5 Inntektsutviklingen for husholdningene

• Husholdningenes disponible realinntekt økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 4,0 prosent i 2011. Regnet per innbygger var økningen på 2,7 prosent. Lønnsinntektene etter skatt var den største bidragsyteren til veksten.

• Reallønn etter skatt for lønnstakere i alt økte med 2,9 prosent fra 2010 til 2011. I de største forhandlingsområdene varierte reallønnsveksten fra 2,3 prosent for ansatte i Virke-bedrifter i varehandel til 3,3 prosent for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring. For sistnevnte forhandlingsområde bidro bonuser til å trekke reallønnsveksten opp både i 2010 og 2011.

• Inntektsulikheten i yrkesbefolkningen økte noe fra 2009 til 2010. Det skyldes i hovedsak at kapitalinntektene økte fra 2009 til 2010. Sett over en lengre periode er fordelingen av samlet inntekt i yrkesbefolkningen sterkt preget av svingningene i utbyttene. Medregnet utbytte er ulikheten mindre i 2010 enn i 2000, og om lag på linje med ulikheten i årene 1997 til 1999.

5.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

Dette kapittelet fokuserer på husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på foreløpige tall fra nasjonalregnskapet.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap gir en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, det vil si etter at en har summert alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse av hva som inngår i husholdningssektoren, se boks 5.1)

Figur 5.1 viser husholdningenes disponible inntekt i prosent av disponibel inntekt for Norge, og i prosent av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumsnæringene. Husholdningenes andel av disponibel inntekt utenom petroleumsnæringene var på 63 prosent i 2011, som i de to foregående årene. Husholdningenes andel av disponibel inntekt totalt for Norge var på 51 prosent i 2011. Dette er om lag som i 2010 og noe lavere enn i 2009. Husholdningenes andel av samlet disponibel inntekt for Norge påvirkes mye av hvordan driftsresultatet i petroleumsnæringene utvikler seg.

* Foreløpige tall for 2010 og 2011

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

* Foreløpige tall for 2010 og 2011

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Husholdningenes disponible inntekt økte nominelt med 5,4 prosent i 2011 og 5,7 prosent i 2010. Konsumdeflatoren var relativt lav i 2011 og førte til at disponibel realinntekt økte med 4 prosent i dette året, mot 3,5 prosent året før. Tabell 5.1 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 2002-2011.

Bidraget fra lønn, som er den største inntektskomponenten, var på 3,8 prosentpoeng i 2011, som er høyere enn i 2009 og 2010, da vekstbidraget fra lønn var henholdsvis 0,5 prosentpoeng og 1,5 prosentpoeng. I de foregående årene var vekstbidragene fra lønnsinntektene jevnt over store, med unntak av i 2003, da bidraget var negativt, som følge av lavkonjunkturen.

Vekst i bidraget fra skatt av inntekt og formue vil, med denne type dekomponering, være negative så lenge realinntektene øker og det ikke er store lettelser i beskatningen. Skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 2 prosentpoeng i 2011. Til sammenligning reduserte skatt av inntekt og formue veksten i disponibel realinntekt med i gjennomsnitt 1,2 prosentpoeng i 10-årsperioden 2002-2011.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i hele perioden 2002-2011 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Utviklingen i offentlige stønader bidro til å øke veksten i disponibel realinntekt med 1,5 prosentpoeng i 2011. Dette er noe høyere enn det tilsvarende vekstbidraget i 2010 som var 1,1 prosentpoeng. Økning i utbetalte alderspensjoner står for det største bidraget til veksten i stønadene.

Husholdningenes formuesinntekter består i hovedsak av renter på bankinnskudd og aksjeutbytte samt beregnet avkastning på forsikringskrav, mens formuesutgiftene stort sett omfatter gjeldsrenter. Husholdningene har langt høyere rentebærende gjeld enn rentebærende fordringer, når vi holder husholdningenes forsikringskrav utenom (se boks 5.1). Rentenedgangen i kjølvannet av finanskrisen bidro sterkt til veksten i disponibel realinntekt i 2009. I 2011 gikk både husholdningenes formuesinntekter og formuesutgifter opp. Formuesinntektene bidro til å trekke veksten i disponibel realinntekt opp med 1 prosentpoeng, mens formuesutgiftene bidro til å dempe veksten i disponibel realinntekt med 0,7 prosentpoeng.

Tall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke gjenspeiler endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel inntekt regnet per innbygger kan for 2011 anslås til om lag 239 920 kroner.

I tabell 5.2 vises vekst i disponibel realinntekt per innbygger fra 2002 til 2011, både med og uten aksjeutbytte. I 10-årsperioden fra 2002 til 2011 var den gjennomsnittlige årlige veksten per person 2,9 prosent, mens veksten utenom aksjeutbytte var 2,7 prosent. I 2011 økte disponibel realinntekt per person med 2,7 prosent, mot 2,3 prosent året før.

5.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I forrige avsnitt ble husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 5.1), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

5.2.1 Reallønn etter skatt fra 2009 til 2011

Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent siden 1992. Alminnelig inntekt omfatter alle skattepliktige inntekter, med fradrag for alle fradragsberettigede kostnader. Maksimal marginalskatt på lønnsinntekt, som omfatter både skatten på alminnelig inntekt, trygdeavgift og toppskatt, er gjengitt i tabell 5.3 for denne perioden. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2005 til 2012 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 5.4 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2009 til 2011. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 1.2. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standardfradrag.

Tabell 5.4 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på 2,9 prosent fra 2010 til 2011. Dette er knapt 1,8 prosentpoeng høyere enn veksten i reallønn etter skatt fra 2009 til 2010. Dette skyldes at lønnsveksten fra 2010 til 2011 var noe høyere og at prisveksten fra 2010 til 2011 var klart lavere. Reallønnsveksten var om lag på gjennomsnittet for alle forhandlingsområder.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 5.5 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2010 på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatt.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 5.2. Utvalget har i beregningene i tabell 5.5 lagt til grunn en lønnsvekst på 3,7 prosent fra 2009 til 2010 og 4,2 prosent fra 2010 til 2011.

Tabell 5.5 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2010 til 2011 for de utvalgte husholdningstyper fra 2,4 prosent til 2,8 prosent. Veksten i reallønn etter skatt er gjennomgående minst for husholdningstyper med barn. Det skyldes at barnetrygden ble videreført nominelt fra 2010 til 2011.

5.2.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2011 til 2012

Lønnsbeskatningen blir langt på vei videreført på 2011-nivå i 2012, dvs. innslagspunktene for toppskatt, minstefradraget og personfradraget er oppjustert i tråd med anslått lønnsvekst fra 2011 til 2012. Prosentsatsen i minstefradraget blir imidlertid økt fra 36 til 38 pst. i 2012. Fradraget for fagforeningskontingent blir økt med mer enn prisveksten, fra 3 660 kroner til 3 750 kroner. Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet det særskilte fradraget i lønnsinntekt, nedre grense for å betale trygdeavgift, fradraget for reiser mellom hjem og arbeid (både kilometersatsene og nedre grense), det særskilte fradraget i Finnmark og Nord-Troms mv. Også barnetrygden holdes nominelt uendret fra 2011 til 2012. I fradraget for reiser mellom hjem og arbeid økes kilometergrensen for overgang fra høy til lav sats fra 35 000 km til 50 000 km.

5.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden

Pensjonsytelsene fra folketrygden er uførepensjon, etterlattepensjon og alderspensjon. Hovedkomponentene i uføre- og etterlattepensjon er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Alderspensjonen til personer som tok ut pensjon før 2011 består av de samme komponentene. For alle som har tatt ut alderspensjon etter 1. januar 2011 er særtillegget erstattet med et pensjonstillegg. Fra 2016 vil den nye alderspensjonen bestående av inntektspensjon og garantipensjon bli faset gradvis inn for personer født fra og med 1954.

5.3.1 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2009

Minstepensjonen for uførepensjonister og etterlattepensjonister består av grunnpensjon og særtillegg. Grunnpensjonen utgjør 1 G for enslige og 0,85 G for gifte/samboende. Særtillegg gis til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon, eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Særtilleggets ordinære sats er 1 G. Dersom ektefellen har tilleggspensjon, kan særtillegget bli redusert og ligger mellom 0,74 og 1 G. Satsene utgjør en fast andel av grunnbeløpet, som årlig reguleres med lønnsveksten.1

Som en følge av nye reguleringsregler for alderspensjon fra 2011 er satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjonister løsrevet fra grunnbeløpet og fastsettes nå i forskrift med et kronebeløp. Alderspensjon under utbetaling reguleres med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent, mens satsene for minstenivåene blir regulert med lønnsveksten justert for endringer i forventet levealder ved 67 år. Satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjon utgjør p.t. 125 338 kroner for lav sats (gift med alderspensjonist med høy tilleggspensjon), 145 822 kroner for ordinær sats (gift med minstepensjonist) og 157 639 kroner for høy sats (enslig). Ulik regulering gjør at minsteytelsen til hhv. uføre/etterlattepensjonister og alderspensjonister ikke lenger utgjør samme beløp. Reguleringen skjer med virkning fra 1. mai hvert år.

Tabell 5.6 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst i minstepensjon for enslige og ektepar de siste tre årene. Fra 2011 er det tatt utgangspunkt i minste pensjonsnivå for alderspensjonister. For 2011 sett under ett økte minste pensjonsnivå til 155 517 kroner for enslige og 287 717 kroner for minstepensjonistektepar.

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. I dagens alderspensjon har alle rett til særtillegg (nå pensjonstillegg) som avkortes mot opptjent tilleggspensjon, slik at personer med forholdsvis lav tilleggspensjon ofte blir minstepensjonister. Dermed får disse pensjonistene liten eller ingen uttelling av opptjente pensjonsrettigheter.

Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og i pensjonene til enslige som er født uføre eller blir uføre i ung alder, i perioden 1.5 1993 til 30.4 2012 framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

Tabell 5.7 viser den reelle veksten i overføringer fra 1993 til 2009 for pensjonistene som samlet gruppe. Det har vært en reell vekst i overføringene fra 1993 til 2009 på 68,4 prosent. Overføringer utgjør 89,8 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2009. Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993.

5.3.2 Endringer i skattereglene for pensjonister fra 2009 til 2012

Fram til 2011 har uførepensjonister og alderspensjonister med pensjon fra folketrygden hatt rett på særfradrag for alder og uførhet mv. Trygdeavgiften har også vært lavere for pensjonsinntekt enn for lønnsinntekt. I tillegg har en særskilt skattereduksjonsregel sikret at pensjonister uten særlig formue eller inntekter utover minstepensjonsnivå ikke betaler skatt. Denne fordelen avkortes gradvis med økende inntekt. Som en oppfølging av trygdeoppgjøret 2008 ble grensen for skattefri nettoinntekt i skattebegrensningsregelen for ektepar økt i årene 2008-2010, for å sikre fortsatt skattefri minstepensjon.

For å tilpasse pensjonsskattereglene til pensjonsreformen ble det innført nye skatteregler for AFP- og alderspensjonister fra 2011. Disse skattyterne får et nytt skattefradrag i pensjonsinntekt til erstatning for skattebegrensningsregelen. I 2012 utgjør det nye skattefradraget maksimalt 29 300 kroner, og vil sikre at minstepensjonen forblir skattefri. I motsetning til i skattebegrensningsregelen vil ikke det nye skattefradraget nedtrappes mot andre inntekter enn pensjon, og det beregnes ikke lenger et formuestillegg til inntekten. Første innslagspunkt for nedrapping er ved pensjonsinntekt lik 165 000 kroner. Skattefradraget nedtrappes med en sats på 15,3 prosent av pensjonsinntekt over dette nivået og opp til 251 700 kroner. For inntekt over dette nivået, nedtrappes skattefradraget med en sats på 6,0 prosent. Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt. Særfradraget for alder er også fjernet, og trygdeavgiften på pensjon er økt til 4,7 prosent. Endringen innebærer at mange pensjonister med lave og midlere inntekter får reduserte marginalskatter og høyere arbeidsinsentiver enn med skattebegrensningsregelen. Finansdepartementet anslo i forbindelse med statsbudsjettet for 2011 at om lag 60 prosent av AFP- og alderspensjonistene fikk en skattelettelse med de nye skattereglene, om lag 10 prosent fikk uendret skatt, mens om lag 30 prosent fikk en skatteskjerpelse. Fordelingsvirkningene er nærmere omtalt i Prop. 1 LS (2010-2011) Skatter og avgifter 2011.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2012 vil begynne å betale skatt når pensjonsinntekten overstiger om lag 165 000 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på en samlet inntekt over om lag 330 000 kroner. I disse beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og standardfradrag.

Uførepensjonister som får uførepensjonen beregnet etter dagens regler i folketrygdeloven, samt mottakere av behovsprøvde pensjonsytelser fra folketrygden, skattlegges fremdeles etter skattebegrensningsregelen. Skattebegrensningsregelen ble imidlertid justert noe i 2011. Regelen er nå individbasert, slik at kun den enkelte skattyters inntekt og formue inngår i beregningen. Særfradraget for uførhet er lik 32 000 kroner, mens trygdeavgiften er 4,7 prosent.

5.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter. Det er gjort nærmere rede for inntektsbegrepet som er lagt til grunn i boks 5.4.

5.4.1 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av samlet inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Samlet sett utgjør denne gruppen vel 1,96 mill. personer i 2010. Til sammenligning var det samlet sett om lag 2,6 mill. sysselsatte personer i 2010.

Tabell 5.8 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 2000 og 2010 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 5.3. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler fra 2000 til 2010. Andelen som næringsinntekt utgjorde for gruppene samlet falt fra 7,7 prosent i 2000 til 6,5 prosent i 2010. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 4 i både 2000 og 2010. Deretter stiger næringsinntektsandelen.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt mye mer enn i de øvrige inntektsgruppene, og det reduserer betydningen av lønn kraftig. Det har vært store svingninger i både lønnsandelen og andelen kapitalinntekter for desil 10 i de senere år. Blant annet falt alle kapitalinntekter unntatt utbytte for desil 10 fra 2008 til 2009. Det må ses i sammenheng med finanskrisen. Det har også vært svingninger i kapitalinntekter det siste tiåret som følge av tilpasninger til endringer av beskatning av utbytte. Innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer) var kjent i god tid før 2006. Aksjeutbytte ble tatt ut for deretter å bli skutt inn igjen som ny egenkapital. Den innskutte kapitalen kunne senere bli tatt ut fra selskapene uten ekstra beskatning.2 Det høye nivået på aksjeutbytte i 2005, samt reduksjonen i aksjeutbytte i påfølgende år, tyder på at en slik tilpasning har foregått. Økningen i utbyttene etter 2006 kan imidlertid gi en indikasjon på at utbyttenivåene er i ferd med å komme opp på et mer normalt nivå.3

Tabell 5.8 viser også at andelen av samlet inntekt som betales i skatt, var lavere i 2010 enn i 2000 i alle desiler med unntak av desil 10. Redusert toppskatt og økte bunnfradrag i beskatningen av lønn i denne perioden er medvirkende årsaker til at skatteandelene er redusert for de fleste desiler. Også endringer i renter og dermed rentefradrag vil kunne påvirke skatteandelene i tabellen.

Tabell 5.9 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponentene fordeler seg på inntektsdesilene (etter skatt) i 2000 og 2010. Desilenes andeler av lønnsinntekt, næringsinntekt og overføringer endret seg relativt lite fra 2000 til 2010. Det er en svak tendens til at de med høyest samlet inntekt mottar en økende andel av den samlede lønnsinntekten. I 2005 utgjorde desil 10 sin andel av samlede inntekter etter skatt hele 30,5 prosent, jf. NOU 2009:7 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. Som nevnt må dette høye nivået ses i sammenheng med innføringen av utbytteskatten fra 2006. Fra 2005 til 2006 ble desil 10 sin andel av samlede inntekt etter skatt redusert til 21,4 prosent og har vært om lag uendret etter dette. I 2010 er desil 10 sin andel av samlet inntekt etter skatt lik 21,8 prosent.

I vedleggstabell 4.13 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

5.4.2 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 5.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 2 til 7 fra 2000 til 2010, mens de øvrige desilene har hatt en noe lavere vekst. Det skyldes blant annet at desil 2 til 6 har fått økt andel overføringer. En mulig forklaring på dette er at samordningsfradraget for ektefeller er redusert for alle pensjonister i perioden, og at endringen utgjør en større andel av overføringene i de lavere desilene. Veksten i overføringene i de lavere desilene må også ses i sammenheng med trygdeoppgjøret i 2008, som ga en gradvis økning i særtilleggene for minstepensjonister. Lavere inntektsvekst i desil 1 og desil 10 skyldes at endringer i kapital- og næringsinntekt har større betydning for disse desilene enn øvrige desiler. Den reelle veksten i nærings- og kapitalinntekt fra 2000 til 2010 har vært lavere enn den reelle veksten i overføringer for pensjonister. Sammensetningen av inntekten innenfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.14.

I gjennomsnitt utgjør overføringer 89,2 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2010, jf. tabell 5.11. Tabell 5.11 viser utviklingen i overføringer for pensjonister fra 2000 til 2010 for de ulike inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i gjennomsnittlige overføringer for alle desilene. For desil 3 har veksten vært størst (47,3 prosent), mens desil 9 har hatt den laveste veksten (33,9 prosent). Veksten i overføringer skyldes først og fremst økningen i grunnbeløpet og at nye pensjonister har opptjent høyere tilleggspensjon. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden, spesielt ble særtillegget økt mye i 2008. Det har også vært en opptrapping av grunnpensjonen til ektefeller i denne perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 2000 for alle desilene. For årene 2008, 2009 og 2010 har desil 1 i gjennomsnitt en overføringsandel som overstiger 100 prosent, noe som skyldes negative kapital- og/eller næringsinntekter.

5.4.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Når en skal sammenligne inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er det vanlig å benytte Gini-koeffisienter, se boks 5.3 for definisjon. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 5.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 2010 for personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og for pensjonister. I tillegg viser figuren fordelingen av lønnsinntekt, jf. vedleggstabell 4.15. For de to individgruppene ser vi på inntektene etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt. Figuren viser at fordelingen av samlet inntekt i disse to gruppene er sterkt preget av de store svingningene i utbytteinntektene de senere år, jf. tabell 5.12. Figuren viser også at fordelingen av lønnsinntekt før skatt har blitt noe skjevere siden midten av 1990-tallet.

¹ Lønn er definert som i selvangivelsen, dvs. kontant lønn, naturalytelser og sykepenger.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993 – 2010), Statistisk sentralbyrå.

Tabell 5.12 viser utviklingen i Gini-koeffisienten (for fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede) hhv. med og uten utbytte i inntektsbegrepet. Når utbytte holdes utenfor, var inntektsulikheten om lag uendret i perioden 1999 til 2004. Men selv når utbytte holdes utenfor inntektsbegrepet, var det likevel en viss økning i Gini-koeffisienten fra 2004 til 2005. En viktig forklaring på dette er at det fra 2004 til 2005 også var en betydelig økning i aksjegevinster, som er inkludert i inntektsbegrepet. Gevinstene var også betydelige i 2006 og 2007 og bidro til en noe større ulikhet enn i årene før 2005. Gevinstene falt deretter betydelig i 2008, noe som reduserte ulikheten når en ser bort fra utbytte, og ulikheten har nå beveget seg ned mot nivået som var i 2000. Med utbytte er ulikheten lavere i 2010 enn i 2000.

Tabell 5.12 viser også hvilket bidrag barnetrygden har hatt på utviklingen i fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede. Hvis en tar ut barnetrygden i beregningen av Gini-koeffisienten, viser tabellen at fordelingen blir mer ulik. Denne differansen i Gini-koeffisienten ligger mellom 0,005 og 0,008 fra og med 2000, dvs. at den utjevnende effekten av barnetrygden har blitt opprettholdt i perioden for yrkestilknyttede. Dette er i kontrast til tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt pr. forbruksenhet) som viser at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning, bl.a. som følge av nominell videreføring siden 1996. Den nominelle videreføringen bør ses i lys av at foreldrebetalingen i barnehager har blitt redusert og at fradraget for pass og stell av barn har blitt økt. I 2000 bidro barnetrygden til å redusere Gini-koeffisienten med 0,008. I 2009 er bidraget 0,006, mens bidraget i 2010 er 0,004. Forklaringen på at bidraget er relativt konstant over tid for yrkestilknyttede kan i stor grad tilskrives at andelen kvinner med barn blant de yrkestilknyttede har økt gjennom perioden, og at dette derfor har økt barnetrygdens betydning for denne gruppen.

Ulikheter i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 5.4 viser Gini-koeffisienten i EU-27 og for enkelte land i Europa for årene 2008 og 2009. Telleenheten i utregningene av Gini-koeffisientene i figuren er den enkelte person, og hver person (også barn) har blitt tilordnet sin husholdnings disponible inntekt per forbruksenhet. Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister mv. som presenteres i tabellene og figurene for øvrig i avsnitt 5.4, er derimot kun basert på inntekt per person.

Figur 5.4 viser at inntektsulikheten er målt til noe lavere i Norge enn i de andre skandinaviske landene og betydelig lavere enn i EU-27. Figuren viser en Gini-koeffisient for Norge på 0,236 i 2009, noe som er litt lavere enn nivået i 2008. Gini-koeffisienten i 2009 er betydelig lavere enn i årene 2004 og 2005. Det høyere nivået i disse årene skyldes særlig tilpasninger til nye utbytteskatteregler i 2006. Eurostat har estimert Gini-koeffisienten for EU-27 til 0,305 i 2009.

¹ Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenligninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

² Gini-koeffisienten for EU-27 er beregnet av Eurostat.

Kilde: Eurostat.

5.4.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Som vist i tabell 5.9 er kapitalinntekter relativt skjevt fordelt mellom de ulike inntektsgruppene, men fordelingen av kapitalinntekter er også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 5.5 viser at denne forskjellen økte betydelig mellom 1993 og 2000, ble redusert fra 2000 til 2001, men økte igjen fra 2001 til 2004.4 Fra 2004 til 2005 var det ingen nevneverdig endring i fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn. Fra 2005 til 2008 har kvinners andel av kapitalinntektene økt igjen med om lag 11 prosentpoeng. En betydelig økning i tap ved salg av aksjer i 2008 bidrar til en noe jevnere fordeling av kapitalinntektene i 2008. Kvinners andel av kapitalinntektene økte fra 28 prosent i 2007 til 32 prosent i 2008. Mellom 2008 og 2010 har kvinners andel blitt redusert noe igjen.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Skattestatistikk for personer, Statistisk sentralbyrå.