Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget

Vedtak i første instans treffes i dag av Utlendingsdirektoratet og for visse sakers vedkommende av fylkesmannen. I begge tilfeller er departementet klageinstans. Utvalget foreslår at avgjøringsmyndigheten skal legges til departementet som imidlertid vil ha vanlig delegasjonsadgang. Det forutsettes at Utlendingsdirektoratet fortsatt skal være førsteinstans i bevillingssaker. Om fylkesmannen bør gis avgjøringsmyndighet avhenger av ressurssituasjonen ved disse embetene, se avsnitt 13.1 hvor utvalget behandler dette. Dette spørsmål bør vurderes i en større sammenheng og utvalget går ikke inn på dette.

De bestemmelser utvalget foreslår om barns erverv av norsk statsborgerskap ved fødsel eller adopsjon, antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

I dag kan statsborgerskap erverves også ved melding eller bevilling. Distinksjonen mellom melding og bevilling er fjernet i lovforslaget - det kreves bevilling også for tidligere meldetilfeller. Dette har i seg selv ingen ressursmessig betydning. Det kan kreve et visst merarbeid at vandelsbestemmelsen nå skal gjelde i enkelte tilfeller hvor den ikke gjaldt tidligere. Arbeidsbelastningen av dette vil imidlertid være begrenset. Under enhver omstendighet oppveies den av den forenkling av vilkårene som ellers blir foreslått, blant annet når det gjelder utformingen av vandelsvilkåret.

Utvalgets flertall foreslår at norsk statsborgerskap ved bevilling skal gis uten at det skal være noe vilkår at søkeren løses fra tidligere statsborgerskap. Flertallets syn innebærer at § 7 i gjeldende lov om tap av norsk statsborgerskap ved erverv av statsborgerskap i et annet land ikke videreføres.

Den ressursmessige betydning av dette er beskrevet i avsnitt 4.8.6 foran. Endringene gir en klar rasjonaliseringsgevinst. Utlendingsdirektoratet har ikke kunnet kvantifisere denne. Beregningsproblemene her har sammenheng med den usikkerhet som gjelder den fremtidige behandling etter gjeldende lov av de såkalte løsningssaker, se avsnitt 4.2 foran om problemstillingen ved behandlingen av slike saker.

Utelatelsen av § 7 i gjeldende lov kan føre til at antallet søknader om løsning, lovforslaget § 9, kan stige noe. Dette er imidlertid meget enkle saker og den ressursmessige konsekvens vil være meget beskjeden.

Bemerkningene foran gjelder lovforslagets virkninger på sikt. Når det gjelder overgangsreglene bemerkes:

Utgangspunktet er at loven gjelder erverv og tap etter lovens ikrafttredelse. For de tilfeller lovforslaget inneholder bestemmelser om rett til norsk statsborgerskap som er gunstigere for den enkelte enn de tidligere regler, oppstår spørsmålet om loven bør gis tilbakevirkende kraft. Svarer man ja på dette spørsmål skaper man en situasjon hvor det i den overgangsperiode som også må fastsettes, kan oppstå en arbeidstopp. Det samme gjelder når en ny lov vil inneholde strengere regler enn de tidligere, men hvor det er rimelig at de som berøres får anledning til å tilpasse seg det nye.

Utvalgets forslag til overgangsregler er inntatt i § 21 nr. 2 flg. Den eneste bestemmelse som kan tenkes å ha en viss interesse for ressursbehovet er § 21 nr. 5 om rett til gjenerverv av norsk statsborgerskap som senere enn tre år før lovens ikrafttredelse er tapt på grunn av § 7 i den gjeldende lov. Noen av dem dette gjelder vil ikke kunne søke slikt gjenerverv uten å tape sitt nåværende statsborgerskap. Hvor stor søkerinteressen vil være blant dem som kan ha norsk statsborgerskap ved siden av sitt nåværende, er det vanskelig å si. Antagelig vil antallet søkere være ganske lite og dette vil være enkle saker å behandle.

Til toppen
Til dokumentets forside