1 Innledning
1.1 Bakgrunn for oppnevning av en arbeidsgruppe
Arbeidet med HVPU-reformen har avdekket store behov for kompetanseutvikling innenfor flere områder. Nødvendigheten av kompetanseheving for ulike personalgrupper på alle nivåer er påpekt i flere offentlige dokumenter vedr. reformen. Nødvendigheten av kompetanseheving gjelder ansatte i de kommunale tjenesteapparatene såvel som for ansatte i spesialisttjenestene. Det innebærer at også etter- og videreutdanning av personell er nødvendig.
Ansvarsreformen har i betydelig grad endret rammebetingelsene når det gjelder omsorgen for psykisk utviklingshemmede. De endrede rammebetingelsene burde gi gode forutsetninger for bedring av den psykisk utviklingshemmedes levekår, og muligheter for økt sosial deltaking. Endringene i rammebetingelsene krever en ny profesjonalitet, slik at det ikke utvikles en ny særomsorg på kommunalt nivå:
«Erfaringene viser at den modell for omsorg som velges gir viktige rammer for aktiviteter, vennskapsforhold og leve kår, og påvirker derigjennom livskvaliteten for omsorgsbrukeren.» (Stangvik 1992)
En bedring av kvaliteten på omsorgen vil i stor grad være avhengig av kompetansen til de ansatte. Data fra kommunenes virksomhetsplaner viser at det vil være behov for ca 8–10 000 nye årsverk i tillegg til de 9 000 årsverk som ble brukt i HVPU-systemet. Dette innebærer en fordobling av årsverk. Statistikken viser at kun 20% av årsverkene i det tidligere HVPU var besatt av personell med høyere utdanning. Miljøpersonell uten utdanning utgjorde hele 32% av alle ansatte.
Undersøkelser, som bl.a. er gjort i Hedmark fylke, viser at så mange som 80-85% av de som har 3-årig helse- og sosialfaglig utdanning i kommunene, innehar ledende stillinger. Dette kan tyde på at det personell som er i daglig samhandling med de psykisk utviklingshemmede i stor grad er ufaglærte, eller bare har utdanning på videregående skoles nivå. Det dokumenterte behovet for nye stillinger samt det faktum at tilgangen på helse- og sosialpersonell med høyere utdanning er lav, gir grunn til bekymring. Dersom reformen skal bli vellykket, må det etableres en ny faglig praksis i kommunene:
Problemet består ikke lenger i å legge forholdene til rette for spesielle grupper, men å bidra til at den enkelte oppnår optimal deltakelse og likeverd i samfunnet. Forutsetningen for at dette skal kunne skje, er at deltakelse og likeverd stilles opp som sentrale målsettinger for omsorg, og at faglige aktiviteter styres og koordineres i forhold til målsettingene. (Stangvik 1992)
Arbeidet med reformen har i stor grad vært knyttet til organisatoriske, administrative og økonomiske forhold. Dette er viktige forutsetninger, og vil i tillegg til kompetanseutvikling kunne bidra til å endre faglig praksis i kommunene, og forhindre at det utvikles ny særomsorg.
1.2 Arbeidsgruppas sammensetning
Sammensetningen av gruppa er gjort dels ved personlig oppnevning av fagpersoner og dels gjennom etats- og brukerrepresentasjon. Sosialdepartementet har lagt til grunn følgende prinsipper for oppnevningen:
Enkeltpersoner for å ivareta faglige synspunkter, etatsrepresentanter for å ivareta forvaltninger og myndighetenes synspunkter, og organisasjoner for å ivareta kommunenes og brukergruppenes synspunkter.
Arbeidsgruppa har hatt følgende medlemmer:
Knut Østrem (leder). Leder for Møller kompetansesenter for hørselshemmede, Vikhov.
Jon Ekeland. Rektor, Trondheim helsefaghøgskole.
Jan Skjerve. Sjefpsykolog. Institutt for klinisk psykologi, universitetet i Bergen.
Else Lindvik. 1. konsulent, Fylkesskolesjefen i Nordland, Bodø.
Hans Resell. Overlege. Barnehabiliteringsteamet i Telemark.
Anne Marie Hernes. Spesialkonsulent. Kommunenes Sentralforbund. (t.o.m. mai 93.)
Thomas Øye. Spesialkonsulent. Kommunenes Sentralforbund. (f.o.m. oktober 93.)
Olav Refsdal. Leder for Rådet for høyskoleutdanning i helse- og sosialfag.
Sidsel Grasli. Nestleder, Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede.
Anne Gro Amlund. 1. konsulent. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Årstein Skiftun. Psykolog. Representerer Helsedirektoratet.
Hanne Luthen. 2. nestleder, Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere.
Sosialdepartementet har ikke hatt med representant i arbeidsgruppa, da Hanne Luthen som opprinnelig var Sosialdepartementets representant, skiftet jobb tidlig i arbeidsprosessen.
Kommunenes Sentralforbund skiftet representant underveis i prosessen, og fra mai '93 til oktober '93 var det ingen representant fra Kommunens Sentralforbund som deltok på møtene.
Arbeidsgruppas sekretær har vært Anders Øystein Gimse, undervisningkonsulent i Habiliteringstjenesten i Hedmark.
1.3 Arbeidsgruppas mandat
Arbeidsgruppa ble gitt følgende mandat:
Arbeidsgruppa skal vurdere situasjonen på landsbasis og beskrive på hvilke nivåer og områder innsats for å høyne kompetansen hos ansatte i kommunen bør skje, for å gi best mulig tjenester og tiltak for psykisk utviklingshemmede i tråd med de mål og retningslinjer som er nedfelt av Stortinget.
Med nivåer menes både de ulike etater og instanser på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, og utdanningssystemet som videregående skole, høgskole og universitet.
Med områder menes både de ulike fagområder og virksomhetsområder som barnehage, skole, arbeid og sysselsetting, bolig og dagligliv samt fritid. Innenfor disse områder vil det være ulike målgrupper som har behov for opplæring. Her skal det særlig fokuseres på de kommunalt ansatte som er i direkte samhandling med funksjonshemmede.
På bakgrunn av det ovennevnte bes arbeidsgruppa legge fram forslag til kompetanshevende tiltak:
Innenfor utdanningssystemet når det gjelder innhold i undervisningen og dimensjoneringen av opptakskapasiteten. Herunder bør gruppa også vurdere videre- og etterutdanning.
Innenfor arbeidslivet når det gjelder ulike opplæringsmodeller.
Arbeidsgruppa bes også vurdere hvordan studieorganisasjonene best kan bidra til kompetansespredning.
Gruppa bes legge fram forslag til en handlingsplan hvor de ulike tiltak beskrives og prioriteres. Handlingsplanen bør utformes slik at den kan iverksettes av arbeidsgivere eller inngå i det generelle utdanningssystemet og i hovedsak finansieres innenfor det ordinære system.
Gruppa bes vurdere praktiske og økonomiske konsekvenser av sine forslag og herunder peke på forslag til prioriterte tiltak som baserer seg på uendret ressursbruk innen dette området.
1.4 Drøfting av mandatet
Som det framkommer av det mandat arbeidsgruppa har fått tildelt, er målgruppa i første rekke definert som ansatte i kommunen, eller på 1. linjenivået. Dette må, etter arbeidsgruppas mening, bety hele spekteret av kommunalt ansatte, uavhengig av etatstilknytning og profesjon. Mandatet peker spesielt på det personell som er i direkte samhandling med funksjonshemmede, og arbeidsgruppa har sett det som både viktig og nødvendig å vie dette personell spesiell oppmerksomhet, fordi majoriteten av disse er ufaglærte.
Siden mandatet også peker på viktigheten av å relatere kompetansen til de mål og retningslinjer for HVPU-reformen som er nedfelt av Stortinget, vil et viktig formål med kompetanseutviklingen være å motarbeide særomsorgstenkning. Dette forutsetter at både ledere og mellomledere må involveres.
Mandatet retter også oppmerksomheten mot 2. og 3. linjenivåene, som etter arbeidsgruppas fortolkning må bety at det er nødvendig å styrke kompetansen både innenfor habiliteringsteamene og de statlige kompetansesentrene, for at denne kompetansen skal komme de kommunalt ansatte til gode. P.g.a. den relativt korte tidsfristen, har arbeidsgruppa imidlertid måttet avgrense mandatet i den forstand at en i hovedsak har rettet oppmerksomheten mot 1. linjenivået. I denne sammenheng er det nødvendig å vurdere hvordan kommunen som arbeidsgiver kan bidra til å bygge opp nødvendig kompetanse for sine ansatte.
Utdanningssystemet blir, etter arbeidsgruppas oppfatning, en sentral innfallsvinkel både når det gjelder kompetanseoppbygging og kompetansespredning. I tillegg vil studieorganisasjonene kunne være viktige bidragsytere.
Et viktig spørsmål er hva slags kompetanse kommunene har behov for innenfor de ulike områder og nivåer. Arbeidsgruppa diskuterte hvorvidt man skulle gå inn på en kartlegging av disse behovene, men valgte å støtte seg til de undersøkelser og kartlegginger som er foretatt. Et annet viktig spørsmål blir hva slags forløp kompetanseoppbyggingen bør ha. Det ble også nødvendig for arbeidsgruppa å avklare begrepet kompetanse, siden kompetanse også handler om holdninger, etikk og relasjoner.
Arbeidsgruppa oppfattet mandatet omfattende og krevende og var fra starten av klar over at det ville bli vanskelig å gi tilfredsstillende svar på alle spørsmål. Svarene framstår som et produkt av en lang prosess gruppa har vært igjennom. Arbeidet blir avsluttet midt i denne prosessen, og gruppemedlemmene har hver for seg en liste med problemområder som skulle hatt bedre gjennomdrøfting, bedre dekning og klarere svar. Gruppa er særlig opptatt av at innstillingen ikke i tilstrekkelig grad har et framtidsrettet perspektiv. Vi måtte sette hovedfokus på en her-og-nå-situasjon som er bekymringsfull. Når hovedansvaret for å gi psykisk utviklingshemmede gode levevilkår og god livskvalitet i stor grad er overlatt til ufaglærte, var det viktig i første rekke å drøfte hva som kan gjøres på kort sikt. Handlingsplanen kan derfor i for sterk grad bli preget av kvantitesøkning, men arbeidsgruppas drøftinger har i stor grad satt fokus på kvalitet og innholdet i den nye yrkesrollen som ansvarsreformen krever. Vi håper imidlertid at vi har fått tydelig fram at kompetansen hos yrkesutøveren først og fremst må bestå i en solid ideologisk forankring, en grundig bevissthet og kunnskap om egne holdninger og en etisk bevissthet som er så sterk at det psykisk utviklingshemmede menneske alltid skal være trygg under omsorgsgiverens ledelse.
1.5 Arbeidsgruppas arbeid
Arbeidsgruppa, som er oppnevnt av Sosialdepartementet, hadde sitt første møte 26. november 1992. Arbeidsgruppa skulle innenfor en tidsramme på 9 mnd. legge fram sitt forslag til handlingsplan. På grunn av mandatets omfang ble arbeidsprosessen forlenget, og forslaget til handlingsplan ble overlevert i desember 1993.
Arbeidsgruppa har hatt 8 heldagsmøter og et arbeidsseminar over 2 dager. Arbeidsgruppa har også invitert representanter fra aktuelle opplæringsprosjekter som er igangsatt av Sosialdepartementet, for orientering. Dette gjaldt følgende prosjekter:
Tina-prosjektet
Tina-prosjektet (Trygghet I Ny Arbeidssituasjon) finansieres av Sosialdepartementet og er et av flere forsøksprosjekter knyttet til prosessen med avvikling av institusjonsomsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming.
Sørum-prosjektet
Sørum-prosjektet er et forsøksprosjekt hvor de ansatte får opplæring relatert til deres daglige arbeid, og hvor opplæringen dels er tilrettelagt i kommunen og dels ved Oslo og Akershus Vernepleierhøgskole, og hvor de som ønsker det kan oppnå status som vernepleierstudent.
Normaliseringsprosjektet
Prosjektet er 3-delt. En del er knyttet opp mot Alta lærerhøgskole, en del er knyttet opp mot Oppland Distriktshøgskole og en del er knyttet opp mot Helsefaghøgskolen i Trondheim. Prosjektet skolerer kommunalt ansatte på alle nivåer i normaliseringsideologi og -teori, samt bruk av ulike evalueringsinstrumenter knyttet til normalisering. Representanter fra arbeidsgruppa ble også invitert til sluttevalueringen av disse kommunale opplæringsprosjektene.
I utredningsarbeidet er det tatt utgangspunkt i offentlige dokumenter som beskriver behovet for kompetanseutvikling innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, samt overordnede målsettinger for reformen. Utredningsarbeidet er også basert på litteratur som berører de sentrale problemområdene i mandatet.
1.6 Sammendrag
Arbeidsgruppa har tolket mandatet dithen, at det på den ene siden er nødvendig å vurdere utdanningssystemet med tanke på å tilføre de ulike utdanningene nytt innhold. Arbeidsgruppa har i denne sammenheng lagt spesiell vekt på utdanningene innenfor videregående opplæring og høgskoleutdanningene.
På den annen side påpekes nødvendigheten av å utvikle kompetansehevende tiltak som kan iverksettes av arbeidsgiver innenfor virksomhetsområder som barnehage, skole, arbeid og sysselsetting, bolig og dagligliv, samt fritid. I denne sammenheng må en vurdere kompetansebehovet i forhold til ulike behov hos de utviklingshemmede, men også vurdere hvordan personellet kan heve sin kompetanse for å kunne ivareta sitt behov.