NOU 2011: 18

Struktur for likestilling

Til innholdsfortegnelse

1 Norges internasjonale forpliktelser

1.1 Innledning

I dette vedlegget gis en kort gjennomgang av Norges internasjonale forpliktelser om diskrimineringsvern. Her behandles de konvensjonene og forpliktelsene som ikke er behandlet i kapittel 3.

FN-konvensjoner

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006 forbyr diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser på alle områder, og forplikter statene til å treffe lovgivningsmessige og andre tiltak for å oppfylle menneskerettighetene også for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det gjelder sivile og politiske rettigheter som retten til liv, frihet fra tortur, ytringsfrihet og retten til privatliv. Det gjelder også økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som retten til utdanning, retten til helsetjenester og retten til sosial sikkerhet og en viss levestandard.

Et grunnleggende prinsipp i konvensjonen er prinsippet om ikke-diskriminering, jf. artikkel 3 b. Prinsippet om ikke-diskriminering er utdypet i artikkel 5. Konvensjonsstatene skal forby enhver form for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne lik og effektiv rettslig beskyttelse mot diskriminering. Med sikte på å fremme likhet og avskaffe diskriminering skal konvensjonsstatene treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rimelig tilrettelegging.

Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006. Norge har undertegnet konvensjonen, men har foreløpig ikke ratifisert. Ratifikasjon innebærer at man påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser. Undertegning innebærer en forpliktelse til ikke å handle i strid med konvensjonens formål og at Norge tar sikte på å ratifisere konvensjonen på et senere tidspunkt. Spørsmålet om ratifikasjon er under vurdering.

Norge har ikke signert tilleggsprotokollen om individuell klagerett ved brudd på rettighetene etter konvensjonen. Spørsmålet om Norge skal tilslutte seg denne er også under vurdering.

FNs konvensjon mot diskriminering i undervisning

FNs konvensjon mot diskriminering i undervisning fra 1960 gjelder ifølge artikkel 1 enhver forskjell, utelukkelse, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politiske eller andre anskuelser, nasjonal eller sosial opprinnelse, økonomiske forhold eller fødsel, hvis formål eller virkning er å oppheve eller svekke likestilling i undervisningen. Etter konvensjonen er statene forpliktet til å sørge for, om nødvendig ved lovgivning, at det ikke er noen diskriminering med hensyn til elevenes adgang til undervisningsinstitusjoner, jf. artikkel 3. Etter artikkel 4 forplikter statene seg til å formulere, utvikle og gjennomføre en nasjonal politikk som vil bidra til å fremme lik adgang og behandling i undervisningsspørsmål. Det hører ikke et eget internasjonalt overvåkingsapparat til konvensjonen.

ILO-konvensjoner

ILO (The International Labour Organization) er en av FNs særorganisasjoner. Organisasjonen har som en del av sitt mandat å bedre arbeids- og levekår gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner om lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

ILO-konvensjon nr. 100 forplikter staten til fremme prinsippet om lik lønn for kvinner og menn.

Etter ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering i arbeidsforhold er staten forpliktet til å følge en politikk som tar sikte på, ved metoder som er avpasset nasjonale forhold, å fremme like muligheter og likebehandling, med henblikk på å fjerne diskriminering i arbeidslivet (artikkel 2). Med diskriminering menes i konvensjonen enhver forskjellsbehandling, utelukking eller særfordel som på basis av rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst virker slik at det opphever, eller vanskeliggjør lik adgang til, eller behandling i sysselsetting eller yrkesutøving (artikkel 1).

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter «urfolkskonvensjonen» ble lagt ut for undertegning i 1989. Norge ratifiserte konvensjonen som første stat, 20. juni 1990. For Norges del har konvensjonen sentral betydning for den samiske befolkning.

Konvensjonen inneholder viktige bestemmelser for urfolkenes kultur og næringsliv. Ikke-diskriminering ligger under som viktige forutsetninger for konvensjonen.

I artikkel 20 nr. 2 pålegges myndighetene en plikt til å gjøre «alt som er mulig» for å hindre enhver diskriminering mellom arbeidstakere fra vedkommende folk og arbeidstakerne for øvrig, og særlig med hensyn til:

«Adgang til sysselsetting, inkludert fagarbeid, foruten tiltak for opprykk og forfremmelse;

Lik lønn for arbeid av lik verdi;

Medisinsk og sosial bistand, helse og sikkerhet i arbeidsforhold, alle trygdeytelser og enhver annen yrkesmessig betinget ytelse og til bolig;

Rett til organisering og frihet til å drive alt lovlig fagforeningsarbeid, og rett til å inngå kollektive avtaler med arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjoner.»

Artikkel 20 nr. 3 gir anvisninger på hvilke tiltak som er hensiktsmessige for å oppnå formålene. I samme artikkel nr. 1 pålegges myndighetene å treffe særlige tiltak for å sikre at arbeidstakere som er medlemmer av urfolk og stammefolk får effektivt vern med hensyn til rekruttering til arbeidslivet og sysselsettingsvilkår, med mindre dette vernet allerede er tilstrekkelig godt i den generelle arbeidsrett.

Europarådet

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

Etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 14 skal utøvelsen av konvensjonens rettigheter sikres uten noen som helst diskriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen mening, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller noe annet forhold.

Konvensjonen har ingen bestemmelser som relaterer seg direkte til arbeidsforhold. Enkelte rettigheter, som for eksempel retten til privatliv i artikkel 8, vil imidlertid også ha betydning for arbeidstakere, blant annet ved at en arbeidsgiver ikke kan iverksette kontroll-/overvåkingstiltak bare overfor enkelte grupper arbeidstakere.

Europarådet har vedtatt en tilleggsprotokoll nr. 12 til EMK. Tilleggsprotokollen gir et generelt vern mot diskriminering. Det er ikke tatt stilling til om Norge skal ratifisere tilleggsprotokollen.1

Den europeiske sosialpakt

Etter Den europeiske sosialpakt skal staten ha som målsetting for sin politikk å virkeliggjøre sosialpolitiske rettigheter og prinsipper, som rett til arbeid, rettferdige arbeidsvilkår, trygge og sunne arbeidsforhold mv. Ved revisjonen av sosialpakten i 1996 kom det inn en bestemmelse om ikke-diskriminering. Del V artikkel E slår nå fast at rettighetene i sosialpakten skal sikres uten diskriminering på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen overbevisning, nasjonal bakgrunn eller sosial opprinnelse, helse, tilhørighet til en nasjonal minoritet, fødsel eller annen status.

Rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (fra 1995) trådte i kraft i 1998, og ble ratifisert av Norge 17. mars 1999.

Etter artikkel 4 forplikter partene seg til å garantere for personer som tilhører nasjonale minoriteter retten til likhet for loven og til lik beskyttelse for loven. I denne forbindelse skal enhver diskriminering basert på tilhørighet til en nasjonal minoritet være forbudt. Partene forplikter seg til, der det er nødvendig å treffe egnede tiltak for å fremme full og effektiv likestilling mellom personer som tilhører en nasjonal minoritet og dem som tilhører majoriteten, på alle områder av det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle liv. I denne forbindelse skal de ta behørig hensyn til de særlige forhold som gjelder for personer som tilhører nasjonale minoriteter.2 Rammekonvensjonen overvåkes av en særskilt oppnevnt rådgivende komité bestående av 18 medlemmer, som behandler statenes etterlevelse av konvensjonen gjennom behandling av statsrapporter.

EU- og EØS-rettslige forpliktelser om ikke-diskriminering

Diskriminering på grunn av nasjonalitet

Etter både EF-traktaten og EØS-avtalen er det forbud mot diskriminering på grunn av nasjonalitet, jf. EF-traktaten artikkel 12 og EØS-avtalen artikkel 4. Begrepet nasjonalitet betyr i denne sammenheng tilknytning til EU/EØS-land, og tar sikte på å hindre at et medlemsland favoriserer egne borgere på bekostning av borgere fra andre EU/EØS-stater. Hensynet bak dette diskrimineringsforbudet er å sikre fri bevegelighet som en forutsetning for utvikling av EUs indre økonomiske marked.

Oversikt over relevante direktiver

Det er vedtatt en rekke direktiver om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet, som er del av EØS-avtalen. Direktiver som omfattes av EØS-avtalen er bindende for Norge, og Norge er forpliktet til å implementere direktivene i nasjonal lovgivning. Direktiver som ikke omfattes av EØS-avtalen er i utgangspunktet ikke bindende for Norge, og Norge er ikke forpliktet til å implementere slike direktiver i norsk lovgivning. Norge har likevel valgt å implementere enkelte av direktivene på diskrimineringsfeltet i sin lovgivning, jf. nedenfor.

EUs rådsdirektiv 2006/54/EF om gjennomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner samler en rekke av direktivene om kjønnsdiskriminering og kodifiserer rettsutviklingen på området, blant annet likelønnsdirektivet 75/117/EØF og bevisbyrdedirektivet 97/80/EF. Direktivet som avløste tidligere kjønnslikestillingsdirektiver som Norge var bundet av gjennom EØS-avtalen, ble innlemmet i EØS-avtalen i 2008.

Direktiv 2004/113/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester ble innlemmet i EØS-avtalen i 2010.3

EU har i tillegg vedtatt direktiv 2000/43/EF om forbud mot diskriminering på grunn av rase eller etnisitet (rasediskrimineringsdirektivet) og direktiv 2000/78/EF om generelle rammebestemmelser om likebehandling i arbeidsforhold som nedfeller et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, religion, tro, funksjonshemming og alder (rammedirektivet). Disse direktivene er hjemlet i EU-traktaten artikkel 13 og faller derfor i utgangspunktet utenfor EØS-samarbeidet. Norge har likevel valgt å implementere direktivene i nasjonal lovgivning.

EU-kommisjonen fremmet 2. juli 2008 forslag til nytt direktiv om likebehandling uansett religion og tro, funksjonsnedsettelse, alder og seksuell orientering utenfor arbeidslivets område.4 Direktivforslaget er hjemlet i EU-traktaten artikkel 13, og faller derfor i utgangspunktet utenfor EØS-samarbeidet. Hvorvidt dette skal innlemmes i EØS-samarbeidet vil bli behandlet av EFTA-landene.

I tillegg er det vedtatt direktiver til vern mot forskjellsbehandling av deltidsansatte og midlertidig ansatte (97/81/EF og 99/70/EF), og om vikararbeid (2008/104/EF). Direktivene er omfattet av EØS-avtalen, og dermed bindende for Norge.

Manglende implementering av direktiver som ikke omfattes av EØS-avtalen kan ikke bringes inn for overvåkningsorganet ESA eller EFTA-domstolen. Dette gjelder selv om Norge har valgt å implementere direktivet.

De relevante direktivene er såkalte minimumsdirektiver. Det innebærer at statene kan innføre eller opprettholde bestemmelser som er bedre egnet til å fremme likebehandling enn det som følger av direktivene.

Fotnoter

1.

Spørsmålet har vært utredet av Diskrimineringslovutvalget som i NOU 2009: 14 er delt i synet på om den bør ratifiseres NOU 2009: 14, side 293-301.

2.

NOU 2009: 14, side 50.

3.

EØS-komiteen besluttet ved beslutning nr. 147/2009 av 4. desember 2009, å innlemme rådsdirektiv 2004/113/EF om likebehandling av kvinner og menn ved tilgang til varer og tjenester. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalene ved Stortingets vedtak 20. april 2010, jf Prop. 72 S (2009-2010) og Innst. 202 S (2009-2010).

4.

KOM (2008) 426 endelig.

Til forsiden