16 Andre lovendringer

16.1 Innledning

Dette kapitlet omhandler utvalgets forslag til andre lovendringer. Departementets forslag til endringer i diskrimineringsloven (om aktivitets- og rapporteringsplikt) blir behandlet i kapittel 13.7.1. Forslag om endringer i kommuneloven og regnskapsloven om rapporteringsplikt blir behandlet i kapittel 13.7.6.

Utvalget drøfter forslag til andre lovendringer i utredningens kapittel 11, s. 223-228. Spørsmål om endringer i straffeloven om vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er behandlet i utredningens kapittel 9.5.3, s. 143-147.

Etter at utvalget avga sin innstilling, er bestemmelsene om vern mot diskriminering både i arbeidsmiljøloven og i boliglovene endret, i forbindelse med ikrafttredelsen av diskrimineringsloven 1. januar 2006. Arbeidsmiljøloven har regler om diskrimineringsvern på grunn av funksjonshemming, mens boliglovene ikke har tilsvarende bestemmelser etter gjeldende rett. Derimot har eierseksjonsloven (lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner) en bestemmelse der det fremgår at en sameier med styrets godkjenning kan gjennomføre tiltak på fellesarealene som er nødvendig på grunn av sameierens eller husstandsmedlemmers funksjonshemming. I husleieloven (lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler) fremgår det at leier av bolig, med utleierens godkjenning, kan gjennomføre tiltak som er nødvendige på eiendommen på grunn av leierens eller husstandsmedlemmers funksjonshemming I burettslagslova (lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag) fremgår det at andelseier av bolig, med styrets godkjenning, kan gjennomføre tiltak på eiendommen som er nødvendig på grunn av funksjonshemming hos en bruker av bostedet.

Departementets vurderinger i dette kapittelet tar utgangspunkt i dagens situasjon. Argumentasjon fra utvalget og høringsinstansene som knytter seg til forhold før de nevnte lovendringer, er ikke lenger relevante og er derfor ikke vektlagt.

Først drøftes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven (kapittel 16.2) og dernest behandles endringer i boliglovene (kapittel 16.3). Deretter presenteres forlag til endringer i diskrimineringsombudsloven (kapittel 16.4). Dette er endringer som følges opp i departementets lovforslag.

Et flertall i utvalget foreslo også endringer i sosialtjenesteloven (lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv.). Det blir gjort rede for Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å følge opp endringsforslagene (kapittel 16.5).

Et flertall i utvalget foreslo endringer i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse. Forslaget er fulgt opp av Miljøverndepartementet i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen), og omtales nedenfor i kapittel 16.6.2.

Et mindretall i utvalget foreslo endringer i straffeloven, og forslaget er fulgt opp av Justis- og politidepartementet i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. Lovendringene ble vedtatt av Stortinget våren 2008, se kapittel 16.6.3.

16.2 Arbeidsmiljøloven

16.2.1 Innledning

I dette kapittelet behandles forholdet mellom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.).

Utvalget behandler forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven i kapittel 11.4, s. 226-227 i utredningen. Etter at utvalget avga sin innstilling, har arbeidsmiljøloven blitt endret slik at henvisningene fra utvalget ikke lenger stemmer med gjeldende rett.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal etter forslaget her gjelde for alle samfunnsområder, se kapittel 9.3.7.1 om lovens saklige virkeområde. Arbeidslivet vil være ett av områdene som omfattes av loven. Forslaget til diskriminerings- og tilgjengelighetslov gjør det derfor nødvendig å vurdere enkelte endringer i arbeidsmiljøloven.

16.2.2 Gjeldende rett

Reglene om vern mot diskriminering i arbeidslivet er samlet i arbeidsmiljøloven (aml.) kapittel 13. Forbudet mot diskriminering står i aml. § 13-1 første ledd:

«Direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder er forbudt».

Ved diskriminering i arbeidslivet på grunn av kjønn gjelder likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene), jf. aml. § 13-1 fjerde ledd. Dette innebærer at en person som mener seg forskjellsbehandlet på grunn av kjønn, ikke kan velge hvilket regelverk vedkommende vil påberope seg, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m. kapittel 8.2.4.8, s. 32. Når det gjelder diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. gjelder diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.), jf. aml. § 13-1 femte ledd.

Arbeidsmiljøloven har egne regler om oppsigelse og avskjed. Disse reglene kan komme til anvendelse dersom det ved oppsigelsen eller avskjeden usaklig er lagt vekt på funksjonshemming, etnisitet, religion mv. i arbeidslivet. I saker om oppsigelse og avskjed har arbeidsmiljøloven detaljerte regler om rettsvirkninger og frister. En arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, jf. aml. § 15-7 første ledd. Oppsigelse på grunn av funksjonshemming vil kunne være usaklig etter aml. § 15-7 første ledd. Etter aml. § 15-12 annet ledd kan arbeidstaker kreve erstatning på grunn av den usaklige oppsigelsen.

I tvist om usaklig oppsigelse eller avskjed er søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven åtte uker, og seks måneder for erstatningskrav, jf. § 17-4 første ledd. Partene kan avtale en lengre søksmålsfrist, jf. § 17-4 første ledd siste punktum.

En klage over usaklig oppsigelse på grunn av funksjonshemming kan fremmes overfor Likestillings- og diskrimineringsombudet og eventuelt overfor Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemndas vedtak om diskriminering kan bringes inn for domstolene innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt, jf. diskrimineringsombudsloven (lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda) § 12 annet ledd.

Begrepet funksjonshemming/funksjonshemmet brukes i flere bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det er i § 4-1 et krav om at atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv., så langt det er mulig og rimelig, skal være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten. I henhold til aml. § 12-9 om barns og barnepassers sykdom har arbeidstaker som har omsorg for et funksjonshemmet barn etter § 12-9 tredje ledd rett til fri inntil 20 dager hvert kalenderår. I § 12-9 femte ledd reguleres retten til permisjon ved omsorg for barn når en av foreldrene er langvarig avskåret fra tilsynet med barnet på grunn av egen funksjonshemming.

Når det gjelder plikten til individuell tilrettelegging for arbeidstaker med funksjonshemming etter aml. § 13-5, vises til kapittel 3.5.2

16.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget forslår at begrepet «funksjonshemming» i arbeidsmiljøloven erstattes med begrepet «nedsatt funksjonsevne», i tråd med utvalgets generelle forslag om diskrimineringsgrunnlag.

Utvalget foreslår at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet reguleres av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette vil sikre at loven får det ønskelige generelle preg. Samtidig mener utvalget at det av hensyn til brukervennligheten bør synliggjøres i arbeidsmiljøloven at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne er forbudt. En henvisning fra arbeidsmiljøloven til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil dessuten etter utvalgets syn fremme harmoni, ettersom samme løsning er valgt for likestillingsloven og diskrimineringsloven.

Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens regler vil ifølge utvalget til en viss grad overlappes av arbeidsmiljølovens regler om usaklig oppsigelse. I forarbeidene til annen diskrimineringslovgivning er det lagt til grunn at en oppsigelse ikke kan være saklig dersom den er i strid med diskrimineringslovgivningen. Utvalget legger en tilsvarende forståelse til grunn. En som mener seg usaklig oppsagt, vil derfor kunne fremme en prinsipal påstand om usaklig oppsigelse i strid med arbeidsmiljøloven og en subsidiær påstand om at oppsigelsen er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, eller omvendt.

Utvalget foreslår at de særlige prosessreglene og søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven skal gjelde i saker om oppsigelse på grunn av diskriminering, uavhengig av om det påstås at oppsigelsen er usaklig, diskriminerende eller begge deler. Etter utvalgets oppfatning legger søksmålsfristene imidlertid ikke begrensninger på å klage til likestillings- og diskrimineringsapparatet. Ombudet og eventuelt nemnda vil kunne fastslå at det har skjedd diskriminering, men nemnda har ikke kompetanse til å ilegge erstatning, oppreisning eller pålegge virksomheten å ansette vedkommende.

Utvalget reiser spørsmålet om det etter utløpet av søksmålsfristene i aml. § 61 (nå § 17-1 flg.) vil være adgang til å reise søksmål med et krav om oppreisning på grunn av diskriminering ved oppsigelse etter diskriminerings- og tilgjengelighets­loven. Utvalget anbefaler derfor en gjennomgang av klage- og søksmålsfrister for å sikre et harmonisert regelverk.

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om individuell tilrettelegging i arbeidslivet. Bestemmelsen er ment som en videreføring av regelen i aml. § 54 F (nå aml. §13-5) om tilrettelegging for arbeidstakere med funksjonshemming. Utvalget foreslår derfor at aml. § 54 F (nå aml. § 13-5) blir opphevet.

16.2.4 Høringsinstansenes syn

Det er få kommentarer til utvalgets forslag om å endre arbeidsmiljølovens bestemmelser. Rådet for funksjonshemmede i Kvam kommune, Kristiansand kommune, Randaberg kommune, Rådet for funksjonshemmede i Sande kommune, Sør Trøndelag ­fylkeskommune, Cerebral Parese-foreningen, Hørselshemmedes Landsforbund og Norges Astma- og Allergiforbund støtter alle utvalgets forslag uten nærmere begrunnelse.

Statens råd for funksjonshemmede og Sosial- og helsedirektoratet støtter at diskrimineringsgrunnlaget «funksjonshemming» i arbeidsmiljøloven endres til «nedsatt funksjonsevne», samt at diskrimineringsgrunnlaget «funksjonshemming» i arbeidsmiljøloven får en henvisningsbestemmelse om at diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne reguleres i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Fylkesmannen i Vestfold anser forbudet mot diskriminering ved funksjonshemming sikret med dagens arbeidsmiljølov, uten å kommentere nærmere utvalgets lovforslag.

Direktoratet for Arbeidstilsynet har ingen motforestillinger mot utvalgets forslag om at det tas inn en henvisningsbestemmelse i arbeidsmiljøloven i § 13-1, og viser til at Arbeidstilsynet ikke fører tilsyn med etterlevelsen av kapittel 13, jf. aml. § 18-6.

Arbeidstilsynet påpeker imidlertid at de fortsatt har tilsyn med arbeidsgivers tilretteleggingsplikter overfor arbeidstakere, jf. aml. kapittel 4. Arbeidstilsynet gjør oppmerksom på at begrepet «funksjonshemming» brukes i aml. § 4-1 fjerde ledd og at begrepet «funksjonshemmet» brukes i aml. § 12-9 tredje og femte ledd.

16.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det bør synliggjøres i arbeidsmiljøloven at diskriminerings- og tilgjenglighetsloven også gjelder ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det foreslås at det inntas en henvisning til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i aml. § 13-1. Departementet viser til at samme løsning er valgt for likestillingsloven og diskrimineringsloven. Forslaget innebærer at «funksjonshemming» i oppregningen av diskrimineringsgrunnlaget i første ledd blir overflødig, og det foreslås følgelig fjernet.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at begrepet nedsatt funksjonsevne benyttes i aml. § 13 -1. Det vises til kapittel 9.4.8.1 om begrunnelsen for å bruke nedsatt funksjonsevne som diskrimineringsgrunnlag, fremfor funksjonshemming. Departementet foreslår også at begrepet nedsatt funksjonsevne blir brukt i aml. §§ 4-1 fjerde ledd samt i 12-9 tredje ledd og femte ledd. Departementet presiserer at disse forslagene ikke vil bety realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Arbeidstilsynet vil fortsatt ha tilsyn med arbeidsgivers tilretteleggingsplikter overfor arbeidstakere etter arbeidsmiljølovens kapittel 4.

Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser overlappes av arbeidsmiljølovens regler om usaklig oppsigelse. Departementet viser til at en oppsigelse eller avskjed på grunn av nedsatt funksjonsevne normalt også vil være usaklig etter arbeidsmiljølovens regler om oppsigelsesvern mv. Departementet støtter utvalgets syn om at en som mener seg usaklig oppsagt på dette grunnlaget, vil kunne fremme en prinsipal påstand om usaklig oppsigelse i strid med arbeidsmiljø­loven og en subsidiær påstand om at oppsigelsen er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, eller omvendt. Det vises til at en tilsvarende forståelse er lagt til grunn når det gjelder forholdet mellom diskrimineringsloven og arbeidsmiljø­lovens regler om oppsigelse og avskjed. Departementet legger til grunn at søksmålsfristene i aml. § 17-1 flg. ikke begrenser adgangen til å klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Departementet legger således til grunn at saksøker står fritt til å inngi klage eller gå til søksmål om brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven uavhengig av fristene til aml. § 17-1 flg. Når det gjelder utvalgets lovforslag om plikt til individuell tilrettelegging, er departementet enig i at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal regulere dette forholdet, det vises til omtale i kapittel 10.6.4.4. Bestemmelsene i aml. § 13-5 vil da bli overflødige og det foreslås at disse oppheves. Forslag til endringer i arbeidsmiljøloven er inntatt i lovutkastets § 4-1 fjerde ledd, § 12-9 tredje og femte ledd og § 13-1 første og et nytt sjette ledd, mens § 13-5 foreslås opphevet.

16.3 Boliglovgivningen

16.3.1 Innledning

I dette kapittelet behandles forholdet mellom forslag til diskriminerings- og tilgjengelighetslov og diskrimineringsbestemmelsene i boliglovgivningen. Utvalget behandler forslaget om endringer i boliglovene i kapittel 11.5, s. 227-228 i utredningen.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal etter forslaget her gjelde for alle samfunnsområder, se kapittel 9.3.7.1. om lovens saklige virkeområde. Boligforhold vil være ett av områdene som omfattes av loven. Det vil likevel være behov for å vurdere enkelte endringer i boliglovgivningen.

16.3.2 Gjeldende rett

16.3.2.1 Innledning

Etter gjeldende rett er det forbud mot å diskriminere på grunn av etnisitet, religion mv. og på grunn av homofil orientering. Det gjelder delt bevisbyrde i disse sakene. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda fører tilsyn med og medvirker til gjennomføringen av diskrimineringsvernet i regelverket på de nevnte områdene, jf. diskrimineringsombuds­loven § 1 annet ledd.

16.3.2.2 Eierseksjonsloven

Eierseksjonsloven (lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner) § 3 a første ledd har bestemmelser om forbud mot diskriminering. Det fremgår av paragrafen at det i vedtektene ikke kan settes vilkår for å være sameier som tar hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker av eiendommen, eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjelder diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.). Det gjelder også forbud mot å diskriminere på grunn av homofil orientering, men ikke generelt på grunn av seksuell orientering.

Nedsatt funksjonsevne eller funksjonshemming er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag i eierseksjonsloven. Funksjonshemming er imidlertid nevnt i lovens § 21 annet ledd, der det fremgår at en sameier med styrets godkjenning kan gjennomføre tiltak på fellesarealene som er nødvendige på grunn av sameierens eller husstandsmedlemmers funksjonshemming.

16.3.2.3 Husleieloven

Bestemmelser om forbud mot diskriminering er nedfelt i husleieloven (lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler) § 1-8. Det fremgår av husleieloven § 1-8 første ledd at det ved utleie av husrom ikke kan tas hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike omstendigheter kan heller ikke regnes som saklig grunn for å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved slik diskriminering gjelder diskrimineringsloven. Det gjelder også forbud mot å diskriminere på grunn av homofil orientering, men ikke generelt på grunn av seksuell orientering.

Nedsatt funksjonsevne eller funksjonshemming er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag i husleieloven. Funksjonshemming er imidlertid nevnt i lovens § 5-4 tredje ledd der det fremgår at leier av bolig med utleierens godkjenning kan gjennomføre tiltak på eiendommen som er nødvendige på grunn av leierens eller husstandsmedlemmers funksjonshemming.

16.3.2.4 Bustadbyggjelagslova

Bustadbyggjelagslova (lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag) § 1-4 første ledd har bestemmelser om forbud mot diskriminering. Det fremgår av paragrafen at det i vedtektene ikke kan settes vilkår for å være andelseier som tar hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning av en andelseier eller ha vekt ved tildeling av bolig. Ved slik diskriminering gjelder diskrimineringsloven. Det gjelder også forbud mot å diskriminere på grunn av homofil orientering, men ikke generelt på grunn av seksuell orientering.

Nedsatt funksjonsevne eller funksjonshemming er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag i bustadbyggjelagslova.

16.3.2.5 Burettslagslova

Bestemmelser om forbud mot diskriminering er nedfelt i burettslagslova (lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag) § 1-5 første ledd. Det fremgår av burettslagslova § 1-5 første ledd at det i vedtektene ikke kan settes vilkår for å være andelseier som tar hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning av en andelseier eller bruker eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjelder diskrimineringsloven. Det er også forbudt å diskriminere på grunn av homofil orientering, men ikke generelt på grunn av seksuell orientering.

Nedsatt funksjonsevne eller funksjonshemming er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag i burettslagslova. Funksjonshemming er imidlertid nevnt i lovens § 5-11 annet ledd der det fremgår at andelseier av bolig med styrets godkjenning kan gjennomføre tiltak på eiendommen som er nødvendige på grunn av funksjonshemming hos en bruker av boligen.

16.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget bemerker at forslaget til diskriminerings- og tilgjengelighetslov vil gjelde generelt på alle samfunnsområder, men med unntak for familieliv og andre forhold av personlig karakter. Loven vil dermed komme til anvendelse på forhold som ikke regnes for å være av personlig karakter i boligsektoren, på linje med andre samfunnsområder. Utvalget foreslår likevel at vernet mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne synliggjøres i boliglovene. Utvalget foreslår at dette gjøres ved at det i boliglovenes diskrimineringsforbud slås fast at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne reguleres av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Utvalget mener at en slik regel mest hensiktsmessig kan utformes som en felles henvisning til at likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven regulerer vern mot diskriminering på grunnlag av de respektive diskrimineringsgrunnlagene.

Utvalget foreslår at følgende henvisningsbestemmelse inntas i eierseksjonsloven § 3 a og husleieloven § 1-8:

«Ved tilsvarende diskriminering gjelder også likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene), diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.) og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov ... om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne).»

Utvalget foreslår en tilsvarende henvisningsbestemmelse i husleieloven § 1-8, i bustadbyggjelagslova § 1-4 og i burettslagslova § 1-5.

Når det gjelder diskriminering på grunn av kjønn, foreslår utvalget en henvisningsbestemmelse i boliglovene til likestillingsloven.

16.3.4 Høringsinstansenes syn

Det er få kommentarer til utvalgets forslag om å endre boliglovgivningen når det gjelder diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Rådet for funksjonshemmede i Kvam kommune, Kristiansand kommune, Rådet for funksjonshemmede i Sande kommune, Sør Trøndelag fylkeskommune, Cerebral Parese-foreningen, Hørselshemmede Landsforbund, Norges Astma- og Allergiforbund, Norske Boligbyggelags Landsforbund, OBOS og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon støtter alle utvalgets lovforslag uten nærmere begrunnelse.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) støtter intensjonene i forslaget og legger vekt på å gjøre reguleringen mest mulig fullstendig og opplysende for aktørene på boligmarkedet. Ifølge KRD er formålet med reguleringen å medvirke til å redusere omfanget av denne typen diskriminering, og således hjelpe disse grupper inn på boligmarkedet. KRD er derfor enig med utvalget i at det også henvises til slik diskriminering, men mener det uklart hva som menes med «tilsvarende diskriminering» i den foreslåtte ordlyden. KRD går inn for å beholde dagens lovstruktur og innarbeide de nye lovhenvisningene i denne.

16.3.5 Departementets vurdering

Det følger av kapittel 9.3.7.1 om lovens saklige virkeområde at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal gjelde på alle samfunnsområder. Departementet slutter seg likevel til utvalgets forslag om at vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne synliggjøres i boliglovgivningen.

Eierseksjonsloven § 3 a, bustadsbyggjelagslova § 1-4 og burettslagslova § 1-5 er bygget over samme lest, ved at første ledd inneholder oppregning av hvilke vilkår som ikke kan inntas i sameiets, boligbyggelagets eller borettslagets vedtekter. Tilsvarende har husleieloven § 1-8 oppregning av hvilke hensyn som ikke kan tas ved utleie av husrom.

Departementet foreslår at diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne føyes til i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag i de nevnte lover. En slik utforming vil imøtekomme merknadene fra Kommunal- og regionaldepartementet. Slik ordlyd vil gjøre forbudet mot diskriminering mest mulig fullstendig og opplysende for aktørene på boligmarkedet. Departementet foreslår videre at diskriminering på grunn av kjønn inntas i oppregningen i boliglovene, samt at det innarbeides en henvisning i de respektive boliglovene til likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Departementet viser til at en slik henvisning vil gjøre bestemmelsene mer enhetlige og fullstendige.

Departementet mener at begrepet nedsatt funksjonsevne bør brukes i boliglovene, fremfor begrepet funksjonshemming. På denne måten sikres en konsistent begrepsbruk i hver enkelt av lovene. Departementet foreslår derfor at begrepet funksjonshemming i eierseksjonsloven § 21 annet ledd, husleieloven § 5-4 tredje ledd og burettslagslova § 5-11 annet ledd erstattes med begrepet nedsatt funksjonsevne. Departementets forslag vil ikke medføre noen realitetsendring av gjeldende rett i boliglovgivningen. Det vises ellers til kapittel 9.4.8.2.

Departementet går samtidig inn for at diskrimineringsgrunnlaget homofil orientering endres til seksuell orientering i de samme paragrafene. I forbindelse med høring av et forslag om endringer i husleieloven fra Kommunal- og regionaldepartementet av 2. november 2007 påpekte Likestillings- og diskrimineringsombudet at det er behov for denne endringen. Slik bestemmelsen er utformet i dag, er det ifølge ombudet kun personer som er homofile, lesbiske eller bifile som er beskyttet mot diskriminering i husleieloven. Ombudet legger til grunn at en slik begrensning i diskrimineringsvernet ikke er tilsiktet. Kommunal- og regionaldepartementet støtter en slik endring.

Når det gjelder innholdet i begrepet seksuell orientering, vises det til Ot. prp. nr. 104 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., punkt 8.2.4.4, s. 30-31:

«Departementet støtter Arbeidslivslovutvalgets forslag om å endre begrepet homofil legning og samlivsform siden direktivet forutsetter at også heteroseksualitet skal være omfattet av forbudet mot forskjellsbehandling. Begrepet «homofil legning» som brukes i arbeidsmiljø­loven § 55 A har et snevrere omfang enn begrepet «seksuell orientering», som er brukt i rammedirektivet, idet det ikke fanger opp de heteroseksuelle. Det vil derfor være behov for å endre begrepet for å gjennomføre direktivet.

Flere høringsuttalelser har tatt opp forholdet til ulik seksuell adferd i forhold til begrepet «seksuell orientering», og i likhet med det svenske forslaget til gjennomføring av direktivet i SOU 2002:43, ønsker departementet å avgrense mot seksuell adferd. Med seksuell adferd menes handlinger som går ut over den seksuelle legningen til personen det gjelder. En av fordelene med et slik avgrensning vil således være at de former for seksuell adferd som i visse henseender kan manifestere seg i straffbare handlinger ikke vil omfattes av begrepet «seksuell orientering». Departementet finner ikke at begrepet «seksuell orientering» er egnet til å misforstå i retning av at det også omfatter for eksempel pedofile, da dette ikke er en «seksuell orientering», men en adferd, og ser derfor ikke grunn til å presisere dette nærmere i lovteksten.

Arbeidslivslovutvalget har vurdert om begrepet «seksuell legning» eller «seksuell orientering» bør benyttes i den norske lovteksten. De fleste oversettelser av direktivet benytter et begrep som tilsvarer «seksuell orientering». Begrepet har ikke noe presist innhold på norsk, men det kan hevdes at det rekker noe videre enn begrepet «seksuell legning». Å knytte diskrimineringsforbudet i lovutkastet til begrepet «seksuell orientering» tilsvarende direktivet har gode grunner for seg, ikke minst fordi direktivet utgjør et sentralt internasjonalt regelverk mot slik diskriminering ...

Begrepet seksuell orientering vil altså omfatte homofile, lesbiske, bifile og heteroseksuelle. Transkjønnede er ikke vernet av bestemmelsen....»

Forslaget til endringer er inntatt i lovutkastet i eierseksjonsloven § 3 a og § 21 annet ledd, husleieloven § 1-8 og § 5-4, bustadbyggjelagslova § 1-4 og burettslagslova § 1-5 og § 5-11.

16.4 Diskrimineringsombudsloven

16.4.1 Innledning

Utvalget behandler spørsmålet om endring av diskrimineringsombudsloven i kapittel 11.6, s. 228 i utredningen.

Forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (se kapittel 14) medfører at det er nødvendig med en utvidelse av virkeområdet til diskrimineringsombudsloven (lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda).

16.4.2 Gjeldende rett

I diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd står det at «ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av følgende regelverk». Deretter følger en oppregning av hvilke lover som er omfattet av Likestillings- og diskrimineringsombudets og Likestillings- og diskrimineringsnemndas håndheving.

16.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tas inn i oppregningen i diskrimineringsombudsloven § 1 på linje med, og på samme måte som, annen diskrimineringslovgivning.

16.4.4 Høringsinstansenes syn

Det er få kommentarer til utvalgets forslag om endring i diskrimineringsombudsloven. De få høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget, støtter det. Dette gjelder Rådet for funksjonshemmede i Kvam herad, Rådet for funksjonshemmede i Sande kommune, Rådet for funksjonshemmede i Sør-Trøndelag fylkeskommune og Hørselshemmedes Landsforbund.

16.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ta inn diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i oppregningen i diskrimineringsombudsloven § 1. Dette er en nødvendig følge av forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve loven, og at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling og likeverd uavhengig av funksjonsevne, jf. kapittel 14.5.3.

16.5 Forslag om endringer i andre lover som følges opp av andre departementer

16.5.1 Innledning

Utvalget behandler forslag om endringer i sosialtjenesteloven i kapittel 11.2, s. 223 flg. i utredningen.

16.5.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall legger til grunn at likeverdet for enkelte mennesker med nedsatt funksjonsevne i praksis ikke vil bli sikret tilstrekkelig gjennom et diskrimineringsvern.

Utvalgets flertall (medlemmene Buvik, Fjellanger, Larsen, Remen, Stenberg, Syse og Tøssebro) foreslår at «dagaktivitet» skal inngå blant de tjenestene som kommunene etter sosialtjenesteloven § 4-2 er pålagt å tilby. Forslaget innbærer ikke en rettighetsfesting. Tjenesten beskrives som «meningsfylt dagaktivitet for personer i yrkesaktiv alder som på grunn av kognitive eller sammensatte funk­sjonsnedsettelser ikke kan delta i yrkesmessig aktivitet eller varig tilrettelagt arbeid».

Utvalgets flertall begrunner forslaget slik:

«En undersøkelse av utviklingshemmedes leve­kår viser at dagaktivitet på kommunale dagsentre utgjør en sentral del av «sysselsettingstilbudet» til utviklingshemmede. Samtidig øker andelen uten noe slikt tilbud. Videre har denne gruppen gjen­nomgående lite sosial kontakt og et «fattig» sosialt nettverk. Utvalgets flertall mener at det derfor er grunn til å styrke kommunens ansvar for å tilby dagaktivi­tet til denne målgruppen. Muligheten til å delta i arbeidslivet gir andre mennesker muligheter for sosial kontakt, fellesskap og meningsfylt livsinn­hold. I et likeverdsperspektiv mener flertallet at denne gruppen, som for alle praktiske formål er utestengt fra arbeidslivet, bør få et annet tilbud.»

Mindretallet (medlemmene Moshuus og Strøm) mener utvalget ikke bør foreslå endringer i sosialtjenesteloven siden utvalget ikke har jobbet med en helhetlig gjennomgang og forståelse av denne type spørs­mål. Mindre­tallet peker også på at et annet lovutvalg har jobbet med gjennomgang av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven, jf. NOU 2004: 18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene. Mindretallet er videre bekymret for de økonomiske konsekvenser av en slik lovendring. Innføring av økte krav til kommunenes tjenestetilbud i form av dagtilbud (og personlig assistanse), er noe som vil få store økonomiske konsekvenser. Dersom en slik eventuell lovendring ikke finansieres, vil dette kunne gå på bekostning av det øvrige tilbud i kommunen.

Selv om forslaget ikke innebærer en rettighetsfesting av dagaktivitet, er formålet med den foreslåtte endringen at dagaktivitet i større grad enn i dag skal tilbys personer i målgruppen. Utvalget anslår samlede merutgifter til ca. 25 mill kr på årsbasis. I tillegg vil det komme en del utgifter ved etablering av nye tilbud, anslagsvis 15 mill kr. Utvalget understreker usikkerheten ved anslagene.

Videre foreslår flertallet at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) også bør omfatte personlig assistanse til personer som selv er ute av stand til å være arbeidsleder.

16.5.3 Høringsinstansenes syn

Statens helsetilsyn støtter utvalgets resonnement, og uttaler at deres tilsynserfaringer også tilsier at det er viktig å ivareta særlig svake grupper gjennom et godt regelverk. Til tross for dette slutter Statens helsetilsyn seg til mindretallets begrunnelse og uttaler:

«Det bør foretas en grundigere gjennomgang av de ulike sårbare gruppers behov og en vurdering av hvordan disse kan sikres bedre enn i dag før sosialtjenesteloven eventuelt endres ved at det føyes til nye typer enkelttjenester.»

Få kommuner kommenterer denne delen av utvalgets forslag. De fleste støtter flertallets forslag eller er nøytrale, under forutsetning av at kommunene får overført tilstrekkelige midler. Flertallet av de kommunene som går i mot flertallets forslag ønsker en helhetlig gjennomgang av sosialtjenesteloven før en eventuell endring.

KS mener at endringene i sosialtjenesteloven ikke bør gjøres – og i alle fall ikke nå, og uttaler:

«KS ser det som uheldig om slike endringer gjøres uten at behovet og lovgivningen på dette feltet har vært utredet skikkelig.»

Flertallet av fylkesmannsembetene som uttaler seg om spørsmålet er positive til forslaget under forutsetning av at kommunene tilføres økte ressurser. Av de embetene som støtter mindretallets forslag påpeker for eksempel Fylkesmannen i Vestfold at det vil være hensiktsmessig å avvente hva NAV-satsingen kan utrette når det gjelder sysselsetting.

Av de organisasjonene som uttaler seg om spørsmålet er samtlige positive: Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Hørselshemmedes landsforbund (HLF), Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Autismeforeningen i Norge og Mental helse Norge.

16.5.4 Departementets vurdering

16.5.4.1 Dagaktivitet

Også for personer med nedsatt funksjonsevne som ikke kan delta i yrkesmessig aktivitet eller varig tilrettelagt arbeid er det utvilsomt viktig å få tilbud om meningsfylt dagaktivitet.

Kommunene har allerede etter dagens regelverk et ansvar for å organisere og tilrettelegge tjenestene etter sosialtjenesteloven slik at tjenestemottakerne sikres en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jf. lovens formålbestemmelse. Sosialtjenesten skal også etter lovens § 3-1 arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det.

I rundskriv I-5/2007 om aktiv omsorg har Helse- og omsorgsdepartementet presisert det kommunale ansvaret for å organisere og dimensjonere tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2, slik at tjenestemottakerne sikres et aktivt liv slik lovens formålsbestemmelse forutsetter.

Sosial- og helsedirektoratet la i juni 2007 fram en rapport med oppsummering av foreliggende kunnskap om tjenestetilbudet, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning. I september samme år ble det avholdt en høringskonferanse om status og utfordringer når det gjelder tilbudet til utviklingshemmede. Oppfølging av rapporten og konferansen bør utgjøre en del av grunnlaget for eventuelle lovendringer på området.

Departementet slutter seg til synspunktene i høringen om at forslaget ikke bør fremmes uten at det foretas en helhetlig gjennomgang av de ulike sårbare gruppers behov. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med oppfølgingen av NOU 2004: 8, og forslaget vil bli vurdert i denne sammenhengen.

16.5.4.2 Brukerstyrt personlig assistanse

Helse- og omsorgsdepartementet har hatt på høring et forslag til endringer i sosialtjenesteloven som omhandler en sterkere rettighetsfesting av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

BPA er en alternativ måte å organisere tjenesten «praktisk bistand og opplæring» på, jf. sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a. Ordningen innebærer at brukeren har rollen som arbeidsleder for faste assistenter. Dette gir mulighet for brukeren til å få redusert antallet tjenesteytere å forholde seg til og mulighet til selv å bestemme hva assistenten skal gjøre og når assistanse skal gis. Målet er at brukeren får et aktivt og mest mulig uavhengig liv. Tjenesteomfanget angis i kommunens vedtak etter en individuell vurdering.

Forslaget i høringen går ut på at sosialtjenesteloven endres slik at alle som fyller de alminnelige vilkårene for å motta praktisk bistand og opplæring, og har et omfattende behov for tjenester, får en rett til å kreve hele eller deler av denne tjenesten som BPA.

Helse- og omsorgsdepartementet vil komme tilbake til saken i kommuneøkonomiproposisjonen.

16.6 Forslag til endringer i andre lover som er fulgt opp av andre departementer

16.6.1 Innledning

I dette kapittelet behandles forslag fra utvalget om endringer på to områder. Forslagene er fulgt opp i andre prosesser. Det ene omfatter utvalgets forslag om å innta universell utforming i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse (kapittel 16.6.2). Det andre området er diskrimineringsvern på grunn av nedsatt funksjonsevne i straffeloven (kapittel 16.6.3).

16.6.2 Plan- og bygningsloven

Utvalget behandler forslag om endring i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse i utredningens kapittel 11.3, s. 225 flg.

Ifølge utvalget er utformingen av det bygde miljøet avgjørende for muligheten til deltakelse for mange mennesker med nedsatt funksjonsevne. I tillegg til forslagene om tidsfrister for universell utforming av nye og eksisterende bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten, jf. utredningens kapittel 10.12.6, foreslår utvalget at plan- og bygningslovens formålsbestemmelse i § 2 endres. Utvalget viser til at hensynet til universell utforming og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne bør gjenspeiles i denne loven, som er helt sentral for tilgjengelighet og muligheter til deltakelse.

Utvalget foreslår at det inntas i formålsbestemmelsen et krav om at prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn for planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Bygningslovutvalget fremmet det samme forslaget om endring av plan- og bygningslovens formålsbestemmelse, jf. NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II.

Syseutvalget foreslår i tillegg at det inntas i lovteksten at planleggingen etter plan- og bygningsloven skal legge til rette for å sikre tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I høringen var det støtte til å ta inn universell utforming i formålsbestemmelsen blant mange av høringsinstansene, blant annet NHO, KS, NAVO, Deltasenteret, Statens seniorråd og Hordaland fylkeskommune. Flere instanser som støtter forslaget viser til at det er i samsvar med bygningslovutvalgets forslag. OBOS frykter at den foreslåtte formålsbestemmelsen om å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne vil bli lest som en generalfullmakt.

Forslaget om universell utforming er fulgt opp i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen). Sentralt i forståelsen av universell utforming er at det er en strategi for planlegging og utforming av omgivelsene for å oppnå et inkluderende samfunn med full likestilling og deltakelse for alle mennesker i så stor utstrekning som mulig. Begrepet «universell utforming» innebærer et sterkere likestillingskrav enn det som ligger i begrepet «tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne». Med universell utforming forstås en allmenngyldig utforming. I dette ligger at de samme løsningene både skal kunne brukes av flest mulig og være gode løsninger totalt sett. Universell utforming angir mål for kvalitet i produkter og omgivelser, kvaliteter som er grunnleggende for å kunne delta i samfunnet. Begrepet tar høyde for mangfoldet av mennesker som til enhver tid lever i et lokalsamfunn, og det innebærer en innovativ tilnærming til planlegging og utforming – en ambisjon om stadig å finne bedre og mer inkluderende løsninger. Det ligger også til grunn at en fullgod løsning tilfredsstiller andre samfunnsmessige mål knyttet til miljø, sikkerhet og estetikk. Det vises til at universell utforming får sitt konkrete innhold i bygningsdelen av plan- og bygningsloven. I Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) blir det også vist til den utdyping av begrepet universell utforming som fremgår av forslaget til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, se kapittel 5.1.5 om formålsparagrafen.

16.6.3 Straffeloven

Utvalget behandler spørsmål og vurderinger knyttet til strafferettslig diskrimineringsvern for personer med nedsatt funksjonsevne i utredningens kapittel 9.5.3, s. 143-147.

Gjeldende straffelov har ikke noe strafferettslig vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Utvalgets flertall går ikke inn for å lovfeste et diskrimineringsvern på grunn av nedsatt funksjonsevne i straffeloven (lov 22. mai 1902 nr. 10) § 135 a (hatefulle ytringer) og § 349 a (diskriminering). Utvalgets flertall mener at en innlemming av nedsatt funksjonsevne i straffeloven § 349 a vil ha svært liten nytteverdi ved siden av et sivilrettslig diskrimineringsvern. Utvalgets flertall har videre en prinsipiell motforestilling mot å regelfeste et strafferettslig vern som nærmest er parallelt med det sivilrettslige. Flertallet ser det som sin primære oppgave å hindre de diskriminerende resultater. Hovedfokuset er på det uønskede resultat, ikke på forhold ved «gjerningspersonen». Dette harmoniserer, ifølge utvalgets flertall, dårlig med det strafferettslige systemet, der det er et nødvendig vilkår for straff at gjerningspersonen har utvist tilstrekkelig grad av skyld.

Utvalgets mindretall er enig i at det i all hovedsak bør være et sivilrettslig vern som gjelder i diskrimineringssaker. Mindretallet mener likevel at det ved mer åpenbare tilfeller av diskriminering vil være hensiktsmessig å supplere det sivilrettslige vern med et strafferettslig vern. Dette samsvarer med diskrimineringsloven. Mindretallet mener at både signaleffekt og bevisstgjøring tilsier at diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er omfattet av straffeloven § 349 a.

Flere høringsinstanser, deriblant Statens råd for funksjonshemmede, Statens kunnskaps- og ut­viklingssenter for helhetlig rehabilitering, Sør- Trøndelag fylkeskommune, Telemark fylkeskommune, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norges Handikapforbund, Samarbeidsutvalget for funksjonshemmedes organisasjoner, Synshemmede Akademikeres Forening, Hørselshemmedes landsforbund, Borgerrettstiftelsen Stopp Diskrimineringen og Menneskerettsalliansen støtter utvalgets mindretall om å innta et strafferettslig vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Flere av disse instansene går også inn for at personer med nedsatt funksjonsevne bør omfattes av bestemmelsen om vern mot hatefulle ytringer, på linje med for eksempel personer med homofil eller lesbisk orientering.

Stortinget vedtok våren 2008 at personer med nedsatt funksjonsevne tas med i oppregningen av grupper som beskyttes mot hatkriminalitet i straffeloven § 185 bokstav d (tidligere straffeloven § 135 a), jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. og Innst. O. nr. 29 (2007-2008). Å innta personer med nedsatt funksjonsevne er ifølge forarbeidene ikke en rent symbolsk markering, men et nødvendig supplement til det foreslåtte sivilrettslige vernet i en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Videre anføres det at likebehandlings- og rettferdighetsprinsipper taler for at også personer med nedsatt funksjonsevne får et vern på linje med de gruppene som allerede har hatt et vern i straffeloven § 135 a.

Det ble samtidig vedtatt at personer med nedsatt funksjonsevne tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen i straffeloven § 186 bokstav d (tidligere straffeloven § 349 a). Det legges ved lovendringen til grunn at kriminaliseringen avgrenses mot diskriminering i form av manglende fysisk tilrettelegging, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) og Innst. O. nr. 29 (2007-2008).