2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

• Husholdningenes disponible realinntekt økte ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet med 4,6 prosent fra 2003 til 2004.

• Lønnsinntekter og netto formuesinntekter ga de største bidragene til inntektsveksten.

• Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 4,0 prosent fra 2003 til 2004.

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på 3,1 prosent fra 2003 til 2004 mot 2,1 prosent året før. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom 3,1 og 3,6 prosent.

• Fra 1997 til 2004 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,6 prosentpoeng til 18,8 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO/NHO-området, har i lønnsoppgjørene tradisjonelt vært definert som lavlønnsområder. Etter denne definisjonen av lavlønn var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2004.

• Kapitalinntektene økte med over 20 prosent fra 2002 til 2003. Dette skyldes økte utbytter som hovedsakelig kan forklares med større overskudd for aksjeselskapene.

• Den midlertidige skatten på utbytte i 2001og den varslede skattereformen påvirker gjennom aktørenes tilpasninger, nivået på kapitalinntekten, fordelingen av samlet inntekt og inntektsfordelingen for yrkestilknyttede og pensjonister i perioden 2000-2003. Utbytteskatten ble fjernet fra 2002 og bidro til økte utbytter og dermed økt kapitalinntekt fra 2001 til 2002.

• De 10 prosentene med høyest inntekt av de yrkestilknyttede ( lønnstakere og selvstendige) med minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn har økt sin andel av kapitalinntektene fra 70,8 prosent til 91,7 prosent fra 1993 til 2003. En oppsplitting av tallene for denne gruppen viser at de 2 prosentene med de høyeste inntektene i 2003 hadde 80 prosent av kapitalinntektene mot 55 prosent i 1993.

• De 10 prosentene med høyest inntekt av pensjonistene har økt sin andel av kapitalinntektene fra 44 prosent til 65 prosent fra 1993 til 2003. Hoveddelen av økningen har skjedd i perioden 2001-2003 Pensjonistene med lavere samlet inntekt har fått en noe større andel av overføringene i 2003 sammenlignet med 1993.

• For prosenten med høyest samlet inntekt av de yrkestilknyttede med relativt lav yrkesinntekt 1 utgjør kapitalinntektene i gjennomsnitt vel 2 mill. kroner.

• Inntektsulikheten for yrkestilknyttede synes å ha økt fra 1993 til 2003, mens inntektsulikheten for pensjonister har gått noe ned. Økningen i inntektsulikhet fra 2001 til 2003 for yrkestilknyttede synes å ha sammenheng med en kraftig økning i kapitalinntektene. For pensjonistene motvirkes denne effekten ved at pensjon i perioden har økt relativt mye.

• Fordeling av kapitalinntekt mellom kvinner og menn i selvangivelsesstatistikken viser at menn har 76 prosent av disse kapitalinntektene i 2003, mens kvinner har 24 prosent av inntektene.

I avsnitt 2.1 fokuseres på husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnittene 2.2 og 2.3 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på husholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling, skattesystemet og utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden. I avsnitt 2.4 redegjøres for en del trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.1 Disponibel realinntekt i hushold­ningssektoren

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1).

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster I perioden 1995 - 2004 var den gjennomsnittlige veksten i husholdningenes disponible realinntekt på 4,0 prosent per år. Ifølge nasjonalregnskapet økte husholdningenes disponible realinntekt med 4,6 prosent i 2004. De store svingningene i inntektsveksten i de siste årene, skyldes i all hovedsak både store positive og negative vekstbidrag fra mottatt aksjeutbytte. Størrelsen på utbetalt aksjeutbytte er trolig påvirket av skattemessige tilpasninger gjennom foretak der husholdningene eier majoriteten av aksjene. Figur 2.1 viser veksten i disponibel realinntekt og disponibel realinntekt eksklusive mottatt aksjeutbytte, og illustrerer hvilken betydning svingningene i mottatt aksjeutbytte har hatt for veksten i disponibel realinntekt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1994-2004 2 . Bidragene fra lønnsinntekter, som er den største inntektskomponenten, har jevnt over vært store i de siste 10 årene med unntak av 2000 og 2003 hvor bidraget var mer beskjedent. Tall fra nasjonalregnskapet viser at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på 18,5 milliarder i 2004, noe som tilsvarer 2,3 prosentpoeng. Dette er 2,0 prosentpoeng høyere enn lønnsbidraget i 2003. Det lave bidraget fra lønnsinntektene i 2003 hang sammen med nedgang i sysselsettingen.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i hele perioden 1995-2004 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1998-2003 var bidraget fra offentlige stønader gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i utgiftene under folketrygden, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2004 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at posten ga et vekstbidrag på 8,2 milliarder kroner, som tilsvarer 1,0 prosentpoeng. Det relativt lave vekstbidraget dette året må også ses i sammenheng med reduksjon i sykepengeutbetalinger, arbeidsledighetsstønader og utdanningsstønader. Pensjonsutbetalingene trakk opp etter en realvekst på 5,4 prosent i 2004.

Bidragene fra skatt av inntekt og formue vil, med uendrede gjennomsnittlige skattesatser, være negative så lenge realinntektene øker. Ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet kan skatt av inntekt og formue anslås å ha bidratt til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 14,3 milliarder 2004-kroner fra 2003 til 2004, tilsvarende 1,8 prosentpoeng. Det relativt høye negative bidraget må ses i sammenheng med veksten i lønnsinntektene samt lavere netto renteutgifter, som isolert trekker i retning av høyere skattbar inntekt.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Husholdningene har langt høyere rentebærende gjeld enn rentebærende fordringer, når vi holder husholdningenes forsikringskrav utenom.

For 2002 viser nasjonalregnskapstall at endringene i netto formuesinntekter bidro med hele 27,6 milliarder 2004-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt, tilsvarende 3,9 prosentpoeng. Dette skyldes i hovedsak en kraftig vekst i utbetalt aksjeutbytte i 2002. For 2003 anslås et positivt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 12,0 milliarder 2004-kroner, noe som tilsvarer 1,6 prosentpoeng. Denne utviklingen skyltes hoved­sakelig en sterk vekst i mottatt aksjeutbytte. For 2004 viser foreløpige tall at posten bidro med 17,4 milliarder 2004-kroner, som tilsvarer 2,2 prosentpoeng. Bak denne utviklingen lå en fortsatt økning i mottatt aksjeutbytte samt en større reduksjon i renteutgifter enn i renteinntekter.

Tall fra inntektsregnskapet for hushold­ningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2004 anslås til i underkant av 180 000 kroner. Med omtrent 2,3 personer per husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 2001) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per hus­holdning i overkant av 410 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perio­den 1995-2004. I denne perioden var den årlige gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person 3,1 prosent. For 2004 viser foreløpigenasjonalregnskapstall en vekst på 4,0 prosent mot 4,1 prosent i 2003.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres utviklingen i kjøpekraft for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, dvs. som har lønn som hovedinntektskilde. Reelle endringer i skatter vil medføre forskjeller i lønnsveksten før og etter skatt. I tillegg vil økning i priser normalt bidra til at lønn etter skatt øker mindre reelt enn nominelt. Veksten i reallønn etter skatt forteller hvordan kjøpekraften for lønnsinntekten for ulike grupper lønnstakere endrer seg.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 3 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 3,1 prosent fra 2003 til 2004. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var 4,6 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet pr. person var 4,0 prosent i 2004.

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 2002 til 2004 for hovedgrupper av lønnstakere

Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent fra 1992 til 2005. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 , 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i perioden 2000-2004. I 2005 er maksimal marginalskatt på lønn redusert til 51,3 prosent. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skatteendringer på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene og økninger i innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2000 til 2005 fremgår i tabell 7.1 i vedlegg 7.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 2002 til 2004. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som gjengis i tabell 3.1.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på 3,1 prosent fra 2003 til 2004. Dette er en økning i veksten på 1 prosentpoeng i forhold til veksten fra 2002 til 2003. Økningen skyldes i hovedsak en betydelig lavere prisvekst og at nominell lønnsvekst ikke har blitt redusert i samme grad.

Vekst i reallønn etter skatt kan variere noe for de ulike gruppene uavhengig av den nominelle lønnsveksten. Dette ser vi ikke i anslagene fra 2003 til 2004, men er framtredende i veksttallene fra 2002 til 2003. Dette har først og fremst sammenheng med lettelser i toppskatten i årene 2002 og 2003. For grupper som var/er innenfor toppskattegrensen, vil høyere innslagspunkt i toppskatten slå ut i relativt høyere reallønnsvekst enn for grupper med gjennomsnittlig årslønn lavere enn innslagspunktet for toppskatt. I 2002 var innslagspunktet i toppskatten i trinn 1 320 000 kroner, mens grensen økte til 340 700 kroner i 2003. I 2004 ble toppskattegrensen økt i tråd med anslått prisvekst til 354 300 kroner. Videre vil lettelser i beskatningen gjennom endrede grenser, som for eksempel økt øvre grense i minstefradraget, gi ulike utslag for veksten i reallønn etter skatt avhengig av lønnsnivå.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 3,2 prosent fra 2003 til 2004, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var 3,4 prosent i samme periode. For kommuneansatte inklusive skoleverket økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 3,4 prosent fra 2003 til 2004. Veksten for statsansatte var på 3,3 prosent.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på 3,1 prosent fra 2003 til 2004. I samme periode hadde ansatte innen finanstjenester tilsvarende en kjøpekraftsutvikling på 3,6 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2004 på henholdsvis 300 000 kroner og 550 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller er i arbeid og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,5 prosent fra 2002 til 2003 og 3,5 prosent fra 2003 til 2004.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2003 til 2004 for de utvalgte typehusholdningene fra 2,8 prosent til 3,2 prosent. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsveksten i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2004 til 2005

Skattereglene for lønnstakere for 2005 innebærer skattelette i forhold til 2004. Utslagene er størst for lønnstakere med middels eller høyt lønnsnivå. Øvre grense i minstefradraget er økt fra 47 500 til 57 400 kroner, og satsen i minstefradraget er økt fra 24 prosent til 31 prosent for lønnstakere. Innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten er økt med 7,5 prosent til 381 000 for klasse 1 5 . Satsene i toppskatten i trinn 1 og i trinn 2 er redusert til hhv. 12 prosent. og 15,5 prosent. Utover redusert gjennomnittsskatt innebærer lettelsene redusert marginalskatt både for personer med høyere og lavere lønnsinntekter.

Det er også vedtatt andre endringer i skatteregler som kan berøre lønnstakere. Fordelsskatten på bolig er fjernet fra 1.1. 2005. I den forbindelse er også reglene for fradrag for ekstraordinærs skade på bolig fjernet. Nedre grense for reiseutgifter for å kunne motta reisefradrag er hevet til 12 800 kroner. Videre er foreldrefradraget for dokumenterte kostnader til pass og stell av barn økt med inntil 5000 kroner for hvert barn utover det andre barnet, mens særfradraget for forsørgelse er fjernet.

Barnetrygden er nominelt uendret fra 2004 til 2005.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2002 til 2004

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Grunnpensjonen for enslig pensjonister tilsvarer ett grunnbeløp i folketrygden (G). For ektepar og visse typer samboere ble grunnpensjonen økt fra 1,5 til 1,6 G fra 1.5.2003 og fra 1,6 til 1,65 G fra 1.5.2004. Minstepensjon består av både grunnpensjon og særtillegg. Særtillegg gis til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon, eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Særtillegget er 0,7933 G for enslige minstepensjonister og 1,5866 G for et ektepar der begge har minstepensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir normalt regulert 1. mai hvert år. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og i pensjonene til enslige som er født uføre eller blir uføre i ung alder, i perioden 1.5.1993 til 1.5.2005 fremgår av tabell 7.2 i vedlegg 7.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i utbetalt minstepensjon for enslige var 3,9 prosent fra 2003 til 2004. Grunnpensjonen for ektepar ble økt fra 2004 slik at disse fikk en økning i utbetalt pensjon på 6,1 prosent fra 2003 til 2004. Også i 2003 ble grunnpensjonen for ektepar endret, noe som bidro til ulik vekst i utbetalt minstepensjon for enslige og ektepar fra 2002 til 2003. Økningen i grunnbeløpet fra 2002 til 2003 inneholdt for øvrig en etterslepskompensasjon som hadde sin bakgrunn i de retningslinjene Stortinget har vedtatt for regulering av pensjonistenes inntekter.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og realvekst i minstepensjon for enslige og ektepar uten andre inntekter eller formue fra 2002 til 2003 og fra 2003 til 2004. Realveksten i pensjon var 2,6 prosent for enslige pensjonister fra 2002 til 2003. Økt grunnpensjon for ektepar bidro til at realveksten for denne gruppen økte med 4,9 prosent fra 2002 til 2003.

Fra 2003 til 2004 har realveksten i pensjon for enslige økt med 3,5 prosent, mens realveksten for minstepenjon for ektepar i samme periode var på 5,7 prosent. Forskjellen i realvekst for enslige og ektepar skyldes økningen i grunnpensjon for ektepar fra 1.5.2004. Den relativt høye realveksten i pensjon fra 2003 til 2004 kan forklares med den lave prisveksten i perioden.

Uførepensjonister og alderspensjonister med pensjon fra folketrygden har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. Alle pensjonister betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utover minstepensjonsnivå ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis med økende inntekt.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

Utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist vil variere avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

Tabell 2.8 viser veksten i overføringer fra 1993 til 2003 for pensjonistene som samlet gruppe. Det var en reell vekst i overføringene fra 1993 til 2003 på 36,3 prosent. Overføringer utgjorde vel 87 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2003 (se vedleggstabell 7.3). Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993.

2.3.1 Pensjonsregulering i 2005

Resultatet av pensjonsoppgjøret innebærer at grunnbeløpet øker med 1 921 kroner til 60 699 kroner f.o.m. 1. mai. 2005. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 2004 til 2005 på 3,3 prosent. Gjennomsnittlig minstepensjon for 2005 blir da 107 704 kroner for enslige og 196 409 kroner for ektepar og samboende. Minstepensjonen for ektepar og samboende inkluderer økningen i grunnpensjonen for disse fra 0,825 G til 0,85 G fra 1. mai 2005 som Stortinget tidligere har vedtatt.

2.3.2 Kort om endringene i de særskilte ­skattereglene for pensjonister fra 2004 til 2005

Øvre grense i minstefradraget for pensjonsinntekt ble økt i tråd med forventet lønnsvekst. Særfradraget for alder og uførhet ble holdt uendret fra 2004 til 2005. Grensene for skattefri nettoinntekt for enslige pensjonister er oppjustert med den anslåtte lønnsveksten i 2005 i Nasjonalbudsjettet til 92 100 kroner. For å sikre at minstepensjon fortsatt skal være skattefri, ble skattefri nettoinntekt for ektepar økt med anslått samlet vekst i utbetalt minstepensjon til 151 000 kroner.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2005 vil begynne å betale skatt på inntekter over 121 184 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på inntekter over 198 684 kroner. Dette er en økning på 4 prosent for enslige og 5 prosent for ektepar i forhold til 2004. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner. Det forutsettes også at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og kun har standardfradrag.

2.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av lønnsinntekt før skatt for heltidsansatte

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av heltidsansatte lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 3.1, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 2.9 viser fordelingen av lønnsinntekt for heltidsansatte for årene 1997-2004. Den viser hvor stor del av den totale lønnsinntekten de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2004 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 6,0 prosent av de samlede lønnsinntektene. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 2004 18,8 prosent av samlet lønnsinntekt for heltidsansatte.

Fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere fra 1997 til 2004 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av total lønnsinntekt for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,167 til 0,183 i denne perioden, se boks 2.3 for definisjon av Gini-koeffisienten. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,6 prosentpoeng til 18,8 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6. Enkelte personer kan ha beveget seg mellom lønnsgrupper i perioden. Fordelingen sier derfor ikke direkte noe om lønnsutviklingen for den enkelte.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2004. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 41,2 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 32,5 prosent og i desil 10 45,8 prosent.

Tabell 2.9 viser også fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte menn og kvinner. Spredningen i lønnsinntekt målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner, 0,194 for menn og 0,148 for kvinner i 2004. På den annen side har økningen i spredningen fra 1997 til 2004 vært større blant kvinner enn for menn.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2004 er 14 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfatter 13 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 er 59 prosent av kvinnene og 45 prosent av mennene, se tabell 2.10. Fra 1997 til 2004 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i øverste desil.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavlønnsgarantiordningen for LO/NAF-området (nå LO/NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavlønnsgrensen ville tilsvare kr 252 600 for et fullt årsverk uten overtid i 2004.

Med denne grensen for lavlønn var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavlønte i 2004 mot 18 prosent i 2003, jf. tabell 2.11. I perioden 1997-2004 har andelen variert mellom 14 og 18 prosent. Blant kvinner var andelen lavlønte 22 prosent i 2004 og blant menn 13 prosent. Nedgangen fra 1997 til 2004 har vært sterkere for kvinner enn for menn.

Når denne grensen tilsvarer 72 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 350 100), kan dette tilskrives flere forhold:

• lønnsinntekten på kr 350 100 kan skrive seg fra mer en ett normalårsverk

• industriens lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle

På denne måten er fordelingstallene foran mer egnet til eventuelt å antyde en utviklingstendens enn til å gi en eksakt beskrivelse av omfanget av lavlønn.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for individer med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.12 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 2003 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til og med desil 9. Lønnsandelen steg for desilene 1 til 9 fra 1993 til 2003, mens desil 10 hadde en nedgang i lønnsandelen i denne perioden. Andelen næringsinntekt for gruppene samlet falt fra 9,6 prosent i 1993 til 6,8 prosent i 2003. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 5 i 1993 og til og med desil 4 i 2003. Deretter stiger andelen med samlet inntekt. I 2002 var andelen næringsinntekt i gjennomsnitt for alle gruppene høyere enn andelen kapitalinntekt. I 2003 er andelen kapitalinntekt høyere enn andelen næringsinntekt.

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 2003. Kapitalinntektenes relative betydning har økt mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen som kapitalinntekt utgjør av samlet inntekt øker med økt inntekt i både 1993 og i 2003. For desil 10 er andelen kapitalinntekt økt fra 13,6 prosent i 1993 til 23,9 prosent i 2002 og videre til 27,3 prosent i 2003. Med unntak av desil 10 utgjør kapitalinntektene en noe mindre andel av de samlede inntekter i 2003 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet. Desil 1 har en negativ andel kapitalinntekt, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 2003.

Tabell 2.12 viser også at samtlige desiler med unntak av desil 10 har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 2003. Progressiviteten i beskatningen av lønn kombinert med reallønnsøkning er en medvirkende årsak til at skatteandelene øker for de fleste gruppene. Også endringer i renter og dermed rentefradrag vil kunne påvirke skatteandelene. Den relativt betydelige reduksjonen i markedsrentene i løpet av 2003 har isolert sett bidratt til høyere skattandeler. På den annen side har overregulering av toppskattegrensene og bortfall av utbytteskatten medvirket til lavere skatt for de høyeste desilene de siste årene.

Tabell 2.13 viser fordeling av inntekt på de ulike inntektskomponentene for desilene. Desilenes andeler av lønnsinntekt-, nærings-inntekt og overføringer endret seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 2003. Den største endringen var for kapitalinntekter hvor desil 10 økte sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til 91,7 prosent i 2003. Bortsett fra desil 1 har de andre desilene redusert sin andel av de samlede kapitalinntekter. Desil 10s andel av lønnsinntektene øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 økt sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 24,8 prosent i 2003.

2.4.3 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for individer med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn

Tabell 2.14 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt. Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, og fra 9. til 10. desil er vi økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt. Renteinntektene var i 2003 relativt like i desilene 1 til 6. De gjennomsnittlige renteinntektene var om lag 4 ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene langt større. I 2003 var de gjennomsnittlige utbetalte utbyttene under 1 300 kroner for desilene 1 til 8. Desil 9 og desil 10 hadde derimot henholdsvis om lag 3 500 kroner og om lag 209 900 kroner i utbetalt utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/tap øker også (redusert tap) med økende inntekt Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viste et liknende mønster som for utbytte, men økningen fra 9 til 10 desil var klart mindre. Renteinntektene utgjorde den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men utgjør en relativt lav andel av desil 10s kapitalinntekter.

Utbetalt utbytte var i 2003 i gjennomsnitt nesten 5 ganger nivået i 1993. Nivået var om lag 4 ganger så høyt som i 2001 da man hadde en midlertidig skatt på utbytte. Utbetalt utbytte økte også med om lag 25 prosent fra 2002 til 2003. Dette skyldes i stor grad at aksjeselskapenes årsresultat ble doblet fra 2002 til 2003. Videre kan utbytteutbetalingene også være påvirket av den forventede skattereformen. Dette underbygges ved at aksjeselskapene fra 2002 til 2003 hadde en økning i innskutt egenkapital, mens den opptjente egenkapitalen ble noe redusert.

Renteinntektene i 2003 var noe lavere enn renteinntektene i 1993. Andre kapitalinntekter har i denne perioden økt noe. Økningen er sterkere for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at desil 1 til 9 hadde realisasjonstap, mens desil 10 hadde realisasjonsgevinster. Realisasjonstapet var desidert størst for desil 1 med i gjennomsnitt 14 500 kroner i 2003.

Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentilene 99 og 100) med høyest inntekt som også har de høyeste kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i persentil 100 (som besto av om lag 17 600 personer) om lag 2,1 mill. kroner i kapitalinntekter i 2003, noe som svarer til at denne prosentgruppen hadde vel 72 prosent av de samlede kapitalinntektene. For prosentene 99 og 100 samlet har andelen kapitalinntekter økt med om lag 25 prosentpoeng fra 1993 til 2003. Denne utviklingen skyldes hovedsakelig at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993.

2.4.4 Nærmere om sammensetningen av samlet inntekt etter skatt for individer med yrkesinntekt lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn

I analysen i 2.4.2. og 2.4.3 er det kun sett på yrkesaktive med relativt høy yrkesinntekt. I dette avsnittet ser vi nærmere på sammensetningen av inntekter til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som er positiv, men som utgjør mindre enn 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.15 viser at yrkesaktive med lav yrkesinntekt i gjennomsnitt har en mye lavere samlet inntekt enn yrkesaktive. Samlede overføringer utgjør gjennomgående en større andel for denne gruppen enn for yrkesaktive med større yrkesinntekt, jf. tabell 2.12. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at personer med relativt lav yrkesinntekt i større grad mottar trygdeytelser. Andelen næringsinntekt er relativt lav og varierer mellom 1,2 prosent og 8,1 prosent for desilene 2 til 9. Første desil har negativ næringsinntekt.

For de med høyest samlet inntekt, desil 10, utgjør kapitalinntektene 50,1 prosent av samlede inntekter. For desilene 2 til 9 utgjør kapitalinntektene under 7 prosent av samlet inntekt. Andelen kapitalinntekt i desil 1 er høyere, men utgjør svært lite i kroner. En oppslitting av 10. desil i persentiler viser at gjennomsnittlig samlet inntekt for personer i persentil 100 var vel 2 mill. kroner i 2003 hvorav kapitalinntektene utgjør over 90 prosent. Denne gruppen utgjør om lag 7000 personer.

2.4.5 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.16 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 6, mens desil 7 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,233. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler.

Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desil 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte.

De ulike inntektskomponentenes andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt har ikke endret seg vesentlig fra 1993 til 2003.

I gjennomsnitt utgjør overføringer vel 87 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2003, jf. tabell 2.17. Tabell 2.17 viser utviklingen i overføringer for pensjonister fra 1993 til 2003 for inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i overføringene for alle desilene i gjennomsnitt. For desil 1 har veksten vært størst (53,5 prosent), mens desil 10 har hatt den laveste veksten (23,1 prosent). Hovedårsaken til utjevningen i inntektene kommer av økningen i grunnbeløpet i pensjonsytelsene. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993. Desil 1 har fått en økning, mens desil 10 er den eneste gruppen som har fått en reduksjon i andelen av samlet inntekt siden 1993. Desil 1 har i gjennomsnitt en andel i 2003 som overstiger 100 prosent, noe som skyldes negative kapitalinntekter.

2.4.6 Utviklingen i inntektsfordelingen i perioden 1993 – 2003

I analyser av inntektsfordelinger er det behov for et summarisk mål på ulikhet som kan benyttes ved sammenlikning av inntektsfordelinger i ulike situasjoner. For eksempel kan virkninger på inntektsulikheten av endringer i skatte- og overføringsordninger belyses ved hjelp av endring i Gini-koeffisienten. Figur 2.2 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 2003 for individer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, for pensjonister og for fordelingen av lønnsinntekt, jf. vedleggstabell 7.4. For de to individgruppene ser vi på inntektene etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt.

Gini-koeffisientene er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt. Figur 2.3 viser at verdien varierer mellom om lag 0,21 og 0,25 for yrkesdeltakere og pensjonister.

Norge har tradisjonelt hatt en jevn inntektsfordeling relativt til andre europeiske land Ulikheter i fordelingen av ekvivalent disponibel inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer for europeiske land mellom om lag 0,25 og 0,43 6 , der Russland skiller seg ut med størst inntektsulikhet. Disse koeffisientene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare med tallene i figuren som måler inntektsulikhet for personer. Det illustrerer likevel hvordan inntektsulikhet varierer i forhold til skalaen for Gini-koeffisienten.

Figuren viser at samlet inntekt etter skatt har vært betydelig mer ujevnt fordelt blant pensjonister enn blant yrkestilknyttede i perioden. Gini-koeffisienten er høyere for pensjonister enn for yrkestilknyttede i alle årene bortsett fra 2000, 2002 og 2003. Fra tabell 2.13 og 2.16 framgår det at dette hovedsakelig skyldes at pensjonistenes yrkesinntekter (lønns- og næringsinntekter) er betydelig mer ujevnt fordelt enn blant yrkestilknyttede.

Figuren viser videre at forskjellene i samlet inntekt etter skatt for pensjonister er blitt redusert fra 1993 til 2002, spesielt fra 1997 til 1998 og fra 2002 til 2003. I begge disse periodene var det en relativt stor økning i grunnbeløpet og økning i særtilleggene, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Gini-koeffisienten for pensjonister er redusert fra 0,247 i 1993 til 0,233 i 2003.

Fra 2000 til 2001 var det en relativt betydelig reduksjon i Gini-koeffisienten for både pensjonister og yrkestilknyttede. Dette skyldes hovedsakelig en mer jevn fordeling av kapitalinntektene. Utbyttene i 2001 ble gjenstand for en midlertidig beskatning og som følge av dette ble utdelt utbytte i 2001 redusert kraftig i forhold til i 2000.

Den midlertidige skatten på utbytte ble fjernet fra 2002. Som følge av dette økte utbyttene betraktelig og fordelingen av kapitalinntekter ble skjevere. Gini-koeffisientene økte derfor fra 0,215 til 0,244 for yrkestilknyttede og fra 0,226 til 0,237 for pensjonistene fra 2001 til 2002. Utbytteinntektene økte betydelig også fra 2002 til 2003 og ga dermed en ytterligere økning i Ginikoeffisienten for yrkestilknyttede.

En skal imidlertid være varsom med å relatere hele endringen i ulikhet i perioden 2000 til 2003 til endringer i utbytte. Tabell 2.18 illustrerer likevel at inntektsulikhetene om lag har vært uendret i perioden 1999 til 2003 dersom man utelater utbytte fra inntektsbegrepet. Fra 2001 til 2003 har inntektsulikheten gått ned eksklusive utbytte i inntektsbegrepet, mens forskjellene har økt relativt mye når en ser på samlet inntekt inklusive utbytte.

Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede fra 1993 til 2003. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,248 i 2003. Økningen var betydelig fra 1999 til 2000 hvor Gini-koeffisienten steg fra 0,220 til 0,241. Dette har sammenheng med den relativt kraftige økningen av 10.desils andel av kapitalinntektene, jf. tabell 2.13. I 2001 var fallet desto kraftigere og Gini-koeffisienten ble redusert med 0,025 til 0,215.

En kan ellers legge merke til at Gini-koeffisienten er høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt. Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter, i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter.

Fordelingen av lønnsinntekt før skatt ble litt jevnere i perioden 1993 – 1995. Gini-koeffisienten ble redusert fra 0,202 i 1993 til 0,200 i 1995. Etter 1995 økte imidlertid forskjellene noe. I 2003 var Gini-koeffisienten 0,210.

Kilde: Registerbasert inntektsstatistikk (1993 – 2003). Statistisk sentralbyrå.

2.4.7 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.3 viser at denne forskjellen økte betydelig mellom 1993 og 1997 7 , ble redusert fram til 2001, men økte så igjen fra 2001 til 2003.

Den betydelige økningen i kvinners andel av kapitalinntektene fra 2000 til 2001 skyldes hovedsakelig det betydelige fallet i kapitalinntektene knyttet til aksjer. Kapitalinntektene fra aksjeutbytte og aksjegevinster, der kvinners andel er betydelig lavere enn tilsvarende andel for renteinntektene, utgjorde dermed en mindre andel av samlede kapitalinntekter. Vi ser av figuren at forskjellene økte kraftig igjen fra 2001 til 2003 hovedsakelig på grunn av mer enn en firedobling av aksjeutbyttene fra 2001 til 2003.

Fra 1993 til 1997 mottok menn mesteparten av økningen i kapitalinntekter. I tillegg ble kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå ble renteinntektene nærmere halvert fra 1993 til 1997. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997. I perioden 1997 – 1999 økte imidlertid renteinntektenes andel av kapitalinntektene, samtidig som kvinner økte sin andel av aksjeutbytte og aksjegevinster noe. I 1999 utgjorde kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster om lag 27 prosent. Økningen i forskjellene i fordelingen av kapitalinntekter mellom menn og kvinner fra 1999 til 2000 skyldes først og fremst en markant økning i aksjegevinster for menn.

Den ulike fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn som vises i selvangivelsesstatistikken kan være et resultat av at ulike inntektsarter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne endre bildet som er gitt i figur 2.3.

Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk, Statistisk Sentralbyrå.