Ot.prp. nr. 42 (1997-98)

Om lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)

Til innholdsfortegnelse

7 Vurderingsregler

7.1 Innledning

Vurderingsreglene som foreslås tatt inn i ny regnskapslov bygger på de grunnleggende regnskapsprinsippene som er nærmere omtalt i kapittel 6.

Vurderingsreglene omfatter eiendeler som skal eller kan balanseføres. I likhet med gjeldende regler bygger departementets forslag til vurderingsregler for eiendeler på et skille mellom anleggsmidler og omløpsmidler. Prinsippene for klassifisering av eiendeler er nærmere omtalt i punkt 7.2.

Forslagene til vurderingsregler i dette kapittelet knytter seg i stor grad til begrepene anskaffelseskost og virkelig verdi. Departementet anser det hensiktsmessig å gi en nærmere redegjørelse for disse begrepene, jf. punkt 7.3, før det drøftes nærmere hvilke konkrete vurderingsregler som foreslås for henholdsvis omløpsmidler og anleggsmidler.

Punktene 7.4 til 7.6 omtaler de generelle vurderingsreglene som foreslås. I punkt 7.4 redegjøres det for laveste verdis prinsipp ved vurdering av omløpsmidler. I punkt 7.5 foreslås det en generell vurderingsregel for anleggsmidler basert på historisk kost med betinget nedskrivningsplikt. Vurderingsregler for gjeld er nærmere omtalt i punkt 7.6. Spørsmål knyttet til tilordning av anskaffelseskost er behandlet i punkt 7.7.

I punkt 7.8 til 7.11 er det foretatt en gjennomgang av behovet for særskilte vurderingsregler for enkelte eiendeler. Vurderingsregler for forsknings- og utviklingsutgifter samt goodwill framgår av henholdsvis punkt 7.8 og 7.9. Bruk av markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler er omtalt i punkt 7.10. I punkt 7.11 foreslås det særskilte vurderingsregler for pengeposter i utenlandsk valuta.

Bruk av egenkapitalmetoden ved investering i tilknyttet selskap og datterselskap samt bruk av bruttometoden for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet er omtalt i punkt 7.12. Regnskapsføring av fusjon og fisjon er nærmere omtalt i punkt 7.13, og regnskapsføring av konserndannelse er omtalt i punkt 7.14.

I punkt 7.15 foreslås det enkelte forenklede vurderingsregler for små foretak. Når det gjelder definisjonen av små foretak vises det til nærmere omtale i kapittel 4.

7.2 Klassifisering av eiendeler

7.2.1 Gjeldende rett

Etter aksjeloven § 11-6 skal balansen vise selskapets eiendeler, gjeld og egenkapital. Hovedregelen er dermed at alle eiendeler skal balanseføres. Norsk regnskapslovgivning inneholder imidlertid ingen definisjon av eiendeler.

Det følger av aksjeloven § 11-4 at det med anleggsmidler menes eiendeler bestemt til varig eie eller bruk for virksomheten. Andre eiendeler er omløpsmidler. Fordringer skal regnes som omløpsmidler forsåvidt det er avtalt eller forutsatt at fordringen skal tilbakebetales innen ett år etter regnskapsårets utløp.

Grensedragningen mellom omløpsmidler og anleggsmidler samt mellom kortsiktig og lansiktig gjeld er nærmere omtalt i GRS 3. Det framgår av anbefalingen at eiendeler som knytter seg til virksomhetens varekretsløp er omløpsmidler. Fordringer som ikke knytter seg til varekretsløpet vurderes etter lovens hovedregel.

7.2.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 15 nr. 1 skal spørsmålet om klassifisering av eiendeler i anleggsmidler eller omløpsmidler avgjøres ut fra formålet de er bestemt for. Anleggsmidlene skal omfatte de eiendeler som er bestemt for varig bruk i foretakets virksomhet, jf. artikkel 15 nr. 2.

7.2.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende bestemmelse om at anleggsmidler skal være eiendeler bestemt til varig eie eller bruk, og at andre eiendeler skal være omløpsmidler. Utvalget viser til at dette er i samsvar med fjerde direktiv artikkel 15 nr. 1 og 2 og også britisk og dansk lovgivning. Når det gjelder den nærmere avgrensning uttaler utvalget bl.a. (NOU 1995:30 s. 122-123):

«GRS 3 omhandler grensedragning mellom omløpsmidler og anleggsmidler, samt mellom kortsiktig og langsiktig gjeld. Etter GRS 3 er eiendeler tilknyttet varekretsløpet omløpsmidler. Fordringer som forfaller innen ett år skal regnes som omløpsmidler, forutsatt at de ikke er en del av varekretsløpet. Det behøver ikke være samsvar mellom ett-års kriteriet og varekretsløpskriteriet. Fordringer med forfallstid utover ett år, kan være en del av varekretsløpet og klassifiseres som omløpsmiddel. Fordringer med forfall innenfor ett år som ikke er en del av varekretsløpet, vil alltid måtte klassifiseres som omløpsmiddel.

Etter GRS 3 skal all gjeld som knytter seg direkte til varekretsløpet betraktes som kortsiktig gjeld, selv om deler av gjelden forfaller til betaling etter ett-års fristens utløp. Annen gjeld klassifiseres som kortsiktig / langsiktig i samsvar med ett-års kriteriet. For langsiktig gjeld skal første års avdrag vises som kortsiktig gjeld.

Eiendeler kan tenkes inndelt etter art eller gruppert som omløpsmidler/anleggsmidler. Tradisjonelt har grupperingen i omløpsmidler/anleggsmidler vært valgt, og klassifiseringen har fulgt kriterier som likviditet eller varekretsløp.

Finansielle nøkkeltall har bygget på denne grupperingen, blant annet for å måle likviditet og konkursrisiko. Det kan være tvil om hvilken nytte nøkkeltallene gir. Kreditorene er primært interessert i hvorvidt foretaket kan møte sine forpliktelser ved forfall. Dette vil normalt avhenge av foretakets drift. Forholdet mellom omløpsmidler/kortsiktig gjeld, arbeidskapital o.l. vil som oftest være mindre avgjørende. Ved forutsetning om fortsatt drift må foretaket ha et minimum av likvider, fordringer, varelager o.l. Disse kan ikke realiseres for å dekke løpende forpliktelser og gjeld med mindre virksomheten opphører. Empiriske undersøkelser har vist at slike finansielle nøkkeltall ikke har vært gode indikatorer på konkursrisiko. (...)

Det sentrale kriteriet for inndelingen i omløpsmidler og anleggsmidler er varekretsløpet. Dette kriteriet omfatter imidlertid bare de eiendelene som inngår i selve kretsløpet eller er varig i forhold til dette. Eiendeler som inngår i varekretsløpet, klassifiseres som omløpsmidler, mens eiendeler som er varige i forhold til dette, som f.eks. maskiner, transportmidler, bygninger etc. klassifiseres som anleggsmidler.

For eiendeler som ikke er relatert til varekretsløpet, vil det være nødvendig med andre kriterier. Det kan være hensiktsmessig med en ett-årsregel, f.eks. knyttet til forfall av fordringer, realisasjonshorisont for aksjer, eiendommer, o.l. For fordringer tilsvarer dette gjeldende regel i aksjeloven, jf. ovenfor. Ett-års regelen bør kun være et hjelpekriterium i forhold til en varekretsløpsvurdering. Betalingsmidler, bankinnskudd, fordringer knyttet til salg av varer og tjenester og varelager vil normalt inngå i omløpsmidler. Aksjer og andre verdipapirer som er lett omsettelige (børsnoterte), er omløpsmidler hvis det ikke foreligger særlige forhold som tilsier at de er ervervet for «varig eie eller bruk»

Med varig menes at foretaket har anskaffet eiendelen for bruk i virksomheten og ikke i den hensikt å oppnå en gevinst ved å selge eiendelen. Varig innebærer imidlertid ikke at foretakets ledelse har et evighetsperspektiv med hensyn til hvor lenge en eiendel skal beholdes. (...)

Immaterielle eiendeler som kan føres i balansen, er alltid anleggsmidler. Med unntak av spesielle rettigheter (patenter, konsesjoner mv.) som kan være separable, kan inntjeningen for de immaterielle eiendelene ikke skilles fra inntjeningen for de varige driftsmidlene. Som oftest er det en egenskap ved immaterielle eiendeler at de ikke kan omsettes separat, og de kan derfor heller ikke verdsettes ut fra en hypotese om realisering i løpet av ett år.»

Utvalget legger til grunn at det er hensiktsmessig å ha et tilleggskriterium for fordringer. Det foreslås at fordringer som skal tilbakebetales innen ett år etter balansedagen ikke kan klassifiseres som anleggsmiddel. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 123):

«Det følger av regelen at fordringer med senere forfall kan være enten omløpsmidler eller anleggsmidler, og at klassifiseringen må avgjøres etter hovedregelen. Ett-års regelen gjelder ved (første gangs) klassifisering av fordring og skal ikke være et kriterium for omklassifisering (...).»

Utvalget foreslår at en eiendel skal omklassifiseres dersom hensikten med eiendelen endres. Beslutning om salg skal etter forslaget ikke i seg selv medføre at en eiendel skal omklassifiseres til omløpsmiddel. Utvalget viser til at verken direktivet eller norsk lovgivning har bestemmelser om omklassifisering av eiendeler, samt at kriteriene for klassifisering tilsier at omklassifisering bare skal gjøres når selskapet har endret sine intensjoner med en eiendel.

God regnskapsskikk tilsier etter utvalgets syn at vurdering av eiendelen må fullføres før den omklassifiseres. Det er vist til at omklassifisering ikke er en transaksjon og at det derfor heller ikke oppstår en ny transaksjonspris ved omklassifisering. Utvalget uttaler videre (NOU 1995:30 s. 123):

«Den omklassifisering som er mest vanlig i norske regnskaper, er omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld. Slik omklassifisering er obligatorisk etter GRS 3, og mange andre land har en slik praksis. Omklassifisering av første års avdrag kan knyttes til det syn at balansen skal gi et bilde av selskapets betalingsevne. Når varekretsløpet er klassifiseringskriterium, er praksisen tvilsom. Etter utvalgets syn er det ikke tilstrekkelig faglig holdepunkt for videreføring av denne praksisen.

Det forekommer i praksis at morselskapets aksjer i datterselskapet blir omklassifisert til omløpsmidler fra det tidspunkt styret har besluttet salg. En slik omklassifisering burde gjenspeile at investeringen har endret karakter. Etter utvalgets syn har en beslutning om salg ikke betydning hverken for omklassifisering eller utelatelse fra konsolidering (...).»

7.2.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har merknader til at det prinsipielle skillet mellom omløpsmidler og anleggsmidler videreføres. Bankforeningenmener imidlertid at inndelingen ikke er helt treffende for finansinstitusjoners eiendeler.

NSRFstiller spørsmål ved om det skal stilles strengere krav til klassifisering av aksjer og andre lett omsettelige verdipapirer enn for øvrige driftsmidler. Det er vist til utvalgets uttalelse om at slike verdipapirer er omløpsmidler hvis det ikke foreligger særlige forhold som tilsier at de er ervervet for varig eie og bruk.

Også Oslo Børsviser til utvalgets uttalelse om aksjer og uttaler:

«Siste setning i sitatet ovenfor kan forstås dit at man ikke kan klassifisere aksjer i et børsnotert selskap som anleggsmidler, hvis man har en hensikt om å oppnå gevinst ved å selge aksjene. Oslo Børs er av den oppfatning at man kan ha en intensjon om å benytte investeringen for bruk i virksomheten i et lengre perspektiv, selv om aksjen kan være til salgs hvis det kommer et interessant tilbud. Oslo Børs vil derfor foreslå at det presiseres at dette bare gjelder hvis hensikten primært er å oppnå gevinst ved å selge eiendelen.

I henhold til innstillingens § 3-7 annet ledd, nr. 2 skal datterselskaper utelates fra konsolidering hvis aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie. Det samme gjelder presentasjon av tilknyttede selskaper etter egenkapitalmetoden., jfr. innstillingens pkt 4.5.3. En investering som klassifiseres som omløpsmiddel kan ikke presenteres etter egenkapitalmetoden eller konsolideres i konsernregnskapet.

Etter vår oppfatning vil et selskap som har betydelig eller bestemmende innflytelse over et børsnotert selskap, som hovedregel ha et langsiktig perspektiv på investeringen. Slike investeringer bør derfor presenteres etter egenkapitalmetoden eller eventuelt konsolideres i konsernregnskapet. På denne bakgrunn vil Oslo Børs be Departementet om at det i lovproposisjonen presiseres at børsnoterte selskaper hvor man har betydelig eller bestemmende innflytelse som hovedregel skal klassifiseres som et anleggsmiddel.»

Økokrimstøtter forslaget til nye bestemmelser om omklassifisering av balanseposter.

Også Kredittilsynetstøtter utvalgets forslag, men anser det uklart hvorvidt en eiendel/gjeld har fått ny kost etter omklassifisering.

Etter Oslo Børssyn bør endringen når det gjelder at første års avdrag på langsiktig gjeld ikke lenger skal omklassifiseres til kortsiktig gjeld, først finne sted «når utviklingen internasjonalt gjør det naturlig».

7.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om i hovedsak å videreføre det prinsipielle skillet mellom omløpsmidler og anleggsmidler. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette.

Departementet foreslår etter dette at eiendeler bestemt til varig eie eller bruk skal regnes som anleggsmidler. Andre eiendeler skal regnes som omløpsmidler. Det legges til grunn at den praksis som er etablert, jf. bl.a. GRS 3, skal videreføres og utvikles når det gjelder grensedragningen mellom omløpsmidler og anleggsmidler.

Departementet legger til grunn at aksjer og andre verdipapirer skal klassifiseres etter de samme kriterier som andre eiendeler. Departementet legger til grunn at det ikke skal stilles andre eller «strengere» krav til klassifisering av f.eks. aksjer som anleggsmiddel enn det som skal gjelde for andre eiendeler. I likhet med Oslo Børs antar departementet at aksjer som gir betydelig eller bestemmende innflytelse i et børsnotert selskap normalt vil klassifiseres som anleggsmiddel. Også ved slike investeringer vil imidlertid klassifiseringen bero på en konkret vurdering av intensjonene bak investeringen.

Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag at fordringer som skal tilbakebetales innen ett år etter at fordringen oppstår, ikke kan klassifiseres som anleggsmiddel. Dette er i samsvar med gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.

Bankforeningen mener at inndelingen i omløps- og anleggsmidler ikke er helt treffende for finansinstitusjonenes eiendeler. Departementet er enig i at det er særskilte hensyn som gjør seg gjeldende for klassifisering av finansinstitusjoners eiendeler. Disse hensynene må i likhet med det som gjelder i dag, ivaretas gjennom særskilte regler fastsatt i forskrift. Som det framgår av punkt 3.5 foreslås det en generell adgang til å gi regler som avviker fra lovens bestemmelser for finansinstitusjoner og andre foretak som nevnt i kredittilsynsloven § 1.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal foretas ny klassifisering dersom hensikten med eiendelen endres. Departementet er videre enig med utvalget i at beslutning om salg ikke i seg selv skal medføre at en eiendel skal omklassifiseres til omløpsmiddel. Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å ta inn en særskilt bestemmelse om dette i loven. Det følger av hovedregelen om omklassifisering at det avgjørende ikke vil være beslutning om salg, men i hvilken grad hensikten med eiendelen endres. Dersom det eksempelvis besluttes salg av en maskin som er klassifisert som anleggsmiddel, og denne maskinen i en periode holdes disponibel kun i påvente av et kjøpstilbud, skal det dermed foretas omklassifisering. Departementet viser for øvrig til at de av høringsinstansene som har uttalt seg om omklassifisering i hovedsak har stilt seg positive til utvalgets forslag.

Departementet er enig i utvalgets synspunkt om at dagens praksis mht. omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld ikke bør videreføres. Som påpekt av utvalget kan slik omklassifisering knyttes til det syn at balansen skal gi et bilde av selskapets betalingsevne. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at en slik praksis ikke kan anses i samsvar med de generelle klassifiseringsreglene. Departementet kan på denne bakgrunn ikke slutte seg til Oslo Børs' vurdering av at en endring i praksis på dette punkt først bør finne sted «når utviklingen internasjonalt gjør det naturlig».

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at før det foretas ny klassifisering skal vurderingen fullføres. Dette synspunktet har mest relevans for omklassifisering av omløpsmiddel til anleggsmiddel. Dersom virkelig verdi på omklassifiseringstidspunktet er lavere enn anskaffelseskost skal eiendelen føres opp som anleggsmiddel med denne verdien. Differansen mellom anskaffelseskost og virkelig verdi føres som nedskrivning av omløpsmiddel i resultatregnskapet. Dersom det senere viser seg å ikke lenger være grunnlag for nedskrivningen skal denne reverseres, jf. nærmere omtale i punkt 7.5. Det vil kunne foretas reversering opp til opprinnelig anskaffelseskost. For øvrig må prinsippet om fullført vurdering ved omklassifisering også følges ved endring av sammensetning av balanseposter som inngår i sikringsvurdering.

7.3 Anskaffelseskost og virkelig verdi

7.3.1 Gjeldende rett

Som nevnt innledningsvis i punkt 7.1 er begrepet anskaffelseskost knyttet til vurdering av både anleggsmidler og omløpsmidler. Med anskaffelseskost menes etter aksjeloven § 11-4 annet ledd kostnad ved erverv eller tilvirkning av eiendelen. I tillegg følger det av aksjeloven § 11-10 første ledd at det i anskaffelseskostnader for anleggsmidler kan medregnes kostnader til forbedring som er medgått i regnskapsåret eller som var medtatt i balansen for det forutgående regnskapsår.

Etter aksjeloven § 11-9 skal omløpsmidler ikke oppføres høyere enn den virkelige verdi og ikke høyere enn anskaffelseskost. Som virkelig verdi skal anses salgsverdien etter fradrag for salgskostnader, dersom ikke eiendelens art eller andre forhold tilsier at det i samsvar med god regnskapsskikk fastsettes en annen verdi.

I norske regnskapsstandarder er det gitt noe utfyllende definisjoner av anskaffelseskost og virkelig verdi. Anskaffelseskost for varer er i NRS 1 definert som følger:

«Anskaffelseskost er de kostnader som er påløpt for å bringe varelageret til nåværende tilstand og plassering. Anskaffelseskost for tilvirkede varer inkluderer tillegg for indirekte tilvirkningskostnader. Tillegget omfatter normalt også faste tilvirkningskostnader. For varer med lang tilvirkningstid kan rentekostnader inngå i tilvirkningskost.»

I NRS 1 uttales det videre bl.a. følgende om virkelig verdi for varer:

«Virkelig verdi er salgsverdien etter fradrag for salgskostnader (netto salgsverdi). Det kan drøftes hvilket tidspunkt salgsverdien skal knyttes til, balansedagen eller fremtidig salgstidspunkt. Under forutsetningen av fortsatt drift må vurderingen ta utgangspunkt i varekretsløpet og fremtidig salgstidspunkt (jfr. NRS 3 om betingede utfall og hendelser etter balansedagen). Endring i salgsverdien etter balansedagen er ny informasjon om forhold på balansedagen og fører til endring i estimatet for virkelig verdi. I tilfeller med særlig lang lagringstid er virkelig verdi nåverdien av fremtidig salgsverdi.»

7.3.2 EØS-rett

Det følger av fjerde direktiv artikkel 39 at omløpsmidler som hovedregel skal vurderes til «anskaffelseskostnad» eller «tilvirkningskostnad». Som påpekt av utvalget i NOU 1995:30 s. 126-127 må «anskaffelseskostnad» i denne sammenheng forstås som kjøpspris. Det skal i henhold til direktivet foretas verdijustering slik at omløpsmidler oppføres med laveste markedspris eller i spesielle tilfeller med «en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen». Etter den samme bestemmelsen skal anleggsmidler som hovedregel verdsettes til anskaffelseskostnad (kjøpspris) eller tilvirkningskostnad.

Anskaffelseskostnaden (kjøpsprisen) både for anleggsmidler og omløpsmidler beregnes ved å legge sammen innkjøpspris og utgifter forbundet med kjøpet, jf. artikkel 35 nr. 2.

Tilvirkningskostnaden skal beregnes ved at kostnader direkte knyttet til det aktuelle produkt legges til innkjøpsprisen for råvarer og forbruksvarer. En rimelig del av kostnadene som bare indirekte knytter seg til det aktuelle produkt kan inngå i tilvirkningskostnaden i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden.

Renter på kapital som er lånt for å finansiere produksjonen av anleggsmidler kan medregnes i tilvirkningskostnaden i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. I såfall skal medregning av slike renter under «aktiva» opplyses i notene til årsregnskapet.

Direktivet inneholder ikke definisjon av virkelig verdi.

7.3.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at anskaffelseskost ved kjøp skal regnes som kjøpspris med tillegg av kjøpskostnader. Dette er i samsvar med gjeldende regler.

Når det gjelder anskaffelseskost ved egentilvirkning viser utvalget til at det er to alternative definisjoner av tilvirkningskost: variabel tilvirkningskost, som inkluderer direkte og indirekte variable kostnader, og (full) tilvirkningskost, som inkluderer direkte og indirekte variable og faste tilvirkningskostnader.

Utvalget legger til grunn at variable tilvirkningskostnader skal inngå i tilvirkningskost i samsvar med det som gjelder i dag. For medregning av faste kostnader mener utvalget at det må tas hensyn til kapasitetsutnyttelsen i virksomheten. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 1995:30 s. 127):

«En kan ikke like kategorisk fastslå at faste kostnader (herunder rentekostnader) skal være en del av tilvirkningskost. Faste kostnader er ofte en funksjon av bedriftens produksjonskapasitet. Produksjonskapasitet er også en realressurs som kan transformeres fra en form til en annen. På kort sikt er det imidlertid ikke noen sammenheng mellom verdien av å nytte produksjonskapasiteten og de faste kostnadene. Spesielt kan verdien av produksjonskapasiteten være lav eller null i perioder med lav kapasitetsutnyttelse. I slike tilfeller må den verdien som inngår i tilvirkningskost være tilsvarende lav. I perioder med full kapasitetsutnyttelse blir skillet mellom faste og variable innsatsfaktorer mindre skarpt, fordi produksjonsapparatet har alternativ anvendelse. Over tid vil en forvente at kostnad og nytteverdi ved produksjonskapasitet vil konvergere. I alle tilfelle ser en at faste kostnader i hver periode er et nokså ufullkomment uttrykk for kostnadene ved kapasitetsanvendelsen. I tillegg må det ses hen til kapasitetssituasjonen dersom faste kostnader skal medtas i tilvirkningskost. Dette gjelder ved vurdering både av varer og egentilvirkede varige driftsmidler.»

Utvalget (flertallet) foreslår at anskaffelseskost ved tilvirkning skal være (full) tilvirkningskost. Når det gjelder indirekte faste kostnader uttaler utvalget videre (NOU 1995:30 s. 127):

«Variable kostnader utgjør normalt en stor del av de direkte kostnadene, mens de faste kostnadene ofte utgjør en større del av de indirekte. Direktivets og standardens referanse til indirekte kostnader må sees på denne bakgrunn. Indirekte kostnader omfatter eksempelvis indirekte materialer (hjelpestoffer), avskrivning av bygninger, vedlikehold, produksjonsforsikring, o.l. Både direkte og indirekte kostnader er kostnader som er medgått til å bringe varelageret til dets nåværende tilstand og plassering og bør kunne sammenstilles med fremtidige inntekter. Dette bør reflekteres i resultatregnskapet etterhvert som varene selges, og taler for standardens løsning med (full) tilvirkningskost.

Ved bruk av tilvirkningskost vil en i større grad enn ved bruk av variabel tilvirkningskost behandle kjøp og tilvirkning av like ferdigvarer på samme måte. Dersom vesentlige deler av driftskostnadene er faste, kan variabel tilvirkningskost være misvisende.

Ved beregning av indirekte faste kostnader må normal kapasitetsutnyttelse legges til grunn, evt. virkelig kapasitetsutnyttelse dersom dette overstiger antatt normalnivå. Tilvirker foretaket flere ulike varer må fordeling av indirekte kostnader bygge på realistiske analyser av de ulike aktiviteter som inngår i tilvirkningen av den enkelte vare.»

Utvalgets mindretall går inn for at det gis adgang til å velge mellom variabel og full tilvirkningskost.

Utvalget viser for øvrig til at de samme spørsmål reiser seg ved egentilvirkning av varige driftsmidler som ved egentilvirkning av varer. Utvalget understreker at bare utgifter som medfører framtidige økonomiske fordeler skal oppføres som eiendel og at de balanseførte utgiftene ikke kan overstige den virkelige verdien av anleggsmidlet.

Utvalget viser videre til hvordan oppstartingskostnader relateres i forhold til anskaffelseskost i internasjonale standarder, jf. omtale på s. 127-128 i NOU 1995:30.

Etter utvalgets syn kan det ofte være vanskelig å skille mellom forbedringer som kan balanseføres og vedlikehold som kostnadsføres. Det uttales i denne forbindelse (NOU 1995:30 s. 128):

«Utgifter som øker anleggets fremtidige inntjeningsevne, skal oppføres som anleggsmiddel. Økning i anleggets levetid eller produksjonskapasitet, vesentlig forbedring i ferdigproduktets verdi eller reduserte produksjonskostnader i forhold til tidligere forventninger er å oppfatte som økning av anleggets fremtidige inntjeningsevne. Tilsvarende spørsmål om balanseføring gjelder for miljøinvesteringer som i dag er nødvendige for både eksisterende og nye anlegg. Det vil være korrekt å balanseføre miljøinvesteringer dersom de er nødvendige for å kunne realisere økonomiske fordeler i den øvrige virksomheten. Også her representerer summen av de fremtidige økonomiske fordeler en øvre grense for balanseføringen.

Rentekostnader for kapitalbinding ved tilvirkning er tilvirkningskostnader. Spørsmålet om balanseføring av rentekostnader ved egentilvirkning har større betydning jo lengre tilvirkningsperioden er. Det kan være vanskelig å identifisere rentekostnader for hvert anleggsmiddel. Det er vanlig i praksis å beregne en rentekostnad på hele investeringsbeløpet ved å anvende selskapets gjennomsnittlige gjeldsrente. Balanseføringen kan imidlertid ikke overstige gjeldsrentene. Balanseføring av rentekostnader er en tillatt løsning etter IAS. I Storbritannia er balanseføring tillatt men ikke obligatorisk, og det er ikke utarbeidet noen regnskapsstandarder på området.»

I vurderingsreglene både for omløpsmidler og anleggsmidler er vurdering til virkelig verdii enkelte tilfelle et alternativ til anskaffelseskost. Virkelig verdi skal ifølge utvalget forstås som «det universelle verdibegrepet». Tillegget «virkelig» er etter utvalgets syn egentlig overflødig, men kan være tjenlig som en språklig påminnelse, ettersom verdi i mange sammenhenger brukes mindre stringent. Utvalget uttaler bl.a. følgende om begrepet (NOU 1995:30 s. 130-132):

«Verdi uttrykkes ved nåverdi, definert som forventede kontantstrømmer neddiskontert til vurderingstidspunktet med en relevant risikojustert rente. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom ulike klasser og arter av eiendeler mht. hvordan verdi skal uttrykkes. For øvrig er det mange teoretiske aspekter ved begrepet som ikke skal berøres her. Det er den regnskapsmessige tilnærmingen til virkelig verdi som er temaet for det følgende. (...)

Virkelig verdi for varer er drøftet i NRS 1. Hovedspørsmålet i drøftelsen er hvilket tidspunkt salgsverdien skal knyttes til, balansedagen eller fremtidig salgstidspunkt. Under forutsetning av fortsatt drift må vurderingen ta utgangspunkt i varekretsløpet og fremtidig salgstidspunkt. I tilfeller med særlig lang lagringstid skal virkelig verdi beregnes som nåverdien av fremtidig salgsverdi. Ukurante varer skrives ned til forventet fremtidig salgspris. Tilnærmingen til virkelig verdi er derfor lik for ukurante og kurante varer. For råvarer og varer under tilvirkning er ferdiggjørelse det normale. Virkelig verdi beregnes ved å ta utgangspunkt i salgsverdien for ferdig tilvirkede varer. Denne reduseres med gjenstående tilvirkningskostnader og salgskostnader.

Gjenanskaffelseskost er ikke et selvstendig tilnærmingsalternativ for virkelig verdi. For råvarer og varer under tilvirkning kan det imidlertid i praksis være stor usikkerhet ved estimeringen av både salgsprisen og kostnadsfradraget. En praktisk tilnærmingsmetode er derfor å vurdere råvarer og eventuelt også varer under tilvirkning til gjenanskaffelseskost på balansedagen.

Etter IAS 2 og den britiske SSAP 9 er virkelig verdi for varelager lik netto salgsverdi. Den britiske standarden tillater at gjenanskaffelseskost kan brukes som en praktisk tilnærming. Ved anvendelse av laveste verdis prinsipp på varer i USA settes verdien til gjenanskaffelseskost, men slik at netto salgsverdi er en øvre grense og netto salgsverdi etter fradrag for en normal fortjeneste er en nedre grense for verdien. Amerikansk praksis har ikke internasjonal støtte.

Virkelig verdi av varige driftsmidler under forutsetning om fortsatt drift skal beregnes som nåverdien av framtidige kontantstrømmer, jf. drøftelsen i avsnitt 4.3.5. Det er ingen motsetning mellom beregningen av virkelig verdi for varige driftsmidler og virkelig verdi for varer. Kontantstrømmen for det varige driftsmidlet inneholder den samme netto salgsverdien som er virkelig verdi for varer. Slik beregning av virkelig verdi for varige driftsmidler er i samsvar med GRS 6 om nedskrivning av anleggsmidler, og i samsvar med allmenn internasjonal forståelse. Operasjonalisering av en nedskrivningsverdi i forbindelse med nedskrivning av anleggsmidler varierer likevel betydelig. GRS 6 tillater at gjenanskaffelseskost nyttes som nedskrivningsverdi, når nåverdiberegningen er særlig vanskelig eller usikker. IAS 16 tillater bruk av både summen av udiskonterte kontantstrømmer og nåverdi.

Virkelig verdi av immaterielle eiendeler er som for varige driftsmidler, og må i mange tilfelle vurderes i sammenheng med disse.

Virkelig verdi av kontanter, bankinnskudd mv. er de nominelle størrelser. For fordringer skal virkelig verdi beregnes som nåverdi. For kundefordringer vil en i praksis normalt ikke ta hensyn til renteelementet, hverken i anskaffelseskost eller ved senere beregning av virkelig verdi, jf. Regnskapsrådets uttalelse som er omtalt i avsnitt 4.3.3.

For finansielle eiendeler som omsettes i et perfekt eller et effisient marked, er markedsverdien i dag beste anslag på nåverdien av antatt framtidig salgspris, uansett tidshorisont. Slike markeder har bare én pris, og ingen aktør antar at ens egne beslutninger eller adferd vil påvirke prisen. Organiserte markeder for standardiserte finansielle instrumenter antas å ha innslag av slike egenskaper. Vilkårene til bl.a. eierspredning ved opptak til børsnotering har som siktemål å forhindre åpenbare imperfeksjoner i markedets virkemåte. Verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked, og som har en tilfredsstillende eierspredning og likviditet, blir i det følgende kalt markedsbaserte finansielle instrumenter. For markedsbaserte finansielle instrumenter bør virkelig verdi være børskurs eller en tilsvarende observerbar markedsverdi.

Når valutaomregning inngår i en beregning av virkelig verdi, skal det nyttes dagskurs ved omregningen.»

Utvalget anser at virkelig verdi ikke behøver ytterligere presiseringer i lov. Tilnærming til virkelig verdi må etter utvalgets syn videreutvikles gjennom god regnskapsskikk.

7.3.4 Høringsinstansenes merknader

Norsk RegnskapsStiftelseer enig i utvalgets definisjon av anskaffelseskost.

Økokrimog Oslo Børsuttrykker støtte til forslaget om at lånekostnader på egentilvirkede anleggsmidler skal balanseføres som del av eiendelens tilvirkningskost.

Når det gjelder oppstartingskostnader uttaler Oslo Børs:

«Det heter videre i pkt 4.3.3. «Oppstartingskostnader og kostnader ved prøveproduksjon balanseføres normalt ikke som en del av anlegget. Slike kostnader kan kun balanseføres i den grad de er helt nødvendige for å gjøre anlegget operativt. I de tilfeller oppstartingskostnader og kostnader ved prøveproduksjon o.l. inngår i investeringskalkylen, kan denne type kostnader balanseføres».

I IAS 16 (Property, plant and equipment) heter det om slike kostnader at «..start-up and similar pre-production costs do not form part of the cost of an asset unless they are necessary to bring the asset to its working condition. Initial operating losses incurred prior to an asset achieving planned performance are recognised as an expence».

Etter vår mening stiller IAS her noe mindre sterke krav til balanseføring, i og med at det i NOU stilles krav om at kostnadene skal inngå i investeringskalkylen. Oppstartingskostnader og kostnader ved prøveproduksjon er som regel helt nødvendige for å kunne ta et anlegg i bruk, og det er neppe et rasjonelt krav at disse kostnadene skal inngå i en investeringskalkyle for at de skal kunne balanseføres. Det er i tråd med sammenstillingsprinsippet å balanseføre slike kostnader. Ved å unnlate balanseføring vil man på dette punktet velge å prioritere forsiktighetsprinsippet. Dette vil også resultere i forskjellsbehandling ved kjøp av «nøkkelferdige» produksjonsanlegg og egenutviklede anlegg.

Oslo Børs er av den oppfatning at det normale vil være å balanseføre slike kostnader. Det må imidlertid tas hensyn til eventuelle inntekter i prøveperioden. Det er imidlertid en vanskelig grensegang i praksis å skille mellom balanseførbare prøveproduksjons-/oppstartskostnader og et eventuelt driftstap i en innkjøringsfase, jfr. sitatet ovenfor fra IAS 16. Denne grensegangen bør etter vår oppfatning utvikles gjennom god regnskapsskikk.»

Børsen viser videre til at utvalget legger til grunn at valutavinning/tap er en del av anskaffelseskost dersom renteutgiftene i utbygningsperioden blir balanseført som en del av anskaffelseskost. Etter børsens syn har valutasvingninger en annen karakter enn rente i utbyggingsperioden og valutasvingninger i investeringsperioden kan være tilfeldige og neppe alltid knyttes til investeringen. Etter børsens syn vil det derfor være mest korrekt å vurdere investeringen uavhengig av «finansieringen». Gruppen av store industriforetakgir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

NRRFmener det bør være anledning for alle foretak (ikke bare de små) å benytte skjønn mht. omfanget av aktiveringen av faste tilvirkningskostnader. Det er vist til at det f.eks. kan være stor forskjell på vurderingen av hva som er å anse som periodekostnader i en virksomhet som i overveiende grad produserer etter ordre og en virksomhet som utelukkende produserer for lager. Også NHOgår inn for en valgadgang. Under henvisning til regnskapsreglene i andre land i EØS-området mener NHO at det bør være adgang til å regne med indirekte kostnader og rentekostnader, spesielt byggelånsrentekostnader, i anskaffelseskost, men at det ikke bør være plikt til dette.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets drøfting av begrepet «virkelig verdi».

7.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser innledningsvis til at det mht. anskaffelseskost ikke er en ensartet begrepsbruk i den norske oversettelsen av direktivet og i utredningen.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at anskaffelseskost ved kjøp skal være kjøpspris med tillegg for kjøpsutgifter. Dette er i samsvar med gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til at gjeldende regler videreføres på dette punkt.

Departementet slutter seg videre til utvalgets vurdering av at anskaffelseskost ved tilvirkning skal være (full) tilvirkningskost. (Full) tilvirkningskost vil inkludere direkte og indirekte variable og faste kostnader. Det foreslås presisert i loven at anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til at direkte og indirekte variable kostnader skal inngå i anskaffelseskost. NHO og NRRF har imidlertid gitt uttrykk for at det bør være valgfrihet mht. å regne med faste kostnader i tilvirkningskost. Departementet er ikke enig i denne vurderingen. I likhet med lovutvalget legger departementet til grunn at de tilvirkede eiendelenes aktuelle stand kan knyttes til både direkte og indirekte kostnader. Disse kostnadene bør derfor periodiseres og sammenstilles med framtidige inntekter. Dette bør reflekteres i resultatregnskapet etter hvert som varene selges og tilsier en løsning med full tilvirkningskost. Departementet legger for øvrig til grunn at bruk av (full) tilvirkningskost er hensiktsmessig for i størst mulig grad å behandle kjøp og tilvirkning av like ferdigvarer på samme måte.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det for medregning av faste kostnader i tilvirkningskost må tas hensyn til kapasitetsutnyttelsen i virksomheten. Ved beregningen av indirekte faste kostnader må normal kapasitetsutnyttelse legges til grunn.

Departementet viser til utvalgets vurdering av tilhørende finansieringskostnader. Finansieringskostnader vil inngå i full tilvirkningskost. Som påpekt av utvalget kan det være vanskelig å identifisere spesifikke rentekostnader for hvert egentilvirket anleggsmiddel. I samsvar med gjeldende praksis bør det derfor kunne beregnes en rentekostnad på hele investeringsbeløpet ved å anvende selskapets gjennomsnittlige gjeldsrente. Tilsvarende problemer vil kunne oppstå ved vurdering av varelager. Departementet antar imidlertid at problemstillingen er mindre praktisk her, idet rentekostnader knyttet til de enkelte varer i mange tilfeller vil være minimale. Departementet legger til grunn at de nærmere regler for balanseføring av finansieringskostnader ved egentilvirking, herunder valutagevinst og -tap utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Utvalget har lagt til grunn at oppstartingsutgifter og utgifter ved prøveproduksjon ol. kan balanseføres når utgiftene inngår i investeringskalkylen. Det er gitt utrykk for at slike utgifter kun kan balanseføres i den grad de er helt nødvendige for å gjøre anlegget operativt. Departementet slutter seg til Oslo Børs» vurdering at det ikke bør være avgjørende om de aktuelle utgiftene inngår i en investeringskalkyle. I den grad oppstartingsutgifter er nødvendige for å gjøre anlegget operativt, bør de kunne balanseføres. Departementet legger imidlertid ikke opp til en plikt til balanseføring av slike utgifter. Det legges til grunn at kriteriene for balanseføring av slike utgifter utvikles gjennom god regnskapsskikk. Det vises for øvrig til at det knytter seg en del problemstillinger til bl.a. kostnadsføring av miljøutgifter/miljørettede investeringer. Også slike problemstillinger forutsettes ivaretatt gjennom utviklingen av god regnskapsskikk.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at dagens praksis mht. begrepet «virkelig verdi» bør videreføres og utvikles gjennom god regnskapsskikk. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets vurdering på dette punkt.

7.4 Generelle vurderingsregler for omløpsmidler

7.4.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 11-9 at omløpsmidler ikke må oppføres høyere i balansen enn den virkelige verdi og ikke høyere enn anskaffelseskostnadene. Dette vurderingsprinsippet omtales gjerne som laveste verdis prinsipp.

7.4.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 39 skal omløpsmidler verdsettes til anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad med følgende forbehold:

Verdijustering for omløpsmidler skal foretas slik at det oppføres med laveste markedspris eller i spesielle tilfeller med en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen.

Medlemsstatene kan tillate ekstraordinær verdijustering når dette etter en fornuftig forretningsmessig vurdering er nødvendig for å unngå at verdiene i nær framtid endres på grunn av verdisvingninger. Beløpet for verdijustering skal angis særskilt i resultatregnskapet eller i notene til årsregnskapet.

Verdsetting til laveste verdi fastsatt i samsvar med unntakene som nevnt, kan ikke lenger foretas dersom begrunnelsen for verdijustering ikke lenger er tilstede.

Dersom omløpsmidler gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende av skattemessige hensyn, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet, jf. artikkel 39 nr. 1 e.

7.4.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår med enkelte språklige endringer en videreføring av gjeldende regler om at omløpsmidler skal vurderes til den laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi.

Utvalget viser til at fjerde direktiv artikkel 39 nr. 1 c åpner for ekstraordinær verdijustering når det etter en fornuftig forretningsmessig vurdering er nødvendig for å unngå at verdiene i nær framtid endres på grunn av verdisvingninger. Etter utvalgets syn er innholdet av denne bestemmelsen uklart. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 124):

«Med uttrykket «ekstraordinær verdijustering» menes trolig nedskrivning til en lavere verdi enn markedspris. Nedskrivning til lavere verdi enn virkelig verdi innebærer oppbygging av skjulte reserver. Bokstav c er derfor et fremmedelement i forhold til det universelle laveste verdis prinsipp som bokstavene a, b og d beskriver. Utvalget anbefaler at denne medlemslandopsjonen ikke benyttes.»

7.4.4 Høringsinstansenes merknader

Norsk RegnskapsStiftelseer enig i utvalgets forslag.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har uttalt seg direkte om forslaget.

7.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at omløpsmidler skal vurderes til den laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Dette er en videreføring av gjeldende bestemmelse. Når det gjelder hva som skal regnes som anskaffelsekost og virkelig verdi vises det til punkt 7.3.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør åpnes for adgang til nedskrivning til lavere verdi enn virkelig verdi, slik fjerde direktiv artikkel 39 synes å åpne for. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets vurdering på dette punkt.

7.5 Generelle vurderingsregler for anleggsmidler

7.5.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 11-10 at anleggsmidler ikke må oppføres høyere enn anskaffelseskostnadene. I anskaffelseskostnadene kan medregnes kostnader til forbedring som er medgått i regnskapsåret eller som var medtatt i balansen for det forutgående regnskapsår. Med de unntak som følger av reglene om oppskrivning, kan anleggsmiddel ellers ikke oppføres høyere enn til den verdi det var oppført med i den nærmest forutgående balanse.

Etter oppskrivingsregelen i § 11-10 fjerde ledd kan anleggsmiddel som må anses å ha en verdi som vesentlig overstiger det beløp den er oppført med i nærmest forutgående balanse, oppføres med den høyere verdi, såfremt denne ikke skyldes forhold av forbigående art og oppskrivingsbeløpet, med fradrag for avsetning til utsatt skatt, anvendes til:

  1. nedskriving av verdien på andre anleggsmidler i samsvar med § 11-10 tredje ledd,

  2. dekning av tap ved salg m.m. av annet anleggsmiddel i regnskapsåret, forutsatt at vilkårene for nedskrivning ville ha foreligget om virksomheten hadde beholdt det,

  3. fondsemisjon i samsvar med reglene i aksjeloven § 4-10,

  4. avsetning til oppskrivingsfond som senere bare kan brukes til de formål som er nevnt under 1, 2 og 3.

Det følger videre av § 11-10 femte ledd at fordring som er anleggsmiddel kan opptas til den verdi den beregnes å ha, selv om den i nærmest forutgående balanse har vært oppført med lavere beløp fordi den ble ansett som usikker eller verdiløs.

Regler om avskrivning og nedskrivning er gitt i § 11-10 annet og tredje ledd. Etter bestemmelsen i annet ledd skal anleggsmiddel som forringes på grunn av alder, slit eller lignende årsak, hvert år avskrives med et beløp minst så stort som en fornuftig avskrivningsplan tilsier, med mindre det åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet. Er den virkelige verdi av anleggsmiddelet lavere enn den verdi eiendelen etter § 11-10 første og annet ledd kan oppføres med, og dette skyldes årsaker som ikke kan antas å være forbigående, skal eiendelen nedskrives i den utstrekning det må anses nødvendig etter god regnskapsskikk, jf. § 11-10 tredje ledd.

7.5.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 35 skal anleggsmidler verdsettes til anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad, med følgende forbehold:

Anskaffelseskostnaden eller tilvirkningskostnaden for anleggsmidler med begrenset brukstid skal reduseres gjennom verdijustering, beregnet slik at anleggsmidlene avskrives planmessig i løpet av sin brukstid.

Finansielle aktiva som tilhører anleggsmidlene kan verdijusteres slik at de gis den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen.

Anleggsmidler skal verdijusteres slik at de, uten hensyn til om deres brukstid er begrenset eller ikke, gis den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen, dersom det forventes at verdiforringelsen vil bli varig. Utvalget har bemerket at den norske direktivteksten på dette punktet er feil, jf. NOU 1995:30 s. 125.

Verdsetting til laveste verdi kan ikke lenger foretas dersom begrunnelsen for verdijusteringene ikke lenger er til stede.

Direktivets artikkel 33 nr. 1 c gir anledning til å fastsette bestemmelser om oppskrivning av anleggsmidler. Det framgår av bestemmelsen at medlemsstatene inntil en senere samordning kan tillate eller pålegge «omvurdering av materielle og finansielle aktiva som tilhører anleggsmidlene». Oppskrivningsbeløpet skal avsettes til fondet for vurderingsforskjeller under egenkapitalen.

7.5.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende regler om at anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost. Anleggsmiddel som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan. Avskrivningsplikten vil etter forslaget gjelde både varige driftsmidler og immaterielle eiendeler. Anleggsmiddel skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes å være ikke forbigående. Nedskrivning skal reverseres når grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er tilstede. Adgangen til å foreta oppskrivning foreslås opphevet. Utvalget legger til grunn at forslaget til vurderingsregler for anleggsmidler er i samsvar med fjerde direktiv artikkel 35.

Utvalget skriver om avskrivningat en fornuftig avskrivningsplan innebærer at avskrivning skal foretas på en systematisk og rasjonell måte. Utvalget viser til at den lineære avskrivningsmetoden ikke er obligatorisk, hverken etter lov eller i henhold til god regnskapsskikk, men at de fleste foretak benytter denne metoden. Utvalget uttaler videre bl.a. følgende om avskrivninger (NOU 1995:30 s. 130):

«Varige driftsmidler er eiendeler til varig eie eller bruk. Avskrivninger er kostnaden ved å anvende driftsmidlet. (...)

I et transaksjonsbasert historisk kost regnskap er avskrivninger en fordeling av investeringsutgiften (minus eventuell utrangeringsverdi) over den økonomiske levetiden. Beslutning om avskrivningsmetode er et valg mellom ulike tidsprofiler på fordeling av investeringsutgiften. Fordelingsproblemet bør ses i sammenheng med forventet inntjeningsevne, siden det er reduksjon i inntjeningsevnen som nødvendiggjør avskrivninger i regnskapet. Manglende sammenheng kan gi vilkårlige resultatmålinger og rentabilitetsberegninger. Usikkerhet ved den fremtidige inntjeningen må hensyntas ved valg av avskrivningsplan.

Etter direktivet skal avskrivningene være systematiske over økonomisk levetid. Det er noe uklart hvor mye som ligger i kravet om systematisk fordeling. Med en ordrett forståelse vil de vanligste avskrivningsmetodene utvilsomt oppfylle dette kravet. De vanligste avskrivningsmetodene er lineær metode (konstante avskrivninger), saldometoden (degressive avskrivninger), årssiffermetoden (degressive avskrivninger) og produksjonsenhetsmetoden (variable avskrivninger). I norsk lovgivning brukes uttrykket «fornuftig avskrivningsplan». Forståelsen av dette er at avskrivningene skal sammenstilles med inntjeningen, i tråd med de grunnleggende prinsipper for et historisk kost regnskap.

En teoretisk avskrivning er tilpasset driftsmidlets kontantstrøm slik at hver periodes regnskapsmessige rentabilitet blir lik investeringens internrente. Den lineære metoden tilsvarer teoretisk avskrivning når kontantstrømmen avtar med et konstant beløp i hver periode.

Fremtidige kontantstrømmer inkluderer kontantstrømmer på utrangeringstidspunktet. I tillegg til den direkte utrangeringsverdien vil det være kontantstrømmer knyttet til nedmontering, opprydding, herunder fjerning av miljøskadelige avfallsstoffer o.l.»

Utvalget uttaler om fjerningsutgifter at nåverdien av fjerningsutgiften skal periodiseres på samme måte som investeringsutgiften.

Gjeldende regler om at avskrivning kan sløyfes når anleggsmiddel «åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet», er etter utvalgets syn uheldig. Utvalget viser til at utsettelse av avskrivningene ikke vil gi en sammenstilling av inntekter og kostnader i utsettelsesperioden. En bedre praksis ville etter utvalgets syn være å endre avskrivningsplanen slik at det foretas lavere avskrivning i den gjenværende økonomiske levetiden. Utvalget viser videre til at anleggsmiddel som har ubegrenset brukstid ikke skal avskrives.

Utvalgets flertall skriver at oppskrivninger et fremmedelement i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap, og foreslår derfor ikke oppskrivning blant vurderingsreglene for anleggsmidler. Utvalgets flertall viser til at oppskrivning er et «dårlig substitutt for et gjenanskaffelsesprinsipp eller prisjustering i ulike former, så lenge det er selskapene selv som velger eiendeler og bestemmer beløp og tidspunkt». Utvalgets mindretall støtter i utgangspunktet flertallets syn, men mener likevel at opplysninger i årsregnskapet om virkelige verdier på anleggsmidler i mange tilfeller vil kunne være av interesse for regnskapsbrukerne. Det er spesielt vist til reglene om fondsemisjoner og kapitalnedsetting. Mindretallet er prinsipielt av den oppfatning at en bør ha en oppskrivningsadgang i samsvar med retningslinjene for dette i fjerde direktiv.

Utvalget foreslår at anleggsmidler skal nedskrivestil virkelig verdi ved verdifall som forventes å være ikke forbigående. Gjeldende bestemmelse om at nedskrivning i tillegg skal anses nødvendig etter god regnskapsskikk foreslås tatt ut. Det vises til utvalgets nærmere redegjørelse for forslaget i NOU 1995:30 s. 132.

Utvalget mener at eiendeler og forpliktelser som skaper felles kontantstrømmer bør vurderes under ett ved nedskrivning. Dette kan ifølge utvalget omfatte driftsmidlene og sammenhørende immaterielle eiendeler og gjeld. Næringsfordringer, dvs. lån til kunder eller fra leverandører, kan også falle inn under vurderingsenheten. Utvalget uttaler i denne forbindelse (NOU 1995:30 s. 132):

«Et spesielt nedskrivningskriterium for varige driftsmidler er såkalt nominell verdi. Nominell verdi er summen av udiskonterte fremtidige kontantstrømmer. Når nominell verdi er lavere enn balanseført verdi, inntreffer nedskrivningsplikt. En slik situasjon inntreffer dersom det forventes negative fremtidige driftsresultat. I høringsutkastet til ny standard i USA har FASB foreslått dette nedskrivningskriteriet som en praktisk tilnærmingsmetode for sannsynliggjøring av at verdifallet er permanent. I følge høringsutkastet vil det ofte være bestemte hendelser som aktualiserer nedskrivning, bl.a. et signifikant fall i markedsverdien, signifikant endring av bruk eller utnyttelse av kapasiteten, signifikant forverring av rammebetingelsene, signifikant overskridelse av planlagt investeringsutgift, prognose som viser vedvarende tap forbundet med driftsmidlet.

Nominell verdi har ikke en selvstendig økonomisk mening, i motsetning til nåverdi som gjennom diskonteringen reflekterer både tidsverdien og prisen på usikkerhet. Kriteriet har likevel betydelig internasjonal støtte. En modifisert og mer meningsfull betraktningsmåte er å la vurderingsenheten inkludere gjeld som finansierer investeringen i driftsmidlet. I så fall er nominell verdi-kriteriet simpelthen om driftsmidlet bidrar til overskudd eller ikke. Dette mener utvalget vil være et fornuftig nedskrivningskriterium. Et slikt kriterium har også konsekvenser for vurdering av langsiktig gjeld, jf. nedenfor.»

Utvalget viser til at den betingede nedskrivningsplikten for anleggsmidler også gjelder for finansielle anleggsmidler, og uttaler (NOU 1995:30 s.132):.

«Finansielle anleggsmidler kan omfatte instrumenter med ulik grad av markedsbasert prising. Sammenlignet med varige driftsmidler er verdien av et finansielt instrument lite påvirket av transaksjonskostnader. I mange tilfelle vil en verdivurdering kunne ta utgangspunkt i en pålitelig markedspris. I andre tilfelle må virkelig verdi med stor sikkerhet kunne antas å samvariere med en observerbar markedspris. Observert verdiendring av finansielle instrumenter må som utgangspunkt anses å være ikke forbigående endringer, jf. drøftelsen av virkelig verdi for finansielle eiendeler i foregående avsnitt.»

Når det gjelder obligasjoner viser utvalget til at verdien på obligasjoner med fast rente vil falle når rentenivået går opp. For obligasjoner klassifisert som anleggsmiddel er spørsmålet om verdifallet er ikke forbigående. Utvalget viser til at det i følge GRS 6 bare er økt kredittrisiko som skal føre til nedskrivning. Dersom det imidlertid gjelder langsiktige pengefordringer hvor erholdeligheten er uomtvistelig, må det ifølge anbefalingen kunne aksepteres at det ikke foretas nedskrivning basert på neddiskontering av fordringens verdi annet enn i spesielle tilfeller. Utvalget deler ikke dette synet. Renter adskiller seg etter utvalgets syn ikke fra andre markedspriser. Markedspris forutsettes å være beste estimat for framtidig pris. Det er i følge utvalget ingen faglig begrunnelse for å betrakte en renteendring som forbigående. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 133):

«Obligasjoner som er anleggsmidler og som skal holdes til forfall, kan betraktes som en kontrakt med kjent fremtidig kontantstrøm. Det kan argumenteres for at den resultatførte inntekten skal tilsvare avkastningen, upåvirket av markedsrenten etter anskaffelsestidspunktet. Den resultatførte inntekten i det enkelte år er den effektive renten på obligasjonen. Nedskrivningsplikten for verdifall som skyldes endringer i markedsrenten, gjelder etter dette synet ikke for obligasjoner som skal holdes til forfall. Eventuell anvendelse av unntaksregelen avhenger av selskapets intensjoner med å ha obligasjonene. For utenforstående er det problematisk å overprøve intensjonene. I rundskriv 45/94 til livsforsikringsselskapene har Kredittilsynet beskrevet hvilke tilpasninger til markedsendringer som anses uforenlig med intensjonen om å holde til forfall.

Utvalget anbefaler ikke en generalisering av denne regelen. Som gjort rede for ovenfor kan en renteendring ikke betraktes som forbigående. Endringen i omsetningskursen på obligasjonen forventes derfor å være permanent også for obligasjoner som skal holdes til forfall. Dette gjenspeiler at verdien av de uendrede kontantstrømmer som obligasjonen gir rett til, endres i takt med endringer i markedsrenten.

En særlig vurderingsregel for obligasjoner holdt til forfall er et unntak fra den generelle vurderingsregelen for anleggsmidler. Både direktivet og gjeldende norsk lovgivning har et nedskrivningskriterium som er knyttet til prisdannelsen og ikke til den enkelte investors intensjoner. Det kan derfor ikke være korrekt å karakterisere regelen som en tolkning av god regnskapsskikk. En eventuell generalisering av en slik vurderingsregel måtte ha vært basert på regulert overstyring. Etter utvalgets syn foreligger det ikke faglig grunnlag for en slik overstyring. For øvrig kan en slik vurderingsregel trolig fungere bedre i institusjoner under tilsyn enn som alminnelig vurderingsregel.

Langsiktig fordring med fast rente skal vurderes på samme måte som obligasjoner.»

Den særskilte bestemmelsen i fjerde direktiv artikkel 35 om at finansielle aktiva som tilhører anleggsmidler kan verdijusteres slik at de gis den laveste mulige verdi som de kan ha på balansedagen, foreslås ikke tatt inn i regnskapsloven. Utvalget viser til at bestemmelsen har et uklart innhold.

Utvalget foreslår en bestemmelse om at nedskrivning skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er tilstede. Det er bl.a. vist til at EØS-direktivene forutsetter en slik reverseringsplikt.

Utvalget anser det overflødig med en lovbestemmelse om at nedskrivning og reversering av nedskrivning skal resultatføres. Et krav om spesifikasjon av nedskrivning i resultatoppstilling eller note jf. fjerde direktiv artikkel 35 nr. 1 c cc er i følge utvalget ivaretatt ved spesifikasjonskravene i oppstillingsplanen.

7.5.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om en videreføring av gjeldende regler om at anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost.

Oslo Børskommenterer forslaget om å oppheve reglene om at avskrivning kan sløyfes når anleggsmiddelet åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet. Om uttalelsen i utredningen om at «en bedre praksis vil være å endre avskrivningsplanen slik at det foretas lavere avskrivninger i den gjenværende økonomiske levetiden», skriver børsen.

«En slik løsning vil være i strid med det generelle prinsipp for estimatendringer, men i tråd med USGAAP. I foreløpig regnskapsstandard om pensjonskostnader sies at virkningen av estimatendringer burde inngå i resultatet for den periode de oppstår i, men standarden legger av utjevningsgrunner til grunn som hovedregel at estimatendringer fordeles over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid. Dette begrunnes med internasjonal praksis. Oslo Børs forstår det dithen at endring i estimater vedrørende avskrivningsplanen samt estimatendringer ved beregning av pensjonskostnader er spesifikke unntak fra hovedregelen.»

Sparebankforeningenser ikke grunn til å endre dagens praksis mht. at obligasjoner som skal holdes til forfall verdivurderes ved å fordele over-/underkurs ved anskaffelser over resterende løpetid.

Økokrim, Norges Skatterevisorers Landsforeningog Skattedirektoratetstøtter forslaget om å fjerne adgangen til å foreta oppskrivning av anleggsmidler. Skattedirektoratet skriver:

«Adgangen til å kunne foreta oppskrivinger er i stor grad preget av skjønnsmessige vurderinger i det enkelte selskap. Det er foretaket selv om bestemmer både oppskrivningsbeløp og på hvilket tidspunkt merverdien er så vesentlig at en oppskriving er berettiget. De skjønnsmessige vurderinger det er tillagt selskapet å forta, kan ha flere konsekvenser. Oppskrivingen kan derfor tenkes å være begrunnet ut fra andre hensyn enn et korrekt og informativt regnskap.»

Også Kredittilsynet, NRRFog Statistisk sentralbyrågir støtte til utvalgets prinsippielle utgangspunkt, men finner likevel ikke å kunne slutte seg til at det ikke i noe tilfelle skal være adgang til å foreta oppskrivning. Kredittilsynet mener at det er behov for å åpne for slik adgang etter nærmere bestemte kriterier. Det er vist til at for finansinstitusjoner vil oppskrivningsadgangen kunne være av betydning både for kapitaldekningen, sikringsfondsavgiften og særlovgivningen mht. investering i fast eiendom.

NRRFforeslår at det innføres en oppskrivningsadgang i samsvar med fjerde direktivs bestemmelser. NRRF uttaler:

«NRRF er i utgangspunktet enige i at oppskrivning er et fremmedelement i et historisk kost-regnskap. Av den grunn har vi en årrekke arbeidet for å begrense anvendelsen av dagens oppskrivningsbestemmelse. Likevel må vi erkjenne at det er tilfeller hvor oppskrivning kan være en nødvendig sikkerhetsventil, for eksempel i forbindelse med fusjon/fisjon. NRRF foreslår derfor at det innføres en oppskrivningsadgang i tråd med 4. direktivs bestemmelser. En oppskrivning som hverken får resultateffekt det året oppskrivningen skjer eller senere gjennom løpende avskrivninger er etter vår mening et brudd på historisk kost-prinsippet som må kunne aksepteres. I og med at et slikt oppskrivningsfond heller ikke vil kunne benyttes til dekning av tap eller fondsemisjon, vil oppskrivningen også i senere år vises klart og tydelig for regnskapsleserne.»

Statistisk sentralbyråuttaler følgende:

«Vi er enig med flertallet i at en «valgfri» adgang til oppskrivning (som i dag) ikke er en god løsning. Det hadde imidlertid vært ønskelig med en nærmere vurdering av alternative modeller, og vi beklager at utvalget ikke har sett seg i stand til dette. Etter vår oppfatning bør det arbeides videre med disse spørsmålene. Et første tiltak kunne f.eks. være å kreve systematisk noteinformasjon om virkelige verdier i de store foretakene, ikke bare om finansielle eiendeler, men også om varige driftsmidler og varelager. Det ville være ønskelig om opplysningene kunne gis i en separat (komprimert) tilleggsoppstilling som kunne vise virkningen av den alternative verdsettingen på foretakenes resultat og stilling. Opplysninger om de reelle verdiene i de store foretakene må antas å være av betydelig samfunnsmessig interesse.»

Nærings- og energidepartementet, NHO, HSH, Gruppen av store industriforetak, Oljeindustriens Landsforeningog Rederiforbundetgår mot utvalgets forslag om å oppheve adgangen til oppskrivning i hvert tilfelle. Nærings- og energidepartementetforeslår at oppskrivningsadgangen videreføres, dog slik at oppskrivningsbeløpet avsettes til en egen post for oppskrivninger. NHOuttaler:

«NHO mener at det i enkelte tilfeller bør være anledning til å foreta oppskrivning i selskapsregnskapet. Dette gjelder spesielt f.eks i forbindelse med restruktureringer, dvs. fusjoner, fisjoner, m.m. Et bortfall av oppskrivningsadgangen vil kunne umuliggjøre en del restruktureringer som det ellers ville være ønskelig å gjennomføre.»

Oljeindustriens Landsforeninguttaler:

«OLF mener imidlertid at innfallsvinkelen er for snever, i og med at finansregnskapene har andre funksjoner enn de som er knyttet til regnskapets informasjonsverdi. Regnskapene legges også til grunn i selskaps- og skatterettslige sammenhenger (ref. regler om fondsemisjoner og kapitalnedsetting samt reglene om fastsetting av kapitalavkastningsgrunnlaget når personinntekt skal fastsettes). Informasjon om de virkelige verdier på anleggsmidler i årsregnskapene er i mange tilfeller av vesentlig interesse for regnskapsbrukere, f.eks. banker.»

Som det vil framgå under punkt 7.13.4 legger NSRFog Norsk RegnskapsStiftelsetil grunn at videreføring av regnskapsførte verdier i forbindelse med bl.a. fusjon reiser spørsmål om adgangen til oppskrivning av anleggsmidler bør beholdes av hensyn til konsekvensene for balanseført egenkapital.

Bankforeningenhar et noe annet syn, ved at den argumenterer for en obligatorisk oppskrivning i stedet for en oppskrivningsadgang.:

«I dagens situasjon med lav inflasjon er det ikke noe stort behov for å skrive opp anleggsmidler. Men et absolutt forbud mot oppskrivning vil bl.a. i perioder med prisstigning kunne føre til en sterk undervurdering av egenkapitalen i selskaper med betydelige eiendomsporteføljer, og kravet til en korrekt regnskapsinformasjon skulle således tilsi at man oppskriver anleggsmidler når det utvilsomt kan dokumenteres en merverdi. Oppskrivning bør ikke være en frivillig adgang, men følge av regnskapsreglene når det foreligger åpenbare og permanente merverdier. Å overlate dette til regnskapsprodusentenes valg vil skape uønskede forskjeller mellom de enkelte. Også for anleggsaksjer vil det i mange enkelttilfeller kunne dokumenteres merverdi. Det er grunn til å anta at et bortfall av oppskrivningsadgangen vil medvirke til at det vil bli foretatt en del transaksjoner som utelukkende har som formål å få frem verdiendringer i regnskapet.

Vi finner det også noe underlig at utvalget er i mot enhver adgang til å skrive opp anleggsmidler, men samtidig går inn for at estimater skal være forventningsrette. Vi vil videre nevne at utvalget har foreslått bruk av virkelig verdi ved oppkjøp og ved fusjon. I disse tilfellene mener således utvalget at oppskrivninger vil kunne aksepteres. Oppskrivninger av anleggsmidler bør etter vår vurdering ikke resultatføres, men føres direkte mot egenkapitalen (fond for vurderingsforskjeller). Dermed vises korrekt egenkapital, samtidig som man unngår at oppskrivningen kan benyttes til utdeling av utbytte.»

Norges Forsikringsforbundanbefaler at livselskapene «unntas hovedregelen om at oppskrivning av fast eiendom ikke tillates» og uttaler:

«Bakgrunnen for at livsforsikringsselskaper har foretatt oppskrivning av fast eiendom har vært behovet for å godskrive verdistigningen til samme generasjon forsikrede som har innbetalt midlene gjennom premie. Vi legger til grunn at dette fortsatt skal gjelde for livsforsikringsselskapene, og at de derfor unntas hovedregelen om at oppskrivning ikke kan foretas.

Basert på samme argumentasjon som ovenfor, vil vi anbefale at avskrivninger for faste eiendommer for livselskaper faller bort og erstattes med opp- og nedskrivningsadgang.»

Ingen av høringsinstansene går mot forslaget om en videreføring av gjeldende regler om nedskrivning av varige driftsmidler ved verdifall som forventes å være ikke forbigående. Høringsinstansene har heller ikke merknader til at henvisningen til god regnskapsskikk tas ut. Økokrimog Kredittilsynetmener imidlertid at det bør framgå av noter om man har unnlatt å foreta nedskrivning (fordi verdifallet antas å være forbigående), og på hvilket grunnlag og hvorfor dette er gjort.

De øvrige høringsinstansene uttaler seg i hovedsak om utvalgets vurdering når det gjelder at eiendeler og forpliktelser som skaper felles kontantstrømmer bør vurderes under ett ved nedskrivning, og utvalgets vurdering av nedskrivningskriteriene for finansielle anleggsmidler. De av høringsinstansene som har uttalt seg på disse punktene stiller seg i hovedsak kritisk til utvalgets vurderinger.

Norsk RegnskapsStiftelse, Oslo Børs, NSRF, Oljeindustriens Landsforening, Gruppen av store industriforetak, Norske Siviløkonomers Foreningog Norske Finansanalytikeres Foreninggår mot utvalgets vurdering av at langsiktig gjeld skal trekkes inn i vurderingen av nedskrivning av varige driftsmidler som har felles kontantstrøm med gjelden. Norsk RegnskapsStiftelseuttaler:

«Vi kan ikke se at dette er en internasjonalt anerkjent metode, og er derfor tvilende til at den bør tas inn i ny regnskapslov på nåværende tidspunkt. I tillegg vil det være vanskelig og tilfeldig å allokere gjeld til de enkelte eiendeler.

Vi går derfor inn for at nedskrivning av anleggsmidler må kunne skje etter de samme kriterier som i USA (FAS 121) hvor nominell verdi, dvs. summen av udiskonterte fremtidige kontantstrømmer, for driftsmidlet bestemmer om nedskrivning skal foretas. Vi oppfatter at ordlyden i utkastet § 5-3 åpner for en slik praksis. Det bør i proposisjonen gis uttalelser om at en slik praksis kan følges når dette for øvrig er i samsvar med god regnskapsskikk.»

Norske Siviløkonomers Foreninggir uttrykk for tilsvarende syn som Norsk RegnskapsStiftelse og uttaler:

«NSF mener kriteriet for nedskrivning bør være den såkalte «nominelle metode», uten at en allokert andel av gjelden trekkes inn i vurderingen. Det vil si en summering av anleggsmidlets forventede nominelle kontantstrømmer med nedskrivningsplikt dersom denne summen er lavere enn bokført verdi. NSF ser klare svakheter i denne metoden, men vi er usikre på om utvalgets modifiserte metode er til særlig hjelp i så måte. Vi viser dessuten til at nominell metode har internasjonal utbredelse gjennom U.S. GAAP. NSF mener Norge ikke bør innføre regler som bryter med internasjonal praksis på dette feltet.»

Norske Finansanalytikeres Forening uttaler:

«I de fleste selskaper er det idag ingen direkte sammenheng mellom de enkelte låneopptak og de enkelte driftsmidler eller grupper av driftsmidler. Denne manglende sammenheng mellom finansieringen og de enkelte driftsmidlene vi gi store rom for skjønn og tilpasninger som igjen vil medføre at nedskrivningsplikten ikke vil være reell. NFF mener det vil være bedre å videreføre den regel vi har i dag og nyansere nedskrivningskriteriene i en ny regnskapsstandard. Alternativt bør det innføres en nedskrivningsplikt som følger US GAAP slik dette er beskrevet på s. 132 i utvalgets utredning. NFF erkjenner at den amerikanske modellen er svakt teoretisk fundert, den er imidlertid praktiserbar og gir mindre rom for tilpasninger enn utvalgets forslag.»

NHH uttaler:

«[Handelshøyskolen] er enig med utvalget i at et modifisert nedskrivningskriterium kan være fornuftig som en praktisk tilnærmingsmetode. En ukritisk bruk av det amerikanske nedskrivningskriteriet er imidlertid betenkelig. Nedskrivningsplikten vil ikke utløses så lenge det er forventet positivt driftsresultat. Økning i risiko vil heller ikke påvirke nedskrivningsplikten.»

Bankforeningen går ikke mot utvalgets vurdering, men mener at det bør presiseres i loven at det må foreligge en klar sammenheng mellom eiendeler for at eiendelene skal vurderes samlet i forbindelse med nedskrivning.

Kredittilsynet, NSRF, Bankforeningen, Norges Forsikringsforbundog Oljeindustriens Landsforening har innvendinger mot utvalgets forslag til nedskrivningsregler for finansielle anleggsmidler og gjeld. Kredittilsynet uttaler:

«Slik det fremgår i NOU 1995:30 vil nedskrivningskritieriene for finansielle anleggsmidler være strengere enn for ikke-finansielle anleggsmidler. Videre vil det være uklarheter mht. verdsettelse av finansielle anleggsmidler hvor det ikke foreligger en observerbar markedsverdi. Dette er etter vår vurdering uheldig og det bør tilstrebes at det ved lovens ikrafttredelse foreligger en regnskapsstandard som sikrer en mer enhetlig praktisering av nedskrivningskriteriene og som er innenfor IAS. (...)

Etter Kredittilsynets vurdering er det behov for en nærmere utredning av nedskrivnings-, og porteføljevurderingsproblematikken både for finansielle og ikke-finansielle anleggsmidler og langsiktig gjeld. Denne bør harmoniseres med aksepterte internasjonale regnskapsstandarder, herunder spesielt IAS. Behovet for utvikling over tid må hensyntas og det bør således i det avsluttende arbeidet med loven presiseres at drøftelsen i utredningen kun skal tillegges begrenset betydning. Dette må imidlertid ikke frita for nedskrivningsplikten både på anleggsmidler og gjeld eller porteføljevurdering hvor dette ansees å være åpenbart i henhold til etablert praksis og god regnskapsskikk.»

Etter Kredittilsynets syn bør finansinstitusjoner unntas fra nedskrivningsplikten på obligasjoner i kategorien «hold-til-forfall» på bakgrunn av renteendringer. Det er vist til at en nedskrivningsplikt vil kunne medføre store svingninger i resultatet for finansinstitusjoner «som av spesielle hensyn» investerer i slike obligasjoner.

Etter NSRFssyn bør regnskapsføring av finansielle anleggsmidler utvikles videre gjennom god regnskapsskikk i tråd med den internasjonale utvikling.

Bankforeningen, Oslo Børsog Norges Forsikringsforbunddeler Kredittilsynets oppfatning om at det ikke bør være noe krav om å nedskrive obligasjoner som ikke skal realiseres før forfall. Bankforeningenuttaler:

«For disse obligasjonene vil en få utbetalt obligasjonens pålydende ved forfall, og det vil da ikke være noe behov for nedskrivning. Etter vår oppfatning vil det for disse obligasjonene være mest korrekt å rapportere en jevn avkastning over hele perioden frem til forfall, herunder at kursforskjell mellom kjøpspris og innløsningspris periodiseres. I enkelte tilfeller vil f.eks. en finansinstitusjon plassere motverdien av egenkapitalen i langsiktige obligasjoner for å sikre en langsiktig og mest mulig stabil egenkapitalavkastning. Det virker da lite fornuftig å la kortsiktige markedsmessige svingninger på obligasjonskurser slå ut i resultatregnskap og egenkapital. Vi vil på denne bakgrunn foreslå at dagens praksis videreføres for anleggsmidler (obligasjoner) som holdes til forfall. En slik praksis må fortsatt anses for å være i samsvar med god regnskapsskikk. Spesielt bør finansinstitusjoner ha anledning til en slik praksis for på den måten å få et mest mulig korrekt resultat. Nedskrivninger av slike obligasjoner bør kunne komme på tale ved en svekkelse av obligasjonsutsteders kredittverdighet. Vi mener at det bør legges strenge kriterier til grunn når man kan si at investeringen er bestemt for å holdes til forfall, jfr. ovenstående.»

Oljeindustriens Landsforeningstiller seg tvilende til om nedskrivningsplikt med tilhørende reversering av fastrentelån ved endringer av markedsrenten gir økt informasjonsverdi for regnskapsbrukeren.

Kredittilsynetstøtter forslaget om at en nedskriving skal reverseres når grunnlaget for nedskrivning ikke lenger er til stede «hensyntatt de strenge nedskrivningskriteriene». Også Økokrimstøtter forslaget om reversering av nedskrivning.

Norsk RegnskapsStiftelseforeslår på sin side et tilsvarende forbud mot reversering av nedskrivning på varige driftsmidler som det som følger av FAS 121. For finansielle anleggsmidler med observerbar markedsverdi bør det etter stiftelsens syn være plikt til reversering.

Oslo Børsuttaler følgende om reversering:

«Oslo Børs tar primært utgangspunkt i at vårt forslag/USGAAP blir lagt til grunn når det gjelder kritierier for nedskrivning. Under denne forutsetningen vil nedskrivning være aktuelt i helt spesielle tilfeller, og med bakgrunn i spesielle hendelser. Vi deler derfor FASB»s synspunkt om at en nedskrivning under dette regimet i realiteten vil være etablering av en ny kostpris. Reversering vil således være identisk med en oppskriving og bør således ikke tillates.

For finansielle anleggsmidler vil imidlertid kriteriumet for nedskrivning være oppfylt langt oftere enn for andre anleggsmidler (...) og det kan neppe hevdes å være etablering av ny kostpris. For finansielle anleggsmidler vil Oslo Børs derfor støtte utvalgets forslag om en reverseringsplikt. Oslo Børs ber derfor om at den foreslåtte reverseringsplikten begrenses til å gjelde for finansielle anleggsmidler.»

7.5.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost, og at anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan. Dette er i samsvar med gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt materielle merknader til forslaget.

Når det gjelder hva som skal regnes som en fornuftig avskrivningsplan viser departementet til utvalgets uttalelser i NOU 1995:30 s. 130. Departementet legger til grunn at dagens praksis videreføres og videreutvikles gjennom god regnskapsskikk. Det vises for øvrig til de særlige regler som foreslås når det gjelder avskrivning av goodwill i punkt 7.9.

Departementet er enig med utvalget i at en ikke bør videreføre gjeldende regler om at avskrivning kan sløyfes når anleggsmiddelet «åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet». Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at en bedre praksis ville være å endre avskrivningsplanen slik at det foretas lavere avskrivninger i den gjenværende økonomiske levetiden dersom det i løpet av avskrivningsperioden framgår at anleggsmiddelet åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet i forhold til den opprinnelige. Som påpekt av Oslo Børs skal estimatendringer som hovedregel resultatføres i den regnskapsperioden endringen foretas. Ved endring i forventet levetid på et anleggsmiddel, skulle det tilsi at hele virkningen resultatføres i den perioden endringen foretas. Dette er imidlertid ikke etablert praksis verken i Norge eller andre land. Departementet har valgt å presisere hovedregelen om estimatendringer i lovteksten, jf. forslaget til § 4-2 annet ledd, hvor det også er tatt med at resultatføringen av virkning av estimatendring kan utsettes når det er i samsvar med god regnskapsskikk. Departementet viser også til omtalen av dette i punkt 6.3.5.

Etter departementets syn gir den praksis ved endring av avskrivningsregler som utvalget har beskrevet, uttrykk for hva som må anses som god regnskapsskikk sett i lys av internasjonal praksis. Den foreslåtte lovteksten vil imidlertid ikke være til hinder for at god regnskapsskikk utvikles og eventuelt endres i takt med utviklingen i internasjonal praksis.

Utvalgets flertall har foreslått at adgangen til oppskrivning av anleggsmidler ikke videreføres. En rekke høringsinstanser tar til orde for at det skal være anledning til oppskrivning etter det system som er tillatt etter EØS-direktivene. Det argumenteres bl.a. med at en del andre land tillater oppskrivning, at oppskrivning kan være hensiktsmessig ved omstruktureringer, at oppskrivning påvirker egenkapital og muliggjør visse egenkapitaldisposisjoner, og at oppskrivning kan ha indirekte skattemessige virkninger.

Departementet er enig med utvalgets flertall i at oppskrivning bryter prinsipielt med historisk kost modellen. Høringsinstansene som uttaler seg på dette punkt, synes også overveiende enige i dette. Departementet vil spesielt trekke fram at oppskrivning ikke er i samsvar med transaksjonsprinsippet. Oppskrivning er knyttet til den regnskapspliktiges subjektive vurdering på en måte som bryter med helheten i regnskapsreguleringen. Utvalget har enkelte andre forslag som innebærer regnskapsføring av urealiserte merverdier, bl.a. markedsverdiprinsippet for visse finansielle instrumenter og dagskursprinsippet for valuta. I disse tilfellene er imidlertid de urealiserte merverdiene knyttet til klart observerbare markedspriser. Det er nettopp denne egenskapen som er bakgrunnen for at transaksjonen ikke kan være avgjørende for verdimålingen. Etter utvalgets forslag vil det også kunne oppstå framskutt inntekt i forhold til transaksjonstidspunktet i forbindelse med regnskapsføring av investeringer etter egenkapitalmetoden og bruttometoden. Slik framskutt inntekt er av en annen karakter enn oppskrivning, fordi de reflekterer regnskapsføring etter historisk kost modellen i et datterselskap eller et tilknyttet selskap. Departementet mener at oppskrivningsinstituttet ikke har slike trekk som gjør det forenlig med de grunnleggende regnskapsprinsippene, og at det derfor bør inngå i ny regnskapslov.

Departementet mener at det ovenstående også får betydning for argumentene om at egenkapitalen og andre balanseposter kan påvirkes i forhold til skatte- og selskapsrettslige reguleringer. Slike regler kan bare funksjonere tilfredsstillende ved entydighet og en viss skjerming fra subjektiv påvirkning i regnskapene. Departementet vil i denne sammenheng også vise til at reservefondskravene er opphevet i de nye aksjelovene, og at det i stedet er fastsatt begrensninger på adgangen til å utbetale utbytte dersom egenkapitalandelen er lavere enn ti prosent. Dette gir en betydelig større fleksibilitet med hensyn til å betjene aksjonærene for selskaper som er tilfredsstillende kapitalisert. Departementet vil se det som en betenkelig uthuling av det foreslåtte kreditorvernet dersom denne egenkapitalandelen kan påvirkes ved oppskrivning.

Selv om lovgivers intensjon med oppskrivningsinstituttet i norsk rett synes å ha vært at de urealiserte merverdier ikke skulle utbetales til aksjonærene, har slik utdeling likevel funnet sted ved å nytte oppskrivningsbeløpet til fondsemisjon og deretter nedsette aksjekapitalen. Det kan være noe ulike synspunkter på om dette er en heldig egenskap ved gjeldende oppskrivningsadgang. Utvalgets mindretall og noen høringsinstanser viser til denne muligheten som argument for å beholde oppskrivningsadgangen. Departementet vil imidlertid vise til at fjerde direktiv artikkel 33 nr. 2 setter forbud mot «direkte og indirekte» utdeling av midler knyttet til oppskrivning. Departementet anser derfor at dette argumentet ikke kan tillegges vekt.

Departementet er enig med Statistisk sentralbyrå og Bankforeningen i at en svakhet ved oppskrivningsinstituttet er at det forutsettes valgfrihet mht. å benytte det. Departementet er imidlertid ikke kjent med noe land som har gjennomført et konsekvent verdiregnskap for anleggsmidler og kan ikke gå inn for en slik løsning.

Til Bankforeningens anførsel om at et forbud mot oppskrivning vil gi opphav til transaksjoner for å få fram merverdi, vil departementet vise til at eventuelle proforma transaksjoner ikke skal regnskapsføres som transaksjon.

Ut fra dette slutter departementet seg til utvalgsflertallets forslag om at det ikke skal være oppskrivningsadgang for anleggsmidler.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes å være ikke forbigående. Dette er en videreføring av gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget når det gjelder varige driftsmidler.

Flere høringsinstanser har gått mot utvalgets vurdering av at langsiktig gjeld skal trekkes inn i vurderingen av nedskrivning av varige driftsmidler som har felles kontantstrøm med gjelden. Departementet er enig i at nedskrivningsenheten ikke skal inkludere slik gjeld. Departementet slutter seg til høringsinstansenes vurdering av at nedskrivning bør kunne foretas etter de kriterier som følger av FAS 121. Nedskrivning på varige driftsmidler vil etter denne standarden kunne foretas på bakgrunn av såkalt nominell verdi, dvs. summen av udiskonterte framtidige kontantstrømmer. Etter departementets syn har denne metoden klare svakheter idet nominell verdi ikke har noen selvstendig økonomisk betydning, i motsetning til nåverdi som gjennom diskonteringen reflekterer både tidsverdien og prisen på usikkerhet. Departementet har likevel under tvil funnet å kunne slutte seg til høringsinstansenes merknader, og antar at et slikt nedskrivningskriterium vil kunne godtas som en praktisk tilnærmingsmetode for sannsynliggjøring av at verdifallet er permanent. Det legges derfor til grunn at en slik praksis kan være forenlig med god regnskapsskikk.

Departementet legger til grunn at de alminnelige kriteriene for nedskrivning også skal gjelde for nedskrivning av finansielle anleggsmidler. Som det framgår i punkt 7.10 foreslås det at markedsbaserte finansielle omløpsmidler i enkelte tilfeller skal vurderes til virkelig verdi, dvs. etter markedsverdiprinsippet. Forslaget bygger bl.a. på at det for slike instrumenter vil foreligge markedsbaserte kurser som det ikke kan anses å være grunnlag for å overprøve. Et tilsvarende utgangspunkt bør tas når det gjelder markedsbaserte finansielle instrumenter som klassifiseres som anleggsmiddel. Også her bør vurderingen ta utgangspunkt i den foreliggende markedspris. Markedskurs lavere enn anskaffelseskost må derfor være ensbetydende med en ikke forbigående verdiendring som skal medføre nedskrivning. Finansielle anleggsmidler som ikke omsettes i et marked må vurderes etter andre metoder. I den utstrekning verdien av slike anleggsmidler endres i takt med finansielle størrelser, som f.eks. rente, må verdiendringene tilsvarende anses ikke å være forbigående. Departementet legger til grunn at den nærmere avgrensning av i hvilken grad et observert verdifall på finansielle eiendeler kan anses som forbigående, bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Departementet slutter seg til utvalgets syn om at vurdering av obligasjoner bør følge de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler. Som påpekt av utvalget bygger både direktivet og gjeldende norske regler på et nedskrivningskriterium som er knyttet til prisdannelsen og ikke til den enkelte investors intensjoner. Kredittilsynet ser et særlig behov for at finansinstitusjoner unntas fra plikten til å nedskrive obligasjoner på bakgrunn av renteendringer når obligasjonene skal holdes til forfall. Når det gjelder eventuelle særlige hensyn i forhold til finansinstitusjonene, viser departementet til forslaget om at regnskapslovens regler skal kunne fravikes i forskrift, jf. nærmere omtale i punkt 3.5.

Departementet slutter seg for øvrig til Økokrims forslag om at det bør framgå av noter dersom den regnskapspliktige har unnlatt å foreta nedskrivning fordi verdifallet antas å være forbigående. Departementet antar at nærmere opplysninger i noter ikke vil være nødvendig ved enhver verdivurdering. Det foreslås etter en skjønnsmessig vurdering at noteopplysninger om unnlatt nedskrivning skal gis dersom virkelig verdi av varig driftsmiddel er lavere enn 90 prosent av balanseført verdi.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at nedskrivning skal reverseres i den grad det ikke lenger er grunnlag for nedskrivning. Slik reversering skal føres på samme linje som nedskrivning i resultatregnskapet. Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har gått mot utvalgets forslag på generelt gunnlag. Norsk RegnskapsStiftelse har imidlertid foreslått et tilsvarende forbud mot reversering av nedskrivning på varige driftsmidler som det som følger av FAS 121. Departementet viser til at en reverseringsregel som foreslått følger av fjerde direktiv artikkel 35. Det vises for øvrig til at det følger av kravet til noteopplysninger at det skal opplyses om hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for reversering av nedskrivning.

7.6 Vurderingsregler for gjeld

7.6.1 Gjeldende rett

Det er ikke gitt spesifikke regler for vurdering av gjeld i regnskapslovgivningen. Et unntak er aksjeloven § 11-11 femte ledd der det framgår at kapitalrabatt og direkte kostnader ved opptak av langsiktige lån og kurstap ved slike lån, kan oppføres som anleggsmiddel og avskrives planmessig i tiden inntil senest når lånet forfaller til betaling.

7.6.2 EØS-rett

EØS-direktivene inneholder ikke spesifikke regler for vurdering av gjeld.

7.6.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget (flertallet) legger til grunn at de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler skal anvendes tilsvarende for kortsiktig og langsiktig gjeld. Dermed vil det ved rentenedgang foreligge plikt til skrive opp langsiktig gjeld med fast rente. Det skal etter forslaget i tillegg tas hensyn til virkningen av eventuell sikring og porteføljestyring, jf. lovutkastet § 4-5.

En eventuell oppskrivning skal resultatføres og reverseres ved en eventuell motgående renteendring. Etter utvalgets forslag skal ikke dette gjelde for langsiktig gjeld knyttet til investering i varig driftsmiddel. I tråd med forslaget om sikring og porteføljestyring som grunnleggende regnskapsprinsipp, skal det etter utvalgets forslag være anledning til å anse gjeldsposter som del av en finansiell portefølje sammen med finansielle eiendeler.

Et mindretall i utvalget går mot plikten til å skrive opp langsiktig gjeld med fast rente ved fall i markedsrenten.

7.6.4 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF, Oslo Børs, NHO, Bankforeningen, Norske Siviløkonomers Forening, Gruppen av store industriforetak, Oljeindustriens Landsforeningog Norges Rederiforbundgår mot en generell plikt til å skrive opp gjeld ved fall i markedsrenten. Norsk RegnskapsStiftelse skriver følgende om dette i sin høringsuttalelse:

«Så vidt vi vet er regnskapspraksis i Norge og i land som vi naturlig sammenligner oss med, at man ikke skriver opp gjeld ved rentenedgang. Selv om vi er enige i den teoretiske begrunnelse for forslaget, går vi i mot at det skal være krav om slik gjennomføring i Norge før det kan sies å være en internasjonalt anerkjent praksis. Vi foreslår at det tas inn en egen bestemmelse om vurdering av gjeld, og med adgang til å unnlate å regnskapsføre slikt tap på langsiktig gjeld dersom dette ellers er i samsvar med god regnskapsskikk.»

Oslo Børs mener at langsiktig gjeld med fast rente kan sammenlignes med obligasjoner som holdes til forfall og uttaler bl.a. følgende:

«I punkt 4.3.7 sier Regnskapslovutvalget at langsiktig gjeld med fast rente skal skrives opp når renten faller. Oslo Børs kan ikke se at dette synspunktet har støtte i internasjonale standarder. Det vises til våre kommentarer om obligasjoner (eiendelssiden) som holdes til forfall. Fastrentelån føres opp i balansen til verdien på opptakstidspunktet. Under forutsetning av at selskapet har til intensjon å nedbetale lånet over lånets løpetid, er kontantstrømmene for foretaket fastlagt. Om markedsrenten endrer seg i løpetiden, vil det ikke ha betydning for foretakets kontantstrømmer. Det vil derfor ikke være relevant for selskapet å endre balanseverdien på lånet, med tilhørende resultatføring, da foretakets faktiske rentekostnad er lånets effektive rente på opptakstidspunktet.

Dersom verdien på lånet endres til markedsverdi, vil man oppnå å få en verdsettelse i balansen som gir uttrykk for markedsverdien på lånet på balansetidspunktet. Man vil få resultatført en kalkulatorisk rente som gir uttrykk for markedsrenten på et tilsvarende lån, med tillegg eller fratrekk for periodens resultatførte opp- eller nedskrivning på lånet. En slik løsning er neppe i tråd med et historisk kost regnskap. Som nevnt synes en slik løsning heller ikke å ha internasjonalt støtte.

En løsning som skissert fra Regnskapslovutvalget kan også få effekter for andre forhold, selv om de ikke er balanseført. Dette kan eksempelvis være husleiekontrakter hvor avtalt leie avviker fra markedsleien. Oslo Børs vil be Departementet i sin lovproposisjon utsette en slik regel i påvente av den internasjonale utvikling.»

Bankforeningen gir uttrykk for tilsvarende syn, men foretar en ytterligere inndeling i langsiktig gjeld som kan bli gjort opp før forfallstidspunktet og gjeld som inngår i handelsporteføljen. Bankforeningen skriver:

«Vurderingsreglene skal etter forslaget gjelde analogt for gjeld, men drøftingen av verdivurderingen for gjeld er etter vårt syn utilstrekkelig. Langsiktig gjeld med fast rente skal etter forslaget skrives opp når markedsrenten faller. Endringen skal resultatføres og reverseres ved en eventuell motgående renteendring. Utvalgets forslag om nedskrivning av langsiktige obligasjoner ved renteoppgang og oppskrivning av langsiktig gjeld ved rentefall vil ha som konsekvens at det bygges opp skjulte reserver, for så vidt i strid med utvalgets egen prinsipielle holdning. Bankforeningen mener at det ikke bør være noe krav om å skrive opp langsiktig gjeld som ikke skal gjøres opp før forfall. Prinsippet bør her være det samme som for rentebærende verdipapirer som er finansielle anleggsmidler. Også for så vidt angår annen langsiktig gjeld, dvs. langsiktig gjeld som kan bli gjort opp før forfallstidspunktet, vil vi gå i mot at foretaket skal måtte ta et regnskapsmessig tap ved en kortsiktig rentenedgang. Etter vår oppfatning vil det være hensiktsmessig at resultatvirkningen kommer når gjelden gjøres opp, og at et eventuelt avvik i nåverdien i mellomtiden tas direkte mot egenkapitalen, slik at balansen blir riktig. Prinsippet bør altså være det samme som for rentebærende verdipapirer holdt på mellomlang sikt. For obligasjons- og sertifikatgjeld som inngår i handelsporteføljen, bør derimot markedsverdiprinsippet og umiddelbar resultatføring legges til grunn.»

Norske Finansanalytikeres Forening foreslår et oppskrivningskriterium for langsiktig gjeld i tråd med et sjablonmessig nedskrivningskriterium for varige driftsmidler. Norske Finansanalytikeres Forening uttaler bl.a. følgende:

«Utvalget har foreslått at vurderingsreglene for eiendeler skal gjelde analogt for gjeld. For langsiktig gjeld med fast rente medfører dette at gjelden må skrives opp når markedsrenten faller. NFF er enig i utvalgets prinsippielle standpunkt at vurderingsreglene for eiendeler og gjeld bør være de samme. Som for nedskrivning av anleggsmidler, vil NFF foreslå at det i tilknytning til bestemmelsen om oppskrivning av gjeld med fast rente knyttes bestemte kriterier som vil medføre en mindre omfattende oppskrivningsplikt enn kun å henvise til vesentlighetsprinsippet. En slik hendelse/grense kan etableres ved at det i forarbeidene (Ot.prp.) presiseres at plikten til å skrive opp inntreffer, når endringer i markedsrenten medfører at selskapets fastrentegjeld øker utover en angitt relativ andel, målt i forhold til bokført verdi av gjelden ved forrige regnskapsavleggelse. En slik grense kan eksempelvis være 10%. Utløses oppskrivning, skjer denne til virkelig verdi.»

Kommunal- og arbeidsdepartementet finner det noe uklart hvordan utvalget stiller seg til regnskapsføring av kapitalrabatt. Departementet foreslår en bestemmelse i loven om at små foretak kan oppføre kapitalrabatt og låneomkostninger som en eiendel som avskrives over lånets løpetid.

7.6.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i utgangspunktet til utvalgets syn om at gjeld skal vurderes etter de samme prinsipper og vurderingsregler som gjelder for eiendeler og foreslår at det tas inn en bestemmelse om dette i loven. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til at dette skal gjelde som en generell hovedregel. Mange av høringsinstansene går imidlertid mot at det skal foreligge en generell plikt til å skrive opp gjeld ved fall i markedsrenten. Etter en helhetsvurdering har departementet funnet å kunne slutte seg til høringsinstansenes merknader på dette punktet. Departementet har ved sin vurdering bl.a. lagt vekt på at den løsning som er foreslått av utvalget pr. i dag ikke synes å ha støtte i internasjonale standarder.

Departementet foreslår etter dette en særregel for vurdering av gjeld. Etter den foreslåtte bestemmelsen vil kravene om resultatføring av urealisert tap som følger av forsiktighetsprinsippet, reglene om nedskrivning av anleggsmidler og reglene om vurdering av omløpsmidler etter laveste verdis prinsipp, ikke gjelde urealisert tap som følge av renteendringer på «annen langsiktig og kortsiktig gjeld». De nevnte gjeldspostene er definert i oppstillingsplanen. Det at det gjøres unntak fra kravet om resultatføring er ikke til hinder for at den regnskapspliktige selv velger å følge lovens hovedregel.

Den foreslåtte unntaksbestemmelsen vil ikke komme til anvendelse for gjeldsposter som skal vurderes som markedsbaserte finansielle omløpsmidler til virkelig verdi. Prinsippet om at det ved sikring skal resultatføres gevinst og tap i samme periode, vil også omfatte gjeld.

Departementet legger for øvrig til grunn at den regnskapspliktige i eget regnskap ikke kan anse finansielle instrumenter som den selv har utstedt som markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Departementet forutsetter derfor at markedsverdiprinsippet ikke vil komme til anvendelse for slik gjeld.

Når det gjelder spørsmålet om kapitalrabatt, viser departementet til utvalgets drøfting på s. 67 og s. 140 i NOU 1995:30. Utvalget mener at markedsverdien av lånet på opptakstidspunktet er opptakskost for lånet, og denne skal balanseføres. Lånet effektive rente er lånekostnad og skal resultatføres. Utvalget skriver at dette synet følger av transaksjonsprinsippet. Departementet er enig i dette og ser ikke behov for noen egen lovbestemmelse. Departementet kan heller ikke se at det vil være noen hensiktsmessig forenklingsregel å tillate balanseføring med påfølgende avskrivninger for små foretak. Det vises for øvrig til drøftingen av transaksjonsprinsippet i punkt 6.2.

7.7 Tilordning av anskaffelseskost

7.7.1 Gjeldende rett

Tilordning av anskaffelsekost til de ulike eiendelene er ikke direkte regulert i norsk lovgivning. I NRS 1 er det imidlertid uttalt følgende om tilordning av anskaffelseskost for varer:

«For varer som er spesifikt identifiserbare og varer som er tilvirket for og holdes adskilt for bestemte formål, skjer tilordningen av anskaffelseskost ved en spesifikk identifisering av kostnadene. For andre varer vil tilordning av anskaffelseskost skje etter FIFO-metoden (først inn - først ut) eller veiet gjennomsnitt.»

7.7.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 40 kan medlemsstatene tillate at anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad for varebeholdninger i samme gruppe og alle artsbestemte ting, inkludert finansinvesteringer, beregnes enten på grunnlag av veide gjennomsnittspriser eller etter metodene «først inn, først ut» (FIFO) eller «sist inn, først ut» (LIFO), eller en tilsvarende metode.

7.7.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at anskaffelseskost som hovedregel skal tilordnes den enkelte eiendel spesifikt. Dette er i samsvar med NRS 1. Utvalget uttaler bl.a. følgende om forslaget (NOU 1995:30 s. 129):

«Hovedregelen om spesifikk tilordning av anskaffelseskost er selvsagt og trenger strengt tatt ikke noen lovbestemmelse. På den annen side kan en paragraf som bare uttrykker de tillatte unntakene fra en uuttalt hovedregel, bli noe forvirrende. Av den grunn har utvalget valgt å ta med en formulering av hovedregelen om spesifikk tilordning.»

Utvalget foreslår at varer uavhengig av hovedregelen kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden (først inn, først ut) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 129):

«For varer hvor spesifikk tilordning ikke er praktisk mulig, kan FIFO-metoden være en tilnærming til en spesifikk tilordning som gjenspeiler de fysiske strømmene. Men selv om argumentet om fysiske strømmer ofte framheves, har slike argumenter liten økonomisk mening. FIFO-metoden medfører at alle inntektselementer, både normal fortjenestemargin og verdistigning i lagringsperioden, vises på salgstidspunktet i resultatet. I tillegg vises varene i balansen tilnærmet til den mest oppdaterte anskaffelseskost, avhengig av varelagerets omløpshastighet og prisstigningen for varene, jf. drøftelsen ovenfor av opplysningsplikten i artikkel 40 nr. 2.

Det kan hevdes at LIFO-metoden gir en varekostnad som er en tilnærming til gjenanskaffelseskost. LIFO-metoden vil på den annen side gi urealistisk vurdering av varene i balansen, og til dels misvisende resultatrapportering ved reduksjoner i varelageret. Uansett vil LIFO-metoden innebære en uheldig sammenblanding av ulike regnskapsmodeller.

Et syn på LIFO-metoden er at en andel av varelageret kan anses som en permanent investering, slik at varekretsløpet bare består av den økonomisk bevegelige andelen av varelageret. Normallagermetoden vil imidlertid representere en mer konsekvent metode for dette. Det er tvilsomt om denne metoden gir en meningsfylt beskrivelse av økonomisk adferd.

Storbritannia og Danmark har implementert bestemmelsen uten å begrense metodevalget. Dette er imidlertid i begge land strammet inn ved standarder. I SSAP 9 (revidert) tas det avstand fra LIFO-metoden. I den danske regnskapsvejledningen om varebeholdninger (RV nr. 8) tillates ikke LIFO-metoden. Etter IAS skal det foretas spesifikk tilordning av anskaffelsekost for varer som er spesifikt identifiserbare og varer som er tilvirket for og holdes atskilt for bestemte formål. FIFO-metoden og gjennomsnittsmetoden foretrekkes som tilnærmingsmetoder, men LIFO-metoden er tillatt. LIFO-metoden er utbredt i USA og enkelte europeiske land, f.eks. Tyskland. Anvendelse av LIFO-metoden har ofte sammenheng med skattemessige forhold. I Norge skal FIFO-metoden benyttes ved skattemessig vurdering av varer som er «ikke-individualiserbare», jf. skatteloven § 50 annet ledd pkt. a..»

Ombyttbare finansielle eiendeler skal etter utvalgets forslag tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. Utvalget uttaler om dette (NOU 1995:30 s. 129):

«Finansielle eiendeler kan være ombyttbare, uavhengig av om de er klassifisert som omløpsmiddel eller anleggsmiddel. For ombyttbare eiendeler er spesifikk identifikasjon ikke meningsfylt for resultatmåling og balansevurdering, selv om de er individualiserbare. Derfor er heller ikke en tilnærming til spesifikk identifikasjon et utgangspunkt for valg av tilordningsmetode. Utvalget mener at ombyttbare finansielle eiendeler bør vurderes under ett, og de bør tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost.»

7.7.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om at eiendeler som hovedregel skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt.

Når det gjelder forslaget om tilordning av anskaffelseskost for varer ved FIFO-metoden uttaler Skattedirektoratetfølgende:

«Utvalget foreslår at varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. Ifølge skattelovens § 50 annet ledd a) første avsnitt skal FIFO-metoden benyttes ved den skattemessige verdsettelse av «ikke-individualiserbare» varer. Vi synes det er lite rasjonelt å ha tilordningsregler for varer i regnskapsloven som er forskjellig fra skattelovens. Dette medfører midlertidige forskjeller mellom regnskap og skatt. Vi vil anbefale at man her forsøker å unngå midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier ved å fastslå at FIFO-metoden skal være eneste måte å tilordne anskaffelseskost på også regnskapsmessig. Vi kan ikke se at bruk av gjennomsnittlig anskaffelseskost vil gi bedre informasjon til regnskapsbrukerne enn bruk av FIFO-metoden.»

Norges Skatterevisorers Landsforeninggir uttrykk for de samme synspunkter som Skattedirektoratet.

Statistisk sentralbyrå, Norges Skatterevisorers Landsforening, Norges Forsikringsforbundog Skattedirektoratetstiller spørsmål ved om det for ombyttbare finansielle eiendeler er behov for særskilte regnskapsregler (gjennomsnittsmetoden) som avviker fra skattereglene (FIFO-modellen). Skattedirektoratet uttaler bl.a.:

«Utvalget foreslår at ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. I henhold til selskapsskatteloven § 5-7 skal FIFO-prinsippet legges til grunn skattemessig. Dette fører til at det vil oppstå midlertidige forskjeller. Vi viser til det som er sagt ovenfor vedrørende varer, og er enige med mindretallet i at FIFO-metoden skal benyttes også i regnskapsmessig sammenheng for ombyttbare finansielle eiendeler.»

Kredittilsynetlegger på sin side til grunn at det for ombyttbare finansielle eiendeler bør være et valg mellom FIFO-metoden og gjennomsnittlig anskaffelseskost ved tilordning av anskaffelseskost. I likhet med de ovenfor nevnte høringsinstanser viser Kredittilsynet til at FIFO i dag brukes i skattemessig henseende, og at krav om bruk av gjennomsnittlig anskaffelseskost i regnskapet vil medføre betydelig merarbeid for selskapene.

NHOviser til at regnskapsreglene i de fleste andre land i EØS-området ikke synes å begrense adgangen til å benytte én bestemt metode for tilordning av anskaffelseskost for aksjer. NHO mener at den norske regelen bør være i samsvar med dette.

Oslo Børser på sin side av den oppfatning at identiske finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost uavhengig av om de er markedsbaserte eller ikke. Dette er etter børsens syn i overensstemmelse med IAS 25 (punkt 35). Børsen ber om en klargjøring av hva som menes med «ombyttbare finansielle eiendeler».

7.7.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at eiendeler som hovedregel skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt. Dette er i samsvar med gjeldende regler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag.

Utvalget har foreslått en generell regel om at varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. Departementet legger til grunn at bestemmelsen kun bør omfatte varer hvor spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. I praksis vil dette i første rekke være tilfelle i forbindelse med ombyttbare varer. Departementet legger imidlertid til grunn at den nærmere avgrensning av når spesifikk tilordning ikke vil være praktisk eller hensiktsmessig utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Norges Skatterevisorers Landsforening og Skattedirektoratet har gitt uttrykk for at det kan synes hensiktsmessig å ha tilsvarende tilordningsregler i regnskapsloven som i skatteloven når det gjelder ikke-individualiserbare varer. Departementet viser til at forskjeller i tilordningsreglene i regnskapsloven og skatteloven vil ivaretas gjennom systemet med utsatt skatt.

Kredittilsynet og NHO har gitt uttrykk for at det for ombyttbare finansielle eiendeler bør være et valg mellom FIFO-metoden og gjennomsnittlig anskaffelseskost ved tilordning av anskaffelseskost. Departementet viser til at kravet om bruk av gjennomsnittlig anskaffelseskost bare vil ha betydning i tilfeller hvor markedsverdiprinsippet ikke kommer til anvendelse. Ved markedsbaserte finansielle omløpsmidler vil de foreslåtte tilordningsregler ikke ha noen praktisk betydning eller fornuftig mening. For andre ombyttbare finansielle omløpsmidler legger departementet til grunn at tilordning av gjennomsnittlig anskaffelseskost vil gi den beste resultatmålingen. Departementet har imidlertid foreslått at små foretak kan tilordne anskaffelseskost på ombyttbare finansielle finansielle eiendeler etter FIFO-metoden. Dette muliggjør at skattemessig og regnskapsmessig tilordning blir identisk i små foretak. Det vises også til at små foretak også kan unnlate å bruke markedsverdiprinsippet på markedsbaserte finansielle instrumenter.

7.8 Forskning og utvikling

7.8.1 Gjeldende rett

Utgifter til teknisk bistand, forsknings- og utviklingsarbeid, prøvedrift, markedsundersøkelser og lignende, kan oppføres som anleggsmiddel forsåvidt det ved disse kostnader kan anses ervervet vesentlige verdier for selskapet, jf. aksjeloven § 11-11 fjerde ledd. Avskrivning skal skje årlig med et rimelig beløp, men minst med en femtedel, om ikke avskrivning med en mindre del på grunn av særlige omstende kan anses stemmende med god regnskapsskikk.

I GRS 14 heter det at forsknings- og utviklingskostnader kan aktiveres dersom alle følgende betingelser er innfridd:

  • Det er påvist grunnlag for lønnsom drift ved ny virksomhet eller mer lønnsom drift ved eksisterende virksomhet.

  • Foretaket har til hensikt, og er i stand til å fullføre de investeringer som skal til for å utnytte disse nye mulighetene, eller har til hensikt og kan selge resultatene av arbeidet.

  • Utnyttelse av de nye mulighetene vil tilføre virksomheten vesentlige og varige verdier.

7.8.2 EØS-rett

Fjerde direktiv artikkel 34 om stiftelsesomkostninger får i henhold til artikkel 37 anvendelse på forsknings- og utviklingskostnader. Når nasjonal lovgivning tillater at forsknings- og utviklingskostnader tas med under «aktiva», skal de avskrives over en periode på høyst fem år. I den utstrekning kostnadene ikke er avskrevet fullt ut, skal det ikke finne sted noen utdeling av utbytte med mindre fondene som kan deles ut samt overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke avskrevne kostnader. I unntakstilfeller kan medlemsstatene imidlertid tillate unntak fra kravet til at avskrivningsperioden skal være høyst fem år. I så fall kan de også fastsette unntak fra begrensningen i adgangen til utdeling av utbytte. Unntakene skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes.

7.8.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget viser innledningsvis til at kjøpt forskning og utvikling vurderes i samsvar med de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10. Når det gjelder egentilvirket forskning og utvikling kan det etter utvalgets syn synes som om både aksjeloven § 11-11 fjerde ledd og god regnskapsskikk stiller særlig strenge krav til sannsynliggjøring av framtidige fordeler ved egentilvirket forskning og utvikling for å tillate balanseføring.

Balanseføring av forskning og utvikling er ifølge utvalget lite utbredt i praksis, spesielt blant de større selskapene.

Utvalget (flertallet) foreslår at immaterielle eiendeler i form av forskning og utvikling skal regnskapsføres etter de generelle vurderingsregler for anleggsmidler uavhengig av om disse er kjøpt eller egentilvirket. Den særlige bestemmelsen i aksjeloven § 11-11 fjerde ledd om egentilvirket forskning og utvikling foreslås dermed opphevet. Utvalget viser til at forslaget er basert på adgangen til å gjøre unntak etter artikkel 37 nr. 1.

Utvalget uttaler bl.a. følgende om forslaget (NOU 1995:30 s. 136):

«De regnskapsmessige spørsmål om forskning og utvikling gjelder både om de skal balanseføres, og eventuelt hvilke avskrivningsprinsipper som skal følges. For balanseføring må det skilles mellom kjøpt og egentilvirket forskning og utvikling. Utvalget ser det ikke som en meningsfylt løsning å forby balanseføring av kjøpt forskning og utvikling, som er en spesifisert og identifiserbar immateriell eiendel, uten samtidig å forby balanseføring av kjøpt goodwill, som er en uspesifisert og uidentifiserbar immateriell eiendel. En slik rigid forbudsløsning vil en klart fraråde, med henvisning til grunnleggende regnskapsprinsipper, norsk og internasjonal praksis. Utgangspunktet for drøftelsen er derfor at slike eiendeler kan balanseføres, og at det derfor uansett må tas stilling til hvordan investeringsutgiften skal periodiseres. Det gjenværende mulighetsområde spenner fra balanseføring til direkte resultatføring av egentilvirket forskning og utvikling. Det kan dessuten bestemmes ulik regnskapsføring for hhv. forskning og utvikling.

Hva som omfattes av forskning og utvikling, er ikke entydig. I IAS er det gitt eksempler på aktiviteter som kan inkluderes i forskning. Forskning omfatter bl.a. aktiviteter med formål å erverve ny kunnskap, søke muligheter for anvendelse av nye forskningsresultater eller annen kunnskap, samt beskrivelse og design av mulige nye produkter eller produksjonsprosesser. Utvikling omfatter bl.a. aktiviteter vedrørende vurdering av ulike produkter eller produksjonsprosesser, design, konstruksjon og testing av prototyper og modeller, samt design av verktøy og moduler som involverer ny teknologi. Det kan være vanskelig å skille utgifter til forskning og utvikling fra øvrige investeringsutgifter, og det kan være vanskelig å skille utgifter til forskning fra utgifter til utvikling.

Det vil alltid være en viss usikkerhet om hvorvidt forsknings- og utviklingsarbeid vil medføre fremtidige fordeler. Forhold som har relevans for vurderingen av de fremtidige fordelene er bl.a. om det er påvist eller sannsynlig med lønnsom drift ved ny virksomhet eller mer lønnsom drift ved eksisterende virksomhet, om de nye produktene vil kunne produseres og selges lønnsomt, om ledelsen har til hensikt og er i stand til å utnytte forsknings- og utviklingsarbeidene. De fremtidige fordelene bør i prinsippet vurderes som nåverdien av antatt fremtidig salgsinntekt med fradrag for tilhørende kostnader. Kvantifisering og verifisering av forutsetningene kan imidlertid være vanskelig. Særlig vanskelig er det å kvantifisere fremtidige fordeler av forskning.

Usikkerhet om fremtidig inntjening er imidlertid ikke noe treffende argument mot balanseføring av egentilvirket forskning og utvikling, så lenge kjøpt forskning og utvikling balanseføres. Ved kjøp av en virksomhet vil en eventuell usikkerhet ved verdsettelsen av forskning og utvikling få en avklaring ved fastsettelse av kjøpsprisen. Denne kjøpsprisen er for regnskapsformål en tilstrekkelig utsagnskraftig indikasjon på den subjektive vurdering av fremtidige fordeler. Ved egentilvirket forskning og utvikling skjer transaksjonene i prinsippet på samme måte, fordi tilvirkningskostnadene må forutsettes å være resultatet av bevisste prioriteringer i selskapet. Det er derfor ikke noen saklig grunn til strengere regler for egentilvirket forskning og utvikling enn for kjøpt forskning og utvikling. Tvert imot mener utvalget at forskjellsbehandlingen gir vilkårlige regnskapsmessige virkninger, og at den på en uheldig måte kan påvirke selskapenes prioritering av forskning og utvikling.

Hvis en velger å tillate balanseføring av egentilvirket forskning og utvikling, får en mindre strenge regler for slike immaterielle eiendeler enn for goodwill, etter som direktivet ikke tillater balanseføring av egentilvirket goodwill. En slik forskjellsbehandling er etter utvalgets syn meningsfylt. Goodwill er per definisjon en uidentifiserbar residualpost, og kostnadene ved egentilvirket goodwill kan følgelig heller ikke identifiseres. Slik forskjellsbehandling er derfor en følge av transaksjonsprinsippet.»

Det vises for øvrig til utvalgets redegjørelse for internasjonal praksis samt enkelte særlige forhold knyttet til leteutgifter i petroleumsvirksomhet på s. 136 flg.

Utvalgets mindretall går inn for at det opprettholdes en adgang til å velge mellom kostnadsføring og balanseføring når det gjelder egentilvirket forskning og utvikling.

7.8.4 Høringsinstansenes merknader

De fleste høringsinstansene er i utgangspunktet enig i at det ut fra sammenstillingsprinsippet er riktig å balanseføre både kjøpt og egentilvirket FoU.

Justisdepartementetuttaler bl.a. følgende om balanseføring av immaterielle rettigheter:

«Som nevnt er det bare enkelte immaterielle eiendeler det er grunn til å være skeptisk til: balanseføring av patenter, varemerker og lignende er ikke problematiske fra et selskapsrettslig synspunkt. Oppmerksomheten må derfor rettes mot forskning/utvikling og goodwill.

Det forhold at slike eiendeler ofte ikke vil ha noen likvidasjonsverdi, har for det første en side til forutsetningen om fortsatt drift, jf utkastet § 4-9. Dersom det overhodet ikke finnes holdepunkter for at selskapet ikke vil kunne fortsette sin virksomhet, er det mindre grunn til å være skeptisk til at slike eiendeler finnes i balansen. Det er imidlertid viktig at forutsetningen om fortsatt drift blir vurdert, og at det gis en redegjørelse dersom det tvil om selskapet kan fortsette sin virksomhet. Sett i lys av dette støtter Justisdepartementet uttrykkelig forslaget i § 8-3 om at styret i årsberetningen skal vurdere forutsetningen om fortsatt drift - et forslag som også i en bredere sammenheng synes velbegrunnet. For øvrig er det grunn til å fremheve at når man nå blant annet går bort fra de begrensningene som finnes i gjeldende lov om avskrivningsperiodens lengde for slike eiendeler, er det av største viktighet at reglene om nedskrivning (jf utkastet § 5-3 tredje ledd) følges.

Av betydning i denne sammenheng er også forslaget i § 7-13 annet ledd, som fastslår at aksjeselskap må redegjøre for sammenhengen mellom balanseført forskning/utvikling og beslutning om utdeling av selskapets midler. Justisdepartementet støtter denne bestemmelsen. Etter vårt syn bør redegjørelsen imidlertid også omfatte sammenhengen mellom balanseført goodwill og beslutning om utdeling av selskapets midler.

Forutsatt at de ovennevnte reglene etterleves, kan det fra et selskapsrettslig ståsted neppe reises innvendinger mot utvalgets forslag knyttet til den regnskapsmessige behandlingen av forskning/utvikling og goodwill. Etter vår mening er det imidlertid et tankekors at man selv innenfor dagens «strenge» regime har sett eksempler på balanseført forskning/utvikling eller goodwill som åpenbart ikke har vært avskrevet raskt nok, som burde vært nedskrevet (til 0) eller som til og med aldri burde ha vært balanseført. Spørsmålet er derfor om man bør gå lenger enn de synspunktene det er redegjort for foran. Det som i så fall synes aktuelt, er å fastsette i loven at balanseføring av forskning/utvikling og goodwill medfører en binding av egenkapitalen med et like stort beløp, dvs at slike eiendeler ikke i noe tilfelle gir grunnlag for (blant annet) utdeling av selskapets midler. Fra et kreditorvern synspunkt vi en slik løsning åpenbart være å foretrekke. Justisdepartementet er derfor tilbøyelig til å gå inn for en slik løsning, men vi ser samtidig at det er her behov for å foreta en nærmere avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende.»

De øvrige høringsinstansene stiller seg i hovedsak negative til utvalgets forslag. Til tross for at enkelte gir uttrykk for at balanseføring på samme måte som andre eiendeler er et teoretisk riktig utgangspunkt, går bl.a. Kredittilsynet, Oslo Børs, Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF, NRRF, Nærings- og energidepartementet, NHO, Bankforeningen, Norsk Siviløkonomers Forening, Norske Finansanalytikeres Forening, Gruppen av store industriforetak, Oljeindustriens Landsforeningog Rederiforbundetinn for adgang til kostnadsføring og henholdsvis adgang til eller plikt til balanseføring i særskilte tilfelle. Høringsuttalelsene viser i stor grad til at utvalgets forslag går lenger enn det som følger av internasjonale standarder. De fleste legger til grunn at kriteriene for balanseføring av egentilvirket forskning og utvikling bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.

7.8.5 Departementets vurdering

Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at kjøpt og egentilvirket forskning og utvikling bør behandles som andre identifiserbare eiendeler og føres opp i balansen. Etter departementets syn bør det imidlertid legges vesentlig vekt på internasjonale standarder og praksis, som i enkelte tilfelle innebærer forbud mot balanseføring. Departementet har derfor etter en helhetsvurdering kommet til at regnskapsloven bør inneholde en spesiell vurderingsregel om at utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres. Kjøp av forsknings- og utviklingsresultater skal vurderes etter alminnelige vurderingsregler. Det legges til grunn at prinsippene for balanseføring og kostnadsføring skal utvikles gjennom god regnskapsskikk. I likhet med utvalget legger departementet for øvrig til grunn at immaterielle eiendeler som kan føres i balansen alltid vil være klassifisert som anleggsmiddel.

Balanseført forskning og utvikling skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan i samsvar med det som gjelder anleggsmidler generelt. Etter departementets forslag skal det i noter til årsregnskapet opplyses om økonomisk levetid og valg av avskrivningsplan.

Departementet mener at den foreslåtte vurderingsregelen for forskning og utvikling vesentlig svekker informasjonsverdien av regnskapet i forhold til utvalgets forslag. Det foreslås derfor at det i noter til årsregnskapet skal redegjøres for utgifter medgått til forskning og utvikling. Det skal etter forslaget bl.a. gis opplysninger om forventet samlet inntjening av pågående forskning og utvikling motsvarer medgåtte samlede utgifter. Det vises til nærmere omtale i merknadene til utkastet § 7-14.

Departementet viser for øvrig til at det i de nye aksjelovene er fastsatt at bl.a. balanseført forskning og utvikling skal komme til fradrag i utbyttegrunnlaget. Etter forslaget vil den regnskapspliktiges valg mellom balanseføring og kostnadsføring ikke ha betydning for hva som kan utdeles som utbytte.

7.9 Goodwill

7.9.1 Gjeldende rett

Har selskapet ervervet en virksomhet mot vederlag som overstiger verdien av de enkelte eiendeler, skal forskjellen oppføres som anleggsmiddel i den utstrekning den representerer forretningsverdi (goodwill), jf. aksjeloven § 11-11 tredje ledd. Avskrivning skal skje årlig etter en fornuftig avskrivningsplan med minst en femtedel hvert år. Årlig avskrivning kan likevel reduseres inntil en tyvendedel, dersom det dokumenteres at en slik forretningsverdi har vesentlig verdi for foretaket i avskrivningsperioden. Det er et vilkår at avskrivningsplanen blir nærmere forklart i note til årsoppgjøret.

7.9.2 EØS-rett

Det følger av fjerde direktiv artikkel 37 nr. 2, jf. artikkel 34, at når nasjonal lovgivning tillater at goodwill tas med under «aktiva», skal de avskrives i løpet av en periode på høyst fem år. Medlemsstatene kan imidlertid tillate at selskaper avskriver goodwill planmessig i løpet av en begrenset periode på mer enn fem år, forutsatt at denne perioden ikke overskrider brukstiden for eiendelen og angis og behørig begrunnes i notene til årsregnskapet.

7.9.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget viser til at på samme måte som for forskning og utvikling, gjelder vurderingsspørsmålene for goodwill både balanseføring og eventuell avskrivning. Utvalget foreslår en definisjonsbestemmelse om at goodwill på kjøpstidspunktet er differansen mellom anskaffelseskost for kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten.

For praktiske formål er det etter utvalgets syn tilstrekkelig med en forståelse av hva kjøpt goodwill er. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 138-139):

«Det er alminnelig enighet om at opparbeidet goodwill ikke skal balanseføres, og dette syn gjelder både i direktivene, internasjonale regnskapsstandarder og all nasjonal lovgivning som utvalget er kjent med. For øvrig er det utvalgets syn at forbudet mot balanseføring av opparbeidet goodwill følger av transaksjonsprinsippet. En identifiserbar transaksjon må bestå både av en identifiserbar overdragelse og et identifiserbart vederlag. Ved opparbeidet goodwill kan ikke hele transaksjonen identifiseres. Ut fra dette er det overflødig med et eksplisitt forbud mot balanseføring av opparbeidet goodwill, og en kan merke seg at direktivet heller ikke inneholder noe slikt eksplisitt forbud.

Kjøpt goodwill er derimot del av en transaksjon. Hovedspørsmålet er da om kjøpt goodwill simpelthen er en residual mellom vederlaget for den samlede kjøpte virksomheten (dvs. anskaffelseskost) og verdien av identifiserbare eiendeler og gjeld, eller om goodwill skal ha konkrete kjennetegn. Det er uklart om det norske kravet til «forretningsverdi» representerer en selvstendig egenskap ved goodwill. Formodentlig vil en kjøper av en virksomhet aldri betale mer enn han anser virksomheten å være verd. Kjøperens subjektive vurdering på kjøpstidspunktet må således være at forskjellen mellom anskaffelsekost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld representerer en «forretningsverdi». Hvis det norske tilleggsvilkåret om forretningsverdi gjelder kjøperens subjektive vurdering, er det på kjøpstidspunktet en tom bestemmelse.

Etter utvalgets syn skal goodwill være ensbetydende med kjøpt goodwill. Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld, og er derfor en residual på transaksjonstidspunktet.»

Utvalget mener at vurdering av goodwill som hovedregel bør følge de alminnelige vurderingsregler for anleggsmidler. Det er vist til at goodwill oppstår som en balanseført eiendel i nær tilknytning til de eiendeler som ble kjøpt i samme transaksjon, og at vurderinger etter kjøpstidspunktet må avspeile dette forholdet. Ved valg av avskrivningsprofil og i forhold til spørsmålet om nedskrivning, bør goodwill etter utvalget syn ses i sammenheng med de identifiserbare eiendeler som ble kjøpt i samme transaksjon.

Utvalget viser til at direktivet åpner for regnskapsføring av goodwill direkte mot egenkapitalen. Utvalget (flertallet) går ikke inn for at det gis adgang til dette etter norske regler og uttaler bl.a. (NOU 1995:30 s. 139):

«Det er lang praksis i Norge for å balanseføre goodwill med etterfølgende avskrivning. Internasjonal utvikling regnes å gå i samme retning, selv om et flertall av medlemslandene i EU fremdeles tillater føring direkte mot egenkapitalen. Direktivet tillater føring mot egenkapital kun for goodwill ved oppkjøp. En slik regnskapsmessig behandling kan derfor ikke tillates dersom felles behandlingsregler skal benyttes for all kjøpt goodwill. Utvalget legger også vekt på at balanseføring med etterfølgende avskrivning er i samsvar med sammenstillingsprinsippet. Etter en samlet vurdering vil utvalget foreslå at det ikke gis adgang til å føre goodwill direkte mot egenkapitalen.»

Utvalgets mindretall mener at goodwill framkommet ved oppkjøp av datterselskap bør kunne fratrekkes egenkapitalen. Det er vist til at den regnskapsmessige konsekvensen av at oppkjøpt goodwill føres direkte mot egenkapitalen, er at goodwill ikke påvirker konsernets resultatregnskap og dermed heller ikke nøkkeltallet «fortjeneste pr. aksje». Etter mindretallets syn ville det være uheldig om norske selskaper må presentere en lavere «fortjeneste pr. aksje» enn sine konkurrenter.

Utvalget viser til at aksjeloven ikke har bestemmelser om føring av negativ differanse mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av eiendeler og gjeld på transaksjonstidspunktet (negativ goodwill/badwill). Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 139):

«Den intuitive forklaring på dette fenomenet er at kjøperen får en rabatt eller kompensasjon for et negativt forhold som hefter ved virksomheten, som ikke kan føres i balansen. Om dette strengt tatt er noen mengde overhodet, stiller utvalget seg tvilende til. Enhver sannsynlig forpliktelse skal hensyntas i regnskapet, og eksistensen av en negativ differanse må bety at de samlede eiendeler og gjeld er vurdert til høyere enn anskaffelseskost. Å tillate balanseføring av en negativ differanse med adgang til inntektsføring før eventuelt salg av de tilhørende eiendeler, har dermed likhetstrekk med en oppskrivningsadgang.»

Etter anbefalingen om foretaksintegrasjon kan badwill ikke føres opp i balansen, men skal først føres til reduksjon av varige driftsmidler og eventuell restverdi skal balanseføres som tidsavgrenset inntekt. Den tidsavgrensede inntekt må inntektsføres på en systematisk måte. I praksis har dette i følge utvalget vært gjennomført ved en lineær inntektsføring over en periode motsvarende avskrivningstiden for goodwill, med mindre det har foreligget konkrete forhold som har underbygget en annen tilbakeføringsprofil.

Det vises for øvrig til utvalgets redegjørelse for den internasjonale situasjonen herunder IAS 22 i NOU 1995:30 s. 139-40.

Utvalget anser at avkortning av eventuell negativ elimineringsdifferanse mot de foreløpig tilordnede verdier av anleggsmidler slik som både den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon og IAS 22 foreskriver, er forenlig med direktivet og uttaler (NOU 1995:30 s. 140):

«Avkortningen mot verdien av anleggsmidler kan anses å følge av artikkel 19 nr. 1 bokstav b om gjennomføringen av merverdianalysen. Det er en egen problemstilling hvordan en eventuell reduksjon skal fordeles på de enkelte anleggsmidler. Valg av fordeling vil kunne ha betydning for fremtidige resultater gjennom forskjell i tidspunkt for fremtidige avskrivninger. IAS 22 legger til grunn at det skal foretas en proratarisk reduksjon av verdien på alle anleggsmidler. En eventuell negativ elimineringsdifferanse oppstår først når avkortningen medfører at anleggsmidlene er verdsatt til null.

Utvalget ser ikke behov for egne bestemmelser om gjenværende negative elimineringsdifferanser.»

7.9.4 Høringsinstansenes merknader

Norske Finansanalytikeres Foreningstøtter utvalgets forslag.

Også Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse, NRRFog Bankforeningenstøtter utvalgets forslag, men mener at det bør vurderes om avskrivningsperioden skal være begrenset til et bestemt antall år.

Gruppen av store industriforetakanser at lovutvalgets forslag «hadde helt klart vært å foretrekke isolert sett». For at norske selskaper ikke skal bli utsatt for ufordelaktig kredittvurdering eller aksjene skal virke mindre interessante enn tilsvarende utenlandske aksjer, bør det etter gruppens syn likevel innføres en alternativ metode som tillater føring av goodwill direkte mot egenkapitalen. NHOog Norges Rederiforbundgir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Oslo Børsmener at negativ goodwill bør gå til reduksjon i alle eiendeler som ikke er pengeposter og uttaler:

«Oslo Børs anser det ikke for meningsfylt å begrense avkortingen til å gjelde anleggsmidler, selv om det for omløpsmidler er en ubetinget nedskrivningsplikt, og at det dermed kan hevdes at omløpsmidler ikke kan være overvurdert. Dette er i tråd med IAS 22. Oslo Børs vil be om at denne forståelsen presiseres i lovproposisjonen.»

7.9.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at kjøpt goodwill skal vurderes i samsvar med det som gjelder anleggsmidler generelt. Kjøpt goodwill skal dermed vurderes til anskaffelseskost. Etter forslaget vil goodwill være differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten.

Det skal foretas avskrivning og nedskrivning av goodwill i samsvar med de regler som gjelder for varige driftsmidler. I likhet med flere av høringsinstansene går departementet imidlertid inn for at det fastsettes en maksimal avskrivningsperiode. Balanseført goodwill bør etter departementets syn avskrives over levetiden, men maksimalt over 20 år. En maksimal avskrivningsperiode på 20 år er i samsvar med gjeldende regler. Departementet foreslår for øvrig en bestemmelse om at valg av lengre avskrivningsplan enn fem år skal begrunnes i note til regnskapet. Det vises til nærmere omtale i merknaden til § 7-14.

Avskrivninger og nedskrivninger på goodwill skal føres i resultatregnskapet på lik linje med avskrivning og nedskrivning av varige driftsmidler.

Utvalget viser til at negativ differanse mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av eiendeler og gjeld på oppkjøpstidspunktet (såkalt negativ goodwill) ikke kan føres opp i balansen, men skal føres til reduksjon av varige driftsmidler. Departementet slutter seg til den skepsis som utvalget uttrykker mht. innholdet i negativ goodwill, og mener at det i det enkelte tilfelle må vurderes om en negativ differanse egentlig er uttrykk for en unnlatt kostnadsføring i det overtatte foretaket. Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurdering. Som påpekt av Oslo Børs vil det ut fra laveste verdis prinsipp for omløpsmidler i prinsippet ikke kunne legges til grunn at omløpsmidler er overvurdert. En eventuell reduksjon i forhold til f.eks. varer vil dermed kunne føre til en umiddelbar gevinst ved salg av varene. Departementet kan derfor ikke slutte seg til børsens forslag om at eventuelle negative differanser skal kunne føres til reduksjon av alle eiendeler uavhengig av om disse er klassifisert som anleggsmiddel eller som omløpsmiddel.

7.10 Bruk av markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler

7.10.1 Gjeldende rett

Finansielle omløpsmidler skal i likhet med andre omløpsmidler vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi, jf. aksjeloven § 11-9.

7.10.2 EØS-rett

Det følger av fjerde direktiv artikkel 32 at eiendeler skal vurderes i samsvar med artikkel 34 til 42 som er basert på historisk kost. Adgangen til å tillate eller kreve alternative vurderingsprinsipper, herunder oppskriving, jf. artikkel 33, gjelder ikke for finansielle omløpsmidler. En eventuell bestemmelse i nasjonal lovgivning om vurdering til markedsverdi må i tilfelle baseres på at direktivets bestemmelse er uforenlig med plikten til at årsregnskapet skal gi et pålitelig bilde av selskapets økonomiske stilling, jf. nærmere omtale av dette prinsippet i punkt 2.3.

7.10.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget viser til at laveste verdis prinsipp etter forslaget er utledet som generell vurderingsregel for omløpsmidler. Det følger av laveste verdis prinsipp at eiendelene skal vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost. For visse finansielle omløpsmidler er markedsverdi virkelig verdi (markedsbaserte finansielle omløpsmidler). Markedsbaserte finansielle omløpsmidler omfatter ifølge utvalget verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked, og som har god eierspredning og likviditet.

For markedsbaserte finansielle omløpsmidler kan markedsverdiprinsippet ifølge utvalget være en alternativ vurderingsregel til laveste verdis prinsipp. Utvalget uttaler (NOU 1995:30 s. 142):

«Ved markedsverdiprinsippet behandles verdiendringer symmetrisk. Laveste verdis prinsipp anvendes i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap. Laveste verdis prinsipp gir ulik resultatføring av realisert og urealisert vinning. Skillet mellom realisert og urealisert er avgjørende for resultatføringen.

Markedsbaserte finansielle omløpsmidler er nære substitutter til penger. Fordi instrumentene er likvide, transaksjonskostnadene små og det er én pris i markedet, kan en eiendel selges og gjenerverves i samme øyeblikk uten (vesentlige) kostnader. Dermed er skillet mellom realisert og urealisert utydelig og lite relevant. Anvendelse av laveste verdis prinsipp på slike instrumenter har uheldige sidevirkninger. Ulik behandling av realiserte og urealiserte gevinster gjør at den regnskapspliktige kan manipulere resultatet uten å endre økonomiske realiteter. Markedsverdiprinsippet fremstår derfor som eneste meningsfylte vurderingsprinsipp for pengesubstitutter.»

Utvalget mener at bruk av markedsverdi skal begrenses til markedsbaserte finansielle omløpsmidler som kjøpes og selges løpende. Det er vist til at amerikanske regnskapsregler i dag tillater at visse verdipapirer som kjøpes og selges løpende kan vurderes til markedsverdi og at urealiserte gevinster resultatføres. De amerikanske regnskapsreglene tillater også at andre verdipapirer under visse forutsetninger vurderes til markedsverdi, men urealiserte gevinster skal i så fall føres direkte mot egenkapitalen uten resultatføring. Den sistnevnte ordningen er etter utvalgets syn klart i konflikt med de grunnleggende prinsipper utvalget går inn for og anses derfor uaktuell i det norske regelverket.

Utvalget (flertallet) foreslår etter dette en særskilt vurderingsregel om at markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje skal vurderes til virkelig verdi.

Utvalget viser til at forslaget må ses på bakgrunn av at klassifiseringsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler er foreslått strammet inn. En del norske selskaper har ifølge utvalget i dag verdipapirporteføljer som etter gjeldende regler er klassifisert som omløpsmidler, men som etter forslaget faller utenfor kriteriene både for omløpsmidler generelt og for de markedsbaserte finansielle omløpsmidlene spesielt.

Utvalgets mindretall foreslår at det skal være adgang til å bruke markedsverdiprinsippet. Mindretallet foreslår videre at forskjellen mellom verdsettelse til markedsverdi og laveste verdis prinsipp skal tillegges oppskrivningsfondet.

7.10.4 Høringsinstansenes merknader

De fleste av høringsinstansene støtter utvalgets forslag. Dette gjelder bl.a. NRRF, Norges Bank, Oslo Børs, Kredittilsynet, Norske Siviløkonomers Forening, Bankforeningen og Norske Finansanalytikeres forening.

Kredittilsynetforutsetter at begrepene «markedsbaserte finansielle omløpsmidler», «virkelig verdi» og «handelsportefølje» defineres i lovteksten eller i merknadene.

Oslo Børsforeslår på sin side at bestemmelsen skal omfatte «markedsbaserte omløpsmidler» og at de nærmere regler utvikles i regnskapsstandard. Også Norske Finansanalytikeres Foreningmener utvalgets forslag er for lite konkret mht. hvilke kriterier som skal være oppfylt for å benytte markedsverdiprinsippet, men er i utgangspunktet enig i at slike utdypninger og presiseringer bør skje gjennom utvikling av regnskapsstandard. Tilsvarende synspunkt er fremmet av NSRF.

Økokrimbemerker at dersom markedsverdiprinsippet legges til grunn i selskapsregnskapet, bør man vurdere avsetning av netto urealisert fortjeneste til fond for vurderingsforskjeller, slik at man unngår utdeling av urealisert fortjeneste som utbytte.

Norske Siviløkonomers foreningog Bankforeningenforeslår at markedsverdiprinsippet gis et videre anvendelsesområde enn foreslått av utvalget. Norske Siviløkonomers Forening mener at markedsbaserte finansielle omløpsmidler som ikke omfattes av utvalgets forslag, samt markedsbaserte finansielle anleggsmidler, bør kunne justeres til virkelig verdi direkte mot egenkapitalen. Det foreslås likevel et unntak for fast-rente obligasjoner som skal holdes til forfall. Bankforeningen anbefaler videre at det tas inn en paragraf som utvider adgangen til vurdering av eiendeler og gjeld til virkelig verdi der virkelig verdi er lett tilgjengelig og dette er i samsvar med regnskapsstandarder. Etter Bankforeningenssyn bør finansinstitusjoner, og gjerne også andre foretak, gis adgang til «å vurdere rentebærende verdipapirer som holdes på mellomlang sikt til markedsverdi, og føre verdiendringer på slike verdipapirer direkte mot egenkapitalen istedet for mot resultatet, inntil endelig oppgjør skjer». Foreningen uttaler i denne forbindelse:

«Ved kjøp av obligasjoner som er plassering på mellomlang sikt, vil foretaket etter denne regelen måtte ta et regnskapsmessig tap ved en kortsiktig renteoppgang. Etter vårt syn vil det gi et misvisende resultatregnskap om man følger lovforslaget på dette punkt. For kredittinstitusjoner anser vi den amerikanske regnskapsforståelsen på dette området for å være mer hensiktsmessig, i det resultatvirkningen kommer ved realisasjon, og eventuell nåverdi i mellomtiden tas direkte mot egenkapitalen, slik at balansen blir riktig. Kravet om at et kortsiktig verdifall som følge av renteoppgang skal resultatføres umiddelbart på en portefølje plassert på mellomlang sikt, kan lede til uønskede handlinger og på en uheldig måte begrense finansinstitusjonenes plasseringer. Ovennevnte vurderingsregel kan føre til at foretaket i visse situasjoner velger å selge deler av obligasjonsbeholdningen, selv om det dermed vil opptre irrasjonelt i forhold til egne forventninger om renteutviklingen.»

NHO, Gruppen av store industriforetakog Norges Forsikringsforbundgår med noe ulik begrunnelse mot forslaget til bruk av markedsverdiprinsippet. NHO uttaler:

«Ingen andre land innenfor EØS-området har, etter det vi kjenner til markedsverdiprinsippet som minsteprinsipp for vurderingen av eiendeler i selskapet. Det forhold at andre land evt. går ut over prinsipper som EF-direktivene gir anledning til, har vi vanskeligheter med å se at norske myndigheter kan benytte som argument for å gå utover direktivene. Man tenker her på den praksis som etter sigende skal være etablert i Danmark med hensyn til oppskrivning av tilsvarende eiendeler. EØS-avtalen etablerer prosedyrer for oppfølgningen av brudd på de folkerettslige forpliktelser som avtalepartene har inngått.

Det fremlagte forslaget legger opp til at endringer i den virkelige verdien til eiendelene som omfattes, føres over resultatet, sml. forslaget til § 4-7 hvor kongruensprisippet foreslås lovfestet. Det er bl.a. vist til at amerikanske regnskapsregler, US GAAP, i dag tillater at visse verdipapirer kan vurderes til markedsverdi og at urealiserte gevinster resultatføres. Dette gjelder bare verdipapirer i en såkalt «trading portfolio», og ikke verdipapirer «available for sale» og «held for maturity». Verdiendringene for disse aksjene blir ikke resultatført.

Ut fra hensynet til å gi informasjon om de underliggende verdiene i det enkelte selskap, er det fordeler ved å benytte virkelig verdi på enkelte eiendeler. Forutsetningen er imidlertid at en slik bestemmelse i alle fall bør begrenses til eiendeler som omsettes i effisiente og likvide kapitalmarkeder.

Anvendelsesområdet for § 5-6 er videre etter vårt syn uklart, da det ikke fremgår hva som menes med begrepet «markedsbaserte finansielle omløpsmidler»- til tross for henvisningen på s. 238 m.v. Det samme gjelder begrepet handelsportefølje. Disse begrepene må eventuelt avklares nærmere.

Forslaget synes å reise en del problemstillinger som bør være gjenstand for ytterligere vurderinger. NHO viser til at det pågår utredninger om emnet både i norske og utenlandske regnskapsmiljøer, og at man bør avvente utfallet av disse før lovgivningen endres.»

Gruppen av store industriforetakviser til at usikkerhet omkring definisjonen av «handelsportefølje» og «markedsbasert» gjør at de ikke kan støtte utvalgets forslag. Gruppen uttaler videre:

«Det norske verdipapirmarkedet skiller seg noe fra de store finansmarkeder i andre deler av verden. Omsetningen i en del aksjer og obligasjoner og spesielt verdipapirer i mindre selskaper er lav og postene kan ofte være betydelig mindre likvide enn i andre større verdipapirmarkeder man sammenligner seg med. En innføring av begrepet «handelsportefølje» hvor markedsendringer skal føres over resultatet vil kunne gi vesentlig feil resultateffekter som følge av tilfeldige markedsfluktuasjoner. Dersom man i tillegg har en uklarhet om hva som inngår i «handelsportefølje» og som kan fortolkes videre enn en US GAAP-definisjon, vil man risikere tilfeldige resultatutslag på verdipapirposter hvor selskapene ikke har til hensikt å ta kortsiktige gevinster som følge av kortsiktige prisdifferanser i markedet.

Regnskapsprodusenter er opptatt av at man ikke hindrer en internasjonal harmonisering av norske regnskaper. Det bør åpnes for en «kan»-bestemme i lovforslaget hvor markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en «handelsportefølje» kan vurderes til virkelig verdi, men at det ikke innføres en plikt før man har en nærmere presisering i regnskapsstandard. Det må også utarbeides en tilsvarende «kan»-bestemmelse om unntak fra kongruensprinsippet i § 4-7 som tillater verdijustering av såkalte «available for sale»-verdipapirer. Utvikling av god regnskapsskikk gjennom en regnskapsstandard bør legge vekt på de samme restriktive definisjoner av «handelsportefølje» som man har i US GAAP og at det kun er verdiendringer på «handelsporteføljen» som går over resultatet.»

Norges Forsikringsforbundgår mot forslaget om bruk av markedsverdi ut fra konsekvensene for livselskapene. Forbundet viser til gjeldende regler om tilbakeføring av overskudd til forsikringstakerne og uttaler:

«Fordelingen av overskudd skjer i dag etter andre verdivurderingsprinsipper enn de som finansregnskapet bygger på. Omløpsmidler verdsettes til markedsverdi i henhold til overskuddstildelingsforskriften, mens andre aktiva med få unntak verdsettes til historisk kost. Tildelingen etter markedsverdi skjer imidlertid slik at kursreserven bare fordeles et betinget grunnlag. Ved en reduksjon av kursreserven vil forsikringstakernes andeler reduseres tilsvarende. Ved flytting tildeles forsikringstakeren en andel av beregnet kursreserve.

Livforsikringsselskapene har plassert omkring halvparten av sine aktiva i aksjer og obligasjoner. I henhold til vår forståelse av handelsporteføljen vil vi anta at store deler av selskapenes aksjer og obligasjoner vil inngå i handelsporteføljen. Forslaget fra Regnskapslovutvalget vil medføre større svingninger i resultatene i finansregnskapet, gitt samme aktivastruktur som i dag. Kursreservene vil oppløses og inngå i det ordinære overskudd, og dermed fordeles med endelig virkning på de enkelte forsikringskontrakter.

Livselskapene er forvaltere av langsiktig sparekapital og det er i samfunnets, forsikringstakernes og selskapenes interesse at avkastningen på disse midlene er høyest mulig. Det betyr i første rekke en høy andel av aksjer. En slik forvaltning medfører imidlertid finansielle risiko som fordrer støtputer for å kunne møte kortsiktige svingninger i verdipapirmarkedene. De foreslåtte reglene for verdivurdering av aktiva, vil føre til at livselskapene gir forsikringstakerne lavere avkastning over tid enn dagens regler fordi evnen til å ta risiko reduseres. Konsekvensen av dette blir under ellers like forhold at aksjeandelen må reduseres. Det innebærer videre redusert egenkapitaltilgang til norsk næringsliv.

I dag fungerer kursreservene som en buffer for finansiell risiko. Fjerning av denne buffer vil svekke selskapenes evne til å bære risiko, og vil derfor være uheldig. Denne konsekvensen er av avgjørende betydning. Norges Forsikringsforbund kan på denne bakgrunn ikke gi sin tilslutning til et markedsverdiprinsipp for markedsbaserte finansielle omløpsmidler.

I dag gir ikke balansen til et livforsikringsselskap en helt utfyllende beskrivelse av verdien av et livforsikringsselskap ettersom bokført verdi av finansielle aktiva kan være lavere enn markedsverdien. Selskapene er i henhold til regnskapsforskriftene for forsikring pliktige til å oppgi merverdien i omløpsporteføljen i notene. Dette følger også av regnskapsdirektivet for forsikring. Årsregnskapet, slik det er definert i utvalgets innstilling, dekker derfor allerede formålet om å vise korrekte verdier.»

Etter Norges Rederiforbundsoppfatning er det uheldig å innføre markedsverdiprinsippet som eneste alternativ når dette ikke er gjort av noen andre land i Europa. Forbundet støtter imidlertid utvalgets mindretall i vurderingen av at det bør være adgang til å benytte virkelig verdi. Også Sparebankforeningenstøtter utvalgets mindretall i forslaget om at kursnoterte finansielle omløpsmidler kan vurderes til virkelig verdi og at urealiserte gevinster ikke skal resultatføres, men tillegges oppskrivningsfondet som tilfellet er i Sverige.

7.10.5 Departementets vurdering

Vurderingen av finansielle omløpsmidler varierer i EØS-land mellom bruk av laveste verdis prinsipp og markedsverdiprinsippet. Det følger av den danske årsregnskapsloven av 1981 at børsnoterte verdipapirer som er omløpsmiddel, kan regnskapsføres til den senest noterte kjøperkurs. Dette gjelder uavhengig av om verdipapirene inngår i en handelsportefølje. I Storbritannia er det ikke gitt egne vurderingsregler for finansielle omløpsmidler. Laveste verdis prinsipp gjelder derfor i utgangspunktet. I et forslag til regnskapsstandard (ED 55) fra 1990 er det lagt til grunn bruk av virkelig verdi for finansielle omløpsmidler. Standarden er foreløpig ikke vedtatt. Undersøkelser (UK GAAP Ernst & Young 1994) viser at bruk av virkelig verdi i Storbritannia synes å være vanlig praksis blant selskaper som handler med verdipapirer (dvs. som har en handelsportefølje), mens det blant andre selskaper ikke foreligger noen generell bruk av virkelig verdi.

I Sverige har «Redovisningskommittén» i SOU 1996:157 foreslått at enkelte omløpsmidler skal vurderes til en høyere verdi enn laveste verdis prinsipp ville tilsi.

Selskaper i andre EØS-land synes å anvende laveste verdis prinsipp. De selskaper som avlegger årsregnskap etter standarder fra IASC og FASB regnskapsfører imidlertid normalt finansielle omløpsmidler til virkelig verdi. Departementet er for øvrig gjort oppmerksom på at en arbeidsgruppe i IASC i mars 1997 har lagt fram forslag til en ny regnskapsstandard. Forslaget inkluderer de fleste finansielle eiendeler og gjeld og foreslås å skulle gjelde for alle typer foretak uavhengig av næring og størrelse. Alle finansielle eiendeler og forpliktelser skal regnskapsføres til virkelig verdi. Forslaget går derved lenger enn forslaget i IASCs tidligere forslag i E48 hvor ledelsens intensjon om å beholde eller selge instrumentene påvirket vurderingen. Forslaget skiller ikke mellom omløpsmidler og anleggsmidler. Vurdering til virkelig verdi gjelder for både kortsiktige og langsiktige eiendeler og forpliktelser uavhengig av om enkelte land og foretak deler eiendelene inn i omløps- og anleggsmidler. Virkningen av endringer i virkelig verdi for instrumentene skal resultatføres i resultatregnskapet. I enkelte tilfeller vedrørende sikring er det åpnet for at virkningen kan føres i en annen type resultatoppstilling - såkalt Statement of comprehensive income - som i enkelte land anvendes i tillegg til resultatregnskapet.

Departementet viser for øvrig til den generelle omtalen av EØS-forpliktelsene i punkt 2.3. Som det framgår der er det ulike syn på i hvilken grad og i hvilken form det kan gjøres unntak fra selskapsdirektivenes enkeltbestemmelser.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at finansielle instrumenter som er nære substitutter til penger skal vurderes til virkelig verdi, dvs. markedsverdi. Etter departementets syn bør det være plikt til å vurdere slike instrumenter til markedsverdi. En valgadgang som foreslått av utvalgets mindretall vil etter departementets syn ikke gi tilstrekkelig entydighet i regnskapene.

Markedsverdiprinsippet bør benyttes for finansielle instrumenter som omsettes i velfungerende markeder. Utvalget har vist til at markedsbaserte finansielle omløpsmidler omfatter verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked og som har god eierspredning og likviditet. Departementet legger til grunn at finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et regulert marked som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-3 i utgangspunktet skal vurderes til markedsverdi. Det vil imidlertid kunne foreligge individuelle forhold knyttet til det enkelte marked som gjør at markedsverdien ikke kan anses som det beste anslag på antatt framtidig salgspris, uavhengig av tidshorisont. Kravet om god eierspredning og likviditet skal etter departementets syn også innebære at den regnskapspliktiges eventuelle beslutning om salg ikke kan antas å påvirke markedskursen. Departementet antar at en slik avgrensning i noen grad ivaretar de motforestillinger bl.a. av NHO og gruppen av store industriforetak har gitt uttrykk for. Det vises for øvrig til at departementet, utfra de hensyn som her er tillagt vekt, ikke kan slutte seg til Bankforeningens og Norsk Siviløkonomers Forenings forslag om å utvide anvendelsesområdet for markedsverdiprinsippet til anleggsmidler. Departementet foreslår etter dette at finansielle omløpsmidler som omsettes på børs eller i et regulert marked som nevnt i verdipapirhandelloven, og som har god eierspredning og likviditet, skal vurderes til virkelig verdi.

Det foreslås at bestemmelsen om bruk av virkelig verdi skal gjelde for finansielle instrumenter slik disse er definert i verdipapirhandelloven. Denne definisjonen omfatter verdipapirer, dvs. aksjer og obligasjoner mv., samt opsjoner, terminer og diverse rettigheter knyttet til verdipapirer, rente og valuta. F.eks. varederivater vil falle utenfor bestemmelsen. Departementet anser det nødvendig med en avgrensning som foreslått. Det vises til at en del høringsinstanser har etterlyst en nærmere definisjon på dette punktet.

Norges Forsikringsforbund går mot forslaget om bruk av markedsverdiprinsippet under henvisning til konsekvensene for livselskapene. Departementet kan ikke umiddelbart slutte seg til at gjeldende regler om overskuddsfordeling i livsforsikringsselskaper kan begrunne et unntak fra markedsverdiprinsippet. Departementet viser imidlertid til at eventuelle særlige forhold i finansinstitusjonene kan ivaretas gjennom avvikende årsregnskapsregler for disse fastsatt i forskrift.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å avgrense bruken av markedsverdiprinsippet til finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje. Utvalget har vist til at bruk av markedsverdiprinsippet bør begrenses til markedsbaserte finansielle omløpsmidler som kjøpes og selges løpende. Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene ønsker at det klargjøres nærmere hva som skal anses som en handelsportefølje. Etter departementets syn består handelsporteføljen av finansielle instrumenter øremerket for videresalg. Handelsporteføljen er en undermengde av omløpsmidler. I likhet med den overordnede klassifisering av eiendeler i omløpsmidler og anleggsmidler, vil klassifiseringen av finansielle omløpsmidler i og utenfor handelsporteføljen bero på den regnskapspliktiges hensikt. Hvor stor andel handelsporteføljen utgjør av de samlede finansielle omløpsmidlene vil dermed kunne variere mellom ulike foretak. Det vises i denne sammenheng til at f.eks. Norsk Hydros portefølje av verdipapirer som er klassifisert som omløpsmidler betraktes som «kortsiktige plasseringer for trading formål og verdsettes til markedsverdi» (jf. Norsk Hydros årsrapport 1996).

Departementet legger for øvrig til grunn at den regnskapspliktige i eget regnskap ikke kan anse finansielle instrumenter som den selv har utstedt som markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Departementet forutsetter derfor at markedsverdiprinsippet ikke vil komme til anvendelse for slik gjeld.

Det følger av fjerde direktivs system at virkningen av å fravike de generelle vurderingsreglene skal opplyses i note. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i note til årsregnskapet skal opplyses om anskaffelseskost for finansielle omløpsmidler vurdert etter markedsverdiprinsippet.

Departementet foreslår videre en unntaksregel for små foretak, slik at disse kan vurdere markedsbaserte finansielle omløpsmidler etter generelle vurderingsregler.

Innføring av et obligatorisk markedsverdiprinsipp i årsregnskapet for enkelte finansielle instrumenter vil bare i begrenset utstrekning få betydning ved beskatningen av instrumentene. Etter skatteloven § 50 tredje ledd er kurssvingninger på verdipapirer uten betydning ved inntektsligningen. Bestemmelsen innebærer at det ikke vil gjelde et markedsverdiprinsipp ved beskatningen av aksjer og obligasjoner. I skatteloven § 43 A er det gitt særskilte regler om beskatning av finansielle opsjoner. Det framgår her at beskatning av opsjoner skal foretas ved realisasjon av opsjonen. Markedsverdiprinsippet vil eventuelt bare gjelde ved beskatningen av andre markedsbaserte derivater enn finansielle opsjoner som omfattes av skatteloven § 50 tredje ledd.

7.11 Utenlandsk valuta

7.11.1 Gjeldende rett

Norsk regnskapslovgivning inneholder ikke særskilte regler for vurdering av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta. Den regnskapsmessige behandlingen av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta er imidlertid nærmere omtalt i GRS 11. Det vises til nærmere redegjørelse for denne anbefalingen under utvalgets vurdering, jf. punkt 7.11.3.

7.11.2 EØS-rett

Selskapsrettsdirektivene inneholder ikke særskilte regler for vurdering av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta. Utvalget har pekt på at det foreligger to ulike forståelser av direktivets betydning for vurderingsregler for valuta. En forståelse er at de alminnelige vurderingsreglene i direktivet må gjelde valuta ettersom det ikke er gitt særregler. En annen forståelse er at medlemslandene står fritt til å velge vurderingsregler for valuta.

7.11.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget viser til at vurdering av utenlandske fordringer og gjeld etter gjeldende regler følger de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler. Utvalget uttaler videre (NOU 1995:30 s. 143):

«Vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10 fjerde ledd har en særregel om reversering av tidligere nedskrivning av langsiktige fordringer. De spesielle vurderingsreglene i aksjeloven § 11-11 femte ledd inneholder en særregel om aktivering av kurstap på langsiktige lån. De sistnevnte bestemmelser er begge gitt anvendelse for valuta, jf. omtalen av god regnskapsskikk nedenfor.

GRS 11 omhandler den regnskapsmessige behandling av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta. Omløpsmidler og anleggsmidler omregnes i samsvar med laveste verdis prinsipp til den laveste av kursen på transaksjonstidspunktet og balansedagens kurs. Det er reverseringsplikt innenfor rammen av laveste verdis prinsipp. Urealiserte gevinster skal motregnes mot urealisert tap i samme valuta innenfor henholdsvis omløps- og anleggsmidler. Betalingsmidler kan av praktiske grunner omregnes til balansedagens kurs.

Praksis har ikke vært entydig i samsvar med GRS 11. Omløpsmidler blir i mange tilfeller omregnet til dagskurs. En undersøkelse om årsoppgjøret for 1993 i de 50 største industri-, shipping- og eiendomsselskapene på Oslo Børs viser at 41 selskaper nytter dagskurs for betalingsmidler og kortsiktige poster. Reglene om motregning og reversering har ikke blitt fulgt konsekvent. (Bengt A. Rem: Regnskapsmessig behandling av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, Revisjon og regnskap nr. 8, 1994.)

Etter GRS 11 kan [u]realisert tap på langsiktig nettofordring/nettogjeld aktiveres og fordeles over gjenværende løpetid. Resultatføringen skal imidlertid ikke utsettes når ytterligere tap må forventes å komme til i senere perioder. Spesielt påpekes nødvendigheten av å være varsom med å aktivere tap som oppstår i valutaer der renten har vært lav. Det har ikke vært en utbredt praksis å aktivere slike tap.

Etter anbefalingen skal urealiserte gevinster og tap på fordringer/gjeld, som er sikret ved terminkontrakter eller andre faste kontrakter om fremtidige utbetalinger/innbetalinger, ikke resultatføres løpende, men periodiseres i samsvar med sikringskontraktene. Slik sikringsvurdering av terminkontrakter er utbredt, mens det er mer sjeldent ved andre kontrakter.»

Utvalget viser til at i de fleste tilfelle hvor en skal behandle valuta i regnskapet, inngår valuta som en av flere faktorer av betydning for verdien av en eiendel. I slike tilfelle er det ifølge utvalget strengt tatt ikke rom for egne vurderingsregler for valuta. Det er vist til at det følger av de generelle vurderingsreglene for eiendelen at transaksjonskursen inngår i anskaffelseskost, og at dagskursen inngår i virkelig verdi. Dette gjelder såvel anleggsmidler som omløpsmidler. Utvalget viser til at markedsbaserte finansielle omløpsmidler i en handelsportefølje i samsvar med utvalgets forslag alltid skal omregnes til dagskurs.

Utvalget foreslår et unntak fra de generelle vurderingsreglene for pengeposter i utenlandsk valuta. Det foreslås at pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes etter balansedagens kurs. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. (NOU 1995:30 s. 144-145):

«En viktig side av regnskapsreglene for valuta gjelder regnskapsføring av valutakurssikring. Resultatføring av valutakursendringer bør prinsipielt reflektere en endring i finansiell stilling og inntjening. Ved bruk av dagskursprinsippet vil sikring i form av fordring og gjeld i samme valuta automatisk bli tatt i betraktning. Et foretak kan også redusere valutarisikoen ved å spre opplåning eller plassering på ulike valutaslag (f.eks. kurvlån). Dagskursprinsippets symmetriske behandling av urealisert vinning og tap vil bedre reflektere valutarisikoen i den samlede valutaposisjonen til et foretak enn dagens regler med motregning begrenset til samme valuta.

Dagskursprinsippet gir ikke en fullgod regnskapsmessig behandling av valutakurssikring i ethvert henseende. Det må gjøres unntak fra dagskursprinsippet når det foreligger bindende avtale om fremtidige transaksjoner. Pengeposter i utenlandsk valuta som sikrer et annet valutarelatert forhold, må vurderes i sammenheng med dette forholdet. Ved sikringsvurdering skal resultatføringen være symmetrisk for sikringsinstrumentet og sikringsobjektet.

Det bør være begrenset adgang til å la antatte fremtidige forretninger være del av en sikringsvurdering. En valutakursendring kan forskyve prisforholdet mellom konkurrerende produkter eller mellom produktpris og faktorpriser. I tillegg kan en valutakursendring ha etterspørselsvirkninger. Disse virkningene kan hver for seg ha ulik effekt på selskapets inntjening. Dersom antatte fremtidige forretninger inngår i sikringsvurderingen, bør den forutsatte sammenhengen mellom valutakurs og inntjening grunngis. At fakturering og oppgjør foretas i utenlandsk valuta, eller at forretningene gjøres med utenlandske motparter, er hverken nødvendige eller tilstrekkelige betingelser i en slik grunngiving.

Som beskrevet i avsnitt 4.3.7 har utvalget forutsatt at urealisert tap ved renteendringer på langsiktig gjeld som vurderes i sammenheng med varig driftsmiddel, ikke skal regnskapsføres med mindre nedskrivningskriteriene er oppfylt for den samlede vurderingsenheten. Et eventuelt urealisert valutatap på slik gjeld forutsettes derimot regnskapsført. Etter utvalgets forslag skal valutaomregning av pengeposter følge en egen vurderingsregel, og de alminnelige reglene for nedskrivning har derfor ikke anvendelse for dette forholdet.»

7.11.4 Høringsinstansenes merknader

Norsk RegnskapsStiftelse, Norges Skatterevisorers Landsforeningog Skattedirektoratetstøtter utvalgets forslag.

Oljeindustriens Landsforeningstøtter utvalgets forslag, men understreker at skatteloven § 50 må beholdes og ikke endres med begrunnelse i dagskursprinsippet i aksjeloven.

Dersom dagskursprinsippet legges til grunn i selskapsregnskapet mener Økokrimat man bør vurdere avsetning av netto urealisert fortjeneste til fond for vurderingsforskjeller. Det er vist til at man da vil unngå utdeling av urealisert fortjeneste som utbytte.

NSRF, NRRFog Skattedirektoratetetterlyser en forklaring av begrepet «pengeposter».

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag.

7.11.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes til dagskurs. Departementet legger til grunn at begrepet «pengeposter» er tilstrekkelig definert i norsk regnskapsterminologi til at det kan benyttes i loven. Begrepet vil bl.a. omfatte obligasjoner, fordringer, bankinnskudd, kontanter og lignende.

Et unntak som foreslått fra de generelle vurderingsprinsippene er begrunnet i tilsvarende hensyn som markedsverdiprinsippet som foreslås lagt til grunn for markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Etter departementets vurdering vil dagskursprinsippets symmetriske behandling av urealisert vinning og tap bedre reflektere valutarisikoen i et foretaks samlede valutaposisjon enn gjeldende regler hvor motregning er begrenset til samme valuta.

Departementet finner ikke grunn til å gå inn på hvordan EØS-forpliktelsene er å forstå når det gjelder omregning til dagskurs. Etter departementets syn vil omregning til dagskurs uansett være korrekt utfra plikten til å fravike direktivbestemmelsene etter artikkel 2 nr. 5, jf. nærmere omtale i punkt 2.3. Departementet viser for øvrig til at det synes å foreligge noe ulik praksis blant de europeiske land på dette punktet. I den nye svenske «redovisningslagen» av 1994 er det fastsatt at fordringer og gjeld i utenlandsk valuta skal omregnes til balansedagens kurs. Den danske «årsregnskapsloven» inneholder ikke bestemmelser om omregning av poster i utenlandsk valuta. I «Regnskabsvejledning 9 fra Foreningen af Statsautoriserede Revisorer (FRS)» framgår det imidlertid at pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes til balansedagens kurs. En undersøkelse fra den europeiske revisororganisasjonen (Fédération des Experts Comptables Européens - FEE) fra 1991 viser til at av de selskaper som omfattes av undersøkelsen i Danmark, Irland, Nederland og Storbritannia, har nær alle regnskapsført eiendeler og gjeld i utenlandsk valuta til balansedagens kurs. I selskaper fra Frankrike, Tyskland, Hellas og Luxembourg var bildet det motsatte med bruk av laveste verdis prinsipp som hovedregel.

Departementet viser til at vurderingsreglene i årsregnskapet i utgangspunktet skal legges til grunn ved den skattemessige periodiseringen av valutagevinster- og tap, jf. skatteloven § 50 annet ledd. Denne bestemmelsen gjelder så langt det ikke er gitt særskilte skatteregler. For langsiktige fordringer og gjeldsposter i valuta gjelder laveste/høyeste verdis prinsipp med et portefølje- og reverseringsprinsipp, jf. skatteloven § 50 fjerde ledd. Dette innebærer at vurderingsreglene i årsregnskapet bare vil få betydning ved beskatningen av kortsiktige valutaposter. Den foreslåtte endring av vurderingsreglene i årsregnskapet vil på dette punkt også få virkning for inntektsbeskatningen. Endringen innebærer at urealiserte valutagevinster og -tap vil være henholdsvis skattepliktig og fradragsberettiget ved inntektsligningen. Departementet antar at endringen samlet sett vil ha liten betydning for skattebelastningen. Som nevnt av utvalget blir omløpsmidler allerede i dag i mange tilfeller omregnet til dagskurs. For øvrig vil skattepliktige gevinster i enkelte inntektsår og i enkelte valutaer oppveies av fradragsberettigede tap i andre inntektsår og i annen valuta.

7.12 Bruk av egenkapitalmetoden og bruttometoden ved investeringer i tilknyttede selskap, datterselskap og ved deltakelse i felles kontrollert virksomhet

7.12.1 Gjeldende rett

Etter de generelle vurderingsreglene skal aksjer som er klassifisert som anleggsmiddel vurderes til anskaffelseskost. Mottatt utbytte skal inntektsføres.

Dersom et konsernselskap som eier av aksjer har betydelig innflytelse over et annet selskap uten at det foreligger et konsernforhold etter aksjeloven, kan aksjene i konsernbalansen i samsvar med god regnskapsskikk oppføres til eierselskapets andel av den regnskapsmessige egenkapitalen i selskapet, jf. aksjeloven § 11-13 syvende ledd. Andelen av regnskapsmessig resultat medtas i konsernets resultatregnskap (omtalt som egenkapitalmetoden). Tilsvarende gjelder dersom to eller flere konsernselskaper har en slik innflytelse over et annet selskap. Tilsvarende bestemmelse framgår av regnskapsloven § 21B femte ledd for konsernselskap som eier aksjer som gir betydelig innflytelse over et annet selskap uten at det foreligger et konsernforhold etter selskapsloven § 1-2. Videre har aksjeloven § 11-8 første ledd nr. 2 om tilleggsopplysninger om andeler vært forstått slik at egenkapitalmetoden også kan nyttes for investering i andeler i ansvarlig selskap m.v., jf. omtale i NOU 1995:30 punkt 4.5.3.

Regnskapsføring av investering i tilknyttede selskap og datterselskap er omhandlet i Norsk RegnskapsStiftelses foreløpige regnskapsstandard (oktober 1993).

Aksjeloven § 11-8 første ledd nr. 2 har også vært ansett for å utgjøre lovgrunnlag for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet ved egenkapitalmetoden som nevnt over og den såkalte bruttometoden, jf. omtale i NOU 1995:30 punkt 4.5.4. Etter Norsk Regnskapsstiftelses foreløpige regnskapsstandard om deltakelse i felles kontrollert virksomhet (april 1994) skal deltakelse i slik virksomhet regnskapsføres etter bruttometoden. Felles kontrollert virksomhet er etter standarden definert som økonomisk virksomhet regulert ved avtale mellom to eller flere deltakere slik at disse har felles kontroll over virksomheten. Den økonomiske virksomheten må ligge innenfor deltakerens nåværende eller planlagte virksomhetsområder for at den skal kunne klassifiseres som felles kontrollert virksomhet. Bruttometoden innebærer etter standarden at deltakerne skal regnskapsføre sin proporsjonale andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Metoden skal anvendes både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet.

7.12.2 EØS-rett

Det følger av fjerde direktiv artikkel 59 at medlemsstatene kan tillate eller fastsette at kapitalinteresser (som definert i artikkel 17) i foretak der det utøves en betydelig innflytelse på driften og den økonomiske politikk, i samsvar med nr. 2 til 9 skal oppføres i balansen som underposter til postene «andeler i tilknyttede foretak» eller «kapitalinteresser», alt etter omstendighetene. Et foretak kan etter bestemmelsen sies å utøve en betydelig innflytelse på et annet foretak når det har 20 pst. eller mer av stemmene til aksjeeierne eller deltakerne i dette foretaket. Kapitalinteresser er i artikkel 17 definert som «rettigheter til kapital i andre foretak i form av verdipapirer eller ikke, som ved å skape varig tilknytning til disse foretak skal bidra til selskapets virksomhet». Det framgår videre av artikkel 17 at eierandel som utgjør en del av et annet selskaps kapital, skal anses som kapitalinteresse når den overstiger en prosentandel fastsatt av medlemsstatene som ikke kan være høyere enn 20 pst.

Når direktivbestemmelsen anvendes første gang på en kapitalinteresse som nevnt skal den oppføres i balansen enten med den bokførte verdi beregnet i samsvar med artikkel 31 til 42 eller med den andel av egenkapitalen og andre reserver som kapitalinteressen representerer. Det oppførte beløp økes eller reduseres med et beløp tilsvarende den endring som har funnet sted i løpet av regnskapsåret. Verdien skal reduseres med kapitalinteressens andel i utbyttet (egenkapitalmetoden). Artikkel 59 gjelder for selskapsregnskapet. Tilsvarende bestemmelse for konsernregnskapet er fastsatt i syvende direktiv artikkel 33. Etter artikkel 33 stilles det imidlertid krav om at egenkapitalmetoden benyttes i konsernregnskapet.

Det følger av syvende direktiv artikkel 32 at når et foretak som inngår i konsolideringen sammen med ett eller flere foretak som ikke inngår i konsolideringen, leder et annet foretak, kan medlemsstatene tillate eller fastsette at dette foretaket tas med pro rata i det konsoliderte regnskap i forhold til de rettigheter som det foretak som inngår i konsolideringen, har i dets kapital (bruttometoden). Direktivet artikkel 13 til 31 får tilsvarende anvendelse på slik pro rata-konsolidering. Dersom den nevnte bestemmelse anvendes får artikkel 33 ikke anvendelse når det foretak som er gjenstand for pro rata-konsolidering, er et assosiert foretak i henhold til artikkel 33.

7.12.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foretar innledningsvis en gjennomgang av gjeldende regler, herunder foreløpig regnskapsstandard om investering i tilknyttet selskap og datterselskap (utgitt i 1993). Departementet viser til NOU 1995:30 s. 145-146.

Utvalget foreslår at investering i tilknyttet selskap skalvurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet og kanvurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i datterselskap som konsolideres skaletter utvalgets forslag (flertallet) vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. For øvrig kaninvesteringer i datterselskaper etter forslaget vurderes etter egenkapitalmetoden. Utvalgets mindretall foreslår at egenkapitalmetoden gjøres frivillig ved investering i datterselskap som skal konsolideres.

Utvalget (flertallet) foreslår i samsvar med syvende direktiv artikkel 32 nr. 1 at deltakelse i felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. For store foretak gjelder det samme i selskapsregnskapet. Andre foretak kan regnskapsføre deltakelse i felles kontrollert virksomhet etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden. Når den felles kontrollerte virksomheten er et selskap skal inntektsført resultatandel ut over utbytte avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Utvalgets mindretall foreslår at det for felles kontrollert virksomhet fastsettes en valgadgang mellom bruk av egenkapitalmetoden og kostmetoden i selskapsregnskapet på tilsvarende måte som for datterselskaper og tilknyttede selskaper.

Som tilknyttet selskap som skal vurderes etter egenkapitalmetoden, skal etter forslaget regnes foretak hvor den regnskapspliktige har en betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet. Utvalget uttaler følgende om den foreslåtte definisjonen av tilknyttet selskap (NOU 1995:30 s. 147):

«Tilknyttet selskap kjennetegnes ved at investor har betydelig innflytelse uten at det foreligger et konsernforhold eller felles kontrollert virksomhet. Investor kan også ha slik innflytelse sammen med eller gjennom ett eller flere datterselskaper. Bestemmelsen om indirekte aksjeeie i nåværende § 11-13 har en noe uheldig utforming.

Standarden bygger på en presumpsjon om betydelig innflytelse når investor har 20 pst. eller mer av stemmeberettiget kapital i et selskap, og en presumpsjon om mangel på betydelig innflytelse når eierandelen er under dette nivået. Standarden omtaler enkelte forhold som gjør at en eierandel på 20 pst. eller mer av den stemmeberettigede kapital alene ikke er tilstrekkelig til at investor har betydelig innflytelse. F.eks. kan andre ha bestemmende innflytelse i selskapet og dermed utelukke betydelig innflytelse for investor. For investor med mindre enn 20 pst. av stemmeberettiget kapital krever standarden sannsynliggjøring av betydelig innflytelse.

Investeringen i selskapet må være varig for at det skal være tilknyttet selskap. I en utredning om anvendelse av egenkapitalmetoden fra et utvalg nedsatt av Oslo Børs i 1985, var det i definisjonen av tilknyttet selskap tatt med et krav om at investeringen i tillegg til å være langsiktig også skulle være strategisk. Ot.prp. nr. 29 (1986-87) gjentok definisjonen fra utredningen. Spørsmålet om hva som menes med strategisk investering har vært omdiskutert i det norske regnskapsmiljøet. Det er ikke vanlig i internasjonale eller utenlandske regnskapsstandarder å kreve at investeringen skal være strategisk. Kravet er derfor sløyfet i den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS.»

Utvalget begrunner forslaget til bruk av egenkapitalmetoden på følgende måte (NOU 1995:30 s. 147):

«I tilknyttet selskap og datterselskap har investor betydelig eller bestemmende innflytelse over inntjeningen. Ved egenkapitalmetoden blir resultatandelen i det tilknyttede selskapet eller datterselskapet inntektsført i investors regnskap i samme periode. Egenkapitalmetoden gir derfor en riktigere periodisering av avkastningen på denne typen investeringer enn kostmetoden.

Det er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. Anvendelse av egenkapitalmetoden på investering i datterselskap har som formål å vise de kontrollerende interessers andel av konsernets egenkapital og resultat også i morselskapets selskapsregnskap, og vil øke informasjonsverdien av dette regnskapet.

Etter regnskapsstandarden kan foretak som ikke er børsnotert eller av stor allmen interesse, anvende kostmetoden. Slik standarden er formulert må differensieringen gjelde både selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Begrunnelsen er at informasjonsverdien av å anvende egenkapitalmetoden neppe overstiger kostnaden. Etter EU-direktivet er det ikke mulig å ha en slik differensiering for konsernregnskapet, etter som metoden er obligatorisk for vurdering av investering i tilknyttet selskap. Utvalget mener at metoden også bør være obligatorisk i selskapsregnskapet for vurdering av datterselskap som konsolideres. I slike tilfeller er det ikke merkostnader forbundet med bruk av metoden. Med en slik tilknytning til konsernregnskapet får bestemmelsene om unntak fra konsernregnskapsplikten og konsolideringsutelatelse automatisk betydning også for plikten til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Utvalget går ellers inn for at det skal være adgang til å bruke metoden for vurdering av tilknyttet selskap i selskapsregnskapet. Når en velger en adgangsbestemmelse er det naturligvis ikke behov for differensieringsregler.

Regnskapsstandarden inneholder et særskilt unntak fra reglene om anvendelse av egenkapitalmetoden. Når eier driver en vesentlig del av virksomheten gjennom et tilknyttet selskap eller datterselskap, og selskapet i realiteten er en finansieringsform, er det tillatt å anvende bruttometoden. Begrunnelsen for unntaket er at bruttometoden viser eiers aktivitet på en bedre måte enn egenkapitalmetoden. I Norge har finansiering av egen aktivitet gjennom kommandittselskap og ansvarlig selskap vært en viktig kapitalkilde. Denne finansieringsformen har vært mest utbredt innen rederi- og eiendomsnæringen. Selskaper hvor eierandelen er under 20 pst. og over 50 pst. kan også være finansieringsform. Unntaket gjelder både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet. Unntaket gjelder også plikten til å konsolidere datterselskap. Unntaket er i strid både med fjerde og syvende direktiv. Utvalget finner ikke tilstrekkelig faglig grunnlag for å overstyre direktivene på dette punktet og er derfor ikke er innstilt på å videreføre unntaket.»

Når det gjelder gjennomføring av egenkapitalmetoden foreslår utvalget at investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og at resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost. Resultatandelen fratrukket utbytte skal tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det etter utvalgets syn tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster. I selskapsregnskapet skal inntektsført resultatandel ut over utbytte avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Det vises til utvalgets nærmere redegjørelse for metoden i NOU 1995:30 s. 148.

Når det gjelder bruttometoden viser utvalget til at dette er en metode for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet der deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Når det gjelder hva som skal anses som felles kontrollert virksomhet uttaler utvalget bl.a. (NOU 1995:30 s. 150-51):

«Felles kontrollert virksomhet kjennetegnes ved avtale mellom to eller flere deltakere som gir disse felles kontroll over virksomheten. Den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS krever at den økonomiske virksomheten må ligge innenfor deltakers nåværende eller planlagte virksomhetsområder for at den skal kunne klassifiseres som felles kontrollert virksomhet. Felles kontroll innebærer at ingen deltaker alene har bestemmende innflytelse. Midlertidig deltakelse i virksomhet er ikke å betrakte som deltakelse i felles kontrollert virksomhet.

Standarden krever at deltakerne må ha inngått en samarbeidsavtale som regulerer den økonomiske virksomheten. Avtalen skal inneholde bestemmelser om hvilke beslutninger som krever enstemmighet eller spesifisert flertall av deltakerne. Viktige beslutninger, som vesentlige endringer i eller heving av samarbeidsavtalen, krever normalt enstemmighet mellom deltakerne. Avtalen vil også vanligvis ha bestemmelser om aktiviteten og varigheten, kapitalinnskudd fra deltakerne, og deling av produksjon, inntekter, kostnader eller resultatet av virksomheten mellom deltakerne.

Virksomheten kan være organisert som et selskap (for eksempel aksjeselskap, ansvarlig selskap, kommandittselskap eller partrederi) eller bare være regulert gjennom samarbeidsavtalen. Når virksomheten er et selskap, følger regnskapsplikten av lovgivningen. Når virksomheten ikke er et selskap, vil som regel utarbeidelse av regnskap være omfattet av samarbeidsavtalen.

Felles kontrollert virksomhet forekommer ofte ved etablering av en virksomhet i et annet land i samarbeid med lokale myndigheter eller organisasjoner. Felles kontrollert virksomhet kan også foreligge når to eller flere deltakere har felles kontroll over en eiendel og deler leieinntekter og kostnader. Innen entreprenørnæringen vil arbeidsfellesskap normalt være felles kontrollert virksomhet. Felles kontrollert virksomhet er vanlig innen olje, gass, mineralutvinning og offshore. Flere deltakere kan for eksempel samarbeide om driften av en rørledning. Hver deltaker bruker rørledningen til å transportere egne produkter og bærer en avtalt andel av kostnadene i forbindelse med driften.»

Utvalget foreslår som nevnt at det skal være opp til den regnskapspliktige å velge mellom egenkapitalmetoden eller bruttometoden ved regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Utvalget uttaler følgende om denne valgadgangen (NOU 1995:30 s. 151):

«Det er to mulige unntaksmetoder fra de generelle vurderingsregler for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet, egenkapitalmetoden og bruttometoden. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet er en del av deltakers virksomhet. Bruttometoden reflekterer dette. Men også egenkapitalmetoden har internasjonal anvendelse for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet. Forskjellen mellom de to metodene gjelder utelukkende spesifikasjon.

Etter bruttometoden regnskapsfører deltaker sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Spesifikasjonen i deltakers regnskap kan foretas på to måter. Det ene alternativet er å innarbeide andelen av regnskapspostene linje for linje i deltakers regnskap. Eksempelvis inkluderes andel av avskrivninger i posten avskrivninger i deltakers resultatregnskap og andel av kontanter og bankinnskudd inkluderes i deltakers tilsvarende post i balansen. Det andre alternativet er å spesifisere andelen av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld på egne linjer i de respektive hovedgrupper i deltakers regnskap. Eksempelvis vises andel av driftsinntekter på egen linje i gruppen driftsinntekter og andel av omløpsmidler på egen linje i gruppen omløpsmidler.

Bruttometoden bør i følge regnskapsstandarden i prinsippet anvendes både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet. Men i forhold til nåværende regnskapslovgivning kan bruttometoden ikke anvendes i deltakers selskapsregnskap for deltakelse i felles kontrollert aksjeselskap og andre felles kontrollerte selskaper som etter vurderingsreglene i regnskapslovgivningen skal vurderes etter kostmetoden. Forbudet gjelder både selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Det er adgang til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Deltaker i felles kontrollert virksomhet som har slik selskapsform, skal derfor i følge standarden gi tilleggsopplysning om sin andel som om bruttometoden hadde vært anvendt.

Forholdet til EU-direktivene er også drøftet i regnskapsstandarden. Til tross for at bestemmelsen om bruttometoden er plassert i syvende direktiv, mener NRS at metoden kan anvendes i selskapsregnskapet. Regnskapsføring etter bruttometoden i deltakers selskapsregnskap vil nemlig kunne være nødvendig for å gi et «true and fair view». Etter utvalgets syn må en skille mellom to tilfeller. Når den felles kontrollerte virksomheten ikke er et selskap, må anvendelsen av bruttometoden i selskapsregnskapet og konsernregnskapet være fullt ut forenlig med direktivene. I de tilfeller den felles kontrollerte virksomheten er et selskap, er det tvilsomt om det er i samsvar med fjerde direktiv å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet. Derimot kan egenkapitalmetoden nyttes i dette tilfellet. Utvalget har kommet til at det bør være valgadgang mellom egenkapitalmetoden og bruttometoden for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Dette innebærer at det skal være tillatt å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet også i det tilfellet at den felles kontrollerte virksomheten er et selskap. På dette punktet foreslås det dermed en regulert overstyring av direktivet. Grunnlaget for overstyring, nemlig nødvendigheten av å gi et TFV, tilsier imidlertid en viss restriksjon på valgfriheten i et slikt tilfelle. Deltaker bør ikke kunne velge å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet uten også å velge bruttometoden i konsernregnskapet. Det anses ikke nødvendig å ta denne nyansen med i lovteksten.

Ved anvendelse av bruttometoden i selskapsregnskapet må direktivbestemmelsene for anvendelse av metoden i konsernregnskapet gjelde tilsvarende. Dette gjelder henvisningsbestemmelsen i artikkel 32 nr. 2. I tillegg må fjerde direktivs system for innpassing av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet gjelde tilsvarende for bruttometoden. Det betyr at inntektsført resultatandel utover utbytte skal avsettes til et bundet fond, når den felles kontrollerte virksomheten er et selskap.»

Det vises for øvrig til utvalgets vurdering av gjennomføringen av bruttometoden i NOU 1995:30 s. 152.

7.12.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er delt i sitt syn på bruk av egenkapitalmetoden. Enkelte støtter fullt ut utvalgets forslag, mens andre går mot deler av forslaget.

Økokrimstøtter forslaget om bruk av egenkapitalmetoden ved investering i tilknyttet selskap og datterselskap. Også Oslo Børsstøtter forslaget, men ber om at det presiseres at «i de tilfeller et børsnotert foretak ikke er et konsern, skal investeringer i tilknyttede selskaper presenteres etter egenkapitalmetoden i selskapskonsernet».

NHO, NRRF, Norske Siviløkonomers Forening, Norske Finansanalytikeres Forening, Gruppen av store industriforetakog Norges Rederiforbundmener at både egenkapitalmetoden og kostmetoden bør tillates i selskapsregnskapet ved investering i datterselskap som skal konsolideres. Som det vil framgå av sitatene nedenfor viser disse høringsinstansene i stor grad til at en valgadgang vil være i samsvar med internasjonal praksis, samt at det vil være mindre arbeidskrevende for de regnskapspliktige.

NHOuttaler:

«Det regnskapsmessige behandlingen av investering i tilknyttet selskap og datterselskap, i land innenfor EØS-området, legger i hovedsak til grunn kost-metoden. I Danmark er det valg mellom kostmetoden og egenkapitalmetoden, mens i Nederland benyttes egenkapitalmetoden. Dette tilsier ut fra tidligere nevnte hensyn, at man bør utvise forsiktighet med å avskjære valgalternativer.

Et krav om å benytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, vil innebære at datterselskapet må behandles på tre forskjellige måter i konsernregnskapet, i selskapsregnskapet og skatteregnskapet, og representerer ekstraarbeid for næringslivet, som vanskelig kan la seg forsvare ut fra en kost-nytte-vurdering.

Lovutvalgets flertall peker på at det «er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet», s. 147. NHO vil imidlertid peke på forskjellen i hovedfokus i selskaps- og konsernregnskapet, se punkt 2.3. NHO foreslår således at «skal» byttes ut med «kan» i den nevnte bestemmelsen om bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Det vises også til uttalelsen fra mindretallet i utvalget, s. 221.»

Norske Siviløkonomers Foreninguttaler:

«Selskapsregnskapets betydning varierer fra selskap til selskap og vi mener det foreslåtte kravet kan bli svært arbeidskrevende for enkelte. Slik vi tolker det foreslåtte kravet, er det kun selskap som også utarbeider konsernregnskap som omfattes, slik at spesifisering pr. datter og datterdatter m.v. i utgangspunktet ikke er påkrevet. Dette vil også være i tråd med internasjonal praksis, blant annet IAS 27, som legger opp til valgfrihet mellom egenkapitalmetoden og vurdering til kost.»

Norske Finansanalytikeres Forening uttaler:

«NFF er positiv til at utvalget gjennom sitt forslag gjør det mulig å benytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. NFF er imidlertid i tvil om bruk av egenkapitalmetoden vil øke informasjonsverdien av selskapsregnskapet i så stor grad at det er forsvarlig å pålegge alle store foretak å gjøre dette. Anledning til å benytte egenkapitalmetoden, gir imidlertid de selskaper som ikke utarbeider konsernregnskap en mulighet til å innarbeide andeler i tilknyttede selskaper i sitt selskapsregnskap.»

Gruppen av store industriforetakuttaler:

«Vi er av den mening at brukerne av hhv. selskaps- og konsernregnskapet er forskjellige. Dette har betydning for hva som anses om riktig periodisering. Investorene vil få dekket sine behov for informasjon gjennom konsernregnskapet. Til selskapsregnskapet er det imidlertid også knyttet selskapsrettslige og skatterettslige virkninger, for eksempel vedrørende kreditorbeskyttelse og periodisering av skatt. Relevansen av å benytte egenkapitalmetoden i morselskapets selskapsregnskap vil variere avhengig av brukerne av regnskapet i det enkelte morselskap og eventuelt hva slags virksomhet som ligger i morselskapet. Det bør derfor være en viss fleksibilitet knyttet til vurdering av datterselskap m.v. i selskapsregnskapet.

Et slikt krav vil medføre tre ulike vurderingsmetoder i hhv. konsernregnskap, selskapsregnskap og for skatteformål. Lovutkastet er noe uklart med tanke på hvorvidt det kun er selskaper som utarbeider konsernregnskap som har plikt til å ta inn alle datterselskaper i selskapsregnskapet etter EK-metoden, eller om dette gjelder alle. Dersom slike resultatandeler må inn i selskapsregnskapet uansett på alle nivåer i et konsern blir merarbeidet betydelig. Ved spesifikasjonskrav utover lovens notekrav fra f.eks. SSB kan man bli pålagt å gi informasjon som uansett krever spesifisering på alle nivåer. Resultatet av regnskapslovutvalgets forslag kan derfor bli at dette blir utilsiktet arbeidskrevende.»

Også Kredittilsynet anser at det kan være hensiktsmessig å åpne for en adgang til og ikke en plikt til å benytte egenkapitalmetoden for store foretak ved investering i datterselskap. Kredittilsynet støtter for øvrig forslaget om at resultatandel ut over utbytte skal føres til fond for vurderingsforskjeller.

Bankforeningen mener på sin side at det bør være obligatorisk å legge til grunn egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet og uttaler:

«Valgfrihet vedrørende vurderingsregler vil vanskeliggjøre bruken av regnskapsinformasjonen. Dersom slike opsjoner skal legges inn i regnskapslovgivningen, må det derfor ha gode og klare begrunnelser, hvilket etter vår oppfatning ikke foreligger i dette tilfellet. Hensynet til kompleksitet i utarbeidelse av selskapsregnskapet vil ikke veie tungt i denne sammenheng, da vurderingen likevel vil måtte gjøres av hensyn til konsernregnskapet.»

Når det gjelder gjennomføringen av egenkapitalmetoden foreslår Bankforeningen at hele resultatandelen fra datterselskap og tilknyttet selskap skal gi grunnlag for overskuddsdisponering i morselskapet. Bankforeningen uttaler i denne forbindelse:

«Formålet med den utformingen egenkapitalmetoden har fått i lovforslaget har vært å redusere forskjellen mellom egenkapital i konsernregnskap og selskapsregnskap. Når resultattilførselen skal avsettes til eget fond som ikke gir adgang for utbytteutdeling fra morselskapet, blir imidlertid løsningen ufullstendig. Etter vår oppfatning ville ovennevnte formål vært bedre ivaretatt om den tilførte egenkapitaljustering kunne gitt grunnlag for slik utbytteutdeling fra morselskapet.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har uttalt seg om gjennomføringen av egenkapitalmetoden med unntak av Oslo Børssom anser det unødvendig å beskrive egenkapitalmetoden i loven. Etter børsens syn er praktiseringen av egenkapitalmetoden tilfredsstillende regulert i regnskapsstandard.

Også når det gjelder bruk av henholdsvis brutto- og egenkapitalmetoden ved deltakelse i felles kontrollert virksomhet er det noe delte vurderinger blant høringsinstansene. Norske Siviløkonomers Foreningstøtter utvalgets forslag. Gruppen av store industriforetakog NHOanser det positivt at både egenkapitalmetoden og bruttometoden foreslås å kunne benyttes i konsernregnskapet. De mener imidlertid at det også for store foretak bør gis anledning til å anvende kostmetoden i selskapsregnskapet. Kredittilsynet etterlyser en definisjon av felles kontrollert virksomhet. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet bør etter Kredittilsynets syn regnskapsføres etter bruttometoden «dersom kriteriene er tilfredsstilt». Bruttometoden bør således ikke fremstilles som et likeverdig alternativ til egenkapitalmetoden.

Oslo Børs ber departementet presisere «det særlige unntaket som gjør det mulig å anvende bruttometoden for shippingbransjen» og uttaler i denne forbindelse:

«Oslo Børs kan konstatere at utvalgets forslag er i tråd med IAS, men delvis i motstrid til USGAAP, som krever at egenkapitalmetoden generelt skal anvendes for deltagelse i felleskontrollert virksomhet. USGAAP har imidlertid unntak for bruk av bruttometoden i enkelte bransjer.

Oslo Børs vil vise til den foreløpige regnskapsstandard om investering i tilknyttet selskap og datterselskap hvor det bl.a. er innført en spesialregel i de tilfeller en eier driver en vesentlig del av virksomheten gjennom deltagelse i annet selskap, og selskapet i realiteten er en finansieringsform. I slike tilfeller er det tillatt å anvende bruttometoden både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet.

Bakgrunnen for denne spesialbestemmelsen, som ikke finnes i de internasjonale regnskapsstandarder, er en videreføring av den finansiering gjennom kommandittselskap og ansvarlig selskap som har lang tradisjon i Norge særlig innenfor shipping. I slike tilfeller vil bruttometoden ofte gi et bilde av et foretaks økonomiske virksomhet. Oslo Børs vil peke på at spesielle shippingrelaterte problemer er lite diskutert i internasjonale standarder. Vi kan imidlertid konstatere at det innen USGAAP finnes flere bransjevise unntak fra hovedregelen der hvor amerikansk industri har utviklet egne regnskapsregler eller hvor industrien har vært kjent med unntak (f.eks. innen olje og gass og computer software).

Utvalget skriver at det ikke vil videreføre dagens unntak. Oslo Børs vil derfor be Departementet om at det særlig unntaket som gjør det mulig å anvende bruttometoden for shippingbransjen, spesielt presiseres i lovproposisjonen.

Oslo Børs vil, i tråd med sitt grunnleggende syn som mest mulig parallellitet med internasjonal regnskapspraksis, imidlertid ikke foreslå at paragrafen strammes opp til å påby bruk av bruttometoden. Oslo Børs vil allikevel i tråd med sitt syn på bruk av metoden innenfor shipping og med bakgrunn i de unntak som eksisterer innenfor de amerikanske reglene, be Departementet presisere i lovproposisjonen at der det utarbeides bransjevise standarder om hva som bør være god regnskapsskikk gjennom regnskapsstandarder når det er i tråd med internasjonale prinsipper, kan slike regnskapsstandarder begrense valgmuligheten.»

Statistisk sentralbyråanbefaler at bare én metode benyttes for hhv. tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet og uttaler følgende:

«I paragrafene 5-8 og 5-9 gis det adgang til ulik vurdering av andeler i tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. For tilknyttet selskap skal egenkapitalmetoden følges i konsernregnskapet, mens den kan følges i selskapsregnskapet. For felleskontrollert virksomhet skal andelen regnskapsføres til egenkapitalmetoden eller bruttometoden i konsernregnskapet. Det samme gjelder for store foretak i selskapsregnskapet, mens det for øvrig kan regnskapsføres etter disse metodene. Vi kan vanskelig forstå at det er nødvendig med så avvikende regler for regnskapsføringen av noenlunde likeartede fenomener, og vil anbefale at bare en metode blir tillatt i disse tilfellene (egenkapitalmetoden, eventuelt den tradisjonelle kostmetoden). For oss er det spesielt viktig at en nettometode og ikke bruttometoden tillates brukt for andeler i felleskontrollerte selskaper da bruttometoden fører til dobbelttellinger i statistikken. Dette skjer ved at beløp ført i regnskapet til det felleskontrollerte selskapet føres (helt eller delvis) på nytt i regnskapet til eierselskapene. Ved nettoføring av andeler i felleskontrollert selskap kan de tilhørende postene i resultat- og balanseoppstillingen behandles under ett med postene for tilknyttet selskap. For andeler i felleskontrollert virksomhet som ikke er organisert som eget regnskapspliktig selskap, bør imidlertid bruttometoden benyttes for å få fanget opp den økonomiske virksomheten på normal måte. For øvrig kan nevnes at det savnes en definisjon av felleskontrollert virksomhet i loven. Den anvendte definisjonen av tilknyttet selskap med utgangspunkt i begrepet «betydelig innflytelse» er også upresis. Det burde her være mulig å gi en nærmere presisering ved å henvise til eierandelens omfang (20 prosent grensen).»

Også Bankforeningenmener det bør legges opp til én felles metode. Dersom lovutvalgets flertallets forslag om bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for investering i datterselskap vinner fram, vil det etter Bankforeningens syn være naturlig at også investeringer i felles kontrollert virksomhet vurderes etter egenkapitalmetoden.

7.12.5 Departementets vurdering

Departementet viser innledningsvis til at både egenkapitalmetoden og bruttometoden er unntak fra de generelle vurderingsreglene. Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost og nedskrives ved eventuelt verdifall som forventes å være ikke forbigående. På kjøpstidspunktet er vurderingen identisk etter egenkapitalmetoden og kostmetoden. Egenkapitalmetoden medfører at investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og at resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres. Etter bruttometoden fører den regnskapspliktige sin proporsjonale andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Bruttometoden bygger dermed på de samme prinsipper som egenkapitalmetoden, men innebærer en mer omfattende spesifisering.

En regnskapspliktig har bestemmende innflytelse over virksomheten i datterselskap og betydelig innflytelse over virksomheten i tilknyttet selskap. Resultatutviklingen i datterselskapet og det tilknyttede selskapet er derfor delvis en følge av hvordan den regnskapspliktige har utøvet sin innflytelse. Virkningene av den regnskapspliktiges disposisjoner gjennom datterselskap og tilknyttet selskap bør periodiseres likt med virkningene av andre disposisjoner den regnskapspliktige foretar. Ved egenkapitalmetoden blir resultatandelen i tilknyttet selskap og datterselskap inntektsført i investors regnskap i samme periode. Denne metoden gir derfor en bedre periodisering av avkastningen på slike investeringer enn de generelle vurderingsreglene (kostmetoden) med inntektsføring av mottatt utbytte. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets utgangspunkt om at egenkapitalmetoden er et egnet vurderingsprinsipp for investering i datterselskap og tilknyttet selskap.

Som tilknyttet selskap regnes etter forslaget foretak hvor den regnskapspliktige har en betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet. Norsk RegnskapsStiftelses foreløpige standard om investering i tilknyttet selskap og datterselskap bygger på at det normalt foreligger betydelig innflytelse når investor har 20 prosent eller mer av stemmeberettiget kapital i selskap og investeringen ikke er midlertidig. Departementet foreslår at det tas inn en tilsvarende bestemmelse i den foreslåtte definisjon av tilknyttet selskap.

Utvalget foreslår at det i konsernregnskapet skal være obligatorisk å vurdere investering i tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden. Departementet er enig i dette.

Utvalget uttaler at vurdering av investering i tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden er like relevant i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. Departementet slutter seg til dette synspunktet. I tilfeller der det utarbeides konsernregnskap foreslås det derfor at investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden også i selskapsregnskapet. Dette samsvarer også med kravet om ensartet prinsippanvendelse i årsregnskapet. Krav om bruk av egenkapitalmetoden vil i slike tilfelle ikke medføre økt ressursbruk av betydning idet vurderingen må foretas av hensyn til konsernregnskapet.

Utvalget foreslår at investering i datterselskap som konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. De av høringsinstansene som har uttalt seg, stiller seg positive til at det åpnes for bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Flere av høringsinstansene går imidlertid mot utvalgets forslag om at egenkapitalmetoden skal være obligatorisk ved investering i konsolidert datterselskap. Departementet kan vanskelig se at en plikt til å benytte egenkapitalmetoden i slike tilfeller vil medføre merkostnader for den regnskapspliktige som bør tillegges avgjørende vekt. Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om at investeringer i datterselskap som skal konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag en adgang til å vurdere investering i datterselskap som ikke konsolideres og investering i tilknyttet selskap der det ikke utarbeides konsernregnskap, etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Som nevnt har høringsinstansene i hovedsak stilt seg positive til at det åpnes for en slik adgang.

Oslo Børs har bedt om at det presiseres et unntak fra kravet til bruk av egenkapitalmetoden for shippingbransjen. Det er bl.a. vist til at det i den foreløpige regnskapsstandarden om investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap er innført en spesialregel om bruk av bruttometoden i de tilfeller en eier driver en vesentlig del av virksomheten gjennom deltakelse i annet selskap og selskapet i realiteten er en finansieringsform. Som påpekt av utvalget anses et slikt unntak ikke i samsvar med fjerde og syvende direktiv. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til bestemmelse om gjennomføring av egenkapitalmetoden. Etter forslaget skal investeringen vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost. Resultatandelen fratrukket utbytte skal tillegges investeringen i balansen. Det vises til utvalgets nærmere redegjørelse for metoden i NOU 1995:30 s. 148.

Det følger av forslaget at inntektsført resultatandel utover utbytte i selskapsregnskapet skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Bankforeningen har gitt uttrykk for at hele resultatandelen bør kunne gi grunnlag for overskuddsdisposisjoner i morselskapet. Departementet viser til at avsetning til fond for vurderingsforskjeller er i samsvar med fjerde direktiv art. 59 nr. 6. Departementets forslag må for øvrig ses i sammenheng med øvrige selskapsrettslige bestemmelser om utbytteregulering.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at deltakelse i såkalt felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Det foreslås tatt inn en bestemmelse i loven om at bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. I Norsk RegnskapsStiftelses foreløpige standard om deltakelse i felles kontrollert virksomhet er slik virksomhet angitt som «økonomisk virksomhet regulert ved avtale mellom to eller flere deltakere slik at disse har felles kontroll over virksomheten». Det er presisert at felles kontroll innebærer at ingen deltaker alene har bestemmende innflytelse, samt at midlertidig deltakelse i virksomhet ikke er å betrakte som deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Departementet foreslår at de særskilte vurderingsreglene knyttes til tilfeller der to eller flere deltakere ved avtale har felles kontroll over en virksomhet. Departementet legger til grunn at den videre avgrensning av hva som skal anses som felles kontrollert virksomhet vil utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Deltakelse i felles kontrollert virksomhet anses som en del av deltakerens virksomhet. Som påpekt av utvalget er det i første rekke bruttometoden som reflekterer dette i regnskapet. I likhet med utvalget legger imidlertid departementet til grunn at også egenkapitalmetoden, som inneholder mindre omfattende spesifikasjon, bør kunne benyttes. Det legges i denne forbindelse vekt på at egenkapitalmetoden bl.a. skal benyttes etter amerikansk regnskapspraksis. På denne bakgrunn vil departementet ikke slutte seg til Bankforeningens forslag om én obligatorisk metode. Det vil likevel gjennom god regnskapsskikk kunne utvikles en praksis der den ene av metodene anses å være mer opplysende, avhengig av arten av den felles kontrollerte virksomheten.

Utvalget har foreslått at store foretak skal regnskapsføre deltakelse i felles kontrollert virksomhet etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, mens det for andre foretak skal være valgadgang mellom en av de to nevnte metoder eller de generelle vurderingsreglene. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å ha en særregel for store foretak. Departementet mener imidlertid at det skal være obligatorisk for alle regnskapspliktige å regnskapføre felles kontrollert virksomhet etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden i konsernregnskapet. Det følger videre av kravet om lik prinsippanvendelse at den regnskapspliktige må velge den samme metode i selskapsregnskapet og i konsernregnskapet. Foretak som utarbeider konsernregnskap vil således etter departementets forslag måtte benytte enten egenkapitalmetoden eller bruttometoden både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet.

Når det gjelder foretak som ikke utarbeider konsernregnskap, foreslår departementet at deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan vurderes etter egenkapitalmetoden, bruttometoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. I motsetning til utvalgets forslag, vil dette gjelde også for store foretak. Dette er i samsvar med merknader fra Gruppen av store industriforetak og NHO.

7.13 Fusjon (sammenslåing) og fisjon (deling)

7.13.1 Gjeldende rett

Regnskapslovgivningen har ikke egne bestemmelser om fusjon (sammenslåing). Regnskapsrådet har imidlertid uttalt seg om regnskapsmetoder ved fusjon i uttalelse nr. 81 (3.11.87). Regnskapsrådet uttaler bl.a.:

«Regnskapsrådet er av den mening at fusjonsmetoden må anvendes på fusjoner etter aksjelovens kap. 14. Det innebærer at eiendeler og gjeld skal overføres til bokførte verdier. (....) Regnskapsrådet er av den oppfatning at oppkjøpsmetoden i dette tilfelle er i strid med god regnskapsskikk.»

I anbefalingen til god regnskapsskikk for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjon (felles betegnelse på konserndannelse og fusjon) uttales det bl.a. følgende:

«De fleste tilfeller av foretaksintegrasjon er i realiteten oppkjøp. Da skal oppkjøpsmetoden (purchase method, acquisition accounting) brukes selv om foretakene formelt fusjoneres. I de få tilfellene det reelt sett er sammenslåing av interesser, skal kontinuitetsmetoden (pooling of interest method, merger accounting og på norsk tidligere kalt fusjonsmetoden) brukes.»

Det heter imidlertid også i anbefalingen at bruk av oppkjøpsmetoden ved formell fusjon bryter med kontinuitetsprinsippet og «reiser spørsmål om lovendringer».

I følge anbefalingen foreligger det en sammenslåing av interesser når følgende kriterier er oppfylt:

  • sammenslåingen må skje i en operasjon eller en sammenhengende rekke av operasjoner

  • minst 80 pst. av vederlaget må bestå av ordinære stemmeberettigede aksjer/andeler

  • de vesentlige deler av de to selskapenes virksomhet må fortsette

  • hver av eiergruppene i de to selskapene må ha minst en tredjedel av de ordinære stemmeberettigede aksjene i det sammenslåtte selskapet

  • morselskapet må etter byttet av aksjer eie minst 90 pst. av de ordinære stemmeberettigede aksjene i datterselskapet.

Aksjeloven har ikke særskilte regler om fisjon (deling). Regnskapsmessig behandling har i stor grad fulgt skattereglene. I praksis har regnskapsføringen av fisjoner ofte fulgt et kontinuitetssyn dvs. at eiendeler og gjeld videreføres til balanseførte verdier. Regler om selskapsrettslig behandling av fisjon er fastsatt i de nye aksjelovene. De nye reglene bygger i likhet med aksjelovens fusjonsregler på et kontinuitetssynspunkt.

7.13.2 EØS-rett

Direktivene har ikke egne bestemmelser om regnskapsføring av fusjon (sammenslåing) og fisjon (deling).

7.13.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget (flertallet) foreslår at fusjon som hovedregel skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd. Kapitalinnskuddet skal føres til virkelig verdi. Verdi utover aksjenes pålydende skal anses som overkurs. Utvalget legger til grunn at en slik regnskapsføring følger av transaksjonsprinsippet og at dette gjelder uavhengig av om fusjonen skjer ved opptak eller nydannelse. Utvalget foreslår likevel egne regler om regnskapsføring av fusjon. Utvalgets mindretall er enig i flertallets utgangspunkt, men mener at før det gjøres endringer i den regnskapsmessige behandlingen, må de selskapsrettslige og skattemessige forhold avklares.

Utvalget (flertallet) foreslår et unntak fra hovedregelen om regnskapsføring som egenkapitaltransaksjon dersom fusjon ved opptak er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Etter dette såkalte kontinuitetsunntaket skal eiendeler og gjeld i det overdragende selskapet videreføres til balanseførte verdier. Utvalget uttaler bl.a. følgende om forslaget (NOU 1995:30 s. 160):

«Når en opptaksfusjon er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, kan det argumenteres for at overdratte eiendeler og gjeld skal regnskapsføres likt eiendeler og gjeld i det overtakende selskapet. Lik regnskapsføring kan alternativt bare oppnås ved oppskriving i det overtakende selskapet og fusjonsbalanse med eiendeler og gjeld til virkelig verdi. Dette er ikke en aktuell løsning. Utvalget foreslår derfor at det skal gjøres kontinuitetsunntak for opptaksfusjon som er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser.»

Dersom fusjon ved nydannelse ikke er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal etter utvalgets forslag eiendeler og gjeld i det selskapet som i realiteten er overtakende, videreføres til balanseførte verdier. Utvalget uttaler om dette (NOU 1995:30 s. 160):

«Når fusjon betraktes som egenkapitaltransaksjon, vil fusjon ved nydannelse bestå av to eller flere innskuddstransaksjoner med tingsinnskudd. Regnskapsføring av disse til virkelig verdi gir fusjonsbalanse til virkelig verdi, som samtidig er åpningsbalanse for det nystiftede selskapet. Når fusjon ved nydannelse er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, er fusjonsbalanse til virkelig verdi utvilsomt den riktige løsningen. Når ett av selskapene i en fusjon ved nydannelse i realiteten er overtakende, vil det kunne innvendes at valg av denne fusjonsformen gir nytt grunnlag for vurdering av eiendeler og gjeld. Det bør derfor være et unntak fra transaksjonsprinsippet for det overtakende selskapet i slike tilfeller.»

Utvalgets mindretall mener at den regnskapsmessige behandling av fusjon ved opptak og nydannelse bør være den samme når det foreligger sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser.

Utvalget legger til grunn at kriteriene for hva som menes med sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Utvalget ser ikke behov for egne bestemmelser om regnskapsføring av fisjon. Det er vist til at regnskapsføring av fisjon skal følge transaksjonsprinsippet. Dette innebærer etter utvalgets syn (flertallet) at fisjon ved kapitalnedsettelse skal betraktes som tingsuttak i det gjenværende selskapet. Tingsuttak og tingsinnskudd skal måles til virkelig verdi. Utvalgets mindretall viser til at med de nåværende regler om reservefond er det uklart hvordan reduksjon av egenkapitalen i det utfisjonerte selskapet skal fordeles mellom bundet og fri kapital. Før det gjøres endringer i den regnskapsmessige behandlingen av fisjon er det derfor etter mindretallets syn nødvendig å gjennomgå reglene om reservefond m.v. Utvalgets flertall har på sin side vist til at dette spørsmålet ikke er knyttet til bruken av transaksjonsprinsippet og må avklares uansett metodevalg.

Utvalget (flertallet) legger til grunn at det skal foretas kontinuitetsgjennomskjæring når en fisjon ikke kan anses som transaksjon. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 161):

«Det er imidlertid på sin plass å påpeke at kapitaltransaksjoner ved en fisjon vanligvis vil falle inn under kategorien «transaksjoner med nærstående parter». Det ligger i sakens natur at fisjon aktualiseres når en investor eller en investorgruppering minst har betydelig innflytelse i et selskap. Ved transaksjoner med nærstående parter oppstår spørsmål om måling av transaksjonene. I NRS høringsutkast til regnskapsstandard om opplysninger om nærstående parter fra 1994 heter det om dette:

«Det er usikkert om transaksjoner mellom nærstående parter alltid blir gjennomført på de samme vilkår som om transaksjonene ble gjennomført på armlengdes avstand. Dersom transaksjonen ikke gjennomføres til virkelig verdi kan en løsning være å korrigere transaksjonsprisen for å få en korrekt måling.»

I tilfelle fisjon eller annen egenkapitaltransaksjon må det forutsettes at transaksjonen skjer til virkelig verdi. Noe annet ville implisere en forskjellsbehandling av aksjonærene. Tvilen om «armlengdes avstand» vil likevel være tilstede ved fisjoner. Opplysningsplikten om transaksjoner med nærstående parter er derfor relevant ved fisjoner.

Spørsmålet om transaksjonsprisen har ikke betydning i det spesielle tilfelle at det eller de overtakende selskaper har samme eiersammensetning som det overdragende selskapet. I et slikt tilfelle innebærer ikke fisjonen noen fordeling av verdier mellom aksjonærer. Derfor kan en slik fisjon heller ikke regnes som en reell transaksjon, og grunnlaget for en kontinuitetsgjennomskjæring i forhold til transaksjonsprinsippet er til stede. Etter som oppskrivingsadgangen foreslås fjernet i utvalgets lovutkast, får regnskapsføring med kontinuitet et mer rigid innhold enn under gjeldende lovgivning.»

Utvalgets mindretall mener det er behov for å gjennomgå de nærmere kriteriene for når kontinuitetsunntak skal gjelde.

7.13.4 Høringsinstansenes merknader

NHO og Norges Rederiforbund mener at de selskapsrettslige konsekvenser må utredes noe nærmere før det foretas endringer i den regnskapsmessige behandlingen av fusjon.

Nærings- og energidepartementet går mot at dagens regnskapsmessige behandling av fusjoner og fisjoner blir endret, og uttaler i denne forbindelse:

«Selskapsrettslig følges kontinuitetsmetoden ved fisjoner og fusjoner uansett størrelsen på de fisjonerende/fusjonerende selskap. Se her aksjelovens § 14-1 flg og praksis som er utledet av disse bestemmelsene. Dette foreslås av NOU 1996:3 - aksjelovutvalget - opprettholdt. Det samme er tilfelle for dagens skatteregler for fusjon og fisjon dersom det er snakk om «reelle» fusjoner/fisjoner. I disse tilfellene utløses det som følge av kontinuitetsprinsippet ikke gevinstbeskatning. Det foregår imidlertid et arbeid med å lovfeste skattereglene om fusjon og fisjon. I Finansdepartementets høringsnotat fra våren 1995 så fremkom det at disse var planlagt bygget opp på de selskapsrettslige fisjon og fusjonsbegrepene. Det vil derfor være betenkelig at regnskapsloven skulle fravike dagens prinsipp om regnskapsmessig kontinuitet, med begrunnelsen om at dette vil være regnskapsteknisk mest riktig, når så mange andre bestemmelser bygger på kontinuitet som hovedprinsipp.

Kontinuitetsprinsippet er godt innarbeidet. Det vil derfor kunne få store konsekvenser å fravike dette. Skattereglene vil blant annet, dersom forslaget ikke skal innebære en kraftig skatteskjerpelse for norsk næringsliv, også måtte endres som følge av utvalgets forslag. Dette er i seg selv et stort arbeid, med mange avgrensningsspørsmål som ikke bør gjennomføres alene fordi regnskapsreglene foreslår endringer på området. Dette taler også imot å innføre et egenkapitaltransaksjonsprinsipp på fusjon og fisjonsområdet.

Utvalgets forslag med kun å tillate kontinuitet ved sammenslåing av likeverdige interesser, vil også reise en rekke nye avgrensningsspørsmål i regnskapsloven og skape usikkerhet om hvorvidt sammenslåingen kan gjennomføres etter kontinuitetsmetoden eller egenkapitaltransaksjonsmetoden. Det vil for disse sjelden være noen andre selskap som har «likeverdige» interesser. Dette vil som nevnt kunne innebære uheldige virkninger for næringslivet, og skape uheldige innlåsningseffekter, da i seg selv velfunderte oppdelinger og sammenslåinger ikke vil bli gjennomført.

På bakgrunn av de selskapsrettslige og de skattemessig problemer som forslaget vil medføre, samt de uheldige virkninger utvalgets forslag kan innebære, går Nærings- og energidepartementet i mot at dagens regnskapsmessige behandling av fusjoner og fisjoner blir endret. Utvalgets forslag til egne regler for små foretak i § 5-21 bør således endres og gjøres gjeldende på generelt grunnlag, samtidig som utvalgets forslag i § 5-10 og § 5-11 bør tas bort.»

BIer uenig i forslaget om at virkelige verdier i begge fusjonerte selskaper skal anvendes ved nystiftelse og uttaler:

«Teoretisk sett kan forslaget synes fornuftig, men vi kan ikke se at utredningen har vurdert forslagets insentivvirkninger og realøkonomiske konsekvenser. Eksempelvis tror vi at forslaget kan føre til en svekkelse av kreditorens stilling, fordi man gjennom fusjoner ved nydannelse kan foreta oppskrivninger av eiendelenes verdi, med virkning for egenkapitalen. Og siden verdsettingen av eiendelene skal skje uten påvirkning fra forsiktighetsprinsippet, kan dette åpne for overvurdering av selskapets egenkapital. Etter hva vi kjenner til har heller ingen andre land erfaring med et prinsipp hvor fusjoner ses på som gjensidige oppkjøp. Vårt syn er derfor at fusjoner enten må anses som sammenslåinger (med bruk av kontinuitetsmetoden) eller reelle oppkjøp (hvor et selskap overtar et annet og hvor oppkjøpt selskap regnskapsføres til virkelig verdi).»

Statistisk sentralbyrå uttaler følgende om regnskapsføring av fusjon:

«Etter vår oppfatning kan det være noe betenkelig å regnskapsføre fusjoner ulikt, avhengig av hva slags form fusjonen får (nydannelse eller ikke) og avhengig av et mer eller mindre vilkårlig skjønn knyttet til om en fusjon er et oppkjøp eller en sammenslutning. Vi synes derfor det nå være en bedre løsning å behandle alle fusjoner likt etter kontinuitetsmetoden, dvs. at eiendeler og gjeld konsekvent videreføres til balanseførte verdier. Dette er også i samsvar med den skattemessige behandlingen. Selv om det er isolert sett kan tale for å regnskapsføre en oppkjøpstransaksjon til virkelig verdi, mener vi at prinsippet om enhetlig regnskapsføring bør gis hovedprioritet. Tilsvarende gjelder også for konserndannnelse (paragrafene 5-12 og 5-13). Behovet for innarbeiding av reelle verdier i regnskapene bør etter vår mening ikke hensyntas gjennom forskjelligartede fusjonsregler, men isteden dekkes på en systematisk måte ved hjelp av tilleggsopplysninger (se nedenfor).»

Norges Skatterevisorers Landsforening og Skattedirektoratet slutter seg i utgangspunktet til utvalgets vurdering av at fusjon skal regnskapsføres til virkelig verdi, men finner likevel ikke å kunne støtte utvalgets forslag. Norges Skatterevisorers Landsforening gir uttrykk for følgende motforestillinger:

«For det første synes sammenhengen med det øvrige regelverk å tale for at dagens regler om kontinuitet beholdes. Det vises til at kontinuitetstankegangen er sentral både i den selskapsrettslige og den skatterettslige behandlingen av fusjoner. Selskapsrettslig er det avgjørende at plikter og rettigheter i det overdragende selskap videreføres i det overtakende. Skatterettslig innebærer dagens regler at fusjon ikke anses som realisasjon, og således ikke utløser skattemessige virkninger. Vi er ikke uten videre enig med utvalgets flertall i at de regnskapsmessige betraktninger kan løsrives fra de selskaps- og skatterettslige. Fusjonens karakter av å være sammensmelting - enten det gjelder likeverdige interesser eller ikke - tilsi at man anvender kontinuitet også regnskapsmessig.

For det andre synes flertallets forslag å innebære en unødvendig komplisering av reglene i det er foreslått vidtrekkende unntak fra hovedregelen. Utvalget foreslår at kriteriene for «likeverdige interesser» fastsettes gjennom god regnskapsskikk, men det vil uansett bli nødvendig for alle impliserte parter å ta stilling til en rekke grensetilfeller. En regel om at kontinuitet uansett skal gjelde vil være betydelig enklere å praktisere.

For det tredje vises det til de innvendinger som allerede er framkommet om at en fusjon ikke bør gi anledning til øket utdeling av utbytte, da dette kan svekke kreditorenes stilling. Vi antar imidlertid at det vil være mulig å lage regler som forhindrer dette, men en innføring av slike bestemmelser vil i så fall ytterligere komplisere reglene. Også dette taler for at kontinuitetsprinsippet beholdes.

For det fjerde vil innføringen av en oppkjøpsmetode innebære betydelig usikkerhet med hensyn til de skattemessige reglene som nå gjelder. Det har vært hevdet at regnskapsmessig kontinuitet er et vilkår for skattemessig kontinuitet. Dersom oppkjøpsmetoden innføres regnskapsmessig, må de skattemessige virkningene av dette avklares først. For vår del mener vi at det ville være unaturlig om en omlegging av regnskapsreglene skulle avskjære mulighetene til å gjennomføre en fusjon med skattemessig kontinuitet.»

Skattedirektoratet gir uttrykk for de samme synspunkter som Norges Skatterevisorers Landsforening.

Oslo Børsstøtter utvalgets konklusjon om at ved fusjon som i realiteten er oppkjøp, skal det overtatte selskap regnskapsføres til verdien på oppkjøpstidspunktet. Børsen er av den oppfatning at bruk av virkelig verdi på oppkjøpstidspunktet vil gi aksjonærene et bedre grunnlag for å vurdere det økonomiske innholdet av en fusjonsavtale. Også de øvrige høringsinstansene som uttaler seg støtter i utgangspunktet utvalgets forslag, men foreslår enkelte endringer. Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF, Oslo Børs, NHO, Gruppen av store industriforetak, Norske Finansanalytikeres Forening, BI, Bankforeningen og Norges Forsikringsforbundmener at den regnskapsmessige behandling for fusjoner, som er sammenslåing av interesser bør være den samme uavhengig av om fusjonen skjer ved opptak eller nydannelse. Kredittilsynetuttaler:

«Ved sammenslåing av interesser fortsetter virksomhetene under felles eierskap med forholdsmessig fordeling av rettigheter og risiko. Det synes derfor naturlig å legge en kontinuitetsbetraktning til grunn i slike tilfeller. Dette er også i samsvar med internasjonale standarder (APB 16 og IAS 22). En sammenslåing av to eller flere selskaper kan tenkes gjennomført på flere forskjellige formelle måter; fusjon ved opptak, fusjon ved nydannelse eller kjøp av aksjene i det andre selskapet (konserndannelse). Regnskapsmessig behandling bør være den samme uansett hvilken formell sammenslutningsform som velges. Hvis sammenslåingen kan betraktes som sammenslåing av interesser bør kontinuitetsmetoden benyttes.

Kriteriene for når «sammenslåing av tilnærmet like interesser» må også utredes nærmere.»

NHO mener at kriteriene for kontinuitetsunntak er for restriktive og at de i større grad bør avspeile det som er praksis i andre land, spesielt USGAAP.

Finansieringsselskapenes Forening foreslår et generelt kontinuitetsunntak for fusjon og konserndannelser i alle tilfelle der aksjene ikke har en konkret og objektiv observerbar markedsverdi. Det er foreningens oppfatning at forslaget vil bidra til å hindre misbruk og reelt sett styrke påliteligheten og derved regnskapets informasjonsverdi.

NSRF uttaler:

«Videreføring av regnskapsførte verdier reiser spørsmål om adgangen til oppskrivning av anleggsmidler bør beholdes av hensyn til konsekvensene for bokført egenkapital. Oppskrivningsadgangen bør i tilfelle reguleres slik som utredet av utvalgets flertall, det vil si uten resultatmessig effekt av oppskrivningen. En slik løsning forutsettes samordnet med ny aksjelovgivning.»

Flere av høringsinstansene understreker at den skattemessige behandling av fusjon og fisjon i samsvar med utvalgets syn bør være uavhengig av den regnskapsmessige behandlingen.

Når det gjelder fisjoner foreslår flere av høringsinstansene at det tas inn særlige regnskapsregler i loven. Dette gjelder Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF, Norske Finansanalytikeres Forening, Bankforeningen, Kredittilsynet, Gruppen av store industriforetak og Norges Forsikringsforbund.NSRF, Bankforeningen og Kredittilsynet er enig i at fisjon bør behandles etter transaksjonsprinsippet, men mener det er behov for ytterligere utredning. Enkelte av de aktuelle høringsinstansene mener at forslaget om å behandle fisjon analogt med fusjon reiser prinsippielle spørsmål som bør drøftes nærmere.Norsk RegnskapsStiftelseuttaler bl.a.:

«Regnskapsføring av fisjon reiser flere regnskapsmessige problemstillinger, den har selskapsrettslige konsekvenser og drøftelsen i NOU 1995:30 forstås på enkelte områder ulikt. Vi tror derfor at det er hensiktsmessig at det inntas en egen bestemmelse om fisjon i ny regnskapslov. Til støtte for dette taler også at det i forslag til nye lover om aksjeselskaper (NOU 1996:3) foreslås å ta inn en selskapsrettslig regulering av fisjon (deling av selskap).

Drøftelsen av regnskapsføring av nedsettelse av aksjekapitalen har en grundig behandling av selve egenkapitaltransaksjonene. Hvor utdelingen skjer i form av tingsuttak, spesielt eiendeler med merverdi, er derimot drøftelsen knapp og vanskelig tilgjengelig. I proposisjonen bør regnskapsføring av tingsuttak drøftes og klargjøres.

Dersom utdelingen bestemmes på grunnlag av merverdier i foretaket, men utdelingen ikke skjer i form av eiendeler med merverdier, vil det ikke skje noen inntektsføring ved kapitalnedsettelsen. Det foretas da en reduksjon av tilbakeholdt overskudd som får selskapsrettslige konsekvenser, og kan medføre at foretaket får et negativt egenkapitalelement. Dette kan avhjelpes med en adgang til oppskrivning av gjenværende eiendeler etter nærmere spesifiserte retningslinjer som utredet av utvalget under pkt. 2.3.9. Spørsmålet om det er adgang til skjevdeling av fond i forbindelse med fisjoner, er en annen uavklart selskapsrettslig problemstilling.

Et ofte forekommende forhold ved fisjon og nedsettelse av aksjekapitalen er transaksjoner mellom nærstående parter. Vi viser i den forbindelse til våre kommentarer foran under pkt. 2 om virkelig verdi på transaksjoner mellom nærstående parter.»

Norges Skatterevisorers Landsforeningog Skattedirektoratet antar at fisjon bør behandles på samme måte som fusjon, slik at det i samsvar med deres syn på fusjoner, inntil videre benyttes et kontinuitetsprinsipp.

7.13.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at en fusjon i utgangspunktet består av en overdragelse mot vederlag og dermed er å anse som en transaksjon. Når fusjoner tillegges selskapsrettslig og skatterettslig kontinuitet, gjøres dette etter departementets syn på tross av de økonomiske kjennetegn fusjoner ellers har. Flere høringsinstanser har under henvisning til aksjelovens og skattelovens regler om kontinuitet gått mot utvalgets forslag, til tross for at de samtidig gir uttrykk for at transaksjonsprinsippet er et riktig regnskapsmessig utgangspunkt. Etter departementets syn skal regnskapreglene først og fremt bidra til å gi informative regnskaper. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 23 (1996-97) der Justisdepartementet uttaler (s. 116):

«Etter departementets syn kan det fra et selskapsrettslig ståsted ikke reises innvendinger mot at både fusjoner og fisjoner som hovedregel skal regnskapsføres i samsvar med transaksjonsprinsippet. Særlig viktig her er at slike transaksjoner ikke ville innebære at utbyttegrunnlaget øker; en konsekvens av at hele vederlaget blir bundet egenkapital, er at selskapet vil være henvist til å gå veien om kapitalnedsetting for eventuelt å kunne utdele disse verdiene til aksjeeierne.»

Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om at fusjon som hovedregel skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd. Bestemmelsen er kun en presisering av det som følger av transaksjonsprinsippet. Bestemmelsen vil omfatte sammenslåinger som omfattes av fusjonsbegrepet i aksjelovgivningen. Departementet finner imidlertid grunn til å understreke at også andre likeartede sammenslåinger som faller utenfor dette begrepet, skal regnskapsføres i samsvar med transaksjonsprinsippet. Det foreslås derfor en definisjon av fusjon, jf. lovutkastet § 1-9. Som fusjon regnes etter forslaget sammenslåing som nevnt i § 13-2 og allmennaksjeloven § 13-2, samt sammenslåing som omfatter annen regnskapspliktig og som gjennomføres på tilsvarende måte. Departementet viser til at selskapsrettslige regler om fusjon i tillegg til aksjelovgivningen følger av bl.a. boligbyggelagsloven § 64, borettslagsloven § 84 og statsforetaksloven § 54. Lov om ansvarlige selskaper har ikke egne regler om fusjon. Slike transaksjoner må derfor gjennomføres etter lovens regler om eierskifte, stifting av nytt selskap samt oppløsning og avvikling av selskap.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til bruk av kontinuitetsmetoden der fusjon ved opptak er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Kriteriene for hva som skal anses som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør etter departementets syn utvikles gjennom god regnskapsskikk. Det vises til anbefaling til god regnskapsskikk for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjon som er omtalt under punkt 7.13.1.

Utvalgets forslag innebærer tre metoder for regnskapsføring av fusjon. Ved enhver fusjon som i realiteten er en overtakelse, skal det overdragende foretaks eiendeler og gjeld tas opp til virkelig verdi. Ved en opptaksfusjon som i realiteten er en sammenslåing av likeverdige interesser, skal begge foretakenes eiendeler og gjeld følge kontinuitetsprinsippet. Ved en nydannelsesfusjon som er sammenslåing av likeverdige interesser, skal begge foretakenes eiendeler og gjeld opptas i det nye selskapet til virkelig verdi. Den sistnevnte metoden følger av en konsekvent anvendelse av transaksjonsprinsippet ved tingsinnskudd. Departementet er enig i at det kan reises innvendinger mot at en sammenslåing av likeverdige interesser regnskapsføres ulikt ved opptaksfusjon og nydannelsesfusjon. På den annen side kan det reises spørsmål ved en løsning der tingsinnskudd regnskapsføres ulikt alt etter om man velger å følge aksjelovens prosedyrer for fusjon eller ikke. Departementet har likevel etter en helhetsvurdering kommet til at en i dette spørsmålet skal følge de høringsinstanser som vil ha fusjon regnskapsført bare etter to metoder, dvs. den som gjelder overtakelse og den som gjelder sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Kontinuitetsmetoden foreslås dermed å omfatte også sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser gjennom fusjon ved nystiftelse.

Et slikt syn om at fusjonsformen ikke bør være avgjørende for regnskapsføringen, medfører etter departementets syn at fusjon ved nydannelse som ikke er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør regnskapsføres som fusjon ved opptak. Dette medfører at eiendeler og gjeld i det foretaket som i realiteten er det overtakende, skal videreføres til balanseførte verdier i det nystiftede selskapet. Verdiene i det andre av de fusjonerende foretakene skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd i det nystiftede foretaket. Det foreslås en bestemmelse om dette i loven.

Departementet finner grunn til å understreke at regnskapsføring av fusjon i samsvar med transaksjonsprinsippet ikke innebærer at utbyttegrunnlaget for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper øker. Eiendeler og gjeld i det overdragende selskapet skal føres som tingsinnskudd til virkelig verdi. Verdi utover pålydende av de aksjer som gis som vederlag skal anses som overkurs og føres til overkursfondet, jf. ny aksjelov §§ 2-7 og 2-8 og tilsvarende bestemmelser i allmennaksjeloven.

Departementet slutter seg for øvrig til den regnskapsmessige løsning som utvalget anviser for konsernfusjon, jf. de nye aksjelovene § 13-2 annet ledd. Ved konsernfusjon vil fusjonsvederlaget som oftest være aksjer i morselskapet til det overtakende selskapet. Etter utvalgets syn skal i slike tilfelle motverdien av aksjene anses som en fordring som morselskapet har på datterselskapet, jf. NOU 1995:30 s. 161. En annen løsning har vært at aksjeutstedelsen i morselskapet gjennomføres ved en fondsemisjon, hvor en fraviker det alminnelige prinsippet om forholdsmessig fordeling til aksjonærene. Justisdepartementet har i høringsnotat 9. september 1997 utarbeidet forslag til endring i aksjelovgivningen som vil kunne legge til rette for regnskapsføring av konsernfusjon slik som foreslått av Regnskapslovutvalget. Finansdepartementet har i samråd med Justisdepartementets lagt til grunn at forslaget i høringsnotatet blir fulgt opp. Det er derfor utarbeidet en korresponderende bestemmelse i utkastet til ny regnskapslov som innebærer at ved konsernfusjon skal det konsernselskapet som utsteder vederlagsaksjer anses å ha en fordring på det overtakende foretaket, og denne fordringen skal anses som tingsinnskudd ved kapitalforhøyelsen.

I likhet med utvalget ser departementet ikke grunn til å foreslå særskilte regler om regnskapsføring av fisjon. Fisjon skal etter departementets syn regnskapsføres iht. transaksjonsprinsippet. Enkelte problemstillinger i tilknytning til fisjon er for øvrig drøftet under departementets vurderinger om klassifisering av egenkapital i punkt 9.4.5.

Departementet viser for øvrig til at det i selskapsskatteloven kapittel 8 er gitt skatteregler for fusjon og fisjon av selskaper. Reglene gjelder både for aksjeselskaper og for selskaper og sammenslutninger som er skattemessig likestilt med aksjeselskap, jf. selskapsskatteloven §1-1. Videre gjelder reglene for fusjon og fisjon av selskaper og sameier hvor deltakerne lignes etter selskapsskatteloven kapittel 6. I selskapsskatteloven er det regulert hvilke fusjoner og fisjoner som er skattefrie, og det er oppstilt nærmere vilkår for skattefrihet.

Fusjon og fisjon kan i utgangspunktet foretas uten beskatning dersom transaksjonen gjennomføres med skattemessig kontinuitet for selskapene og deltakerne, jf. selskapsskatteloven § 8-7. Med skattemessig kontinuitet menes at skattemessige verdier og ervervstidspunkter mv må videreføres etter transaksjonen. Etter selskapsskatteloven § 8-1 nr. 2 er det bestemt at fritaket fra beskatning bare gjelder når fusjonen eller fisjonen gjennomføres på lovlig måte etter selskapsrettslige og regnskapsrettslige regler. Så lenge transaksjonen gjennomføres innenfor de nevnte lovers rammer, utløses ikke umiddelbar beskatning dersom de skattemessige vilkår er oppfylt. Dette innebærer at det er uten betydning for beskatningen om en fusjon eller fisjon gjennomføres med regnskapsmessig kontinuitet eller til virkelige verdier, forutsatt at dette kan gjennomføres regnskaps- og selskapsrettslig, jf. Ot.prp. nr. 71 (1995-96) s. 6 (pkt. 1.3.3). Dette innebærer at det vil kunne oppstå nye forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier etter en skattefri fusjon dersom fusjonen regnskapsføres etter transaksjonsprinsippet. Departementet vil vurdere om dette utløser behov for justeringer i skattelovgivningen i forbindelse med den generelle gjennomgangen av behovet for endringer i skattelovgivningen som følge av innføring av ny regnskapslov. Det vises også til omtale i Ot.prp. nr. 71 (1995-96) s. 21 annen spalte nest siste avsnitt.

7.14 Konserndannelse

7.14.1 Gjeldende rett

Utarbeidelsen av konsernregnskapet er regulert i aksjeloven § 11-13. Bruk av metode er ikke regulert på annen måte enn ved en henvisning til god regnskapsskikk.

Det følger av Norsk RegnskapsStiftelses anbefaling til god regnskapsskikk for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjon (desember 1988) at anskaffelseskost for aksjene skal sammenholdes med andel av balanseført egenkapital i datterselskapet på oppkjøpstidspunktet, og at det skal foretas en fordeling av merverdier og mindreverdier så langt at alle identifiserbare eiendeler og forpliktelser oppføres i konsernbalansen til verdien på oppkjøpstidspunktet. Etter anbefalingen skal kontinuitetsmetoden benyttes ved konserndannelse som representerer en sammenslåing av interesser. En sammenslåing av interesser foreligger ifølge anbefalingen når følgende kriterier er oppfylt:

  • sammenslåingen må skje i en operasjon eller en sammenhengende rekke av operasjoner

  • minst 80 pst. av vederlaget må bestå av ordinære stemmeberettigede aksjer/andeler

  • de vesentlige deler av de to selskapenes virksomhet må fortsette

  • hver av eiergruppene i de to selskapene må ha minst en tredjedel av de ordinære stemmeberettigede aksjene i det sammenslåtte selskapet

  • morselskapet må etter byttet av aksjer eie minst 90 pst. av de ordinære stemmeberettigede aksjene i datterselskapet.

7.14.2 EØS-rett

Det følger av syvende direktiv artikkel 19 at den bokførte verdien av aksjene eller andelene i kapitalen til foretakene som inngår i konsolideringen skal regnes mot den andel denne verdien representerer i vedkommende foretaks ansvarlige kapital (oppkjøpsmetoden). Denne motregningen skal foretas på grunnlag av bokført verdi på det tidspunkt foretaket for første gang inngikk i konsolideringen. De differanser som framkommer ved motregningen, skal så langt det er mulig fordeles direkte på de poster i den konsoliderte balanse som har en høyere eller lavere verdi enn den bokførte verdi. Medlemsstatene kan tillate eller fastsette at motregningen foretas på grunnlag av verdien av påviselige aktiva og passiva på det tidspunkt aksjene eller andelene ble ervervet, eller, når disse er ervervet på forskjellige tidspunkter, på det tidspunkt da foretaket ble et underforetak.

Etter artikkel 20 kan medlemsstatene tillate eller fastsette «at den bokførte verdi av aksjene eller andelene i kapitalen til foretaket som inngår i konsolideringen, bare skal regnes mot den tilsvarende andelen i kapitalen» (omtalt som kontinuitetsmetoden). Bestemmelsen gjelder bare der datterselskapet er eiet med minst 90 pst. og hvor vederlaget har bestått av aksjer fra morselskapet eller annet konsernselskap og maksimalt 10 pst. i kontanter.

7.14.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget viser innledningsvis til at et konsernforhold kan oppstå ved at morselskapet ved å kjøpe aksjer tar kontrollen i et eksisterende selskap, ved nydannelse eller ved en kapitalnedsettelse i datterselskap som øker morselskapets eierandel. Etter utvalgets syn er det primært regnskapsføring av oppkjøp som krever en metodeavklaring ved konserndannelse. Det vises til at det er to aktuelle metoder; oppkjøpsmetoden og kontinuitetsmetoden.

Utvalget foreslår at ved konserndannelse gjennom oppkjøp, skal anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld med verdien på tidspunktet for konserndannelsen, samt goodwill. Utvalget uttaler bl.a. følgende om forslaget (NOU 1995:30 s. 164):

«Oppkjøpsmetoden skal anvendes for regnskapsføring av konserndannelse ved oppkjøp. Konsernets anskaffelseskost for den overtatte virksomheten er virkelig verdi av vederlaget på oppkjøpstidspunktet. I konsernbalansen skal anskaffelseskost tilordnes eiendeler og gjeld i datterselskapets balanse. Dette kalles gjerne merverdianalyse, selv om det også forekommer at virkelig verdi av enkelte eiendeler er lavere enn balanseført verdi. Hvis anskaffelseskost for aksjene overstiger nettoverdien som kan tilordnes slik, må det skyldes forventninger om inntjening ut over det som kan knyttes til identifiserbare eiendeler og gjeld. Denne differansen skal føres opp i konsernbalansen som goodwill og avskrives etter reglene for goodwill, jf. avsnitt 4.3.3.»

Utvalget foreslår at tilordningen kan korrigeres inntil utløpet av første hele regnskapsår etter konserndannelsen. Det er lagt til grunn at korreksjon bare skal foretas på bakgrunn av ny kunnskap om verdi på oppkjøpstidspunktet. Utvalget uttaler bl.a. følgende om forslaget (NOU 1995:30 s. 165-66):

«De virkelige verdier som anslås i forbindelse med et oppkjøp, vil i ettertid kunne vise seg å være feilvurderte, f.eks. fordi informasjonen på oppkjøpstidspunktet ikke var tilstrekkelig. Det har i en viss utstrekning vært akseptert som god regnskapsskikk å foreta justeringer mellom identifiserbare eiendeler og gjeld og eventuell goodwill på grunnlag av ny informasjon. Justeringen kan medføre at goodwill øker. IAS 22 anbefaler at slik justering kan foretas inntil avslutningen av det første regnskapsåret hvor det oppkjøpte selskap inngår for hele året. Begrensningen i tid er satt av praktiske hensyn for å forhindre at det foretas løpende endringer av goodwill i en ubestemt tidsperiode. Hverken lovgivning eller standarder i Norge inneholder bestemmelser som understøtter en slik praksis. Etter et stringent syn mangler denne praksis lovgrunnlag, og den innebærer et element av oppskrivning, bl.a. av goodwill. Utvalget legger imidlertid vekt på at IASC har gitt sin tilslutning til en slik praksis.»

I likhet med det som gjelder ved fusjon foreslår utvalget et kontinuitetsunntak ved konserndannelse. Dersom konserndannelsen er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til balanseførte verdier. Utvalget mener at kriteriene for hva som menes med sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør utvikles gjennom god regnskapsskikk. På bakgrunn av Syvende direktiv artikkel 20 foreslås det likevel en bestemmelse om at konserndannelse ikke i noe tilfelle kan regnes som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser med mindre minst 90 pst. av vederlaget til eierne i datterselskapet er ordinære stemmeberettigede aksjer og morselskapet etter bytte av aksjer eier minst 90 pst. av aksjene i datterselskapet.

7.14.4 Høringsinstansenes merknader

Norsk RegnskapsStiftelse uttrykker støtte til utvalgets forslag. Ingen av høringsinstansene går mot utvalgets forslag om at konserndannelse gjennom oppkjøp skal vurderes i samsvar med transaksjonsprinsippet og at konserndannelse som er en sammeslåing av tilnærmet likeverdige interesser skal føres etter kontinuitetsmetoden. Et fåtall av høringsinstansene har imidlertid merknader til den konkrete utforming av utvalgets forslag.

Oslo Børs er av den oppfatning at tidsperspektivet for korreksjon av tilordningen og retningslinjer for hvordan tilordningen skal skje bør reguleres i god regnskapsskikk og ikke gjennom lovteksten.

Oslo Børs er enig med utvalget i at begrepet sammenslåing av likeverdige interesser må utvikles gjennom god regnskapsskikk. Når det gjelder de minimumskrav som er foreslått, uttaler børsen:

«I annet ledd er gitt objektive retningslinjer for at en sammenslåing skal være mellom likeverdige interesser ved at minst 90 prosent av vederlaget til eierne i datter selskapet er ordinære stemmeberettiget aksjer og morselskapet etter bytte av aksjer eier minst 90 prosent av aksjene i datterselskapet. Dette er en innskjerpelse av anbefaling av god regnskapsskikk i dag hvor kravet til vederlag i aksjer kun er 80 prosent. Oslo Børs er i utgangspunktet enig i dette. Bestemmelsen er i tråd med IAS og USGAAP.

Kravene er imidlertid ikke uttømmende for å vurdere om konserndannelsen er en sammenslåing av likeverdige interesser . I følge god regnskapsskikk om foretaksintegrasjon må i tillegg styrkeforholdet mellom partene være tilnærmet likt ved at en part ikke kan identifiseres om den oppkjøpende og den andre som den oppkjøpte. Det er også et krav at virksomheten fortsetter under felles eierskap. I tillegg har både USGAAP og IAS en rekke andre krav som må oppfylles før kontinuitetsmetoden kan anvendes, som ikke er regulert i den norske anbefalingen. Den kan derfor etter Oslo Børs mening være uheldig å lovregulere to kriterier blant flere som bør oppfylles for at kontinuitetsmetoden kan anvendes. Oslo Børs vil derfor foreslå at sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser reguleres i sin helhet av god regnskapsskikk, og at annet ledd derfor bør utgå.»

Norske Siviløkonomers Forening anbefaler i likhet med Oslo Børs at de foreslåtte minimumskrav til «likeverdige interesser» tas ut og finner sin plass i en regnskapsstandard.

7.14.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at etablering av konsern gjennom oppkjøp skal føres etter den såkalte oppkjøpsmetoden. Departementet foreslår en presisering av at det med oppkjøp menes kjøp av aksjer eller andeler m.v. Konserndannelse uten at det kjøpes aksjer eller andeler kan foreligge f.eks. der det foretas en transaksjon som gir bestemmende innflytelse ved avtale. Den såkalte oppkjøpsmetoden medfører at investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet skal tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at bruk av oppkjøpsmetoden følger av transaksjonsprinsippet og at en særskilt lovregel derfor i utgangspunktet ikke er nødvendig. Ettersom det foreslås et unntak fra hovedregelen ved konserndannelse som er sammenslåing av interesser, anser departementet det hensiktsmessig at også hovedregelen framgår uttrykkelig i loven. Tilsvarende vurdering er lagt til grunn i forhold til den regnskapsmessige behandlingen av fusjon. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at tilordning av anskaffelseskost i konsernregnskapet kan korrigeres inntil utløpet av første hele regnskapsår etter etableringen av konsernet. En slik bestemmelse er i samsvar med IAS 22. Som påpekt av utvalget kan en slik korrigeringsadgang innebære et element av oppskrivning, bl.a. av goodwill. Ettersom adgangen til oppskrivning av anleggsmidler er foreslått opphevet, anser departementet det derfor viktig å begrense den periode slik korrigering skal kunne foretas, og ikke fullt ut overlate den nærmere avgrensning til god regnskapsskikk. Departementet viser for øvrig til at det ikke foreslås noen tilsvarende adgang til korrigering i forbindelse med fusjon m.v. Dette har sammenheng med at fusjoner regnskapsføres i selskapsregnskapet hvor korrigering vil kunne ha både selskapsrettslige og indirekte skattemessige virkninger.

I samsvar med utvalgets forslag foreslår departementet et unntak fra hovedregelen om bruk av oppkjøpsmetoden i tilfeller der etablering av konsern er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. I slike tilfeller skal eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til balanseførte verdier. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til bruk av dette såkalte kontinuitetsunntaket.

Når det gjelder hva som skal regnes som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, slutter departementet seg til utvalgets vurdering av at syvende direktivs minimumsbestemmelser bør tas inn i regnskapsloven. Tilnærmet likeverdige interesser kan etter direktivet bare anses å foreligge der minst 90 pst. av vederlaget til eierne i datterselskapet er ordinære stemmeberettigede aksjer eller andeler utstedt av morselskapet eller konsolidert datterselskap, og morselskapet etter bytte av aksjer eller andeler direkte eller indirekte eier minst 90 pst. av aksjene eller andelene i datterselskapet.

Oslo Børs har gitt uttrykk for at det kan være uheldig å lovregulere to kriterier blant flere som bør oppfylles for at kontinuitetsmetoden kan anvendes. Departementet er ikke enig i dette. Oslo Børs har sagt seg enig i at direktivets minimumskrav bør gis anvendelse. Av hensyn til EØS-forpliktelsene anser departementet det mest korrekt at kravet tas inn i loven. Departementet er for øvrig enig med børsen i at de nevnte kriteriene ikke i seg selv er tilstrekkelige betingelser for å anvende kontinuitetsmetoden. Departementet legger til grunn at de øvrige kriteriene vil videreføres og utvikles gjennom god regnskapsskikk. Det vises til anbefaling til god regnskapsskikk for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjon som er omtalt i punkt 7.14.1.

7.15 Forenklede vurderingsregler for små foretak

7.15.1 Gjeldende rett

Gjeldende regnskapslovgivning inneholder i liten grad særskilte regler for små foretak. Det vises til nærmere omtale i punkt 4.1. Som det fremgår der er det ikke gitt særskilte vurderingsregler for små foretak.

7.15.2 EØS-rett

EØS-direktivene inneholder ikke særskilte vurderingsregler for små foretak. Direktivene åpner imidlertid for valg mellom alternative vurderingsregler på enkelte punkter. Innen de valgmuligheter som foreligger må det antas at medlemsstatene kan forbeholde de enkleste alternativene for små foretak.

7.15.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget gir en generell redegjørelse for behovet for forenklede regnskapsregler for små foretak i NOU 1995:30 punkt 3.6. Utvalgets synspunkter og departementets vurderinger av disse er nærmere omtalt i kapittel 4.

Utvalget foreslår følgende forenklede vurderingsregler for små foretak:

  • adgang til å anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning.

  • adgang til å kostnadsføre utgifter til forskning og utvikling.

  • adgang til å unnlate å balanseføre pensjonsforpliktelser.

  • adgang til å unnlate å balanseføre leieavtaler.

  • adgang til å anvende fullført kontrakt metode ved langsiktige tilvirkningskontrakter.

  • adgang til å unnlate regnskapsføring av utsatt skatt.

  • adgang til å regnskapsføre fusjon mellom små foretak etter kontinuitetsmetoden.

Utvalget viser til at det i utredning om «differensierte krav til årsoppgjør, konsernoppgjør og revisjonsplikt» (NOU 1993:2) ble foreslått at adgangen til å bruke skattemessige verdier skulle kunne benyttes i årsoppgjøret for små foretak. I brev til utvalget 21. oktober 1994, som er gjengitt i NOU 1995:30 punkt 3.6.1, tok Finansdepartementet det standpunkt at årsoppgjøret for små foretak skulle kunne avlegges etter skattelovens vurderingsregler, men samtidig at aksjeselskaper ikke skulle omfattes av definisjonen av små foretak.

Utvalget ser ikke grunn til å gjenta forslaget om at små aksjeselskaper generelt skal kunne benytte skattemessige verdier. Derimot bør det i følge utvalget kunne fastsettes særregler for små foretak som er identisk med skattelovens vurderingsregler, når disse ligger innenfor direktivets mulighetsområde, og de ikke i vesentlig grad svekker viktige hensyn ved årsregnskapet.

Når det gjelder adgangen til å anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning, uttaler utvalget bl.a. (NOU 1995:30 s. 127):

«Etter NRS 1 kan foretak som ikke er børsnoterte eller av stor allmenn interesse av praktiske årsaker anvende den skattemessige verdien som anskaffelseskost. Den skattemessige verdien for tilvirkede varer er ikke full tilvirkningskost. Etter skatteloven § 50 annet ledd pkt. a skal råstoffer, halvfabrikata, hjelpestoffer og produksjonslønn regnes til tilvirkningsverdien. En slik vurderingsregel ligger innenfor direktivets mulighetsområde. Utvalget ser det som hensiktsmessig å videreføre en differensiering ved vurdering av tilvirkede varer. Derfor er det foreslått en særlig bestemmelse om at små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost. (...) Denne antas i mange tilfeller å være identisk med skattemessig tilvirkningsverdi.»

Utvalget uttaler videre bl.a. (NOU 1995:30 s. 154):

«Det foreslås videre at små foretak kan kostnadsføre utgifter til forskning og utvikling. Forenklingen ved denne regelen ligger egentlig ikke i den unnlatte balanseføring, men i det forhold at et foretak som benytter denne adgangen slipper å bestemme en fornuftig avskrivningsplan og eventuelt å ta stilling til et behov for nedskrivning. Balanseføring av FoU som immateriell eiendel er drøftet i avsnitt 4.4.2.

Utvalget ser ikke grunn til å ta opp forslag om at kapitalrabatt m.v. skal kostnadsføres. Korrekt periodisering av overkurs og underkurs ved låneopptak kan ikke være svært arbeidskrevende i forhold til en feil periodisering. Når valgfriheten på dette punkt fjernes, bør dette også gjelde små foretak.

Det foreslås at små foretak kan unnlate å balanseføre leieavtaler. Dette betyr at leasing kan kostnadsføres som leie. Skillet mellom leasingavtaler som skal balanseføres og de som ikke skal det, er problematisk, og det anses som en reell forenkling å slippe å ta stilling til dette.

Det foreslås at små foretak skal kunne unnlate å balanseføre pensjonsforpliktelser som er forsikret. Også på dette punkt innebærer forslaget at små foretak skjermes mot en komplisert regel. Når bestemmelsen om unnlatt balanseføring benyttes, skal premien anses som pensjonskostnad. Med «premien» menes da den godtgjørelsen som forsikringsselskapet mottar for å ivareta pensjonsforpliktelsen, og inkluderer f.eks. ikke innskudd i premiefond. Utvalget ser det ikke hensiktsmessig å konkretisere dette nærmere, men antar at en operasjonalisering er mulig å få til. Forsikringsnæringen bør ha en egeninteresse i å bistå med et praktikabelt opplegg.

Forslaget om at direkte pensjonsforpliktelse ikke balanseføres men opplyses i note, foreslås ikke gjentatt. Et foretak som ser seg i stand til å påta seg pensjonsforpliktelser overfor arbeidstakerne, som ikke avlastes gjennom et forsikringsselskap, bør også kunne påta seg belastningen å redegjøre for hva det koster. Jf. ellers drøftelse av pensjonsforpliktelser og behovet for lovbestemmelse om dette i avsnitt 7.6.5.

Det foreslås at små foretak skal kunne nytte fullført kontrakt metode ved langsiktige tilvirkningskontrakter, uavhengig av om kriteriene for bruk av løpende avregning metode er oppfylt. De alminnelige prinsipper som skal gjelde for langsiktige tilvirkningskontrakter er drøftet i avsnitt 2.4.3 om inntektsføring.

I tillegg til de ovennevnte forenklingsregler, som også ble fremmet i NOU 1993:2, mener utvalget at det kan være behov for ytterligere to forenklingsregler. For det første er det behov for en forenklingsregel for regnskapsmessig behandling av skatt. Det var ved behandling av endring i regnskapslovgivningen etter skattereformen at Stortingets finanskomité tok til orde for forenklede krav for småforetak, som i sin tur ledet til en delutredning om differensierte regnskapsregler. Regnskapsføring av utsatt skatt er et svært komplisert felt, som det kan være grunn til å spare de minste foretakene for. I delutredningen ble dette løst ved at skattemessige verdier ble brukt i årsoppgjøret for små foretak, slik at det ikke ble midlertidige forskjeller og dermed heller ikke utsatt skatt. I den foreliggende utredning vil en foreslå at små foretak skal få unnlate å regnskapsføre utsatt skatt. Som skattekostnad skal i så fall regnes betalbar skatt, som beregnes på grunnlag av årets skattemessige resultat. Direktivet har ikke bestemmelser som står i veien for en slik løsning. Notekravet om skatt i artikkel 43 nr. 1 (11) er ikke obligatorisk for små foretak.

I forhold til hensynet om å unngå urealistisk overvurdering må det bemerkes at nettoeffekten av en slik forenklingsregel på resultat og egenkapital, sammenlignet med ordinære regler, kan være positiv eller negativ. Derfor bør det ved bruk av en slik regel gis tilleggsopplysning om midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessig og skattemessig verdi. Dette er opplysninger som foretakene uansett må fremskaffe til avstemmingsskjema. Opplysningen kan gis som ett beløp. Forenklingen for de små foretakene er at de slipper å ta stilling til reversering for midlertidige forskjeller.

Det andre nye punktet som det fremmes forslag om, har sammenheng med forslaget til regler om regnskapsføring av fusjoner mv., jf. kapittel 5. Den generelle betraktningsmåten om at kapitalforhøyelse og vederlag skal vurderes til virkelig verdi kan bli vanskelig å praktisere når aksjene ikke har en observerbar markedsverdi. Dette er i og for seg et generelt problem ved all regnskapsføring av tingsinnskudd, men likevel mer akutt ved fusjon når tingsinnskuddet er nettoverdien av overdratt virksomhet og bl.a. kan bestå av goodwill. For at små foretak skal kunne unngå disse komplikasjoner, foreslås det en adgang for disse til å regnskapsføre fusjon etter kontinuitetsmetoden.»

7.15.4 Høringsinstansenes merknader

Statistisk sentralbyrå er uenig i forslaget om valgfrihet i vurderingsreglene, og uttaler:

«En slik valgfrihet vil kunne føre til betydelige ulikheter i regnskapsføringen, og dermed være et grunnskudd mot en enhetlig og sammenliknbar statistikk. Med den størrelsesgrense som er satt for små foretak vil også den overveiende delen av foretakene bli regnet som små (anslagsvis 90 prosent av aksjeselskapene). De forenklede reglene for små foretak vil dermed i realiteten ha karakter av å være hovedreglene for regnskapsføringen i Norge, mens de alminnelige reglene vil være unntaksregler.»

Norges Bank gir uttrykk for tilsvarende synspunkter og foreslår at grensene endres slik at langt færre defineres som små foretak. Finansieringsselskapenes Forening ber på sin side om at det vurderes å gi unntak fra vurderingsreglene også for gruppen av mellomstore foretak.

SND stiller seg skeptisk til enkelte av utvalgets forenklingsforslag, og uttaler:

«I normaltilfellet vil foretakene se fordeler ved å informere fordi informasjonen reduserer risikopremien i finansieringen og dermed bidrar til lavere transaksjons- og finansieringskostnader. Det er imidlertid tilfelle hvor foretakets eiere har interesse av å holde informasjon tilbake, fordi informasjonen leder til nye forventninger som fordyrer foretakets finansiering. Regnskapsplikt kan derfor sees på som et forsøk på beskyttelse mot den imperfeksjon som ofte benevnes «asymmetrisk informasjoner». Vi er redd for at enkelte av de foreslåtte unntak for små foretak kan gi økte finans- og informasjonskostnader for våre kunder over tid.»

Etter SNDs syn medfører utvalgets forslag om unnlatelse av balanseføring av pensjonsforpliktelser at «reelle forpliktelser ikke medtas i balansen» og at effekten dermed er «at egenkapitalen overvurderes».

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til utvalgets konkrete forenklingsforslag med unntak av forslaget om adgang til å unnlate å regnskapsføre utsatt skatt. Enkelte av høringsinstansene, herunder NHO og Norges Bank stiller imidlertid spørsmål ved om reglene i praksis vil innebære noen vesentlig forenkling i forhold til de krav som følger av gjeldende regnskapslovgivning.

Norges Skatterevisorers Landsforening viser for øvrig til at med mindre det fastsettes en særregel i skatteloven om skattemessig fradrag vil adgangen til direkte kostnadsføring av forskning og utvikling innebære en skattemessig begunstigelse av små foretak, i det den regnskapsmessige behandlingen også vil styre skattemessig periodisering.

Når det gjelder det foreslåtte unntaket for regnskapsføring av utsatt skatt uttaler NRRF:

«Foretakene må uansett holde orden på både regnskapsmessige og skattemessige verdier; en ren utregning av midlertidige forskjeller og utsatt skatt/skattefordel på disse er derfor relativt kurant. Den eneste vurderingen som kan være vanskelig er dermed vurderingen av hvorvidt man kan føre en netto utsatt skattefordel. Vi mener derfor at nytten av å vise hele skattekostnaden er å stor at merarbeidet kan forsvares.»

Også Norsk RegnskapsStiftelse går inn for at unntaket for regnskapsføring av utsatt skatt tas ut. NSRF mener det ikke vil være noen vesentlig forenkling å fritas fra å regnskapsføre utsatt skatt.

Skattedirektoratet uttaler følgende om utsatt skatt:

«Til tross for de forslagene til forenklinger som er nevnt ovenfor, vil det fremdeles oppstå midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier/periodisering for små foretak. Dette innebærer at utsatt skatt fortsatt vil oppstå. Forslaget om at denne kan unnlates regnskapsført, vil medføre at det som skulle ha vært utsatt skatt blir egenkapital. Dette har den følge at det blir økt rom for utdeling av utbytte. Dersom en for disse foretakene skal unngå at det utdeles ubeskattet kapital på lik linje med større foretak, vil det måtte foretas en lovendring i bestemmelsen om korreksjonsinntekt i selskapsskatteloven § 1-6. For å få tilsvarende virkning av lovbestemmelsen for små foretak som ikke skal regnskapsføre utsatt skatt, må det for disse stilles krav om at ikke bare egenkapitaldelen av netto positive midlertidige forskjeller, men hele netto positiv midlertidig forskjell må tas med ved sammenligningen med selskapets egenkapital. En vil da oppnå en likebehandling i forhold til bestemmelsen om korreksjonsskatt.»

Norges Skatterevisorers Landsforening gir uttrykk for de samme synspunkter som Skattedirektoratet.

Enkelte av høringsinstansene stiller spørsmål ved om det bør åpnes adgang for ytterligere forenklinger for små foretak i forhold til det som er foreslått av utvalget.

Justisdepartementet uttaler:

«Vi reiser imidlertid spørsmål om ikke den tankegang som ligger bak flere av forenklingsforslagene (dvs særlig at man åpner adgang for direkte kostnadsføring i stedet for å balanseføre bestemte eiendeler), også har gyldighet i andre tilfeller. Dette gjelder blant annet forslaget til endring av aksjeloven (slik den var foreslått i Ot prp nr 36 (1993-94)) § 3-10 tredje ledd. Blant annet på grunn av kostnaden som kan være knyttet til en nøyaktig verdsettelse, bør «virkelig verdi» for små foretak etter vår mening være et maksimumsbeløp. For ordens skyld presiseres at vi støtter tilføyelsen i aksjeloven (slik den var foreslått i Ot prp nr 36 1993-94)) § 3-19 tredje punktum, om at overføringer fra selskapet til aksjeeieren skal regnskapsføres til virkelig verdi.

Det kan også spørres om det er behov for forenklinger i forhold til andre bestemmelser. Etter sin ordlyd synes det som for eksempel både sammenstillingsprinsippet i § 4-3 og kravet om at anslag skal være forventningsrette i § 4-6, medfører regnskapsbyrder for små foretak som neppe står i forhold til den nytten man oppnår. Vi antar imidlertid at disse bestemmelsene ikke tas helt på ordet i forhold til små foretak. Dette kan også kanskje sies å ligge i kravet til god regnskapsskikk i § 4-10. I denne bestemmelsen ligger et dynamisk aspekt som også får betydning ved tolkningen av de øvrige bestemmelsene i lovutkastet. Etter vår mening bør dette komme klarere frem ved utformingen av spesialmerknaden til § 4-10, enn tilfellet er i NOU 1995:30. Vi vil derfor anbefale at man i proposisjonen om ny regnskapslov tar inn en spesialmerknad hvor man gjør rede for de synspunktene som er nevnt ovenfor. Det må imidlertid utvises varsomhet mht valg av formuleringer, blant slik at det ikke legges et rettskildemessig grunnlag for at man med hjemmel i kravet til god regnskapsskikk kan fravike de øvrige bestemmelsene i loven.»

NSRF foreslår at det gis hjemmel for ytterligere unntak i samsvar med god regnskapsskikk, eventuelt at det gis adgang til ytterligere unntaksbestemmelser ved forskrift.

Norges Skogeierforbundmener ytterligere forenklinger i regnskapsbestemmelsene for de minste virksomhetene er helt nødvendig.

Økokrim mener på sin side at unntaksreglene ikke bør være mer omfattende enn det som følger av utvalgets utkast.

Når det gjelder konkrete forslag til flere forenklingsregler mener NSRF at små foretak bør kunne tilordne anskaffelseskost på ombyttbare finansielle eiendeler etter FIFO-metoden. Det er vist til at det dermed blir samsvar mellom skattemessig og regnskapsmessig anskaffelseskost, noe som gjør det enklere for den regnskapspliktige å ha oversikten. Norsk RegnskapsStiftelse og Norske Siviløkonomers Forening gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

NSRF og Norsk RegnskapsStiftelse mener at små foretak bør fritas for bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Gruppen av store industriforetakmener loven i større grad bør «presisere at paragrafene ikke gjelder små selskaper der dette kan gjøres innen rammen av direktivene».

7.15.5 Departementets vurdering

Spørsmålet om hvilke selskaper som skal anses som små, og dermed omfattes av de forenklingsregler som foreslås, er behandlet i kapittel 4. Drøftelsen under dette punkt vil bare omhandle de konkrete forenklede vurderingsregler som foreslås for foretak som anses som små. Det vises til nærmere omtale av øvrige forenklingsregler som foreslås under hvert enkelt kapittel.

Departementet har forståelse for de prinsipielle innvendinger mot forenklingsreglene som kommer til uttrykk bl.a. i Statistisk sentralbyrås og SNDs høringsuttalelser. Valgfrihet i prinsippanvendelse vil svekke graden er ensartethet i regnskapene, og enkelte av vurderingsreglene vil kunne lede til at egenkapitalen blir overvurdert i små foretak. Slike ulemper må imidlertid veies opp mot målsettingen om at små foretak skal kunne oppfylle regnskapsplikten med noe mindre ressursbruk. I departementets forslag til notekrav forutsettes det også for små foretak at de gir opplysninger som er nødvendige for å bedømme stilling og resultat. Sett i sammenheng med denne bestemmelsen skal de forenklede vurderingsreglene ikke gi anledning til å avgi et misvisende årsregnskap.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag. Enkelte av høringsinstansene har imidlertid foreslått at små foretak skal kunne tilordne anskaffelseskost for ombyttbare finansielle eiendeler etter FIFO-metoden. Departementet slutter seg til høringsinstansenes syn, og foreslår at en slik bestemmelse tas inn i de forenklede vurderingsreglene for små foretak.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at små foretak kan velge å ikke balanseføre pensjonsforpliktelser som er forsikret og leieavtaler. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Utvalgets forslag til forenklede regler for føring av forsknings- og utviklingskostnader bortfaller som følge av at denne bestemmelsen foreslås gjort gjeldende for alle regnskapspliktige, jf. nærmere omtale i punkt 7.8.5.

I likhet med utvalget legger departementet til grunn at små foretak bør kunne inntektsføre langsiktige tilvirkningskontrakter når kontrakten er fullført. Videre bør små foretak ha anledning til å regnskapsføre fusjon etter kontinuitetsmetoden. Heller ikke på disse punktene har høringsinstansene hatt merknader.

Når det gjelder forslaget om at små foretak kan unnlate å regnskapsføre utsatt skatt, er det delte oppfatninger blant høringsinstansene. Flere av høringsinstansene synes å legge til grunn at utvalgets forslag i realiteten innebærer en ubetydelig forenkling. Departementet vil vise til at et grunnleggende hensyn bak skattereformen var nøytralitet i forhold til ulike typer selskaper og selskapenes størrelse. Unnlatt regnskapsføring av utsatt skatt vil på denne bakgrunn medføre behov for endringer i selskapsskattelovens bestemmelser om korreksjonsinntekt. Dersom den vurdering som foretas i forbindelse med regnskapsføring av utsatt skatt for regnskapsmessige formål, fortsatt må foretas for skattemessige formål, kan det vanskelig sies å være åpnet for forenkling. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå at små foretak skal kunne unnlate å regnskapsføre utsatt skatt.

I tillegg til de nevnte unntak foreslår departementet at små foretak kan vurdere markedsbaserte finansielle instrumenter etter de generelle vurderingsregler og ikke til virkelig verdi.

Som det framgår under punkt 6.2.5 foreslås det et generelt unntak fra de grunnleggende prinsippene om opptjening og sammenstilling når dette kan anses som god regnskapsskikk for små foretak. Flere av de nevnte vurderingsreglene for små foretak innebærer slike unntak. Uavhengig av dette generelle unntaket finner departementet det hensiktsmessig å fastsette enkelte konkrete unntak som nevnt. Departementet slutter seg i denne sammenheng til Justisdepartementets betraktninger om god regnskapsskikk som et dynamisk begrep, som vil kunne ha et enklere innhold for små foretak enn for andre regnskapspliktige.

Når det gjelder forslaget om å unnta små foretak fra plikt til å nytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, er dette ivaretatt ved departementets forslag. Egenkapitalmetoden er bare obligatorisk i tilfelle det utarbeides konsernregnskap, og etter departementets forslag skal små foretak være unntatt fra konsernregnskapsplikt. Det vises til omtale i punkt 8.2.

De ovenfor nevnte forenklede vurderingsregler for små foretak er foreslått etter en konkret vurdering. Departementet legger til grunn at unntak fra lovens vurderingsregler bør framgå av loven. Det foreslås derfor ingen generell adgang til å fastsette ytterligere unntaksbestemmelser i forskrift slik som foreslått av NSRF.

Til dokumentets forside