9 Tilgang til statlige tjenester og lokalisering av statlige arbeidsplasser

Regjeringen legger vekt på at befolkningen skal ha tilgang til grunnleggende og likeverdige tjenester i hele landet. Staten har en sentral del av dette ansvaret, og bidrar samtidig til viktige arbeidsplasser i lokale og regionale arbeidsmarkeder rundt i landet. Regjeringen er opptatt av å videreutvikle effektive og moderne statlige tjenester som nyttiggjør seg teknologiske muligheter.

9.1 Et operativt, synlig og tilgjengelig politi

Det overordnede målet med politireformen er å sikre et politi som er operativt, synlig og tilgjengelig, som har kapasitet til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet. Målsetningen er et kompetent og effektivt lokalt politi. Effektmålene er både rettet mot tilgjengelighet og tilstedeværelse og god lokal forankring og samhandling. Samtidig skal politidistriktene bygge opp robuste fagmiljøer for å møte dagens og morgendagens utfordringer knyttet til ny, komplisert og ressurskrevende kriminalitet. Dette krever spisskompetanse og mengdetrening.

Strukturdelen av reformen ble ferdigstilt i juni 2018. Politi- og lensmannsetaten består i dag av 12 politidistrikter og 225 tjenestesteder. I kvalitetsdelen av reformen er en rekke større endrings- og forbedringstiltak under gjennomføring, med sikte på et mer enhetlig politi som leverer likere polititjenester med bedre kvalitet over hele landet. Målet om to polititjenestepersoner per 1000 innbyggere innen 2020 skriver seg tilbake til 2008 da Politidirektoratet ga ut publikasjonen Politiet mot 2020. Fra utgangen av 2013 t.o.m. første kvartal 2019 har bemanningen i politiet økt med over 2 800 årsverk, hvorav over 1 650 er politiårsverk. Politibemanningen i samtlige politidistrikt er styrket. I samme periode har politidekningen økt fra 1,71 til 1,95, og med budsjettforslaget for 2020 legger regjeringen til rette for at målet om 2 politiårsverk per 1 000 innbyggere på nasjonalt plan vil bli nådd i løpet av 2020. På denne bakgrunn er opptaket til Politihøgskolen redusert fra 720 til 550 i revidert nasjonalbudsjett for 2018, og ytterligere redusert fra 550 til 400 i budsjettforslaget for 2020. Nedtrekket fra 550 til 400 blir gjennomført ved å redusere antall studieplasser på Politihøgskolen i Oslo.

Med nærpolitireformen gjorde regjeringen helt nødvendige og viktige valg for fremtidens politi. Vi har i dag mer robuste politidistrikter og operasjonssentraler, samt større fagmiljøer. Dette gir gode forutsetninger for å avdekke og bekjempe kriminalitet. Det er etablert politikontakter for alle landets kommuner slik at den gode, lokale forankringen og kontakten som politiet tradisjonelt har hatt med kommunale samarbeidspartnere og befolkningen, kan videreutvikles.

Det er stilt responstidskrav, og responstid inngår som et styringsparameter i tildelingsbrevet. Politidirektoratet rapporterer tertialvis. I 1 tertial 2019 innfrir politiet responstidskravet i kategorien 2000–20.000 innbyggere. For kategorien over 20.000 er resultatet 1 minutt svakere enn kravet, mens for tettsteder med mindre enn 2000 innbyggere er resultatet 1 ½ minutt svakere enn kravet.

Det er en utfordring at saksbehandlingstiden har økt i flere politidistrikter. Straffesaksrestanser, særlig på vold og seksuallovbrudd, følges tett opp. Samtidig er ikke bildet entydig negativt. Riksadvokaten er tydelig på at kvaliteten i straffesakene har blitt bedre og at den stadig blir jevnere. Det anmeldes flere alvorlige lovbrudd enn før, og flere saker oppklares. Det er grunn til å anta at reformen bidrar til at politiet avdekker flere slike saker og oppklarer flere av dem.

Difi foretar årlige evalueringer av reformen og har så langt levert tre statusrapporter, samt en egen underveisrapportering om kultur, holdninger og ledelse. Ny evaluering vil foreligge våren 2020. Målene for evalueringen er å vurdere effektene av nærpolitireformen i lys av de målene som er satt. I tillegg skal det gjennomføres en evaluering av tjenestestedsstrukturen i 2022. Så langt viser evalueringene fra Difi at reformen er i rute, men at det fortsatt er utfordringer i den videre gjennomføringen. Utfordringene knytter seg særlig til at det er krevende å stå i reformprosess over så lang tid. Difi peker også på at det vil ta tid å hente ut de store gevinstene av reformen. Difi understreker at målkonflikter og spenninger i reformen må avveies og balanseres, og viser spesielt til balansen mellom spesialisering og økt lokal tilstedeværelse. Regjeringen vil i melding til Stortinget høsten 2019 legge fram en gjennomgang av reformen og hvordan regjeringa vil følge opp anbefalingene fra Difi.

I tillegg til styringsdialog og evalueringer av reformen, gir den årlige nasjonale innbyggerundersøkelsen viktig styringsinformasjon. I undersøkelsen inngår flere spørsmål om befolkningens oppfatninger av politiet, herunder opplevd trygghet, tillit og inntrykk av politiet på ulike områder.

Siste innbyggerundersøkelse er fra 2018. Sammenlignet med perioden 2015–2017 er det en nedgang i tilliten til politiet i 2018. Selv om det er nedgang også når det gjelder opplevd trygghet, føler hele 92 prosent av innbyggerne i Norge seg trygge. Når det gjelder oppfatning av politiets tilstedeværelse og tilgjengelighet har dette i mindre grad endret seg de siste tre årene.

9.2 Forsvar for hele landet

Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges sikkerhet, interesser og verdier. En rekke hensyn inngår i beslutninger om lokalisering av militær virksomhet. I første rekke vektlegges operative hensyn, herunder sikkerhets- og forsvarspolitisk målsettinger om tilstedeværelse, aktivitet og beredskap. I tillegg kommer historiske forhold, med lokalisering til steder hvor det i lang tid har vært militær virksomhet. Et resultat av mange beslutninger over tid om organiseringen og lokaliseringen av forsvarssektorens ulikeartete virksomhet, er at Forsvaret og forsvarssektoren er lokalisert på en rekke steder, og det gjennomføres trenings- og øvingsaktiviteter i store deler av landet.

Sektorens tilstedeværelse skaper behov for statlige ansatte i områder hvor det ellers kan være få eller ingen andre statlige aktører. Forsvarssektoren er således en viktig bidragsyter til å sikre balansert lokalisering av statlige arbeidsplasser, og bygger med dette opp under et av regjeringens distriktspolitiske mål. Videre kjøper forsvarssektoren daglig en rekke varer og tjenester fra lokalsamfunnene der Forsvaret er lokalisert og driver aktivitet. Dette gir et viktig økonomisk bidrag til næringslivet i disse områdene.

Regjeringens visjon er at nordområdene skal være en fredelig, skapende og bærekraftig region (Granavolden-plattformen). Med sitt kontinuerlige bidrag til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og situasjonsforståelse i nord, gjør Forsvaret og øvrig forsvarssektor en betydelig innsats for å sikre at utviklingen i Nord-Norge går i ønsket retning.

Regjeringen styrker Hæren og Heimevernet, spesielt i nord. Hæren og Heimevernet øker trening og øving i Nord-Norge. Forsvaret bygger også opp permanent tilstedeværelse i Finnmark, og samler Hærens og Heimevernets avdelinger i Finnmark under en felles ledelse, Finnmark landforsvar. Det skal videre etableres en kavaleribataljon ved Garnisonen i Porsanger. Grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger styrkes med et jegerkompani. Innsatsstyrken og områdestrukturen til HV-17 i Finnmark videreutvikler sin kapasitet slik at disse, sammen med hæravdelingene i Finnmark, utgjør et mest mulig helhetlig og sammensatt virkesystem. Heimevernets innsatsstyrker skal kunne anvendes på en fleksibel måte over hele landet der behovet er størst. Innsatsstyrken i HV-16 er trent for innsats i Finnmark, samtidig som ytterligere en innsatsstyrke er under etablering i HV-08 Agder og Rogaland. Denne innsatsstyrken øremerkes for innsats i Finnmark.

Samtidig som Forsvaret skaper mange positive ringvirkninger, kan Forsvaret også påføre det omkringliggende samfunnet belastninger. Forsvarets virksomhet krever tilgang til store arealer. Operasjoner, trenings- og øvingsaktivitet medfører støy og andre ytre påvirkninger på miljøet. Forsvarets vertskommuner landet over fortjener anerkjennelse for den innsats de gjør for å legge til rette for Forsvarets virksomhet. De siste tiårene har Forsvaret og forsvarssektoren redusert sitt nærvær en rekke steder i landet. For mange lokalsamfunn har det vært utfordrende, men fraflyttingen fra militære anlegg har også medført annen aktivitet og positive ringvirkninger i flere av de berørte lokalsamfunn. Militære anlegg og infrastruktur som sektoren ikke lenger har behov for, kan også ha potensial for videreutvikling til sivile formål, og slik representere en positiv mulighet for utvikling av enkelte lokalsamfunn. Regjeringen vil legge frem for Stortinget en ny langtidsplan for forsvarssektoren våren 2020.

9.3 Trygghet og beredskap

Regjeringen vil bygge sin politikk på samfunnets og den enkeltes behov for trygghet. Mer ekstremvær øker flom- og skredfare, og gjør energiforsyningen og mobil-, fast- og nødmeldingsnett mer sårbare. I nord gir også klimatiske forhold, lange avstander og lange mørkeperioder særlige utfordringer når ulykker skjer, særlig på havet eller i kystnære områder. Helikopterberedskap er i dag den eneste egnede redningsenheten for de utfordringer som er i disse områdene.

9.3.1 Flom og skred

Norge har de senere årene opplevd flere flom- og skredhendelser med betydelige skader. Klimaendringer vil forsterke dette. Så langt er det avdekket at 160 000 mennesker bor i utsatte områder. Bevisstheten i samfunnet omkring risiko har økt, samtidig som at befolkningsvekst og økonomisk vekst påvirker skadepotensialet.

Innbyggere og tilreisende skal oppleve stor grad av trygghet for ikke å bli rammet av flom og skred. Utfordringene knyttet til håndtering av risikoen er på mange områder så store at det er behov for et sterkt statlig engasjement med bistand både faglig og økonomisk. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bistår kommunene med forebygging av flom- og skredskader, og bidrar med kompetanse og ressurser til kartlegging, arealplanlegging, sikring, overvåking, varsling og i beredskapssituasjoner. Arbeidet skal redusere faren for tap av menneskeliv og skader på verdier ved flom og skred som kan ramme eksisterende bebyggelse.

Regjeringen tar folks trygghet på alvor, og har de siste årene styrket arbeidet med forebygging mot flom- og skredskader. Målet er å skape tryggere lokalsamfunn og økt samfunnssikkerhet. For å gi økt forutsigbarhet etter flom- og skredhendelser har regjeringen i budsjettet for 2020 foreslått en egen budsjettpostfor haste- og krisetiltak. Dette skal sikre at NVE har budsjettmessig dekning for å iverksette tiltak under og etter en hendelse. Det er viktig å komme raskt i gang med tiltak for å avverge ytterligere skader. I budsjettforslaget for 2020 er det foreslått å bevilge 1 080 mill. kr til skredsikring av riksveier.

9.3.2 Forsterket e-kom

De norske mobil- og fastnettene, som omtales som nett for elektronisk kommunikasjon (ekomnett), blir en stadig viktigere grunnmur i digitaliseringen i Norge. De norske ekomnettene er av høy kvalitet, og de kommersielle tilbyderne leverer høy oppetid. Samtidig lever vi i en periode med stadig mer ekstremvær som utfordrer alle typer infrastruktur, også ekomnettene.

Programmet for forsterket ekom, som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) leder, er et samarbeid mellom fylkesmennene, direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og de kommersielle tilbyderne Ice, Telenor, Telia og Norkring. Programmet skal identifisere de mest utsatte kommunene, og sikre at et utvalgt område i hver kommune får forsterket mobilnett. Som regel blir det området som dekker kommunens beredskaps/kriseledelse valgt til forsterking, og alle med mobiltelefoner vil kunne oppsøke det forsterkede området ved behov.

Området får tre døgn med reservestrøm. I tillegg blir det lagt til en forsterket tilknytning mellom mobilbasestasjonene og resten av mobilnettet. Området får dermed styrket beredskap mot utfall av strøm og hendelser som rammer tilknytningen til resten av mobilnettet. Forsterket ekom blir gjennomført for alle de kommersielle mobiltilbyderne som er tilstede i de utvalgte områdene. På denne måten får de mest utsatte kommunene mer robuste mobilnett. På de lokasjonene hvor dagens Nødnett er innplassert sammen med de kommersielle tilbydernes utstyr, styrkes også Nødnetts basestasjoner, slik at også dagens nød- og beredskapskommunikasjon kan dra nytte av forsterkningen.

Hvilke kommuner som velges for forsterkning baseres på fylkesmennenes prioriterte lister over utsatte kommuner, Nkoms og tilbydernes vurderinger av sårbarheten i mobilnettet, samt kost/nytte vurderinger av tiltakene. Gjennomføring av forsterkningstiltak har hittil hovedsakelig blitt prioritert for isolasjonsutsatte kommuner på Vestlandet, i Lofoten og i Finnmark.

Programmet startet i 2014, og til nå har over 40 kommuner fått midler til forsterket ekom. I 2020 er det foreslått å styrke tildelingen med ytterligere femten millioner kroner. Totalt sett vil en slik økning bidra til å gi anslagsvis ti nye kommuner et område med forsterket ekom, tre ekstra kommuner sammenlignet med opprinnelig plan.

(I 2020 er det planlagt 7 nye kommuner under forutsetning av en ordinær Post 70 tildeling).

9.3.3 HF-dekning i nordområdene

Norge har rednings- og beredskapsansvar i deler av de nordligste havområdene opp til Nordpolen. Det foregår økt næringsaktivitet i havområdenebl.a. som følge av at klimaendringene gjør disse områdene mer tilgjengelige.

For å understøtte Norges ansvar for redningsberedskap i nordlige havområder opp til Nordpolen, foreslås det å opprette tilfredsstillende High frequency (HF)-dekning i de nordligste havområdene ved å etablere to basestasjoner i nord. Tiltaket vil bedre nødkommunikasjonsmulighetene og bidra til å redusere risikoen for alvorlige konsekvenser av hendelser. Når dekningen er etablert, etter planen i 2020, vil Hovedredningssentralene og kystradiostasjonene kunne ha tovegs-talekommunikasjon med nødstedte og redningsressurser i området, noe som er avgjørende for en effektiv redningsinnsats.

9.3.4 Ny redningshelikopterbase i Tromsø

Redningshelikopterberedskapen i Nord-Norge er ikke like god som ellers i landet. Det er store avstander mellom redningshelikopterbasene i Bodø og på Banak. Klimatiske forhold, lange avstander og lange mørkeperioder gir særlige utfordringer. Det har i den senere tid vært en økning i fritidsaktiviteter i Troms. Cruisesesongen er forlenget med flere anløp og store passasjerskip passerer kysten. Vintercruise er blitt vanlig og aktiviteter som fjellklatring, brevandring, fjellvandring og dykking har økt. Når ulykken er ute er tid en viktig faktor. Helikopterberedskap er i dag den eneste egnede redningsenheten for de utfordringer som er i disse områdene. Fly, båter, biler og mannskaper på bakken vil ha begrensede muligheter til å nå hurtig ut og redde mange mennesker, slik behovet ofte vil være i en kritisk situasjon på havet eller i kystnære områder. Forsvarets Bell 412-helikopter står i dag på Bardufoss med én times beredskap for politiet. Regjeringen anbefalte i Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft – Langtidsplan for Forsvaret å samle Bell 412-helikopterne på Rygge som særskilt helikopterkapasitet for spesialstyrkene. For å sikre at beredskapen for politiet er ivaretatt i Nord-Norge foreslår regjeringen å iverksette en midlertidig løsning for politiberedskapen i Nord-Norge gjennom innleie av sivil helikopterberedskap.

For å styrke redningsberedskapen i Nord-Norge tas det sikte på å opprette en ny redningshelikopterbase i Tromsø basert på sivil innleie. Justis- og beredskapsdepartementet vil igangsette en konkurranse og innhente anbud. Det foreslås at denne basen også tilrettelegges for å dekke det spesielle behovet til politiet og at dette inkluderer dagens beredskap på én time. Det vil på sikt bli vurdert om det er hensiktsmessig å gå over til Forsvaret som operatør av basen. En slik vurdering vil først kunne bli gjort når en har tilstrekkelig erfaring med drift av de nye helikoptrene. Det tas sikte på at den nye redningshelikopterbasen settes i drift i løpet av 2022.

9.4 Tilgang til publikumstjenester og lokalisering av statlige arbeidsplasser i en tid i forandring

Nødvendige strukturreformer innen politi, UH-sektor, sykehus, fylkes- og kommunestruktur m.v har konsekvenser for lokalisering av arbeidsplasser. Mange statlige tjenester digitaliseres. Det legger til rette for økt tilgjengelighet og kvalitet. Samtidig vil det på noen områder fortsatt være et behov eller ønske om publikumstjenester med fysisk tilstedeværelse. Da må disse organiseres mest mulig hensiktsmessig.

Digitalisering har medført en enklere hverdag for bedrifter og innbyggere. Brukerne trenger ikke lenger å møte fysisk på et kontor, og reiseavstander betyr mindre. Digitaliserte tjenester tilrettelegger for at innbyggerne og næringslivet får standardiserte og mer tilgjengelige tjenester, uavhengig av hvor man bor i landet. Gode eksempler er skattemeldingen, som vi før måtte levere på papir, tilrettelegging for rapportering og søknader på nett, banktjenester og byggesøknader. Det gjør digitalisering til god distriktspolitikk. Forutsetningen er en god digital infrastruktur i hele landet. Derfor vil regjeringen legge til rette for økt bredbåndsutbygging, blant annet gjennom de statlige bidragene til bredbåndsutbygging i distriktene (jf. kapittel 8).

Digitaliseringen har for eksempel skapt nye muligheter i arbeidet med bevaring og formidling av kulturarv. Gjennom digitalisering kan ikke-digitalt kulturarvsmateriale gjøres tilgjengelig for flere, og dermed gi bedre forutsetninger for å forstå dagens samfunn. Regjeringen foreslår at det opprettes 70 nye arbeidsplasser i Mo i Rana for å styrke satsing på digitalisering av kulturarvsmateriale. Satsingen vil gjøre det mulig å få fortgang i digitaliseringen av de delene av samlingene i Nasjonalbiblioteket som ennå ikke er digitalisert.

Digitaliseringen gjør det mulig å endre oppgavefordelingen, samle oppgaveløsningen og redusere antall fysiske lokasjoner, slik vi ser eksempler på i Skatteetaten og Lånekassen. Både for Skatteetaten og Lånekassen er kontakten med brukerne nå i all hovedsak digital. For Skatteetaten har dette lagt til rette for en spesialisering av av etatens oppgaver, med dertil hørende kompetanseheving av medarbeidere. For Lånekassens del har det reduserte behovet for manuell saksbehandling og mer behov for IKT-kompetanse ført til konsentrasjon av ressursene på færre regionkontorer.

Regional statlig forvaltning har vært gjennom store strukturelle endringer i de senere år (Difi 2017). Et dominerende utviklingstrekk er at det blir færre regionale enheter med sterkere spesialisering, oppgavedifferensiering og etablering av fellestjenester. Staten vil likevel fortsatt ha behov for å være til stede i ulike deler av landet for å løse oppgaver overfor innbyggere, næringsliv og kommuner. Det fremgår av Granavolden-plattformen at regjeringen vil kartlegge og vurdere hvordan statlige publikumstjenester kan legges til kommunale servicekontor for å bidra til en effektiv forvaltning og god tilgjengelighet.

Digitalisering legger til rette for økt kvalitet og tilgjengelighet på statlige tjenester, samtidig reduserer digitalisering behovet for fysisk tilstedeværelse og antall statlige ansatte. Dette påvirker særlig de mindre arbeidsmarkedsregionene. På grunn av sysselsetting i kommunal sektor, er andelen offentlig ansatte av total sysselsetting likevel høyere i de minste arbeidsmarkedsregionene enn i byregionene.

Kilde: SSB, registerbasert sysselsetting, etter sektor. Beregninger: KMD.

Det aller meste av veksten i statlig sysselsetting har kommet på prioriterte områder som helsetjenester og høyere utdanning. Det har vært spesielt stor vekst ved universiteter og høyskoler, som har over 10 000 flere ansatte nå enn de hadde i 2005. Også Politiet, Kriminalomsorgen og Statens Vegvesen har hatt en solid vekst. Samtidig som statlig sysselsetting i de større byene vokser, opplever omtrent to av tre kommuner at det blir færre statlige arbeidsplasser i kommunen. Dette skyldes en utvikling vi har sett gjennom de siste to-tre tiårene, der digitalisering av tjenester reduserer behovet for lokal tilstedeværelse, og de ansatte blir samlet i større fagmiljøer. Dette bidrar til økt kvalitet i oppgaveløsningen, samtidig som tjenestene i mange tilfeller blir mer tilgjengelige for brukere over hele landet.

9.5 Nye grep i lokaliseringspolitikken

Regjeringen vil at kompetansearbeidsplasser skal lokaliseres over hele landet, og at det skal være en god regional fordeling av statlige arbeidsplasser. Statlige arbeidsplasser bidrar til mer dynamiske arbeidsmarkeder, med flere muligheter for bedrifter til å rekruttere, og bedre karrieremuligheter for arbeidstakere med høyere utdanning. På denne måten kan staten ta i bruk kompetansen som finnes over hele landet, og samtidig bidra til større kompetansebase og høyere verdiskaping i de regionale arbeidsmarkedene. Ny statlig virksomhet skal derfor som hovedregel etableres utenfor Oslo.

Norge har mange sterke fagmiljøer over hele landet. Vi har i større grad utnyttet de kompetansemiljøer som finnes rundt i eget land, enn våre naboer i Skandinavia. Vi har i stor grad lagt oppgaver til laveste forvaltningsnivå, når det er mulig. Store, statlige virksomheter har i større grad regionkontorer og mange tilsyn/direktorater er lagt til byer utenfor Oslo. Det har i seg selv gitt mange statlige arbeidsplasser utenfor storbyene, men også gjort det lettere å bygge opp kompetansemiljøer over hele landet.

Regjeringen har, fra den tiltrådte høsten 2013, tatt en rekke grep for å styrke den statlige lokaliseringspolitikken. Retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteyting har blitt tydeliggjort. Det skal blant annet utredes flere alternativer ved nyetableringer, strukturendringer og utlokaliseringer enn tidligere. Det er lagt fram en lokaliseringsplan. I perioden 2005–2013 vedtok Stoltenbergregjeringen flytting og nyetablering av 557 arbeidsplasser utenfor Oslo arbeidsmarkedsregion, samt 810 flyttinger fra Oslo kommune til andre kommuner innenfor Oslo arbeidsmarkedsregion. Det innebærer at Solbergregjeringen har flyttet og nyetablert over dobbelt så mange arbeidsplasser utenfor Oslo arbeidsmarkedsregion som forrige regjering. Det er vedtatt en regionreform, der mange statlige arbeidsplasser blir overført til fylkeskommunene.

I Granavolden-plattformen blir det uttrykt høye ambisjoner for statlig lokaliseringspolitikk framover. Lokaliseringsplanen fra 2017 skal følges opp, og det skal arbeides for ytterligere utflyttinger. Regjeringen skal sikre helhetlig oversikt og koordinering av flytting, nedleggelse og opprettelse av statlige arbeidsplasser. Ved strukturendringer vil regjeringen sikre en fortsatt god regional fordeling av statlige kompetansearbeidsplasser.

Regjeringen vil ta nye grep for å nå de høye ambisjonene i Granavolden-plattformen. Regjeringen vil at:

• Beslutninger om strukturendringer i statlige etater skal ta hensyn til utvikling i statlige arbeidsplasser i berørte kommuner og arbeidsmarkedsregioner for å redusere negative, samlede virkninger i utvikling av statlige arbeidsplasser

• Utredninger om strukturendringer skal inneholde vurdering av utflytting fra Oslo

• Det skal settes tydeligere krav til utredninger av lokaliseringspolitiske hensyn i prosesser som vil innebære strukturendringer i statlige etater

• Statlige sektormyndigheter bør som hovedregel informere berørte lokale og regionale myndigheter om relevant utredningsarbeid dersom det er sannsynlig at det vil føre til strukturendringer i deres områder,

• Statlige virksomheter skal ta hensyn til lokaliseringspolitiske avtaler inngått mellom fylker i forbindelse med regionreformen

Dette gjelder for de statlige virksomhetene som er omfattet av retningslinjene for statlig lokalisering. I sektorer der det er nedfelt i lov at en virksomhet selv kan ta beslutninger om lokalisering, må departementene vurdere hvordan lokaliseringspolitiske hensyn bør ivaretas i de ulike tilfellene.

Etter beslutning om hvor i landet arbeidsplassene skal lokaliseres, gjelder statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging også for statens egne lokaliseringer. Retningslinjene sier at besøk- og arbeidsintensive statlige virksomheter skal lokaliseres ut fra en helhetlig regional vurdering, tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkt i regionale areal- og transportplaner.

Regjeringen vil som en oppfølging av Granavolden-plattformen om statlig lokaliseringspolitikk, etablere piloter for styrket samarbeid i kompetanseklynger og evt. samlokalisering av mindre avdelinger av statlige etater i samme bo- og arbeidsmarkedsregion. Regjeringen vil derfor prøve ut en ny modell for «Statens Hus», der mindre avdelinger av statlige etater samlokaliseres og arbeider sammen i et felles statlig forvaltningsmiljø.

Slike piloter skal teste ut forsterket samarbeid mellom etatene innenfor områder som for eksempel rekruttering, IKT og utnyttelse av tverrsektoriell kompetanse, og felles samhandling med kommuner og fylkeskommune. Ved å etablere kompetanseklynger og nye samlokaliseringer, kan det samlede offentlige fagmiljøet i bo- og arbeidsmarkedsregionen styrkes. Det vil skape større fagmiljø som kan utnytte kompetanse på tvers, ha felles digital infrastruktur koblet opp mot statlige etater andre steder, og også samhandle tettere med fylke og kommune. Et slikt felles fagmiljø i et «Statens Hus» vil gjøre det lettere å beholde og rekruttere kompetanse i de statlige etatene som er der i dag – og legge bedre til rette for at flere statsetater enn i dag kan rekruttere og tilsette folk desentralisert.

Regjeringen viser også til føringene fra en samlet komite i Innst. 119 S (2018-2019) om å vurdere lokalisering andre steder enn «fylkeshovedstedene». Etableringen av slike piloter vil gjøres i dialog med de berørte kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen mener det er særlig aktuelt å gjennomføre pilotene i kommuner som nylig er vedtatt sammenslått, der hensiktsmessige regionale sentra tjener større bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Pilotene må også ses i lys av Granavolden-plattformens punkt om at regjeringen vil kartlegge og vurdere hvordan statlige publikumstjenester kan legges til kommunale servicekontor for å bidra til en effektiv forvaltning og god tilgjengelighet. Pilotene skal evalueres.