NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

15 Ikrafttredelse/overgangsbestemmelser

15.1 Ikrafttredelse

Tidspunkt for ikrafttredelse av ny statsborgerlov kan ikke bestemmes før det foreligger forskrifter til loven. Loven bør settes i kraft fra den dag Kongen bestemmer.

15.2 Overgangsbestemmelser og videreføring av bestemmelser i 1950-loven

Ved lovens ikrafttredelse oppheves lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Opphevelsen innebærer at senere endringslover også oppheves, således også lov 25. mai 1979 nr. 19 om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (mødremeldingen).

Utgangspunktet er at den nye loven får virkning for forhold inntrådt etter lovens ikrafttredelse. Det må vurderes om det er behov for å forlenge virkningstiden for de tidligere regler, og det må tas standspunkt til om den nye lov på enkelte punkter bør gis tilbakevirkende kraft.

Mødremeldingsordningen i 1979-loven etablerte en overgangsordning i forbindelse med at man med virkning fra 1. juli 1979 hadde endret statsborgerloven § 1 slik at barn født av norsk mor etter dette tidspunktet alltid ble norsk statsborger. Overgangsordningen bestod i at barn under atten år født før 1. juli 1979, kunne bli norske ved at mødrene innleverte melding om norsk statsborgerskap for sine barn. Siste ordinære melding kunne etter dette særskilte regelverket innleveres 1. juli 1997. Det kan imidlertid dispenseres fra atten-års kravet, slik at melding fortsatt kan innleveres. Ved avslutningen av utvalgets arbeid har det gått mer enn 3 1/2 år siden ordinær melding kunne innleveres. Godkjennelse av meldinger for fremtiden vil således forutsette at mødre innleverer melding for sine barn som er mer enn 21 1/2 år, og som man finner grunn til å dispensere fra atten-års kravet for. Etter utvalgets oppfatning er det ikke behov for å beholde meldingsordningen.

Barn til norsk mann som ikke er gift med barnets mor, erverver norsk statsborgerskap i kraft av forslaget til § 1 første ledd bare dersom det er født etter at ny lov har trådt i kraft.

For barn i tilsvarende situasjon som er født før dette tidspunktet, gjelder statsborgerloven § 2a. Ved brev av 8. mars 2000 fra Justisdepartementet er det lagt til grunn at bestemmelsen omfatter barn under atten år født før bestemmelsen ble satt i kraft 1. oktober 1999. Utvalget antar at det er tilstrekkelig å videreføre denne bestemmelsen for å fange opp de tilfeller det her gjelder. Meldeadgangen vil gjelde til barnet fyller atten år.

Dersom foreldrene gifter seg, blir barnet etter 1950-lovens § 2 automatisk norsk statsborger dersom det er ugift og under atten år. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå at denne bestemmelsen videreføres. Man anser det også for disse tilfellene som tilstrekkelig å videreføre statsborgerloven § 2a.

Med virkning fra 1. oktober 1999 ble det gitt en ny § 1a i statsborgerloven for adopsjonstilfellene. Utvalgets forslag til bestemmelse om erverv av norsk statsborgerskap ved adopsjon (§ 2) vil - om ikke annet bestemmes - gjelde adopsjoner etter lovens ikrafttredelse. Utvalget foreslår at § 2 annet ledd gis anvendelse også for adopsjoner foretatt etter 1. oktober 1999 dersom søknad innleveres etter lovens ikrafttredelse. Melderetten i den tidligere § 1a behøver dermed ikke videreføres. Utvalget forutsetter at bevillingspraksis for adopsjoner foretatt før meldingsordningen ble innført 1. oktober 1999, blir videreført. Utvalget legger til grunn at dette vil gjelde svært få saker, og at disse sakene om nødvendig kan avgjøres ved at det gjøres unntak i medhold av forslaget til § 7. Det kan gis utfyllende bestemmelser om dette i medhold av forslaget til § 21 nr. 7.

I den svenske lovproposisjonen er det foreslått en overgangsordning med melding om gjenerverv av svensk statsborgerskap for de som har tapt statsborgerskapet etter statsborgerloven § 7. Meldingsordningen gjelder alle som siden statsborgerloven av 1950 trådte i kraft har tapt statsborgerskapet i medhold av bestemmelsen. Det er et vilkår at man ikke har kunnet få det tilbake tidligere og gjenervervsretten skal bare gjelde i to år etter den nye lovens ikrafttredelse. Det stilles ikke krav om vandel eller bopel i Sverige.

Utvalget mener at det ikke skulle være behov for å gå så langt tilbake i tid som det svenske forslaget gjør. Etter utvalgets oppfatning er det bare der statsborgerskapet er tapt relativt nylig at det er rimelig å innvilge søknad om gjenerverv etter særlige bestemmelser. I tilfeller som ligger lenger tilbake i tid er det grunn til å anta at kontakten med Norge er mindre og at de det gjelder har innrettet seg på at det norske statsborgerskapet er tapt. Utvalget foreslår at gjenervervsretten begrenses til de tilfeller der norsk statsborgerskap er tapt i løpet av de siste tre år før lovens ikrafttredelse. Det kan naturlig nok ikke stilles vilkår med hensyn til alder, bopel, bosettingstillatelse eller forutgående oppholdstid i Norge. Etter utvalgets oppfatning bør det heller ikke stilles noe vandelskrav. Utvalget mener det er unødvendig å presisere i lovteksten at § 3 første ledd og § 6 ikke skal gjelde.

Når de alminnelige vilkår for bevilling ikke kommer til anvendelse, kunne det alternativt være foreslått en meldingsregel. At utvalget likevel foreslår en bevillingsregel, har sammenheng med at enkelte land i sin statsborgerlovgivning kan ha regler om automatisk tap av statsborgerskap i landet ved gjenerverv av det norske. Dersom dette skulle være aktuelt og søkeren ikke skulle være klar over det, har norske myndigheter anledning til å gjøre han eller hun oppmerksom på forholdet før søknaden innvilges.

Utvalget foreslår en noe strengere tapsregel i lovutkastet § 8 enn den tilsvarende bestemmelse i gjeldende lov. Dette innebærer at enkelte søkere som ikke ville ha tapt statsborgerskapet ved 22 år etter gjeldende lov, nå vil kunne tape det dersom han eller hun fyller 22 år rett etter lovens ikrafttredelse. I en overgangsperiode kan dette medføre at det ikke søkes om bibeholdsbevilling i rett tid, fordi vedkommende ikke er klar over at dette er nødvendig for å beholde det norske statsborgerskapet. Det er likevel ikke behov for å gi særskilte overgangsregler om dette, siden det etter lovutkastet skal være adgang til å ta søknader til behandling selv om de er for sent fremsatt. Forutsetningen er at vedkommende ikke er vesentlig å bebreide og det ellers ville være urimelig om statsborgerskapet ville tapes på grunn av forsømmelsen.

Anerkjennelse av dobbelt statsborgerskap medfører at Norge må si opp 1963-konvensjonen om reduksjon av tilfeller med dobbelt statsborgerskap m.m. Oppsigelsestiden for konvensjonen er ett år. I oppsigelsestiden må konvensjonen anvendes i forhold til de land som har ratifisert den. Hvis konvensjonen gjelder for Norge på tidspunktet for lovens ikrafttredelse, vil det være nødvendig med en overgangsregel, se § 21 nr. 5. Om det er nødvendig med en slik bestemmelse avhenger av når konvensjonen sies opp.

Når ny lov trer i kraft, vil det være innlevert søknader og meldinger etter statsborgerloven som det ikke er tatt stilling til ennå. Meldinger etter 1950-loven har virkning etter tidspunktet for innleveringen dersom alle vilkårene var til stede på det tidspunktet. Det må imidlertid tas stilling til meldingene, og det er derfor gitt særskilt bestemmelse om dette. Dersom en melding etter lovens ikrafttredelse er mangelfull og ikke kan godkjennes, må vedkommende søke om statsborgerskap etter den nye loven.

Utvalget har ikke sett behov for å gi særskilte overgangsbestemmelser for søknader som er innlevert, men ikke behandlet ved lovens ikrafttredelse. Etter utvalgets oppfatning bør den nye loven gjelde for ikke ferdigbehandlede søknader.

Utvalget har ikke sett behov for å videreføre noen av overgangsbestemmelsene fra 1950-loven. Av dette følger det at man heller ikke har sett behovet for å videreføre bestemmelsen i § 14 om melding om gjenerverv av norsk statsborgerskap tapt før 1. januar 1925.

Utvalget foreslår at Kongen gis særskilt hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om ikrafttredelsen og overgangsregler ved ny lov. Utvalget viser til det som er sagt ovenfor om lovforslagets § 2, hvor det særlig er nevnt at det kan være aktuelt å gi forskrifter.

Til toppen
Til dokumentets forside