4 Ubegrenset ansvar: tap voldt ved grov egenfeil
4.1 Hovedreglene
Sjøloven § 174 bestemmer at rederen ikke kan begrense sitt ansvar dersom det godtgjøres at rederen selv ”har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå”. Selv om det tap som er voldt på denne måten gir skadelidte et krav som etter sin art skulle være undergitt ansvarsbegrensningen etter reglene i sjøl. §§ 172 og 173, er altså rederen ansvarlig for kravet uten rett til ansvarsbegrensning. Dette betyr:
at rederen må dekke kravet fullt ut selv om kravet overstiger den ansvarsgrense som følger av sjøl. § 175, og
at kravet heller ikke for øvrig skal tas i betraktning når rederens ansvar for krav undergitt ansvarsbegrensning fastlegges.
I kortform omtales dette unntak fra regelene om ansvarsbegrensning på flere måter. Litt upresist sies det ofte at rederen mister sin rett til ansvarsbegrensning når ulykken skyldes grov egenfeil. Ved en mer nøyaktig lesning av § 174 vil en imidlertid se at bestemmelsen kun angir at rederen ikke har rett til ansvarsbegrensning for selve det tap som er forårsaket ved grov egenfeil, dvs. enten (1) tap som er voldt forsettlig, eller (2) tap som er voldt grovt uaktsomt ogmed forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå. Er det ved samme ulykke også forårsaket tap som ikke fyller ett av disse vilkårene, vil krav i anledning av slikt tap være undergitt ansvarsbegrensning. Bestemmelsen i sjøl. § 174 gjelder tilsvarende i forhold til enhver annen av de personer som etter sjøl. § 171 har rett til ansvarsbegrensning.
Når det gjelder begrensning av internasjonalt oljesølansvar (sjøl. §§ 191 til 207), inneholder sjøl. § 194 tredje ledd et tilsvarende unntak. Er en utenfor virkeområdet for dette regelverket, vil imidlertid sjøl. § 174 kunne få betydning i alle tilfelle hvor rett til begrensning av annet oljesølansvar etter sjøl. § 208 følger av de alminnelige reglene om begrensning av rederansvaret, jf. foran i avsnitt 2.1.3. I alle tilfelle reiser reglene i sjøl. §§ 174 og 194 tredje ledd i hovedsak samme tolkningsspørsmål.
Et første spørsmål er hvilke personer som skal omfattes av uttrykket ”den ansvarlige selv”, særlig når rederen er en juridisk person. Det er klart nok at selskapets styrende organer omfattes. En må imidlertid også regne med at overordnede ansatte i rederiets ledelse med et eget avgrenset ansvarsområdet, f. eks. teknisk direktør, vil bli inkludert, se Thor Falkanger/Hans Jacob Bull, Innføring i sjørett, 5. utg. 1999, s. 164 . Det er imidlertid uklart hvor langt en her vil gå i å identifisere ledende ansatte med rederiet. Spørsmålet er ennå ikke avklart i rettspraksis.
Et annet spørsmål gjelder hvilke krav til skyld som følger av at tapet må være voldt ”grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå”. En side av dette spørsmålet er hva som her skal regnes som grov uaktsomhet. I rettspraksis legges det til grunn at begrepet må forstås som i alminnelig erstatningsrett, bl.a. slik at både feil og forsømmelse omfattes (NOU 1980:55 s. 20). I Rt. 1989 s. 1318, på s. 1322, uttales det at grov uaktsomhet vil omfatte ”et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.” Denne uttalelse er senere fulgt opp i Rt. 1995 s. 486, som gjaldt ubegrenset ansvar etter veifraktloven § 38. Vurderingen av hvor markert avviket må være, vil imidlertid kunne variere i en viss utstrekning med den særlige rettsvirkning som er knyttet til begrepet i de ulike sammenhenger. I forhold til ansvarsbegrensning vil således hovedspørsmålet være om avviket fra forsvarlig handlemåte er så markert og klanderverdig at full erstatning bør utgå. Det er da ikke til å unngå at den alminnelige holdning til anvendelsen av regelverket om ansvarsbegrensning i det enkelte tilfelle også vil kunne innvirke på vurderingen.
Selv om et tap er voldt ved en forsettlig eller grovt uaktsom feil eller forsømmelse fra den ansvarliges side, vil ansvaret for tapet ikke alltid være unntatt fra ansvarsbegrensning. Det kreves i tillegg at den ansvarlige også hadde forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå. I tilfelle av forsettlig handlemåte vil dette vilkåret normalt være oppfylt. Derimot innebærer tilleggsvilkåret at det bare vil være krav i anledning av tap voldt ved grov form for bevisst uaktsomhet som er unntatt fra ansvarsbegrensning. Det er ikke tilstrekkelig at den ansvarlige burde ha innsett at tapet ville oppstå, jf. Thor Falkanger/Hans Jacob Bull l.c.s. 165. Heller ikke er det nok at den ansvarlige måtte innse at andre typer av tap kunne oppstå som følge av sin handlemåte. Bestemmelsen krever således både at det må foreligge årsakssammenheng mellom den grove egenfeil og tapet, og at det tap som faktisk oppsto, fremsto som en sannsynlig følge av den klanderverdige handlemåten.
4.2 Tiltak for å avverge eller begrense skade etter sjøulykker
Sjølovens regler om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav gjør at det i forhold til skade voldt ved sjøulykker vil kunne være nødvendig å skille mellom ansvaret for de skader som er en direkte følge av sjøulykken, og ansvaret for skader som er utslag av den risiko for ytterligere skader som sjøulykken selv har frembrakt. Ansvaret for skadeutvikling og følgeskader vil kunne grunnes på at rederen etter sjøulykken har plikt til å treffe forsvarlige tiltak for å forhindre at slike skaderisiki materialiserer seg og for i alle tilfelle å begrense skadeomfanget. Fjernings- og oppryddingstiltak som omhandlet foran i avsnitt 3, vil være typiske eksempler på slike skadeforebyggende tiltak.
I alminnelig erstatningsrett vil spørsmål vedrørende skadevolderens ansvar for ikke å ha søkt å avverge eller å begrense skadeomfanget vanligvis ikke komme på spissen, unntatt når selve ulykken skyldes forhold som skadevolderen ikke hefter for. Er skadevolderen ansvarlig for ulykken, spiller det som regel liten rolle for ansvaret og utmålingen av erstatning om skadeomfanget helt eller delvis skyldes etterfølgende forhold fra skadevolderens side. I forhold til sjølovens regler om ansvarsbegrensning kan imidlertid skillet mellom skade ved selve sjøulykken og etterfølgende skader få betydning på flere måter, såvel for omfanget av det samlede ansvar som for tap av retten til ansvarsbegrensning:
Etter sjøloven § 175 nr. 4 gjelder ansvarsgrensen for summen av alle krav som oppstår ved en og samme hendelse. I forhold til denne bestemmelse kan unnlatelse av å treffe tiltak for å avverge eller begrense ytterligere skade utgjøre ansvarsbetingende handlemåte som må regnes som ”ny hendelse” i forhold til selve sjøulykken. I så fall vil det gjelde et eget ansvarsbeløp for ansvaret for følgeskadene.
Sjøloven § 172 første ledd nr. 6 medfører at rederens egne kostnader ved tiltak for å avverge eller begrense ytterligere skade etter sin art faller utenfor regelverket om ansvarsbegrensning (se foran i avsnitt 2.3). Kostnadene ved slike tiltak må derfor rederen selv bære uavhengig av sitt ansvar for de krav i anledning av sjøulykken som er undergitt ansvarsbegrensning. Ved større ulykker kan dette føre til at rederen må dekke slike kostnader fullt ut i tillegg til selve begrensningsbeløpet etter reglene i sjøl. § 175. Dette kan redusere rederens interesse av å sette i verk egne skadeforebyggende tiltak.
Regelverket for internasjonalt oljesølansvar løser derimot dette problemet på en måte som vil gi rederen en viss kostnadsdekning, jf. sjøl. § 195 tredje ledd som er omtalt foran i avsnitt 2.4. Innenfor alminnelig erstatningsrett vil skadeforebyggende tiltak – i den utstrekning de gir resultater – medføre reduksjon av det samlede skadeomfang og dermed også av samlet ansvar for skadevolderen.
Selv om rederen har ansvar for selve sjøulykken etter alminnelige ansvarsregler (f. eks. sjøl. § 151), kan unnlatelse av å treffe tiltak for å avverge eller begrense ytterligere skade tenkes å utgjøre grov egenfeil som nevnt i sjøl. § 174, slik at ansvaret for følgeskader som kunne ha vært unngått, ikke vil kunne kreves begrenset. Det samme spørsmål oppstår også i tilfelle hvor rederen er uten ansvar for selve sjøulykken, f. eks. hvis skipet går på grunn ved et hendelig uhell, men slik at det oppstår fare for forurensningsskade.
I de tilfelle som her er omtalt, er det således den risiko for ytterligere skade som selve sjøulykken medfører, som vil begrunne handleplikt for rederen, dvs. en plikt til å treffe tiltak som kan avverge risikoen og/eller forebygge skadeutvikling eller nye skader. Forsømmelse av handleplikten vil da føre til ansvar for tap og skade som kunne ha vært avverget. Det er vel kjent fra alminnelig erstatningsrett at den som frembringer en situasjon med risiko for at tredjemann påføres skade, blir ansvarlig dersom forsvarlig skadeforebyggende tiltak ikke blir satt i verk, se Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utg. 1999, s. 162 flg. og Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5. utg. 2000, s. 181 flg. Handleplikt kan også følge av lovgivningen, f. eks. forurensningsloven § 7, eller av pålegg fra offentlig myndighet, se foran i avsnitt 3.2 til 3.4.
Når ulike former for ansvarsbetingende handlemåte fra rederens side på denne måten kan henføres til ulike tidspunkter, vil også skyldgraden kunne bli forskjellig i forhold til de ulike deler av de samlede skader som ansvaret vil omfatte. Det kan få betydning ved anvendelsen av regler som i sjøl. §§ 174 og 194 tredje ledd. Uavhengig av om rederen etter ellers gjeldende regler er ansvarlig for skade voldt ved selve sjøulykken, kan således rederen få ubegrenset ansvar for de skader som skyldes grov forsømmelse av ulovfestet eller lovfestet plikt til opprydding og skadebegrensning. Dette reiser særlige spørsmål i forhold til de tiltaksplikter som kan følge av reglene i havne- og farvannsloven og forurensningsloven.
4.3 Særlig om lovfestede tiltaksplikter
De forhold som er nevnt i sjøl. § 172 første ledd nr. 4 og 5, dvs. hevning m.v. av skipet og fjerning m.v. av skipets last, vil være typiske eksempler på oppryddingstiltak etter en sjøulykke som skal forhindre nye skader i form av forurensning og andre miljøskader eller skade og ulempe som rammer brukere av havner og farvann. Slike tiltak kan imidlertid også være påkrevet for å avverge eller begrense skade for private parter som har eiendom eller driver virksomhet ved sjøen.
En reders plikt til å treffe slike tiltak for å avverge eller begrense slike skader, kan som nevnt foran under 4.2, følge av alminnelige erstatningsrettslige culpa-synspunkter. Dette gjelder særlig i forhold til skade for private parter. I forhold til forurensning og andre miljøskader, samt skader og ulemper i havneområder eller farleder, vil imidlertid de særlige plikter vedrørende opprydnings- og fjerningstiltak som følger av reglene i forurensningsloven og havne- og farvannsloven eller av myndighetspålegg gitt med hjemmel i slike regler, ha størst praktisk betydning. Dette er det redegjort nærmere for foran i avsnitt 3.
Det følger av sjøl. § 172 første ledd nr. 6 at rederens egne kostnader ved tiltak etter ulykken for å avverge eller begrense skade etter sin art faller utenfor regelverket om ansvarsbegrensning (se avsnitt 2.3). Dette gjelder uavhengig av om tiltakene settes i verk fordi rederen har eller ikke har en privat- eller offentligrettslig plikt til å avverge eller begrense skade i den situasjon som foreligger. Hvis rederen etterkommer et myndighetspålegg om oppryddings- og fjerningstiltak eller andre skadeforebyggende tiltak, må derfor rederen selv bære kostnadene ved tiltakene i tillegg til å svare for andre krav innenfor rammen av begrensningsbeløpet (se avsnitt 4.2).
Om derimot tiltaksplikter etter en sjøulykke som følger av lovhjemlede regler eller pålegg, ikke blir oppfylt fra rederens side, har vedkommende myndighet adgang til å få tiltakene utført og i tilfelle rett til å få rimelige kostnader ved tiltakene refundert av rederen, se foran 3.2, 3.3 nr. 5 og 3.4 nr. 4. Dette kostnadsansvaret omfattes av sjøl. § 172 første ledd nr. 6 og kan derfor i utgangspunktet kreves begrenset etter de alminnelige reglene i sjøloven kap. 9, se foran 3.2, 3.3 nr. 5, og 3.4 nr. 1. Kostnadene vil i så fall bli dekket innenfor rammen av det alminnelige begrensningsbeløp.
Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om det er rimelig at rederen reelt blir stilt bedre økonomisk sett dersom et pålegg om opprydningstiltak ikke blir etterkommet slik at myndighetene selv må sette i verk tiltakene og i første omgang bære kostnadene ved tiltakene. Dette skulle i og for seg tilsi at kostnadsansvaret overfor myndighetene ikke bør være undergitt ansvarsbegrensning. Mot dette kan det innvendes at dette synspunktet ikke rekker lenger enn til å dekke de merkostnader som nettopp skyldes at rederen ikke oppfylte pålegget eller sin plikt til å avverge eller begrense skade for øvrig, se avsnitt 4.2. I forhold til spørsmålet om kostnadsansvar og annet ansvar som følge av forsømmelse av tiltaksplikter omfattet av sjøl. § 172 første ledd nr. 4 og 5, må en dessuten ta i betraktning at rederens ansvar i en del tilfelle vil kunne grunnes på grov egenfeil som nevnt i § 174.
Når rederens tiltaksplikt følger direkte av gjeldende lovgivning eller er konkretisert ved særskilt pålegg, vil det normalt foreligge forsettlig eller grovt uaktsom forsømmelse av tiltaksplikten fra rederens side. Kostnader, skade og tap som skyldes slik handlemåte, vil ikke være undergitt begrensning dersom det krav om årsakssammenheng mellom rederens egenfeil og tapet som er bygget inn i sjøl. § 174 er oppfylt. Om dette vil være tilfellet må vurderes ut fra den skadesituasjon som foreligger i det enkelte tilfelle.
Kravet om årsakssammenheng i sjøl. § 174 må som hovedregel medføre at det bare er krav i anledning av tap som kunne ha vært unngått ved oppfyllelse av tiltakspliktene fra rederens side, som vil være unntatt fra ansvarsbegrensning. I forhold til fjernings- og oppryddingspliktene etter havne- og farvannsloven § 18 tredje ledd, jf. § 20 (se avsnitt 3.2), og forurensningslovens § 28, jf. § 37 (se avsnitt 3.3) er det nettopp de fremtidige skader og ulemper for miljøet og sjøtrafikken som følge av unnlatt fjerning og opprydding som skal avverges ved de tiltak pålegget omfatter. Det er imidlertid også mulig å hevde at slike skader reelt er inntrådt i og med selve sjøulykken, og at tiltakspliktene i virkeligheten gjelder gjenoppretting av den situasjon som forelå før sjøulykken. I så fall vil en måtte trekke et skille mellom disse forhold og en videreutvikling av skadene og ulempene som følge av at tiltaksplikten ble forsømt. Det ubegrensede ansvar vil da kun gjelde merkostnadene ved forsømt opprydding, med mindre selve sjøulykken er forårsaket ved grov egenfeil som nevnt i sjøl. § 174.
I forhold til forurensningsskade (se avsnitt 3.4) vil forholdet bli noenlunde tilsvarende, f. eks. i tilfelle hvor sjøulykken fører til både utslipp av bunkersolje og fare for ytterligere utslipp. Når det gjelder den forurensning som har skjedd i og med selve sjøulykken, vil en kunne skille mellom den forurensningsskade som inntrådte ved ulykken og den utbredelse av forurensningen som ville vært unngått hvis oppryddingstiltakene var satt i verk i tide. I tillegg kommer ny forurensning som følge av ytterligere utslipp av bunkersolje. Dessuten kan det tenkes at kostnadene ved opprydding også av andre grunner blir større som følge av at oppryddingen utskytes i tid.
Dersom verken rederen selv eller myndighetene gjennomfører de tiltak et myndighetspålegg omfatter, og miljøskade, ekstra kostnader eller annen skade oppstår som følge av at rederen ikke etterkommer pålegget, vil vilkårene i § 174 for at rederen skal miste rett til ansvarsbegrensning for slike krav som regel være oppfylt. Rederen vil her ha den nødvendige kunnskap slik at valget om å ikke utføre tiltakene i utgangspunktet normalt må ses på som en forsettlig unnlatelse av å avverge eller begrense skaden. Dette må imidlertid forutsette at vedtaket er gyldig. Dersom rederen klager på vedtaket, og myndighetene iverksetter tiltak før klagesaken er avgjort, er det som regel neppe slik at retten til å begrense ansvaret vil gå tapt. Unntakstilfelle kan likevel tenkes, særlig når klagen er åpenbart ubegrunnet og fremstår som en trenering av tiltaktsplikten i en situasjon hvor det er påkrevet å handle raskt. Prinsipielt er det faren for forurensning – ikke pålegget – som utløser tiltaksplikten.
Drøftelsen ovenfor viser at det er en betydelig grad av usikkerhet knyttet til i hvilken utstrekning rederen etter gjeldende lovgivning vil ha ubegrenset ansvar i tilfelle av forsømmelse av fjernings- og oppryddingstiltak og andre skadeforebyggende tiltak i henhold til regler eller pålegg gitt i eller i medhold av lov. Dette innebærer også at det praktisk sett vil foreligge atskillig usikkerhet med hensyn til i hvilken utstrekning en reder allerede etter sjøl. § 174 vil kunne få et ubegrenset ansvar for krav som nevnt i sjøl. § 172 første ledd nr. 4 og 5.
4.4 Oppsummering
Sjølovkomiteen antar at det ligger utenfor komiteens oppgave å gi uttrykk for noen bestemt oppfatning når det gjelder hvordan de mange og ulike situasjoner som oppstår etter sjøulykker, skal bedømmes i forhold til sjøl. § 174 og de øvrige bestemmelser om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Komiteen vil imidlertid peke på den rettslige usikkerhet som foreligger i forholdet mellom sjølovens regler og sentrale bestemmelser i havne- og farvannsloven og forurensningsloven og deres virkemåte i sjøfartsforhold. En vesentlig del av denne usikkerheten kan tilbakeføres til spørsmål knyttet særlig til tolkning og anvendelse i praksis av § 172 nr. 4, 5 og 6 og § 174.
Sjølovkomiteenlegger til grunn at verken skipsfartsnæringen, kystdistriktene eller de offentlige myndigheter i lengden vil være tjent med en uavklart rettstilstand på et område av så vidt stor økonomisk, sjøsikkerhetsmessig og miljømessig betydning når det gjelder sjøtrafikken langs norskekysten og i de tilstøtende havområder.
Sjølovkomiteen har derfor anbefalt å ta forbehold i samsvar med 1996-konvensjonen art. 18 nr. 1. Kongen i Statsråd har sluttet seg til komiteens anbefaling, og vedtok ved kongelig resolusjon 24. mai 2002 å ta slikt forbehold.
Forbeholdet åpner nå for en samlet vurdering av hvordan nye norske lovregler innenfor rammen av forbeholdet mest hensiktsmessig kan og bør utformes. Ved denne vurderingen, som vil måtte bygge på rettspolitiske hensyn som ligger til grunn for reglene i såvel sjøloven som havne- og farvannsloven og forurensningsloven, vil den rettslige usikkerhet som nå foreligger også måtte bli et vesentlig moment ved utformingen av forslag til nye lovregler. Vesentlig i denne sammenheng er også at nye norske lovregler her må utformes slik at de i praksis gir grunnlag for tilfredsstillende ordninger for forsikring av redernes økonomiske ansvar som følge av fjernings- og oppryddingstiltak ved sjøulykker. Dette vil gi økonomisk trygghet for så vel skipsfartsbedriftene som for private og offentlige interesser som virkningene av sjøulykker kan ramme.