10 Samordning av pensjoner når det foreligger rett til pensjon fra personskadetrygd

10.1 Innledning

10.1.1 Generelt om personskadetrygdene

Personskadetrygdene representerer en form for offentlig ulykkesforsikring for bestemte grupper av personer. For rett til ytelser kreves skade på person relatert til arbeids- eller krigsulykke.

Personskadetrygdene – krigspensjonsordningene av 1946 og yrkesskadepensjon etter gammel lov av 1958 – omfatter ca 20 000 løpende pensjonstilfeller. Personskadetrygdene har ikke alderspensjoner. Pensjonene – såvel uføre- som etterlattepensjoner – løper imidlertid så lenge den berettigede lever.

Personskadetrygdene er basert på et system med bruttopensjoner. Som andre bruttopensjonsordninger beregner personskadetrygdene trekk for samtidig løpende pensjonsytelser fra folketrygden. De aktuelle lovene om personskadetrygd ble vedtatt i 1946 og 1958. 1958-loven om yrkesskadetrygd hadde for øvrig mange forgjengere. Dette var før man fikk lov om folketrygd, og for krigspensjonens del også før det ble innført alderspensjon for alle uten behovsprøving fra 1. januar 1959. Ut fra dagjeldende forhold var det aktuelt å gi lover som i seg selv sikret nødvendig kompensasjon for hele tapet i arbeidsinntekter.

Da det ble innført alderspensjon og senere også bestemmelser om folketrygd med et tilleggspensjonssystem, ble det gitt bestemmelser om samordning med personskadepensjonene.

Pensjonens størrelse bestemmes av to faktorer, nemlig graden av arbeidsuførhet og pensjonsgrunnlaget. Ved fullstendig tap av arbeidsevne gis det full pensjon, og ved delvis uførhet en forholdsmessig redusert pensjon. Pensjonsgrunnlaget avhenger av tidligere inntekt, og er et beløp som danner grunnlaget for beregning av selve pensjonen.

10.1.2 Spesielt om yrkesskadepensjoner

Det er ca 4 500 personer som mottar yrkesskadepensjon. Av dem er knapt 3 000 uførepensjonister og ca 1 500 enkepensjonister. Det totale antall yrkesskadepensjoner vil ikke øke.

Grunnen til dette er at uførhet som blir påvist eller oppstår etter 1990, som hovedregel skal behandles etter lov om folketrygd kapitel 11. Det gjelder også når uførheten skyldes yrkesskade før 1971. Framover i tid vil antallet uførepensjonister minke, mens enkepensjonist­ene antas å ville øke noe i antall.

Pensjonen fastsettes på grunnlag av den antatte årlige arbeidsinntekt som den skadde hadde da arbeidsulykken inntraff. Denne arbeidsinntekten (pensjonsgrunnlaget) kalles trygdet arbeidsinntekt. Full uførepensjon utgjør 60 prosent av trygdet arbeidsinntekt. Se lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 § 25.

Loven har satt grenser for størrelsen av trygdet arbeidsinntekt. Høyeste trygdede arbeidsinntekt er endret flere ganger under hensyn til lønns- og prisutviklingen.

Grensene er som vist nedenfor:

Skadetilfeller 1960-62:

Høyeste trygdede arbeidsinntekt 14 000 kroner

Skadetilfeller 1963-66:

Høyeste trygdede arbeidsinntekt 20 000 kroner

Skadetilfeller 1967-69:

Høyeste trygdede arbeidsinntekt 24 000 kroner

Skadetilfeller i 1970:

Høyeste trygdede arbeidsinntekt 30 000 kroner

Løpende pensjoner ble forhøyet i 1963, 1967 og 1970, dels ved at trygdet arbeidsinntekt ble forhøyet under hensyn til faktisk arbeidsinntekt i skadeåret, dels ved at det ble gitt prosenttillegg til løpende pensjon. Slik er eldre skadetilfeller kommet på linje med nyere tilfeller.

Etter 1970 er det gitt lovbestemte prosenttillegg til pensjonene under hensyn til lønns- og prisutviklingen. I 1980 ble størrelsen på yrkesskadepensjonene knyttet til gjeldende grunnbeløp i folketrygden. Det vil si at det for alle yrkesskadepensjoner ble beregnet

1. en konstant faktor Yg (forholdstallet mellom yrkesskadepensjon og folketrygdens grunnbeløp pr 1.1. 1980), som bestemmer størrelsen på den enkeltes brutto yrkesskadepensjon i forhold til gjeldende grunnbeløp i folketrygden,

2. en konstant faktor Ps, som angir et beregnet (fiktivt) sluttpoengtall for pensjonsgrunnlaget i yrkesskadetrygden i samsvar med folketrygdens regler.

Fra 1980 forhøyes pensjonene i takt med folketrygdens grunnbeløp. Yrkesskadepensjonene er dermed konstante i forhold til folketrygdens pensjoner, så lenge det ikke skjer endring i fastsatt uføregrad i sakene. Vi viser til at

Ved å bruke det konstante forholdstallet (Yg) for de ulike pensjonene har man fått et enkelt system for omregning av yrkesskadepensjonene, uten å måtte lete opp beløpene i en ny tabell for hver grunnbeløpsendring. Brutto yrkesskadepensjon kan til enhver tid beregnes som følger: grunnbeløpet pr måned multiplisert med angitt Yg-faktor.

Enkepensjon fra yrkesskadetrygden utgjør 40 prosent av den trygdede arbeidsinntekt som mannen hadde. Enkepensjon reguleres etter de prinsippene som er beskrevet ovenfor.

10.1.3 Spesielt om krigspensjoner

Det er noe over 15 000 personer som har løpende krigspensjon . Ca 8 000 av dem har invalidepensjon og ca 7 000 enkepensjon. Det er her ikke tale om noen lukket bestand, siden det fremdeles innvilges invalidepensjon til personer på grunn av godkjent krigsskade. Antallet nye invalidepensjonstilfeller vil imidlertid være relativt begrenset. Som for tilfeller etter gammel lov om yrkesskadetrygd må man i noen år framover regne med at det etter hvert vil bli et økende antall enkepensjoner i krigspensjoneringen.

For personer som går inn under bestemmelsene i krigspensjoneringslovene, fastsettes pensjonsgrunnlaget skjønnsmessig i forhold til den inntekten som den skadde hadde eller ville ha hatt pr 1. juli 1946 dersom skaden eller ulykken ikke hadde kommet på. Det er bestemt at pensjonsgrunnlaget for militærpersoner, sjømenn og andre som gjorde aktivt motstandsarbeid under krigen (innsats- og overgrepspersoner), fra 1. mai 1995 ikke kan settes lavere enn 9 000 kroner. Øvrige pensjonsgrunnlag for disse personene er 10 000 kroner pr. 1. juli 1946. Sivilpersoner, dvs tilfeldig krigsskadde, får rett til krigspensjon etter pensjonsgrunnlag på 4 000 og 3 200 kroner.

Invalidepensjonen ble opprinnelig fastsatt til 75 prosent av pensjonsgrunnlaget ved fullstendig tap av arbeidsevne. Full pensjon til gjenlevende enke utgjorde 2/3 av den fulle invalidepensjonen, altså 50 prosent av pensjonsgrunnlaget (inntektsgrunnlag).

I årene etter 1946 ble det gitt tillegg i pensjonene som kompensasjon for pris- og lønnsutviklingen. De opprinnelige pensjonsgrunnlagene ble imidlertid beholdt. I 1964 ble pensjonsbeløpene som svarer til de forskjellige pensjonsgrunnlagene, fastsatt direkte i loven. Pensjonsbeløpene svarer til pensjonene i bestemte lønnstrinn/lønnsklasser i Statens Pensjonskasse. Ved hel arbeidsuførhet utgjør høyeste invalidepensjon 168 804 kroner og laveste pensjon 94 008 kroner pr år fra 1. mai 1994.

10.1.4 Generelt om samordning av personskadetrygd

De offentlige trygde- og pensjonsordningene kan deles inn i tre forskjellige grupper av ordninger. De er

• folketrygdpensjoner (F)

• personskadepensjoner (P), dvs pensjoner fra offentlige ulykkesforsikringer til bestemte persongrupper

• tjenestepensjoner (T), dvs pensjoner som er opptjent i arbeidsforhold eller yrke

Folketrygden er den mest generelle trygdeordningen. Den omfatter hele befolkningen, og man sier populært at den ligger i bunnen av trygde- og pensjonssystemet. Det forutsettes således at folketrygdens ytelser utbetales uten reduksjon selv om den trygdede fyller vilkårene for rett til andre samordningspliktige ytelser.

Personskadetrygdene og tjenestepensjonsordningene anses som ordninger som supplerer folketrygden. Samordningsloven er basert på dette, og på at det skal gjøres fradrag for ytelser fra disse ordningene, når den trygdede har rett til pensjon fra folketrygden.

Personskadetrygdene gir en relativt generell og omfattende pensjonsdekning ved helt spesielle ulykkesforhold. De har et mer allment pensjonsansvar enn tjenestepensjonsordningene. Det vil si at det er personskadetrygdene, sammen med folketrygden, som pålegges hovedansvar for å yte pensjon når det samtidig foreligger rett til folketrygdpensjon, personskadepensjon og tjenestepensjon.

Samordningsloven bestemmer at ved avkorting i forhold til ytelser fra andre pensjonsordninger skal avkorting først gjennomføres mellom pensjoner i samme gruppe før det skjer videre avkorting av pensjoner tilhørende ulike grupper.

Dette innebærer at dersom en person har rett til flere tjenestepensjoner (T) av samme art, skal disse pensjonene først samordnes innbyrdes. Deretter kan det bli tale om å beregne ytterligere samordningsfradrag i tjenestepensjonene for personskadepensjon og folketrygdpensjon. Tilsvarende vil det ved rett til flere personskadepensjoner (P) forutsettes at disse pensjonene først blir regulert innbyrdes. Man kan så operere med en samlet personskadeytelse i den videre samordning i forhold til tjenestepensjon (T) og folketrygdpensjon (F).

Samordningen som foretas mellom pensjoner i samme pensjonsgruppe, kalles horisontal samordning. Den samordning som skjer mellom pensjoner fra ulike pensjonsgrupper, benevnes som vertikal samordning.

Når det er foretatt horisontal samordning og det skal foretas videre vertikal samordning av pensjoner, skal aktuelle fradrag først beregnes i offentlig tjenestepensjon. Det vil si at det er tjenestepensjonsordningene (T) som først kan beregne samordningsfradrag i sine utbetalinger, både i forhold til pensjon fra personskadetrygd (P) og i forhold til pensjon fra folketrygden (F). Se samordningsloven §§ 16 og 21 samt forskrift 1 om sam­ordning av pensjons- og trygdeytelser.

Personskadetrygdene skal også samordne sine pensjoner med folketrygdens ytelser, som nummer 2 i samordningsrekkefølgen. Personskadetrygdene kan ikke foreta en helt isolert beregning av fradrag, men må ta hensyn til de fradrag som allerede er gjort i tjenestepensjon for folketrygdpensjon.

Den mellomposisjonen som personskadetrygdene har i samordningssystemet i tilfeller av samtidig rett til tjenestepensjon, personskadepensjon og folketrygdpensjon, gjør at samordningsberegningene i personskadepensjon i stor utstrekning blir påvirket av foreliggende beregninger i tjenestepensjon. Avhengig av ulike kombinasjoner av pensjonsytelser i det enkelte tilfelle kan det oppstå ulike former for samordningsberegninger i relasjon til personsonskadepensjonene.

Det er et problem at de mange ulike reglene for samordning av pensjoner ikke er tilstrekkelig koordinerte. Det er ikke uvanlig at de ulike reglene motvirker hverandre og gir lite logiske resultater. Dette viser seg ved at det kan oppstå tap på grunn av rett til ny eller større pensjon. En slik utilsiktet effekt av samordningsreglene oppstår ofte når det foreligger rett til flere forskjellige pensjoner (vertikal samordning), og skyldes blant annet at reglene for beregning av samordningsfradrag for samme pensjonsytelse varierer for de ulike pensjonsordningene.

For å hindre at pensjonister får lavere samlet pensjonsutbetaling på grunn av økte pensjonsrettigheter, er det gitt særskilte garantibestemmelser i medhold av sam­ordningsloven § 27. Disse garantibestemmelsene gir pensjonistene rett til å motta samme samlede pensjonsutbetaling uten å måtte frasi seg noen pensjonsrettigheter. Det er den pensjonsordningen som er sist i samordningsrekkefølgen, vanligvis en av personskadetrygdene, som må dekke aktuelle pensjonstap gjennom å utbetale garantitillegg. Se punkt 10.1.5 nedenfor, der det er gitt en nærmere beskrivelse av de aktuelle garantibestemmelsene i samordningsforskriftene 34 og 34 a.

I det følgende skal vi gjøre rede for hvordan pensjon fra personskadetrygd blir samordnet med:

1. Annen pensjon fra personskadetrygd, jf punkt 10.2.

2. Pensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger, jf punkt 10.3.

3. Pensjon fra folketrygden, se punktene 10.4 – 10.6.

Rekkefølgen av samordningstilfellene bestemmes som nevnt av de retningslinjene som er gitt i samordningsforskrift 1.

I punktene 10.4 og 10.5 vil vi gjøre rede for hvordan pensjon fra personskadetrygd blir samordnet med henholdsvis folketrygdens tilleggspensjon og folketrygdens grunnpensjon i tilfelle av tokantsamordning. Slik tokantsamordning foreligger når en person bare har rett til personskadepensjon og pensjon fra folketrygden. I punkt 10.6 vil vi gjøre rede for hvordan personskadepensjon blir samordnet med pensjon fra folketrygden ved trekantsamordning, dvs når det også foreligger rett til tjenestepensjon. Til slutt vil vi drøfte alternativer til dagens regler og pensjonssystem, se punktene 10.7, 10.8 og 10.9.

10.1.5 Regler om beregning av garantitillegg

10.1.5.1 Innledning

De ulike regler for pensjonsberegning og samordning mellom forskjellige pensjoner fører til at det i flere tilfeller oppstår urimelige pensjonsresultater, som må avhjelpes gjennom egne regler for beregning av garantitillegg. Det er gitt to forskrifter om beregning av garantitillegg til bruk i slike tilfeller.

Forholdet er at såvel reglene for beregning av pensjon som reglene for beregning av samordningsfradrag for andre pensjoner (f eks folketrygdpensjon) kan bestemmes ved pensjonsplanen til den enkelte pensjonsordning. Forventede utbetalinger fra pensjonsordningene blir altså ikke bare bestemt ut fra nivået på bruttopensjonene, men i like stor grad ut fra hva som kan ventes å bortfalle av forpliktelser på grunn av regler om samordning med andre samtidige pensjoner.

Gjeldende samordningsregler er i stor grad utformet med henblikk på tilfeller av tokantsamordning. Det vil si tilfeller der det bare foreligger rett til to forskjellige pensjoner. På samme måte som reglene for beregning av pensjon varierer for de ulike pensjonsordningene, vil også reglene for beregning av samordningsfradrag – som hovedsakelig er basert på tokantsamordning – bli en del forskjellige.

At reglene for pensjonsberegning og samordningsfradrag kan variere for pensjonsordningene, skaper problemer når det foreligger rett til to eller flere pensjoner som ut fra ulike regler skal beregne samordningsfradrag for de samme ytelsene. Konsekvensen kan tidvis bli at det ikke lønner seg å motta ytelser fra den pensjonsordningen som har noe strengere regler for pensjons- og samordningsberegning, fordi pensjonisten uten denne pensjonen kan oppnå en høyere samlet pensjonsutbetaling.

Enkelte samordningsregler har i ettertid også vist seg å være lite konsekvente. Dette gjelder særlig for tilfeller av rett til gradert eller redusert pensjon, der konsekvensen kan bli at pensjonistene taper på rett til full pensjon.

For å avhjelpe problemene med tap av pensjonsinntekter på grunn av mangelfull samstemmighet og koordinering av samordningsregler har Sosialdepartementet gitt følgende to forskrifter om garantitillegg som vil bli omtalt nedenfor.

10.1.5.2 Garantiregler i samordningsforskrift 34

Ulike samordningsregler for forskjellige pensjonskombinasjoner kan føre til at pensjonister får utbetalt mindre samlet pensjon etter å ha fått rett til en ny eller høyere beregnet personskadepensjon. For å bøte på dette skal samordningsfradraget i personskadepensjonen eventuelt reguleres, eller det skal ytes et særskilt tillegg fra personskadetrygden etter følgende regler fastsatt av departementet:

1. Ved samtidig rett til pensjon fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd og folketrygd skal som hovedregel samordningsfradraget i pensjon fra personskadetrygd reguleres, slik at pensjonisten til enhver tid ikke blir dårligere økonomisk stillet enn om pensjon fra personskadetrygd ikke var tilstått.

2. Dersom det blir tilstått pensjon fra personskadetrygd etter høyere uføregrad enn tidligere, og dette fører til at pensjonistens samlede ytelser etter samordning blir lavere, skal som hovedregel samordningsfradraget i pensjonen fra personskadetrygd reguleres slik at pensjonisten samlet ikke får mindre utbetalt enn hva han samlet ville fått etter den tidligere fastsatte lavere uføregrad. Det sees i denne forbindelse helt bort fra at pensjonisten eventuelt kunne fått høyere samlet pensjon dersom han hadde fått redusert den sist fastsatte uføregrad til en annen uføregrad enn den tidligere fastsatte. Det tas således bare i betraktning tidligere reelt fastsatt uføregrad, som har vært lagt til grunn ved tidligere pensjonsutbetaling. Reglene under bokstav B gjelder fra 16. november 1971.

3. Ved oppregulering av pensjonene fra en personskadetrygd, ved et prosenttillegg eller ved en justering av pensjonsgrunnlaget, kommer reglene under bokstav B tilsvarende til anvendelse. Reglene under bokstav C gjelder fra 1. januar 1973.

4. Hvis samordnet tjenestepensjon/personskadepensjon under opphold i helseinstitusjon blir mindre enn brutto tjenestepensjon alene, skal pensjonene fra personskadetrygd økes med et tilsvarende beløp. Dersom det i tillegg foreligger rett til pensjon fra folketrygden og de samlede ytelser etter samordning er lavere enn om personskadepensjonen ikke var tilstått, skal først eventuelt samordningsfradrag i personskadepensjonen reguleres i henhold til bokstav A ovenfor, deretter økes eventuelt pensjonen med et beløp, slik at samlet ytelse ikke blir lavere enn sam­ordnet tjenestepensjon/ folketrygdpensjon alene.

10.1.5.3 Garantiregler i samordningsforskrift 34 a

I medhold av samordningsloven § 27 har departementet ved forskrift av 2. november 1988 bestemt:

I tillegg til gjeldende lover og forskrifter fastsettes følgende bestemmelser for tilfeller hvor en person får flere pensjoner som omfattes av samordningsloven:

1. Dersom pensjonisten får høyere samlet pensjon ved ikke å motta en eller flere av pensjonene, skal den pensjonsordning som er sist i samordningsrekkefølgen, begrense samordningsfradraget slik at samlet pensjon ikke blir lavere enn om vedkommende ikke mottok en eller flere av pensjonene. Blir det fortsatt nedgang, skal det manglende dekkes opp av neste ordning i samordningsrekkefølgen.

2. Dersom noen av pensjonene økes (brutto før samordning) og det oppstår nedgang i samlet utbetalt pensjon, skal samordningsfradraget begrenses på tilsvar­ende måte som etter nr. 1.

3. Bestemmelsen under nr. 1 og nr. 2 gjelder ikke for pensjonister med reduserte ytelser på helseinstitusjon. De gjelder heller ikke i forbindelse med pensjon fra privat tjenestepensjonsordning.

4. Forskriftene her trer i kraft straks.

Forskrift 34, som kom tidlig i 1970-årene, tok sikte på å hindre nedgang i samlet pensjonsutbetaling på grunn av rett til krigspensjon og yrkesskadepensjon. Etter hvert som det oppstod nye tilfeller med tap på grunn av rett til tjenestepensjon, ble det også behov for regler om garantitillegg i slike tilfeller. Forskrift 34 a ble dermed utformet med tanke på å hindre tap på grunn av rett til tjenestepensjon.

I de senere år har det vært en stadig økning av antall pensjonstilfeller der det må ytes garantitillegg fra personskadetrygd for å hindre tap på grunn av rett til ny eller større pensjon. Ikke minst har dette gjort seg gjeldende når det foreligger samtidig rett til ikke-behovsprøvd tjenesteenkepensjon, som i stor grad utbetales uten trekk for folketrygdens tilleggspensjon. Vi viser til at det ifølge nye bestemmelser i samordningsloven § 23 nr. 2 ikke skal gjøres fradrag i tjenesteenkepensjon for enkens egenopptjente tilleggspensjon fra folketrygden.

Mer detaljerte eksempler på hvordan garantireglene anvendes i de ulike tilfeller, er innarbeidet i beskrivelsen av de gjeldende samordningsreglene og virkningene av dem. Se vedlegg til punkt 10.7.8.

10.2 Samordning av to eller flere pensjoner fra personskadetrygd

10.2.1 Innledning

En person kan ha rett til to pensjoner av forskjellig art, for eksempel egen invalidepensjon og enke-/enkemannspensjon fra krigspensjoneringen. Vedkommende kan ha tilsvarende rett til to pensjoner av forskjellig art etter lov om yrkesskadetrygd av 1958.

Samordning av ytelser som en person kan få fra samme pensjons- eller trygdeordning, betegnes som intern samordning. Samordningsloven omfatter ikke slik intern samordning. Om og hvordan pensjonsytelsene skal avkortes i disse tilfellene, bestemmes av vedkommende pensjons- eller trygdelov. Dersom pensjonsloven ikke hjemler adgang til nedsettelse av ytelsene, må de utbetales uavkortet.

Når en person har rett til pensjonsytelser fra forskjellige personskadetrygder, vil det bli foretatt en såkalt horisontal samordning. Samordningslovens bestemmelser vil regulere disse forholdene. Det skjer for eksempel i tilfelle av samtidig rett til uførepensjon fra yrkesskadetrygden og enkepensjon fra krigspensjoneringen.

10.2.2 Intern samordning av personskadepensjoner

Ved rett til flere pensjoner fra samme pensjons- eller trygdeordning foretas eventuell intern samordning ut fra regler i vedkommende pensjonslov. I denne forbindelse kan det nevnes at ytelser etter krigspensjoneringslovene (sivilloven, militærloven og tilleggsloven) regnes som ytelser fra samme pensjonsordning. Yrkesskadetrygden omfatter også ytelser fra de tidligere ulykkestrygdene for industriarbeidere, sjømenn og fiskere. Det regnes således med bare to ulike personskadetrygder: krigspensjoneringen og yrkesskadetrygden.

Bestemmelser for intern samordning er gitt i krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946, se sivilloven § 24 andre ledd og militærloven § 18 a andre ledd. Etter disse bestemmelsene skal det ved samtidig rett til invalidepensjon og enkepensjon fra krigspensjoneringen fore­tas 50 prosent reduksjon av krigsinvalidepensjonen. Fradraget i invalidepensjonen skal likevel ikke overstige 50 prosent av brutto enkepensjon. Disse to reglene fører til at fradraget i krigsinvalidepensjonen vil utgjøre 50 prosent av den laveste av de to pensjonene. Det er litt spesielt at man her beholder den avledede pensjonen (enkepensjonen) fullt ut, mens avkortingen skjer i den egenopptjente pensjonen.

10.2.3 Pensjoner fra ulike personskadetrygder (horisontal samordning)

Betegnelsen horisontal samordning brukes på den sam­ordning som skjer når det samtidig foreligger rett til to eller flere pensjoner fra samme gruppe av pensjonsordninger, men uten at pensjonene er gitt etter samme lovgivning. Det vil si i tilfeller der det foreligger rett til to eller flere tjenestepensjoner, to eller flere personskadepensjoner eller folketrygdpensjon og en generell utenlandsk pensjon. Se kapittel 8.

Horisontal samordning forekommer altså når pensjonisten samtidig har rett til yrkesskadepensjon og krigspensjon. Pensjonene kan være av lik eller ulik art, f eks to enkepensjoner eller uføre- og enkepensjon.

Samordningsloven kapittel III regulerer bare to tilfeller av pensjoner fra forskjellige personskadetrygder. Den ene kombinasjonen er enkepensjon fra en personskadetrygd og uføre- eller invalidepensjon fra den andre. Se samordningsloven § 14. Den andre kombinasjonen er når det ytes barnepensjon fra to personskadetrygder. Se samordningsloven § 15.

Spørsmålet om samordning når det gjelder taket for hva som samlet kan utbetales, og hvilken ytelse som eventuelt skal settes ned, er for andre pensjonskombinasjoner innarbeidet i de aktuelle pensjonslovene. Det vil være tilfellet når en person har rett til uførepensjon fra to personskadetrygder, eller når en person har rett til enkepensjon fra to personskadetrygder. Se bestemmelser i loven om yrkesskadetrygd og lovene om krigspensjonering.

10.2.3.1 Horisontal samordning av flere uførepensjoner

Hva som samlet kan utbetales i invalide- og uførepensjon fra personskadetrygd, er regulert i de enkelte lovene, se yrkesskadetrygdloven § 12 nr. 3 første ledd og lovene om krigspensjonering, jf sivilloven § 24 første ledd og militærloven § 18 a første ledd.

Yrkesskadetrygdloven bestemmer at erstatningen for siste skadetilfelle skal fastsettes på grunnlag av forskjellen mellom den samlede arbeidsuførhet etter siste skade og den arbeidsuførhet som det tidligere er fastsatt pensjon for.

Etter krigspensjonslovenes bestemmelser skal den samlede erstatning ikke overstige hva den skadde ved 100 prosent invaliditet har krav på etter den lov som gir vedkommende høyest erstatning. Bestemmelsen er i utgangspunktet lik de reglene som gjelder for samordning mellom tjenestepensjon og personskadepensjon. Det vil si at samlet pensjonsutbetaling fastsettes ut fra størrelsen på den høyeste av de aktuelle pensjonene regnet etter 100 prosent uførhet. Se punkt 10.6 om reglene i samordningsloven § 16 nr. 3. Det gis imidlertid ikke rett til beregning av et samordningstillegg lik 1/4 G i tilfeller av samordning mellom uførepensjon fra yrkesskadetrygden og invalidepensjon fra krigspensjoneringen.

10.2.3.2 Horisontal samordning av flere enkepensjoner

Krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946 gir bestemmelser om samordning av krigsenkepensjon og enkepensjon fra yrkesskadetrygd. Se sivilloven § 24 tredje ledd og militærloven § 18 a tredje ledd. Også for disse tilfellene er det utformet begrensningsregler. Det vil si at det er satt et tak for hva som samlet kan utbetales uten avkorting.

Reglene sier at begge enkepensjonene kan utbetales fullt ut dersom summen av pensjonene ikke overstiger den høyeste av dem tillagt 1/4 av folketrygdens grunnbeløp (G). Når summen av pensjonene er større enn den største av dem tillagt 1/4 G, skal krigsenkepensjonen settes ned med et beløp som svarer til en så stor del av yrkesskadepensjonen som krigsenkepensjonen utgjør av full krigsenkepensjon. Enken skal likevel være sikret en samlet utbetaling som minst er lik den høyeste av pensjonene tillagt 1/4 G.

Bestemmelsene er i prinsippet lik de som gjelder ved samtidig rett til tjenesteenkepensjon og krigsenkepensjon. Se punkt 10.3 om bestemmelsene i samordningsloven § 18 nr. 2.

10.2.3.3 Horisontal samordning av barnepensjoner

Når begge foreldrene er døde, kan det forekomme at det ytes barnepensjon fra to forskjellige personskadetrygder. Dette kan også forekomme selv om bare en av foreldrene er død, dersom den avdøde hadde rett til uføre-/invalidepensjon fra to personskadetrygder. Samordningsloven § 15 bestemmer at bare den høyeste av barnepensjonene skal ytes.

10.2.3.4 Horisontal samordning av enkepensjon og uførepensjon

Samordningslovens regler for hva som samlet kan utbetales i pensjon ved rett til enke- og uførepensjon fra ulike personskadetrygder, er gitt i form av begrensningsregler og ikke som beregningsregler. Begrensningsregler innebærer at det er fastsatt et tak for den samlede utbetalingen, og ikke som ved intern samordning av krigspensjoner, som beregner fradraget direkte ut fra én av ytelsene.

Samordningsloven § 14 fastsetter taket (pensjonsmaksimum) for hva som samlet kan utbetales i uføre- og enkepensjon. Det er den høyeste av pensjonene tillagt 1/4 av folketrygdens grunnbeløp (G) når uførepensjonen er regnet etter hel arbeidsuførhet. Det vil si at pensjonisten blir godskrevet et samordningstillegg på 1/4 G i tillegg til den høyeste av pensjonene når det foreligger samtidig rett til uføre- og enkepensjon. Samordningstilleget på 1/4 G avkortes forholdsmessig når pensjonisten har uførepensjon for delvis arbeidsuførhet.

Ved samordning av enkepensjon og uførepensjon fra personskadetrygd skal et eventuelt fradrag i alle tilfeller beregnes i den avledede pensjonen, det vil si i enkepensjonen.

10.2.4 Vurdering av gjeldende regler for samordning mellom ulike personskadepensjoner

Det opereres med ulike typer av regler. Den ene typen er begrensningsregler, som setter tak for samlet utbetaling, men ikke alltid krever at det foretas faktisk avkorting. Den andre typen er fradragsregler, som angir aktuelle fradrag ut fra den sammenfallende pensjonsytelsen.

Reglene som anvendes er:

1. Begrensning av ytelsene i forhold til et tak lik høyeste fullpensjon (gjelder horisontal samordning av uførepensjoner og barnepensjoner).

2. Begrensning av ytelsene i forhold til tak lik den høyeste av de faktiske pensjoner, pluss 1/4 G (gjelder horisontal samordning av enkepensjoner).

3. Begrensning av ytelsene i forhold til tak lik den høyeste av pensjonene når uførepensjonen regnes etter hel arbeidsuførhet, pluss 1/4 G som graderes etter uføregrad (gjelder horisontal samordning av enke- og uførepensjon).

4. Spesielle fradragsregler for intern samordning av krigsinvalide- og krigsenkepensjon samt for horisontal samordning av enkepensjoner i tilfelle av gradert krigsenkepensjon.

Det kan stilles spørsmål ved behovet for de mange varianter, særlig når det dreier seg om de ulike tak-reglene. Reglene for samordning av henholdsvis uføre- og barnepensjoner er de samme som for samordning av tilsvarende tjenestepensjoner, og må antas basert på de samme forutsetninger om at det bare skal gis rett til én full pensjon (den høyeste).

Reglene for samordning av enkepensjoner fra personskadetrygd følger ikke de samme prinsipper som reglene for samordning av to tjenesteenkepensjoner. Mens taket for samlet utbetaling av tjenesteenkepensjon blir bestemt som for uføre- og barnepensjoner, har man for personskadeenkene gitt spesialregler som blant annet gir rett til beregning av et samordningstillegg på 1/4 G.

Det kan synes inkonsekvent med regler for beregning av samordningstillegg ved samtidig rett til to fulle enkepensjoner fra personskadetrygd – ikke minst sett på bakgrunn av at den avdødes uførepensjoner fra personskadetrygd ikke gav samme rett til godskriving av 1/4 G. Det kan være aktuelt å endre reglene slik at taket for samlet utbetaling blir satt den høyeste av enkepensjonene regnet etter 100 prosent. En regelendring på dette feltet vil imidlertid gi marginale innsparinger, da det bare er en liten gruppe enker som mottar både krigsenkepensjon og enkepensjon fra yrkesskadetrygden.

En eventuell endring av samordningsreglene for enkepensjoner fra personskadetrygd – og da særlig de regler som gjelder ved graderte krigsenkepensjoner – bør ikke vurderes isolert. Både disse reglene og reglene for samordning mellom krigsenkepensjon og tjenesteenkepensjon, bør ses i sammenheng med reglene for samordning av tjenesteenkepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden i samordningsloven § 23 nr. 2. Slik utvalget vurderer forholdet, er det ikke grunnlag for å stramme inn på samordningsreglene for én gruppe enker samtidig som en annen gruppe får enda bedre betingelser. En harmonisering av regler kan da likevel ikke oppnås. Vi viser for øvrig til punkt 10.7.8.4.

Samordningen av uføre- og enkepensjon fra personskadetrygd, som også gir rett til godskriving av samordningstillegg, må anses å gi et rimelig resultat i tilfelle av hel arbeidsuførhet. Vi legger da vekt på at pensjonene dekker to ulike skadetilfeller, og at rimelighetshensyn tilsier at pensjonisten får godskrevet noe mer enn bare den høyeste av pensjonene.

Som i andre tilfeller av mer generelle takregler kan man imidlertid få en overpensjonering av de pensjonister som fremdeles har arbeid. Vi viser til at det ved fastsetting av taket for utbetalingene alltid skal regnes med uførepensjon etter hel arbeidsuførhet, og at det bare er samordningstillegget på 1/4 G som graderes i forhold til faktisk uføregrad. Det vil si at pensjonisten har rett til tilnærmet samme beløp i enke- og uførepensjonsytelser mens vedkommende er i halvt arbeid, som når vedkommende er fullt arbeidsufør.

Utvalget forutsetter at reglene som gjelder for sam­ordning av to fulle pensjoner, er ment å gi et maksimalt pensjonsresultat i sakene. Det vil si at de forholdsmessig høyere ytelser som kan utbetales når pensjonisten ikke er fullt ufør, må skyldes utilsiktede virkninger.

Reglene synes klart å være utformet med hovedvekt på avsluttede pensjonstilfeller, det vil si tilfeller av full pensjonering. Det kan også være grunn til å tro at reglene er preget av tidligere tiders strengere krav til innvilgelse av full uførepensjon fra personskadetrygd, og dermed de særlige behov man da hadde for å sikre pensjonister med delpensjon. Vi viser til at personskadelovene til ut i 1960-årene bare hadde bestemmelser om medisinsk invaliditetsfastsetting.

I dagens situasjon vil det i overveiende antall tilfeller være ervervsmessige forhold som er bestemmende for utbetaling av delpensjoner, og ikke pensjonsvilkårene for øvrig. I denne situasjonen vil samordningsregler som angir tilnærmet identisk tak for samlet utbetaling uavhengig av grad av faktisk tap av arbeidsevne, føre til lite akseptable pensjonsresultater. Det kan være grunnlag for å vurdere en endring av samordningsloven § 14, slik at taket for samlet pensjonsutbetaling ved samtidig rett til uføre- og enkepensjon fra personskadetrygd settes til den høyeste av faktisk utbetalte pensjoner tillagt 1/4 G (eventuelt gradert i forhold til uføregraden). Dette kan motvirke tilfeller av overpensjonering når pensjonistene delvis er i arbeid. En eventuell regelendring her må imidlertid ses i sammenheng med aktuelle endringer av samordningsloven §§ 16 nr. 3 og 17. Vi viser til at det er samme type regler som går igjen i alle disse tilfellene.

Det må sies at en regelendring som nevnt ikke vil løse problemet med forholdsmessig liten kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt. Årsaken til dette er ordningen med relativt høye ikke-ervervsprøvde enkepensjoner. Der slike enkepensjoner representerer den høyeste pensjonsytelsen, kan enkens tap av arbeidsevne bare erstattes med et samordningstillegg på 1/4 G. Vi viser til eksempel 4 A og B ovenfor og til punkt 10.7.8.4, som tar opp de spesielle forholdene som knytter seg til ikke-ervervsprøvde enkepensjoner.

10.3 Samordning av pensjon fra tjenestepensjonsordning og pensjon fra personskadetrygd

10.3.1 Innledning

Medlemmer av offentlige tjenestepensjonsordninger er sikret tjenestepensjon basert på tjenesteforhold. De offentlige tjenestepensjonsordningene – statlige og kommunale – gir rett til alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon og barnepensjon.

Pensjonene beregnes ut fra et bruttosystem, der alderspensjonen vanligvis utgjør 66 prosent av den lønnen medlemmet hadde da han fratrådte sin stilling (pensjonsgrunnlaget).

En person kan ha rett til pensjonsytelser basert på bruttosystemer fra både tjenestepensjonsordning og personskadetrygd. Det kan forekomme varianter av pensjonskombinasjoner som følger:

I tilfeller der pensjonisten har rett til alders- eller uførepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd, vil det i stor grad være sammenfallende pensjonsdekning. Det vil si at begge pensjonene som regel dekker samme inntektsbortfall. Dette følger av at retten til full uførepensjon fra personskadetrygd forutsetter fullt tap av arbeidsevne i yrkesaktiv alder, men løper helt til pensjonisten dør.

Dersom en person er i fullt arbeid fram til oppnådd aldersgrense i sin stilling og tar ut opptjent alderspensjon, har vedkommende ikke krav på full uførepensjon fra personskadetrygd. Dette følger av at personskadepensjon er ment å dekke tap av arbeidssinntekter, og at det for rett til full uførepensjon fra personskadetrygd stilles krav til full arbeidsuførhet i yrkesaktiv alder.

Når tjenestepensjonsordningene yter uførepensjon til medlemmer som fratrer sin stilling på grunn av sykdom eller skade, godskriver de samtidig framtidig tjenestetid. Ved full arbeidsuførhet ytes invalidepensjon lik den alderspensjonen vedkommende ville ha opptjent ved å stå i stillingen fram til aldersgrensen. Det vil si at uførepensjonen ikke baseres bare på opptjente rettigheter. Uførepensjon fra tjenestepensjonsordning løper fram til stillingens aldersgrense og går deretter over til å bli alderspensjon.

Med full uførepensjon fra personskadetrygd og fra tjenestepensjonsordning vil pensjonisten i utgangspunktet få beregnet to fulle bruttoytelser. Det vil si at størrelsen på pensjonene ikke er knyttet til det som faktisk er innbetalt i medlemspremie, eller det som foreligger av tjenesteansiennitet. De to pensjonene tar hver for seg sikte på å gi full pensjonsdekning for pensjonistens faktiske tap av arbeidsevne.

Det finnes noen tilfeller der uføre- eller alderspensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd ikke gir sammenfallende pensjonsdekning. Slik vil det være for eksempel når en person gjennom flere år har mottatt gradert uførepensjon fra personskadetrygd på grunn av tidligere skade, og senere får rett til alders- eller uførepensjon fra Statens Pensjonskasse basert på de inntektene han har hatt som delvis arbeidsufør.

Ettersom det i disse tilfellene i realiteten gis pensjonsdekning for to uavhengige forhold, kan det stilles spørsmål ved om det er rimelig å samordne denne typen pensjoner i den grad man i dag gjør. Vi viser til punkt 10.7.8.3, der slike tilfeller er drøftet spesielt.

Ved rett til uføre- eller alderspensjon fra tjenestepensjonsordning og enkepensjon fra personskadetrygd eller enkepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd kan det vanskelig sies å fore­ligge samme form av sammenfallende pensjonsdekning. I disse tilfellene er tjenestepensjon og personskadepensjon gitt for to uavhengige forhold og kompenserer helt ulike inntekter.

Det er likevel verdt å merke seg at det fra begge pensjonsordningene er beregnet bruttopensjoner som hver for seg er ment å dekke aktuelle leveomkostninger. Se også punkt 10.7.8.4.

10.3.2 Hovedprinsipp for samordning av tjenestepensjon og personskadepensjon

Reglene for samordning av tjenestepensjon og personskadetrygd finnes i samordningsloven §§ 16, 17 og 18. Ved samordning av pensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd er det alltid tjenestepensjonen som skal settes ned. Se bestemmelsene i samordningsloven § 16 nr. 1.

Når en ser bort fra bestemmelsene i § 16 nr. 2 om samordning av uførepensjoner for samme skadetilfelle og § 18 nr. 1 og 2 om samordning av enkepensjoner, skal alle øvrige kombinasjoner av samordning mellom alders-, uføre- og enkepensjoner skje etter reglene i lovens § 16 nr. 3.

Reglene for samordning av tjenestepensjon og personskadetrygd er basert på samme type begrensningsregler som ved horisontal samordning av to tjenestepensjoner eller to personskadepensjoner. Det settes et tak (pensjonsmaksimum) for hva som samlet kan utbetales i pensjon.

Etter hovedregelen i samordningsloven § 16 nr. 3 settes taket lik den største av pensjonene regnet etter full tjenestetid og hel uførhet, tillagt 1/4 av folketrygdens grunnbeløp (G). Dersom det ikke er gitt pensjon for hel uførhet, skal samordningstillegget lik 1/4 G avkortes forholdsmessig etter uføregraden.

10.3.3 Samordning av uførepensjoner for samme skadetilfelle

Bestemmelsene i samordningsloven § 16 omhandler tilfeller der begge ytelsene er uførepensjoner. Dersom uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen og uførepensjonen fra personskadetrygden er gitt for samme skadetilfelle, vil pensjonsmaksimum (taket) bli fastsatt etter andre og strengere regler enn de som følger av lovens § 16 nr. 3 for forskjellige skadetilfeller.

Etter § 16 nr. 2, som gjelder for samme skadetilfelle, skal pensjonsmaksimum fastsettes til den største av de faktisk utbetalte pensjonene med tillegg av 1/4 G (eventuelt redusert tillegg etter uføregraden). Etter nr. 2 skal det altså ikke regnes med hva pensjonene utgjør etter full opptjening og hel uførhet.

Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre om pensjonsutbetalingene fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd skyldes samme eller forskjellige skadetilfeller. Dette gjelder når det er samvirkende skadeårsaker, og når skaden har ført til en forverrelse. Departementet har derfor gitt følgende supplerende regler i samordningsforskrift 13:

Er bare en del av skadetilfellet godkjent av personskadetrygd, skjer samordningen av uførepensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd etter bestemmelsene i samordningsloven § 16 nr. 3.

Slik reglene praktiseres, vil det ved fastsetting av like uføregrader i tjenestepensjonsordning og personskadetrygd bli samordnet etter reglene i nr. 2, mens det ved ulike uføregrader vil bli samordnet etter nr. 3. Resultatet kan dermed bli noe tilfeldig.

10.3.4 Samordning av uførepensjoner for forskjellige skadetilfeller

Når bare en del av skadetilfellet er godkjent for personskadetrygd, skal samordningen av uførepensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd skje etter bestemmelsene i samordningsloven § 16 nr. 3. Det følger også av bestemmelser i samordningsforskrift 13.

I et tilfelle der det samtidig foreligger rett til 50 prosent uførepensjon fra tjenestepensjonsordning, og rett til 40 prosent uførepensjon fra personskadetrygd, vil lovens § 16 nr. 3 anvendes som følger:

10.3.5 Samordning av tjenestepensjon og personskadepensjon som er av forskjellig art

Samordningsloven § 17 omhandler de fleste kombinasjoner av pensjonsarter. Vi viser til pensjonstilfeller med pensjoner av ulik art, listet opp som nr. 1-4 og 6-9 i punkt 10.3.1.

I samordningsloven § 17 er det konsekvent vist til bestemmelsene i § 16 nr. 3. Det vil si at det i alle tilfeller der pensjonene fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd ikke er av samme art, blir beregnet et tak for samlet utbetaling lik den største av pensjonene regnet etter full opptjening og hel uførhet, med et tillegg som nevnt i § 16 nr. 3.

Det tidligere eksempelet 6 viser hvordan reglene anvendes når pensjonskombinasjonen er enkepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd. Nedenfor viser vi et eksempel på samordning av alderspensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd. Eksempelet viser for øvrig et tilfelle med rett til to alderspensjoner fra forskjellige tjenestepensjonsordninger.

10.3.6 Samordning av enkepensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd

Samordningsloven § 18 omhandler samordning av enkepensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd. Det gjelder forskjellige regler alt ettersom pensjonen fra personskadetrygd er yrkesskadepensjon eller krigspensjon. Denne forskjellen oppstod ved endringer av samordningsloven med virkning fra 1. april 1968. Det ble da innført gunstigere samordningsregler for krigsenkepensjon.

Samordning av enkepensjoner fra tjenestepensjonsordning og yrkesskadetrygd skjer etter § 18 nr. 1. Bestemmelsen er ganske lik bestemmelsen i § 16 nr. 3, men det gis ikke noe samordningstillegg på 1/4 G for enkepensjoner slik som for uførepensjoner.

Bestemmelsene i lovens § 18 nr. 1 lyder:

Enkepensjoner fra tjenestepensjonsordning og etter lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd samordnes ved at tjenestepensjonen settes ned, slik at summen av pensjonene ikke overstiger den høyeste av dem når tjenestepensjonen regnes etter full tjenestetid.

10.3.7 Vurdering av reglene for samordning av tjenestepensjon og personskadepensjon

Bestemmelsene for samordning av tjenestepensjon og personskadepensjon er i det alt vesentlige gitt i form av tak-regler.

Hovedregelen i samordningsloven § 16 nr. 3 setter taket for hva som samlet kan utbetales i tjenestepensjon og personskadepensjon, til den største av pensjonene regnet etter full tjenestetid og hel arbeidsuførhet + 1/4 G. Taket for hva som samlet kan utbetales, er i liten grad gjort avhengig av pensjonistens reelle ervervssituasjon. Det vil si av om vedkommende er fullt arbeidsufør eller delvis er i arbeid.

Som tidligere nevnt i punkt 10.3.3 og 10.3.4 mener utvalget at det er grunnlag for å vurdere endringer av bestemmelsene i § 16 nr. 3, slik at det blir gitt større muligheter for gradering av ytelser i forhold til den aktuelle pensjonists faktiske ervervstap.

De begrensede muligheter som § 16 nr. 3 gir for gradering av ytelser ut fra ervervssituasjonen, får også virkning for de samordningstilfeller som går inn under samordningsloven § 17 bokstavene a, b og c. Dette skjer fordi § 17, som omhandler pensjonstilfeller av ulik art, bestemmer at reglene i § 16 nr. 3 skal legges til grunn.

Problemet med at det gis liten mulighet for gradering av samlet utbetalt ytelse, gjør seg primært gjeldende ved samordning av uførepensjon fra tjenestepensjonsordning og enkepensjon fra personskadetrygd (§ 17 b) og ved samordning av enkepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra personskadetrygd (§ 17 c). Også i disse tilfellene vil pensjonisten oppnå å få en forholdsmessig høyere pensjonsdekning som delvis ufør enn som fullt ufør.

Det kan for øvrig – uavhengig av pensjonistens faktiske ervervssituasjon – være grunnlag for å stille spørs­mål ved de aktuelle tak- regler, som alltid beregner full egenopptjent tjenestepensjon for enke med rett til enkepensjon fra personskadetrygd. Tilsvarende beregnes det alternativt full tjenesteenkepensjon som tak i tilfelle av rett til uførepensjon fra personskadetrygd. Slik godskriving av tjenesteansiennitet for den andre ektefellen, må i enda større grad enn når tjenestegodskriving skjer for den krigs- eller yrkesskadde, sies å representere en noe ubegrunnet gavepakke. Reglene i samordningsloven gir her den virkning at pensjonister med samtidige tjenestepensjonsrettigheter kan få større pensjonsfordeler enn de som egentlig er ment å følge av personskadetrygdlovene. Andre personskadepensjonister uten rett til slik tjenestepensjon, kan ikke på samme måte kunne oppnå slike særfordeler.

Når det gjelder bestemmelsene i samordningsloven § 18 om samordning av enkepensjoner, viser vi til det som er nevnt under punkt 10.3.6. Forenklingshensyn kan tilsi at det blir utarbeidet ens regler for samordning av tjenesteenkepensjon med henholdsvis krigsenkepensjon og enkepensjon fra yrkesskadetrygden. Det kan også være grunnlag for å se reglene i § 18 i forhold til eventuelle endringer i lovens §§ 16 og 17.

Eventuelle nye regler for samordning mellom tjenestepensjon og personskadepensjon bør vurderes i forhold til de senere endringer i samordningsloven § 23 nr. 2. At det beregnes relativt små fradrag for folketrygdens tilleggspensjon i enkepensjon fra tjenestepensjonsordning, gir mange tilfeller av tap ved samtidig rett til personskadepensjon og dermed rett til beregning av garantitillegg. Se punkt 10.1.5. Det er likevel nødvendig å se reglene i forhold til grupper med framtidig behovsprøvde enke- og enkemannspensjoner.

10.4 Samordning av personskadepensjon og folketrygdpensjon – særlig om tilleggspensjonen

10.4.1 Innledning

I det følgende skal vi gjøre rede for hvordan en personskadepensjon blir samordnet med folketrygdens tilleggspensjon og/eller særtillegg. Vi skal også foreta enkelte vurderinger av dagens samordningsregler.

Først vil vi gi en generell omtale av folketrygdens tilleggspensjon og særtillegg, se punkt 10.4.2. Deretter vil vi gjøre rede for hvordan en personskadepensjon blir samordnet med folketrygdens tilleggspensjon og særtillegg, se punkt 10.4.3.

10.4.2 Generelt om folketrygdens tilleggspensjon

Størrelsen på folketrygdens tilleggspensjon avhenger av opptjente pensjonspoeng i folketrygden etter 1966. Det er både det antall år det er opptjent pensjonspoeng for etter 1966 og de enkelte faktisk godskrevne pensjonspoeng som er avgjørende for tilleggspensjonens størrelse. Full tilleggspensjon gis etter 40 poengår. Ved mindre enn 40 poengår reduseres pensjonen i forhold til antall poengår.

Full tilleggspensjon opptjent før 1. januar 1992 utgjør 45 prosent (pensjonsprosenten) av det beløp man kommer fram til ved å multiplisere grunnbeløpet i folketrygden med gjennomsnittet av pensjonistens 20 største poengtall (sluttpoengtallet). Dersom vedkommende er godskrevet pensjonspoeng for 20 år eller mindre, beregnes gjennomsnittet av alle poengtallene. For opptjeningsår fra og med 1992 er pensjonsprosenten 42.

Formelen for beregning av tilleggspensjon ser slik ut:

For personer i eldre aldersgrupper, som ikke har hatt anledning til å tjene opp full tilleggspensjon etter 1966, er det gitt spesielle overgangsbestemmelser om overkompensasjon. For personer som er født i et av årene mellom 1898 og 1917, er kravet til full opptjeningstid 20 år. For hvert år en person er født etter 1917, øker kravet til opptjeningstid med ett år. For en person som er født i 1926, kreves 29 års poengopptjening for rett til full tilleggspensjon.

Reglene om overkompensasjon gjelder bare inntekter opp til 5 G. For inntekter mellom 5 og 12 G, kreves 40 poengår for rett til full tilleggspensjon.

En pensjonist med liten eller ingen tilleggspensjon fra folketrygden får rett til særtillegg. Særtillegget er ment som erstatning for manglende tilleggspensjon, og blir redusert krone for krone i den utstrekning pensjonisten mottar tilleggspensjon fra folketrygden. Hvis tilleggspensjonen er høyere enn særtillegget, faller hele særtillegget bort.

10.4.3 Hovedregel om full samordning

Personskadepensjonene gis som erstatning for ervervs­tap på grunn av spesielle skader som yrkesskader og krigsskader. Lovene om personskadetrygd stiller ikke krav til opptjening av pensjonsrettigheter. Ved hel arbeidsuførhet som skyldes godkjent skade, ytes full pensjon etter fastsatte pensjonsgrunnlag. Pensjonsgrunnlagene fastsettes i forhold til arbeidsinntekt ved skadetidspunktet. I mange tilfeller vil det si på grunnlag av arbeidsinntekt før folketryden ble innført i 1967.

Ved innføring av lov om folketrygd ble det bestemt at det skulle foretas en beløpsmessig samordning av personskadepensjonene med folketrygdens pensjonsytelser.

Bestemmelsene om samordning av personskadepensjon og tilleggspensjon/ særtillegg fra folketrygden finnes i krigspensjoneringslovene og yrkesskadetrygdloven. Se lover 13. desember 1946 om krigspensjonering, jf sivilloven § 23 og militærloven § 18, samt lov 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd §§ 12 og 19.

Hovedregelen for samordning med folketrygdens tilleggspensjon er at den skal gå til fullt fradrag i pensjon fra personskadetrygd som er gitt for hel arbeidsuførhet (ugradert pensjon). Dette gjelder både når folketrygdpensjonen er uførepensjon, alderspensjon og enke/enkemannspensjon. Hovedregelen gjelder også ved rett til rehabiliteringspenger og attføringspenger fra folketrygden. Når personskadepensjonen ikke er gitt for hel arbeidsuførhet, skal fradraget for tilleggspensjon begrenses til den del av tilleggspensjonen som svarer til uføregraden på grunn av yrkesskade eller krigsskade.

Det er også gitt regler for begrensning av fradraget dersom pensjonsgrunnlaget i personskadetrygd er lavere enn pensjonsgivende inntekt i folketrygden. Til bruk ved sammenligning av pensjonsgrunnlagene i personskadetrygd og pensjonsgivende inntekt (sluttpoengtallet) i folketrygd beregnes et såkalt fiktivt sluttpoengtall (Ps) i personskadetrygd. Vi viser til punkt 10.4.4.3, som omhandler dette forholdet.

10.4.4 Reduksjon av samordningsfradraget

10.4.4.1 Innledning

Utgangspunktet ved samordning av personskadepensjon og folketrygdens tilleggspensjon er at personskadepensjonen skal settes ned med hele tilleggspensjonen fra folketryden.

Det er imidlertid gitt regler for avkorting av samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon i de tilfeller der personskadepensjonen og/eller folketrygdpensjonen ikke er gitt etter hel arbeidsuførhet. På samme måte finnes også regler om begrenset samordningsfradrag når pensjonsgrunnlaget i personskadetrygd er lavere enn det tilsvarende pensjonsgrunnlaget i folketrygden.

I det følgende skal vi gjøre nærmere rede for de reglene som kan gjøre at samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon skal reduseres.

10.4.4.2 Pensjonene gis for mindre enn hel arbeidsuførhet

Uførepensjonen fra folketrygden skal erstatte tapet av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Pensjonen skal derfor utgjøre en så stor del av full pensjon som svarer til inntektstapet. For rett til uførepensjon fra personskadetrygd kreves det at det foreligger en godkjent skade, og at det faktiske tap av arbeidsevne (inntektsbortfall) skyldes den samme godkjente skade.

Fordi personskadetrygdene stiller spesielle krav til skadeårsak, kan forholdet være at en person har rett til uførepensjon for hel arbeidsuførhet i folketrygden og uførepensjon for mindre enn hel arbeidsuførhet fra personskadetrygden.

Forholdet kan i enkelte tilfeller også være motsatt. Det vil si at uførepensjonen fra personskadetrygd er gitt for hel arbeidsuførhet, fordi pensjonistens arbeidsinntekter vurderes i forhold til inntekter i tidligere yrke og stilling, og at uførepensjonen fra folketrygden er gitt for mindre enn hel uførhet. Endelig kan forholdet være at både uførepensjonen fra folketrygden og uførepensjonen fra personskadetrygd er gitt for mindre enn hel arbeidsuførhet.

Såvel krigspensjoneringslovene av 1946 som lov om yrkesskadetrygd av 1958 har bestemmelser om gradering av fradrag for folketrygdens tilleggspensjon når det ikke foreligger rett til full uførepensjon fra personskadetrygd. Etter disse bestemmelsene skal den del av tilleggspensjonen fra folketrygden som svarer til uføregraden på grunn av henholdsvis krigsskade og yrkesskade, gå til fradrag i personskadepensjonen.

Dersom pensjonisten har rett til uførepensjon for hel arbeidsuførhet fra folketrygden og uførepensjon for mindre enn hel arbeidsuførhet fra krigspensjoneringen, må samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon avkortes i forhold til den lavere uføregraden for krigsskade.

10.4.4.3 Pensjonsgrunnlaget i personskadepensjonen er lavere enn det tilsvarende grunnlaget i folketrygdpensjonen

Det er gitt bestemmelser om begrensning av fradrag for folketrygdens tilleggspensjon i tilfeller der pensjonsgrunnlaget i personskadetrygden er lavere enn pensjonsgivende inntekt i folketrygden. Det vil si når personskadetrygdene gir erstatning for et lavere inntektnivå enn det som ligger til grunn for beregning av folketrygdpensjonen.

Til bruk ved sammenligning av pensjonsgrunnlagene i personskadepensjonen og folketrygdpensjonen, beregnes et fiktivt sluttpoengtall ut fra pensjonsgrunnlaget i personskadepensjonen.

For yrkesskadetrygdens vedkommende står bestemmelsene i loven av 1958 § 12 nr. 3 andre ledd og § 19 nr. 1 andre ledd. Etter disse bestemmelsene skal fradraget for folketrygdens tilleggspensjon begrenses til en tilleggspensjon beregnet på grunnlag av trygdet arbeidsinntekt, når trygdet arbeidsinntekt i yrkesskadetrygden er lavere enn den pensjonsgivende inntekt i folketrygden.

Ved anvendelse av bestemmelsene skal trygdet arbeidsinntekt settes til et beløp lik vedkommendes fulle uførepensjon eller full enkepensjon fra yrkesskadetrygden dividert med henholdsvis 0,60 eller 0,40. Dette skal gjøres fordi uførepensjonen og enkepensjonen bare utgjør en tilsvarende prosentdel av trygdet arbeidsinntekt (pensjonsgrunnlaget). Beregnet trygdet arbeidsinntekt avrundes ned til nærmeste hele 100 kroner (som for yrkesaktive), og ut fra det beløp som da framkommer, beregnes et sluttpoengtall i forhold til gjeldende G-verdi.

10.4.4.4 Samordning når folketrygdpensjonen er redusert etter folketrygdloven § 7-10

For personer som er mellom 67 og 70 år, er alderspensjonen fra folketrygden inntektsprøvd, se folketrygdloven § 7-10.

Pensjonistene kan ha en årlig arbeidsinntekt opptil folketrygdens grunnbeløp uten at folketrygdpensjonen blir redusert. Hvis den årlige arbeidsinntekten er større, skal alderspensjonen fra folketrygden reduseres med 50 prosent av den overskytende inntekten, se folketrygdloven § 7-10.

Hvis alderspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 7-10, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende, se samordningsloven § 20 fjerde ledd.

Lovgivningen om personskadetrygd inneholder ikke særskilte bestemmelser om samordning med tilleggs­pensjon når den trygdede tar ut redusert alderspensjon mellom 67 og 70 år. Sosialdepartementet har imidlertid sagt seg enig i at fradrag for tilleggspensjon da skal nedsettes forholdsmessig. Det vil si at den del av pensjonen som ikke tas ut, skal holdes utenom samordning.

Dette gir et rimelig resultat i de tilfeller der det fore­ligger rett til full pensjon fra personskadetrygden og det skal gjøres fullt fradrag for folketrygdens tilleggspensjon. Det vil da være samsvar mellom samordningsfradraget for tilleggspensjonen og den tilleggspensjon som pensjonisten faktisk får utbetalt.

I tilfelle av rett til gradert personskadepensjon og redusert tilleggspensjon etter folketrygdloven § 7-10 vil man – ved å ta utgangspunkt i den faktisk utbetalte tilleggspensjonen og samtidig redusere fradraget for denne pensjonen i forhold til uføregraden i personskadetrygd – beregne et dobbeltavkortet samordningsfradrag. Man unnlater altså å ta hensyn til hva som er sammenfallende pensjonsdekning fra de to pensjonsordningene.

10.4.4.5 Samordning når folketrygdpensjonen er redusert etter folketrygdloven § 10-5 nr. 3

Enke-/enkemannspensjonen fra folketrygden er inntekts­prøvd. Den gjenlevende ektefellen kan ha en årlig arbeidsinntekt på opptil halvparten av folketrygdens grunnbeløp uten at pensjonen blir redusert. Hvis hun eller han har en arbeidsinntekt som er større, skal folketrygdpensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten, se folketrygdloven § 10-5 nr. 3.

Hvis enke-/enkemannspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 10-5 nr. 3, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende, se forskrift 20 i rundskriv 15. Ifølge Sosialdepartementets samordningsrundskriv nr. 15 punkt 8.2.5 er det på samme måte den reduserte tilleggspensjonen fra folketrygden som skal benyttes ved sam­ordningen i disse tilfellene. Dette gjelder både når personskadepensjonen er en uføre/invalidepensjon og når den er en enke-/enkemannspensjon.

Reduksjonen av samordningsfradraget for folketrygdens grunn- og tilleggspensjon skjer på samme måte som når alderspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 7-10. Vi viser til punkt 10.4.4.4 ovenfor.

10.4.5 Vurdering av gjeldende regler for isolert samordning av personskadepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden

Hovedregelen for samordning av personskadepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden, er at tilleggspensjonen skal gå til fullt fradrag i en 100 prosent personskadepensjon. Denne regelen gjelder under forutsetning av at pensjonsgivende inntekt (pensjonsgrunnlaget) i personskadetrygden ikke er lavere enn i folketrygden. Se regler om fiktivfordel som er omtalt i punkt 10.4.4.3.

Når det ytes gradert pensjon fra personskadetrygd, skal samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon reduseres i forhold til graden av personskadepensjon. I tilfeller der det ytes pensjon for mindre enn hel uførhet fra såvel personskadetrygd som folketrygden, vil det – i motsetning til hva som gjelder ved fradrag for folketrygdens grunnpensjon – bare være den laveste av uføregradene som skal legges til grunn for avkorting av samordningsfradraget. Se punkt 10.4.4.2.

I tilfeller der det ytes redusert alders- eller etterlattepensjon fra folketrygden samtidig med gradert personskadepensjon, vil man imidlertid etter gjeldende sam­ordningsregler få samme utilsiktede dobbeltavkorting av samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon som for grunnpensjonen. Dette skjer fordi man tar utgangspunkt i den faktisk utbetalte tilleggspensjonen i dissse tilfellene, for deretter å avkorte beløpet i forhold til graden av full personskadepensjon.

Dersom en person mottar redusert alderspensjon (ca 70 prosent) fra folketrygden og samtidig personskadepensjon etter en uføregrad på 70 prosent, vil fradraget for tilleggspensjon bli begrenset til 70 prosent av den faktisk utbetalte tilleggspensjonen. Dersom pensjonisten i stedet for alderspensjon hadde fått utbetalt uførepensjon fra folketrygden etter en uføregrad på 70 prosent, ville hele tilleggspensjonen fra folketrygden gått til fradrag i personskadepensjonen. Jf regler om at det skal skje bare én avkorting på grunnlag av laveste uføregrad.

Tilsvarende gunstige regler for beregning av fradrag for tilleggspensjon gjelder ved gradert etterlattepensjon fra personskadetrygd og redusert alders- eller etterlattepensjon fra folketrygden. På samme måte som for de tilsvarende regler for beregning av grunnpensjonsfradrag gir reglene for beregning av tilleggspensjonsfradrag i disse tilfellene en lite rimelig dobbeltdekning. Dette avviker fra prinsippene som ellers preger samordningsreglene. Også i disse pensjonstilfellene er det bare personskadetrygdenes samordningsregler som åpner for dobbeltavkorting av samordningsfradraget. I tjenestepensjonsordningene er det den laveste grad av pensjon – enten pensjonsgraden i folketrygden eller pensjonsgraden i tjenestepensjonen – som alene bestemmer tilleggspensjonsfradraget.

Utvalget ser at det kan være aktuelt å endre reglene for samordning av gradert personskadepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden i tilfelle av redusert alders- og etterlattepensjon fra folketrygden, slik at disse reglene overensstemmer med tilsvarende regler for tjenestepensjoner. Det må eventuelt gis overgangsregler som sikrer mot beløpsmessig pensjonsnedgang i løpende ytelser. De innsparinger som en eventuell endring av reglene kan gi, anslår vi grovt til 14 millioner. Det vil si det samme som er anslått som innsparingseffekt ved endrede regler for beregning av grunnpensjonsfradrag.

10.5 Samordning av personskadepensjon og folketrygdpensjon – særlig om grunnpensjon

10.5.1 Innledning

I det følgende skal vi gjøre rede for hvordan en personskadepensjon blir samordnet med folketrygdens grunnpensjon. Vi skal også foreta enkelte vurderinger av dagens samordningsregler.

Samordningsreglene er knyttet til hva slags grunnpensjon som kommer til utbetaling fra folketrygden. Selv om samordningsloven skiller mellom egenpensjon (grunnpensjon) og enke-/enkemannspensjon (grunnpensjon) fra folketrygden, blir begge pensjonsytelsene samordnet med personskadepensjonen etter like regler. Vi vil derfor omtale samordning av personskadepensjon med folketrygdens grunnpensjon under ett.

Som et eget punkt vil vi gjøre rede for hvordan barnepensjon fra personskadetrygd blir samordnet med barnepensjon fra folketrygden. Se punkt 10.5.4.

En barnepensjon fra folketrygden utgjør vanligvis en viss prosent av folketrygdens grunnbeløp. Barnepensjonen kan imidlertid også bestå av en grunnpensjon og en tilleggspensjon og/eller et særtillegg.

10.5.2 Hovedregel om samordning

Hvis folketrygdpensjonen er en alderspensjon eller en uførepensjon, skal folketrygdens grunnpensjon samordnes med personskadepensjonen etter reglene i samordningsloven § 20. Hvis folketrygdpensjonen er en enke-/enkemannspensjon, skal folketrygdens grunnpensjon samordnes med personskadepensjonen etter reglene i samordningsloven § 22 nr. 2.

Etter samordningsloven § 20 første ledd og § 22 nr. 2 skal en personskadepensjon som er gitt for hel arbeidsuførhet, settes ned med et beløp som svarer til 3/4 av folketrygdens grunnbeløp. Dette gjelder både når personskadepensjonen er en uføre-/invalidepensjon og når den er en enke-/ enkemannspensjon. Reglene gjelder tilsvarende hvis pensjonisten mottar avtalefestet pensjon som går inn under samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d. Se samordningsloven § 20 siste ledd.

Samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon er det samme i alle de tilfellene der det ytes full personskadepensjon, uavhengig av om pensjonisten har ektefelle som mottar folketrygdpensjon eller ikke. Det vil si uavhengig av om folketrygdens grunnpensjon svarer til fullt grunnbeløp eller er en 3/4 ytelse. Regelen gir den virkning at enslige pensjonister får beholde en del av folketrygdens grunnpensjon utenfor samordning, mens pensjonistektepar blir trukket fullt ut for grunnpensjonene de får utbetalt.

Bestemmelsene her er de samme som ved samordning mellom tjenestepensjon og folketrygdens grunnpensjon. Vi viser derfor til punkt 9.2.3, der det er gitt en nærmere beskrivelse av forholdet.

10.5.3 Reduksjon av samordningsfradraget

10.5.3.1 Innledning

Utgangspunktet for samordning av personskadepensjon med folketrygdens grunnpensjon er som nevnt at personskadepensjonen skal settes ned med et beløp som svarer til 3/4 av folketrygdens grunnbeløp.

Det finnes likevel regler som reduserer samordningsfradraget. Noen av disse reglene står i samordningsloven, mens andre er gitt som forskrifter av Sosialdepartementet. Se samordningsrundskriv 15.

Felles for disse reglene er at hvis personskadepensjonen og/eller folketrygdens grunnpensjon er redusert, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende.

I det følgende skal vi gjøre nærmere rede for de regler som gjelder for avkorting av samordningsfradrag for folketrygdens grunnpensjon.

10.5.3.2 Folketrygdens grunnpensjon er ikke beregnet ut fra full trygdetid

Personskadetrygdene stiller ikke krav til opptjening av pensjonsrettigheter. Personskadepensjonene avhenger derfor ikke av opptjeningstid.

Folketrygdens grunnpensjon beregnes på grunnlag av trygdetid. Grunnpensjonen skal utgjøre så mye av full grunnpensjon som det trygdetiden utgjør av full trygdetid (40 år).

Hvis folketrygdens grunnpensjon er gitt for mindre enn full trygdetid (40 år), skal samordningsfradraget for grunnpensjonen reduseres tilsvarende. Dette er begrunnet med at samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon skal stå i forhold til den grunnpensjon som pensjonisten får utbetalt. Siden grunnpensjonen blir gitt for mindre enn full trygdetid, skal samordningsfradraget utgjøre så mye av fullt fradrag som det grunnpensjonen utgjør av full grunnpensjon. Da blir det samsvar mellom den grunnpensjonen som blir utbetalt og det samordningsfradraget som blir gjort for grunnpensjonen. Bestemmelser om dette er gitt i samordningsforskrift 15.

10.5.3.3 Pensjonene gis for mindre enn hel arbeidsuførhet

En uførepensjon skal erstatte tapet av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (ervervstap). Pensjonen skal derfor svare til så stor del av full pensjon som graden av tapt arbeidsevne.

Forholdet kan i enkelte tilfeller være at en person har rett til uførepensjon fra folketrygden for hel arbeidsuførhet og uføre- eller invalidepensjon fra personskadetrygd for mindre enn hel arbeidsuførhet. Årsaken til dette er da at bare en del arbeidsuførheten skyldes yrkesskade eller krigsskade. Forholdet kan også være det motsatte. Det vil si at vedkommende har rett til uførepensjon fra folketrygden for mindre enn hel arbeidsuførhet og uførepensjon fra personskadetrygd for hel arbeidsuførhet. En årsak til det kan være at det etter lover om personskadetrygd kan gis ekstra erstatning for det fysiske eller psykiske men som skaden har medført (menerstatning), eller at man vurderer arbeidsuførheten i forhold til et tidligere bedre betalt yrke. Endelig kan forholdet være at både uførepensjonen fra folketrygden og uførepensjonen fra personskadetrygd er gitt for mindre enn hel arbeidsuførhet. Det vanlige er at uføregraden i folketrygden og personskadetrygden er den samme.

Hvis en person mottar uførepensjon fra personskadetrygd for mindre enn full arbeidsuførhet, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende, se samordningsloven § 20 andre ledd og § 22 nr. 2. Dette gjelder både når folketrygdpensjonen er en alderspensjon, når den er en uførepensjon som er gitt for hel arbeidsuførhet, og når den er en enke-/enkemannspensjon.

Prinsippet er at det kun er aktuelt med samordning bare dersom det er gitt samme form for pensjonsdekning fra de aktuelle pensjonsordningene. Det vil si at begge pensjonsordningene har dekket det samme tap av arbeidsevne og inntektsbortfall.

Regelen innebærer at hvis en person mottar uførepensjon fra personskadetrygd på grunnlag av 30 prosent arbeidsuførhet, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon utgjøre 30 prosent av det fradraget som kunne vært gjort dersom personskadepensjonen var gitt for hel arbeidsuførhet.

10.5.3.4 Samordning når folketrygdpensjonen er redusert etter folketrygdloven § 7-10

For personer som er mellom 67 og 70 år, er alderspensjonen fra folketrygden inntektsprøvd, se folketrygdloven § 7-10.

Pensjonistene kan ha en årlig arbeidsinntekt opptil folketrygdens grunnbeløp uten at folketrygdpensjonen blir redusert. Hvis den årlige arbeidsinntekten er større, skal alderspensjonen fra folketrygden reduseres med 50 prosent av den overskytende inntekten, se folketrygdloven § 7-10.

Hvis alderspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 7-10, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende, se samordningsloven § 20 fjerde ledd. Dette gjelder både når personskadepensjonen er en uførepensjon og når den er en enke-/enkemannspensjon.

Begrunnelsen er den samme som når folketrygdpensjonen er redusert på grunn av mindre enn hel arbeidsuførhet. Det skal være samsvar mellom samordningsfradraget for grunnpensjonen og den grunnpensjonen som pensjonisten faktisk får utbetalt.

10.5.3.5 Samordning når folketrygdpensjonen er redusert etter folketrygdloven § 10-5 nr. 3

Enke-/enkemannspensjonen fra folketrygden er inntekts­prøvd. Den gjenlevende ektefellen kan ha en årlig arbeidsinntekt på opptil halvparten av folketrygdens grunnbeløp uten at pensjonen blir redusert. Hvis hun eller han har en arbeidsinntekt som er større, skal folketrygdpensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten, se folketrygdloven § 10-5 nr. 3. Bestemmelsen lyder:

Pensjon som nevnt i nr. 2 med eventuelt særtillegg ytes til gjenlevende ektefelle som ut fra alder og ervervs­evne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene for øvrig ikke kan ventes å få en årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet. Hvis den forventede ervervsinntekt overstiger 50 prosent av grunnbeløpet, skal pensjonen med særtillegg settes ned med 40 prosent av den overskytende inntekt. Som ervervsinntekt regnes i denne forbindelse også sykepenger etter kapittel 3 og fødselspenger og adopsjonspenger etter kapittel 3 A.

Hvis enke-/enkemannspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 10-5 nr. 3, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres tilsvarende, se forskrift 20 i rundskriv nr. 15. Dette gjelder både når personskadepensjonen er en uføre-/invalidepensjon og når den er en enke-/enkemannspensjon.

Reduksjonen av samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon skjer på samme måte som når alderspensjonen fra folketrygden er redusert etter folketrygdloven § 7-10. Vi viser derfor til punkt 10.5.3.4 og eksempel 23 ovenfor.

10.5.3.6 Begrensningsregel for små pensjoner – 60 prosentregelen (for samordning med grunnpensjon)

Det er gitt særskilte regler om begrensning av fradrag for folketrygdens grunnpensjon i små personskadepensjoner. Det vil si når det foreligger rett til både uføre-/invalidepensjon og enke-/enkemannspensjon fra personskadetrygd, se forskrift 33 i rundskriv nr. 15. Regelen gjelder imidlertid bare ved samordning med folketrygdens alders- og uførepensjon. Den gjelder ikke ved rett til rehabiliteringspenger, attføringspenger, foreløpig uførestønad eller etterlattepensjon fra folketrygden.

Forskriften har følgende ordlyd:

1. Fradrag skal ikke gjøres hvis pensjonistens samlede ytelser fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd og/eller folketrygdens tilleggspensjon/særtillegg og ventetillegg av tilleggspensjon ikke overstiger kr 3 000 pr år.

2. Hvis pensjonistens samlede ytelser fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd og/eller folketrygdens tilleggspensjon overstiger kr 3 000 pr år, skal fradraget for alderspensjon eller uførepensjon (grunnpensjon) fra folketrygden ikke settes høyere enn et beløp som svarer til 60 prosent av den overskytende del, dog slik at fradraget ikke skal være større enn 3/4 av folketrygdens grunnbeløp.»

Regelen sier at dersom summen av tjenestepensjon, personskadepensjon og folketrygdens tilleggsytelser etter innbyrdes samordning ikke overstiger 3 000 kroner pr år, skal det ikke gjøres fradrag for folketrygdens grunnpensjon i personskadepensjon. Videre sies det at dersom summen av disse ytelsene er større, skal fradraget begrenses til 60 prosent av det overskytende beløpet.

10.5.4 Barnepensjon fra personskadetrygden og folketrygden

Samordning av barnepensjon fra en personskadetrygd med barnepensjon fra folketrygden er regulert i samordningsloven § 22 nr. 1. Etter disse reglene skal barnepensjonen fra personskadetrygd settes ned med et beløp som svarer til barnepensjonen fra folketrygden.

Da det vanligvis ytes barnepensjoner med samme beløp fra personskadetrygden og folketrygden, vil resultatet være at det bare kommer barnepensjon til utbetaling fra folketrygden fram til barna fyller 18 år.

Både personskadetrygdene og folketrygden har bestemmelser om forlenget barnepensjon fram til fylte 21 år, dersom barna er under utdanning eller yrkesopplæring.

Dersom begge foreldre er døde, ytes barnepensjon tilsvarende en tenkt enkepensjon til første barn i et barnekull og barnepensjoner etter regulære pensjonssatser (henholdsvis 40 prosent og 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden) for de øvrige barn. Det vil i disse tilfeller også skje samordning mellom den store barnepensjonen (enkepensjon) og en samtidig løpende etterlattepensjon fra folketrygden.

10.5.5 Vurdering av gjeldende regler for isolert samordning av personskadepensjon og grunnpensjon fra folketrygden

Hovedregelen er at det skal gjøres fradrag for folketrygdens grunnpensjon med et beløp som svarer til 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, når såvel personskadepensjonen som folketrygdpensjonen er beregnet etter hel uførhet eller som ureduserte pensjonsytelser.

Når personskadepensjonen ikke er beregnet etter hel arbeidsuførhet, men som en gradert pensjonsytelse, skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon avkortes tilsvarende. Se samordningsloven § 20 andre ledd. Også i de tilfeller der folketrygdpensjonen ikke er beregnet for hel uførhet, er det bestemmelser om at fradragsbeløpet skal settes ned tilsvarende. Se samordningsloven § 20 tredje ledd andre setning. Bestemmelsene i lovens § 20 fjerde og femte ledd sier for øvrig at reglene skal gjøres tilsvarende gjeldende i tilfelle av redusert alderspensjon fra folketrygden og ved redusert AFP-pensjon.

Bestemmelsene om at samordningsfradraget skal avkortes både på grunnlag av den graderte pensjonen fra personskadetrygd og på grunn av den graderte pensjonen fra folketrygden, gir pensjonister med reduserte pensjoner fra begge pensjonsordningene et dobbeltavkortet samordningsfradrag. Vi viser til at samordningsfradraget reduseres med produktet av uføregradene, og slik sett bryter det hovedprinsipp som ellers gjelder om at ytelser som er sammenfallende, skal samordnes fullt ut.

Reglene om dobbeltavkorting av samordningsfradrag for folketrygdens grunnpensjon ble opphevet med virkning fra 1. april 1978 for tjenestepensjoner i samsvar med Lund og Ryggeutvalgets innstilling. 1 At det ikke samtidig ble fremmet forslag om å oppheve de tilsvarende reglene for personskadetrygd, kan vanskelig ses som noe annet enn en inkurie (forglemmelse).

Som tilfellet var for tjenestepensjoner, gir reglene for personskadepensjoner den virkning at pensjonister med graderte pensjoner kan få større inntekt etter delvis pensjonering enn da de var i fullt arbeid. De aktuelle bestemmelsene i samordningsloven § 20 fører til at man må ta i bruk garantireglene i forskrift 34a for å hindre tap i pensjonsinntekter i de tilfeller der pensjonistene går over fra graderte pensjonsytelser til fulle pensjoner. Ettersom reglene om dobbeltavkorting av samordningsfradrag ved graderte pensjoner er så gunstige at pensjonistene taper på å få fulle pensjoner, må man altså fortsette å beregne alternative ytelser som om pensjonisten fremdeles hadde graderte pensjoner, og deretter utbetale garantitillegg i samsvar med dette.

Pensjonister som i en periode har mottatt graderte pensjoner og hatt fordel av de gunstige samordningsreglene som da gjelder, er dermed sikret å beholde denne fordelen også etter å ha blitt innvilget fulle pensjoner. Pensjonister som har hatt rett til fulle pensjoner fra det tidspunkt de satte fram krav, kan ikke på samme måte kunne få fordeler av en alternativ beregning etter regler om dobbeltavkorting.

Utvalget mener det er grunnlag for å endre bestemmelsene i samordningsloven § 20, slik at de samsvarer med de tilsvarende reglene for tjenestepensjon i lovens § 19. Det innebærer at det som regel er folketrygdens uføregrad som skal være bestemmende for reduksjonen av samordningsfradraget. Når personskadepensjonens uføregrad er den laveste, skal alene den laveste uføregrad legges til grunn.

Utvalget anbefaler at tilsvarende regler blir gjort gjeldende for tilfeller med redusert alders- og etterlattepensjon fra folketrygden og uførepensjon og/eller etterlattepensjon fra personskadetrygd, samt for tilfeller med rett til redusert AFP-pensjon og gradert personskadepensjon.

Som nevnt ovenfor i punkt 10.5.3.2 skal samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon reduseres når folketrygdens grunnpensjon er gitt for mindre enn full trygdetid (40 år). Dette skjer for å sikre at det ikke beregnes et høyere fradrag for grunnpensjonen enn den pensjonen som faktisk ytes fra folketrygden. Ettersom personskadepensjonene ikke beregnes på grunnlag av opptjeningstid, vil det for dem – i motsetning til for tjenestepensjoner – ikke oppstå problemer i form av dobbeltavkorting knyttet til aktuelle regler.

Utvalget foreslår at de nye reglene for beregning av samordningsfradrag når personskadepensjonene er gitt for mindre enn hel arbeidsuførhet, dvs med mindre enn full pensjon, får virkning bare for nye pensjonstilfeller. Det vil si at man følger de prinsipper som tjenestepensjonsordningene la til grunn ved sin opphevelse av den samme dobbelt-avkortingsregelen. Forslaget til regelendring vil ikke innebære vesentlige innsparinger for personskadetrygdene, da det oppstår få nye tilfeller av denne typen. Utvalget mener likevel det er riktig å oppheve reglene om dobbeltavkorting av fradrag i personskadepensjon, slik at man får like regler for tjenestepensjon og pensjon fra personskadetrygd.

Utvalget vil for øvrig tilrå opphevelse av 60 prosent­regelen som gir rett til beregning av et fribeløp på 3 000 kroner pr år. Denne begrensningsregelen for samordning av små personskadepensjoner har i dagens situasjon svært liten praktisk betydning, men fordrer arbeidskrevende dobbeltutregninger.

10.6 Samordning av personskadepensjon, tjenestepensjon og folketrygdpensjon (trekantsamordning)

10.6.1 Innledning

Slik samordningssystemet er utformet, vil en ved sam­ordning av personskadetrygd ikke bare måtte forholde seg til regler for isolert samordning mellom personskadetrygd og folketrygdpensjon, men også til de regler som gjelder for samlet fradrag for folketrygdens pensjonsytelser når det samtidig foreligger rett til tjenestepensjon.

At personskadetrygdene er sist i rekken av pensjonsordninger som beregner samordningsfradrag for folketrygdpensjon, gjør at trygdeetaten i sin administrering av personskadetrygdene er den instans som bruker begrensningsreglene for samlede fradrag og dermed også reglene om garantitillegg i de tilfeller der de regulære samordningsreglene kommer til kort. Av dette følger det at Rikstrygdeverket og trygdekontorene mer enn andre vil se de problemer som er knyttet til svakheter ved regelverket som et hele.

Når det gjelder samordningsreglenes virkninger for personskadetrygd, vil altså det at personskadetrygdene også må forholde seg til regler som gjelder for tjenestepensjon, gjøre at man mer enn i andre ordninger vil se behovet for enkle og enhetlige samordningsbestemmelser.

Trygdeetaten har den løpende kontakten med pensjonistene. Funksjonærene skal ha muligheter til å gi en forståelig forklaring, både på samordningsberegninger som de selv har foretatt og på samordning i andre pensjonsordninger. Da er det klare grenser for hvor mange differensierte regler man kan ha oversikt over.

Situasjonen nå er at selv samordningsspesialister har betydelige problemer med å ha oversikt over alle bestemmelser og å bruke dem riktig. Hvor mye ressurser som brukes til å gjennomføre samordning av pensjonsytelser, er det vanskelig å gi noen oversikt over. At det dreier seg om mye tidkrevende arbeid i de ulike institusjoner, er i alle fall sikkert – ikke minst som følge av at samordningen i stor utstrekning må gjennomføres manuelt på grunn av kompleksiteten i reglene.

Som det går fram av den redegjørelsen som er gitt i punktene 5.6 og 5.7, faller reglene for beregning av fradrag for folketrygdens grunn- og tilleggspensjon i personskadetrygd, i store trekk sammen med reglene for beregning av trekk for folketrygdpensjon i tjenestepensjon.

For visse typer av pensjonstilfeller er det likevel vesentlige forskjeller i beregningsreglene. At man må forholde seg til mange ulike regler, medfører ikke bare at beregningene blir kompliserte. Vel så problematisk er det at slike ulikheter gjør det vanskelig å oppnå rimelige pensjonsresultater i tilfeller med samtidig rett til tjenestepensjon, personskadetrygd og folketrygdpensjon (trekantsamordning).

Bestemmelsene i samordningsloven §§ 19 og 20 om fradrag for folketrygdens grunnpensjon i henholdsvis tjenestepensjon og personskadepensjon gir et klart eksempel på regelavvik som skaper problemer ved trekantsamordning. Mens § 20 har bestemmelser om at det ved graderte pensjonsytelser fra personskadetrygd og folketrygd skal skje avkorting av samordningsfradraget i forhold til begge uføregrader, gir de tilsvarende reglene for tjenestepensjon bare anvisning på bruk av laveste uføregrad som avkortingsfaktor.

De regler som er gitt i samordningsloven § 21 for samlet fradrag for folketrygdens grunnpensjon, sier at det kan beregnes fradrag i personskadepensjonen bare når dette fradraget overstiger allerede beregnet fradrag i tjenestepensjon. Med disse reglene blir virkningen at det sjelden beregnes fradrag for grunnpensjonen i gradert personskadepensjon. Pensjonistene får dermed utilsiktede samordningsgevinster ved rett til graderte personskadepensjoner, og det oppstår behov for alternative pensjonsberegninger og beregning av garantitillegg ved overgang til full pensjon. Vi viser for øvrig til punktene 10.6.2 og 10.6.4 nedenfor.

Regelen for samlet fradrag for folketrygdens tilleggs­pensjon gir andre problemstillinger. I relasjon til denne regelen vil det i utgangspunktet være mest aktuelt å vurdere begrensninger i fradragenes størrelse. Formålet med dette vil være å oppnå en harmonisering med de regler som gjelder ved isolert samordning mellom henholdsvis tjenestepensjon og personskadepensjon og tilleggspensjon. Se punkt 10.6.3.

10.6.2 Samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon ved trekantsamordning – fravær av fiktivfordel

Sosialdepartementet har gitt begrensningsreglene for samlet fradrag for tilleggspensjon i tjenestepensjon og personskadetrygd. Jf. punkt 9.4 i samlerundskriv om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Reglene sier bare at de samlede fradrag skal begrenses i forhold til faktisk utbetalt tilleggspensjon i folketrygden. De gir altså ikke rett til godskriving av fiktivfordeler når de sammenlignbare inntektsgrunnlagene for pensjonsberegning er forskjellige.

Mens det ved tokantsamordning mellom personskadetrygd og folketrygdpensjon skal ses bort fra den del av folketrygdens tilleggspensjon som erstatter inntekts­tap som ikke dekkes av personskadetrygden, tar man ved trekantsamordninger ikke hensyn til dette forholdet. Når det foreligger rett til mer enn to samordningspliktige pensjoner, gis det ingen rett til beregning av fiktivfordeler. Det vil si at pensjonister som både har rett til tjenestepensjon og personskadetrygd i tillegg til folketrygdpensjon, ikke får rett til å beholde deler av tilleggs­pensjonen utenfor samordning. I slike trekantsamordninger vil grensen for de samlede fradrag alltid tilsvare faktisk utbetalt tilleggspensjon. Dette gjelder uavhengig av om tjenestepensjonsordningen og personskadetrygden yter pensjon i forhold til den pensjonsgivende inntekten i folketrygden eller ei.

Reglene kan synes unødig strenge ved ikke å innbefatte rett til beregning av fiktivfordeler. Ettersom fradraget for tilleggspensjon ved isolert samordning avkortes når den pensjonsgivende inntekten i folketrygdpensjon er høyere enn tilsvarende pensjonsgrunnlag i tjenestepensjon og personskadetrygd, er det vanskelig å forstå at reglene for beregning av fiktivfordeler bortfaller når det foreligger flere samordningspliktige pensjoner. Når man først gir regler som angir maksimalt fradrag til det sammenfallende inntektsgrunnlaget for pensjonsberegningene i én situasjon, burde man sikret at prinsippet ble overført også til andre situasjoner. Fordelen med å få beholde deler av folketrygdens tilleggspensjon utenfor samordning kan for pensjonister med relativt høy poengopptjening i folketrygden, gi større økonomisk uttelling enn retten til en tredje pensjon. Retten til en ekstra pensjon gir vanligvis en reell merytelse tilsvarende et sam­ordningstillegg på 1/4 G. Vi viser til eksempel som følger.

10.6.2.1 Samordning med folketrygdens tilleggspensjon når tilleggspensjonen er tjent opp av ektefellen til den som har tjent opp tjenestepensjon

De nye reglene i samordningsloven § 23 nr. 2, som begrenser tilleggspensjonsfradraget i tjenestepensjon når folketrydens tilleggspensjon er tjent opp på to hender, gjelder ikke i relasjon til personskadetrygd. Det er heller ikke planer om å innføre slike regler på dette området.

Man legger vekt på at det ikke skjer noen form av opptjening av pensjonsrettigheter i relasjon til personskadetrygd på tilsvarende måte som for tjenestepensjoner. I samsvar med dette er det heller ikke gitt begrensningsregler for samordningen mellom tjenestepensjon og personskadetrygd, når disse ytelsene er av forskjellig art, jf alderspensjon fra tjenestepensjonsordning og enkepensjon fra personskadetrygd eller omvendt.

En eventuell beslutning om å gjøre reglene i samordningsloven § 23 nr. 2 gjeldende også for personskadepensjon, måtte få følger for samordningen mellom tjenestepensjon og personskadetrygd. Det vil si at man måtte gå bort fra innbyrdes samordning mellom en enkepensjon fra personskadetrygd og enkens egen opptjente tjenestepensjon (uføre- eller alderspensjon). Det ville gitt en enda større grad av overpensjonering til enker med ikke behovsprøvde enkepensjoner, i kontrast til hva som ble utbetalt deres menn og ikke minst utbetales til enker og enkemenn med behovsprøvde pensjoner. Se eksempel 26 nedenfor.

10.6.3 Samlet fradrag for folketrygdens grunnpensjon ved trekantsamordning

Bestemmelsene i samordningsloven § 21 regulerer de fradrag personskadetrygdene kan beregne for grunnpensjon, når det også i tjenestepensjonsordning er trukket for samme pensjonsytelse. Bestemmelsene har følgende ordlyd:

«Hvis det beløp tjenestepensjonen blir satt ned med etter § 19 nr. 1, er mindre enn det beløp pensjon fra personskadetrygden ville blitt satt ned med etter § 20, skal sistnevnte pensjon settes ned med den resterende del.»

Regelen for samlet fradrag for grunnpensjon, som sier at det skal foretas en krone for krone- avkorting av grunnpensjonsfradraget i personskadepensjon for samme fradrag gjort i tjenestepensjon, kan føre til at en stor del av folketrygdens grunnpensjonen holdes utenfor trekk. Vi viser til eksemplet nedenfor. Regelen skiller seg klart fra en tilsvarende regel for samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon (begrensning i forhold til faktisk utbetalt ytelse), og regler for samlet fradrag for grunnpensjon i to tjenestepensjoner og to personskadepensjoner (fradrag inntil 3/4 G).

10.6.4 Vurdering av gjeldende regler for samordning av folketrygdytelser ved trekantsamordning.

Reglene for samlet fradrag for folketrygdpensjon følger forskjellige prinsipper ved grunnpensjon og ved tilleggs­pensjon. For grunnpensjonen beregnes isolert fradrag i personskadepensjon, som deretter reduseres krone for krone for tilsvarende fradrag beregnet i tjenestepensjon. For tilleggspensjonen skjer det avkorting bare i personskadetrygdens fradrag, når dette fradraget sammen med fradraget i tjenestepensjonen overstiger den faktisk utbetalte tilleggspensjon fra folketrygden.

Mens reglene for samlet grunnpensjonsfradrag utvilsomt kan gi svært gunstige resultater for pensjonistene, gir reglene som gjelder for samlet tilleggspensjonsfradrag ingen muligheter for forventede samordningsfrie gevinster. Det kan derfor være aktuelt å vurdere endringer i gjeldende regler for hva som samlet kan beregnes i fradrag ved trekantsamordning for såvel grunnpensjonens som tilleggspensjons del.

En årsak til de mange tilfeller med utbetaling av garantitillegg fra personskadetrygd er de gjeldende regler for samlede grunn- og tilleggspensjonsfradrag. For grunnpensjonens del er problemet at det gis for store muligheter til begrensning av fradrag. For tilleggspensjonens del ligger problemet i at det nesten ikke gis slike muligheter til begrensning. Årsaken til de så vidt strenge regler for beregning av samlet fradrag for tilleggspensjon kan være at man allerede hadde de særs gunstige regler for samlet grunnpensjonsfradrag. Uten en samtidig endring av disse reglene vil det klart kunne oppstå enda tydeligere tilfeller av tilfeldig overpensjonering.

Sett ut fra de reglene som gjelder for fradrag av grunn- og tilleggspensjon ved tokantsamordning, synes det aktuelt å bytte noe om på de to reglene for samlet fradrag. Reglene for samlet fradrag for grunnpensjon bør utvilsomt – på samme måte som reglene for isolert beregnet grunnpensjonsfradrag – være knyttet til reglene i samordningsloven §§ 19 og 20 (3/4 G -fradrag). Tilsvarende er det mest logisk at de prinsipper som anvendes ved isolert beregning av tilleggspensjonsfradrag, blir videreført ved beregning av samlet fradrag i trekantsam­ordninger. Det er for øvrig aktuelt å se reglene i en sammenheng, da de på ulik måte kan gi både pluss- og minuseffekt for samme pensjonstilfelle.

Når det gjelder reglene for samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon, vil det være naturlig med regler som begrenser summen av fradrag i forhold til det sammenfallende inntektsgrunnlaget for pensjonene. Det vil si at det er rimelig å gi bestemmelser om samlet fradrag for tilleggspensjon som viderefører rett til fiktivfordeler etter samme retningslinjer som ved tokantsamordning.

Slike regler vil vanskelig skape problemer i tilfeller med rett til to fulle pensjonsytelser fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd. Problemer kan imidlertid oppstå når det ikke er tjent opp full tjenestepensjon, f.eks når det bare foreligger rett til tjenestepensjon regnet etter 20 års tjenestetid, samtidig som fiktivpoengtallet i tjenestepensjonsordningen er høyest. I et slikt tilfelle kan det – ut fra prinsippet om at det bare skal beregnes fradrag for det som er sammenfallende pensjonsrettigheter – reises innvendinger mot å beregne taket for samlet tilleggspensjonsfradrag til hva tjenestepensjonens fradraget vil utgjøre etter 30 års tjenestetid. En løsning på dette kan være å begrense det samlede fradraget etter tjenestepensjonsordningens fiktivpoengtall med den avkortede tjenestetidsfaktoren, for deretter å beregne et restfradrag for full tjenestetid med det lavere fiktivpoengtallet i personskadetrygd.

Hvordan slike regler skulle utformes i detalj, kan sikkert diskuteres. Det er klart at det i tilfeller med graderte pensjoner fra personskadetrygd og tjenestepensjonsordning kan være ulike måter å begrense det samlede tilleggspensjonsfradraget på. Eksemplene nedenfor viser en del av kompleksiteten i disse problemene.

Eksempel A:

Det foreligger rett til

• 100 prosent uførepensjon fra personskadetrygd etter Ps = 2,97

• 100 prosent uførepensjon fra tjenestepensjonsordning etter Ts = 5,14, men bare 21/30 tjenestetid

• 100 prosent uførepensjon fra folketrygden etter Fs = 5,26

I dette tilfellet kan det være spørsmål om det er rimelig å beregne et samlet fradrag for folketrygdens tilleggs­pensjon med 76 280 kroner, tilsvarende fullt fradrag etter høyeste fiktivpoengtall 5,14. Dette fiktivpoengtallet gir nemlig bare rett til 21/30 pensjon. En alternativ beregning av samlet fradag kan dermed bli slik:

Isolert beregnet fradrag i tjenestepensjon:

(Vi viser til eksempel 5, der en slik begrensningsregel for samlet fradrag for tilleggspensjon sammen med rett til beregning av et økt samordningstillegg på 1/2 G vil gi en samlet utbetaling på 159 640 kroner. Dette vil likevel ikke være nok til å hindre tap på grunn av rett til personskadepensjon i den aktuelle sak.

Tilsvarende vil den samme begrensningsregelen – sammen med et samordningstillegg på 1/4 G (jf 50 % ufør) – ikke kunne hindre tap på grunn av rett til personskadepensjon i eksempel 7. Vi viser i den forbindelse til at nye regler vil gi en samlet utbetaling på 79 820 kroner. Uten rett til yrkesskadepensjon vil samlet pensjon utgjøre 81 502 kroner. Bare med godskriving av et samordningstillegg på 1/2 G vil tap på grunn av personskadepensjon unngås.

Eksempel B:

Det foreligger rett til

• 40 prosent uførepensjon fra personskadetrygd etter Ps = 2,97

• 50 prosent uførepensjon fra tjenestepensjonsordning etter Ts = 5,14, men bare 21/30 tjenestetid

• 50 prosent uførepensjon fra folketrygden etter Fs = 5,26

I dette tilfellet er det ikke spørsmål om å avkorte det samlede fradrag for tilleggspensjon bare i forhold til redusert tjenestetid, men også i forhold til ulike grader av erstatning for uførhet. Skal også slike forhold trekkes inn, kan beregningen av samlet fradag bli som følger:

Isolert beregnet fradrag i tjenestepensjon:

Vi viser til eksempel 9 der en slik begrensningsregel sammen med et samordningstillegg på 1/4 G ikke vil være tilstrekkelig til å unngå et tap på grunn av rett til yrkesskadepensjon på 299 kroner. Først med et samordningstillegg på 1/2 G har pensjonisten fordel av personskadepensjon.

Eksempel C:

Det foreligger rett til

• 40 prosent uførepensjon fra personskadetrygd etter Ps = 5,65

• 50 prosent uførepensjon fra tjenestepensjonsordning etter Ts = 5,14, men bare 21/30 tjenestetid

• 50 prosent uførepensjon fra folketrygden etter Fs = 5,26

I dette tilfellet er det personskadepensjonen (krigspensjon) som har det høyeste fiktivpoengtallet. Dette tallet er høyere enn sluttpoengtallet i folketrygden og medfører at det ikke vil bli beregnet fiktivfordeler for det som er sammenfallende erstatning fra personskadetrygd og folketrygd (pensjon etter 40 prosent uførhet). Fra tjenestepensjonsordning og folketrygden ytes det imidlertid dekning for en høyere uføregrad på 50 prosent.

Isolert beregnet fradrag i tjenestepensjon:

De sammenfallende fradragene i tjenestepensjon og personskadepensjon etter 40 prosent uførhet begrenses til beregnet fradrag i personskadetrygd. Ettersom tjenestepensjonsordningen gir dekning for 50 prosent uførhet, kan det også beregnes et ikke sammenfallende fradrag for folketrygdens tilleggspensjon for 10 prosent uførhet etter tjenestepensjonsordningens fiktivtall og tjenestetid. Det samlede fradraget for folketrygdens tilleggspensjon kan dermed beregnes som følger:

Vi viser til eksempel 10 (dvs 10 A), der en slik begrensningsregel sammen med et samordningstillegg på 1/4 G vil gi et samlet pensjonsresultat på 87 097 kroner, og der det ikke vil oppstå tap på grunn av rett til krigspensjon.

Eksempel D:

Det foreligger rett til

• 40 prosent uførepensjon fra personskadetrygd etter Ps = 5,65

• 100 prosent uførepensjon fra tjenestepensjonsordning etter Ts = 5,14, men bare 21/30 tjenestetid

• 100 prosent uførepensjon fra folketrygden etter Fs = 5,26

I dette tilfellet er det personskadepensjonen (krigspensjon) som har det høyeste fiktivpoengtallet. Dette tallet er høyere enn sluttpoengtallet i folketrygden, og medfører at det ikke vil bli beregnet fiktivfordeler for det som er sammenfallende erstatning fra personskadetrygd og folketrygd (pensjon etter 40 prosent uførhet). Fra tjenestepensjonsordning og folketrygden ytes det imidlertid dekning for en høyere uføregrad på 100 prosent.

Isolert beregnet fradrag i tjenestepensjon:

De sammenfallende fradragene i tjenestepensjon og personskadepensjon etter 40 prosent uførhet begrenses til beregnet fradrag i personskadetrygd. Ettersom tjenestepensjonsordningen gir dekning for 50 prosent uførhet, kan det også beregnes et ikke sammenfallende fradrag for folketrygdens tilleggspensjon for 60 prosent uførhet etter tjenestepensjonsordningens fiktivtall og tjenestetid. Det samlede fradraget for folketrygdens tilleggspensjon kan dermed beregnes som følger:

Vi viser til eksempel 10 B, der en slik begrensningsregel sammen med et samordningstillegg på 1/4 G vil gi et samlet pensjonsresultat på 162 201 kroner, og der det vil oppstå tap på grunn av rett til krigspensjon. Tapet utgjør 803 kroner.

I den aktuelle saken kan det også være spørsmål om hvordan fradraget for grunnpensjonen skal beregnes. Ved beregningen er det lagt til grunn at aktuell begrensning for samlede fradrag bare vil være 3/4 G. Da de isolert beregnede fradragene ikke kom opp til det, ble det gjort fullt fradrag etter isolert beregning med 11 424 kroner. Dersom de aktuelle prinsippene for samlet tilleggspensjonsfradrag skulle gjøres gjeldende også for samlet grunnpensjonsfradrag, kunne dette fradraget beregnes som følger:

(38 080 x 3/4 x 0,40) + (38 080 x 3/4 x 0,60 x 21/30)= 23 419 kroner. Med et fradrag for grunnpensjon på

9 142 kroner i tjenestepensjon, vil det likevel bli trukket for det isolert beregnede fradraget på 11 424 kroner.

Eksempel E:

Det foreligger rett til

• 50 prosent uførepensjon fra yrkesskadetrygden (Ps = 2,97)

• 13/30 behovsprøvd tjenesteenkepensjon ( Ts = 5,85 )

• 100 prosent uførepensjon fra folketrygden med tilleggspensjon regnet etter egen og den avdøde ektefellens opptjening. Egen Fs = 3,50 og Få = 29/32. Den avdødes Fs = 5,85 Få = 20/23.

Tjenestepensjonen har det høyeste fiktivpoengtallet. Dette tallet er det samme som den avdøde ektefellens sluttpoengtall i folketrygden og høyere enn enkens egenopptjente sluttpoengtall. I tjenesteenkepensjonen kan det bare beregnes 13/30-fradrag for 55 prosent av den avdødes tilleggspensjon, dvs. 38 080(4x20/23) + (1,85x20/40)0,45x0,55x13/30 = 17 983 kroner. I yrkesskadepensjonen blir det beregnet isolert fradrag som følger: 38 080(2,97x29/32)0,45x0,55x0,50 + 38 080(2,97x 20/23)0,45x0,55x0,50= 24 854 kroner. Hva som kan sies å være erstatning for sammenfallende inntektsgrunnlag i dette tilfellet er ikke lett å si for sikkert. Dersom vi følger prinsippet i eksempelene ovenfor, kan imidlertid èn løsning være å begrense det samlede tilleggspensjonsfradraget som følger:

Som eksemplene viser, vil det være vanskelig å forene krav til enklere regler og mer konsekvente og helhetlige pensjonsresultater. Det ene vil gjerne gå på bekostning av det andre. Selv om det er mye som taler for en oppmyking av reglene for samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon, mener utvalget det er forhold som taler mot en løsning med godskriving av fiktivfordeler i disse tilfellene. Eventuelle nye regler vil klart gi enda mer kompliserte beregninger av pensjon til pensjonistene. Utvalget ser også at arbeidet med beregningene vil bli svært tidkrevende og stille så store krav til samhandling mellom pensjonsordningene at eventuelle regelendringer kan bli vanskelige å rettferdiggjøre ut fra administrative kostnader.

Ved etterprøving av virkningene av mulige forslag til endringer av gjeldende samordningsregler har vi likevel regnet med forannevnte regler for begrensning av samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon. Vi viser til vedlegg til punkt 10.7.8, der mulige regelendringer er utprøvd på de tidligere beregningseksempler.

10.7 Alternativer til dagens pensjons- og samordningssystem

10.7.1 Innledning

I det følgende skal vi drøfte mulige endringer i gjeldende regler om samordning av pensjon fra personskadetrygd med folketrygdpensjon. Vi vil herunder også vurdere hvordan slike endringer vil få virkning på pensjonstilfeller der det foreligger samtidig rett til tjenestepensjon. Vi vil starte med de mest vidtgående modellene.

Ved beskrivelsen av alternative systemer er det aktuelt først å vurdere nye modeller for forenklede og mer sjablonmessige pensjonsutbetalinger, for å unngå de mange detaljerte samordningsregler man nå har.

I punkt 10.7.2 ser vi på en modell for utbetaling av bruttopensjon fra personskadetrygd med refusjon fra folketrygden. Modellen forutsetter at de pensjonsordningene som gir rett til de høyeste bruttopensjonene, vil utbetale ureduserte ytelser mot å kunne søke refusjon fra folketrygden. Det kan eventuelt ytes mindre normerte tillegg for ytterligere pensjonsrettigheter som den enkelte har utover folketrygdpensjonen og høyeste bruttopensjon (tjenestepensjon eller personskadepensjon).

I punktene 10.7.3, 10.7.4 og 10.7.5 vil utvalget vurdere mulighetene for å innføre et nettosystem for henholdsvis egenpensjoner, enkepensjon og barnepensjoner fra personskadetrygd.

Det kan også være aktuelt å vurdere om man gjennom endringer i samordningsrekkefølgen mellom de ulike pensjonene kan bidra til forenklede beregninger og rutiner. I punkt 10.7.6 vil vi se på en modell med personskadetrygd som første samordningspliktige pensjonsordning.

En modell for utbetaling av personskadepensjon fra folketrygden som kan betegnes folketrygdpensjon med personskade-fordeler, blir drøftet i punkt 10.7.7.

I punkt 10.7.8 skal vi ta for oss muligheter for tillempninger og endringer av materiell art innenfor det eksisterende pensjonssystemet.

Et forslag om G-regulering av løpende nettopensjoner etter samordning blir presentert i punkt 10.7.9.

I punkt 10.7.10 vil vi vurdere om samordningsreglene kan integreres i regelverket for de enkelte pensjonsordningene, slik at samordningsloven blir overflødig. Formålet med denne drøftingen er å få klarlagt om det kan oppnås forenklinger ved å avvikle samordningsloven.

Det er naturlig å vurdere redaksjonelle forenklinger som kan gjøres med det eksisterende samordningssystemet. I punkt 10.7.11 har vi tatt for oss mulige tillempninger og forenklinger av det eksisterende systemet.

10.7.1.1 Noen statistiske oversikter

Personskadetrygdene skiller seg fra tjenestepensjonsordningene gjennom at de

1. omfatter en relativt begrenset persongruppe (ca 20 000 pensjonister)

2. utgjør en relativt lukket pensjonistbestand, dvs. at det vil bli få nye pensjonstilfeller. De nye tilfellene er i det vesentllige avledede pensjoner til etterlatt ektefelle.

Tilgjengelig saksstatistikk viser følgende pensjonsbestand for personskadetrygdene:

Ut fra det begrensede antall pensjoner kan man si at personskadetrygdene er pensjonsordninger som ligger godt til rette for utprøving av et nytt system for endringer i samordningsregelverket.

Problemene finnes imidlertid også. De er knyttet til at de fleste av pensjonene allerede utbetales som løpende ytelser. En omlegging av pensjonsberegningsreglene for eksisterende pensjonistgrupper gir klare begrensninger ved at det må anses å foreligge berettigede krav om framtidige utbetalinger minst på linje med dagens pensjonsytelser. Pensjonistenes relativt høye alder må også tillegges vekt. Vi viser til følgende oppgave over alderssammensetning for pensjonister med rett til krigspensjon og yrkesskadepensjon:

10.7.2 Modell for utbetaling av brutto pensjon fra personskadetrygd med refusjon fra folketrygden (sykepengemodell)

10.7.2.1 Innledning

Det kan hevdes at pensjonsutbetalingene vil bli enklere dersom man går bort fra reglene om at folketrygdens ytelser skal ligge i bunnen, og i stedet går over til å utbetale usamordnet pensjon fra den pensjonsordning som gir den største pensjonsytelsen. Dette vil være i samsvar med de regler som gjelder for utbetaling av sykepenger til offentlig ansatte og andre arbeidstakere som er sikret sykelønn i arbeidsforhold, se punkt 9.7 ovenfor.

10.7.2.2 En beskrivelse av modellen

Det forutsettes at den pensjonsordning som gir rett til den største pensjonen i det enkelte tilfelle, pålegges ansvar for å utbetale full uredusert pensjon.

Vi vil også antyde at det ved rett til flere pensjoner kunne utbetales normerte tillegg i form av for eksempel 10 og 5 prosent av øvrige bruttopensjoner. Slik kan pensjonistene også få noe fra de pensjonsordningene som ikke står for utbetalingen av den største pensjon.

Pensjonister som har fullt opptjente tjenestepensjoner som skal samordnes med en mindre pensjon fra folketrygden, vil med en slik modell for pensjonsberegning bare behøve å forholde seg til tjenestepensjonsordningen. I tilfeller der invalide- og uførepensjon fra personskadetrygd er den største pensjonsytelsen, vil det være disse pensjonene som utbetales fullt ut, og pensjonistene behøver ikke tenke på hva som foreligger av integrerte folketrygdrettigheter. Det forutsettes visse påslag på eksisterende bruttopensjoner fra tjenestepensjonsordninger og personskadetrygder for å dekke det pensjonistene taper i samordningstillegg (1/4 G).

Ved rett til både tjenestepensjon og personskadepensjon vil det foreligge muligheter for et forenklet opplegg med utbetaling av et normert tillegg på 10 prosent av den minste av bruttopensjonene i tillegg til den største fulle bruttopensjonen. Hvilken pensjon som er størst – tjenetepensjonen eller personskadepensjonen – kan variere fra tilfelle til tilfelle. Ved rett til flere enn to pensjoner i tillegg til folketrygdpensjon, kan det beregnes eventuelle mindre normerte tillegg som for eksempel 5 prosent av bruttopensjonen fra 3. ordning, osv.

Modell

Denne modellen vil i det vesentlige svare til den som er nevnt for tjenestepensjon i punkt 9.7.2, der man tenker seg en refusjonsordning med folketrygden. Det vil si en summarisk oppgjørsordning som den som gjelder for sykepenger. Det forutsettes at det blir gitt et standard minstetillegg (samordningstillegg) for å sikre mot nedgang i samlet pensjon i forhold til gjeldende samordningsregler.

10.7.2.3 En vurdering av modellen

Modellen tar ikke omsyn til at det i en del tilfeller er folketrygden som gir den største pensjonsytelsen. Det kan inntreffe når det ytes graderte personskadepensjoner, og når personskadepensjonen blir regnet etter et lavt pensjonsgrunnlag. I slike tilfeller måtte det alternativt fastsettes en ny høyeste fullpensjon inklusive folketrygdrettigheter fra personskadetrygd, eller også gis rett til paralelle utbetalinger av personskadetrygd og folketrygd. Uansett ville det bli behov for utforming av visse tilpasningsregler som ikke ville bli vesentlig forskjellige fra gjeldende samordningsregler.

Modellen tilsier at man kan fastsette en høyeste bruttopensjon med integrerte folketrygdrettigheter, som svarer til det som i dag ytes i samlet pensjon etter samordning. Det innebærer at det må tas omsyn til effekten av de nåværende samordningsfrie fiktivfordeler. Vi viser til at selv om personskadepensjonen rent beløpsmessig overstiger folketrygdpensjonen, kan folketrygdpensjonen være basert på et høyere pensjonsgrunnlag enn personskadepensjonen. Det vil si at når folketrygden dekker et høyere inntektstap enn det som personskadetrygden dekker, må den del av tilleggspensjon fra folketrygden som er beregnet etter det høyere pensjonsgrunnlaget, holdes utenfor samordning med personskadepensjonen. Vi viser til regler om fiktivpoengberegning, som er beskrevet i punkt 10.4.4.3.

Effekten av samordningsfrie fiktivfordeler kan variere mye fra sak til sak for personskadepensjonene, ettersom pensjonsgrunnlaget i personskadetrygden og i folketrygden som oftest er fastsatt på helt ulikt grunnlag, dvs i forhold til arbeidsinntekter i ulike livsfaser. For tjenestepensjonistene vil det vanligvis være større samsvar mellom pensjonsgrunnlaget som tjenestepensjonen er basert på, og det inntektsnivå som ligger til grunn for beregning av tilleggspensjon fra folketrygden.

For å illustrere virkningen av samordningsfrie fiktivfordeler i personskadetrygd, viser vi til følgende beregninger for krigsinvalider med ulike pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen, men med den samme folketrygdpensjon på 128 275 kroner. Tilleggspensjonen fra folketrygden, som utgjør 90 195 kroner, er beregnet etter et sluttpoengtall på 7,00, og basert på 1923 som fødselsår og godskrevne pensjonspoeng for 23 år. (Fs = 7,00 og Få = 23/26).

Som det går fram av beregningene ovenfor, kan mulige samordningsfrie fiktivfordeler resultere i at pensjonistene får betraktelig større samordningstillegg enn 1/4 av folketrygdens grunnbeløp. Det vil si at eventuelle nye regler om utbetaling av høyeste pensjon med tillegg av et samordningstillegg på 1/4 eller 1/2 G, må suppleres med regler om tillegg på mer individuelt grunnlag for å hindre at enkelte pensjonister får en vesentlig nedgang i pensjonsinntekter.

Personskadepensjonister med store fiktivfordeler utgjør ingen stor prosentandel. Hvor stor andel av pensjonistene som har fordel av en ikke samordningspliktig tilleggspensjonsytelse, finnes det ingen oppgave over. Noen helt ubetydelig andel kan vi imidlertid ikke regne med at det er.

Problemet med et opplegg for utbetaling av fulle bruttoytelser fra personskadetrygd, er ikke begrenset bare til det å fastsette et standardisert tillegg ved rett til full personskadepensjon. Vel så problematisk kan det bli å bestemme dette tillegget i tilfeller der det foreligger graderte (reduserte) personskadepensjoner.

Det kan ikke anses å være grunnlag for å foreslå at pensjonister skal velge mellom rett til 20 prosent krigspensjon eller yrkesskadepensjon og den pensjon de har opptjent i folketrygden etter påført skade. Med regler som begrenser utbetalingen til den største av aktuelle pensjoner, kan de som har personskadepensjon etter mindre enn 100 prosent uførhet, få et drastisk fall i løpende ytelser. For tilfeller med graderte personskadeensjoner må det fremdeles tas omsyn til faktisk opptjente folketrygdytelser og gis muligheter for parallell utbetaling. Det vil si at det blir nødvendig å gi regler for hva som kan sies å være sammenfallende ytelser fra personskadetrygd og folketrygd, og hva som kan defineres som en ikke-sammenfallende folketrygdytelse. Det må regnes med såvel grad av pensjonsdekning som aktuelle fiktivfordeler. Resultatet vil da bli at man innfører nye samordningsregler som får en ny forkledning. Administrativt vil dette ikke gi noen lettelser.

Et opplegg med beregning av normerte tillegg for øvrige pensjoner som er tjent opp i tillegg til den høyeste bruttopensjon og folketrygdpensjon, kan antakelig gi rimelige pensjonsresultater i en del tilfeller. I andre tilfeller – der det foreligger rett til ganske jevnstore bruttopensjoner – kan pensjonsresultatet bli bedre enn med de gjeldende samordningsreglene. I atter andre tilfeller – der det foreligger rett til lavere pensjonsytelser – kan pensjonistene tape på et system som skissert. I tilfeller med pensjonstap må man gi overgangsregler som sikrer mot nedgang i løpende ytelser.

I tillegg til de problemer som knytter seg til tilfeller av egenopptjente pensjoner, vil modellen skape vansker når det foreligger en eller flere pensjoner som er avledet fra en avdød ektefelle. Med de gjeldende regler for sam­ordning av enkepensjoner vil det ikke ligge til rette for utbetaling av èn fullpensjon, og det vil i vel så stor grad som for egenopptjente pensjoner foreligge problemer med å beregne særskilte tillegg.

10.7.2.4 Overgangsregler

Modellen forutsetter at det blir gitt overgangsregler. Disse reglene må fastsettes nærmere når man har utarbeidet et system for definering av nye fullpensjoner. Modellen vil i en overgangsperiode kreve vesentlig administrativt merarbeid. Den forutsetter for øvrig en omfordeling av pensjonsansvar, dvs pensjonsforpliktelser, mellom pensjonsordningene. Dette kan ikke gjøres gjeldende for eksisterende pensjonister.

10.7.2.5 Konklusjon

Utvalget har kommet til at den modellen som er beskrevet, bare i mindre utstrekning kan gi forenklinger for pensjonistene. Administrativt kan modellen ikke gi noen besparinger. Det vil påløpe vesentlige kostnader i en overgangsperiode både til omlegging av administrative rutiner og til beregning av garantitillegg. For mange pensjonister vil beregningsreglene fortsatt bli kompliserte. Samordningsutvalget finner ikke grunnlag for å anbefale modellen.

10.7.3 Modell med nettosystem for egenpensjoner fra personskadetrygd

10.7.3.1 Innledning

Med et bruttopensjonssystem for personskadepensjon er pensjonistene sikret at personskadepensjonen i seg selv gir en rimelig dekning for inntektsbortfall som følge av godkjent skade. Det vil si at pensjonistene ikke behøver å ha tjent opp samtidig rett til andre pensjonsytelser for å få full pensjonsdekning til erstatning for personskade. En krigsinvalid som har vært bosatt utenfor Norge etter krigen, og verken har rett til folketrygdpensjon fra Norge eller til en tilsvarende pensjon fra det landet han bor i, vil med det gjeldende bruttosystemet få en pensjon som er tilstrekkelig til å sikre vedkommende rimelige levevilkår. Bruttosystemet vil på samme måte sikre krigsinvalider og yrkesskadde som ble arbeidsuføre før folketrygden ble innført i 1967, tilnærmet samme pensjon som de som har vært friske og arbeidsføre. Med et bruttosystem for personskadepensjon har man fastsatt et minste nivå for pensjonsdekning i forhold til tap av arbeidsinntekter som følge av godkjent skade.

Et system for beregning av bruttopensjoner krever at det foreligger regler som begrenser kompensasjonsnivået når pensjonistene har rett til flere pensjoner, jf regler om avkorting ved samtidig rett til andre ytelser. Dette er nødvendig for å forhindre at det blir gitt rett til høyere pensjonsytelser enn de alternative arbeidsinntektene. Når pensjonistene har tjent opp flere pensjonsrettigheter, kommer bestemmelsene i pensjonslovene og samordningsloven inn og regulerer hva som netto kan ytes i personskadepensjon for å hindre dobbelt-dekning.

I dagens situasjon – der de fleste personskadepensjonister har rett til folketrygdpensjon og en stor gruppe også har rett til tjenestepensjon, vil mange mene at ulempene ved bruttosystemet er større enn de fordelene systemet gir. Ut fra dette kan det være rimelig å vurdere en omgjøring av personskadepensjonene til aktuelle suppleringspensjoner (les nettopensjoner), som uten sam­ordning kan utbetales i tillegg til folketrygdpensjon og andre opptjente pensjoner. Dette kan gjøres for å slippe komplekse og tidkrevende samordningsberegninger, som oppstår når det foreligger rett til en eller flere personskadepensjoner i tillegg til tjenestepensjoner og folketrygdpensjon.

10.7.3.2 En beskrivelse av modellen

Et system med utbetaling av nettopensjoner fra personskadetrygd krever at man fastsetter et rimelig nivå på nye, framtidige og ikke samordningspliktige pensjonsytelser. Dette kan gjøres gjennom å fastsette nye nettopensjoner til en mindre prosentandel av eksisterende bruttopensjoner eller pensjonsgrunnlag.

Dersom man for eksempel fastsetter nye nettopensjoner etter høyeste pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen til 50 prosent av den gjeldende bruttopensjon, dvs 33,33 prosent av pensjonsgrunnlaget, vil det svare til en årlig utbetaling på 84 402 kroner. Ved å fastsette nettopensjonene til ca 45 prosent av de gjeldende bruttopensjoner, dvs 30 prosent av pensjonsgrunnlaget, vil utbetalingene utgjøre 75 962 kroner for de med høyeste pensjonsgrunnlag. Det vil si at det vil være slike nettopensjoner som kommer til utbetaling i stedet for en samordningspliktig bruttopensjon på 168 804 kroner under forutsetning av 100 prosent uførhet. Ved lavere uføregrad i krigspensjoneringen forutsettes at det skjer en gradering av de nye nettopensjonene.

Hvor stor prosentdel av de eksisterende bruttopensjoner det vil være rimelig å utbetale når man unnlater samordning med andre pensjonsytelser, bør i utgangspunktet bestemmes av de økonomiske rammene som er gitt for det eksisterende bruttosystemet. Det må imidlertid også skje en tilpasning av nettopensjonene, slik at den enkelte pensjonist ikke får en reduksjon i samlet pensjonsinntekt.

Basert på 1993-budsjettet for krigsinvalidepensjoner utgjorde den gjennomsnittlige nettoutbetaling 67 270 kroner. Det svarer til ca 41 prosent av full bruttopensjon etter høyeste pensjonsgrunnlag og ca 43 prosent av full bruttopensjon etter pensjonsgrunnlag 9 000.

Regnskapstall fra 1992 for yrkesskadetrygden etter gammel lov viser at utgiftene til uførepensjoner utgjorde 69,7 milllioner kroner dette året. Antallet uførepensjonister var 3 329 ved årets utløp. Fordelt på antall uførepensjonister pr 31. desember 1992 lå utgiftene til uførepensjon fra yrkesskadetrygden gjennomsnittlig på ca 20 930 kroner. Det tilsvarer vel 21 prosent av full yrkesskadepensjon etter høyeste grunnlag (Ps = 3,47) eller noe over 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden. Regnskapstallet for 1993, som ikke er fordelt mellom uføre- og etterlattepensjoner, gir en gjennomsnittlig netto yrkesskadepensjon på ca 20 800 kroner.

10.7.3.3 En vurdering av modellen

Pensjonsytelsene fra personskadetrygd varierer med pensjonsgrunnlaget. Full krigsinvalidepensjon utgjør 94 008 kroner etter laveste pensjonsgrunnlag og 168 804 kroner etter høyeste grunnlag. Tilsvarende varierer hel uførepensjon etter lov om yrkesskadetrygd mellom 46 833 kroner etter en Ps-verdi på 1,03 og 102 044 kroner etter høyeste pensjonsgrunnlag (Ps = 3,47). Det er i mindre grad enn for tilsvarende tjenestepensjoner sammenheng mellom pensjonistenes pensjonsgrunnlag i folketrygden og i personskadetrygden. Dette henger sammen med at pensjonsgrunnlaget i personskadetrygd er fastsatt ut fra inntekten ved tidspunktet for personskaden. Det vil si et tidspunkt som vanligvis ligger lang tid før uføretidspunktet i folketrygden, og som oftest før 1967.

Det vanlige er at pensjonsgrunnlaget i personskadetrygden er høyere enn i folketrygden. Dette gjelder særlig for krigsinvalider, som vanligvis har hatt sine beste inntektsår før folketrygden ble innført i 1967. Det vil si at de fleste fikk redusert sin arbeidsevne på grunn av krigsskade før folketrygden ble innført. Helt unntaksvis vil det være pensjonister som på tross av påført skade har hatt høy poengopptjening i folketrygden.

Lund og Rygge-utvalget 2 gav i sin innstilling uttrykk for at den beste form for samordning måtte være å gå bort fra å fastsette brutto personskadetrygder, og i stedet operere med tilleggsytelser til folketrygden for disse pensjonene. Forsøk på å gjøre personskadepensjonene om til nettoytelser som skal komme til full utbetaling samtidig med basisytelser fra folketrygden, vanskeliggjøres imidlertid av den manglende samstemmighet mellom den enkeltes krav på erstatning fra personskadetrygd og fra folketrygd. Personskadepensjonistenes alder – de fleste er i en aldersgruppe med få yrkesaktive år etter 1967 – spiller her en avgjørende rolle. Vi viser til den framstillingen som er gitt av pensjonistenes alderssammensetning i punkt 10.7.1.1.

Som det går fram av tabellene nedenfor, vil nettoutbetalingene fra krigspensjoneringen variere ikke bare med pensjonsgrunnlaget for krigspensjonen, men også ut fra hva som samtidig utbetales av pensjon fra folketrygden. Dersom pensjonen fra folketrygden er liten, vil samordningsfradraget for folketrygdpensjonen være tilsvarende lite, og netto krigspensjon vil bli relativt større enn når det ytes en stor folketrygdpensjon. I tilfeller der folketrygdens tilleggspensjon er basert på et høyere inntektsgrunnlag enn krigspensjonen, kan pensjonisten for øvrig få fordeler av at deler av folketrygdens tilleggspensjon holdes utenfor samordning.

Netto krigspensjon i % av brutto 69,20 % 67,70 % 44,69 % Samlet pensjon til utbetaling kr 178 324 kr 170 512 kr 103 528 Samlet pensjon i % av brutto krigspensjon 105,64 % 105,91 % 110,13 %

Som tabellene viser, vil nettoutbetalingene fra krigspensjoneringen bli bestemt av hva som utbetales fra folketrygden, dvs av hva den enkelte har tjent opp i pensjonsrettigheter i folketrygden. En krigsinvalid som bare har rett til minstepensjon fra folketrygden, vil få beregnet en høyere nettopensjon fra krigspensjoneringen enn en som har tjent opp en større folketrygdpensjon. Dette følger av at vedkommende i de fleste tilfeller bare får rett til en samlet pensjon lik brutto krigspensjon tillagt 1/4 G (samordningstillegg), og at pensjonen fra folketrygden ut over 1/4 G vanligvis går til fullt fradrag i krigspensjonen. Den samlede pensjonsutbetaling (krigspensjon og folketrygdpensjon) blir dermed upåvirket av størrelsen på opptjent folketrygdpensjon såfremt fiktivpoengtallet for krigspensjonen er høyere enn faktisk sluttpoengtall i folketrygden.

Dersom en krigsinvalid med pensjon etter høyeste grunnlag 10 000 kroner bare har rett til minstepensjon fra folketrygden, vil netto krigspensjon etter samordning svare til 69,20 prosent av bruttopensjonen. Hvis denne krigspensjonisten får utbetalt en folketrygdpensjon på 100 686 kroner, blir netto krigspensjon redusert til et beløp lik 45,99 prosent av bruttopensjonen. For en krigspensjonist med laveste pensjonsgrunnlag 4 000 kroner og folketrygdpensjon på 100 686 kroner vil nettopensjonen fra krigspensjoneringen bare utgjøre 26,08 prosent av bruttopensjonen etter at det er beregnet samordningsfradrag.

Samlet pensjonsutbetaling i prosent av full krigspensjon vil være omvendt proporsjonal med størrelsen på brutto krigspensjon. Dette følger av at den samordningsfrie delen av folketrygdpensjonen (samordningstillegget lik 1/4 G) vil utgjøre en relativt større del av brutto krigspensjon når krigspensjonen er regnet etter et lavt pensjonsgrunnlag. En pensjonist med høyere inntektsgrunnlag i folketrygden enn tilsvarende pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen vil få beholde samordningsfrie deler av tilleggspensjonen utenfor samordning (fiktivfordel) og derved oppnå en samlet pensjonsytelse som langt overstiger brutto krigspensjon tillagt 1/4 G. Se tabell 3, kolonne 3.

Forskjellen mellom de gjennomsnittlige nettoutbetalinger til krigsinvalider i 1993 på under 45 prosent og faktisk utbetalte nettopensjoner på 69,20 prosent til krigsinvalider med høyeste pensjonsgrunnlag 10 000 kroner og minstepensjon fra folketrygden gir en illustrasjon på de store variasjoner i nettoutbetalinger. Selv om en del kan forklares med tilfeller av graderte pensjoner, dvs at enkelte pensjonister ikke har rett til pensjon regnet etter 100 prosent uførhet, vil medregning av en faktor for uføregrad ikke være tilstrekkelig for å kunne fastsette sjablonmessige nettopensjoner til erstatning for løpende nettopensjoner. Som nevnt er pensjonsrettighetene fra folketrygden for ulike til det for hele gruppen av ca 8 000 krigsinvalider.

10.7.3.4 Aktuelle overgangsregler

Et alternativt opplegg med innføring av nye nettopensjoner bare for nye pensjonstilfeller kan ikke anbefales da dette vil ha meget liten praktisk effekt. Vi viser til at det i 1994 ble innvilget bare 242 nye invalidepensjoner fra krigspensjoneringen og ingen nye uførepensjoner etter gammel yrkesskadetrygdlov. Antallet slike pensjoner er sterkt synkende.

Et nytt nettosystem for uføre- og invalidepensjoner fra personskadetrygd må omfatte allerede innvilgede pensjoner dersom det skal ha noen effekt. Et nettosystem til erstatning for allerede løpende personskadepensjoner forutsetter imidlertid at det samtidig blir gitt overgangsregler som sikrer pensjonistene mot nedgang i samlet pensjonsutbetaling. Aktuelle overgangsregler bør ta sikte på å sikre framtidige pensjonsutbetalinger minst i samsvar med gjeldende regler, eller også gi garantier mot beløpsmessig nedgang i løpende pensjoner.

Antallet pensjonister som vil bli omfattet av aktuelle overgangsregler er avhengig av størrelsen på nye nettopensjoner, og hva som foreligger av pensjonsrettigheter for øvrig for den enkelte. For å begrense antallet tilfeller med overgangsregler må man fastsette nye nettopensjoner til en relativt større prosentandel av aktuelle bruttopensjoner.

Overgang til et nettosystem for uføre- og invalidepensjoner fra personskadetrygd kan medføre vesentlig økte kostnader såvel ytelsesmessig som administrativt. Dersom nye nettopensjoner skal fastsettes sjablonmessig slik at de gir tilnærmet samme pensjonsresultat som i dag for de med en mer vanlig pensjon fra folketrygden, vil de personskadepensjonister som har større folketrygdpensjon, få mer samlet utbetalt, og de som har en mindre folketrygdpensjon, få mindre samlet pensjon. For å hindre at noen taper på rett til nye nettopensjoner, må det gis overgangsregler om rett til garantitillegg for de med en mindre folketrygdpensjon. Med de problemer som vil oppstå med å sikre nye nettopensjoner som fullt ut vil erstatte eksisterende nettoytelser etter samordning, kan det bli ganske mange pensjonister som må få beregnet særskilte garantitillegg i en lengre tidsperiode. Dette vil gi vesentlig merarbeid rent administrativt og stille pensjonistene overfor ytterligere kompliserende regler.

10.7.3.5 Konklusjon

Med så store variasjoner som det er i ytelsesnivå i de ulike personskadetilfellene og – ikke minst – den ulike pensjonsrett fra folketrygden i sakene, synes det lite realistisk å innføre et system for standardiserte netto­ytelser til erstatning for eksisterende løpende bruttoytelser. Beregningene ovenfor viser at utbetalte nettopensjoner kan variere fra ca 70 til under 10 prosent av vedkommende bruttopensjon etter samordning med folketrygdpensjon. For utenlandsbosatte personskadepensjonister uten rett til folketrygdpensjon vil for øvrig faktiske bruttopensjoner komme til utbetaling i en del tilfeller.

Når det gjelder den eksisterende pensjonistgruppen – som mottar løpende pensjon og har forventninger til et allerede gitt pensjonsresultat – har utvalget kommet til at vi ikke vil foreslå å innføre et system med nettopensjoner.

Et nettosystem som bare skal gjelde for nye tilfeller, vil ha så liten effekt at det ikke kan anses regningssvarende å innføre det. Vi viser til at tallet på nye invalidetilfeller utgjorde henholdsvis 464 og 242 for årene 1993 og 1994, og at tallet er klart synkende.

10.7.4 Modell med nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd

10.7.4.1 Innledning

Antallet enkepensjoner fra personskadetrygd utgjør for tiden ca 7 000. Det ventes at antallet vil øke noe, som følge av at invalide- og uførepensjonistene etter hvert faller fra og etterlater seg yngre pensjonsberettigede enker. Såvel krigspensjonslovene som loven om yrkesskadetrygd gir rett til enkepensjon. Etter krigspensjoneringslovene er det krav om at den avdøde ektefellen hadde rett til krigsinvalidepensjon mens han levde, eller også at han døde i relativt ung alder. Lov om yrkesskadetrygd gir rett til enkepensjon når dødsfallet er forårsaket av yrkesskade eller yrkessykdom.

De fleste enker etter krigsinvalider er yngre enn den avdøde ektefellen. Antallet nye krigsenkepensjonister og deres alderssammensetning må ses ut fra antallet invalider med løpende krigspensjon og deres alder. Se tabell i punkt 10.7.1.1.

Enkepensjonene fra personskadetrygd er ikke-behovsprøvde. Det vil si at pensjon ytes uavhengig av den gjenlevendes arbeidsinntekt. Ved rett til annen pensjon, som tjenestepensjon og folketrygdpensjon, foretas det samordning mellom enkepensjon fra personskadetrygd og øvrige pensjoner.

Hel krigsenkepensjon utgjør 2/3 av hel krigsinvalidepensjon etter den avdødes pensjonsgrunnlag. Hel enkepensjon fra yrkesskadetrygden utgjør 60 prosent av mannens pensjon, eller 39,6 prosent av den trygdede arbeidsinntekt som pensjonen ble beregnet etter. Hva som utbetales i netto enkepensjon fra personskadetrygd, vil variere med det enkene har av pensjonsrettigheter i folketrygden og i andre pensjonsordninger.

Reglene for samordning av enkepensjon fra personskadetrygd med tilleggspensjon fra folketrygden skiller ikke mellom hva som er opptjent av den ene eller den andre av ektefellene. Det vil si at det ikke er regler som sier at enkens egenopptjente tilleggspensjon skal holdes utenfor samordning med krigsenkepensjon og enkepensjon fra yrkesskadetrygden. Ved rett til full enkepensjon fra personskadetrygd vil det vanligvis bli beregnet fullt fradrag for faktisk utbetalt tilleggspensjon fra folketrygden. Bare i de tilfellene der inntektsgrunnlaget i folketrygden er høyere enn det tilsvarende pensjonsgrunnlaget i personskadepensjonen, vil enken få beholde deler av tilleggspensjonen utenfor samordning.

De gjeldende regler for innvilging av ikke-behovs­prøvde enkepensjoner etter bruttosystemet gir klare begrensninger med hensyn til mulighetene for å oppnå rimelige og konsekvente samordningssresultater i samspill med andre pensjoner.

Ettersom enkepensjonene kommer til full utbetaling også når enkene er i fullt inntektsgivende arbeid, er det mange som forventer at pensjonene blir utbetalt uavkortet sammen med deres egne opptjente alderspensjoner. Når samordningsresultatet blir et annet, vil det skape misnøye.

Et nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd vil på en annen måte gi muligheter for ensartede og forutsigbare utbetalinger. Rent behovsmessig vil det også være rimelig at det ikke skjer noen reduksjon av enkepensjonen når enkens inntekter blir redusert ved overgang fra yrkesaktivt arbeid til full pensjonering.

10.7.4.2 En beskrivelse av modellen

Et nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd forutsetter at man kan fastsette et rimelig nivå på nye, framtidige og ikke samordningspliktige enkepensjoner. Til forskjell fra egenpensjoner fra personskadetrygd som i meget liten grad kan ventes å oppstå som nye pensjonstilfeller, vil det for enkepensjonenes del være aktuelt å regne med et ikke uvesentlig antall nye tilfeller. Et nettosystem for enkepensjoner vil altså ikke være avhengig av at det kan avløse det eksisterende bruttosystemet for den nåværende pensjonistbestand. I relasjon til enkepensjoner fra personskadetrygd, er det mest aktuelt å begrense et nytt nettosystem til nye framtidige tilfeller.

Ved et eventuelt nytt nettosystem for enkepensjoner vil det ikke skje noen samordning med pensjon fra folketrygden. Det forutsettes heller ikke å skulle skje sam­ordning med pensjon fra tjenestepensjonsordning. Slik reglene nå er, kan tjenestepensjonsordningene beregne samordningsfradrag i sine pensjoner for enkepensjon som ytes fra personskadetrygd. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at en oppheving av samordningen mellom tjenestepensjon og enkepensjon fra personskadetrygd kan medføre vesentlig større utgifter for tjenestepensjonsordningene. Dette gjelder spesielt pensjonstrygden for sjømenn, som sparer vesentlige utlegg på de eksisterende regler for samordning mellom sjømannspensjon og krigspensjon.

Hel enkepensjon fra krigspensjoneringen svarer i dag til 44,4 prosent av de respektive pensjonsgrunnlagene, mens hel krigsinvalidepensjon utgjør 66,6 prosent av de samme grunnlagene. Dersom man fastsatte nye hele nettopensjoner fra krigspensjoneringen til 20 prosent av pensjonsgrunnlaget (ca 45 prosent av de gjeldende bruttopensjoner), ville man få følgende nettopensjoner til enker:

Basert på regnskapstall for utbetalinger av 7 600 krigsenkepensjoner i 1993 utgjør den gjennomsnittlige nettopensjon ca 48 100 kroner. Dette svarer til ca 43,5 prosent av hel brutto krigsenkepensjon etter høyeste grunnlag 10 000 kroner og ca 46 prosent av hel bruttopensjon etter grunnlag 9 000 kroner. Det regnes da med kostnader til krigsenkepensjon på ca 365,5 millioner kroner. Dersom nye nettopensjoner lik 45 prosent av bruttopensjonene skulle erstatte ytelsene til den eksisterende bestand, ville de direkte utgiftene til krigsenkepensjon begrenses til vel 303 millioner kroner – etter at det er tatt hensyn til tilfeller av graderte krigsenkepensjoner.

Tjenestepensjonsordningene vil imidlertid bli pålagt vesentlig større pensjonsansvar ved overgang til nye samordningsfrie nettopensjoner fra krigspensjoneringen. Etter gjeldende regler faller tjenestepensjonen ofte bort, dvs blir 0-pensjon, etter samordning med krigsenkepensjon og folketrygdpensjon. Når tjenestepensjonen bare skal samordnes med folketrygdpensjon, må større beløp komme til utbetaling fra de offentlige tjenestepensjonsordningene. I den forbindelse viser vi til at det bare i Pensjonstrygden for sjømenn ble beregnet fradrag i sjømannsenkepensjoner på vel 43 mill. kroner i 1994 på grunn av samordning med personskadepensjon (vesentlig krigspensjon). Også andre tjenestepensjonsordninger som kan samordne sine pensjoner med enkepensjoner fra personskadetrygd, vil bli pålagt vesentlig større utgifter. Det vil si at det ikke er grunnlag for å mene at de offentlige ytelsene til krigsenkene vil bli redusert, men at en meget større del av pensjonsutgiftene vil bli overført til de offentlige tjenestepensjonsordningene.

10.7.4.3 En vurdering av modellen

10.7.4.3.1 Allment om fastsetting av pensjonsnivå

Som det går fram av tabellene nedenfor, vil nettoutbetalingene fra krigspensjoneringen variere ikke bare med pensjonsgrunnlaget for krigspensjonen, men også ut fra hva som samtidig blir utbetalt av pensjon fra folketrygden. Dersom pensjonen fra folketrygden er liten, vil samordningsfradraget for folketrygdpensjonen være tilsvarende lite og netto krigspensjon vil bli relativt større enn når det ytes en stor folketrygdpensjon. I tilfeller der folketrygdens tilleggspensjon er basert på et høyere inntektsgrunnlag enn krigspensjonen, kan pensjonisten for øvrig få fordeler av at deler av folketrygdens tilleggspensjon holdes utenfor samordning.

Tabellene viser at nettoutbetalingene av krigsenkepensjon varierer med hva som samtidig ytes av folketrygdpensjon. Når det foreligger rett til en relativt stor tilleggspensjon fra folketrygden og krigsenkepensjonen er beregnet etter laveste pensjonsgrunnlag, kan hele krigsenkepensjonen bortfalle etter samordning. Se tabell 6, kolonne 3. Overgang til utbetaling av nye nettopensjoner på 20 prosent av pensjonsgrunnlaget vil for disse enkene gi en reell merytelse på 28 200 kroner pr år.

Også enker med høyere pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen og en relativt stor tilleggspensjon i folketrygden vil på samme måte tjene på en overgang til nye og relativt store nettopensjoner. Se tabell 6, som viser at nettopensjonene etter samordning med en folketrygdpensjon på 100 686 kroner vil utgjøre 21 370 kroner og 16 162 kroner for dem med høyeste pensjonsgrunnlag. Dette svarer til utbetalinger på 18,99 og 15,6 prosent av aktuelle bruttopensjoner. Med utbetaling av nye nettopensjoner på 50 640 kroner og 48 280 kroner til enker med tilsvarende pensjon fra folketrygden vil disse enkene få merytelser på 29 270 og 32 118 kroner pr år.

Når det foreligger rett til en relativt stor krigsenkepensjon samtidig med minstepensjon fra folketrygden, vil imidlertid netto krigsenkepensjon utgjøre 53,79 prosent av full pensjon. Høyeste pensjonsutbetalinger lik full bruttopensjon ytes når enkene er i fullt arbeid og ikke har rett til folketrygdpensjon.

Hva som skal anses som en rimelig nettopensjon til krigsenker med samtidig rett til folketrygdpensjon, blir ut fra det som er vist vanskelig å anslå. Dersom man forutsetter at det for framtidige tilfeller av krigsenkepensjon i det vesentlige vil foreligge rett til minstepensjon fra folketrygden, må en framtidig nettopensjon utgjøre en relativt høy prosent av en eksisterende bruttopensjon for å gi et samlet pensjonsresultat som svarer til gjeldende regler. Hvis man på den annen side legger til grunn at det for fremtidige tilfeller av krigsenkepensjon vil foreligge rett til en større egenopptjent tilleggspensjon, kan nettopensjonene svare til en mindre prosentandel. Problemet er at heller ikke de fremtidige enker etter krigsinvalider vil utgjøre noen homogen gruppe med hensyn til folketrygdrettigheter. Mulighetene for å anslå en gjennomsnittlig nettopensjon som sammen med folketrygdpensjon skal gi rimelig erstatning for den eksisterende ordning med bruttopensjon, er derfor noe begrensede.

Vi viser for øvrig til enkenes rett til å få utbetalt uredusert pensjon samtidig som de er i fullt arbeid. En ny nettopensjon kan ikke på langt nær dekke opp for slike utbetalinger. Når man tar i betraktning at et bruttosystem for enkepensjon vil gi vesentlig reduserte utbetalinger fra det tidspunkt enken selv tar ut sin egen pensjon, mens et nettosystem for enkepensjon vil gi konstante ytelser så lenge enken lever, blir det imidlertid et spørsmål om ikke de samlede utbetalinger vil øke totalt sett når man legger til grunn gjennomsnittlig levealder for enkene.

For enkene i yrkesskadetrygden vil forholdet være omtrent det samme som for krigsenkene. Det som skiller de to enkepensjoner, er at enkepensjonene fra yrkesskadetrygden beregnes etter lavere pensjonsgrunnlag, og derfor oftere vil falle bort, dvs bli 0-pensjoner, etter samordning med folketrygdpensjon. Vi viser til at høyeste fiktive sluttpoengtall for yrkesskadepensjoner etter 1958-loven er 3,47, mot et høyeste fiktivt sluttpoengtall på 5,65 for krigspensjonene.

Full enkepensjon fra yrkesskadetrygden etter Ps = 3,47 utgjør 68 156 kroner. Ved samtidig rett til minstepensjon fra folketrygden vil full enkepensjon etter høyeste pensjonsgrunnlag avkortes med et samordningsfradrag på 51 998 kroner. Netto yrkesskadepensjon vil dermed utgjøre (68 156 – 51 998) = 16 158 kroner, dvs 23,7 prosent av bruttopensjonen. Dersom enken har vært i arbeid og har tjent opp egen tilleggspensjon fra folketrygden på 40 000 kroner, vil imidlertid den samme enkepensjonen fra yrkesskadetrygden bli en 0-pensjon etter samordning.

I de tilfeller der enkepensjonene fra yrkesskadetrygden er beregnet etter lavere pensjonsgrunnlag, kan selv enker med minstepensjon fra folketrygden risikere å bli uten utbetaling fra yrkesskadetrygden.

Ved samtidig rett til folketrygdpensjon vil den gjeldende bruttoordning for enkepensjoner fra personskadetrygd bare ha som siktemål å sikre en minste normert pensjon for enker etter spesielle grupper av skadde. Når slike pensjoner ytes gjennom andre kanaler, bortfaller personskade-trygdenes pensjonsansvar. Det er altså ikke lagt opp til noen form av isolert beregnet kompensasjon for ulykke/død og bortfall av ektefelles inntekt.

Mange enker med små enkepensjoner fra personskadetrygd vil etter hvert ha rett til høyere pensjon fra folketrygden, og dermed ikke få noen utbetaling fra personskadetrygd etter at folketrygdpensjon er innvilget. For disse enkene vil utbetaling av en nettopensjon klart innebære et høyere pensjonsnivå.

At enkepensjonene ikke skal behovsprøves, gjør at bruttopensjoner kan ytes selv om enken har arbeidsinntekt. De høyeste enkepensjonene fra personskadetrygd utbetales til yrkesaktive enker. For de mange yrkesaktive enker vil den pensjon som de får utbetalt samtidig med arbeidsinntekt, være langt større enn den de får når de slutter i arbeid. Når enkene samtidig får rett til folketrygdpensjon, vil det bli foretatt full samordning med folketrygdens ytelser, og enkepensjonen fra personskadetrygden vil bli vesentlig redusert og i enkelte tilfeller helt falle bort. Det vil si at bruttopensjonene fra krigspensjoneringen og yrkesskadetrygden bare legger opp til å sikre enkene en garantert minsteytelse fra tidspunktet for rett til folketrygdpensjon, og at det ikke gis rett til parallelle pensjonsutbetalinger både i forhold til den avdøde manns rettigheter og til enkens egne opptjente rettigheter.

Et nettosystem for enkepensjoner, som gir enkene høyere pensjon når de slutter i arbeid enn når de er i fullt lønnet arbeid, må klart sies å gi mer tilsiktede pensjonsresultater enn det gjeldende bruttosystemet. Nettosystemet gir en bedre fordelingsmessig virkning hele stønadsperioden sett under ett, og det vil bidra til en mer rimelig stønadsmessig fordeling enkene imellom. En viktig faktor i denne sammenhengen er at det vil sikre mot 0-pensjoner, det vil si at pensjonen faller bort etter samordning. Med en nettopensjonsordning vil enkene alltid ha krav på reell pensjonsutbetaling etter sin avdøde mann.

Størrelsen på de framtidige nettopensjonene vil for øvrig være avgjørende for hvordan et nytt nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd vil bli vurdert av framtidige enker. Dersom man fastsetter nye nettopensjoner til 20 prosent av pensjonsgrunnlaget for å sikre at de med minstepensjon fra folketrygden ikke får vesentlig tap med en nettoordning, vil man få følgende fulle nettopensjoner for framtidige enker etter krigsinvalider:

Dersom det kan forutsettes at de fleste framtidige krigsenker vil ha rett til mer enn minstepensjon fra folketrygden, må det naturlig virke inn på fastsettingen av nye nettopensjoner. Således vil en gjennomsnittlig tilleggspensjon for enkene på ca 40 000 kroner gjøre det rimelig å basere nye nettopensjoner på 15 prosent av pensjonsgrunnlaget eller ca 33,75 prosent av gjeldende bruttopensjoner.

Beregning av fulle nettopensjoner på henholdsvis 20 og 15 prosent av pensjonsgrunnlaget til enker fra yrkesskadetrygden:

For enkepensjoner fra yrkesskadetrygden og enkepensjoner etter laveste grunnlag i krigspensjoneringen kan nettopensjonene utgjøre en mindre prosentandel enn 15 prosent av pensjonsgrunnlaget ut fra resultat ved samordning med folketrygdpensjon. Med en nettopensjon på 10 prosent av pensjonsgrunnlaget vil krigsenker med opprinnelig pensjonsgrunnlag 4 000 kroner få en pensjon på 14 100 kroner, dvs en merytelse på ca 4 000 kroner pr år i forhold til gjeldende samordningsresultat. For yrkesskadeenkene vil nye nettopensjoner på 10 prosent av pensjonsgrunnlaget utgjøre hhv 17 020 kroner, 11 460 kroner og 8 530 kroner.

10.7.4.3.2 Forholdet til samtidige tjenestepensjonsrettigheter

Etter gjeldende regler for beregning av pensjoner etter bruttosystemet vil tjenestepensjonsytelser bli samordnet med personskadepensjon og folketrygdpensjon. Nye nettopensjoner fra personskadetrygd forutsettes å komme til utbetaling sammen med aktuelle pensjonsytelser fra folketrygden og sammen med dem gi et rimelig pensjonsresultat. Der hvor det foreligger rett til tre eller flere pensjoner, kan en overgang til nettopensjoner imidlertid føre til ytterligere økning i samlet stønad for enker som allerede har gode pensjonsbetingelser. Vi viser til eksempler nedenfor som tydeliggjør dette.

Eksempel A

En enke har rett til full opptjent tjenesteenkepensjon med 78 660 kroner etter et pensjonsgrunnlag på 198 636 kroner, 2/3 krigsenkepensjon med 75 024 kroner og en etterlattepensjon fra folketrygden på 70 862 kroner, hvorav tilleggspensjonen utgjør 32 782 kroner. Med sam­ordning av pensjonene etter gjeldende regler vil enken få utbetalt en samlet pensjon på 120 284 kroner, hvorav netto krigsenkepensjon utgjør 49 422 kroner.

Med tjenestepensjon og personskadepensjon beregnet som nettopensjoner – med 10 prosent av pensjonsgrunnlaget fra tjenestepensjonsordning og 45 prosent av bruttopensjonen fra krigspensjoneringen – vil enken få utbetalt nettopensjoner på (19 863 + 33 760) = 53 623 kroner i tillegg til folketrygden. Hun oppnår altså å få en økning i samlet pensjon på 4 201 kroner i forhold til resultatet med det gjeldende bruttosystemet.

Eksempel B

Det forutsettes samme rett til tjenestepensjon og personskadepensjon som i eksempel 1. (Tjenestepensjonen anses opptjent etter 1.10.76). I dette eksempelet har enken imidlertid rett til en folketrygdpensjon på i alt 100 686 kroner, der tilleggs­pensjonen utgjør 62 606 kroner. Med samordning av pensjonene etter gjeldende regler ville enken fått utbetalt en samlet pensjon på ialt 120 284 kroner, hvorav netto krigsenkepensjon utgjør 19 598 kroner. Dersom tjenestepensjonen og personskadepensjonen blir beregnet som nettopensjoner som nevnt ovenfor med i alt 53 623 kroner, vil enkens samlede pensjon inklusive folketrygdpensjon utgjøre 154 309 kroner. Det gir enken en merytelse på 34 025 kroner i forhold til pensjonen etter dagens regler.

En eventuelt løsning på et overpensjoneringsproblem kunne være regler om at det i tilfeller med samtidig rett til tjenesteenkepensjon ble beregnet en redusert nettopensjon fra krigspensjoneringen, for eksempel tilsvarende 15 prosent av pensjonsgrunnlaget. Med en slik nettopensjon fra krigspensjoneringen ville enkens utbetaling utgjøre : ( 19 863 + 25 320 + 100 686) = 145 869 kroner. Også det vil gi en utbetaling som overstiger resultatet etter gjeldende regler.

Eksempel C

Det forutsettes samme rett til tjenestepensjon og personskadepensjon som nevnt i eksempel 1. Enken har rett til folketrygdpensjon med 100 686 kroner, der tilleggspensjonen utgjør 62 606 kroner. Tilleggspensjonen er beregnet etter 55 prosentvarianten, dvs at tilleggspensjonen svarer til 55 prosent av såvel enkens egen som den avdødes tilleggspensjon. Det spesielle i dette tilfellet er at tjenestepensjonen er tjent opp med medlemsskap før 1.10. 1976, mens krigsenkepensjonen kan omfattes av nye regler for beregning av nettopensjon.

Etter gjeldende samordningsregler vil enken motta en samlet pensjon på 140 781 kroner, hvorav netto krigsenkepensjon ( inkl. garantitillegg for ikke å tape på rett til krigspensjon) utgjør 40 095 kroner. Dersom tjenestepensjonsordningen foretar isolert samordning av tjenestepensjonene med folketrygdpensjonen etter gjeldende regler og beregner en nettoytelse på 40 095 kroner, og det samtidig blir utbetalt en nettopensjon fra krigspensjoneringen på 33 760 kroner, vil enkens samlede pensjonsytelser utgjøre 174 541 kroner. Det vil si at enkens utbetalinger øker med 33 760 kroner i forhold til i dag.

Eksempel D

En enke, født 1927, har rett til full egenopptjent tjenestepensjon (alderspensjon) med 131 100 kroner pr år. Hun har også rett til 2/3 krigsenkepensjon som utgjør 75 024 kroner og folketrygdpensjon med 100 686 kroner. Etter gjeldende samordningsregler vil enken motta en samlet pensjon på 156 487 kroner, hvorav netto krigspensjon vil utgjøre 55 801 kroner.

Ved isolert samordning mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon vil tjenestepensjonen komme til utbetaling med 39 934 kroner. Sammen med en nettopensjon fra krigspensjoneringen på 33 760 og folketrygdpensjon på 100 686 kroner vil samlet pensjon utgjøre 174 380 kroner og gi en økning med 17 893 kroner.

Eksempel E

Det forutsettes samme rett til tjenestepensjon og folketrygdpensjon som i eksempelet ovenfor. Krigspensjoneringen yter hel enkepensjon med 112 536 kroner. Etter gjeldende samordningsregler vil enken motta en samlet pensjon på 150 140 kroner, hvorav netto krigspensjon utgjør 49 454 kroner.

Ved isolert samordning mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon vil netto tjenestepensjon utgjøre 40 410 kroner. Sammen med en nettopensjon fra krigspensjoneringen på 50 640 kroner og en folketrygdpensjon på 100 686 kroner vil samlet pensjonsutbetaling utgjøre 191 736 kroner. Med en alternativ redusert netto krigsenkepensjon på 37 980 kroner, lik 15 prosent av pensjonsgrunnlaget, vil enkens samlede pensjon utgjøre 179 076 kroner.

Som eksemplene viser, vil et nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd gi så store økte utbetalinger til enker med andre høye pensjonsinntekter at det kan stilles spørsmål ved om det er rimelig å unnlate en viss regulering av slike kombinasjoner. Ut fra krav til pensjonsøkonomiske prioriteringer kan det være vanskelig å rettferdiggjøre vesentlig økte overføringer til enker som allerede får tjenesteenkepensjon beregnet etter meget gunstige regler. Det mest aktuelle alternativet kan dermed bli fortsatt samordning mellom tjenestepensjon og personskadepensjon. Blir dette resultatet, vil det bare dreie seg om innføring av et mer betinget nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd. Det vil i så fall gi en mindre god løsning.

10.7.4.4 Overgangsregler

Det forutsettes at nye regler skal gjelde bare for nye pensjonstilfeller som oppstår etter en gitt dato. Dersom samme forutsetninger skal gjelde for personskadeenker som for tjenesteenker, bør et nytt nettosystem bare omfatte enker som er født etter 31. desember 1946. Det vil si at ordningen vil bli begrenset til helt marginale tilfeller, og at det gjeldende bruttosystemet i realiteten vil bestå for de aller fleste enker.

Det kan hevdes at enker etter krigsinvalider – uavhengig av tidspunktet for den den invalides dødsfall – må anses å representere en homogen gruppe. Slik sett kan det være vanskelig å unngå sammenligning av pensjonsresultat med nye og gamle regler og ikke la slike forhold bli utslagsgivende. På den andre siden ser vi at et nytt nettosystem for enkepensjoner utvilsomt kan gi bedre pensjonsbetingelser for majoriteten av enkene, siden de alltid vil være sikret en konstant pensjonsutbetaling og ikke bli påført en nedgang i ytelser i en fase i livet da de er reelle pensjonister. Slik utvalget vurderer forholdet, er det viktig å framheve nettopp disse forbedringselementer som avgjørende for et nettosystem.

Dersom alle enker skulle omfattes av et nytt nettosystem, og samtidig sikres ytelser minst på samme nivå som med det gjeldende bruttosystemet, ville det innebære to regelsett og utvidede krav til alternative beregninger. Det kan vi ikke se at det er grunnlag for å gjennomføre nå – 50 år etter krigen. Eventuelle overgangsregler for rett til garantitillegg vil forutsette et forenklet behandlingsopplegg. Det kan enklest skje ved at man gir tillegg når enkens øvrige pensjonsytelser ikke svarer til en minste folketrygdpensjon.

10.7.4.5 Konklusjon

Et system med nettopensjoner fra personskadetrygd kan gi enkene bedre fordeling av ytelser over stønadsperioden i form av større utbetalinger i ikke-yrkesaktive perioder. I dagens situasjon – der den vesentlige andel av enkene har samtidig rett til andre egenopptjente eller avledede pensjonsytelser, og der utbetalingene fra personskadetrygd ofte faller bort eller blir vesentlig reduserte når enkene selv når pensjonsalderen, vil en omlegging til nye nettopensjoner gi et mer oversiktlig og bedre tilpasset pensjonssystem.

Det kan reises innvendinger mot et system med nettopensjoner for nye tilfeller av enkepensjoner fra personskadetrygd, at enker som bare har små pensjoner fra folketrygden, kan tape pensjon i forhold til andre sammenlignbare grupper av enker som har mistet sin mann tidligere.

Det vil også være yrkesaktive enker som – i alle fall kortsiktig – kan tape på bortfall av retten til ikke-behovs­prøvde bruttopensjoner. Sett på bakgrunn av at de samme enkene vil få fordel av nye ikke-samordningspliktige nettopensjoner etter fylte 67 år og dermed et høyere samlet stønadsnivå fra dette tidspunktet, er det likevel klart at et nytt nettosystem ikke vil gi reduserte overføringer til enkene.

At et nytt nettosystem for enkepensjoner kan gi utilsiktede pensjonsfordeler til enker som har samtidig rett til andre høye pensjoner, er et annet forhold som skaper problemer for mulighetene for overgang til et nettosystem. Her må vi også se på det forholdet at en overgang til nye nettopensjoner vil påføre tjenestepensjonsordningene vesentlig større pensjonsansvar og dermed større utbetalinger i forhold til det gjeldende bruttosystemet.

Ut fra de problemer som er forbundet med å utforme et nytt nettosystem for enkepensjoner fra personskadetrygd, har utvalget kommet til at vi ikke vil tilrå overgang til et slikt system. Til forskjell fra i tjenestepensjonsordningene er det i personskadetrygdene få enker som vil komme inn under de nye reglene. Det gjør det også uhensiktsmessig å operere med to parallelle systemer.

10.7.5 Nettosystem for barnepensjoner fra personskadetrygd

10.7.5.1 Innledning

Personskadetrygdene har et meget lite antall løpende barnepensjoner. Ifølge saksstatistikk pr 1.1.1995 er det 9 barn som får beregnet barnepensjon fra krigspensjoneringen, og 3 barn som får beregnet barnepensjon fra yrkesskadetrygden. Selv om personskadetrygdene har enkle regler for beregning og samordning av barnepensjoner, tilsier forslaget om nettoordning for barnepensjoner fra tjenestepensjonsordningene at man også vurderer dette for personskadetrygdene.

Barnepensjon fra krigspensjoneringen ytes til barn under 18 år når avdød far eller mor har mottatt krigsinvalidepensjon regnet etter en uføregrad på minst 20 prosent ved tidspunkt for dødsfallet. Barnepensjonen fra krigspensjoneringen utgjør 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp for første barn og 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp for hvert av de øvrige barn, når en av foreldrene er død. Dersom begge foreldrene er døde, skal pensjonen for første barn svare til det enkepensjonen ville ha utgjort, pensjonen for neste barn utgjøre 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp og pensjonen for hvert av de øvrige barna utgjøre 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Barnepensjon fra krigspensjoneringen kan ytes til og med den måned da barnet fyller 21 år, når det er under fortsatt opplæring eller utdanning.

Etter lov om yrkesskadetrygd har barn under 18 år rett til pensjon fra og med den måned forsørgeren dør. Pensjonen for første barn utgjør 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp og pensjonen for hvert av de øvrige barna 25 prosent av grunnbeløpet. Dersom begge foreldrene er døde, skal pensjonen for første barn svare til det enkepensjonen ville ha utgjort, pensjonen for neste barn utgjøre 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp og pensjonen for hvert av de øvrige barna utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet. Også barnepensjonen fra yrkesskadetrygden gis fram til barnet fyller 21 år, dersom det er rimelig av omsyn til barnets utdanning.

Aktuelle barnepensjoner fra personskadetrygd sam­ordnes med barnepensjoner fra folketrygden etter bestemmelser i samordningsloven § 22 nr. 1. Etter disse reglene skal det foretas en krone for kroneavkorting av barnepensjonene fra personskadetrygd for samtidig utbetalt barnepensjon fra folketrygden. Ved samtidig rett til barnepensjon fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd skal pensjonene samordnes slik at summen av pensjonene ikke overstiger den høyeste av dem når tjenestepensjonen regnes etter full tjenestetid. Jf bestemmelser i samordningsloven § 18 nr. 3.

10.7.5.2 Vurdering av modell

Etter gjeldende regler vil barnepensjonen fra personskadetrygd vanligvis ikke komme til utbetaling etter sam­ordning med barnepensjonen fra folketrygden når barna er under 18 år og har mistet en av foreldrene. Dette skyldes at barnepensjonen fra personskadetrygd skal settes ned med hele barnepensjonen fra folketrygden, som ytes med samme prosentandel av folketrygdens grunnbeløp som i personskadetrygd. Unntaksvis kan likevel en mindre netto barnepensjon kunne komme til utbetaling etter samordning, når barnet har samtidig rett til barnepensjon fra tjenestepensjonsordning.

Det vanlige er at barnepensjoner fra personskadetrygd kommer til utbetaling bare når barnet har rett til forhøyet barnepensjon etter å ha mistet begge foreldrene, og/eller ved forlenget barnepensjon under utdanning etter fylte 18 år. Det vil si at det er i disse tilfellene barna har en reell fordel av retten til personskadetrygd.

Nye nettopensjoner for etterlatte barn etter personskadepensjonister vil uavhengig av nettopensjonenes størrelse gi en merytelse i forhold til ytelsen etter gjeldende regler for barn under 18 år som har mistet èn av foreldrene. Etter gjeldende regler utgjør ordinær barnepensjon for første barn 15 232 kroner pr år (40 prosent av grunnbeløpet) og for øvrige barn 9 520 kroner pr år (25 prosent av grunnbeløpet). Disse pensjonene svarer til barnepensjonene i folketrygden. Hva som kan sies å være et rimelig nivå for nye netto barnepensjoner, som skal komme til utbetaling i tillegg til barnepensjon fra folketrygden, blir en åpen vurdering. Enhver ny nettopensjon til barn under 18 år vil gi et tillegg til dagens ordning. For barn med forlenget barnepensjon under utdanning, og særlig foreldreløse barn, kan imidlertid overgang til nye og lavere nettopensjoner gi et vesentlig redusert pensjonstilbud.

Dersom forutsetningen for et nytt nettosystem for barnepensjoner skal være ens pensjon før og etter fylte 18 år og en kostnadsnøytral løsning, gir det en så lav forlenget barnepensjon under utdanning mellom 18 og 21 år at det kan stilles spørsmål ved om en omlegging er hensiktsmessig. Et løsningsalternativ vil være å oppheve ordningen med barnepensjon fra personskadetrygd fram til fylte 18 år, da barna for denne perioden vil være sikret samme ytelser fra folketrygden, og i stedet bare ha regler om forlenget barnepensjon (nettopensjon) fra fylte 18 til fylte 20 år. Ut fra den begrensede størrelsen på eksisterende barnepensjoner kan det være aktuelt å beholde disse som nye nettopensjoner. Det må vurderes om en slik barnepensjon, tilsvarende 40 prosent av grunnbeløpet, også bør ytes som nettopensjon til foreldreløse barn, eller om man for slike bør beholde de gjeldende reglene om beregning av enkepensjon til første barn.

10.7.5.3 Overgangsregler

Utvalget antar at det ikke bør skje noen endringer i gjeldende regler for samordning av allerede løpende barnepensjoner fra personskadetrygd. Det vil dermed bli en overgangsperiode da det eksisterende regelverket vil gjelde for allerede løpende pensjone. Men de aller fleste av disse pensjonene vil være avviklet i løpet av få år.

10.7.5.4 Konklusjon

Som tidligere omtalt er det pr 31.12.94 i alt 9 barnepensjoner som løper etter lovene om krigspensjon, og 3 barnepensjoner som ytes etter lov om yrkesskadetrygd. Det vil si at antallet barnepensjoner fra personskadetrygd er meget lite. Da det heller ikke er grunnlag for å vente noen vesentlig økning i antallet nye tilfeller, vil utvalget ikke gå inn for en ny modell for nettopensjoner for framtidige tilfeller av barnepensjon.

10.7.6 Modell med endring av samordningsrekkefølgen

10.7.6.1 Innledning

Mange tjenestepensjonister har et klart ønske om å få sine tjenestepensjonsrettigheter materialisert. For dem er det et viktig prinsipp at tjenestepensjonsordningene foretar visse utbetalinger på grunnlag av tidligere innbetalt medlemspremie. Ordningen med at personskadetrygden dekker aktuelle tjenestepensjonsrettigheter, oppleves av flere som mindre god.

Et annet argument for en modell med personskadetrygd som første ordning i samordningsrekkefølgen er at personskadetrygdene vanligvis representerer mindre pensjonsytelser enn tjenestepensjonsordningene, og derfor i liten grad vil bestemme hva som ytes ut over folketrygdpensjon. Ved at man lar tjenestepensjonsordningene være sist i samordningsrekkefølgen, vil aktuelle tjenestepensjonsrettigheter bli synliggjort gjennom faktiske utbetalinger, og det vil i langt mindre grad bli behov for alternative samordningsberegninger.

Også Lund og Rygge-utvalget 3 foreslo i 1975 en modell som gikk ut på at det først skulle foretas samordning mellom personskadetrygd og folketrygdpensjon. Med en slik modell fikk tjenestepensjonsordningene ansvar for å tilpasse seg til de samordnede pensjonsutbetalingene fra personskadetrygd og folketrygd. Modellen ble ansett for å gi raskere saksgang og et forenklet meldingssystem. Lund og Ryggeutvalget foreslo ikke vesentlige endringer i reglene.

Modellen tok sikte på å forenkle samordningsberegningene for trygdekontorene ved å frita dem for arbeidet med å ta hensyn til tjenestepensjonsordningenes samordningsberegninger i trekantsamordninger. Arbeidet med å inkorporere tjenestepensjonsordningenes samordningsberegninger ved beregningen av netto personskadepensjon var for øvrig på den tid ekstra krevende. Bakgrunnen for det var regler om at det også skulle tas omsyn til private tjenestepensjoner regnet etter et nettosystem. Med mange ulike private pensjonsordninger og et komplisert system for beregning av hypotetiske samordningsfradrag for folketrygdpensjon i disse tjenestepensjonene var trygdekontorene sterkt belastet med et meget omfattende og lite funksjonelt system.

Etter at reglene for samordning mellom privat tjenestepensjon og personskadepensjon ble opphevet med virkning fra 1. juli 1989, er trygdeetatens arbeid med trekantsamordning av tjenestepensjoner blitt vesentlig enklere. Det vil si at problemene omkring trekantsam­ordning ikke på langt nær er så store som i 1975, og at det slik sett ikke foreligger noen klare ønsker fra trygdeetaten om bli fritatt for denne typen beregninger.

10.7.6.2 En beskrivelse av modell(er)

Modellen legger opp til et system der tjenestepensjonsordningen er siste pensjonsordning i samordningsrekkefølgen, og som siste ordning blir ansvarlig for å sikre pensjonistenes samlede pensjonsnivå. Modellen innebærer at tjenestepensjonsordningene får ansvar for å bestemme hva som samlet kan beregnes i samordningsfradrag ved samtidig rett til personskadepensjon. Samordningen kan imidlertid skje på ulike måter:

10.7.6.3 En vurdering av modell(er)

En modell for trekantsamordning basert på tjenestepensjonen som siste ordning i samordningsrekkefølgen vil klart gi arbeidsmessige besparinger for trygdekontorene.

Dersom samordningsreglene skal være omtrent de samme som i dag, bare med endringer i samordningsrekkefølgen mellom tjenestepensjon og personskadepensjon, vil imidlertid tjenestepensjonsordningenes mulighet for å beregne samordningsfradrag for folketrygdpensjon bli begrenset. Årsaken er at slike trekk allerede er beregnet i personskadepensjon. Det vil si at tjenestepensjonsordningene i motsetning til idag, da tjenestepensjonen vanligvis går ut som en 0-pensjon etter samordning med personskadepensjon og folketrygdpensjon, må regne med å utbetale vesentlig høyere nettopensjoner. Effekten av dette vil bli at tjenestepensjonsordningenes pensjonsansvar – såvel økonomisk som administrativt – blir langt større .

10.7.6.4 Overgangsregler

En eventuell omlegging av samordningsrekkefølgen for pensjonsordningene uten samtidig innføring av nye regler vil i liten grad påvirke de samlede pensjonsresultater i sakene, og dermed stille krav til særskilte overgangsregler.En omlegging i samsvar med alternativene 1 og 4 må slik sett anses for å representere løsningsalternativ som sikrer kostnadsnøytrale løsninger. I den utstrekning det skulle oppstå tap som følge av overgang til nye regler, er det rimelig å gi overgangsregler som sikrer mot slikt tap.

Problemene med modell 1, som i vesentlig grad snur om på samordningsrekkefølgen i det gjeldende system, vil oppstå i forhold til de administrative rutinene. Det er klart at en omlegging til nye og mer omfattende beregninger for tjenestepensjonsordningene vil forutsette vesentlig merarbeid for disse ordningene – spesielt i en overgangsfase. De vil også bli pålagt et større økonomisk pensjonsansvar dersom de får en annen plass i samordningsrekken.

Også i forhold til modell 4 vil det oppstå et større økonomisk ansvar for tjenestepensjonsordningene. Dette forholdet kan kanskje likevel løses rent administrativt, dersom modellen ellers gir klare fordeler og forenklinger for såvel pensjonsordningene som pensjonistene.

10.7.6.5 Konklusjon

Det er mye som taler for å anbefale en modell som skissert under alternativ 4 for endring av samordningsrekkefølgen mellom tjenestepensjon og personskadepensjon. Modellen vil klart gi arbeidsmessige besparinger på den måten at man unngår de mange alternative pensjonsberegninger, dvs nye beregninger fra tjenestepensjonsordningene som viser hva de ville utbetalt uten rett til personskadetrygd. Fordelen for pensjonistene er at de slipper å måtte forholde seg til de mange alternative beregninger og regler om beregning av garantitillegg. I forbindelse med omlegging til nye beregningsrutiner vil det imidlertid kreves vesentlig ekstraarbeid.

Selv om modellen synes å ha klare fortrinn, er det også klart at den vil innebære en relativt omfattende omlegging av gjeldende rutiner for samordning av pensjoner. Med et meget begrenset og synkende antall personskadepensjoner kan det på det nåværende tidspunkt virke noe drastisk å gå inn for full omlegging av samordningsrekkefølgen og pensjonsansvaret mellom de ulike pensjonsordningene. På bakgrunn av at det vil være andre mindre krevende og omfattende løsningsalternativ for forenklinger, finner utvalget ikke grunnlag for å gå inn for modellen. Vi foreslår at man beholder den sam­ordningsrekkefølgen som går fram av gjeldende rett.

10.7.7 Utbetaling av personskadepensjon fra folketrygden (beregning tilsvarende folketrygdens kapittel 11-ytelse)

10.7.7.1 Innledning

Modellbeskrivelsene i punkt 10.7.6 kan tale for et videreført opplegg der personskadetrygdene blir inkorporert i folketrygden. Det vil si en variant som beregner folketrygdpensjon etter særskilte personskaderegler. Pensjonister som bare har rett til folketrygdpensjon i tillegg til personskadepensjonen, vil slippe problemer med sam­ordning av personskadepensjonen. Ved samtidig rett til tjenestepensjon vil det bare bli foretatt samordning mellom tjenestepensjonen og folketrygdpensjonen. Det vil begrense antall samordningspliktige pensjonsordninger og resultere i at det bare vil skje samordning knyttet til tjenestepensjoner.

10.7.7.2 En beskrivelse av modellen

Modellen innebærer at man gjør om gjeldende personskadepensjoner til folketrygdpensjoner med personskadefordeler etter de gunstigere reglene i folketrygdens kapittel 11. Det vil si etter de reglene som gjelder for yrkesskader etter 1970. Man omgår da de problemer som er knyttet til personskadepensjonistenes ulike folketrygdrettigheter, gjennom å beregne full trygdetid og full tilleggspensjonsopptjening. Vi viser til bestemmelsene i folketrygdloven § 11-6 om at det ikke skal foretas reduksjon av grunnpensjon på grunn av manglende trygdetid, og ikke reduksjon av tilleggspensjon på grunn av manglende opptjeningstid.

Det er bestemmelser om at antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet – omregnet til pensjonspoeng etter reglene i § 6-5 – skal legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonens størrelse der dette gir høyere poengtall enn sluttpoengtallet etter § 7-3. Ellers sier bestemmelsene i § 11-6 at det skal ses bort fra arbeidsinntekt som overstiger tolv ganger grunnbeløpet, og at den del av arbeidsinntekten som overstiger seks ganger grunnbeløpet bare skal medregnes med 1/3. Før lovendringen som kom 1.januar 1992, ble inntekter opptil åtte ganger grunnbeløpet medregnet fullt ut, og inntekter mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet medregnet med 1/3. Disse tidligere reglene gjelder fortsatt for pensjonstilfeller som oppstod før 1. januar 1992.

Forutsetningene for å kunne omregne krigsinvalidepensjoner og uførepensjoner etter 1958-loven på grunnlag av reglene i folketrygdloven kapittel 11, vil bero på flere forhold. Det er imidlertid av interesse å konstatere at yrkesskader fra før 1971 som blir meldt etter 31.desember1989, nå skal beregnes etter folketrygdloven kapittel 11. Vi viser til endringslov av 15.desember 1989 nr. 90, som bestemmer at folketrygdloven kapittel 11 skal gjelde for yrkessykdom og yrkesskader som blir meldt etter 31. desember 1989, selv om skade eller skadelig påvirkning er skjedd før 1.januar 1971. Dette er gjort for å forenkle behandlingen av sakene. Det er gitt særskilte forskrifter i medhold av folketrygdloven § 11-6 nr. 3 tredje ledd for indeksjustering av antatt årlig arbeidsinntekt i årene 1957 – 1970 til et 1971- nivå.

Personskadetilfellene skiller seg imidlertid klart fra den nye kapittel 11-gruppen på den måten at det dreier seg om allerede løpende pensjoner. Det vil si at man må forholde seg til en gruppe pensjonister som har klare forventninger til

1. personskadepensjonens størrelse

2. nivået for samlet pensjonsutbetaling.

10.7.7.2.1 Personskadepensjon regnet etter 100 prosent uførhet

De høyeste bruttopensjoner ytes av krigspensjoneringen. Hel krigsinvalidepensjon etter høyeste pensjonsgrunnlag 10 000 kroner utgjør pr 30. april 1995 168 804 kroner. Ved samordning med hel folketrygdpensjon til en enslig vil pensjonisten vanligvis få godskrevet et sam­ordningstillegg på 1/4 G (9 520 kroner). Samlet pensjonsutbetaling vil dermed utgjøre minst 178 324 kroner.

Hvis samme krigsinvalidepensjon etter nye regler skal beregnes som en folketrygdpensjon med

• full grunnpensjon (uavhengig av faktisk trygdetid)

• full tilleggspensjonsopptjening

må det antakelig regnes med høyeste oppnåelige poengtall i folketrygden, dvs. 8,33. Dette var høyeste poengtall som kunne oppnås etter de tidligere poengopptjeningsreglene som gjaldt før 1. januar 1992.

Man vil da få følgende folketrygdpensjon :

Med en slik maksimal folketrygdpensjon er det mulig å gi en viss kompensasjon for allerede løpende fiktivfordeler. Som tidligere nevnt oppstår det fiktivfordeler når det inntektsgrunnlag som tilleggspensjonen fra folketrygden er beregnet etter, er høyere enn tilsvarende inntektsgrunnlag for krigspensjonen. Etter gjeldene regler skal samordningsfradraget i krigspensjonen for folketrygdens tilleggspensjon begrenses til det tilleggspensjonen ville utgjort om den var blitt beregnet etter inntektsgrunnlaget i krigspensjoneringen. Vi viser til at pensjonister som har tjent opp høyere sluttpoeng i folketrygden enn det fiktivt beregnede poengtall i krigspensjonen, derved får deler av folketrygdens tilleggspensjon holdt utenfor samordning med krigspensjonen.

Det man også må merke seg i forhold til fiktivfordels-beregninger, er at pensjonistens alder og det antall år han eller hun har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden, vil være bestemmende for størrelsen på fiktivfordelene. Litt forenklet kan det sies at jo flere år man har hatt poengopptjening i folketrygden, dess høyere vil tilleggspensjonen bli og dess større beløp vil man også få beregnet som ikke-samordningspliktig tilleggspensjon (fiktivfordel). Dette følger av at det for beregning av full tilleggspensjon fra folketrygden kreves 40 års poengopptjening i folketrygden fra 1967. Selv om det er gitt lempeligere overgangsregler for trygdede som ut fra alder ikke har mulighet for 40 års poengopptjening, vil denne lempingen på krav til opptjening bare gjelde for pensjonsgivende inntekter opptil 5 G. For inntekter over 5 G, det vil si godskrevet poengtall over 4,00, vil det ved tilleggspensjonsberegningen bli stilt krav til 40 poengår.

Differansen på 2 499 kroner mellom en aktuell ny beregnet folketrygdpensjon (180 823 kroner) og hel krigsinvalidepensjon + 1/4 G (178 324 kroner) vil ikke være særlig stor til å dekke eksisterende fiktivfordeler. Som nevnt vil verdien av en fiktivfordel øke både med differansen Fs/Ps, antall faktisk godskrevne poengår i folketrygden og den enkeltes fødselsår og dermed mulighet for yrkesaktive år etter 1966. For å få en oversikt over størrelsen på de fiktivfordeler som kan beregnes med de gjeldende samordningsreglene, har vi laget en framstilling som viser hvilke beløp fiktivfordelen kan utgjøre for grupper av krigsinvalider. Vi viser til vedlegg til punkt 10.7.7, der det er gitt eksempler på hvilke fiktivfordeler som nå kan oppnås for krigsinvalider med høyeste og laveste pensjonsgrunnlag (hhv 10 000 og 3200/4000 kroner i 1946) avhengig av aldersgruppe og opptjent sluttpoeng (Fs) i folketrygden. Jf. eksemplene 10.11. A-D og 10.12. A-D.

Som det går fram av eksempel 10.11.B, vil en krigsinvalid som er født i 1920 og har 20 års poengopptjening i folketrygden med sluttpoengtall lik 6,00, få beregnet en fiktivfordel på 2 999 kroner ved rett til full krigspensjon etter høyeste pensjonsgrunnlag 10 000 kroner (Ps = 5,65).

Vi viser til at folketrygdens tilleggspensjon er beregnet ut fra et høyere sluttpoengtall enn det fiktivpoengtall som er beregnet for krigspensjonen. Da det ikke kan beregnes større samordningsfradrag for folketrygdens tilleggspensjon i krigspensjonen enn det beløp tilleggs­pensjonen ville utgjort dersom den var blitt regnet med krigspensjonens fiktivpoengtall, vil den del av tilleggs­pensjonen fra folketrygden som er beregnet ut fra høyere poengtall enn 5,65 være unntatt fra samordning. I dette tilfellet kan man noe forenklet beregne fiktivfordelen som følger: 38080 (0,35 x 20/40) x 0,45 = 2 999 kroner (I praksis vil fiktivfordelen bli bestemt av det fradragsbeløp for tilleggspensjon som – rundet ned til hele kroner – kan trekkes i krigspensjonen.). Dersom krigspensjonisten er født i 1926 og har 26 års poengopptjening i folketrygden, men ellers samme rettigheter, vil fiktivfordelen øke til 3 899 kroner. Jf. eksempel 10.11.D.

Jo lavere den beregnede inntekt på skadetidspunktet (pensjonsgrunnlaget i krigspensjonen) er i forhold til godskrevet inntekt (sluttpoengtall) i folketrygden, dess større fiktivfordel kan beregnes ved samordning mellom krigspensjon og folketrygdpensjon. Eksempel 10.12.A-D viser mulige fiktivfordeler ved rett til krigspensjon etter laveste pensjonsgrunnlag. Dette er et pensjonsgrunnlag som brukes for personer som ble skadd som sivilpersoner, dvs personer som ikke deltok aktivt i motstandskampen. Personer med krigspensjon etter dette lave grunnlaget, som har hatt mulighet for høy poengopptjening i folketrygden før krigsskaden ble forverret og medførte tap av arbeidsevne kan oppnå de høyeste fiktivfordeler.

Høyest oppnåelige fiktivfordel på 96 476 kroner kan beregnes ved samtidig rett til krigsinvalidepensjon etter laveste grunnlag og kapittel 11-pensjon etter høyeste poengtall 8,33. Om det reelt sett finnes et slikt pensjonstilfelle, er det vanskelig å si sikkert.

For de fleste tilfeller av fiktivfordeler må det antas å være en viss sammenheng mellom pensjonsgrunnlaget i krigspensjonen og inntektsgrunnlaget (poengtallet) i folketrygden. Det vil si at de som har den høyeste poengopptjening i folketrygden vanligvis også har høyeste pensjonsgrunnlag i krigspensjonen. Krigspensjonenes synkende realverdi i årene 1976-87 har imidlertid ført til at de beregnede sluttpoengtall (fiktivpoengtall) for krigspensjonene har gått ned, slik at flere oppnår fiktivfordeler. Det finnes krigsinvalider som er godskrevet et sluttpoengtall på 8,33 i folketrygden, og som avhengig av aldersklasse sikkert kan få fiktivfordeler på fra 19 518 kroner til 29 852 kroner pr. år. Se eksempel 10.11.A-D.

Med de muligheter som gjeldende samordningsregler gir for fiktivfordel-beregning, er det helt klart behov for en ordning med personskadetillegg som supplement til en ny folketrygdpensjon etter kapittel 11-bestemmelsene. En slik ordning er nødvendig for å hindre nedgang i samlet pensjon til pensjonister som idag har fordel av fiktivberegning. Som forholdet er for tidligere diskuterte forslag til nye netto- og bruttoordninger, vil det også her være vesentlige problemer med å utmåle aktuelle tillegg som kan sikre de enkelte pensjonister mot nedgang i samlet utbetaling.

10.7.7.2.2 Personskadepensjon ved gradert uførhet

Det forutsettes at det blir beregnet folketrygdytelser etter kapittel 11-reglene bare for så stor del av hel pensjon som svarer til uføregraden på grunn av personskade (tilleggspensjon/grunnpensjon). Annet tap av arbeidsevne dekkes etter folketrygdens øvrige kapitler.

Beregningseksemplene 10.13 og 10.14 i vedlegg til punkt 10.7.7 viser stønadsnivå ved ny folketrygdpensjon i forhold til gjeldende krigsinvalidepensjon ved ulike uføregrader, ulik alder og ulike fiktivfordeler.

For tilfeller der pensjonisten er delvis arbeidsufør og bare har rett til gradert krigspensjon etter høyeste grunnlag (henholdsvis 20 og 50 prosent) vil en ny folketrygdpensjon etter kapittel 11-reglene gi større utbetalinger. Vi viser til en merytelse på 2 409 kroner ved 20 prosent pensjon og 6 003 kroner ved 50 prosent pensjon i forhold til aktuell brutto krigsinvalidepensjon.

I tilfeller med 50 prosent krigspensjon vil det vanligvis foreligge rett til minst 50 prosent pensjon fra folketrygden. Med de gunstige samordningsreglene som gjelder for grunnpensjonsfradrag ved to graderte pensjoner, vil pensjonisten få godskrevet et samordningstillegg på 11 900 kroner, slik at samlet pensjon utgjør minst (84 408 +11 900), 96 308 kroner. Dertil kommer mulige fiktivfordeler.

Beregningseksemplene 10.13 og 10.14 viser pensjonsresultater når det ytes graderte krigspensjoner samtidig med full folketrygdpensjon (alder-uførepensjon). Eksemplene omfatter bare krigspensjoner som ytes etter uføregrader på 20 og 50 prosent og tilfeller der sluttpoengtallet i folketrygden (etter regulære bestemmelser i kap. 7) er lik henholdsvis 6,00 og 8,00. Som det går fram bestemmes pensjonstapet ved en kapittel 11- beregning av graden av krigspensjon, folketrygdens sluttpoengtall og pensjonistens alder og poengår i folketrygden.

Beregningene viser ikke differanser i ytelsesnivå mellom ny folketrygdpensjon med personskadefordeler og samordnet krigsinvalidepensjon/folketrygdpensjon for tilfeller av graderte pensjoner i begge pensjonsordningene. Det legges til grunn at det uansett vil være aktuelt med regelendringer for å hindre eksisterende overpensjonering i disse tilfellene.

Som i tilfeller av fulle personskadepensjoner, vil det være behov for et eget personskadetillegg for å hindre pensjonstap i forhold til gjeldende regler. Tap på grunn av eksisterende fiktivfordeler vil imidlertid være et forholdsmessig mindre problem i tilfeller av graderte krigspensjoner.

10.7.7.3 En vurdering av modellen

Dersom krigspensjon etter høyeste grunnlag 10 000 kroner blir erstattet med en folketrygdpensjon beregnet etter høyeste poengtall 8,33, og denne pensjonen skal samordnes etter gjeldende regler med en tjenestepensjon, vil det legges til rette for godskriving av store fiktivfordeler. Det vil si at den delen av tilleggspensjonen fra folketrygden som er beregnet etter et høyere poengtall enn tilsvarende fiktivpoengtall for tjenestepensjonen, ikke vil gå til fradrag i tjenestepensjon. Jo lavere fiktivpoeng i tjenestepensjonen, dess større fiktivfordeler kan vedkommende få. Dette vil generelt åpne for større samlede utbetalinger enn det som nå kan påregnes. Vi viser til følgende eksempel:

En pensjonist, født i 1923, har rett til en krigsinvalidepensjon på 168 804 kroner etter 100 prosent uførhet og full alderspensjon fra Statens Pensjonskasse på 150 797 kroner. Beregnet fiktivpoengtall for tjenestepensjonen er 5,00. Han mottar også full alderspensjon fra folketrygden med 113 495 kroner, hvorav tilleggspensjonen regnet etter et sluttpoengtall på 5,50 utgjør 75 415 kroner.

Etter gjeldende samordningsregler vil vedkommende få en samlet pensjonsutbetaling på 187 844 kroner, dvs et resultat som svarer til den høyeste av pensjonene (krigspensjonen) samt 2 samordningstillegg à 1/4 G. Han får ikke beregnet noen fiktivfordel, ettersom inntektsgrunnlaget (fiktivpoengtallet) i krigspensjonen er høyere enn i folketrygden.

Med en ny folketrygdpensjon med personskadefordeler, dvs en tilleggspensjon regnet etter et sluttpoengtall på 8,33 og 40 års trygdetid, vil han få utbetalt tilleggs­pensjon med 142 743 kroner og grunnpensjon med 38 080 kroner, tilsammen 180 823 kroner. Når Statens Pensjonskasse skal samordne med folketrygdens tilleggs­pensjon, må den begrense fradraget i forhold til det lavere fiktivpoengtallet i statspensjonen på 5,00. Pensjonskassens fradrag for folketrygdens tilleggspensjon regnet etter et poengtall på 5,00 vil utgjøre 85 680 kroner. Det vil si at pensjonisten oppnår en fiktivfordel i form av ikke-samordningspliktig tilleggspensjon på 57 063 kroner. Etter samordningsfradrag for folketrygdens grunn- og tilleggspensjon på ( 28 560 + 85 680) = 114 240 kroner, utgjør netto tjenestepensjon 36 557 kroner. Det samlede pensjonsresultatet etter samordning vil dermed utgjøre (36 557 + 180 823) = 217 380 kroner, og gi en merytelse på 29 536 kroner i forhold til pensjon etter gjeldende regler.

I relasjon til tilfeller av etterlattepensjon kan problemene med overpensjonering bli ytterligere forsterket. Vi viser til beregningseksempler 10.31 og 10.32 A i vedlegg til punkt 10.7.7.

10.7.7.4 Overgangsregler

Modellen forutsetter at det blir gitt overgangsregler som sikrer mot nedgang i løpende samlet pensjonsutbetaling til dem som taper på overgang til et nytt system med utbetaling av personskadepensjon fra folketrygden. De vil neppe utgjøre noen stor gruppe, men en del tilfeller vil klart oppstå og kreve særlige garantiregler. Det synes for øvrig klart at mange kan tjene på en omlegging til et slik ny modell for personskadepensjoner, og at dette ikke minst vil gjelde personer med samtidig rett til tjenestepensjon. Dersom man skal hindre at en overgang til nye folketrygdpensjoner med personskadefordeler, gir vesentlig økte kostnader, vil det kreves endringer i samordningsreglene i forhold til disse pensjonene og aktuelle tjenestepensjoner. Utvalget mener at det ikke vil å gi noen god løsning.

10.7.7.5 Konklusjon

Utvalget ser i utgangspunktet mange positive trekk ved modellen kapittel 11-ytelse. Slik sett kunne den vært et aktuelt alternativ på et tidligere tidspunkt. I dagens situasjon – der en ny modell hovedsakelig vil omfatte allerede løpende pensjonstilfeller vil en omlegging kreve vesentlige ressurser. De problemer som oppstår når det gjelder å hindre pensjonstap og samtidig unngå vesentlige utgiftsøkninger, er ikke ubetydelige. Utvalget ser ikke at den aktuelle modell for folketrygdpensjon med særlig grunstige regler ved personskade i dagens situa­sjon kan gi forenklinger verken beregningsmessig eller behandlingsmessig .

10.7.8 Tillempninger og justeringer av det eksisterende system

10.7.8.1 Innledning

Utvalget har vurdert mulige endringer i det eksisterende samordningssystem. Målet har vært å oppnå samordningsmessige forenklinger ved å harmonisere beregningsreglene og ved å begrense omfanget av aktuelle beregninger.

Som tidligere nevnt er mye av problemet med det gjeldende system knyttet til de mange kompliserte regler. Det gjør det ikke enklere at reglene i tillegg er lite harmoniserte, og dermed skaper kollisjoner i tilfeller der det foreligger rett til flere forskjellige pensjonsytelser. Den etter hvert utbredte bruk av garantiregler for å hindre at pensjonister taper på rett til større pensjon, skyldes i stor grad at man har samordningsregler som spriker.

De problemene som er direkte knyttet til gjeldende regler for beregning av samordningsfradrag i tilfeller med rett til to pensjoner, er nærmere beskrevet i punktene 10.2.4 (innbyrdes samordning av personskadepensjoner), 10.3.6 (samordning av tjenestepensjon og personskadepensjon) samt 10.4 og 10.5 (samordning av personskadepensjon og pensjon fra folketrygden). I punkt 10.6.4 (fradrag for folketrygdpensjon ved trekantsam­ordning) er det vist til svakheter ved regelverket ved rett til flere pensjoner.

Det er ønskelig å få mer enhetlige regler for samordning. Det vil imidlertid kreve at man opphever en del spesialregler knyttet til de ulike typer av pensjoner. Dersom man ikke ser muligheter for å begrense antallet særregler, det vil si redusere antall regler som gir unntak fra samordning, blir det i realiteten vanskelig å komme fram til et rimelig oversiktlig og helhetlig samordningssystem.

Regelendringene bør gi den effekt at regelverket blir mer oversiktlig og enhetlig og dermed enklere å forholde seg til for brukerne. Det forutsetter en sanering av diverse særegne regler som bryter med de hovedprinsipper som er nedfelt, og med regler som gjelder for andre likeartede pensjonstilfeller. Utvalget legger vekt på krav til et mer konsekvent og helhetlig samordningssystem, for å sikre rimelige resultater ved rett til ytelser fra mer enn to pensjonsordninger. Det er ønskelig å begrense tilfellene av tap på grunn av rett til ny eller større pensjon og å redusere behovet for spesielle garantitillegg basert på alternative beregninger.

Ut fra kravet til enhetlige og helhetlige regler har vi vurdert muligheten for å lempe på visse fradragsregler. Kostnadene ved å la nye ytelser unntas fra samordning forutsetter vi da dekket gjennom forslag til innsparing ved andre begrensninger i reglene.

10.7.8.2 Regler som gir lite konsekvente pensjonsresultater ved isolert samordning mellom personskadepensjon og tjenestepensjon og mellom personskadepensjon og folketrygdpensjon

10.7.8.2.1 Regler for fastsetting av pensjonsmaksimum ved isolert samordning mellom personskadepensjon og tjenestepensjon

Det er behov for endring av regler som gjelder for samordning av graderte uførepensjoner fra personskadetrygd og graderte tjenestepensjoner. Begrunnelsen for dette er at takreglene i samordningsloven §§ 16 og 17 i liten grad gir mulighet for å differensiere pensjonsutbetalingene i forhold til tap av arbeidsinntekter. Når det ved beregning av taket alltid skal regnes med hel tjenestepensjon og hel personskadepensjon etter 100 prosent uførhet, vil reglene gi en overpensjonering ved delvis uførhet. I samspill med reglene i samordningsloven § 21 oppstår for øvrig behov for å beregne ekstra garantitillegg for å hindre pensjonstap ved full uførhet. Se eksempel 25 A.

Man kan si at bestemmelsene i samordningsloven § 16 nr. 3 er hovedeksponenten for disse reglene, som gjør at det ytes forholdsmessig høyere ytelser ved gradert pensjon enn ved rett til full pensjon. Primært vil det være et spørsmål om å oppheve det beregningsmessige skillet mellom uførepensjoner gitt for samme og forskjellig skadetilfelle, se samordningsloven § 16. Utvalget ser for øvrig behov for å komme fram til nye regler som i større grad tilpasser utbetalingene til pensjonistenes reelle pensjoniststatus og ervervssituasjon. Dette siste vil i like stor grad gjelde pensjonstilfeller som faller inn under sam­ordningsloven § 17.

Tak-regelen i lovens § 16 nr. 3 tar omsyn til alternative pensjonsytelser i form av full opptjent tjenestepensjon og hel personskadepensjon. Bestemmelsene ligner i noen grad reglene i samordningsloven § 7 om samordning av to tjenestepensjoner, for så vidt som taket for utbetaling av to uføre- og alderspensjoner vil være full pensjon i den tjenestepensjonsordning der pensjon sist er opptjent. At det etter lovens § 16 gis rett til beregning av et samordningstillegg på 1/4 G, kan harmonere med at man da har et tilfelle med ulike former for pensjonsrettigheter.

I motsetning til ved tilfeller av tjenestepensjon og personskadepensjon, vil det ved rett til to tjenestepensjoner ikke være godskrevet henholdsvis framtidig og full tjenestetid for begge pensjoner. Vi viser til at det for personskadepensjoner alltid beregnes full opptjening. Reglene i samordningsloven § 7 vil dermed ikke som reglene i §§ 16 og 17 kunne dekke tjenestepensjonsrettigheter som reelt sett ikke er opptjent.

Når uførepensjoner fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd skal samordnes etter lovens § 16 nr. 3, vil tjenestepensjonen vanligvis være basert på godskriving av framtidig tjenestetid. Det vil si at vedkommende som medlem av tjenestepensjonsordningen på tidspunktet for pensjonering blir sikret så stor del av full tjenestepensjon som han ville fått ved å fortsette i arbeid fram til aldersgrensen for stillingen. Sett ut fra dette synes det lite naturlig å gi anledning til ytterligere godskriving av tjenestetid gjennom reglene i § 16. Reglene gjør at personer som har hatt en begrenset opptjening av tjenestepensjon, får godskrevet et pensjonsnivå lik denne fulle pensjonen selv når de ikke ville hatt muligheter for å tjene opp slik fullpensjon. Dette gjelder også for enker som selv har hatt et begrenset arbeidsforhold med opptjening av liten tjenestepensjon.

Årsaken til at man har gitt slike regler, må være at man har tenkt seg at personskaden har forsinket pensjonistens yrkeskarriere og dermed begrenset vedkommendes muligheter for full opptjening av tjenestepensjon. Dette kan nok tidligere også ha vært et reelt forhold for dem som ble skadd under krigen. I dagens situasjon – 50 år etter krigen – er pensjonstilfellene så endret at det er vanskelig å se noe behov for denne typen regler. De gjeldende regler kommer for øvrig til kort med hensyn til å gi rimelige samordningsresultat i mer tidsaktuelle tilfeller, som der tjenestepensjon (og på samme måte folketrygdpensjon) er tjent opp etter og til tross for vesentlig men av en tidlig yrkesskade. Vi viser til punkt 10.7.8.3 nedenfor, der vi drøfter disse tilfellene særskilt.

For å sikre pensjonsresultater som i større grad harmonerer med pensjonistenes reelle pensjoneringsstatus, kan det være grunnlag for å foreslå at reglene for fastsetting av pensjonsmaksimum (taket) etter samordningsloven §§ 16 og 17 skal baseres på den høyeste av de faktisk beregnede bruttopensjonene tillagt et samordningstillegg. Ved graderte pensjoner vil det være rimelig at samordningstillegget på 1/4 G (eventuelt 1/2 G) blir gradert i forhold til den høyeste av de aktuelle uføregrader (grad av ervervsbortfall). Det vil si at gjeldende regler i § 16 nr. 2 – med visse tillempninger – skal gjelde også for tilfeller av ulik pensjonsart som omtalt i lovens § 17. Ved å legge prinsippene i gjeldende lovs § 16 nr. 2 til grunn for for alle samordningstilfeller etter §§ 16 og 17 får man muligheter til å hindre tap ved rett til høyere pensjonsytelser. Det vil dermed bøte på enkelte av dagens lite tilfredsstillende pensjonsresultater.

Prinsippene i den eksisterende § 16 nr. 3 er også nedfelt i andre samordningsregler som omfatter personskadepensjoner, så som lovens § 14 (samordning av enkepensjoner fra personskadetrygd). Som nevnt i punkt 10.2.4 synes det rimelig å se denne bestemmelsen i forhold til de noe gunstigere samordningsregler som gjelder for tjenesteenkepensjoner.

Mulige forslag til regelendringer for de samordningstilfeller som hører inn under lovens §§ 16 og 17, vil gi som virkning at pensjonsresultatene i avgjørende grad vil bli bestemt ut fra størrelsen på de faktisk løpende bruttopensjoner og ikke i forhold til hypotetiske fulle pensjonsrettigheter. Det vil si at personer med graderte pensjonsytelser som idag får pensjonene samordnet etter lovens § 16 nr. 3 og § 17, vil få redusert samlet pensjon med forslag til nye regler. Det vil dermed trenges overgangsregler som sikrer pensjonistene mot nedgang i de løpende pensjonsutbetalingene.

Som for eventuelle endrede regler for isolert beregnede fradrag for folketrygdpensjon må også de aktuelle endringer i forhold til beregninger av pensjonsmaksimum etter lovens §§ 16 og 17 ses i sammenheng med mulige forslag til nye regler for samlet fradrag for folketrygdpensjon. Ettersom det nesten alltid foreligger rett til folketrygdpensjon i tillegg til tjenestepensjon og personskadepensjon, er det resultatet av denne trekantsam­ordningen som vil gi det mest illustrerende bilde av aktuelle pensjonsutbetalinger. For mer detaljerte virkninger av eventuelle regelendringer knyttet til tidligere beskrevne pensjonseksempler viser vi til vedlegg til punkt 10.7.8.

Utvalget finner at mye taler for å endre bestemmelsene i samordningsloven § 16 nr. 3 og § 17 slik at reglene i § 16 nr. 2 også kan gjøres gjeldende for samordningstilfeller med ulik pensjonsart. Beregningene vil i utgangspunktet bli enklere ved at man kan forholde seg til de faktisk løpende pensjonsytelser og unnlater å trekke inn tenkte fullpensjoner. Man oppnår også å begrense antallet tilfeller av mer tilfeldig overpensjonering og det merarbeid disse sakene gir i forhold til krav til alternative samordningsberegninger og utbetaling av garantitillegg. Aktuelle betenkeligheter med å gjennomføre regelendringer som nevnt vil være knyttet til at det i dagens situasjon vil oppstå relativt få nye tilfeller (vesentlig enkepensjoner), og at det for allerede løpende tilfeller vil være aktuelt å la beregningene gå som tidligere eller vedta regler om garantitillegg.

10.7.8.2.2 Dobbeltavkortingsregler ved isolert samordning mellom personskadepensjon og folketrygdpensjon

Som nevnt i punktene 10.4.4 og 10.5.5 fører gjeldende regler for samordning av personskadepensjon og folketrygdens grunn- og tilleggspensjon til en lite logisk begrensning av samordningsfradragene i en del tilfeller. Dette gjelder fradrag for folketrygdens grunnpensjon når det foreligger graderte uførepensjoner fra både personskadetrygd og folketrygd, og ved samtidig rett til redusert alders- eller etterlattepensjon fra folketrygden og gradert uføre- eller enkepensjon fra personskadetrygd. Når det gjelder fradrag for folketrygdens tilleggspensjon, har man i mindre grad regler om dobbeltavkorting. Slike regler finnes bare for tilfeller av gradert personskadepensjon og redusert alders- eller etterlattepensjon fra folketrygden.

Utvalget finner det i utgangspunktet rimelig å oppheve reglene for dobbeltavkorting av samordningsfradrag i disse tilfellene. Nye regler bør utformes i samsvar med de regler som gjelder for tilsvarende tilfeller av tjenestepensjon og folketrygdpensjon for å oppnå mer enhetlige regler. En regelendring vil begrense antallet tilfeller av tap knyttet til rett til større pensjonsytelser.

For å illustrere virkningen av en mulig regelendring på dette punktet, viser vi til tidligere eksempel 21 for samordning av to uførepensjoner regnet etter 50 prosent uførhet. Som det går fram av kommentarene til dette eksempelet, vil man ved å legge samordningsreglene for tjenestepensjon til grunn for beregningen av fradrag for folketrygdens grunnpensjon få et samlet pensjonsresultat for 50 prosent uførhet som er proporsjonalt med resultatet ved 100 prosent uførhet.

Vi viser også til eksempel 23 som angir hvordan regler for dobbeltavkorting virker inn ved rett til gradert krigsenkepensjon og redusert (behovsprøvet) alderspensjon fra folketrygden. I eksempelet får enken utbetalt en samordnet pensjonsytelse på 99 530 kroner mens hun fremdeles har en arbeidsinntekt på 100 000 kroner og mottar ca 66 prosent alderspensjon. Ved rett til 100 prosent alderspensjon fra fylte 70 år vil samlet pensjon etter samordning øke med 12 458 kroner til 111 988 kroner. Den prosentvise økning i samlet pensjon ved overgang fra 66 til 100 prosent alderspensjon utgjør med gjeldende regler bare ca 12 prosent. Enken oppnår dermed å få beregnet tilnærmet 90 prosent av full pensjon ved å begrense uttaket av alderspensjon til 66 prosent.

Ved å legge reglene for samordning av tjenestepensjon og redusert alderspensjon fra folketrygden til grunn for beregningene i eksempel 23 får vi følgende resultat:

10.7.8.3 Tilfeller av tidligere godkjent personskade og etterfølgende opptjening av tjenestepensjon

Personer kan ha mottatt gradert uførepensjon fra yrkesskadetrygden som kompensasjon for tap av arbedsevne og men, samtidig som de har vært i arbeid og har tjent opp ytterligere pensjonsrettigheter med sin restarbeids­evne. Rimelighetsbetraktninger tilsier at det ikke bør foretas samordning mellom yrkesskadepensjonen og den senere opptjente tjenestepensjonen i disse tilfellene, da det vitterlig dreier seg om pensjoner som kompenserer ulike former av inntektstap. Gjeldende regler gir imidlertid ikke muligheter for å differensiere samordningstilfellene her.

Årsaken til at det er vanskelig å oppnå rimelige resultater ved samordning av gamle yrkesskadepensjoner, har ellers primært sammenheng med de lave pensjonsgrunnlag og bruttopensjoner som loven av 1958 hjemler. I krigspensjoneringen – der pensjonsnivået ligger vesentlig høyere – unngår man i det vesentlige problemene med urimelig lav pensjonsdekning. Unntak vil likevel forekomme for sivile krigsskadde med laveste pensjonsgrunnlag 3 200 og 4 000 kroner.

Et spørsmål man kan stille seg, er om samordningsloven og samordningsreglene er formålstjenlige som virkemidler for å sikre rimelige pensjonsytelser for disse spesielle trygdetilfellene. Forholdet er at disse yrkesskadde som taper mye på samordningsreglene, utgjør en mindre gruppe av personskadepensjonene (uførepensjonistene), og at det vil være vanskelig å avhjelpe deres problemer ut fra de former for beregningsregler som finnes i det eksisterende samordningssystemet. De nye samordningsreglene som må utformes for å avhjelpe deres særegne problem, kan vanskelig unnlate å føre til en ytterligere komplisering av regelverket, altså til det motsatte av forenkling og ensartethet.

Utvalget har vurdert alternative løsninger knyttet til gjeldende regler om kvalitetstillegg, deltid og samtidighet for tjenestepensjoner, uten å kunne se at disse reglene gir noe mulig løsningsalternativ. Det enkleste ville være å si at disse delpensjonene skulle holdes helt utenfor samordning med en etterfølgende opptjent tjenestepensjon og en tilsvarende opptjent tilleggspensjon fra folketrygden. Med slike regler for uførepensjonistene med yrkesskadepensjon etter loven av 1958 kan det imidlertid fort oppstå en smitteeffekt til krigsinvalider og uførepensjonister med yrkesskadepensjon etter folketrygdens kapittel 11 og til enkene etter de samme gruppene.

Slike regler om unntak fra samordning vil uten at det samtidig blir innført klare avgrensninger, gi en uforholds­messig favorisering av dem som har en relativt liten skade. Muligheten for at man overfører misnøyen med samordningsresultatene til tilfeller av full yrkesskadepensjon etter loven av 1958 og 100 prosent uførepensjon fra folketrygden, vil utvilsomt være til stede. I relasjon til disse sakene vil små variasjoner i pensjonstilfellene kunne virke inn, hvis man først åpner for nyanserte regler. Slik utvalget ser det, synes mye å tale for at problemet blir løst gjennom en mulighet for kapitalutløsning av yrkesskadepensjonen når samordningsreglene gir urimelige resultater. En slik kapitalutløsning av uførepensjoen bør imidlertid ikke avskjære mulighetene for etterfølgende enkepensjon ved dødsfall.

Konklusjon: Utvalget foreslår at det blir gitt særlige regler om rett til kapitalutlløsning av graderte uførepensjoner fra personskadetrygd for å avhjelpe de urimelige samordningsresultater som oppstår i disse tilfellene. Det foreslås tatt inn en forskriftshjemmel i § 15 i loven om yrkesskadetrygd, som gir rett til kapitalutløsning etter særskilte regler. Bestemmelsene i § 15 gir også nå rett til kapitalutløsning, men bare for de tilfeller hvor uføregraden er fastsatt til mindre enn 30 prosent.

10.7.8.4 Spesielle forhold knyttet til enkepensjoner

Rett til enkepensjon fra personskadetrygd gis uavhengig av enkenes økonomiske situasjon. Det foretas altså ingen behovsprøving av enkepensjonene i forhold til samtidig arbeidsinntekt eller annen type inntekt.

At det kan utbetales full enkepensjon samtidig med at enken er i fullt arbeid og har høy inntekt, men at det gis samordningsregler for avkorting av enkepensjonen når enken får rett til egen pensjon, må sies å være noe paradoksalt. Uansett medfører reglene klare begrensninger med hensyn til å oppnå rimelige og konsekvente pensjonsresultater når ikke-behovsprøvde enkepensjoner skal tilpasses andre pensjoner.

Retten til ikke-behovsprøvde enkepensjoner har sitt grunnlag i en annen kvinnerolle enn den vi nå har i det norske samfunnet. Da reglene ble innført, hadde vi et samfunn basert på eninntektsfamilier, der mannens inntekt var den som sikret familiens livsopphold. I den situasjonen var det nødvendig med regler som sikret enkene underhold gjennom erstatning for bortfall av forsørgerens inntekt.

Gjennom de senere årene har kvinnene i utpreget grad blitt yrkesaktive og selvforsørgede. Behovet for å få dekket inntektsbortfall ved tap av ektefelles inntekt er i denne situasjonen ikke på samme måte avgjørende. Vanligvis vil den gjenlevende ektefellens egen inntekt anses tilstrekkelig til å gi vedkommende et rimelig inntektsnivå (livsgrunnlag).

Så lenge ordningene med relativt høye, ikke behovs­prøvde enkepensjoner består, kan de gi utilsiktede før­inger og resultere i mindre rimelige fordelingsmessige resultater. Dette gjelder også forholdet til reglene for samordning. Med den rett som i utgangspunktet foreligger til full enkepensjon uavhengig av egen inntekt, blir det vanskelig å innfri enkenes forventninger til økte pensjonsutbetalinger i forbindelse med deres egen pensjonering fra arbeidslivet. Det blir også umulig å oppnå konsekvente og helhetlige samordningsresultater, med mindre man går inn for regler som gir full pensjonsdekning både i forhold til enkerettigheter og i forhold til enkens egne inntektstap. Dette er blitt synliggjort gjennom store presseoppslag. Problemet med slike regler er imidlertid at de fører til så store økonomiske uttellinger fra pensjonsordningene, og også vil gi så store økte overføringer til en allerede begunstiget gruppe, at det rent samfunnsøkonomisk kan være vanskelig å forsvare en slik prioritering.

I de tilfellene der enkene får utbetalt de største pensjonsytelsene, dreier det seg om samtidig rett til egenopptjent tjenestepensjon (alder- eller uførepensjon) og en ikke-ervervsprøvd tjenesteenkepensjon. For slike samtidige pensjoner finnes det ingen regler for innbyrdes samordning, og begge pensjonene kan utbetales fullt ut. De nye reglene for samordning med folketrygdens tilleggspensjon vil ytterligere bidra til en økning i pensjonsutbetalingene til enken ut over nivået for de to brutto tjenestepensjonene.

10.7.8.5 Mulige endringsforslag knyttet til regler for trekantsamordning

Vi viser til de vurderinger som er gitt i punkt 10.6.4 om behovet for endring av gjeldende regler for samlet fradrag for folketrygdens pensjonsytelser ved samtidig rett til tjenestepensjon og personskadepensjon. Vi har der angitt behov for endringer i forhold til de regler som gjelder for samlet fradrag for både grunnpensjonen og tilleggspensjonen i folketrygden. Dette har vi gjort for å oppnå mer tilsiktede pensjonsresultater og dermed færre tilfeller med behov for beregning av garantitillegg.

For å illustrere virkningene av eventuelle regelforslag har vi foretatt en ny beregning av eksempel 27 basert på mulige nye regler:

10.7.8.6 Oppsummering

En forutsetning for å kunne gå inn for endringer av eksisterende regler er at man kommer frem til mer enhetlige og helhetlige regler som gir enklere beregninger og mer konsekvente pensjonsresultater ved rett til mer enn to pensjoner. Det ligger i det et behov for å begrense antallet pensjonstilfeller der det uten samtidig tildeling av garantitillegg oppstår utilsiktede pensjonsresultater i form av tap på grunn av større pensjon. For øvrig forutsettes det at eventuelle merkostnader som følge av nye lempeligere reglene, kan finansieres gjennom endringer (innstramminger) av andre regler.

Dersom man gjennom revisjon av gjeldende regler ikke kan oppnå en vesentlig forenkling av regler og beregninger, kan det stilles spørsmål ved verdien av mer omfattende endringer det i eksisterende samordningssystemet. Vi ser i den forbindelse hen til at personskadepensjonene – med unntak av enkepensjoner – i liten grad kan oppstå som nye pensjonstilfeller. Forholdet er altså at den store majoriteten av pensjonstilfellene allerede eksisterer som løpende pensjoner. Nye samordningsregler som gir reduserte utbetalinger fra personskadetrygd, lar seg derfor ikke gjennomføre med umiddelbar virkning. Det må i en eller annen form gis unntaksregler eller supplerende overgangsregler som kan sikre pensjonistene mot reell nedgang i løpende pensjonsytelser. Avhengig av effekten av regelendringene og overgangsreglenes art må det i en mer eller mindre lang overgangsperiode foretas en form av dobbeltberegninger som vil gi ekstraarbeid snarere enn forenklinger for de involverte.

Slik utvalget ser forholdet, bør det satses på regelendringer som ikke bare begrenser en del av de eksisterende problemer, men som reelt sett vil gi et enklere og mer oversiktlig system. Etter å ha vurdert effekten av mulige forslag til reviderte regler gjennom prøveberegninger for aktuelle pensjonstilfeller har vi kommet frem til at mulige forslag til utbedringer av eksisterende regler i mange tilfeller snarere vil komplisere systemet enn forenkle det. Bakgrunnen for det er at personskadepensjonene eksisterer som løpende ytelser, og at nye samordningsregler ikke kan iverksettes uten visse garantier mot nedgang i løpende ytelser. Selv om vi har avdekket områder der gjeldende samordningsregler klart gir utilsiktede pensjonsresultater og slik sett burde bli rettet opp, mener vi det er grunnlag for å vise varsomhet med utarbeidelse av nye regler. Når nye regler skal anvendes på løpende pensjonstilfeller, vil det kreve så store meromkostninger at man på forhånd bør ha undersøkt hva den reelle effekten av regelendringene kan bli. I flere tilfeller blir det et spørsmål om ikke de administrative kostnader ved behandling etter to sett regler vil overstige det som gis av dobbelt pensjonsdekning i en del av sakene.

Forslagene til endringer i gjeldende regler blir i samsvar med det som er anført ovenfor begrensede og til dels noe forskjellige fra de man ville valgt, dersom personskadetrygdene hadde gitt mange nye pensjonstilfeller. Utvalgets forslag om overføring av samordningsbestemmelser fra samordningsloven til pensjonslovene, se senere punkt 10.7.10, gir også grunnlag for enkelte av endringsforslagene. Dette gjelder blant annet forslaget om å oppheve reglene om samordning av ulykkestrygdpensjoner (små pensjoner på maksimalt 200 kroner pr måned, som ikke G-reguleres).

1. Forenkling av bestemmelsene i samordningsloven § 16 , slik at bestemmelsene i § 16 nr. 3 skal gjelde også når uførepensjoner er gitt for samme trygdetilfelle. Bestemmelsen gjøres gjeldende også for løpende pensjonstilfeller.

2. Reglene for samordning av enkepensjon fra yrkesskadetrygden og enkepensjon fra tjenestepensjonsordning endres slik at det gis rett til et samordningstillegg lik 1/4 G.

3. Oppheving av dobbeltavkortingsregler for folketrygdens pensjonsytelser ved rett til gradert personskadepensjon og gradert pensjon fra folketrygden. Bestemmelsen gis virkning for nye pensjonstilfeller.

4. Oppheving av 60-prosentregelen for nye pensjonstilfeller.

5. Små uførepensjoner etter fryste pensjonssatser som ytes etter de gamle lover om ulykkestrygd avkortes ikke for andre pensjonsytelser.

6. Regler om rett til kapitalutløsning (etter særskilte regler) av graderte yrkesskadepensjoner (tidligere godkjent personskade og etterfølgende opptjening av tjenestepensjon/folketrygdpensjon)

10.7.9 System for G-regulering av løpende pensjoner

10.7.9.1 Innledning

De gjeldende regler for samordning forutsetter at det blir foretatt nye fullstendige beregninger ved enhver endring av aktuelle pensjoner. Det vil si at det må gjennomføres nye samordningsberegninger i alle samordningssaker minst èn gang pr år i tilknytning til justeringer av pensjonssatsene.

Det arbeidet som går med til å foreta nye samordningsberegninger, er både ressurs- og tidkrevende. For pensjonister med rett til flere samordningspliktige pensjoner er det et irritasjonsmoment at det kan ta mange måneder før alle deres pensjoner er regnet om etter nye satser. Under tiden får de tilsendt flere forskjellige pensjonsmeldinger med noe ulike pensjonsbeløp, som det kan være vanskelig å forholde seg til og se forskjellen på. Så lenge det skal foretas full samordning av de ulike pensjoner ved alle former av pensjonsreguleringer, vil dette være et problem.

Et system for pensjonsomregning som ikke krever nye fullstendige samordningsberegninger, kan være en løsning på en del av problemer som knytter seg til reglene om samordning.

10.7.9.2 En beskrivelse av modellen

Det er forutsetningen at systemet skal baseres på den eksisterende ordning med bruttopensjoner og full sam­ordning av pensjoner etter samordningslovens bestemmelser ved første gangs beregning. Forenklingen er at det ved senere endringer i pensjonssatsene bare foretas prosentvis regulering av de tidligere beregnede netto­ytelser. Det vil si at man ikke gjennomfører nye fullstendige samordningsberegninger ved de årlige pensjonsomregningene.

De samordningsberegninger som foretas i forbindelse med innvilging av pensjon og ved senere endringer i pensjonsgrad og pensjonsgrunnlag, vil da være de eneste som pensjonistene behøver å forholde seg til rent beregningsteknisk. Ved etterfølgende endringer av pensjonssatsene vil tidligere beregnede nettoytelser bli regulert i takt med den prosentvise økning av folketrygdens grunnbeløp (G). Prosentvise omregninger av pensjonene kan gi raskere pensjonsomregning og sikre at utbetalingen av nye pensjoner skjer til samme tid.

Et system som dette forutsetter at alle aktuelle ytelser reguleres fra samme tidspunkt og med samme prosentsats. Etter at man i 1986 etablerte en ordning med G-regulering for de fleste tjenestepensjoner og personskadetrygder, er forutsetningene i det allt vesentlige lagt til rette for et system med forenklet pensjonsregulering for pensjoner utenom folketrygden. Når man ikke har tatt skrittet fullt ut og vedtatt G-regulering av allerede beregnede nettopensjoner, skyldes det at man kan få visse avvik ved avrunding av beløpene og at Pensjonstrygden for sjømenn beregner pensjoner etter fastlåste satser for pensjonister med samtidig rett til folketrygdpensjon. Etter utvalgets mening bør imidlertid dette ikke være til hinder for en ny løsning.

10.7.9.3 En vurdering av modellen

Forslaget tar utgangspunkt i at problemene knyttet til samordning i stor grad vil være proporsjonalt med antallet beregninger. Ved at administrasjonen unnlater fullstendige samordningsberegninger ved de årlige endringer av stønadssatsene, vil pensjonistene slippe å forholde seg til de mange detaljberegninger. Det kan også frigjøres ressurser til bruk for informasjon om de mer reelle samordningsberegninger som må foretas når det blir innvilget nye pensjoner eller allerede løpende pensjoner endres i forhold til grad eller grunnlag.

Ettersom man forutsetter at det fremdeles skal skje en beregning av nettoytelser etter prinsippene i det gjeldende samordningssystemet, vil et opplegg med etterfølgende G-regulering, forutsette visse unntak. Dersom pensjonisten senere blir innvilget ny pensjon eller får sine løpende pensjoner endret rent beregningsmessig, må det fremdeles foretas en ny fullstendig samordning i saken. Dette må skje fordi det da vil foreligge endrede forutsetninger i forhold til de tidligere beregninger. Utvalgets forslag om G-regulering, kan altså ikke fullt ut fjerne behovet for etterfølgende samordning, bare redusere det.

Særtillegget som skal sikre nivået for minstepensjonister i folketrygden, kan gjennom vedtak i Stortinget øke mer enn det den prosentvise økning av grunnbeløpet (G) tilsier. Dette som følge av at selve særtilleggssatsene blir forhøyet, dvs at særtillegget blir fastsatt til en stadig høyere prosentsats av grunnbeløpet (G). I tilslutning til endringer i folketrygdens pensjonssystem er det også gitt særskilte garantiregler som ved G-regulering kan kreve spesialløsninger.

Et system med G-regulering av netto tjenestepensjon eller personskadepensjon kan altså fremdeles kreve spesielle løsninger for tilfeller der pensjonisten har folketrygdpensjon med rett til særtillegg, eller får beregnet pensjon etter egne garanti-regler. Slik vil det være såfremt man ikke velger å akseptere økninger i samlet pensjonsutbetaling for løpende pensjonstilfeller.

Dersom man også for løpende pensjonstilfeller av denne art vil tilstrebe det samme samlede pensjonsresultat som i nye tilfeller, er det mulig å la den økte særtilleggssats (%-andel av G) gå til avkorting ved G-regulering av netto samordnet pensjon.

10.7.9.4 Konklusjon

Mye taler for et system med prosentvis regulering av pensjonene, etter at de er er blitt samordnet første gang. Dette kan gjøre omregningene av pensjonene enklere såvel for pensjonistene som for pensjonsordningene og trygdeetaten.

Systemet gir den forenkling at pensjonistene slipper å forholde seg til en stadig strøm av kompliserte beregninger. Det vanlige vil bli at pensjonistene mottar sam­ordningsberegninger ved tidspunktet for pensjonering, og senere bare får melding om prosentvise økninger i pensjonssatsene. Det vil være enklere for pensjonistene å forholde seg til samordningsberegningene som et engangsfenomen. Presset på pensjonsordningene om informasjon om samordningsberegninger vil bli mindre, ettersom beregningene begrenses i antall. En begrensning av antall beregninger vil også redusere behovet for meldinger mellom pensjonsordningene, og slik sett også gi administrativ avlastning.

At det helt unntaksvis er enkelte ytelser som ikke G-reguleres, kan ikke være noe avgjørende hinder for en modell for G-regulering av nettopensjoner.

Det forutsettes at den aktuelle modell gjøres gjeldende for alle pensjoner og ikke bare for pensjoner fra personskadetrygden. Dette vektlegges ut fra pensjonistenes behov til mest mulig ensartede regler og rutiner. Det vil kunne skape usikkerhet omkring pensjonsberegningene dersom noen pensjoner ble G-regulert samtidig som andre pensjoner ble samordnet fullt ut ved endringer i pensjonssatsene.

Modellen bør gjennomføres så raskt som mulig. Det er imidlertid på det rene enkelte pensjonsordninger vil trenge noe tid til å gjennomføre en teknisk omlegging av sitt EDB-system. Ut fra dette kan en overgang til et nytt system for G-regulering av løpende samordnede pensjoner ta noen år.

10.7.10 Overføring av samordningsbestemmelser fra samordningsloven til pensjonslovene

10.7.10.1 Innledning

Bestemmelsene i den enkelte pensjonslov gir bare i mindre grad forutsetninger for beregning av den enkeltes pensjonsrettigheter. Bestemmelsene i samordningsloven vil ofte i vel så stor grad påvirke utmålingen av faktisk utbetalte pensjonsytelser, og det er det som er det mest interessante for pensjonistene. For at en pensjonsberettighet skal kunne danne seg et riktig bilde av sine rettigheter, må vedkommende kjenne både bestemmelsene i pensjonsloven og de betemmelser som samordningsloven gir om begrensning i forhold til andre pensjonsytelser. Mange pensjonister opplever dette som utidig.

Ettersom samordningsbestemmelsene representerer en vesentlig del av pensjonsvilkårene, kan det være et godt argument for å innlemme regler om samordning i den enkelte pensjonslov. Pensjonistene kan da få et mer korrekt bilde av sine pensjonsrettigheter ut fra bestemmelsene i pensjonsloven. Ved at aktuelle samordningsbestemmelser blir inkorporert i den enkelte pensjonslov, vil det også gis muligheter for klarere definerte regler ut fra særegne forhold i den enkelte pensjonsordning.

10.7.10.2 En beskrivelse av modellen

Det forutsettes at lov om samordning av 6. juli 1957 blir opphevet, og at man i stedet innarbeider aktuelle samordningsbestemmelser i de enkelte pensjonslovene. Bestemmelser om samordning mellom personskadepensjon og folketrygdpensjon bør tas inn i lov om yrkesskadetrygd av 1958 og i lovene om krigspensjonering av 1946. Bestemmelsene om beregning av fradrag for folketrygdens tilleggspensjon finnes allerede i lovene om krigspensjonering og i lov om yrkesskadetrygd, slik at disse reglene kan beholdes som tidligere. Hvis man velger å knytte bestemmelser om fradrag for folketrygdens grunnpensjon til de ulike arter av personskadepensjon, slik som man har gjort det i yrkesskadeloven når det gjelder fradragsregler for tilleggspensjon, kan reglene i samordningsloven § 20 tas inn i ledige paragrafer som finnes i yrkesskadelovens kapittel III om stønad. I krigspensjonslovene er aktuelle samordningsbestemmelser ikke knyttet til den enkelte pensjonsart (krigsinvalide-, krigsenke- og barnepensjon), men er gitt samlet i et kapittel om fradrag. Etter å ha vurdert negative og positive sider ved de to måtene å innplassere fradradragsregler på, vil utvalget foreslå at man følger det oppsettet som er brukt i krigspensjonslovene, det vil si at man samler fradragsreglene i et eget kapittel. Vi har da lagt vesentlig vekt på at dette vil begrense omfanget av aktuelle regler i lovene og sikre at bestemmelsene får en sentral plass.

For tilfeller av trekantsamordning mellom tjenestepensjon, personskadepensjon og folketrygdpensjon må lovene om personskadetrygd også inneholde regler om avkortede fradrag for folketrygdens grunn- og tilleggs­pensjon der slike fradrag allerede er beregnet i tjenestepensjon. Bestemmelsene i samordningsloven § 21 om samlet fradrag for folketrygdens grunnpensjon og regler for samlet fradrag for folketrygdens tilleggspensjon fore­slår vi blir gitt som forskrifter med hjemmel i krigspensjoneringslovene §§ 18 og 23 og i lov om yrkesskadetrygd § 26 (kapittel V).

Krigspensjoneringslovene inneholder også nå bestemmelser om samordning med yrkesskadepensjon i tilfeller av rett til uførepensjon eller enkepensjon fra de to ordningene. Se militærloven § 18 a og sivilloven § 24. Bestemmelsene i samordningsloven §§ 14 og 15 om regulering av uføre- og enkepensjon fra to personskadetrygder og samordning av barnepensjoner fra de to ordningene, må imidlertid tas inn som nye bestemmelser i de aktuelle paragrafene i krigspensjoneringslovene. Vi vil for øvrig foreslå at reglene i samordningsloven §§ 14 og 15 blir omformulert slik at det alltid skjer reduksjon i ytelsene fra krigspensjoneringen, når de pensjoner som samtidig ytes fra krigspensjoneringen og yrkesskadetrygden overstiger taket. Det vil si at alle regler om tilpassing av ytelser fra krigspensjoneringen og yrkesskadetrygden skal kunne finnes i krigspensjoneringslovene, og at yrkesskadeloven bare vil innholde en bestemmelse som henviser til dette.

Regler for tilpassing av ytelser som mottas samtidig fra tjenestepensjonsordning og personskadetrygd vil det være mest naturlig å innlemme i tjenestepensjonslovene. Dette følger av at det er tjenestepensjonene som eventuelt skal avkortes ved samtidig rett til yrkesskadepensjon og krigspensjon. Det vil også være aktuelt å gi bestemmelser i personskadelovene som henviser til relevante regler i tjenestepensjonslovene, slik at pensjonistene også ved å lese lov om yrkesskadetrygd og lovene om krigspensjonering kan se at det skal foretas tilpassing mellom tjenestepensjon og pensjon fra personskadetrygd.

Til tross for de mer prinsipielle betraktninger om at reglene for tilpassing av tjenestepensjon og pensjon fra personskadetrygd primært bør inngå i tjenestepensjonslovene, har utvalget kommet til at det likevel ikke vil tilrå dette. Utvalget legger vekt på at antallet tjenestepensjonister med personskadepensjon utgjør en liten og stadig minskende gruppen, og at de regler for tilpassing av pensjoner som vil gjelde for denne lille gruppen bare har marginal interesse for flertallet av tjenestepensjonistene. For å begrense antallet detaljerte fradragsregler i tjenestepensjonslovene tilrår utvalget at bestemmelsene om tilpassing mellom tjenestepensjon og personskadepensjon blir tatt inn i de aktuelle lover om personskadetrygd. Vi foreslår at tjenespensjonslovene tar inn henvisninger til de aktuelle bestemmelsene i personskadelovene.

10.7.10.3 En vurdering av modellen

Utvalget mener modellen har klare informasjonsmessige kvaliteter. Når man innlemmer aktuelle tilpassings- og fradragsregler i den enkelte pensjonslov, kan pensjonistene få et mer fullstendig bilde av hvilke ytelser som kan beregnes å komme til utbetaling fra pensjonsordningene. Ved at man innpasser reglene i den enkelte pensjonslov, kan for øvrig bestemmelsene gjøres enklere og mer målrettede. Det vil si at reglene i større grad kan tilpasses de begreper og beregningsfaktorer som ellers benyttes i den enkelte pensjonslov. Man unngår altså å måtte gi regler med altfor høyt abstraksjonsnivå.

Gjennom å innlemme regler for tilpassing til andre pensjoner i de enkelte pensjonslover vil det også bli lettere å se disse regler som den viktige del av pensjonsavtalene og pensjonslovene som de faktisk er. Når bestemmelsene knyttes direkte til de øvrige pensjonsvilkår, vil man ha bedre grunnlag og forutsetninger for å etterprøve virkningen av slike regler både i forhold til ytelser for ulike pensjonistgrupper og pensjonssituasjoner og i forhold til de mer generelle målsettinger man ønsker å ha for pensjonsavtalene.

Dagens ordning med en egen samordningslov for fastsetting av fradrags- og tilpassingsregler bidrar klart til at det skapes et kunstig skille mellom disse reglene og øvrige pensjonsregler. Mange pensjonister har således en oppfatning om at statskassen får større inntekter gjennom de samordningsfradrag som beregnes i deres pensjoner. Også fra pensjonsordningenes side kan det være en tendens til å distansere seg fra samordningsreglene og bruke samordningsloven som syndebukk – også for skjevheter som skyldes andre pensjonsregler. Slik sett er det flere momenter som taler for å inkorporere de regler som gjelder fradrag og tilpassing til andre pensjoner, i den enkelte pensjonslov.

Det som kan tale mot en desentralisering av samordningsbestemmelsene er behovet for å koordinerte regler og rutiner. Fordelen med at reglene kan utformes mer målrettede og konkrete i forhold til den enkelte pensjonslov, gir også den svakhet at det kan oppstå store ulikheter mellom pensjonsordningenes regler, og problemer med å sikre visse overordnede premisser ved framtidige endringer. Det må ellers legges vekt på at man ikke har lykkes med å begrense det store antall regler. De fradragsregler som det vil være aktuelt å innarbeide i pensjonslovene, må dermed suppleres med mer utførlige forskrifter, noe som medfører at pensjonistene må søke pensjonsinformasjon i flere kilder enn den enkelte pensjonslov.

En opphevelse av den gjeldende samordningslov kan ellers skape problemer i forhold til de rammebetingelser som også følger av loven og tilhørende forskrifter. Således må det utformes klare regler og rutiner for pensjonsansvar, informasjons- og meldingsrutiner mellom pensjonsordningene, regler for beregning av refusjonskrav, regler for beregning av garantitillegg ved tap på grunn av rett til en pensjon osv. Dersom det oppstår svikt i reglene for samhandling mellom pensjonsordningene, kan det fort resultere i større feilutbetalinger. Utvalget har imidlertid kommet til at man med hjemmel i folketrygdloven, for eksempel ny § 18-3a, kan kunne gi de nødvendige regler og forskrifter som samordningsloven i dag gir.

10.7.10.4 Konklusjon

I samsvar med ovenstående vurderinger finner utvalget å kunne tilrå en løsning med opphevelse av samordningsloven. Selv om ikke alle relevante regler for tilpassing av pensjon fra personskadetrygd til andre pensjons- og trygdeytelser lar seg innpasse i pensjonslovene, vil man likevel oppnå at pensjonslovene gir et mer fullstendig bilde av aktuelle pensjonsberegninger, og at man får en enklere fremstilling av reglene.

10.7.11 Redaksjonelle endringer

Samordningsloven er i sin eksisterende form lite brukervennlig utformet. Dersom loven beholdes, er det et klart behov for omfattende redaksjonelle endringer. Foruten krav til bruk av enklere begreper og bedre språklig redigering kan det være aktuelt å se på omplassering av reglene, og også vurdere å innlemme samordningsregler som i dag finnes i de enkelte pensjonslover.

10.7.12 Forslag til lovbestemmelser med merknader

Punkt 10.7.12 inneholder lovforslag med kommentarer. Forslaget om å oppheve samordningsloven og samling av fradrags- og tilpassingsreglene i de enkelte lovene, gjør det påkrevet med flere nye lovbestemmelser i personskadetrygdlovene.

Under punkt 10.7.12.1 foreslås samordningslovens kapitler III og IV opphevet. Under punkt 10.7.12.2 fore­slås nye bestemmelser i lov 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd, som fullt ut regulerer samordning av denne med ytelser fra folketrygden og tjenestepensjonsordninger. Tilsvarende bestemmelser foreslås under punktene 10.7.12.3 og 10.7.12.4 i de to krigspensjoneringslovene. Under punkt 10.7.12.5 foreslås henvisningsbestemmelser i andre pensjonslover til samordningsbestemmelsene i personskadetrygdlovene.

10.7.12.1 Samordningsloven

I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser, foreslås kapitlene III og IV opphevet.

10.7.12.2 Yrkesskadetrygden

I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd, foreslås følgende kapitteloverskrift og nye bestemmelser:

10.7.12.3 Krigspensjoneringsloven for militærpersoner

I lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, foreslås følgende kapitteloverskrift og nye bestemmelser:

10.7.12.4 Krigspensjoneringsloven for sivile m.v.

I lov 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven), foreslås følgende kapitteloverskrift og nye bestemmelser:

10.7.12.5 Henvisning til personskadetrygdlovene i andre pensjonslover

Utvalget foreslår nedenfor henvisninger til personskadelovene i bestemmelser i de enkelte pensjonslovene.

I lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn skal følgende bestemmelser lyde:

§ 5 c. Bestemmelser om fradrag i alderspensjon for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

§ 7 a. Bestemmelser om fradrag i enkepensjon for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

Bestemmelsene i paragrafene 5 d og 5 e i denne loven gjelder tilsvarende for enkepensjon.

I lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere skal følgende bestemmelser lyde:

§ 7 c. Bestemmelser om fradrag for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse skal følgende bestemmelse lyde:

§ 44 b Fradrag for pensjon fra personskadetrygd

Bestemmelser om fradrag for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

I lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apoteketaten skal følgende bestemmelse lyde:

§ 34 b Fradrag for pensjon fra personskadetrygd

Bestemmelser om fradrag for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13 desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere skal følgende bestemmelse lyde:

§ 39 b Fradrag for pensjon fra personskadetrygd

Bestemmelser om fradrag for ytelser fra personskadetrygd følger av lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner, lov 13 desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, og lov 13. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.

I lov 14. desember 1951 nr. 11 om pensjonsordning for statsråder skal følgende bestemmelse lyde: