viser at det er vanskelig for dem å få jobb, selv med mastergrad på etterspurte fagområder.

NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenserav høy innvandring belyser innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvenser. Videre drøftes det i hvilken grad fortsatt høy innvandring og ulikheter i historie, verdier og livssyn kan komme til å påvirke samhold og tillit i Norge. En vellykket integreringspolitikk må understøttes av forskning om hva som virker for å sikre at ulike innvandrergrupper deltar i norsk samfunns- og arbeidsliv så raskt som mulig etter at de kommer til landet. Ulike grupper vil ha ulike behov og forutsetninger for deltakelse, og økt bruk av forskningsbaserte systematiske evalueringer av tiltak og reformer i en pilotfase kan avdekke hvorvidt de er effektive før de eventuelt oppskaleres.

Urfolk og nasjonale minoriteter

Den samiske urbefolkningen og de nasjonale minoritetene har en lang historie som del av det norske samfunnet, og spørsmål om deltakelse og sosial samhørighet er sentralt også for disse gruppene. Samisk forskning og høyere utdanning er viktig for utviklingen av det samiske samfunnet. Forskningen spiller nært sammen med tradisjonell samisk kunnskap og viten, ikke minst i spørsmål som gjelder natur- og ressursforvaltning.

Samisk høyere utdanning og forskning foregår i all hovedsak ved to institusjoner: Sámi Allaskuvla/Samisk høgskole og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT). I tillegg gis det undervisning i lulesamisk og sørsamisk ved Nord universitet. Sámi Allaskuvla er den eneste institusjonen der både forskning og høyere utdanning foregår på samisk. Det foregår også samisk forskning i Sverige og Finland, samt i Russland. Forskningsmiljøene er små, og det er viktig med internasjonalt samarbeid for å sikre god kvalitet.

Program for samisk forskning i Norges forskningsråd er primært et grunnforskningsprogram for samiske problemstillinger innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, herunder også prosjekter som faller inn under temaer som tilknytning, samhørighet og utenforskap.

De siste årene har Forskningsrådet også bevilget midler til flere store forskningsprosjekter som gjelder nasjonale minoriteter. Som oppfølging av regjeringens handlingsplan mot antisemittisme (2017–2021) har Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i 2018 igangsatt to prosjekter om jødisk liv og antisemittisme. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet har startet et prosjekt om kvensk kultur.

Boks 7.1 Innenfor- og utenforposisjoner i samisk samfunnsbygging

Prosjektet «Samepolitikkens grenser: Innenfor- og utenforposisjoner i samisk samfunnsbygging» handler om ulik grad av tilknytning til det samiske samfunnet og det samiske politiske systemet i Norge og Sverige. Hvem er «innenfor» og «utenfor»? Et deltema er i hvilken grad urbanisering fører til svakere tilknytning til det samiske og kan skape interessekonflikter mellom urfolk i byene og i de tradisjonelle områdene. Prosjektet er forankret ved Institutt for samfunnsforskning og finansiert over Program for samisk forskning i Norges forskningsråd.

7.3 Samfunnssikkerhet

I 2016 la regjeringen frem Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn – Samfunnssikkerhet. Et av tiltakene i meldingen er å sørge for et bedre kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og forvaltning ved aktiv bruk av forskning og utdanning på samfunnssikkerhetsfeltet. Vi trenger mer forskning om hvordan vi skal sikre oss mot både menneskeskapte og ikke-menneskeskapte trusler, inkludert for eksempel økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet.

For å kunne ivareta samfunnssikkerheten må myndighetene kunne iverksette hensiktsmessige tiltak, men tiltakene må ikke komme i konflikt med grunnleggende samfunnsverdier som rettssikkerhet og frihet. Norge er en rettsstat der statens makt er begrenset av lover, og der rettssystemet verner borgerne mot vilkårlig maktutøvelse fra det offentlige. En velfungerende og kunnskapsbasert justissektor er av sentral betydning for hele forvaltningen og for et fungerende demokrati. Som påpekt i Perspektivmeldingen er det behov for å videreutvikle en effektiv og målrettet behandling av straffesaker som tar i bruk ny teknologi, evner å oppklare saker raskt, bidrar til en akseptabel rettspraksis og -utvikling, samt sørger for straffegjennomføring og rehabilitering av straffedømte.

Arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap involverer mange disipliner og fagfelt som må ses i sammenheng, og tverrfaglighet i både forskning og utdanning er nødvendig.

IKT- og cybersikkerhet

Den teknologiske utviklingen med overgang til digitale styringssystemer på stadig flere områder har ført til en ny type sårbarhet for naturhendelser, organisatorisk eller menneskelig svikt og bevisste angrep. Samtidig medfører digitaliseringen av samfunnet store utfordringer for personvernet. I 2017 la regjeringen frem Meld. St. 38 (2016–2017) IKT-sikkerhet – Et felles ansvar, som slår fast at Norge har behov for flere spesialister på IKT-sikkerhetsområdet. Det er også behov for en mer helhetlig kompetanse og tverrfaglig forståelse av sikkerhet på flere områder. Videre er det viktig at det sikres tilstrekkelig med kandidater som kan sikkerhetsklareres fra utdanninger som er kritiske for samfunnssikkerheten.

For at de digitale styringssystemene skal være sikre, trenger vi oppdatert kunnskap innenfor IKT-sikkerhet og kryptologi. Derfor er det viktig at vi har tilstrekkelig utdanningskapasitet på disse fagområdene. Deler av rekrutteringsstillingene og studieplassene som er tildelt i forrige fireårsperiode og så langt i denne stortingsperioden, er prioritert til IKT-sikkerhet og kryptologi. Regjeringen vil legge frem en IKT-sikkerhetsstrategi og en strategi for IKT-sikkerhetskompetanse. I den nasjonale strategien for digital sikkerhet vil kompetanse inngå som et prioritert område. Kompetansestrategien vil utdype videre hvordan myndighetene skal styrke den digitale sikkerhetskompetansen i tråd med samfunnets behov.

Sikkerhet må også stå sentralt i den videre utviklingen av infrastruktur for prosessering, lagring og deling av data. Robust infrastruktur, for eksempel i elektroniske kommunikasjonsnettverk, er en grunnleggende forutsetning for å kunne redusere sårbarhet og håndtere mulige effekter av negative hendelser. Derfor er det behov for å prioritere forskning på trygg og robust infrastruktur for elektronisk kommunikasjon.

IKT-sikkerhet er også en grunnleggende forutsetning for digitalisering i næringslivet. Digital21-strategien påpeker at en helhetlig tilnærming til cybersikkerhet vil være avgjørende for at næringslivet skal kunne ta i bruk og utnytte digitale teknologier. Det innebærer blant annet økt kompetanse og bedre informasjonsflyt mellom offentlig og privat sektor.6

Alvorlige naturhendelser

Klimaendringer har økt risikoen for naturhendelser som tørke, ras, flom, storm og ekstreme temperaturer, og dermed gjort oss mer sårbare. Slike hendelser kan skape store ødeleggelser på landbruksarealer, bygninger og annen infrastruktur og i verste fall gå ut over liv og helse. Moderne samfunn er avhengige av forutsigbar og stabil energiforsyning, og vi er blitt mer sårbare for strømbrudd og bortfall av elektronisk kommunikasjon. Det koster samfunnet store ressurser å rydde opp og reparere skader etter naturhendelser. I tillegg er det en belastning for folk å bo i flom- og skredutsatte områder.

For å kunne forebygge skader knyttet til naturhendelser er det behov for et godt kunnskapsgrunnlag. Vi trenger mer kunnskap om hvilke konsekvenser klimaendringene kan få i årene fremover, hvilke kort- og langsiktige beredskapstiltak som er mest effektive for å motvirke disse konsekvensene og hvilke tiltak som er mest effektive for raskt å gjenopprette funksjonalitet og kapasitet i samfunnsviktige funksjoner når de faller ut som følge av alvorlige naturhendelser. Se også omtalen av klimatilpasning i kapittel 4.

Globale helsetrusler

Smittsomme sykdommer har alltid vært en trussel mot menneskers og dyrs helse, samt mot matsikkerhet. Selv om helsetilstanden i Norge generelt er god, er det en risiko for at vi kan rammes av alvorlige sykdomsutbrudd. I en verden der vi reiser stadig mer på tvers av landegrensene, og der virus, parasitter og bakterier spres til nye områder blant annet på grunn av klimaendringer, forsterkes denne risikoen.

En stadig økende utfordring er at bakterier, virus og parasitter utvikler resistens mot de midlene vi har til å bekjempe dem, såkalt antimikrobiell resistens (AMR). NIFU har kartlagt den norske forskningsinnsatsen innenfor AMR på tvers av landbruk, akvakultur, miljø og helse.7 Kartleggingen viser at over en halv milliard kroner ble brukt til forskning om AMR i 2017. Universiteter og høyskoler sto for den største andelen med 40 %, mens næringslivet sto for 35 % av forskningen. Det er etablert et europeisk fellesprogram (Joint Programming Initiative – JPI) for forskning om AMR i Horisont 2020. 22 land fra fire verdensdeler deltar, og norske forskere får stadig bedre gjennomslag i tildelingen av midler til denne typen forskning.

Et høyt forbruk av antibiotika hos dyr og fisk kan føre til utvikling av resistens som også kan ramme mennesker. Selv om Norge er blant landene i Europa og verden for øvrig med lavest forbruk av antibiotika til dyr, er det likevel påvist noen alvorlige former for multiresistente bakterier både hos produksjonsdyr og kjæledyr. Internasjonal handel og import av fôr, dyr og mat øker risikoen for at disse bakteriene skal komme til Norge. Regjeringen har lagt frem en egen strategi mot antibiotikaresistens, der forskning er et sentralt virkemiddel.8 For å bekjempe antibiotikaresistens trengs det internasjonal og tverrfaglig innsats som spenner fra molekylærbiologisk grunnforskning til bærekraftig bruk av medisiner og hvordan helsesystemene fungerer.

Boks 7.2 CEPI

Ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 avdekket at det mangler en global mekanisme for å utvikle og prøve ut vaksiner i en epidemi- eller pandemisituasjon. Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) ble derfor lansert under World Economic Forum i Davos i januar 2017. CEPI er et partnerskap mellom offentlige, private og humanitære organisasjoner som skal bidra til utvikling og utprøving av vaksiner mot sykdommer med stort trusselpotensial. Japan, Norge, Tyskland og stiftelsene Bill & Melinda Gates Foundation og Wellcome Trust bidro med en oppstartinvestering på 4 mrd. kroner. Siden har flere land kommet til. Folkehelseinstituttet huser CEPI-sekretariatet i sine lokaler, og Norges forskningsråd bidrar med saksbehandlingsstøtte. Sekretariatet har avdelinger i London og Delhi.

Matsikkerhet

Retten til mat er en menneskerett: Alle skal ha tilgang til nok og trygg mat i alle situasjoner, også i krisetider. Som beskrevet i kapittel 1 ventes den totale etterspørselen etter mat, fôr og fiber å vokse med 60 % fra i dag og frem til 2050, samtidig som arealet dyrket mark per person kan bli redusert. Blant annet befolkningsvekst, klimaendringer og press på naturressurser har bidratt til å sette matsikkerhet på dagsordenen både nasjonalt og internasjonalt. For å oppnå bedre matsikkerhet trengs det mer forskning om bærekraftig matproduksjon, klimarobuste produksjonsmetoder og sunn og trygg mat. Se også omtalen av matsvinn i kapittel 4.4.

Mattrygghet inngår i matsikkerhet slik begrepet brukes i bærekraftsmål 2. Det handler om at maten vi spiser ikke skal være helseskadelig, for eksempel at den ikke skal inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer, miljøgifter, andre uønskede stoffer eller fremmedlegemer. For eksempel er tiltak mot plast i havet et viktig bidrag til å sikre trygg sjømat (se kapittel 3). En annen utfordring for mattryggheten er at moderne bioøkonomi og utvikling av en mer sirkulær økonomi åpner for at flere ressurser kan gjenbrukes i matkjeden, slik som gjenbruk av matavfall til dyrefôr og slam fra oppdrettsanlegg til biobrensel og gjødsel. Dette kan bringe nye elementer inn i verdikjeden for mat som ikke er utprøvd og testet. Her er det behov for mer kunnskap for å sikre effektiv og trygg bruk av nye ressurser og teknologier. For eksempel må regelverksutviklingen og tilsynssystemene for mattrygghet tilpasses ny kunnskap og nasjonale og internasjonale utviklingstrekk.

Energiforsyningssikkerhet

Et viktig mål i energipolitikken er å legge til rette for en effektiv, sikker og miljøvennlig energiforsyning. Norge har store energiressurser og god tilgang på fornybar energi. Samtidig stiller samfunnet stadig større krav til forsyningssikkerhet, og et større innslag av uregulerbar fornybar energi (vindkraft, solkraft) både i Norge og i nabolandene våre stiller økte krav til kraftsystemet. Et godt fungerende kraftmarked er avgjørende for forsyningssikkerheten. I årene fremover vil det derfor være viktig å utvikle og ta i bruk nye teknologi- og markedsløsninger som kan gjøre energisystemet mer fleksibelt.

I en verden med rask befolkningsvekst er tilstrekkelig tilgang på energi avgjørende for å oppnå velstandsøkning og bekjempelse av fattigdom. Petroleum inkludert gass vil fortsatt utgjøre en betydelig del av den globale energiforsyningen, og store energiressurser skal fortsatt utvinnes på norsk sokkel. Det er derfor viktig at petroleumsforskningen utfyller forskningsinnsatsen på andre områder, som reduserte klimagassutslipp og renere hav. En økende andel av forskningsinnsatsen i programmene innenfor petroleumsforskning i Norge rettes mot energieffektivisering og teknologi for reduksjon av klimagassutslipp.

Ekstremisme og terrortrusler

Utfordringene knyttet til ekstremisme og terrortrusler har blitt mer komplekse de siste tiårene. I 2014 la regjeringen frem en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.9 Forebygging står helt sentralt i planen, og det er behov for mer kunnskap, mer samarbeid og bedre koordinering av arbeidet på området. Målet er å fange opp personer i risikosonen så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker. Innsatsen må styrkes på tvers av fagområder og samfunnssektorer. Blant tiltakene i strategien er å øke forskningsinnsatsen på området, bedre kunnskapen gjennom relevante utdanninger og utvikle kompetansen i helsesektoren.

Boks 7.3 Senter for ekstremismeforskning

Som en oppfølging av handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme opprettet regjeringen i 2016 Senter for ekstremismeforskning: høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold (C-REX) ved Universitetet i Oslo. Senteret er en femårig satsing med mulighet for forlengelse i ytterligere fem år som skal gi forskningsbasert kunnskap om årsakene til og konsekvensene av høyreekstremisme, samt økt forståelse av hvordan liberale demokratier kan forsvare seg på en effektiv og akseptabel måte mot voldelige eller antidemokratiske krefter. Senteret forener perspektiver fra statsvitenskap, sosiologi, historie, antropologi, etnografi, kriminologi, psykologi og medievitenskap, noe som sikrer teoretisk og metodologisk mangfold. Den tverrdisiplinære tilnærmingen gjør det i stand til å studere både høyreekstreme holdninger og handlinger og ideologisk og organisatorisk utvikling av høyreekstrem politikk lokalt, nasjonalt og transnasjonalt.

7.4 Sosiale og kulturelle endringer som følge av den teknologiske utviklingen

Globalisering og teknologisk utvikling er vevd tett sammen. Samfunns- og arbeidslivet er i økende grad preget av teknologisk endring. Endringstakten er høy og virkningene til dels uforutsigbare. «Teknologisk utvikling» betyr i denne sammenhengen ikke minst hvordan teknologi brukes. Utfordringene er store og komplekse, og det norske kunnskapssystemet trenger sterke fagmiljøer for å møte dem. Teknologier kan få anvendelser som ikke var påtenkt i utgangspunktet eller skape uventede reaksjoner. Når vi velger teknologi, velger vi samtidig sider ved fremtidens samfunn. Oppfatninger av fortiden og kulturelle fortolkninger av nåtiden legger føringer for veivalgene fremover.10

Sammen med teknologiske perspektiver må derfor juridiske, humanistiske, etiske og samfunnsmessige problemstillinger være med både på å definere utfordringene og i arbeidet med å finne de gode løsningene. Tverrfaglige perspektiver kan bidra til å sikre at utvikling og bruk av teknologiene skjer på en ansvarlig måte. For eksempel vil integrering av kunstig intelligens i våre dagligliv sannsynligvis gjøre hverdagen enklere, men det reiser også en rekke etiske og filosofiske spørsmål omkring menneskenes liv og bevissthet. Det er også juridiske og etiske problemstillinger knyttet til blant annet bioteknologisk forskning og forskningen i skjæringsfeltet mellom kunstig intelligens og nevrovitenskap.

Teknologiutviklingen får også konsekvenser for den offentlige samtalen og ytringsfrihet. Velfungerende medier er sammen med kulturlivet og frivillige organisasjoner en del av infrastrukturen for offentlig samtale og samfunnsdeltakelse og en forutsetning for et demokratisk samfunn. Her blir ideer, holdninger og verdier uttrykt og debattert, her blir kulturelle fellesskap dannet og spenninger og uenighet bearbeidet. Fremveksten av «fake news», nettroll og beslektede fenomener på internett og i sosiale medier truer med å underminere disse verdiene. Det er også grunn til å rette oppmerksomhet mot den digitale utviklingens konsekvenser for det norske språket. Hovedmålet for språkpolitikken er å sikre bruken av et velfungerende norsk på alle samfunnsområder, og en utfordring i årene som kommer er å sikre at norsk språk integreres i nye digitale løsninger.

Det juridiske rammeverket må i størst mulig grad forholde seg til den teknologiske utviklingen. Det krever godt samarbeid mellom juridisk og teknologisk forskning. Vektleggingen av etiske, juridiske og samfunnsmessige perspektiver innenfor den teknologiske forskningen er styrket de siste årene. For eksempel har satsingen på samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (RRI) fått spesielt god omtale i evalueringer av bio- og nanoteknologiprogrammene i Forskningsrådet.11

Universiteter og høyskoler har med sin bredde i faglige disipliner og utdanning særlige forutsetninger for å bidra til å håndtere de store samfunnsutfordringene. Den teknologiske utviklingen fører til et kontinuerlig behov for oppdatering av samfunnets og den enkeltes kompetanse. Derfor setter regjeringen i gang en kompetansereform, «Lære hele livet», jf. omtale i kapittel 2.2.3. Universiteter og høyskoler vil være sentrale i denne reformen.

Utdanningene og studentene er også med på å drive samfunnet videre gjennom å tilføre nye perspektiver og skape nye jobber. I omskiftelige tider med manglende forutsigbarhet og behov for omstilling i samfunnet kan de høyere utdanningsinstitusjonene bidra til stabilitet gjennom å fortolke komplekse hendelser og gjøre dem begripelige i den offentlige debatten. I et arbeidsmarked som i stadig større grad preges av høye kompetansekrav og mindre rutinearbeid, er det behov for ledere og medarbeidere som kan utøve etisk refleksjon, kreativ problemløsning og kritisk tenkning, og som kan håndtere kompleks og tvetydig informasjon og samarbeide på tvers av geografiske, faglige og kulturelle grenser.

Det digitale informasjonslandskapet blir stadig mer komplekst. Kildekritikk og kritisk tenkning blir desto viktigere. Studentene må kunne reflektere rundt etiske, juridiske og sikkerhetsmessige problemstillinger ved bruk av data og teknologi. I tillegg til faglig relevant digital kompetanse og avansert IKT-kompetanse er det behov for mer overordnet teknologiforståelse – digital dømmekraft eller såkalt «digital literacy», som er relevant på tvers av fagområder.12

Fotnoter

1.

«the capacity of a society to ensure the well-being of all its members, minimising disparities and avoiding marginalisation». https://www.coe.int/t/dg3/. Begrepet brukes også i sosiologisk faglitteratur, der det gjerne oversettes med «sammenhengskraft».

2.

«works towards the well-being of all its members, fights exclusion and marginalisation, creates a sense of belonging, promotes trust, and offers its members the opportunity of upward social mobility» http://www.oecd.org/dev/inclusivesocietiesanddevelopment/social-cohesion.htm

3.

Se https://www.uio.no/english/research/strategic-research-areas/nordic/

4.

NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon: Den norske modellens fremtid; NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenser av høy innvandring

5.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Sysselsetting blant innvandrere, registerbasert. Statistikk publisert 13. mars 2018

6.

Digital21: Digitale grep for norsk verdiskaping. 2018

7.

Norsk forskning på antimikrobiell resistens: Kartlegging av FoU-ressursinnsats og vitenskapelig publisering, NIFU-rapport 2018:12

8.

Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015–2020

9.

Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. 2014

10.

Se også kap. 7.3 De store teknologiskiftene, i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge

11.

RRI er en forkortelse for «Responsible Research and Innovation»

12.

Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning

Til dokumentets forside