NOU 2005: 16

Etter inntektsoppgjørene 2005

Til innholdsfortegnelse

5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

  • Etter en periode med bedring av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1996, økte timelønnskostnadene i årene fram til og med 2002 klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Økningen i de relative timelønnskostnadene i disse seks årene var større enn nedgangen gjennom første halvdel av 1990-tallet. Fra 1997 til 2000 svekket kronekursen seg om lag tilsvarende økningen i relative lønnskostnader for norsk industri. Fra våren 2000 og fram til utgangen av 2002 styrket imidlertid kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs seg markert. Samtidig holdt lønnsveksten i norsk industri seg klart høyere enn hos handelspartnerne. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med hele 15 prosent i 2001 og 2002 sett under ett. I 2003 bedret den kostnadsmessige konkurranseevnen seg igjen. Veksten i timelønnskostnadene avtok, og kronekursen svekket seg gjennomsnittlig med 3 prosent.

  • Den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg ytterligere i 2004. Timelønnskostnadene i norsk industri økte om lag på linje med handelspartnerne. Kronekursen svekket seg gjennomsnittlig med 3,8 prosent fra 2003 til 2004, målt ved industriens effektive valutakurs. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta anslås dermed å ha falt med 3,8 prosent i fjor. For 2003 og 2004 sett under ett var nedgangen i de relative timelønnskostnadene på 5,9 prosent.

  • Sammenliknbare tall for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 2002 lå 36 prosent over gjennomsnittsnivået for de viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. På bakgrunn av valutakursutviklingen og lønnsvekstanslagene for 2003 og 2004, anslår Beregningsutvalget at denne forskjellen ble redusert til 30 prosent i 2003 og ytterligere til 25 prosent i 2004.

  • Tilgjengelig statistikk indikerer at lønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg er høyere i Norge enn hos handelspartnere. Forskjellen er likevel klart mindre enn for industriarbeidere, og den har avtatt fra 2003 til 2004. Foreløpige beregninger for 2004 tyder på at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor i gjennomsnitt lå i størrelsesorden 15 prosent høyere enn for konkurrentene i de landene det var mulig å sammenligne med. Dette er en nedgang på 3 prosentpoeng fra 2003.

  • Regnskapstall for aksjeselskaper indikerer at lønnsomheten har avtatt i norsk industri de siste årene fram til 2002, men økte moderat i 2003. Ifølge tall fra nasjonalregnskapet falt lønnsomheten fram til og med 2003, men bedret seg moderat igjen i 2004.

  • I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene fra 1997 og fram til 2000, har disse holdt seg relativt stabile de siste fire årene. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har falt jevnt i 20 år, blant annet som følge av økt internasjonal arbeids­deling.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale vare- og tjenestebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville ha vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor internasjonal konkurranse. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenrikshandelen. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien spesielt og konkurranseutsatt sektor generelt, må bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes av nye. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som hos våre handelspartnere. En rimelig god utvikling i konkurranseevnen er derfor viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 5.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne 1 . Det understrekes at de angitte tallseriene ikke gir et fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men en antydning om tendenser. En nærmere utdyping av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt i avsnittene nedenfor.

Tabell 5.1 Enkelte indikatorer for industriens kostnadsutvikling i Norge i forhold til handelspartnerne1. Prosentvis endring fra året før

  Gjennomsnitt                    
1981-19901991-20001995-20041995199619971998199920002001200220032004
Relative timelønnskostnader i felles valuta20,3-0,81,11,8-0,61,7-0,82,0-1,14,89,8-2,0-3,8
Relative investeringsvarepriser for industrien i felles valuta3-0,9-1,40,144,5-0,4-1,9-2,3-2,4-3,72,54,5..
Rentedifferanse5 for nominelle renter korr. for valutakursendringer1,8-0,21,21,4-0,20,0-2,61,9-0,16,211,7-1,4-4,0
Relative konsumpriser i felles valuta0,8-0,80,42,6-0,72,0-2,40,2-1,03,97,3-2,3-4,6
Memo: Valutakurs61,40,8-0,1-2,40,1-1,03,70,92,1-3,1-7,43,03,8

1For de relative tallene inngår tall for Norge i telleren og handelspartnerne i nevneren. Ved omregning til felles valuta har en benyttet industriens effektive valutakurs. En sterkere kronekurs (dvs. et negativt endringstall for valutakursen) bidrar til å øke verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta. Dette er en indikasjon på svekket konkurranseevne. Motsatt vil en svakere kronekurs bidra til å redusere verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta.

2Differansen mellom vekst i timelønn i norsk industri justert for endringer i antall virkedager og timelønnsveksten hos handelspartnerne.

3Tall for investeringsvarepriser i industrien i utlandet dekker ikke alle handelspartnerne. I 2001 var dekningsgraden om lag 70 prosent. Andelen falt til 53 prosent i 2003.

4Gjennomsnitt 1995-2002.

5Rentenivået i Norge fratrukket rentenivået for gjennomsnittet av handelspartnerne i prosentpoeng.

6Industriens effektive valutakurs (konkurransekursindeksen). Nominell effektiv kronekurs er beregnet på grunnlag av kursene på norske kroner (NOK) mot valutaene for Norges 25 viktigste handelspartnere (geometrisk gjennomsnitt veid med OECDs løpende konkurranseevnevekter, beregnet som en kjedet indeks). Positive tall innebærer en svekkelse av den norske kronen.

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, Beregningsutvalget og enkelte nasjonale kilder.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Tabell 5.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før1

  Gjennomsnitt                    
1981-19901991-20001995-20041995199619971998199920002001200220032004
Lønnskostnader pr. time
Norsk industri9,04,34,84,64,14,45,95,95,86,25,24,31,9
Norsk industri, justert for endringer i antall virkedager9,04,34,83,94,14,46,26,25,15,95,24,62,9
Handelspartnerne7,14,43,84,64,73,63,33,23,94,23,53,73,1
Relative timelønnskostnader i nasjonal valuta21,7-0,11,0-0,7-0,50,82,82,91,01,51,60,9-0,2
Relative timelønnskostnader i felles valuta20,3-0,81,11,8-0,61,7-0,82,0-1,14,89,8-2,0-3,8
Memo:
Valutakurs31,40,8-0,1-2,40,1-1,03,70,92,1-3,1-7,43,03,8

1 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregning av industriens effektive valutakurs. Timelønnskostnadene inkluderer både funksjonærer og arbeidere i industrien. Dessuten inngår skifttillegg og overtidsbetaling i industriarbeiderlønningene, jf. avsnitt 3.1. Timelønnsveksten i de enkelte landene er gjengitt i vedleggstabell 7.5.

2 Differansen mellom vekst i timelønn i norsk industri justert for endringer i antall virkedager, og timelønnsveksten hos handelspartnerne. Endringer i antall virkedager påvirker ikke den underliggende kostnadsutviklingen. En økning på 1 virkedag fra et år til et annet vil anslagsvis redusere veksten i timelønnskostnadene i norsk industri med prosentpoeng.

3 Industriens effektive valutakurs, jf. tabell 5.1. Et positivt endringstall innebærer en effektiv svekkelse av norske kroner.

Kilde: Norge: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget, Handelspartnerne: Se tabell 7.5 i vedlegg 7.

Tabell 5.2 og figur 5.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 2 . Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten.

I årene 1989-1996 økte timelønnskostnadene i gjennomsnitt mindre i norsk industri enn hos handelspartnerne, etter at økningen hadde vært sterkere gjennom størstedelen av 1980-tallet. Fra 1988 til 1996 falt relative timelønnskostnader i felles valuta med om lag 14 prosent. I perioden 1997 til 2000 var timelønnsveksten for industriarbeidere klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Samtidig svekket kronen seg med nær 6 prosent. Målt i felles valuta var de relative timelønnskostnadene dermed om lag uendret i denne perioden. I 2001 og 2002 var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri fortsatt klart høyere enn hos handelspartnerne. Samtidig styrket kronekursen seg markert. De relative lønnskostnadene i norsk industri økte dermed kraftig målt i felles valuta. De relative timelønnskostnadene målt i nasjonal valuta økte med drøyt 3 prosent i 2001 og 2002, mens kronekursen styrket seg med over 10 prosent over disse to årene. Samlet sett økte dermed de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta med nær 15 prosent i denne perioden.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri avtok i 2003 og 2004. I 2003 var timelønnsveksten betydelig lavere enn i de foregående årene, men veksten var fortsatt høyere enn hos handelspartnerne. Til gjengjeld svekket kronekursen seg, og de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta falt dermed med 2 prosent. Timelønnskostnadene økte anslagsvis med 2,9 prosent fra 2003 til 2004. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra Eurostat og IMF anslås den gjennomsnittlige veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne til 3,1 prosent i samme periode. Sammen med en fortsatt svekkelse av kronekursen i 2004 på 3,8 prosent tyder dette på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri avtok med 3,8 prosent målt i felles valuta fra 2003 til 2004.

Figur 5.1 Relative timelønnskostnader i 
 industrien, 1980 til 2004. Indeks 1995=100

Figur 5.1 Relative timelønnskostnader i industrien, 1980 til 2004. Indeks 1995=100

Kilde: IMF, OECD, Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

Eurostat publiserer nå nye tall for veksten i timelønnskostnadene i industrien i de fleste EU-landene og USA. I denne rapporten er de nye tallene fra Eurostat benyttet fra og med 1998. Det endrede tallgrunnlaget gir etter alt å dømme et bedre bilde av lønnskostnadsveksten hos handelspartnerne:

  • Tallene tar hensyn til både direkte og indirekte kostnader. Direkte kostnader dekker kontante ytelser til arbeidstakere, som for eksempel lønn og overtidsgodtgjørelse. Indirekte kostnader omfatter blant annet naturalytelser, sosiale utgifter inklusive pensjonskostnader, opplæringskostnader og arbeidsgiveravgift.

  • Statistikken publiseres på kvartalsbasis. Dette gir i så fall et bedre grunnlag for å vurdere den løpende utviklingen i timelønnskostnadene hos handelspartnerne.

Tabell 5.3 Ulike faktorers bidrag til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i norsk industri. Bidrag i prosentpoeng

1998199920002001200220032004
Lønnskostnader pr. time, prosent15,95,95,85,75,74,31,9
Lønn per normalårsverk, prosent6,15,83,84,85,23,34,5
Avvik i prosentpoeng-0,20,12,00,90,51,0-2,6
Anslag på bidrag til avvik i prosentpoeng:
- Fravær0,20,40,20,30,40,4-1,1
- Overtid-0,1-0,10,3-0,50,20,9-0,7
- Ferie0,00,00,80,80,00,00,0
- Virkedager-0,3-0,30,70,30,0-0,3-1,0
- Andre arbeidskraftskostnader (inkl. strukturendringer)0,00,10,00,0-0,10,00,2

1 Utvalgets anslag på timelønnsvekst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Overgangen til det nye datagrunnlaget medfører kun mindre endringer i utvalgets beregninger for timelønnsveksten hos handelspartnerne. For perioden 1998-2003 er timelønnsveksten hos handelspartnerne nå beregnet til 3,6 prosent i årlig gjennomsnitt. Tidligere var årsveksten beregnet til 3,5 prosent.

Som beskrevet i boks 5.1, vil en rekke faktorer kunne bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og årslønnen, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 5.3 viser hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Pga. manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende dekomponering av lønnstallene for våre viktigste handelspartnere. Tallene i tabell 5.3 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 5.3) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.

Boks 5.1 Timelønnskostnader og årslønn

Timelønnskostnadene som omtales i dette kapittelet utgjør samlede lønnskostnader regnet per utførte timeverk. Lønnskostnadene inkluderer i prinsippet direkte lønnskostnader (alle lønnsutbetalinger inklusive overtidsgodtgjørelse og lønn under sykdom, fødselspermisjoner m.v. som betales av arbeidsgiver, samt naturallønn) og indirekte lønnskostnader (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter betalt av arbeidsgiver). Antall utførte timeverk regnes inklusive overtid og eksklusive fravær.

Årslønn for en lønnstakergruppe er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Ved beregning av årslønn forutsettes det at det gis full lønn under ferie, sykefravær, permisjoner m.v. Årslønnen kan dermed sies å gi et samlet uttrykk for veksten i de avtalte lønnssatsene for arbeidstakerne i gruppen som en betrakter.

Det følger av definisjonene ovenfor at bl.a. følgende forhold kan bidra til ulik utvikling i timelønnskostnader og årslønn:

  • endringer i overtid

  • endringer i betalt fravær, f.eks. sykefravær

  • endringer i antall virkedager, f.eks. pga. endringer i bevegelige helligdager og skuddår

  • endringer i arbeidsgiveravgift og pensjonspremier

  • endret sats for feriepenger

I tillegg til faktorene som er nevnt i strekpunktene ovenfor, vil forskyvninger i sysselsettingen mellom ulike regioner med forskjellig arbeidsgiveravgift bidra til at de samlede timelønnskostnadene for en lønnstakergruppe utvikler seg forskjellig fra årslønnen. Forskyvning i alderssammensetningen og endringer i antall som mottar pensjonsytelser fra bedriftene, vil også bidra til at timelønnskostnadene utvikler seg forskjellig fra årslønnen.

I 2003 var veksten i timelønnskostnadene i industrien høyere enn veksten i lønn per normalårsverk. Økt sykefravær og redusert overtid bidro til å trekke timelønnskostnadene opp sammenliknet med lønnsveksten per normalårsverk. Fore­løpige tall tyder på at veksten i timelønnskostnadene var markert lavere enn veksten i lønn per normalårsverk i 2004. Dette skyldes det kraftige fallet i sykefraværet i løpet av fjoråret, økt overtid, samt en økning i antall virkedager sammenliknet med året før.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 3 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på 3,1 prosent i 2005. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til slike lønnsprognoser.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktige for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.4 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen, basert på sammenlikning av henholdsvis renter og investeringsvarepriser.

Tabell 5.4 Enkelte indikatorer for kapitalkostnader i industrien1

Gjennomsnitt
1981-19901991-20001995-20041995199619971998199920002001200220032004
Nominelle korte renter, nivå2:
Norge13,36,95,35,54,93,75,86,56,87,26,94,12,0
Handelspartnerne9,76,24,26,65,04,74,83,64,74,23,42,52,3
Rentedifferanse korr. for endringer i valutakurs1,8-0,21,21,4-0,20,0-2,61,9-0,16,211,7-1,4-4,0
Investeringsvarepriser i industrien3
Norge5,61,0-0,12,80,5-2,02,1-0,90,30,1-2,5-1,51,8
Handelspartnerne45,11,60,950,80,80,90,80,62,00,90,8....
Relative investeringsvarepriser i nasjonal valuta40,5-0,6-0,952,0-0,3-2,91,3-1,5-1,7-0,8-3,3....
Relative investeringsvarepriser i felles valuta4-0,9-1,40,154,5-0,4-1,9-2,3-2,4-3,72,54,5....

1 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.

2 3-måneders pengemarkedsrenter.

3 Prosentvis endring fra året før.

4 Tall for investeringsvarepriser i industrien i utlandet dekker ikke alle handelspartnerne. I 2001 var dekningsgraden om lag 70 prosent. Andelen falt til 53 prosent i 2002.

5 Gjennomsnitt for årene 1995-2002.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og EcoWin.

Som det framgår av tabell 5.4, har det vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen for kortsiktige pengemarkedsrenter når en justerer for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet var det om lag like billig å låne i norske kroner som i en vektet kurv av handelspartnernes valutaer. Både i 2001 og 2002 var det klart dyrere å låne i norske kroner. Dette skyldtes både en høy rentedifferanse og en betydelig styrking av kronekursen. I 2001 var rentedifferansen korrigert for endringer i valutakursen 6,2 prosent, mens den i 2002 var nær 12 prosent.

Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, og i gjennomsnitt avtok den nominelle rentedifferansen mot handelspartnerne til 1,6 prosentpoeng. Samtidig svekket kronen seg, slik at kostnadene ved å låne i norske kroner var lavere enn gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I løpet av 2004 falt den nominelle rentedifferansen ytterligere, og for året sett under ett var rentedifferansen på -0,3 prosentpoeng. Korrigert for endringer i valutakursen falt rentedifferansen med -4,0 prosent i 2004.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. Investeringsvareprisene i industrien målt i nasjonal valuta økte noe mindre i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere i perioden 1995-2002. Målt i felles valuta økte imidlertid investeringsvareprisene moderat, noe som må ses på bakgrunn av at kronekursen styrket seg i 2001 og 2002. Tallene er imidlertid usikre, og en bør derfor være forsiktig med å tillegge små endringer fra det ene året til det andre betydning. Over tid vil en vente at investeringsvareprisene viser mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette har sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes også av prisen på andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft og kapital. Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i vedlegg 4. Fra tabell 5.5 ser vi at elektrisitetskostnadene gjennomgående har vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne siden 1980. Prisforskjellen på elektrisitet ble redusert i perioden 1980-1989, før den økte fram til 1993. Fra 1993 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. De siste årene har norsk industri betalt om lag en tredel for bruk av elektrisitet i forhold til prisnivået hos handelspartnerne.

Tabell 5.5 Elektrisitetspriser for industrien

1980198919941995199619971998199920002001200220032004
Elektrisitetspriser i US dollar pr. kWh:
Norge0,0150,0300,0200,0220,0250,0240,0190,0190,0150,0180,0210,0220,023
Handelspartnerne0,0530,0590,0710,0770,0740,0650,0670,0630,0560,0570,0600,063..
Relative elektrisitetspriser, prosent128,350,827,629,033,136,628,928,827,032,035,734,9..

1 Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået for handelspartnerne.

Kilde: International Energy Agency, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Felles­organisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 6 prosent av omsetningen i 2001. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 4 prosent av omsetningen i 1999. Tall fra AT Kearney, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 3 prosent av omsetningen i 1998. Tallene kan derfor tyde på at norske bedrifter har en konkurranseulempe i form av høyere transportkostnader.

Tabell 5.6 Konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne. Prosentvis endring fra året før1

Gjennomsnitt
1981-19901991-20001995-20041995199619971998199920002001200220032004
Konsumpriser
Norge7,62,32,12,41,22,62,32,33,13,01,32,50,4
Handelspartnerne5,32,31,82,31,81,61,11,22,02,31,91,91,5
Relative konsumpriser i nasjonal valuta2,20,00,30,1-0,61,01,11,11,10,6-0,60,6-1,0
Relative konsumpriser i felles valuta20,8-0,80,42,6-0,72,0-2,40,2-1,03,97,3-2,3-4,6

1 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.

2 Valutakursutviklingen er angitt i tabell 5.1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

Transportkostnader er imidlertid ikke uavhengig av lønnskostnadene. Mer generelt sier tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien indirekte noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien. For å utfylle dette bildet har tabell 5.6 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

Fram til 2001 var prisveksten hos handelspartnerne gjennomgående noe lavere enn i Norge. I 2002 var imidlertid konsum­pris­veksten noe lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette må ses på bakgrunn av merverdiavgiftsreformen i 2001, som bidro til å trekke opp prisveksten i 2001, mens den bidro til å trekke ned prisveksten i 2002. I 2004 var konsumprisveksten markert lavere i Norge enn hos handelspartnerne, noe som bl.a. må ses i lys av at elektrisitetsprisene i Norge falt tilbake til et mer normalt nivå, etter en markert økning vinteren 2002-2003.

5.2 Produktivitetsutviklingen

Høyere vekst i arbeidskraftsproduktiviteten i Norge sammenliknet med handelspartnerne bidrar isolert sett til en bedring av konkurranseevnen. Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands vil i prinsippet kunne motvirke denne svekkelsen. Gjennomsnittlig produktivitetsvekst i industrien i Norge, målt ved bruttoprodukt per timeverk, har imidlertid vært lavere enn hos handelspartnerne i samme periode. Nasjonalregnskaptall tyder på at produktivitetsveksten har vært mer på linje med handelspartnerne de siste fem årene.

Det er stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene. Det er også ulike mål på arbeidskraftsproduktivitet, noe som gir et mer nyansert bilde av den relative produktivitetsutviklingen. Blant annet er svekkelsen i relativ produktivitet langt mindre dersom en måler produktivitet ved produksjon per timeverk.

Boks 5.2 Produktivitetssammenlikninger

Usikkerheten i produktivitetstallene (bruttoprodukt i faste priser delt på antall utførte timeverk) er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering kan variere mellom ulike lands nasjonalregnskap. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i løpende priser i felles valuta i større grad utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Ulike deflateringsmetoder slår dermed direkte ut i ulik produktivitetsutvikling. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til utviklingen i enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles vanligvis som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1981 til 2002 var svekkelsen av relativ produktivitet i industrien målt ved bruttoprodukt 27 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Svak produktivitetsutvikling i enkelte skjermede næringer, som forlag og grafisk industri, har likevel bidratt til relativt lav produktivitetsvekst i norsk industri. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk, er svekkelsen langt mindre enn om en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk. Fra 1981 til 2002 var svekkelsen i relativ produktivitet i industrien målt på denne måten 6 prosent. De siste fem årene tyder nasjonalregnskapstall på at produktivitetsveksten i norsk industri har tatt seg opp sammenliknet med gjennomsnittet på 1990-tallet.

Tabell 5.7 Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten. Prosentvis endring fra året før

Gjennomsnitt
1981-19901991-20001995-20041995199619971998199920002001200220032004
Produktivitet målt ved produksjon
Hele økonomien
- Fastlands-Norge2,33,23,13,03,34,83,03,12,64,52,51,41,2
Markedsrettet virksomhet1
- Fastlands-Norge3,44,13,33,55,14,72,12,93,15,62,01,00,8
Industrien
- Norsk industri3,82,83,31,83,83,93,93,81,25,42,71,81,8
- Handelspartnerne23,24,33,933,21,95,73,94,47,22,32,2....
- Relativ produktivitet0,6-1,4-0,53-1,51,8-1,70,0-0,6-5,63,00,4....
Produktivitet målt ved bruttoprodukt
Hele økonomien
- Fastlands-Norge1,52,52,52,52,52,31,72,13,33,32,61,91,5
- Handelspartnere2,62,01,52,11,31,81,21,32,10,61,91,5
- Relativ produktivitet-0,50,50,90,41,20,50,50,81,12,80,70,4
Markedsrettet virksomhet1
- Fastlands-Norge3,44,13,34,34,53,3-0,82,14,54,81,91,40,9
- Handelspartnerne2..2,21,71,81,92,41,71,92,10,41,51,7
- Relativ produktivitet..1,71,22,52,70,9-2,40,12,34,30,90,1
Industrien
- Norsk industri2,30,81,61,11,9-0,6-2,03,72,83,12,81,42,1
- Handelspartnerne22,93,53,442,51,35,62,83,36,41,53,33,7
- Relativ produktivitet-0,6-2,6-1,84-1,40,6-5,9-4,70,3-3,41,6-0,5-2,2

1 Markedsrettet virksomhet er samlingen av produksjonsenheter som henter mer enn 50 prosent av sine inntekter fra salg i markedet. Det er betydelige forskjeller mellom land når det gjelder hvilke aktiviteter i økonomien som er offentlige og hvilke som faller inn under definisjonen markedsrettet virksomhet. Ettersom produktivitet i offentlig sektor er definisjonsmessig fastsatt, og varierer noe mellom ulike land, vanskeliggjør dette produktivitetssammenlikningene for hele økonomien og markedsrettet virksomhet.

2 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.

3 Gjennomsnitt 1995-2002.

4 Gjennomsnitt 1995-2003.

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne de siste 10 årene, jf. figur 5.3. Dette gjenspeiler at den relativt svake utviklingen i produktiviteten ifølge nasjonalregnskapstallene blir motvirket av en tilsvarende sterkere prisvekst på norske industriprodukter. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

  • Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

  • Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

  • Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høyere prisvekst for å kompensere for lav produktivitetsvekst.

Figur 5.2 Relativ produktivitet i industrien målt ved produksjon
 og bruttoprodukt. 1981 til 2002 (2003). Indeks 1995=100.

Figur 5.2 Relativ produktivitet i industrien målt ved produksjon og bruttoprodukt. 1981 til 2002 (2003). Indeks 1995=100.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Figur 5.3 Relativ utvikling i bruttoprodukt pr. timeverk i industrien.
 1981 til 2003. Faste priser og løpende priser i felles
 valuta. Indeks 1995=100.

Figur 5.3 Relativ utvikling i bruttoprodukt pr. timeverk i industrien. 1981 til 2003. Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 1995=100.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Dersom den høyere prisveksten på norske industriprodukter skyldes de to første forholdene, vil den relativt svake produktivitetsveksten i norsk industri ikke nødvendigvis innebære en tilsvarende svekkelse av konkurranseevnen. Dersom den relativt sterke prisveksten skyldes at skjerming gjør at deler av industrien kan kompensere for svak produktivitetsvekst ved høy prisvekst, er det større grunn til bekymring.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

Tallene i tabell 5.7 viser videre at produktivitetsveksten i den norske fastlandsøkonomien ifølge nasjonalregnskapstall har vært sterkere enn hos handelspartnerne gjennom 1990-tallet og fram til 2003. Produktivitetsveksten i markeds­rettet virksomhet har også vært sterkere i Norge enn hos handelspartnerne, ifølge disse tallene. Store måleproblemer innebærer imidlertid at sammenlikninger i produktivitetsutviklingen mellom land må brukes med stor varsomhet. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er enda mer komplisert enn for vareproduserende næringer, bl.a. fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. Reviderte nasjonalregnskapstall viser en klart høyere produktivitetsvekst innen en del tjenesteytende næringer gjennom 1990-tallet enn tidligere anslått. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er viktig fordi tjeneste­ytende næringer utgjør en stor og stadig økende andel av økonomien.

5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i nærings-livet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Kravet til lønnsomhet har trolig økt som følge av økt globalisering og ster­kere internasjonal konkurranse. Selv om lønnsomhetsutviklingen i norsk industri ser ut til å ha vært noe svakere enn hos handelspartnerne fra 1995 til 2003, er forskjellen langt mindre enn det utviklingen i relative lønnskostnader og produktivitet isolert sett skulle tilsi. Dette henger antagelig sammen med at norsk industri trolig har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig «terms of trade»-gevinst i samme periode, jf. også drøftingen i avsnitt 5.2.

Boks 5.3 Indikatorer for lønnsomhetsutviklingen

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital, og er basert på tall fra nasjonalregnskapet. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i kjente nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.

Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

I) driftsresultatandel = driftsresultat/totale faktorinntekter

II) kapitalavkastningsraten = driftsresultat/verdien av kapitalbeholdningen

Driftsresultatandelen fanger opp sentrale forhold som påvirker lønnsomheten. F.eks. vil økende lønnskostnader føre til redusert driftsresultatandel, noe som isolert sett innebærer redusert lønnsomhet og svekket konkurranseevne. Kapitalavkastningsraten er en indikator for hvor mye kapitaleierne får igjen i forhold til innsatsen (innskutt realkapital).

Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

III) driftsmargin = driftsresultat / driftsinntekter

IV) totalrentabilitet = (resultat før ekstraordinære poster + finanskostnader) / totalkapital

V) egenkapitalandel = egenkapital pr. 31.12 / sum eiendeler pr. 31.12

Driftsmarginen kan beregnes brutto eller netto, dvs. henholdsvis før og etter ordinære avskrivninger. I internasjonale sammenlikninger brukes ofte brutto driftsmargin pga. ulike avskrivningsregler i forskjellige land. Ulik kapitalinnsats og ulik omløpshastighet for kapitalen i ulike bransjer innebærer at identiske driftsmarginer kan gi forskjellig kapitalavkastning. Driftsmargin er dermed mer egnet til å analysere utviklingen i lønnsomheten innen en bransje, enn utviklingen i lønnsomheten mellom ulike bransjer.

Totalrentabiliteten beregnes som resultatet i forhold til kapitalen i bedriften. Det er resultatet inklusive kostnader knyttet til lånefinansieringen som er relevant for å beregne avkastningen på hele kapitalen. For totalrentabiliteten måles resultatet uavhengig av om kapitalen er finansiert av egenkapitalen eller av lånte midler. Totalrentabilitetsmålet svarer i prinsippet til makrolønnsomhetsmålet kapitalavkastningsraten . Ulike metoder for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet bidrar imidlertid til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene.

God lønnsomhet ett bestemt år vil ikke nødvendigvis innebære noen garanti for god lønnsomhet i fremtiden dersom lønnsomheten i det bestemte året skyldes en forbigående oppgangskonjunktur. Generelt, og spesielt i sykliske og svært konkurranseutsatte bransjer eller i bransjer med stor forretningsmessig risiko, vil en tilfredsstillende soliditet være nødvendig for å sikre bedriftens eksistens gjennom konjunkturforløpet. Soliditeten måles ofte ved egenkapitalandelen. Ulike bransjer krever ulik soliditet fordi risikoen i ulike bransjer er forskjellig.

I dette avsnittet presenteres indikatorer for lønnsomhetsutviklingen, både i industrien og i øvrige næringer. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 5.4.

5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.6 i vedlegg 7 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten . Det er usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen mellom land, blant annet som følge av at det statistiske kildegrunnlaget i de ulike landene kan være av varierende kvalitet.

Tabellen viser at lønnsomheten gjennom de siste ti årene har utviklet seg noe ulikt mellom de forskjellige næringsgruppene. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten de siste årene fram til 2003, noe som kan ses i sammenheng med svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i samme periode. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall bedret imidlertid lønnsomheten seg moderat i 2004. Det var også en oppgang innen varehandel, post- og telekommunikasjon og forretningsmessig tjenesteyting.

I vedleggstabell 7.7 presenteres tall for lønnsomhetsutviklingen i perioden 1994-2003 for Fastlands-Norge og enkelte utvalgte land. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet «brutto driftsresultatandel», definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).

Vedleggstabell 7.7 viser følgende trekk ved utviklingen i lønnsomheten i Norge sammenliknet med enkelte av våre handelspartnere:

  • Både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne avtok lønnsomheten i perioden 1995-2003. Nedgangen i lønnsomheten var imidlertid noe sterkere i Norge enn hos handels­partnerne.

  • Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-2003 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger.

  • Lønnsomheten i industrien i Danmark, Finland og Tyskland har i samme periode vært relativt stabil. I 2002 var lønnsomheten i norsk industri på linje med lønnsomheten i Danmark, noe høyere enn i Tyskland, men lavere enn i Finland.

I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike størrelser.

5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.8 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.

Tabellen viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, har falt etter 1995. Nedgangen har ifølge regnskapsstatistikken vært noe sterkere enn det nasjonalregnskapstallene viser 4 . For varehandel, hotell og restaurant avtok lønnsomheten fram til 2000, men økte igjen i perioden 2001-2003. For de øvrige næringene tyder tallene på en generell nedgang i lønnsomheten fram til 2002. Kraftigst har nedgangen vært innen samferdsel, der totalrentabiliteten falt fra 6,9 prosent i 1997 til 0,4 prosent i 2002. Dette har trolig både sammenheng med sterk nedgang i lønnsomheten innen luftfart og lavere lønnsomhet innen telekommunikasjon. Lønnsomheten ser derimot til å ha bedret seg i løpet av 2003. Driftsmarginen økte innen både industrien, samferdsel og forretningsmessig tjenesteyting i 2003. Totalrentabiliteten økte innen samtlige næringer utenom industrien.

Vedleggstabell 7.9 viser utviklingen i bedrifts­økonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1995-2003. 5

Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden 1995-2000, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten, var lønnsomheten relativt stabil i både EU og Japan. I USA økte lønnsomheten målt ved totalrentabiliteten, mens den var relativt stabil målt ved driftsmarginen. Lønnsomheten i norsk industri sank dermed relativt til lønnsomheten hos våre viktigste handelspartnere. Lønnsomheten i både norsk, europeisk og amerikansk industri falt i perioden 2000-2002, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. I 2003 tyder tallene på at lønnsomheten i både USA og Japan tok seg noe opp igjen.

Siden 1995 har egenkapitalandelen i norsk industri økt med om lag 10 prosentpoeng. I samme periode har egenkapitalandelen i USA og EU vært relativt stabil. Også i Japan har egenkapitalen økt, selv om økningen ikke har vært like sterk som i Norge. I 2003 var egenkapitalandelen i industrien høyere i Norge enn i USA, men noe lavere enn i Japan.

5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land.

5.4.1 Innledning

De nordiske forhandlings- og lønnsdannelses­modellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Industriarbeidere er en relativt homogen gruppe og har gjerne vært referansegruppe for andre tariffoppgjør. Men andelen industriarbeidere faller, og behovet for andre og bredere grupper er mer aktuelt.

Med bakgrunn i diskusjon i Beregningsutvalget, tilrådinger i Holdenutvalgene og utviklingen av internasjonal sammenliknbar lønns- og lønnskostnadsstatistikk, tar utvalget etter hvert sikte på å presentere relative kostnadstall for en noe bredere kategori enn den tradisjonelle industriarbeidergruppen. I denne rapporten bygges det på et noe annet kildemateriale og med noen færre land med i sammenlikningene enn for industriarbeidere. Fordi direkte sammenliknbar lønnskostnadsstatistikk lar vente på seg, har man ennå ikke kommet langt nok på dette punktet til at kvaliteten og sammenliknbarheten er god nok, men materialet presentert i avsnitt 5.4.3 danner likevel basis for noen hovedkonklusjoner. I boks 5.5 har utvalget forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter i flere land, og avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjør lønnssummen for funksjonærer om lag 50 prosent av lønnssummen i industrien. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning. Arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene er forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere kan være svært forskjellig. Innføring av ISCO-yrkesklassifiseringssystem bidrar også til at begrepene arbeidere og funksjonærer etter hvert kan bli supplert/ erstattet av statistikk med mer presise betegnelser på yrker og/eller utdanning.

I tråd med endringene av konkurranseforholdene mellom nye EU-land og norsk arbeidskraft vil utvalget fremover vurdere relative lønnskostnader ovenfor flere land/grupper, samt vurdere alternative kilder.

5.4.2 Industriarbeidere

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.

Tabell 5.8 og 5.9 viser lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i forhold til våre samhandelsland, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Figur 5.4 Lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere
 i Norge i forhold til handels­partnerne. Handelspartnerne=100

Figur 5.4 Lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge i forhold til handels­partnerne. Handelspartnerne=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Lønnskostnadsnivået for norske industri­arbeidere lå for 2002 på topp med 36 prosent høyere lønnskostnader enn gjennomsnittet for handelspartnerne som er med i tabell 5.8 og 5.9, regnet i norske kroner. Utvalget anslår at de til­svarende relative lønnskostnadene for 2004 lå anslagsvis 25 prosent høyere enn konkurrentene.

Nivåsammenlikningene omfatter ca. 97 prosent av konkurrentene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for knapt 3 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn. Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland, både tidligere Øst- og Vest-Tyskland er med i tallene fra 1993.

Lønnskostnadstallene er basert på datasammenlikninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Direkte sammenliknbare nivåtall pr. dato finnes frem til 2003. Derfor har man som bakgrunn for endringene av relativt lønnsnivå fra 2003 til 2004 blant annet lagt til grunn ulikhetene i lønnsveksten mellom land fra 2003 til 2004 for alle indu­striansatte som er benyttet i tabell 7.5 i vedlegg 7. For Norge har industriarbeidere hatt noe lavere kostnadsvekst enn det som ligger til grunn for tabell 7.5, hvor også funksjonærer er med.

Tabell 5.9 indikerer hvilken retning og størrelsesorden relative lønnskostnader for industriarbeidere i forhold til enkeltland har beveget seg fra 2003 til 2004.

I tabell 5.8 er det satt opp relative nivåtall for noen grupper av land i forhold til lønnsnivå for norske industriarbeidere.

Tabell 5.8 Lønnsnivå for industriarbeidere i Norge i forhold til gjennomsnitt av grupper av land (Handelspartnerne = 100)

19801990199519981999200020012002200320041
Alle112121113119122119125136130125
Nordiske land2100106107107110109118126116111
Euro-landene3109114101113120122125135126121
Ikke-Euroland4114128123122123117125136133128

1 Anslag for 2004.

2 Nordiske land i tabellen omfatter Danmark, Sverige og Finland.

3 Euroland omfatter Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland, Østerrike, Finland, Irland, Spania, Hellas og Portugal.

4 Ikke Euroland omfatter Danmark, Sverige, Sveits, USA, Japan, Sør-Korea, Canada og Storbritannia

Tallmaterialet fra BLS er revidert tilbake mer eller mindre for alle land i tråd med nye opplysninger, men dette endrer i hovedsak ikke de relative lønnskostnadene i forhold til Norge vesentlig. Den største endringen har skjedd for Danmark, hvor nivået er revidert opp. Dette fører til at lønnskostnadsnivået for danske industriarbeidere lå noe over Norge både i 2003 og 2004. Fra 2003 til 2004 var det særlig utviklingen av den danske kronekursen som bidro til dette.

Mot gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 5.8 økte lønnskostnadsnivået i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Det var sterkest relativ lønnskostnadsvekst i forhold til eurolandene. Etter 2002 har lavere lønns­kostnadsvekst i Norge enn tidligere og endrede valutakurser bidratt til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå i perioden før.

Overfor enkeltland og overfor våre viktigste konkurrentland lå lønnsnivået for norske industriarbeidere i hele 1990-årene stort sett blant de 2-4 landene (tabell 5.9) med høyeste lønnskostnadsnivå, sammen med Tyskland og tidvis Belgia og Sveits. Gjennomsnittsforskjellene mellom landene for øvrig ble mindre i perioden. I 2001 var norsk lønnskostnadsnivå for industriarbeidere høyest av 19 konkurrentland som er sammenlignet. Ved innføring av euro er det kun forskjellen i lønnskostnadsutvikling mellom euro-landene internt som endrer relativt nivå mellom dem. For disse landene ser det ut til at det etter felles euro er en sterkere tilnærming internt mellom disse landene. Dette bidrar også til at de relative lønnskostnadene for norske industriarbeidere ovenfor Irland, Italia, Spania, Hellas og Portugal har nærmet seg noe, mens andre høykostnadsland innenfor euroområdet har et langt lavere lønnskostnadsnivå i dag enn Norge i forhold til 2000/2001. Dette gjelder spe­sielt Tyskland, Belgia og Østerrike. I USA og Japan har lønnskostnadsnivået i felles valuta avtatt klart i forhold til Norge de to siste årene.

Tabell 5.9 Totale lønnskostnader1 for voksne industriarbeidere i norske kroner2. Indeks Norge=100

19801990199520002001200220032004
Danmark948410210010094102105
Norge100100100100100100100100
Tyskland10510212410097899598
Belgia113891139590838892
Finland72991008685798689
Sveits96971209393878890
Nederland10484998584798587
Sverige10898888979748084
Østerrike77831048482758081
Frankrike7772796867626769
Storbritannia6559577471656568
USA8570718687777066
Irland5255575659566164
Japan4860959783686463
Canada7574677370616162
Italia7081676259555861
Spania5153524746434749
Hellas3-32373535343737
Sør-Korea-17303633333333
Portugal1818222020182021

1 Lønnsbegrepet er lønn og indirekte personalkostnader per arbeidet time.

2 Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser på Oslo Børs.

3 Av mangel på data fra BLS etter 2000, er lønnsnivået som da ble oppgitt fremskrevet med vekstprosent og kildemateriale for lønnskostnader i tabell 7.5, justert for valutakurser.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS). For 2004: Lønnsnivå i 2003 er fremskrevet med lønnskostnadsveksten og kildematerialet i tabell 7.5 i vedlegg 7. Valutakurser fra Norges Bank.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tallmaterialet gir grunnlag for en slik oppsplitting frem til 2003. Tabell 5.10 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn pr. arbeidet time og indirekte personalkostnader var i 2003, målt i norske ­kroner. I 2003 hadde danske industriarbeidere høyeste lønn pr. arbeidet time. For de indirekte personalkostnadene hadde 12 av de 19 landene i tabell 5.10 høyere prosentvis kostnadspåslag i forhold til lønn for arbeidet tid enn Norge. Målt i kroner (felles valuta) hadde 9 av de 19 landene høyere indirekte lønnskostnader enn Norge.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er på et usikkert grunnlag anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. Lønnskostnadsforskjellene mellom bransjer i f.eks. Japan og USA kan være store, mens bransjeforskjellene i Tyskland og i nordiske landene er langt mindre.

Tabell 5.10 Direkte og totale lønnskostnader for voksne industriarbeidere. I norske kroner i 20031

Gj.snitt timefortj. pr. arbeidet timeIndirekte personalkostnader i % av lønn for arbeidet tid2Totale lønnskostnader pr. arbeidet time
Kr/time%Kr/time
Danmark16736,8228
Norge15841,8223
Tyskland12175,2212
Sveits12854,0197
Belgia9998,3196
Finland10975,5192
Nederland11368,2190
Østerrike9393,9179
Sverige10767,6179
USA11139,6171
Frankrike8183,6149
Storbritannia9946,1144
Japan8469,9142
Canada10037,1137
Irland10232,4135
Italia6891,0130
Spania5978,9106
Hellas--82
Sør-Korea--73
Portugal2668,044

1 Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser på Oslo Børs.

2 Indirekte personalkostnader pr. faktisk arbeidet time i tillegg til lønn for arbeidet tid. Gjelder både lønn for ikke-arbeidet tid (lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader.

Kilde: Bureau of Labor Statistics, USA

5.4.3 Internasjonale sammenlikninger av timelønnskostnader for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet

Beregninger med utgangspunkt i tall fra Eurostat viser at timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet er høyere i Norge enn for gjennomsnittet av handelspartnere.

Figur 5.5 viser at norske lønnskostnader pr. arbeidet time for alle ansatte i de nevnte næringene i gjennomsnitt i 2004 var 15 prosent høyere enn i de landene som er med i sammenlikningen. For industriarbeidere alene lå vektet gjennomsnitt for tilsvarende land 25 prosent høyere. Forskjellen i lønnskostnadsnivå til andre land reduseres dermed med om lag 10 prosentpoeng når funksjonærene og bransjene ovenfor tas med. En hovedforklaring på dette er at de relative forskjellene for funksjonærer mellom Norge og konkurrentene er klart mindre. Dette gjelder også industrifunksjonærer. Likevel er lønnskostnadsnivået også for industrifunksjonærer høyere enn i konkurrentlandene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for timelønnskostnader for et aggregat Eurostat kaller «Industry». Dette aggregatet inneholder industri og bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg og anlegg. For de fleste landene foreligger det nivåtall i 2000.

I figuren under er disse nivåene fremskrevet til 2004 ved hjelp av vekstrater for timelønnskostnader for alle ansatte i industrien.

Figur 5.5 Timelønnskostnader i Norge i forhold til handelspartnerne
 i 2004 for alle ansatte i industri og bergverk, elektrisitet-, gass-
 og vannforsyning og bygg og anlegg. Handelspartnerne=100.

Figur 5.5 Timelønnskostnader i Norge i forhold til handelspartnerne i 2004 for alle ansatte i industri og bergverk, elektrisitet-, gass- og vannforsyning og bygg og anlegg. Handelspartnerne=100.

Kilde: Eurostat, IMF, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

Boks 5.4 Lønnsbegreper og lønnskomponenter i sammenlikningene.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader (Se forøvrig boks 5.5). Basis for beregningene i tabell 5.9 og 5.10 er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidede timer i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær etc. betalt av bedriften) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid.

Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig del. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f. eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenlikningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenlikning når man ser bort fra disse kostnadene. I de land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de utelatte kostnadene mindre enn 4 prosent av de totale lønnskostnadene. I noen land, særlig i Norden, kan de utelatte kostnadene være påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse. Slike kostnader kan i andre land være frivillige og/eller driftskostnader, ikke knyttet til lønn.

De indirekte lønnskostnadene skal i prinsippet (i tabellene) også inkludere arbeidsgivers bidrag til pensjon, uførhet og andre ordninger som innebærer innbetaling til «fond» som kommer til utbetaling nå eller senere. Dette betyr at en del av kostnadene for bedriften er relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer («utsatt inntekt»).

For de fleste konkurrentlandene i tabellen har tyngdepunktet i aldersfordelingen beveget seg oppover. Dette innebærer sannsynlig en øket kostnadsmessig belastning på lønnskostnadene pr. time fra pensjonsordninger. Det finnes en rekke ordninger som er svært ulike mellom land. For eksempel i Italia og Storbritannia fungerer slike ordninger vanligvis som forsikringsordninger. I slike land vil slike kostnader være lettere å plassere regnskapsmessig og innrapporteres som lønnskostnad. For andre land kan fordelingene være noe mer usikre mellom lønn og andre kostnadskomponenter. I land med ordninger som mer er basert på arbeidstakers innbetalinger, vil sannsynlig dette reflekteres i lønnsnivået i de respektive land.

Flere forhold taler for at nåværende pen­sjonskostnader bare delvis er med i tallene foran. Kildematerialet for slike kostnader er basert på undersøkelser noe tilbake i tid, samtidig som det har vært en betydelig generell økning i slike kostnader de siste årene (i alle fall etter årtusenskiftet) i flere land. Sannsynligvis er lønnskostnadene som følge av dette undervurdert noe i de fleste landene. Samtidig kan det være store forskjeller mellom land som ennå ikke er kommet tilsyne i de statistiske sammenlikningstallene. Utvalget vil på bakgrunn av en standardisering av lønnskostnader, særlig innenfor EØS-området, ta slike forhold med ved sammenlikning av lønnsnivå mellom land når opplysninger foreligger.

Et viktig element er også bonusutbetalinger. Dette skaper stadig større usikkerhet i sammenlikningen mellom land.

Boks 5.5 Bruk av Eurostats nye kostnadsstatistikk. Viktige forutsetninger og forskjeller i forhold til sammenlikningen for industriarbeidere.

I sammenlikningene i 5.4.3 er OECD og EU-kommisjonen kilden for nivåtall og fremskrivingen av lønnskostnadene hos handelspartnerne.

Periodiseringen

Bakgrunnsmaterialet er Eurostats arbeidskraftkostnadsundersøkelse hvert 4. år (1996, 2000, 2004 osv.), hvor man etablerer nivåtall. I de mellomliggende årene må man fremskrive nivåtallene med indekser.

En forordning om produksjon av kvartalsvis arbeidskraftkostnadsindeks innenfor EU/EØS-landene ble vedtatt i 2003. Utvalget vil vurdere bruken av denne i fremskrivingen av de mellomliggende årene for de landene som produserer denne indeksen. Av de landene man tradisjonelt har sammenliknet norske lønnskostnader med, vil alle land unntatt USA, Japan, Canada, Sveits, Sør-Korea og eventuelle andre land i Asia fortløpende produsere den kvartalsvise indeksen.

Med bakgrunn i rapport fra arbeidsgruppe presentert i NOU 2000:26,vedlegg 6, vil utvalget peke på noen sentrale forhold knyttet til sammenlikninger:

Arbeidstid

For kostnadssammenlikninger av arbeidskraft mellom land vil kostnader pr. arbeidet tid være det mest relevante begrepet. Imidlertid kan betalt tid være lettere tilgjengelige for en del land. Kildematerialet for industriarbeidere er lønnskostnader pr. arbeidet time, hvor bakgrunnsmaterialet inneholder indekser for arbeidet tid. Fra kildematerialet i Eurostat kan det være usikkerhet om man har målt kostnadene i forhold til arbeidet tid eller betalt tid for noen land. Som eksempel på betydningen av dette forhold viste summariske oppstillinger (NOU 2000:26) og beregninger basert på forskjellig arbeidstid pr. fulltidsårsverk i 1999 i ulike land i forhold til Norge at for eksempel Japan kunne ligge ca. 10 prosentpoeng høyere i kostnader pr. årsverk (jf. betalt tid) enn pr. arbeidet time. Motsatt ytterlighet var Tyskland med kort effektiv tid, hvor kostnadene pr. årsverk ble 10 prosent lavere enn pr. arbeidet time. Gjennomsnittlig vektede kostnader for alle landene var om lag de samme for betalt tid som for arbeidet tid.

Lønnskostnadsbegreper

Lønnskostnadsbegrepene er i prinsippet godt sammenfallende i materialet for industriarbeidere (BLS) og Eurostat. Den viktigste forskjellen er at Eurostat under indirekte personalkostnader tar med opplæringskostnader og visse former for naturalytelser som ikke er med i BLS-sammenstillingene, fordi slike kostnader gjerne har vært regnet som øvrige driftskostnader i ikke-europiske land. En annen forskjell kan være hvordan ikke-kontante godtgjørelser eller naturalytelser prises.

Noen land er ikke med i Eurostat-sammenlikningene

I forhold til sammenlikningen for industriarbeidere er Sveits, Canada og Sør-Korea ikke med i sammenlikningene for gruppene i pkt. 5.4.3. Dette betyr forholdsvis lite for vektede relative gjennomsnittstall i forhold til Norge.

Boks 5.6 Om markedsandeler

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene . I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene.

Markedsandelene på hjemmemarkedet for industrivarer beregnes ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av industrivarer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av samme typer varer. Siden den samlede innenlandske anvendelsen inkluderer import som vil ha en tendens til å øke ved økt internasjonal arbeidsdeling, vil det være en tendens til at hjemmemarkedsandelene faller. Det følger av dette at en bør sammenlikne utviklingen i hjemmemarkedsandelene mellom ulike land for å få et bilde på tap av markedsandeler på hjemmemarkedet som ikke kan tilskrives økt internasjonal arbeidsdeling. I tillegg til en trendmessig nedgang som følge av økende grad av internasjonal arbeidsdeling, vil utviklingen i hjemmemarkedsandelene også kunne avhenge av utviklingen i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye av nedgangen i hjemmemarkedsandelene de siste årene som kan tilskrives de ulike forklaringsfaktorene. En analyse1 av de viktigste industrivarene kan imidlertid tyde på at vel halvparten av nedgangen i hjemmemarkedsandelene fra 1968 til 1994 skyldes økt internasjonal spesialisering. I tillegg har prisene på hjemmemarkedet økt klart kraftigere enn importprisene i denne perioden, noe som også har bidratt til tapet av hjemmemarkedsandeler. Utviklingen i dette prisforholdet kan imidlertid være påvirket av de samme bakenforliggende faktorer som tendensen til økende internasjonal arbeidsdeling. Spesielt kan lavere transportkostnader, bl.a. som følge av utviklingen innenfor informasjonsteknologi, ha bidratt til nedgang i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser i alle land over tid. Den samlede betydningen av internasjonal arbeidsdeling for nedgangen i hjemmemarkedsandelene er derfor trolig enda større enn antydet over.

Endringene i norsk industris eksport­-markeds­andeler kan beregnes ved å sammenligne eksportveksten av tradisjonelle indu­strivarer (ekskl. skip og oljeplattformer) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport. Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen til­svarende trend i markedsandelene for eksport. Denne forskjellen henger sammen med at økt internasjonal handel bidrar til både økt eksport og import i det enkelte land. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

1 B. E. Naug (1999): «Modelling the Demand for Imports and Domestic Output», Discussion Papers No. 243, Statistisk sentralbyrå.

5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese en nærings totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.6.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene over tid falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var hjemmemarkedsandelene for hjemmekonkurrerende næringer relativt stabile fra midten av 1990-tallet og fram til 2002, mens det var en betydelig nedgang for de utekonkurrerende næringene. I 2003 og 2004 falt imidlertid hjemmemarkedsandelen for hjemmekonkurrerende næringer betydelig, mens nedgangen var mer beskjeden for de utekonkurrerende næringene.

Figur 5.6 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1, 1980 til 2004. Volumandeler

Figur 5.6 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1, 1980 til 2004. Volumandeler

  1. Utenom skip og plattformer.

  2. Tekstil- og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedprodukter.

  3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, ­metaller, bergverksprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har vært relativt stabile de siste tre årene til og med 2004. Siden 1990 har eksportmarkedsandelen samlet falt med om lag 12 prosent. Tapet av markedsandeler i denne perioden er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringene, som bl.a. produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Innen verkstedsindustrien har eksportmarkedsandelen økt med hele 20 prosent siden 1990.

Figur 5.7 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer,
 1980 til 2004. 
 Volum­indeks 1995=100

Figur 5.7 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer, 1980 til 2004. Volum­indeks 1995=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Fotnoter

1.

Som handelspartnerne menes i tabellene i dette kapitlet de 25 landene som inngår i industriens effektive valutakurs. I beregningene er landene vektet etter OECDs konkurranseevnevekter (basert på 1999-tall). Landene som inngår (med vekt i prosent i parentes) er: Belgia (2,7), Canada (0,6), Danmark (8,1), Finland (4,0), Frankrike (5,0), Italia (4,0), Nederland (4,9), Storbritannia (12,0), Sverige (19,9), Sveits (1,2), Tyskland (15,0), Østerrike (1,0), Japan (4,8), USA (6,4), Spania (2,6), Irland (2,0), Hellas (0,2), Portugal (0,6), Singapore (0,3), Sør-Korea (2,1), Thailand (0,2), Taiwan (0,6), Polen (1,1), Tsjekkia (0,4) og Ungarn (0,1)

2.

Utviklingen i industriens effektive valutakurs kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.

3.

EU-kommisjonens AMECO database (Annual macro-economic database), april 2005 (http://europa.eu.int/comm/economy_finance/indicators/annual_macro_economic_database/ameco_en.htm). Anslagene gjelder vekst i lønn pr. sysselsatt i vareproduserende virksomhet.

4.

Avviket mellom lønnsomhetsutviklingen ifølge regnskapsstatistikken for aksjeselskaper og nasjonalregnskapet kan skyldes flere forhold. Blant annet er observasjonsenheten for regnskapsstatistikken foretak, mens den for nasjonalregnskapet er bedrift. For begge statistikkene gjelder det at enheten blir næringskodet etter den type aktivitet som gir størst salgsinntekter. Oppkjøp, fusjoner og lignende vil dermed kunne påvirke hvilken næringsgruppe et foretak tilhører. I 2001 var det en rekke store omorganiseringer i foretak som hadde stor betydning for næringsinndelingen i den foretaksbaserte statistikken (regnskapsstatistikken). Dette kan ha bidratt til forskjellig utvikling i de to statistikkene.

5.

Dataene for de utvalgte landene er hentet fra Bank for the Accounts of Companies Harmonised (BACH), en database som er utarbeidet i EU-kommisjonen. Databasen inneholder aggregert og harmonisert informasjon fra de årlige årsregnskapene til ikke-finansielle foretak, og dekker 11 europeiske land samt Japan og USA. Landene som omfattes av basen er Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og USA. Dataene kan i en viss utstrekning fordeles på næring, og gir balanseoppstilling og resultatregnskap. Harmonisering av regnskapstallene er sentralt i arbeidet med databasen, men det har foreløpig ikke lyktes å harmonisere dataene fullt ut på grunn av forskjeller i regnskapsprinsipper mellom de ulike landene og vanskeligheter med å sette sammen et felles regnskapsoppsett. Sammenlikninger av nivå mellom landene er derfor særlig problematisk. Det fremgår av tabellene i vedlegget at omfanget av data varierer når det gjelder årgang og næringer. Sammen med de metodiske problemene nevnt ovenfor, kompliserer dette sammenlikning av tall for de ulike landene. Definisjonen av industrinæringen i BACH avviker også noe fra næringsinndelingen som er benyttet for de norske tallene.

Til forsiden