Meld. St. 4 (2018–2019)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028

Til innholdsfortegnelse

9 Oppfølging av langtidsplanen

9.1 Bedre koordinering

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er et av de viktigste verktøyene for koordinering av politikken for forskning og høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for det norske forskningssystemet, inkludert grunnfinansieringen av universiteter og høyskoler. Det har også et sektoransvar for forskning på sine områder. I tillegg har departementet ansvar for å koordinere regjeringens forskningspolitikk.

De overordnede målene og langsiktige prioriteringene i langtidsplanen samsvarer godt med prioriteringene i det europeiske forskningssamarbeidet. Det er viktig å sørge for koordinering mellom virkemidlene i det norske forskningssystemet og det europeiske, slik at vi får størst mulig samlet effekt av ressursene som investeres.

Sektorprinsippet i forskningspolitikken innebærer at hvert departement har ansvar for forskning og langsiktig kunnskapsutvikling på sine områder. Det betyr blant annet å ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov, å systematisk vurdere forskning som virkemiddel for å nå sektorpolitiske mål og å bidra til forskning og kompetanseoppbygging for sektoren. I 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en veileder for departementenes sektoransvar. Veilederen beskriver departementenes ansvar og Kunnskapsdepartementets koordinerende rolle på forskningsområdet.

Kunnskapsdepartementet finansierer sektoroverskridende forskning over kapittel 285 post 53 i statsbudsjettet. Som en oppfølging av områdegjennomgangen av Forskningsrådet (se omtale under kapittel 9.2) besluttet regjeringen at bruken av midler over 53-posten skal dreies i retning av tre prinsipper:

  • medvirke til oppfølging av regjeringens forskningspolitiske prioriteringer i langtidsplanen

  • gi fleksibilitet til å gjennomføre langsiktige og systemstrategiske endringer. Midler på posten kan for eksempel virke sammen med satsinger fra andre departementer i en startfase. Posten skal virke mobiliserende, ikke kompenserende

  • støtte forskning av høy vitenskapelig kvalitet

9.2 Virkemiddelapparatet

I oppfølgingen av langtidsplanen er det viktig at ulike virkemiddelaktører jobber sammen og er samkjørte der det er naturlig innenfor sine respektive fagområder. Norge har et godt utbygd offentlig virkemiddelapparat som på ulike måter støtter opp under satsinger på kunnskap og ny teknologi. Der det er relevant, bør aktørene samarbeide om kommunikasjon, samordning og synliggjøring av sine respektive virkemidler. Virkemiddelaktørene kan også samarbeide gjennom fellesfinansierte satsinger. Samarbeidet er viktig for å sikre effektiv utnyttelse av offentlige midler, at midlene bidrar til forvaltningens kunnskapsbehov og tydeliggjøring av hvordan de ulike virkemidlene spiller sammen. Regjeringen er opptatt av at den offentlige støtten skal være effektiv og gi størst mulige resultater.

Norges forskningsråd er en sentral aktør i oppfølgingen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. I 2016 ble det gjennomført en områdegjennomgang av Forskningsrådet.1 Ekspertgruppen for gjennomgangen foreslo tiltak for økt vitenskapelig kvalitet i norsk forskning og reduserte administrasjonskostnader i Forskningsrådet. Rapporten retter anbefalinger til forskningssystemet, departementene og Forskningsrådet. Kunnskapsdepartementet har fulgt opp områdegjennomgangens anbefalinger når det gjelder vitenskapelig kvalitet gjennom styringsdialogen med Forskningsrådet. Videre er alle bevilgninger til drift av virksomheten i Forskningsrådet fra 2018 samlet på én post på Kunnskapsdepartementets budsjett.

I det samlede virkemiddelapparatet for næringsrettet forskning og innovasjon er det viktig at forsknings- og innovasjonsvirkemidlene ses i sammenheng. Nærings- og fiskeridepartementet har satt i gang en gjennomgang av de næringsrettede virkemidlene i samarbeid med andre berørte departementer. Gjennomgangen vil ta for seg følgende forhold:

  • ryddige grenseflater og avklarte roller

  • et brukervennlig virkemiddelapparat

  • godt samspill mellom virkemidler på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå

  • mest mulig effekt av de næringsrettede virkemidlene

  • effektiv organisering, styring og administrasjon av virkemiddelaktørene

  • styrket kompetanse hos virkemiddelaktørene innenfor forvaltning og rådgivning

Noen sentrale næringsrettede virkemidler på forskningsområdet er omtalt i kapittel 2, boks 2.2.

9.3 Forsknings- og høyere utdanningsinstitusjonene

De statlige universitetene og høyskolene får gjennomsnittlig nesten 80 % av inntektene i form av statlige grunnbevilgninger. Det er høyt sett i et internasjonalt perspektiv. Bevilgningene fra staten har økt jevnt de siste ti årene. Også de fleste private høyskolene har statstilskudd som hovedinntekt. Regjeringen forventer at institusjonene bruker grunnbevilgningene strategisk til å styrke seg på sine profilerte områder og til å følge opp prioriteringene i langtidsplanen.

Strukturreformen i høyere utdanning har gitt et institusjonslandskap med færre og større forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Imidlertid er det fremdeles behov for samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon institusjonene imellom. Universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene må være i tett kontakt med arbeids- og samfunnslivet både lokalt og nasjonalt.

Universitetene og høyskolene skal utvikle profiler i tråd med sin respektive styrke og egenart. Kunnskapsdepartementet innfører gradvis flerårige utviklingsavtaler (3–4 år) med hver av de statlige institusjonene. Fra 2019 vil alle lærestedene være omfattet av slike avtaler. Utviklingsavtalene er avtaler mellom departementet og et lærested, og inneholder mål og styringsparametre for prioriterte utviklingsområder for institusjonen. Avtalene skal bidra til høy kvalitet og en mangfoldig sektor gjennom tydeligere institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling. De gir rom for å løfte frem områder der institusjonene ser behov for særlig oppmerksomhet, og er samtidig et virkemiddel for nasjonal koordinering og oppfølging av langtidsplanen.

I Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – Grønnere, smartere og mer nyskapende og i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge ble det varslet at regjeringen vil foreta en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet, og av om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov. Instituttpolitikken er en del av forskningspolitikken. Langtidsplanen er regjeringens viktigste instrument i forskningspolitikken, og det er behov for en egen gjennomgang av instituttpolitikken etter at den er lagt frem. Dette arbeidet er startet.

Boks 9.1 Systemet for dimensjonering av høyere utdanning

Samfunnet endrer seg raskt, globalt, nasjonalt og lokalt. Universiteter og høyskoler spiller en viktig rolle i å forutse, møte og påvirke utviklingen innenfor områder med økende og endrede kompetansebehov. Høyere utdanning av høy kvalitet er avgjørende for å sikre fremtidens arbeidskraft og for å fremme omstilling og verdiskaping i det norske samfunnet. For å imøtekomme stadig skiftende behov i samfunnet må den samlede studieporteføljen ved universiteter og høyskoler sørge for at de er i stand til å utdanne tilstrekkelig med kandidater som har riktig og relevant kompetanse.

Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Finansdepartementet som skal vurdere systemet for dimensjonering av høyere utdanning. Aktuelle spørsmål som gruppen skal se nærmere på, er:

  • hvordan kunnskapssektoren vurderer kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov

  • hvordan universiteter og høyskoler setter sammen sitt studietilbud

  • hvordan midler til nye studieplasser over statsbudsjettet tildeles og fordeles mellom institusjoner

  • hvordan departementene arbeider med dimensjoneringen, herunder Kunnskapsdepartementets oppfølging av studieplasstildelinger gjennom rapportering fra institusjonene og vurdering av måloppnåelse

I dag har institusjonene selv hovedansvar for å dimensjonere sine studietilbud og opprette tilbud innenfor gjeldende rammebevilgninger, også i dialog med arbeidsliv og berørte parter. Arbeidsgruppen skal vurdere om dagens system er innrettet på en måte som effektivt møter samfunnets og arbeidslivets behov i landet, herunder om det er behov for å gjennomføre tiltak som kan forbedre systemet. Vurderinger av antallet studieplasser innenfor ulike fagområder er ikke en del av arbeidsgruppens mandat.

Arbeidsgruppen skal ha god arbeidsdeling mot andre pågående arbeider som er relevante for dimensjonering av høyere utdanning, særlig Kompetansebehovsutvalget (KBU) og ekspertgruppen for etter- og videreutdanning (EVU), som utgjør en del av kunnskapsgrunnlaget om fremtidige kompetansebehov og regjeringens kompetansereform.

9.4 Samarbeidsarenaer

Regjeringen ønsker å skape gode arenaer for samarbeid mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene, næringslivet, offentlig sektor og myndighetene.

21-prosessene er en slik samarbeidsarena der næringsliv, forskningsinstitusjoner og myndigheter samles om en felles strategi for satsing på kunnskap og ny teknologi innenfor sin sektor. I 21-prosessene deltar ofte representanter for hele forsknings- og innovasjonskjeden for å se hele verdikjeden i sammenheng. Nylig la Digital21-utvalget frem sin rapport med strategiske råd og anbefalinger om hvordan vi kan styrke næringslivets evne og mulighet til å utvikle og ta i bruk ny teknologi i takt med den økende digitaliseringen. Regjeringen har også opprettet Prosess21, der ekspertene i norsk prosessindustri skal gi anbefalinger om hvordan vi best kan få til minimale utslipp i industrien parallelt med bærekraftig vekst.

Barne- og likestillingsdepartementet igangsetter i 2019 et større arbeid for å få frem et bedre kunnskapsgrunnlag på forskningsområdet «Utsatte barn og unge», i samarbeid med berørte departementer. Arbeidet skal legge grunnlaget for en målrettet, helhetlig og koordinert nasjonal innsats for forskning, utvikling og innovasjon for barn og unge som er i fare for marginalisering og utenforskap, og som over tid kan ha behov for bistand fra ulike hjelpetjenester. Formålet er å fremme en politikk på området som er kunnskapsbasert, og som kjennetegnes av høy kvalitet, brukermedvirkning og effektivitet.

Regjeringen har etablert årlige toppmøter i forbindelse med oppfølgingen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. På toppmøtene kommer deltakere fra akademia, nærings- og samfunnsliv sammen for å diskutere aktuelle problemstillinger i forbindelse med politikken for forskning og høyere utdanning. Møtene har vært viktige arenaer i oppfølgingen av den første langtidsplanen, og regjeringen vil videreføre dem.

9.5 Kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet

Regjeringen vil gjøre forskningen mer tilgjengelig ved å stimulere til mer åpen forskningsformidling og mer åpne data, jf. kapittel 2. Det er behov for å gjøre nasjonal og internasjonal forskning lettere tilgjengelig for både forvaltningen, næringslivet og allmennheten. En viktig del av dette er utarbeiding av kunnskapssynteser og sammenstillinger av forskningsresultater. Det er etablert kunnskapssentre for ulike områder som har dette som en oppgave, for eksempel i helsesektoren og utdanningssektoren. Det kan bli aktuelt å opprette lignende funksjoner også for andre områder.

Langtidsplanen er et langsiktig prioriteringsverktøy. Regjeringen bruker planen i sitt arbeid med de årlige statsbudsjettene. Kunnskapsdepartementet vil gjennomføre en analyse av om og på hvilken måte universitetene og høyskolene har dreid sin virksomhet inn mot prioriteringene i langtidsplanen.

Boks 9.2 Forskning for forsknings- og innovasjonspolitikk

Forskningsprogrammet Forskning for forsknings- og innovasjonspolitikk (FORINNPOL) er en åtteårig satsing i Norges forskningsråd som skal bidra til et styrket og relevant kunnskapsgrunnlag for utforming og gjennomføring av forsknings- og innovasjonspolitikk hos relevante aktører. Viktige delmål er å 1) generere forskning på høyt internasjonalt nivå med relevans for politikkutvikling, og 2) fremme bruk av forskning og forskningsresultater i politikkutvikling og -gjennomføring.

Som del av satsingen er det etablert to tidsavgrensede sentre: Oslo Institute for Research on the Impact of Science (OSIRIS) ved Universitetet i Oslo og The Centre for Research Quality and Policy Impact Studies (R-QUEST) ved forskningsinstituttet NIFU.

Fotnoter

1.

Områdegjennomganger er anbefalt av OECD og er de siste årene blitt tatt i bruk i en rekke land. Målet er å utvikle et verktøy for systematisk arbeid med effektivisering og forbedring på utvalgte områder. For mer om områdegjennomganger, se OECD GOV/PGC/SBO(2013)6 eller DIFI-rapport 2015:18

Til dokumentets forside