NOU 2000: 29

GMO-mat— Helsemessige konsekvenser ved bruk av genmodifiserte næringsmidler og næringsmiddelingredienser

Til innholdsfortegnelse

8 Helsemessige konsekvenser av genmodifiserte næringsmidler

8.1 Generelle betraktninger

En rekke internasjonale organisasjoner har vurdert sider ved helsemessige risiko knyttet til genmodifiserte planter, mikroorganismer og i noen grad enkelte dyrearter 1. Det er enighet om at helserisikovurdering av alle genmodifiserte organismer må være integrert og flerfaglig, og at hver organisme trinnvis må behandles for seg, se også avsnittene 5.5 og 5.6. Helserisikovurderingen kan vanskelig være generell fordi de ulike produktene skiller seg fra hverandre ved at det forekommer ulike typer organismer med ulike formål, de ulike organismene har fått satt inn forskjellige gener i ulike typer genkonstruksjoner, genene er underlagt forskjellige reguleringsmekanismer, de genmodifiserte organismene har fått endret forskjellige egenskaper og bearbeiding av organismene (f. eks. plantene) er forskjellig før de benyttes som mat eller ingredienser i mat. Det er dessuten viktig å understreke at en rekke miljøfaktorer som varierer mellom geografiske områder, økosystemer og biotoper kan påvirke mulighetene for helsemessige risiki. Ulike helsemessige betraktninger vil være relevante for forskjellige genmodifiserte planter og mikroorganismer. Genmodifiserte dyr er ennå ikke en del av mattilbudet. Når eventuelt genmodifiserte dyr er klare for markedsføring, vil en tilsvarende streng helserisikovurdering av hvert enkelt produkt/organisme være påkrevd.

I forbindelse med vurderingene i de etterfølgende avsnittene forutsetter utvalget at en helserisikovurdering er rigid gjennomført i henhold til retningslinjene omtalt i avsnitt 5.6.

8.1.1 Utvalgets anvendelse av føre-var prinsippet

I de etterfølgende avsnittene er hver enkelt kategori av potensielle helsefarer knyttet til inntak av genmodifiserte organismer behandlet. For hver kategori er først den potensielle helsefaren identifisert, karakterisert og diskutert. Deretter følger utvalgets vurdering av den potensielle helserisiko. Til sist følger utvalgets vurdering av om den potensielle helserisikoen er av en slik karakter at risikohåndteringen, dvs forvaltningsmessige avgjørelser, rettferdiggjør anvendelse av føre-var prinsippet. I forbindelse med denne siste vurderingen har utvalget lagt følgende generelle betraktninger til grunn:

Utvalgets medlemmer er av den oppfatning at det ikke vil være behov for å anvende et føre-var prinsipp hvis aktuelle næringsmidler etter en risikovurdering vurderes som sannsynlig trygge.

Det er heller ikke behov for å henvise til et føre-var prinsipp der vitenskapen er entydig og sikker på at næringsmidlet kan anses å representere en uakseptabel helserisiko. Er det f. eks. rimelig vitenskapelig sikkerhet for at en genmodifisert næringsmiddelingrediens ved inntak forårsaker en betydelig skade, trenger vi ikke henvise til føre-var prinsippet for å forby ingrediensen markedsført. Muligheten for å forby næringsmidler som kan anses helseskadelige, ligger klart nedfelt i næringsmiddelloven, jf ordlyden i næringsmiddellovens § 6.

Vi kan videre neppe påberope oss føre-var prinsippet i de tilfellene mulige helseskadevirkninger kan oppfattes som løse spekulasjoner.

Anvendelsen av prinsippet er antakelig også tvilsomt i de tilfellene området er kjennetegnet av total uvitenhet om mulige modellscenarioer for evt. helsefare.

Anvendelse av føre-var prinsippet er antakelig mest relevant der et mer eller mindre sannsynlig, men ikke sikkert skadescenario foreligger. Frykter man alvorlige helseskader bør terskelen for å anvende prinsippet være lavere enn om de potensielle helseskadene vil være små og ramme få - dvs det kan tolereres en større grad av usikkerhet i det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om helseskade, i de tilfelle der de helsemessige konsekvenser kan anses store. Hvorvidt føre-var prinsippet kan eller skal anvendes i en konkret sak vil nødvendigvis måtte bero på skjønn, der ulike momenter er vurdert.

Utvalgsmedlem Gro-Ingunn Hemre, Helge Klungland, Hilde Kruse, Hilde Irene Nebb og Margareta Wandel er av følgende oppfatning:

Anvendelsen av føre-var prinisppet er viktigst når kunnskapen er liten eller fraværende. Disse medlemmene anser derfor at prinsippet også må kunne brukes i tilfeller der fagområder som en følge av liten generell kunnskap, er kjennetegnet av uvitenhet om potensiell helsefare.

Utvalgsmedlem Terje Traavik anfører følgende:

Anvendelsen av føre-var prinisppet er viktigst når kunnskapen er liten eller fraværende. Dette medlem er derfor av den oppfatning at prinsippet også må kunne brukes i tilfeller der området er kjennetegnet av uvitenhet om mulige modellscenarier for helsefare.

Samtlige av utvalgets medlemmer er videre av den oppfatning at totalvurderingen i anvendelsen av føre-var prinsippet i tilknytning til eventuell godkjenning av genmodifiserte næringsmidler, også bør inkludere aspekter som påvirkning på miljø, genetisk mangfold og dyrkningspraksis, eller hvordan dyrevelferden ivaretas der det er tale om genmodifiserte dyr. Inn i et slikt totalbilde bør den risiko man eventuelt velger å kunne akseptere, sees i lys av den nytteverdien som er forbundet med produksjon eller inntak av næringsmiddelet.

Innenfor internasjonal og nasjonal miljøforvaltning kreves at de potensielle skadene må være alvorlige, og vanskelige å reversere for å ta i bruk føre-var prinsippet ved forvaltningsmessige beslutninger. I Riodeklarasjonen kreves at skaden skal være «uopprettelig» 2 . Etter utvalgets syn bør det innenfor forvaltningen av genmodifsierte næringsmidler stilles tilsvarende krav til alvorlighet.

Ingen helseskader er så langt påvist på mennesker i de landene der genmodifiserte næringsmidler har vært markedsført, og ingen helseskader er heller påvist i fôringsforsøk på dyr. Imidlertid er det hittil i hele verden bare gjennomført et meget lite antall dyreforsøk med produkter som er på markedet der mulige helseskader har vært en del av problemstillingen. Desssuten er det vanskelig å vurdere om markedsførte gemodifiserte matvarer har hatt en negativ effekt fordi man ikke har foretatt undersøkelser med hensyn til dette; post-marketing surveillance er så langt ikke benyttet for genmodifisert mat. I tillegg er det vanskelig å vite hvem som har konsumert genmodifisert mat, hva slags typer, og i hvilket omfang. Videre er mange av mulige helsemessige konsekvenser av en slik karakter at de vil gi en additiv effekt i tillegg til andre negative påvirkninger, slik at det vanskelig kan påvises konkrete årsaksfaktorer.

Så langt utvalget kjenner til, er bare tre fôringsforsøk i dyr publisert på en vitenskapelig sett akseptabel måte 3. To av disse (Hammond et al., 1996; Noteborn et al., 1995) fokuserte på produksjonsrelevante egenskaper som tilvekst etc., og var ikke designet for å påvise helsevirkninger. Den tredje forsøksserien (Ewen og Pusztai, 1999a og b) påviste patologiske endringer i forsøksdyrene. Disse resultatene viser at det er behov for oppfølgingsstudier.

Utvalgets medlem Terje Traavik vil i tillegg uttale:

Sett fra ernæringsmessig synspunkt er det ingen grunn til å tillate markedsføring i Norge av de hittil utviklede former for genmodifiserte næringsmidler. Sett fra ernæringsmessig synspunkt er det heller ingen grunn til å utføre uforutsigbare eksperimenter på mennesker ved å tillate markedsføring av genmodifiserte næringsmidler i Norge. Samtlige genmodifiserte planter som hittil er grunnlag for mat, er genmodifisert med henblikk på øket produksjon. Ikke en gang produsentene har noen gang påstått at genmodifiserte matplanter medfører noen ernæringsmessige fordeler sammenlignet med ikke-genmodifiserte alternativer.

8.2 Identifisering og kategorisering av potensiell helsefare 4

Genetisk modifisering av planter, dyr og mikroorganismer kan tenkes påvirke helsen ved at

  1. De innsatte gener, dvs DNA, kan selv ha en uønsket effekt.

  2. De innsatte gener kan kode for protein som har en uønsket effekt f. eks. være toksisk, gi en allergisk reaksjon eller virke antinæringsmessig.

  3. De innsatte gener kan forandre måten eksisterende gener i en plante eller et dyr uttrykkes, noe som igjen kan øke produksjonen av eksisterende toksiner eller «skru på» tidligere stille gener (pleiotrope effekter).

  4. De innsatte gener kan overføres fra den genmodifiserte organismen til mikroorganismer.

  5. De genmodifiserte organismene kan påvirke den ernæringsmessige balansen.

  6. Inntak av genmodifiserte mikroorganismer kan endre balansen av eksisterende mikroorganismer i menneskets tarm.

  7. Inntak av den genmodifiserte organismen kan fremkalle sykdom.

8.3 Karakterisering av helsefare knyttet til at det innsatte genet selv eller deler av det kan ha uønsket effekt

8.3.1 Karakterisering av fare

Mennesker eksponeres kontinuerlig for store mengder DNA fra mat som inntas, og inntak av DNA fra et normalt kosthold anses ikke å være helseskadelig 5. Det er beregnet at det daglige inntaket av DNA varierer betydelig fra 0,1 til 1 g per dag 6. Generelt vil det aller meste DNA raskt brytes ned i fordøyelsessystemet ved hjelp av magesyre og enzymer fra bukspyttkjertelen. Det er ingen holdepunkter for at DNA som benyttes i genmodifiserte konstruksjoner fordøyes annerledes enn et annet DNA.

Teoretisk kan DNA, både fra genmodifiserte og ikke-genmodifiserte organismer unnslippe fordøyelsesenzymene. Man kan tenke seg at dette DNA-et kan overføres til pattedyrceller. Tatt i betraktning de små mengdene genmodifisert DNA som eventuelt blir spist i forhold til den totale mengden DNA i maten, samt fordøyeligheten av DNA, anses gjenværende mengde DNA fra innsatte gener å være ekstremt liten.

For at en overføring av plante-gen til en pattedyrcelle skal skje, må en rekke begivenheter finne sted 7.

  • Det innsatte gen i plante-DNA må frigjøres.

  • Genet må overleve nukleasene i plantene og fordøyelseskanalen.

  • Genet må konkurrere om opptak med annet DNA som er tilstede.

  • Pattedyrcellene må være i stand til å ta opp DNA.

  • Genene må integreres i den nye cellens genom ved hjelp av sjeldne reparasjons- eller rekombinasjonshendelser.

Hvis en slik hendelse skal ha noen betydning, må genet integreres og uttrykket på en slik måte at cellen får en endret egenskap.

Samme type begivenheter må finne sted for at gen fra dyr eller mikroorganismer kan overføres til en pattedyrcelle. Det bør imidlertid understrekes at opptak og integrering av mindre DNA-fragmenter også kan ha biologisk betydning.

All erfaring viser at DNA vanligvis ikke tas opp fra fordøyelsessystemet og etableres i aktiv form i pattedyr. Det har også vært utført en god del eksperimentelle studier som har gitt samme konklusjon.

Imidlertid er det i de senere år blitt klart at det finnes unntak fra denne, som fra de aller fleste andre biologiske hovedregler. Mus og rotter er blitt fôret med flere typer DNA fra forskjellige kilder. Noen av fremmed-DNA typene som ble brukt er naturlig forekommende 8, mens andre var rekombinant, genmodifisert DNA 9. DNA-fragmenter av betydelig størrelse ble påvist i kjernene til celler i tarmens overflate, så vel som i celler lenger inne i tarmveggen. Videre ble slike DNA-fragmenter gjenfunnet i blodets hvite blodlegemer, samt i lever- og milt-celler. I sistnevnte celletype kunne fremmed-DNA i sjeldne tilfeller påvises integrert i muse-DNA 10. Etter fôring av gravide mus med to forskjellige typer DNA, én genmodifisert og én naturlig forekommende, ble fragmenter av fremmed-DNA gjenfunnet i cellekjerner i flere av organene til fostre eller nyfødte unger, i noen tilfeller sannsynligvis i en kromosom-integrert form 11. Overføring av fremmed-DNA fra muse-mødre til avkom er også tidligere blitt dokumentert, men da etter injeksjon av DNA i blodårene 12.

Hverken forsøksbetingelsene eller fremmed-DNA typene som ble anvendt i de refererte forsøkene er direkte relevante til inntak av genmodifisert plantemateriale som fôr eller mat. I de ytterst få fôringsforsøkene som er utført med slikt materiale, har man ikke undersøkt eventuelt opptak av fremmed-DNA i organismen.

Det er reist tvil om relevansen av disse undersøkelsene i forhold til genmodifiserte næringsmidler. Forsøkene viser ikke at plante DNA overføres til og stabilt tas opp i pattedyrceller. Resultatene har generell karakter og vil omfatte både genmodifiserte og tradisjonelt foredlede produkter.

Generelt kan en si at fritt DNA ikke tas opp fra fordøyelsessystemet og etableres i aktiv form i pattedyrceller. DNA fra humanpatogene virus kan derimot tas opp. Etter forsøk med mus, har det vært stilt spørsmål om ikke DNA fra bakteriofag kan tas opp og integreres i pattedyrceller.

Dersom det dreier seg om en mikroorganisme, må en spesielt vurdere om mulig overføring av genkonstruksjonen til andre mikroorganismer i tarmfloraen vil kunne tenkes å representere en risiko, se avsnitt 8.6.

8.3.2 Utvalgets helserisikovurdering

Utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik anser at DNA i hovedsak vil brytes ned i fordøyelseskanalen. Generelt kan en si at DNA i liten grad tas opp av fordøyelsessystemet. Det finnes imidlertid enkelte arbeider som antyder at DNA som er tatt opp gjennom tarmkanalen kan overføres til vertsceller og integreres i vertens kromosomer. En kan derfor ikke se bort fra at DNA en sjelden gang vil kunne overføres og integreres i pattedyrceller. Imidlertid vil det ikke være noen forskjell mellom tradisjonelle og genmodifiserte organismer i så måte, verken når det gjelder sannsynlighet eller konsekvens.

I følge retningslinjene for vurdering ved søknad om godkjenning av genmodifiserte planter i Norge må den som søker om godkjenning gi nøyaktige opplysninger om genkonstruksjonen, dvs. hvilken promoter som er brukt, hvor genet er hentet fra, hvordan det er modifisert, hva det koder for og hva slags terminator som er tilstede. Genet må ikke være hentet fra en sykdomsfremkallende organisme. De øvrige genelementene må være slike som er i vanlig bruk og ikke assosiert med risiko; mange av disse genelementene konsumeres daglig. Søkeren må videre opplyse om hvordan konstruksjonen settes inn i genmodifiserte organismer, og i hvor mange kopier den foreligger.

Med den vurdering som hvert enkelt produkt gjennomgår Norge i dag, kan ikke disse medlemmene se at godkjente produkter skulle representere noen større helserisiko enn tradisjonelt foredlet mat når det gjelder selve tilstedeværelsen av de innsatte genkonstruksjonene (DNA).

Utvalgsmedlem Terje Traavik har følgende oppfatning:

Beskrivelsen og konklusjonene som gis i de fem første og de to siste avsnittene under 8.3.1 bygger for en stor del på antagelser og ekstrapoleringer, hvilket også illustreres av sparsom litteraturdokumentasjon. Situasjonen er for øyeblikket preget av uforutsigbarhet som følge av uvitenhet (oversikt hos Traavik 1999a). Hovedregelen er at DNA i maten brytes effektivt ned i fordøyelseskanalen. Men det finnes unntak, og vi vet ikke hva unntakene er basert på, verken på molekyl- eller prosessnivå. Et viktig spørsmål blir da om det kan være flere og mer risikobetonte unntak forbundet med genmodifisert enn med umodifisert DNA. Dette kan det i øyeblikket ikke gis noe svar på fordi både det empiriske og eksperimentelle grunnlaget er for spinkelt. Den sparsomme relevante litteraturen som finnes spriker i alle retninger. Men i ett av disse forsøkene, hvor det ble anvendt genmodifiserte poteter (Ewen og Pusztai, 1999), ble det konkludert med at observerte patologiske forandringer i forsøksdyrene ikke skyldtes det produktet (GNA lectin) som det aktuelle genet uttrykte. Den mulighet foreligger da at forandringene skyldtes selve genmodifiseringen, uten at dette på noen måte ble vist. Med den utilstrekkelig kunnskap som i øyeblikket foreligger, kan det vanskelig trekkes noen endelige konklusjoner om faremomenter og risiki. Spørsmålet blir hvor stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet som kan aksepteres i forhold til mat.

8.3.3 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Når det gjelder den helsemessige risiko for at de innsatte genene selv eller deler av disse kan representere, er utvalget delt i synet på om den mulige helserisiko er tilstrekkelig stor til at føre-var prinsippet bør legges til grunn i den forvaltningsmessige håndteringen.

Utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik anser at helserisikoen ikke er tilstrekkelig stor til at føre-var prinsippet i denne sammenhengen kan komme til anvendelse.

Utvalgsmedlem Terje Traavik anser at de uavklarte helse-risiki som er forbundet med genmodifisert DNA er potensielt alvorlige og uopprettelige. Derfor må føre-var prinsippet anvendes for å gi et midlertidig totalforbud mot markedsføring av genmodifiserte næringsmidler inntil det er innhentet nødvendig ny kunnskap.

8.4 Karakterisering av helsefare knyttet til at det innsatte genet kan kode for et protein som har en uønsket effekt

Et stort antall av proteiner i den normale kosten fordøyes uten negative helseeffekter. Tarmsystemet tar i liten grad opp proteiner, og organismen kan ikke nyttiggjøre seg disse før de er brutt ned til peptider eller aminosyrer. Det finnes imidlertid proteiner som inntatt via maten kan ha uønsket effekt. Risiko når det gjelder genmodifiserte matplanter er knyttet til om genenes proteiner kan virke toksisk eller som et antinæringsstoff, eller om de kan fremkalle allergi.

8.4.1 Koder genet for et protein som er toksisk?

Helserisikovurderingen av proteiner som den innsatte genkonstruksjon koder for, krever kunnskap om hvor genene er uttrykt, proteinets karakteristikk, lokalisering av proteinet og konsekvenser av tilstedeværelsen.

Ingen utførte undersøkelser indikerer at gener som er introduserte i dagens genmodifiserte organismer representerer helserisiko ved at de koder for et protein som er toksisk.

Dersom et gen koder for et protein som vi vanligvis inntar uten at det er registrert uheldige helseeffekter, eller proteinet kommer fra en organisme som vanligvis brukes som mat, er det med den generelle kunnskap vi i dag har om proteiner, liten grunn til anta at helseskade vil inntreffe, med mindre betydelig større mengder inntas. Et mulig problem er overføring av proteiner som er toksiske under spesielle forhold. Det er f. eks. kjent at lektiner i bønner kan gi alvorlige diaré dersom lektinet ikke først er destruert ved varmebehandling av bønnene. En må derfor forsikre seg om at det ikke er proteiner av denne typen som innsettes og medfører at en tradisjonell matvare må bearbeides på en ny måte for å unngå helseskade. I slike tilfeller er det spesielt viktig at det foreligger dokumentasjon som godtgjør at toksinene er selektive og ikke påvirker human helse. I de mye omtalte genmodifiserte potetene til A. Pusztai var det satt inn et lektin som skulle virke toksisk mot en skadegjører 13.

Proteiner som virker toksisk på skadegjørere, må vies spesiell oppmerksomhet. Dette gjelder f. eks. Bt-toksin, et lektin med sin opprinnelse i bakterien Bacillus thuringiensis. Tilstedeværelse av dette toksinet f. eks. i genmodifisert mais medfører toleranse mot angrep fra skadeinsektet maispyralide 14. Det er viktig å strengt vurdere om slike toksiner er selektive og ikke påvirker human helse.

Det er ikke enighet om at proteiner som er resistente for fullstendig nedbrytning, representerer en spesiell fare selv om ingen av de tradisjonelle toksikologiske testene viser at det foreligger toksiske effekter. Enkelte mener at det derfor er behov for å forbedre metodene for å toksisitetsteste proteiners nedbrytningsprodukter slik som mindre deler og peptider.

8.4.2 Koder genet for et protein som er et antinæringsstoff?

De fleste planteprodukter inneholder biologisk aktive komponenter og kan forstyrre utnyttelsen av næringsstoffer i maten. Belgfrukter inneholder spesielt mye antinæringsstoffer, men slike stoffer er også tilstede i mange andre matplanter, blant annet poteter, korn og kålplanter. Antinæringsmessig effekt kan oppstå gjennom hemming av enzymer som er viktige i fordøyelsen, for eksempel proteaser og amylaser. Antinæringsstoffer f. eks. tanniner og fytater, kan også virke ved å binde næringsstoffer i tarmen og gjøre dem utilgjengelig for absorpsjon. Enkelte proteiner kan virke som antinæringsstoffer 15.

Gener som overføres ved genmodifisering kan kode for proteiner eller enzymer som påvirker reguleringen av biokjemiske reaksjoner i mottakerorganismen. For mye eller for lite av disse proteinene kan medføre en ubalanse i de metabolske reguleringsveiene og som sekundær effekt, produksjon av stoffskifteprodukter som er antinæringsstoffer, se også avsnittene 8.5 og 8.7. Dette er imidlertid ikke en primær virkning av proteinet hos mennesker.

Dersom det innsatte genet koder for et protein vi vanligvis inntar i samme eller større mengde uten at uheldige helseeffekter er registrert, eller at proteinet ikke er et kjent antinæringsstoff, er det liten grunn til å anta at proteinet vil virke som et antinæringsstoff.

Dersom proteinet er nytt i matsammenheng, må det foretas toksikologiske undersøkelser som godtgjør at proteinet er trygt å innta. Proteinet må tilsettes fôret til forsøksdyr i store nok mengder til at mulige toksiske effekter kan avdekkes. Ved slike undersøkelser vil også eventuelle antinæringsstoffer avdekkes og komme til syne, f. eks. som manglende vektøkning. Mulige skader på tarm eller fordøyelsesorganer vil kunne avdekkes ved makro- eller mikroskopisk undersøkelse av forsøksdyrets organer.

8.4.3 Koder genet for et protein som kan fremkalle allergi? 16

I mage-tarmkanalen er det en såkalt immunologiske homeostase (likevekt). For at vi ikke skal oppleve uønskede immunologiske reaksjoner overfor alt vi spiser, har slimhinnen i tarmen evne til å utvikle toleranse overfor de fleste proteiner vi inntar. I praksis betyr det at dersom man spiser et fremmed protein som ikke nedbrytes i tarmen, så vil man vanligvis ikke lage IgG antistoffer mot dette ved etterfølgende forsøk på immunisering ved injeksjon (vaksinering). Matallergi er et eksempel på manglende induksjon av toleranse for stoffer inntatt gjennom munnen.

Nesten alle matallergener er proteiner, selv om det eksisterer en viss mulighet for at andre matkomponenter kan reagere med proteiner i organismen eller maten slik at disse proteinene blir allergifremkallende.

Proteiner har svært ulik evne til å fremkalle allergiske reaksjoner. Allergener er påvist og karakterisert i melk, egg, peanøtter, nøtter, soyabønner, fisk, skalldyr og hvete. Typiske matallergener er fra små til middels store proteiner (molekylvekt 10-70 kD). De er ofte glykosylert og er relativt stabile både når det gjelder matvarebearbeiding og nedbrytning i magen og tarmen 17 . Det er bare et fåtall proteiner i maten som er allergene. Det finnes databaser over proteiner som har allergene egenskaper og deres struktur.

Ved genmodifisering av organismer som skal benyttes som mat, er det risiko for å introdusere allergener. Risikovurderingen av genmodifiserte næringsmidler innbefatter derfor også en vurdering av innsatte proteiners mulige allergifremkallende evne. Som et eksempel kan nevnes at det i 1996 ble innført et gen fra paranøtt i soyabønner med sikte på å forbedre den ernæringsmessige verdi av bønnene som dyrefôr. Det introduserte paranøttproteinet ble testet, og viste seg å være et protein som reagerte med sera fra individer som var allergiske for paranøtter. Det introduserte paranøttproteinet viste seg senere å være et protein som fremkaller allergi hos personer som reagerer overfor paranøtter. Soyabønnene ble derfor ikke undersøkt videre, ei heller markedsført 18.

Det finnes ikke gode testsystemer i dyr som kan forutsi om et protein er allergent i mennesket, men det er likevel mulig, ved hjelp av spesielle prosedyrer å redusere muligheten for at en setter inn et gen som koder for et allergen 19.

Hvis et gen som skal settes inn i en organisme, hentes fra en matplante med en kjent bruk og hvor det ikke er kjente allergener, er det ingen grunn til å anta at muligheten for dannelse av allergener vil bli høyere etter genmodifiseringen. Gener som kommer fra kilder (organismer) der kjente allergener forekommer, bør imidlertid behandles meget mer forsiktig og gjennomgå flere tester for å få visshet om at det nye proteinet som det kodes for, ikke er et allergen.

Proteiner med ukjente allergene egenskaper kan sammenliknes med kjente allergene proteiner for å se om det foreligger strukturlikheter og glykosyleringer. Dessuten bør nedbrytbarheten undersøkes. En kan også ved behov undersøke om proteinet reagerer med sera fra personer med ulike allergier. Dersom et protein fra en genmodifisert matvare blir kodet for av gener som stammer fra en organisme som er en kjent kilde til matallergi, kan sera fra personer som reagerer allergisk mot denne kilden benyttes til spesifikke immunologiske tester. Ytterligere informasjon kan komme fra eksponering av et mindre antall mennesker for den aktuelle genmodifiserte matvaren før markedsføring av denne, og eventuelle rapporter om sensibilisering av personer som er i kontakt med de genmodifiserte organismene under arbeidet med utvikling av disse. Hvilke undersøkelser som anses nødvendige, må avgjøres fra sak til sak

Hvilke konsekvenser inntak av fremmede proteiner har på kroppens immunsystem i slimhinnene er ofte ikke kjent. Enkelte genmodifiserte organismer inneholder et insektsdrepende protein (Cry1) hentet fra bakterien Bacillus thuringiensis. Det har vært hevdet at dette proteinet kun binder seg til mage-tarmoverflaten på spesielle insekter og dreper disse. Mus blir ikke syke og dør ikke av store doser renset Cry1 protein. Nye forsøk fra en forskergruppe tyder på at Cry1Ac i mus kan binde seg til tarmepitel og virke som et immunogen og ha immunforsterkende virkning 20. Betydningen av dette hos menneske er usikker. Det kan tenkes både positive og negative effekter. Det er imidlertid vist at vi også gjennom vanlig mat inntar bakterien Bacillus thuringiensis som inneholder Cry1A 21.

Det er ikke rapportert at genmodifiserte næringsmidler representerer økt risiko for allergi i forhold til de tradisjonelle 22, men ethvert genmodifisert produkt må vurderes for seg.

8.4.4 Utvalgets helserisikovurdering

8.4.4.1 Toksisitet

Proteiner som skiller seg vesentlig fra dem som forekommer i det tradisjonelle motstykket, må vurderes med hensyn til potensiell toksisitet, se også avsnitt 5.6.1 om toksikologisk testing. Også nedbrytningsprodukter av disse må vurderes.

Når det gjelder testing for toksisitet av spesifikke proteiner, bør prosedyrene baseres på anerkjente testmetoder for akutt og kronisk toksisitet i forsøksdyr. Problemet kan være å få testet proteinet i tilstrekkelige mengder. Det forutsetter at proteinet foreligger i tilstrekkelig mengder i renset form. Fôring med hele det genmodifiserte produktet vil ofte ikke kunne gi høye nok mengder uten at den øvrige ernæring vil bli forstyrret. Det må også tas hensyn til at proteinet kan få en noe ulik form avhengig av hvilken organisme det er uttrykt i.

Med den vurdering som hvert enkelt produkt gjennomgår før godkjenning i Norge i dag, kan utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik, ikke se at godkjente produkter skulle representere helserisiko i form av toksiske virkninger av proteiner som de innsatte gener koder for.

8.4.4.2 Antinæringsstoffer

Med den vurdering som hvert enkelt produkt gjennomgår før godkjenning i Norge i dag, kan utvalgets medlemmer, med unntak av Terje Traavik, ikke se at godkjente produkter skulle representere helserisiko i form av antiernæringsmessig virkning av proteiner som de innsatte gener koder for.

8.4.4.3 Allergi

Utvalgets medlemmer unntatt Terje Traavik anser at det ikke bør overføres gener fra organismer som er kjent for å utløse allergi med mindre en med sikkerhet kan dokumentere at genet ikke koder for et allergen. Også når det overføres gener fra organismer som ikke er kjente kilder for allergi, må det nøye vurderes om det nye genet kan fremkalle allergi i den nye organismen. Med den vurdering som hvert enkelt produkt gjennomgår før godkjenning i Norge i dag, anser disse medlemmer at godkjente genmodifiserte produkter i de fleste tilfelle ikke representerer noen helserisiko i form av allergi i forhold til proteiner de innsatte gener koder for.

Utvalgsmedlem Terje Traavik anfører følgende i forhold til toksisitet, antinæringsstoffer og allergi:

Det vitenskapelige grunnlaget for å anta at det ikke forekommer helseskadelige genprodukter i genmodifiserte næringsmidler fremstilt fra førstegenerasjons genmodifiserte planter er alt for spinkelt, og de nåværende metodene for å avsløre slike produkter er ikke gode nok.

8.4.5 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik ser ikke behov for at føre-var prinsippet bør legges til grunn i den forvaltningsmessige håndteringen av risiko i forhold til toksiske, antinæringsmessige eller allergifremkallende virkninger av proteiner som de nye innsatte genene koder for.

Utvalgsmedlem Terje Traavik anfører derimot at det er all grunn til å avvente resultatene av de forskningsprosjektene som nå initieres innen EUs 5. rammeprogram, og andre steder, før det trekkes endelige konklusjoner.

8.4.6 Kan proteiner fra markørgener fremkalle uønskede helseeffekter?

8.4.6.1 Antibiotikaresistensmarkørgener

Proteiner som markørgenene koder for kan i likhet med andre innsatte proteiner være toksiske, allergene eller virke som antinæringsstoffer. Det er ikke rapportert at vanlig brukte markørgener koder for proteiner som kan fremkalle allergi, er toksiske eller har antinæringsmessig effekt.

Risiko som assosieres med bruk av antibiotikaresistensmarkørgener i genmodifiserte organismer kan inndeles i to hovedgrupper;

  1. Risikoen ved tilstedeværelse av det protein som kodes for av markørgenet.

  2. Risikoen ved tilstedeværelse av markørgenet selv.

Risiko knyttet til eventuell spredning av resistensgener under punkt 2 ovenfor blir diskutert nærmere i avsnitt 8.6.3. Nedenfor behandles punkt 1, risikoen ved tilstedeværelse av det protein som kodes for av markørgenet.

Det synes ikke å være noen negative helseeffekter som toksisisitet, allergenisitet eller antinæringsmessig effekt knyttet til konsum av de proteiner som antibiotikaresistensmarkørgenene koder for.

Tilgjengelige undersøkelser tyder på at forekomsten av det enzym markørgenet koder for, under normale forhold ikke vil inaktivere antibiotika som administreres oralt fordi enzymet brytes ned i magesekken 23. Tilstander med redusert surhet i magesekken kan imidlertid endre dette bildet. I hvilken grad enzymer som markørgener kodes for under atypiske forhold kan inaktivere antibiotika som inntas oralt er ikke tilstrekkelig undersøkt 24. Under normale forhold vil imidlertid enzymmengden være for liten til at dette har betydning i praksis.

8.4.6.2 Andre markørgener

Tilgjengelige undersøkelser tyder på at proteiner som kodes for av de markørgener som er blitt benyttet i genmodifiserte næringsmidler på markedet, ikke medfører toksisitet, allergenisitet eller antinæringsmessig effekt.

8.4.6.3 Utvalgets helserisikovurdering

I enhver helserisikovurdering for genmodifiserte næringsmidler må den katalytiske aktiviteten til proteinet vurderes, f. eks. i hvilken grad denne vil påvirke den genmodifiserte organismens metabolisme. Det er også viktig at den katalytiske aktiviteten til proteinet vurderes, f. eks. at i tillegg til å vurdere mulig toksisitet, allergenisitet og antinæringsmessig effekt knyttet til proteinet som markørgenet koder for, må også andre spesifikke forhold relatert til det enkelte markørgen vurderes.

Når det gjelder herbicidresistensmarkører, må det i helserisikovurderingen vurderes om den enzymatiske aktiviteten til proteinet bidrar til at det dannes nye metabolitter av herbicidet eller akkumulerte restkonsentrasjoner av herbicidet.

Med den vurdering som hvert enkelt produkt gjennomgår før godkjenning i Norge i dag, kan ikke utvalget se at godkjente produkter skulle representere helsefare i forhold til proteiner som de innsatte markørgener koder for.

8.4.6.4 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Utvalget ser ikke behov for at føre-var prinsisppet bør legges til grunn i den forvaltningsmessige håndteringen av risiko i forhold til proteiner som de innsatte markørgener koder for.

8.5 Karakterisering av helsefare knyttet til pleiotrope effekter 25

Pleiotrope effekter defineres som den rekke av effekter som skjer etter en enkelt genetisk endring utenom den tilsiktede effekt. Pleiotrope effekter omfatter sekundære effekter av genproduktet i tillegg til andre effekter på genomet forårsaket av det innsatte genet. Noen av disse pleiotrope effektene kan forutses, mens andre er uventede.

Mange gener som overføres ved genmodifisering, koder for enzymer som katalyserer biokjemiske reaksjoner. Hvis slike uttrykkes i stor mengde, kan balansen i den genmodifiserte organismens stoffskifte endres. Dette vil kunne føre til endrede mengder av ulike stoffskifteprodukter. Endog oppregulering av hele stoffskifteveier kan skje. Det finnes flere eksempler på dette 26. Muligheten for at slike ting skjer avhenger av hvordan stoffskiftet reguleres i organismen som genmodifiseres, noe som vil variere fra art til art og sort til sort 27. Generelt er dette feltet lite forstått i planter. I mange tilfeller vil slike endringer i en flercellet organisme bli gjenkjent og eliminert ved et forandret utseende eller endrede vekstkarakteristika. Det kan imidlertid ikke utelukkes at subtile endringer ikke oppdages.

En kan også tenke seg at produkter (RNA, protein) av det overførte genet kan påvirke uttrykket av eksisterende gener i planter, også i deler av planten der det overførte genet ikke selv er uttrykt ved at stoffskifteprodukter transporteres mellom plantens ulike deler.

Den tilfeldige prosessen hvor det overførte genet settes inn i vertsorganismens genom, kan føre til mutasjoner slik at eksisterende gener i planten skrus av, eller at uttrykket forsterkes eller forandres. Mest sannsynlig er inaktivering av eksisterende gener. Men også dannelse av nye proteiner (fusjonsproteiner) kan forekomme, ved at stykker av innsatt arvestoff koples til områder som avleses for proteinsyntese. I de fleste tilfeller vil dette resultere i nonsense-produkter uten biologisk betydning. Endelig kan gener som ellers ikke er aktive skrus på, f. eks. ved at aktive reguleringssekvenser fra den innsatte konstruksjonen, koples til et gen som ellers ikke uttrykkes.

Et forsøk på å redusere et antinæringsstoff (indolglukosinolat) i genmodifisert raps ved å uttrykke tryptofan dekarboksylase, resulterte også i økte mengder tryptamin. Dette viser at redirigering av synteseveier for toksiske metabolitter, må diskuteres inngående, før dette kan bli trygg mat 28. Slike pleiotrope effekter kan øke eller minske innholdet av toksiske stoffer, næringsstoffer, antinæringsstoffer eller allergener.

Potensialet for utilsiktede effekter er imidlertid ikke spesifikt for bruk av rekombinante DNA teknikker (genmodifisering). Slike effekter vil også kunne forekomme ved tradisjonell foredling. Som eksempel kan nevnes en ny sellerisort med større innhold av furanocoumariner (psoralen o.a) som ble markedsført og forårsaket fotodermatitt/lysømfintlighet, før den ble trukket tilbake. Videre ble potet (Lenape) med toksiske mengder glykoalkaloider identifisert og trukket fra markedet 29.

Mulig helserisiko knyttet til pleiotrope effekter av en genmodifisering kan vurderes opp mot risiko knyttet til tradisjonelt foredlingsarbeid. Hoveddelen av dette arbeidet har foregått ved at ulike sorter/raser krysses innenfor den aktuelle arten. Ved å kombinere de beste egenskapene fra to ulike sorter/raser vil krysningene kunne gi enda bedre egenskaper enn sine respektive opphav. Så lenge individene som benyttes i dette arbeidet også i utgangspunktet er benyttet i matproduksjonen og har vist seg å være trygge, må produktet av disse generelt antas representere svært liten helserisiko. For enkelte matplanter undersøkes forekomst av naturlige toksiner i produktet f. eks. glykoalkaloider i potet. Fra tid til annen benyttes innkryssinger av egenskaper fra matplantenes ville slektninger. Disse kan inneholde langt høyere mengder av potensielt toksiske sekundære stoffskifteprodukter, toksiske proteiner eller antinæringsstoffer. Det er derfor viktig at slike krysninger følges nøye med tanke på eventuell toksisitet i sluttproduktet. Usikkerhetsmomenter knyttet til det tradisjonelle foredlingsarbeidet vil altså avhenge av hvilke krysninger som blir utført. Men når de organismer som utgjør grunnlaget i foredlingen allerede er ansett trygge som mat, må det generelt antas at det er liten helserisiko knyttet til de tradisjonelt foredlede produktene.

Helt nye matorganismer (novel food) kan også fremstilles ved tradisjonell fordeling ved for eksempel krysninger mellom ulike arter, inklusive slike som ikke tidligere har vært benyttet som mat. I slike tilfelle vil det være nødvendig med mer omfattende vurdering av mulig helserisiko.

Ved genmodifisering må vi anta at det ofte i en eller annen form forekommer pleiotrope effekter; det vil si flere endringer enn det som er tilsiktet ved at et spesifikt gen er innsatt. Dersom endringene kun består i at noen gener får en begrenset økning av sitt uttrykk mens andre får redusert sitt uttrykk noe, vil helserisikoen være ubetydelig.

I vurderingen av en genmodifiserte organisme, sammenlignes denne med sitt tradisjonelle utgangspunkt i alle henseende med unntak av det innsatte gen, for å fastslå om det foreligger vesentlig likhet («substantial equivalence»), se avsnitt 5.5. I denne sammenlikningen er det spesielt viktig å bestemme mengden av naturlig forekommende toksiner og antinæringsstoffer samt den ernæringsmessige sammensetningen. Vurdering av næringsverdien må inkludere så vel de velkjente næringsstoffene som andre stoffer av ernæringsmessig viktighet, f. eks. antioksidanter. Dersom en finner at det foreligger vesentlig likhet i alle disse henseende anses en genmodifiserte organisme som like trygg som sitt tradisjonelle motstykke utover det innsatte gen. En slik undersøkelse og vurdering er ment å fange opp mulige pleiotrope effekter av helsemessig betydning. Vurderingen bygger på en antakelse av at helt nye og for den aktuelle organismen ukjente proteiner eller sekundærmetabolitter ikke vil opptre. Det foregår for tiden et prosjekt i EU-regi hvor det skal lages database over forekomst av naturlige toksiner i matplanter. En slik database vil være til stor hjelp når en skal bestemme hvilke naturlige toksiner en bør undersøke for.

Dersom det foreligger avvik for en eller flere av disse parametre, må produsenten gi en forklaring på hvorfor dette har skjedd. Den helsemessige betydningen av et avvik må vurderes spesielt.

Dersom organismen som er genmodifisert vil bli konsumert av personer med overfølsomhet, kan ytterligere undersøkelser være aktuelle. For eksempel brukes mais av personer med glutenintoleranse. Derfor er det viktig å sikre seg at den genmodifiserte maisvarianten ikke uttrykker gliadiner som kan utløse intoleransereaksjoner hos slike personer.

8.5.1 Utvalgets helserisikovurderinger

Utvalget er delt i synet på potensiell helserisiko i forhold til pleiotrope effekter:

Utvalgets medlemmer Gro-Ingunn Hemre, Helge Klungland, Hilde Kruse, Hilde Irene Nebb, Terje Traavik, Lars Walløe og Margareta Wandel er av den oppfatning at de vurderinger som blir foretatt når en matvare blir klassifisert i gruppe 2 «vesentlig lik, med unntak av en eller noen få spesifikke egenskaper» i følge SNTs retningslinjer, ikke er nok til å oppdage eventuelle, uventede pleiotrope effekter. Dette på grunn av at vår kunnskap om pleiotrope effekter er begrenset. Dette gjelder også kunnskap om sammenhengen mellom kjemisk sammensetning og biologisk verdi og effekt av næringsstoffer, antinæringsstoffer og toksiske stoffer. Interaksjoner mellom disse er enda mindre forstått.

Det er disse medlemmers oppfatning at krav til dokumentasjon bør skje i henhold til klassifisering i gruppe 3 «vesentlig forskjellig», som innbefatter fôringsforsøk med dyr og en full toksikologisk vurdering (jfr SNTs retningslinjer). Undersøkelsene bør utføres av en uavhengig institusjon, på oppdrag av søkeren. Det vil være behov for å utarbeide retningslinjer for hva som skal inngå i slike undersøkelser og hvordan de skal utføres. Det finnes i dag standardmetoder som i noen tilfeller kan benyttes. I andre tilfeller, for eksempel når det er vanskelig å utføre relevante fôringsforsøk med opprettholdelse av ernæringsmessig balanse, vil det være behov for utvikling av andre metoder. I tillegg til metodologisk forskning og utvikling vil det være behov for forskning som bidrar til å øke forståelsen av pleiotrope effekter.

Utvalgets medlemmer Jan Alexander, Grethe Evensen, Askild Holck, Ole Petter Thangstad og Asle Aarslandanser at med den vurdering som hvert enkelt produkt i dag gjennomgår før godkjenning i Norge, kan ikke produkter som godkjennes anses representere helserisiko når det gjelder pleiotrope effekter som følge av genmodifiseringen.

8.5.2 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Når det gjelder helserisiko knyttet til pleiotrope effekter av de innsatte genene er det utvalgets syn at markerte endringer i metabolismen til de genmodifiserte organismene vil fanges opp av de etablerte godkjennelsesrutinene, men at enkelte mindre eller helt uventede endringer kan være vanskeligere å oppdage.

Utvalget er delt i synet på om pleiotrope effekter kan rettferdiggjøre bruk av et generelt føre-var prinsipp:

Utvalgets medlemmer Jan Alexander, Grethe Evensen, Gro-Ingunn Hemre, Askild Holck, Hilde Kruse, Hilde Irene Nebb, Ole Petter Thangstad, Lars Walløe og Asle Aarsland anser at med de rutinene som genmodifiserte organismer gjennomgår før godkjenning i Norge er helserisikoen pga pleiotrope effekter ikke stor nok til å rettferdiggjøre anvendelse av føre-var prinsippet.

Utvalgets medlemmer Helge Klungland, Terje Traavik og Margareta Wandel mener at muligheten for uventede pleiotrope effekter rettferdiggjør bruk av føre-var prinsippet inntil den dokumentasjon som etterspørres i 8.5.1 foreligger vedrørende matvarer klassifisert i gruppe 2 - «vesentlig lik, med unntak av en eller noen få enkelte egenskaper».

8.6 Karakterisering av helsefare knyttet til at det innsatte gen kan overføres til mikroorganismer i fordøyelsessystemet

En mulig risikoaspekt når det gjelder horisontal genoverføring fra genmodifiserte næringsmidler, er hvorvidt introduserte gener, for eksempel antibiotikaresistensgener, kan overføres til mikroorganismer, f. eks. i menneskets tarm.

8.6.1 Overføring fra mikroorganismer

Som omtalt i avsnitt 7.1.2, er horisontal genoverføring utbredt blant mikroorganismer. Det er således en viss sannsynlighet for at inntak av genmodifiserte mikroorganismer vil kunne føre til overføring av gener til tarmfloraen. Hvilken risiko en eventuelt overføring representerer, avhenger av type mikroorganisme og hva som kjennetegner de nyintroduserte genene. Helserisikovurderingen av genmodifiserte mikroorganismer som er ment å bli konsumert i en levende form, f. eks. i en yoghurtkultur, må derfor omfatte en rigid og detaljert vurdering av den aktuelle type mikroorganisme, om denne har evne til å forårsake infeksjon hos mennesket, og om mikroorganismen inneholder gener som, dersom de overføres til andre mikroorganismer i tarmen, vil kunne påvirke deres sykdomsfremkallende egenskaper eller deres resistensegenskaper.

8.6.2 Overføring fra planter

Sannsynligheten for genoverføring fra planter til mikroorganismer er ansett å være svært liten. Flere av de genene som er introdusert i genmodifiserte planter har imidlertid sin opprinnelse i bakterier, noe som kan øke sannsynligheten for integrering i forhold til gener med opprinnelse i planter. Det viktigste i forholdet er imidlertid hvorvidt det foreligger et selektivt press som vil føre til at de cellene som evt. har fått tilført nye gener gjennom genoverføring, får et fortrinn fremfor andre mikroorganismer.

8.6.3 Antibiotikaresistensgener

Risiko forbundet med bruk av antibiotikaresistensmarkørgener i genmodifiserte organismer har tidligere vært inndelt i to hovedgrupper;

  1. Risikoen ved tilstedeværelse av det protein som kodes for av markørgenet (punktet er diskutert i avsnitt 8.4.6).

  2. Risikoen ved tilstedeværelse av markørgenet selv.

Det er punkt 2 som vil bli behandlet i det følgende.

Bekymringen i forhold til tilstedeværelse av antibiotikaresistensmarkørgener i genmodifiserte organismer er knyttet til hvorvidt genene direkte eller indirekte kan spres til sykdomsfremkallende bakterier, og derved svekke effekten av en medisinsk behandling med antibiotika.

Antibiotikaresistensgener i bruk som markørgener i produksjonen av genmodifiserte mikroorganismer, omfatter gener som koder for motstand mot streptomycin, spectinomycin, kanamycin, neomycin, erytromycin, gentamicin, ampicillin, tetracyklin og kloramfenikol. Overføring av antibiotikaresistensgener fra genmodifiserte mikroorganismer til andre bakterier vil lett kunne forekomme. Helsefaren er knyttet til at genene til slutt tas opp av sykdomsfremkallende bakterier med den følge at terapi med tilsvarende antibiotika kan ødelegges. Produksjon av genmodifiserte mikroorganismer med antibiotikaresistensgener foregår imidlertid i vårt land i lukkede systemer (innesluttet bruk). Etter det vi kjenner til, er ingen mikroorganismer som inneholder antibiotikaresistensgener, anvendt i næringsmidler.

Antibiotikaresistensgener benyttes også som markørgener i genmodifiserte matplanter. Mange av de genmodifiserte matplantene som markedsføres, inneholder et markørgen i gruppen aph(3')II, som inaktiverer enkelte aminoglykosidantibiotika, bl a kanamycin og neomycin. I Norge er neomycin registrert til humanmedisinsk bruk, og da mot overfladiske, lokale infeksjoner.

En genmodifisert maisvariant inneholder markørgenet bla (TEM-1) og er godkjent for markedsføring i EU, Canada og USA. Sistnevnte gen koder for et protein som gir resistens overfor en rekke antibiotika i gruppen beta-laktam-antibiotika, inklusive det bredspektrede mye brukte penicillinet ampicillin. Så vel forskere som forbrukerinteressegrupper har uttrykt bekymring for at markedsføring av matplanter som inneholder gener som gir motstandsdyktighet mot ampicillin, skal føre til spredning av slike gener til sykdomsfremkallende mikrober. Ampicillin er viktig i behandling av infeksiøse sykdommer innenfor human- og veterinærmedisin.

I moderne planteforedling er også markørgener som koder for resistens mot aminoglykosidantibiotika som hygromycin, gentamicin, streptomycin, spectinomycin og phleomycin/bleomycin, blitt brukt. Ingen matplanter som inneholder sistnevnte gener, er imidlertid så langt vi kjenner til blitt markedsført.

Det er antatt at varmebehandling vil ødelegge markørgenet, enten direkte, ved at DNA degraderes, eller indirekte gjennom frigjøring av enzymer som så fører til degradering av DNA 30. For rensede produkter, f. eks. oljeprodukter fra genmodifiserte planter, vil markørgenene i all hovedsak være fjernet gjennom produksjonen. Slike rensede produkter vil derfor ikke representere noen risiko når det gjelder mulig spredning av resistensgener.

Det er enighet om at sannsynligheten for overføring av antibiotikaresistensgener fra genmodifiserte planter til tarmbakterier er ytterst liten 31. For at et slikt fenomen skal inntreffe må en rekke hendelser, hver med en lav sannsynlighet, inntreffe samtidig. Genet må forbli intakt i tarmen, mikroorganismen må kunne transformeres (DNA må komme inn i bakterien), genet må unngå bakteriens beskyttelsesmekanismer overfor fremmed DNA, genet må ha sekvenshomologi med DNA i mottagerorganismen, og genet må bli innsatt i mikroorganismens genom etter en bakteriepromoter. Det kan likevel ikke utelukkes at slike hendelser kan forekomme. Selv om DNA normalt vil brytes ned i magesekken og det øvre tarmsystem 32. viser undersøkelser 33 at dette ikke gjelder absolutt (f. eks. ved høy pH-verdi i mavesekken). Når det gjelder muligheter for integrasjon, bemerkes at kravet om homolog rekombinasjon ikke er noen absolutt hindring for integrasjon av heterologe sekvenser 34. Transformasjon av heterologe sekvenser flankert av homologt DNA gjennom additiv transformasjon er beskrevet. I denne forbindelse påpekes at markørgenene har sin opprinnelse i bakterier, hvilket øker muligheten for homolog rekombinasjon. Det understrekes at vår kunnskap om horisontal genoverføring fremdeles er begrenset. Nyere forskningsresultater har også vist at mange gener er mer mobile og barrierene mindre rigide enn forskerne tidligere antok. Undersøkelser tyder på at overføring er mer vanlig enn det man antok tidligere 35. Således vil ikke muligheten for overføring av antibiotikaresistensgener fra genmodifiserte planter til tarmbakterier kunne utelukkes.

I hvilken grad en evt genoverføring skal få betydning, avhenger av seleksjonspresset bakteriene utsettes for etter genoverføringen. Hvis ikke et seleksjonspress foreligger gjennom anvendelse av et antibiotikum som genet gir resistens overfor, vil en eventuell transformert bakterie neppe formere seg i tilstrekkelig grad til at overføringen får helsemessig betydning.

Utvikling og spredning av antibiotikaresistens er et resultat av bruk av antibiotika til ulike formål. Resistens er derfor ikke et sjeldent fenomen blant bakterier i dag. I hvilken grad antibiotikaresistensgener i genmodifiserte planter vil kunne påvirke resistenssituasjonen, er omdiskutert. Det eksisterer til dels lite kunnskap om forekomsten av ulike typer antibiotikaresistens i ulike områder og miljøer. Videre er det begrenset kunnskap om hva slags mekanismer som ligger til grunn for den resistens en påviser blant bakterier i naturen (naturlig versus ervervet resistens). Undersøkelser viser imidlertid at det er en korrelasjon mellom bruk av antibiotika og forekomst av resistens. Forekomsten av resistens vil således variere med tidligere og nåværende bruk av antibiotika til ulike formål.

Det er beskrevet en rekke alternativer til bruk av antibiotikaresistensmarkørgener. Det finnes andre markørsystemer, i tillegg til at det finnes metoder for spesifikk eliminasjon av markørgener etter at transformerte celler er selektert. Flere av de genmodifiserte organismer som er blitt markedsført den senere tid, eller som det er søkt om tillatelse til markedsføring av, inneholder ikke antibiotikaresistensgener. Med andre ord er bruk av antibiotikaresistensgener ingen forutsetning for produksjon av genmodifiserte organismer. Det vil imidlertid fortsatt være kommersielle genmodifiserte planter med antibiotikaresistensmarkører på markedet i mange år fremover. Det er lite trolig at det vil bli introdusert nye planter til matproduksjon med andre antibiotikaresistensmarkører enn kanamycinresistens.

Enkelte 36 anbefaler å unngå bruk av antibiotikaresistensgener som markørgener der disse koder for resistens mot terapeutisk viktige antibiotika som ampicillin, tetracyklin, gentamicin og kloramfenikol. Selv om bruken av streptomycin, kanamycin, og neomycin anses begrenset, anbefales det også at bruk av markørgener som koder for resistens for disse antibiotika unngås, på grunn av den potensielle risiko for kompromittert medisinsk terapi.

Som nevnt er det i praksis kun to typer antibiotikaresistensmarkørgener, som er blitt benyttet i genmodifiserte matplanter. Det ene gir kanamycinresistens. Kanamycinresistensgener er i noen land relativt utbredt, bl a i næringsmiddelrelaterte bakterier. Forekomsten av antibiotikaresistensgener varierer fra sted til sted. En nylig dansk undersøkelse viste at et høyt antall enterokokker isolert fra mennesker, broilere og griser, inneholdt kanamycinresistensgener. Forekomsten av kanamycinresistens var spesielt høy hos mennesker og griser, i området fra 10 til 20 % 37.

Danske undersøkelser fra 1999 viste en forekomst av kanamycinresistens i E.coli fra husdyr og animalske næringsmidler på 1 til 6 % 38. Norske undersøkelser har vist en lavere forekomst av kanamycinresistens blant E.coli fra kjøtt (0 -1 %), enn det som er påvist i de tilsvarende danske undersøkelser 39.

Det andre antibiotikaresistensgenet som kun er benyttet i én genmodifisert plante (Bt 176 mais), er et betalaktamasegen som gir resistens overfor en rekke beta-laktam antibiotika deriblant ampicillin. Også dette genet forekommer relativt hyppig i en rekke bakterier 40, men med store variasjoner fra sted til sted.

8.6.4 Utvalgets helserisikovurdering

Utvalget anser at en vurdering av risiko forbundet med mulig horisontal overføring av gener fra genmodifiserte organismer til mikroorganismer i f. eks. menneskets tarm, bør vies betydelig oppmerksomhet i den totale helserisikovurdering av genmodifiserte organismer, spesielt når det er snakk om genmodifiserte mikroorganismer. Det må nøye vurderes om den genmodifiserte organismen inneholder gensekvenser som, dersom de overføres til andre mikroorganismer, vil kunne påvirke deres sykdomsfremkallende egenskaper.

Når der gjelder bruk av antibiotikaresistensmarkørgener i genmodifiserte mikroorganismer som skal konsumeres som sådanne, er sannsynligheten for overføring av resistensgener til mikroorganismer i f. eks. menneskets tarm ikke ubetydelig, og dette kan ha helsemessige konsekvenser. Antibiotikaresistensmarkørgener bør bare brukes i genmodifiserte mikroorganismer dersom disse er beregnet på innesluttet bruk og mikroorganismene eller deres arvestoff ikke skal inngå i næringsmidler.

Utvalget er klar over de problemene antibiotikaresistens hos sykdomsfremkallende mikroorganismer i økende grad skaper innenfor medisinsk- og veterinærmedisinsk behandling. Videre er utvalget klar over problemstillingene knyttet til mulighetene for overføring av antibiotikaresistensgener fra genmodifiserte planter til mikroorganismer, og er tilfredse over utviklingen i bioteknologiindustrien av alternative seleksjonsmarkører og fjerning av antibiotikaresistensgener fra genmodifiserte planter. Utvalget understreker betydningen av å unngå bruk av antibiotikaresistensmarkørgener som kan føre til inaktivering av klinisk viktige antibiotika.

Utvalget er delt i sitt syn når det gjelder helserisikovurdering knyttet til bruk av antibiotikaresistensmarkørgener i genmodifiserte matplanter. Utvalgets medlemmer Jan Alexander, Grethe Evensen, Askild Holck, Ole Petter Thangstad, Lars Walløe og Asle Aarsland har følgende oppfatning:

Tatt i betraktning den lange rekken av hendelser, hver med lav sannsynlighet, som må inntreffe for at en genoverføring fra plante til mikroorganisme skal finne sted, mener disse medlemmene at det er rimelig å anta at slike hendelser er meget sjeldne. Det som imidlertid er viktigere, er i hvilken grad det foreligger et seleksjonspress som gir mottakercellen en selektiv fordel slik at genet etableres i tarmfloraen. Tatt i betraktning den allerede høye forekomsten av kanamycinresistens og kanamycinresistensgener i næringsmiddelrelaterte bakterier, og den til sammenligning høye frekvensen av horisontal genoverføring mellom bakterier som allerede har kanamycinresistensgener og de som ennå ikke har det, mener disse medlemmene at et bidrag til antibiotikaresistensutvikling ved en eventuell genoverføring fra plantemateriale til mikroorganismer vil være fullstendig neglisjerbar. Ampicillinresistensgener er også meget utbredt blant bakterier. Disse medlemmer mener at også for dette genet vil en spredning fra plantemateriale være neglisjerbar i forhold til spredning av genet fra andre ampicillinresistente bakterier. Selv om sannsynligheten for genoverføring fra planter til mikroorganismer er meget lav, vil disse medlemmene likevel understreke betydningen av å unngå bruk av antibiotikaresistensmarkørgener som kan inaktivere klinisk svært viktige antibiotika.

Utvalgets medlemmer Gro-Ingunn Hemre, Helge Klungland, Hilde Kruse, Hilde Irene Nebb, Terje Traavik og Margareta Wandel anser at helserisikoen forbundet med tilstedeværelse av antibiotikaresistensmarkørgener i matplanter er liten, men likevel ikke neglisjerbar. Disse medlemmene er av den oppfatning at en generelt bør unngå bruk av slike markørgener i genmodifiserte planter så sant de aktuelle genene ikke fjernes under fremstillingsprosessen. Antibiotikaresistens er et alvorlig medisinsk problem som stadig øker i omfang og som det er sterkt ønske om å bekjempe. Mye er fortsatt uklart når det gjelder utvikling og spredning av resistens og de mekanismer som ligger til grunn for disse fenomener. Dessuten er vår kunnskap om horisontal genoverføring fortsatt begrenset. Selv om resistens dessverre er utbredt i en del miljø, har de ulike antibiotika i mange tilfelle fortsatt terapeutisk effekt. Når resistens blir et problem, handler om tilgjengelighet av resistensgener kombinert med et selektivt press. For å motvirke resistensproblemer må en arbeide for å redusere resistensgen-poolen og forbruket av antibiotika. Enhver unødvendig tilføring til vårt miljø av resistensgener som muligens kan forverre resistenssituasjonen, synes uheldig i dette perspektivet. Tatt i betraktning av at denne risikoen i tillegg er unødvendig da tilstedeværelse av resistensgener ikke er noen forutsetning for produksjon av genmodifiserte planter, mener disse medlemmene at slik bruk av resistensgener er uønsket. Disse medlemmene anser at bruk i genmodifiserte organismer av markørgener som gir resistens overfor antibiotika som har eller kan tenkes få en terapeutisk anvendelse, representerer en unødvendig helserisiko, og derfor ikke bør tillates med mindre de aktuelle genene fjernes under fremstillingsprosessen. En anser at bruk av gener som gir resistens overfor terapeutisk viktige antibiotika som ampicillin, tetracyklin, gentamicin og kloramfenikol er særlig uheldig på grunn av den potensielle risiko for kompromittert medisinsk terapi.

8.6.5 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Utvalget er også delt i synet på om den mulige helserisikoen knyttet til bruk av antibiotikaresistensmarkørgener kan rettferdiggjøre bruk av et generelt føre-var prinsipp.

Utvalgets medlemmer Jan Alexander, Grethe Evensen, Askild Holck, Ole Petter Thangstad, Lars Walløe og Asle Aarsland er av den oppfatning at den potensielle helserisiko ved bruk av kanamycin og ampicillin resistensgener i genmodifiserte planter ikke er av en slik karakter at føre-var prinsippet kan benyttes.

Utvalgets medlemmer Gro-Ingunn Hemre, Helge Klungland, Hilde Kruse, Hilde Irene Nebb, Terje Traavik og Margareta Wandel anser at genmodifiserte matplanter med tilstedeværelse av antibiotikaresistensmarkørgener som koder for resistens mot terapeutisk viktige antibiotika, ikke bør tillates brukt i næringsmiddelkjeden pga av den mulige effekten slik bruk av resistensgener kan ha på resistensforholdene. Dette er et område der en finner det berettiget å henvise til føre-var prinsippet.

8.7 Karakterisering av helsefare knyttet til ernæringsmessige forhold

Mange av de store helseproblemene har sammenheng med kostholdet. Generelt inneholder den norske kosten, liksom kosten i mange andre industrialiserte land, for mye fett, særlig mettet fett, for mye sukker samt for lite stivelse og fiber, vitamin D og folat. Disse svakhetene i kostholdet kan medvirke til utvikling av hjerte-og karsykdommer, overvekt, enkelte former for kreft og diabetes type II. I andre deler av verden er underernæring, feilernæring og mangelsykdommer et problem. Kostholdet inngår som et viktig ledd i forbygging og behandling av en rekke sykdommer innenfor de fleste medisinske fagområder.

Det blir stadig større interesse for genmodifisering av matplanter der målsetningen er endret innhold av næringsstoffer som kan lede til ernæringsmessige endringer. Det arbeides med å modifisere sammensetningen av næringsstoffer, endre innholdet av spesifikke næringsstoffer kvantitativt, og endre produkters funksjonalitet. Foreløpig har ingen slike produkter blitt godkjent for markedsføring, men en antar at dette snart vil endre seg.

Mye av forsknings- og utviklingsarbeidet som pågår på dette området, er konsentrert om å endre fettinnhold- og type i oljevekster (raps og ryps) som brukes til matoljeproduksjon. Hovedtrenden går i retning av å endre fettsyreprofilen ved å øke kjedelengden på fettsyrene og gjøre fettsyrene mer umettede. Videre arbeides det med å forsøke å øke innholdet av verdifulle næringsstoffer som vitaminer (f. eks.β-karoten og α-tokoferol), mineraler (f. eks. jern) og aminosyrer (f. eks. lysin). Det er også interesse for å forsøke fjerne spesifikke allergener fra matplanter, f. eks. nøtter.

Ensidig kost basert på ris kan føre til alvorlige mangelsykdommer. Bl.a er vitamin A-mangel med påfølgende synssvekkelse et betydelig helseproblem i deler av den tredje verden. En ny genmodifisert rissort som inneholder økte mengder av β-karoten, forløperen til vitamin A, antas å ha et stort potensial med hensyn til å forebygge vitamin A-mangel hos mennesker med ensidig risdiett 41. Denne risen omtales som «the golden rice», og foredlingsarbeidet er ikke fullført.

For alle matplanter som er genmodifiserte av ernæringsmessige hensyn, er det viktig at den modifiserte egenskapen er biologisk tilgjengelig og stabil under prosessering og lagring. Det er imidlertid blitt stilt spørsmål ved i hvilken grad karotenoider i den omtalte genmodifiserte risen forblir stabile under lagringsforhold i den tredje verden.

Andre potensielt fordelaktige genmodifiserte produkter er frukt og grønnsaker med økt vitamin- eller mineralnivå. Næringsstoffer, f. eks. spesifikke vitaminer, mineraler, fettsyrer, kan imidlertid utløse helseskader dersom de tilføres i for store mengder. For produkter der næringsinnholdet er endret, må derfor mulige helseskader vurderes.

Den tilsiktede genmodifisering kan representere et potensiale når det gjelder å påvirke den ernæringsmessige kvaliteten til matplanter. Med den tilgang vi har til ulike tradisjonelle næringsmidler i Norge i dag, er det vanskelig å se at mindre endringer av matens sammensetning vil ha betydning for den ernæringsmessige kvaliteten av kostholdet.

Tilsiktede endringer i næringsstoffer kan i tillegg være motivert av andre forhold enn de rent ernæringsmessige. Endret fettsyresammensetning kan f. eks. være gunstig for videre industriell bearbeiding eller ved bruk av fettet i matvareindustrien. Slike endringer kan også ha ernæringsmessig betydning og må inkluderes i helserisikovurderingen.

Utilsiktede endringer som eventuelt kan oppstå i forbindelse med genmodifiseringen, kan også påvirke den ernæringsmessige kvaliteten til matplanter og dermed kunne få konsekvenser for forbrukernes ernæring. Innføring av nytt genetisk materiale med tanke på å påvirke en enkelt egenskap kan endre utrykket av allerede eksisterende gener og dermed andre egenskaper. Videre kan uttrykket av det introduserte gen, gjennom proteinsyntese, redusere tilgjengeligheten av aminosyrer som er brukt for syntesen av normale plantekomponenter. Produksjon av normale plantekomponenter kan også påvirkes dersom det uttrykte protein konkurrerer om substrater fra andre viktige stoffskifteveier. F. eks. medførte genmodifisering av en type ris slik at glutelin-nivået økte og risen således ble mer velegnet til å produsere sake-brennevin, at det ble dannet økte mengder av prolaminer som kunne ha negative konsekvenser for risens ernæringsmessige kvalitet og dens allergene potensiale, dersom den ble brukt som næringsmiddel. Videre viste en genmodifisert soyabønne med økt lysininnhold, et redusert innhold av olje.

Endret næringsmessig sammensetning av en matplante kan også oppstå ved tradisjonelle foredlingsmetoder.

Det er viktig i helserisikovurderingen av de enkelte genmodifiserte matplantene ikke bare å vurdere enkeltegenskapene som introduseres, men også å vurdere mulig endring av matplantenes totalsammensetning ut ifra en integrert ernæringsmessig og toksikologisk tilnærming. Endret totalsammensetning kan særlig være av betydning i de tilfeller spesifikke genmodifiserte næringsmidler er en vesentlig kilde for et næringsstoff og/eller utgjør en vesentlig del av kostholdet.

Selv når den genetisk modifiserte plante i seg selv kan anses som trygg, må denne likevel sees i sammenheng med den totale ernæringsmessige profilen. Introduksjon av en vesentlig ernæringsmessig endring i en matplante gjennom genmodifisering kan tenkes påvirke konsummønsteret og dietten til grupper av konsumenter. Hvis introduksjon av en genmodifisert matvare medfører minsket tilgjengelighet eller økt usikkerhet omkring tradisjonelle varianter av matvaren, kan dette også lede til endret konsummønster for de grupper som ønsker å unngå genmodifisert mat. Det er derfor aktuelt å undersøke konsummønsteret hos befolkningsgrupper etter at produkter som kan tenkes influere vesentlig på kostholdet, er markedsført.

8.7.1 Utvalgets helserisikovurdering

Det må dokumenteres hvilken ernæringsmessig betydning de nye egenskapene kan ha både ved det forventede normale inntak og et maksimalt inntak (spesielt vektlegges grupper med høyt inntak). Denne dokumentasjonen skal baseres på grundig og relevant litteratur og analyser av sammensetningen av den nye maten. Hvis den nye maten forventes å spille en viktig rolle i kostholdet, er det nødvendig å foreta modellberegninger for å beregne humant inntak av næringsstoffer ut fra forventede endringer i kostholdet. Det må tas hensyn til endret bruk og inntak av den nye maten. Man må også ta nødvendig hensyn til inntaket hos spesielt sårbare grupper som spedbarn, småbarn, gravide, ammende kvinner, eldre og individer med kroniske sykdommer (som f. eks. diabetes og malabsorpsjon). Det er nødvendig med informasjon om langsiktige og kortsiktige ernæringseffekter av å spise ny mat. Hvis de nye genene i genmodifisert mat er vist å føre til endringer i sammensetning og struktur av fett, karbohydrater, vitaminer etc., må ernæringsmessige og fysiologiske effekter dokumenteres.

Utvalgets vurderinger i avsnitt 8.4.2 om antiernæringsmessige effekter og i avsnitt 8.5.1 om pleiotrope effekter er relevante også for de ernæringsmessige forhold, og det henvises til disse vurderinger.

Utvalgets medlemmer, med unntak av Terje Traavik, anser at med den helhetsvurdering av de ernæringsmessige og toksikologiske forhold som utføres i Norge i dag , foreligger ingen umiddelbar helserisiko ved inntak av genmodifiserte næringsmidler. Disse medlemmene vil imidlertid presisere at det er viktig å følge konsummønsteret og forbrukernes oppfatninger og valg over tid for å kunne oppdage eventuelle kostholdsforandringer som kan være uheldige for helsen, som følge av introduksjon av den nye maten.

Utvalgsmedlem Terje Traavik anser at verken det generelle kunnskapsgrunnlaget eller de retningslinjer og metoder som foreligger rettferdiggjør en bastant konklusjon om fravær av helserisiko.

8.7.2 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik, anser at det utover det som er vurdert i avsnitt 8.5.2, ikke vil være grunnlag for å henvise til føre-var prinsippet vedrørende ernæringsmessige forhold.

Utvalgets medlem Terje Traavik er av den oppfatning at mangelen på risiko-relevante forskningsresultater og mangelfulle kontrollmetoder tilsier at føre-var prinsippet kommer til anvendelse.

8.8 Karakterisering av helsefare knyttet til at inntak av genmodifiserte mikroorganismer kan endre balansen av eksisterende mikroorganismer i menneskets tarm

Ved genmodifisering av mikroorganismer kan organismen få endrede egenskaper. Hvis mikroorganismen skal spises levende, for eksempel en yoghurtkultur, kan dette endre balansen av mikroorganismene i tarmkanalen.

8.8.1 Utvalgets helserisikovurdering

Et fagmøte arrangert av ILSI i 1999 med deltakelse fra ulike miljøer innen offentlig forvaltning, forskning og industri, poengterte i sin rapport 42

at en helsemessig vurdering av genmodifiserte mikroorganismer for bruk i matprodukter, f. eks. fermenterte meieri og kjøttprodukter, krever en omfattende karakterisering av mikroorganismen. Den genetiske endringen må karakteriseres fullstendig. Videre må konsekvensene av modifiseringen på cellens fysiologi og metabolske sluttprodukter undersøkes. Det må kunne dokumenteres at endringene i mikroorganismen ikke forårsaker skade, ikke har noen negativ ernæringsmessig effekt og heller ingen negative effekter på det humane immunsystemet. Det må også dokumenteres at endringene er stabile og at den potensielle overføringen av gener til andre mikroorganismer ikke er forhøyet. Videre bør det dokumenteres at en nytt genprodukt virkelig er det en forventet. Det er rimelig å anta at horisontal genoverføring fra genmodifiserte mikroorganismer til tarmfloraen vil forekomme. Det er derfor nødvendig å vurdere eventuell påvirkning på tarmfloraen av innsatte gener. Spesielt er dette viktig hvis det innsatte gen gir organismen en selektiv fordel. Antibiotikaresistensmarkørgener bør ikke benyttes i genmodifiserte mikroorganismer i mat. Risikofaktorer som antinæringsstoffer samt sykdomsfremkallende faktorer, slik som evne til å produsere toksiner, må vurderes. Utvalget slutter seg til de vurderinger som fremkommer av rapporten. I dag er det imidlertid ingen næringsmidler på markedet i Europa som inneholder genmodifiserte mikroorganismer.

8.8.2 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Det er utvalgets oppfatning at de tenkte skadene ikke er alvorlige nok eller irreversible nok til å rettferdiggjøre anvendelse av et føre-var prinsipp i denne sammenhengen.

8.9 Karakterisering av helsefare knyttet til sykdomsfremkalling

8.9.1 Smittsomme sykdommer

Plantevirus infiserer normalt et begrenset antall planter, og biologien til planter skiller seg på mange måter fra human biologi. Sannsynligheten for at mikroorganismer som er sykdomsfremkallende for planter skal kunne etablere seg hos mennesker og fremkalle sykdom her er derfor svært begrenset.

Det er en teorietisk risiko for at nytt DNA kan utvikles i genmodifiserte planter som f. eks. er virusresistens og gjennom rekombinasjoner kan omdanne et annet virus til å uttrykke en ny virulent faktor. Når det gjelder CaMV promoter fra blomkål-mosaikkvirus, er det imidlertid mer sannsynlig at plantepatogener kan utvikle slike nye virulente faktorer enklere gjennom direkte eksponering for det innfødte virus.

Risikoen knyttet til CaMV-promoteren debatteres for tiden 43. De fleste genmodifiserte planter som hittil er markedsført og anvendt som mat og fôr, er blitt genmodifisert med et konstruksjon som inneholder CaMV-promoteren. Denne promoteren gir et stabilt, høyt uttrykk av innsatte gener i en lang rekke plantesorter. Blomkål mosaikkvirus infiserer naturlig et stort antall medlemmer av kålfamilien, og ca 10 % av kål og blomkål på markedet inneholder store mengder av viruset. Vi konsumerer dette viruset daglig. Ho et al 44 (2000) har fremsatt hypoteser om potensielt helseskadelige konsekvenser ved konsum av genmodifiserte planteprodukter som inneholder CaMV-promoter-baserte konstruksjoner, ved at dette DNA suges opp fra tarmen og bringes til konsumentens indre organer, hvor det integreres i cellegenomer. Dette vil i sin tur kunne medføre rekombinasjoner mellom humane virus og aktivere cellens egne kreftgener. De beskrevne tenkte forløp må anses som høyst hypotetiske. Sannsynligheten for at de skisserte scenarier skal finne sted er uomtvistelig lav. Imidlertid vil konsekvensene, og dermed risiki, kunne være store.

Hypotesen er skarpt kritisert og omtales som «ren fiksjon» 45. De viktigste ankepunktene er at promoteren 35S fra blomkålmosaikkvirus ikke har signifikant homologi/sekvenslikhet til hepatitt-B-virus eller retrovirus. Videre at Pusztai og Ewens arbeid blir feilsitert, og at påstanden om at sekvenser i 35S CaMV-promoteren kan være farlig for mennesker ikke støttes i referansen som oppgis 46.

Det er lite sannsynlig at eksisterende plantepatogener, som virus, kan infisere mennesker og dyr. Bakterielle patogener har en spesialisert livsstil, og de trenger mange egenskaper for å kunne invadere en vert og reprodusere der. Selv om sannsynligheten er ytterst liten, kan den likevel ikke utelukkes. Derfor må en risikovurdering av enhver genmodifsert organisme som skal konsumeres i levende form omfatte en detaljert evaluering av evnen til å forårsake infeksjon hos mennesket.

Risikovurderingen av enhver genmodifisert mikroorganisme som vil bli konsumert i en levende form (f. eks. i en yoghurtkultur), inkluderer en vurdering av evnen til å forårsake infeksjon hos mennesket.

8.9.2 Kroniske sykdommer

De fleste kreftformer - samt sykdommer som diabetes mellitus, hjertesykdommer og leddgikt - tilhører gruppen kroniske sykdommer. Mange kroniske sykdommer har en genetisk komponent, selv om andre faktorer som kost og miljø er av vesentlig betydning. For de fleste sykdommer er de samlede årsaksfaktorer og deres innbyrdes betydning ukjente. Hvilke av årsaksfaktorene som bidrar til å sette i gang, opprettholde eller videreutvikle sykdomsprosessene er lite forstått. Årsakene til hvert enkelttilfelle av samme sykdom kan variere sterkt. Endringer i flere gener kan enkeltvis eller i samspill påvirke sykdomsforløpet.

For kreftsykdommer kan det forenklet sies at sykdom utløses og vedlikeholdes på grunnlag av endringer i ekstra- og intracellulære signalveier som styrer genuttrykk. Endringene kan skyldes feil i genprodukter (proteiner) på grunnlag av arvelige eller påførte mutasjoner. Men de kan også skyldes at ellers normale gener uttrykkes på feil nivå eller på et uheldig tidspunkt. En lang rekke miljøbetingede påvirkninger, f. eks. forurensende kjemikalier, kan enkeltvis eller i kombinasjon ha innvirkning. Det er svært lite sannsynlig at den genetiske komponent til en sykdom vil bli påvirket av inntak av genmodifisert mat siden det er liten sannsynlighet for at DNA fra mat blir inkorporert i humane celler.

8.9.3 Utvalgets helserisikovurdering

Utvalgets medlemmer med unntak av Terje Traavik anser det ikke som sannsynlig at godkjente genmodifiserte næringsmidler har egenskaper som kan fremkalle noen smittsomme sykdommer. Det er videre lite sannsynlig at den genetiske komponent som mange kroniske sykdommer har, kan influeres av inntak av genmodifiserte næringsmidler. Med den vurdering som hvert enkelt genmodifiserte produkt gjennomgår i Norge i dag, kan ikke disse medlemmene se at godkjente produkter skulle representere noen helserisiko når det gjelder smittsomme og kroniske sykdommer.

Utvalgets medlem Terje Traavik er av den oppfatning at verken det generelle kunnskapsgrunnlaget eller de retningslinjer og metoder som foreligger, rettferdiggjør en bastant konklusjon om fravær av helsefare.

8.9.4 Anvendelse av føre-var prinsippet i risikohåndteringen

Utvalgets medlemmer bortsett fra Terje Traavik, ser ikke behov for anvendelse av føre-var prinsippet i en risikohåndtering i forhold til hvorvidt genmodifiserte organismer kan resultere i smittsomme og kroniske sykdommer.

Utvalgets medlem Terje Traavik anser at mangelen på risiko-relevante forskningsresultater og mangelfulle kontrollmetoder tilsier at føre-var prinsippet kommer til anvendelse.

Fotnoter

1.

WHO 1991, OECD 1993, WHO 1995, FAO 1996, ILSI 1996 Commision of European communities 1997, ILSI 1999, USA May 2000. National Research Council, Board on Agriculture and National Resources: Genetically Modified Pest-Protected Plants: Science and Regulation, FAO/WHO 2000.

2.

Rio-deklarasjonen, jf art 15

3.

Ewen SWB og Pusztai A 1999, Hammond BG, Vivini JL et al 1996, Noteborn, Bienenmann-Ploum et al 1995

4.

Kategoriseringen er en modifisering etter Professor Liam Donaldson and Sir Robert May 1999: Health Implications of Genetically Modified Foods. Department of Health; A report by the Chief Medical Offer (CMO) and the Chief Scientific Adviser (CSA UK), artikkel 26.

5.

WHO 1991

6.

Doerfler og Schubbert 1997

7.

FAO/WHO 2000

8.

Schubbert et al 1994, 1997, 1998

9.

Mathiowitz et al 1997; Schubbert et al 1998

10.

Schubbert et al 1997

11.

Schubbert et al 1998.

12.

Tsukamoto et al 1995

13.

I 1995 ble det inngått et samarbeidsprosjekt mellom Rowett Research Institute (RRI) i Aberdeen, Scottish Crop Institute og University of Durham. I prosjektet inngikk fôringsforsøk på rotter med genmodifiserte poteter. Potetene hadde fått innsatt et konstrukt som uttrykte GNA-lektin under kontroll av S35 CaMV-promoteren. GNA-lektinet har bl.a. en kraftig insektsdrepende effekt, og hadde vist seg meget effektivt mot bladlus. De fleste undersøkte lektiner har toksiske effekter på pattedyr, men GNA-lektinet hadde vist seg å ha den svakeste effekt av alle, ca. 10 000 ganger lavere enn for eksempel concanavalin A (ConA). Potetene var i utgangspunktet ment for markedsføring, og patentet var oppkjøpt av det engelske bioteknologifirmaet Axis Genetics. Fôringsforsøkene viste uventede endringer i immunsystemet, tarmene og noen indre organer hos rotten som var fôret med de transgene potetene. De samme forandringene ble ikke påvist i rotter som hadde fått umodifiserte poteter tilsatt GNA-lektin eller umodifiserte poteter uten tilskudd. Disse fôringsforsøkene avklarer på ingen måte at genmodifisert mat er helsefarlig for mennesker. Men med de begrensninger som lå i forsøksdesignen indikerte undersøkelsene uønskede effekter som umiddelbart burde ha ført til videre forskning. Så skjedde ikke, og Ewen og Pusztais arbeid er fremdeles ett av tre publiserte fôringsforsøk med genmodifiserte plantematerialer. Fôringsforsøkene har vært sterkt kritisert bl a med hensyn til forsøksdesign og fortolkning.

14.

sommerfugl som borrer

15.

Preet K, Punia D 2000, Novak WK, Haslberger AG 2000

16.

Taylor, S.L. 1997, Food from genetically modified organisms and potential for food allergy

17.

Fuchs 1997

18.

Nordlee et al 1996

19.

G F Houben, L M J Knippels, A H Penninks, Food allergy, prediictive testing of food products

20.

Vazquez-Padron RI, Gonzales Cobrera J. Garcia Tovar C, Neri Bazan L, Lopez Revilla R, Hermandez M, Moreno Fierro L, de la Riva GA: CrylAc protoxin from Bacillus thuringiensis sp. Kurstaki HD73 binds to surface proteins in the mouse small intestine. Biochemical & Biophysical Research Communications, 271:548, 2000

Vazquez-Padron RI, Moreno Fierros L, Neri Bazan L, Martinez Gil AE, de la Riva GA Lopez Revilla R: Characterization of the mucosal and sytemic immune response induced by Cryl Ac protein from Bacillus thuringiensis HD 73 in mice. Brazilian Journal of Medical & Biological Researach 33(2):54-8, 2000

Vazquez-Padron RI, Moreno Fierros L, Neri Bazan L, de la Riva GA Lopez Revilla R: Scandinavian Journal of Immunology 49; 578-84, 1999

Vazquez-Padron RI, Martinez Gil AF, Ayra-Pardo C, Gonzales Cabrera J, Frieto Samsonov DL, de la Riva GA: Biochemical characterization of the third domain fram Bacillus thuringiensis CrylA toxins, Biochemistry & Molecular Biology International; 45(%) 1011-20, 1998

21.

Damgaard PH, Larsen HD, Hansen BM, Bresciani J Jørgensen K. Enterotoxin-producing strains of Bacillus thuringiensis isolated from food.Lett Appl Microbiol, 1996;23:146-150

22.

Bindslev Jensen, 2000

23.

Calgene, 1990

24.

WHO 1993

25.

Et tema diskutert i forhold til pleiotrope effekter: En bakterie, Bacillus amyloliquefaciens, ble genmodifsert for å produsere mer av aminosyren L-tryptofan, som har utbredt anvendelse som kosttilskudd. I tablettene ble det identifisert meget små mengder av et toksisk, tryptofanlignende molekyl. Før dette ble oppdaget døde 37 personer, mens 1500 ble påført alvorlige, kroniske neurologiske og autoimmune symptomer (EMS, eosinophilia-myalgia syndrome). Ingen toksiske substanser i vesentlige mengder er noen gang blitt påvist hos umodifiserte bakterier. Produksjonsmetoden for L-tryptofan hadde vært brukt av flere forskjellige produsenter, med uendrede bakterier, i 10 år før ulykken skjedde (Sidransky et al 1994). De genmodifiserte bakteriekulturene var i ettertid ikke tilgjengelige for videre studier. Det var derfor umulig å gjennomføre grundige komparative undersøkelser

26.

Connor AJ, Jacobs JM 1999

27.

se avsnitt 7.2.2.1

28.

Chavadej S et al 1994

29.

Beier RC 1990

30.

Calgene 1990

31.

ACNFP 1994, FDA 1994, WHO 1993.

32.

Calgene 1990

33.

Schubbert et al 1994

34.

Stewart 1989, Nielsen & Smalla

35.

Stewart 1989, Lorenz og Wackernagel 1994, Traavik 1995

36.

Kruse & Jansson, SFT Report 97:03

37.

Aarestrup et al 2000

38.

DANMAP 99

39.

Undersøkelser foretatt av Veterinærinstituttet på oppdrag av SNT

40.

Malik VS and Sahora M K 2000

41.

Ye et al 2000

42.

ILSI 1999

43.

Ho et al 2000

44.

Ho, M-W. Ryan A & Cummins, J. Microbial ecology in health and disease, in press 2000

45.

Hodgson 2000, Nature Biotecbology, 18:363

46.

Rekvig et al 1992

Til dokumentets forside