6 Spørsmålet om det også bør gis en hjemmel for å gi regler om særlige rettsvirkninger ved oversittelse av fristene

6.1 Næringslovutvalgets forslag

Næringslovutvalget mener at effekten av regler som fastsetter frister vil avhenge av hvilke følger det får for forvaltningen at fristene oversittes. Utvalget foreslår derfor at det i den nye bestemmelsen som foreslås også gis en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger av oversittelse av de tidsfristene som settes. Utvalget nevner følgende eksempler på mulige rettsvirkninger i sin rapport:

1. Myndighetene avskjæres fra inngripen etter fristens utløp

2. Søknaden anses som innvilget eller avslått

3. Saken kan automatisk bringes inn for overordnet organ

4. Forvaltningsorganet pålegges objektivt erstatningsansvar

5. Forvaltningsorganet pålegges mulkt/gebyr

6. Straffansvar og disiplinære forføyelser for vedkommende tjenestemann

7. Saken kan bringes direkte inn for domstolene

Næringslovutvalget utreder ikke spørsmålet om særlige rettsvirkninger nærmere, og knytter relativt få kommentarer til de ulike alternativer som nevnes. Når det gjelder alternativ 1, peker utvalget på at dette kan være aktuelt i saker der det gjelder en tidsfrist for myndighetenes inngripen. Ved alternativ 2 peker utvalget på betydelige betenkeligheter som knytter seg til en slik løsning, se nærmere om dette punkt 6.3.2.1 nedenfor. For alternativ 3 viser utvalget bare til at dette er kjent fra utenlandsk rett. Når det gjelder alternativ 4, antyder utvalget at dette kan være aktuelt dersom saken munner ut i vedtak til skade for søkeren. Alternativ 5 blir ikke nærmere kommentert av utvalget. Til alternativ 6 bemerker utvalget at dette anses å være av mindre praktisk betydning. Når det gjelder alternativ 7, bemerker utvalget at dette kunne være aktuelt i klageomgangen.

Blant høringsinstansene er det liten tilslutning til å knytte særlige rettsvirkninger eller sanksjoner til fristene slik Næringslovutvalget foreslår. Bare Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Forbrukerrådet, Akademikernes Fellesorganisasjon og fylkesmennene i sin felles uttalelse uttaler seg positivt om å knytte særlige virkninger til fristene. De tre førstnevnte uttaler seg først og fremst med utgangspunkt i offentlighetsloven. Forbrukerrådetgir uttrykk for at lovfesting av gjeldende rettspraksis om erstatningsplikt er en mulighet, men at dette forutsetter en tid- og kostnadskrevende rettslig prosess og derfor neppe vil ha synderlig virkning. Mulkt/gebyr nevnes av Forbrukerrådet som et alternativ bare i saker der det er tale om utpreget kurant og standardisert saksbehandling. I fylkesmennenes felles uttalelse sies det at alternativet med automatisk innvilgelse kan være en mulighet i saker der ikke offentlige interesser eller andre private parters interesser kommer sterkt inn i bildet, og at erstatningsansvar ellers kan være et alternativ.

Forøvrig unnlater høringsinstansene enten å uttale seg om spørsmålet om det bør knyttes særlige rettsvirkninger til fristene, eller de uttaler seg negativt om dette. Mange uttaler at man savner en nærmere vurdering og analyse av spørsmålet. De fleste som er negative til frister, påpeker forhold som at prinsippet om forsvarlig saksbehandling, jf forvaltningsloven § 17, kan bli skadelidende, at det ofte er forhold utenfor forvaltningens kontroll som bestemmer saksbehandlingstiden, og at slike rettsvirkninger som utvalget nevner vil ha ulike uheldige sidevirkninger. Regjeringsadvokatenuttaler at man vil advare mot å hjemle slike virkninger uten å foreta en nøye utredning av mulige konsekvenser av slike regler. Likestillingsombudetuttaler at hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier at søknader eventuelt innvilges på grunnlag av en vurdering av innkomne opplysninger, og ikke som følge av at en frist blir oversittet. Likestillingsombudet påpeker videre at det essensielle er at brukerne er sikret forsvarlig saksbehandling og et korrekt svar, og at dette kan bli skadelidende dersom forvaltningen for å unngå økonomisk belastning avgjør sakene uten tilstrekkelig grunnlag, slik at resultatet i saken ikke blir tilfredsstillende. Miljøverndepartementetuttaler at en virkning med automatisk avslag vil være lite tilfredsstillende for søkeren og antagelig bare vil medføre klagerunder, mens en ordning med automatisk innvilgelse anses meget betenkelig fordi et slikt vedtak ikke vil ha noen begrunnelse, slik loven og god forvaltningsskikk krever. Både Riksantikvarenog Statens forurensningstilsynviser til at det at søknad skal anses innvilget kan være direkte skadelig i forhold til formålet med de lover som de er satt til å forvalte.

6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen som vurderte forslaget om innføring av saksbehandlingsfrister i forvaltningen, deler ikke Næringslovutvalgets syn når det gjelder behovet for regler om særlige rettsvirkninger knyttet til fristene. Arbeidsgruppen mener det ikke er nødvendig med slike særlige rettsvirkninger for at de fristene som settes, skal bli fulgt opp. Etter arbeidsgruppens syn ligger det tilstrekkelig «press» på forvaltningen til å følge opp fristene i og med mulighetene for kritikk fra overordnet, fra publikum, og fra Sivilombudsmannen. Arbeidsgruppen presiserer at formålet med slike saksbehandlingsfrister først og fremst bør være å knesette konkrete kvalitetsnormer for saksbehandlingen når det gjelder behandlingstiden, og ikke å sanksjonere forvaltningen for brudd på disse normene. Arbeidsgruppen drøfter også hver av de ulike mulige typer rettsvirkninger som nevnes av Næringslovutvalget (se punkt 6.1 over), og finner at det knytter seg betydelige betenkeligheter i form av uønskede effekter til disse, se nærmere om dette i punkt 6.3.2 nedenfor. Arbeidsgruppen foreslår derfor at Næringslovutvalgets forslag om å gi en hjemmel til å gi regler om særlige rettsvirkninger av oversittelse av fristene, ikke følges opp.

Arbeidsgruppens forslag på dette punkt støttes av de fleste høringsinstansene, men det er her et skille mellom uttalelsene fra privat og offentlig sektor. Ingen av de offentlige instansene uttaler at man ønsker slike særregler om rettsvirkninger som Næringslovutvalget foreslår. De fleste av de offentlige høringsinstansene nevner tilsvarende innvendinger mot frister som i høringen av Næringslivutvalgets rapport (se punkt 6.1), nemlig kravet til forsvarlig saksbehandling, forvaltningssakenes mangfold, og at innføring av særlige sanksjoner knyttet til fristene antagelig vil ha liten effekt for saksbehandlingstiden fordi det først og fremst er ressurssituasjonen og andre forhold utenfor forvaltningens egen kontroll, og ikke mangel på sanksjoner, som fører til lang saksbehandlingstid. De fleste private høringsinstansene uttaler seg noe mer positivt om å knytte særlige rettsvirkninger til fristene. Den Norske Advokatforening, Den Norske Bankforening, Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Presseforbundmener at det bør knyttes rettsvirkninger til oversittelse av frister. Den Norske Advokatforeningsier at forslaget i høy grad aktualiserer drøfting av sanksjoner ved fristoversittelse, men uttaler seg ikke nærmere om dette. Den Norske Bankforening,er enig i at det ikke kan gis generelle regler om rettsvirkninger, men mener at det på en rekke områder vil være naturlig å vurdere ulike rettsvirkninger, og særlig at det bør vurderes om man ikke i større grad bør gå over fra konsesjonsordninger til meldingsordninger. På denne bakgrunn mener Den Norske Bankforening at den foreslåtte lovhjemmel bør gi klar hjemmel for at forskriftene kan inneholde sanksjonsbestemmelser. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) drøfter de ulike forslagene til rettsvirkninger. Når det gjelder erstatning som sanksjon, sier NHO at man ikke vil anbefale dette utover det som allerede følger av någjeldende regler, men foreslår i stedet en ordning med gebyr for det offentlige. Når det gjelder passivitetsvirkninger i form av automatisk innvilgelse/avslag, anser NHO dette som lite heldig, bl a fordi dette kan få store skadevirkninger for andre berørte og samfunnets interesser. En ordning med en tidsfrist som setter grense for myndighetenes mulighet til å gripe inn anses også som aktuelt av NHO, mens utvidet adgang til domstolsavgjørelse ikke anbefales.

6.3 Departementets vurdering av om det bør knyttes særlige rettsvirkninger til fristene

6.3.1 Innledning

Departementet foreslår at Næringslovutvalgets forslag om å gi en hjemmel for forskrifter om særlige rettsvirkninger knyttet til fristene ikke følges opp. De særlige rettsvirkningene som Næringslovutvalget nevner i sin utredning, vil etter departementets syn ha store uheldige sidevirkninger, som ikke står i forhold til den effekt med hensyn til saksbehandlingstiden man eventuelt kunne oppnå med slike regler. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er grunn til å anta at det er påkrevd med regler om særlige rettsvirkninger for at forvaltningen skal respektere saksbehandlingsfristene. Et forvaltningsorgan vil etter departementets syn ha interesse i å overholde de konkrete fristene som settes, både ut fra ønsket om å yte god service, og ut fra ønsket om å unngå kritikk fra overordnede, fra publikum og fra Sivilombudsmannen. Det gjelder generelle forvaltningsrettslige og erstatningsrettslige regler om rettsvirkninger av saksbehandlingsfeil (se punkt 3.2.4.1 om dette), og dette vil etter departementets syn normalt gi tilstrekkelig sanksjonsmulighet overfor forvaltningen.

I mer spesielle sakstyper kan det som et ledd i et system for enkel og effektiv saksbehandling være hensiktsmessig med regler om at søknader skal anses automatisk innvilget eller at staten er avskåret fra å gripe etter en viss tid, slik det er gjort i endel særlover, jf punkt 3.2.2. Departementet er enig i at dette kan vurderes også for andre sakstyper.

Som det fremgår foran under punkt 3.2.4.2, vil i de fleste saker kravene til saklig begrunnelse og likebehandling ikke være forenlig med at søknader kan undergis automatisk innvilgelse på grunn av for lang saksbehandlingstid. For enkelte spesielle sakstyper, kan imidlertid særlige ordninger med automatisk innvilgelse o l fungere uten at dette tilsidesetter slike forvaltningsrettslige rettssikkerhetsprinsipper.

Slike regler bør imidlertid etter departementets syn fortsatt gis i de aktuelle særlover, og ikke i form av forskrifter med hjemmel i forvaltningsloven. For det første vil slike regler om særlige rettsvirkninger kunne ha så betydelige økonomiske og administrative konsekvenser at det vil være prinsipielt uheldig dersom dette skal kunne vedtas ved forskrift, uten stortingsbehandling. For det annet tilsier informasjonshensyn i forhold til publikum og kryssende interesser at regler om særlige rettsvirkninger fortsatt gis i særlovgivningen, eventuelt med hjemmel i særlovgivningen, og ikke med hjemmel i den generelle forvaltningsloven. For det tredje bør man av prinsipielle grunner ikke i forvaltningsloven gi hjemmel for særordninger som for de fleste sakstyper vil være i strid med grunnleggende forvaltningsrettslige rettsikkerhetsgarantier som kravet til saklig begrunnelse og likebehandling.

6.3.2 Nærmere om de ulike typer særlige rettsvirkninger som ble foreslått av Næringslovutvalget

6.3.2.1 At søknad innvilges automatisk eller at myndighetene skal være avskåret fra å gripe inn etter fristens utløp

Næringslovutvalget viser til at det knytter seg betydelige betenkeligheter til regler om at søknad innvilges automatisk eller at myndighetene skal være avskåret fra å gripe inn etter fristens utløp. Næringslovutvalget sier følgende om dette på side 3 i sin rapport:

«Dersom oversittelse av en saksbehandlingsfrist f.eks. innebærer at en søknad anses innvilget, får ikke dette direkte konsekvenser for vedkommende forvaltningsorgan. De skadelidende vil i stedet være f.eks. naboer eller samfunnsmessige verneinteresser. Fristreglenes element av sanksjon mot den som kan bebreides for passivitet, får i en slik sammenheng liten betydning. ... I tillegg kommer at en fastsatt tidsfrist hvor oversittelse innebærer at søknad innvilges, ikke gir søkeren noen garanti mot at innvilgelsen (som må anses som enkeltvedtak) kan bli endret etter klage eller etter forvaltningens eget initiativ. Tvert om kan det hevdes at en innvilgelse basert på at en saksbehandlingsfrist er oversittet, vil kunne føre til økt bruk av klageadgangen med den konsekvens at den samlede saksbehandlingstid i de enkelte saker blir lengre enn uten bruk av tidsfrister».

Departementet er enig i disse innvendingene mot regler om automatisk innvilgelse og lignende som en form for sanksjonoverfor forvaltningen, som også flere høringsinstanser har påpekt. Som nevnt foran, vil automatisk innvilgelse også stå i strid med de forvaltningsrettslige kravene til saklig begrunnelse og likebehandling. På den annen side mener departementet at regler om automatisk innvilgelse av søknad eller om at myndighetene avskjæres fra inngripen etter fristens utløp, mer unntaksvis kan være hensiktsmessige i enkelte spesielle typer saker - ikke som en sanksjon, men som et ledd i en forenkling og effektivisering av saksbehandlingen. På visse områder har man gode erfaringer med slike ordninger, se punkt 3.2.2 foran, og departementet er enig med Den Norske Bankforening i at man med fordel kan vurdere å innføre slike ordninger på flere områder. I de senere år har det også vært en utvikling i den retning i lovgivningen. Det vises bl a til den nye bestemmelsen fra 1995 i plan- og bygningsloven § 95 b om automatisk innvilgelse, og bestemmelser om at statlige inngrep ikke kan skje etter en viss frist, som i lov 23 desember 1994 nr 79 om erverv av næringsvirksomhet § 10, og konkurranseloven 11 juni 1993 nr 65 § 3-11 sjette ledd. Slike særregler om automatisk innvilgelse og lignende bør imidlertid etter departementets syn fortsatt gis i de aktuelle særlover, og ikke ved forskrifter med hjemmel i forvaltningsloven. Det er bare rent unntaksvis at slike regler kan gis uten å komme i strid med sentrale forvaltningsrettslige prinsipper. En generell hjemmel i forvaltningsloven til regler om automatisk innvilgelse ville derfor være både misvisende og prinsipielt uheldig.

6.3.2.2 Automatisk avslag på søknad, eller at saken kan bringes automatisk inn for overordnet organ

To andre mulige rettsvirkninger som nevnes av Næringslovutvalget,er at en søknad anses for avslått eller at saken kan bringes inn for overordnet organ i og med at fristen er oversittet. Departementet skal bemerke at effekten av at en søknad anses for avslått ville være at søkeren får rett til å påklage «avslaget» til overordnet organ, forutsatt at det gjelder klagerett. Disse to alternativene fra Næringslovutvalgets liste over mulige rettsvirkninger er derfor stort sett overlappende og behandles derfor her under ett.

Arbeidsgruppen mener i sin rapport at en regel om automatisk avslag normalt ikke vil være hensiktsmessig. Departementet er enig i dette. Konsekvensen vil for det første bli at saksbehandlingstiden i mange saker blir forlenget, fordi et nytt organ må få saken oversendt og må sette seg inn i den. For det annet kan virkningen bli at det i realiteten ikke vil skje noen to-instansbehandling, fordi videre klage vil være avskåret, jf forvaltningsloven § 28 første ledd annet punktum. For det tredje vil automatisk avslag, på samme måte som automatisk innvilgelse, stå i strid med de forvaltningsrettslige prinsippene om saklig begrunnelse og likebehandling.

Videre vil det ved denne type «avslag» heller ikke være mulig for domstolene å avgjøre saken. Der det ikke foreligger en begrunnelse, hvilket det ikke vil gjøre dersom saken er ansett avslått automatisk, vil det som regel ikke være mulig for domstolene å etterprøve lovligheten av vedtaket. Det vil ikke være noen vurdering fra forvaltningen å bedømme lovligheten av. Domstolen selv vil ha begrenset adgang til å foreta alternative vurderinger. Det er et grunnleggende prinsipp i vår konstitusjon at det i spørsmål der forvaltningens frie skjønn gjelder, ligger utenfor domstolenes rolle å foreta dette skjønnet selv. Domstolenes rolle ville derfor i disse sakene som regel måtte begrense seg til å oppheve «avslaget». Vedkommende ville da være like langt, og måtte eventuelt inngi ny søknad til forvaltningen for å få for eksempel byggetillatelse. Departementet kan derfor ikke se at regler om automatisk avslag på søknad kan føre til annet enn en forlengelse av saksbehandlingstiden.

6.3.2.3 At saken kan bringes automatisk inn for domstolene

Næringslovutvalget nevner at en mulig rettsvirkning i klageomgangen kan være at saken bringes direkte inn for domstolene eller for Sivilombudsmannen. Når det gjelder domstolene, viser departementet til det som sies foran under punkt 6.3.2.2 om at domstolene i de fleste av sakene ikke ville kunne gjøre annet enn å oppheve «vedtaket», slik at vedkommende da ville være like langt. Det er i vår konstitusjon ikke mulig å gjøre domstolene til et slags «klageorgan» for forvaltningen, fordi domstolene ikke kan foreta det, mer eller mindre politiske, hensiktsmessighetsskjønnet som skjer i forvaltningen. Det er bare den rene rettsanvendelsen domstolene overprøver.

Sivilombudsmannen har i høringen av Næringslovutvalgets forslag gitt uttrykk for at det ikke anses aktuelt eller ønskelig med en generell ordning som åpner muligheten for at ombudsmannen foretar realitetsprøving av førsteinstansvedtak. Departementet deler Sivilombudsmannens oppfatning.

6.3.2.4 Erstatningsansvar eller mulkt/gebyr

Erstatning for sendrektig saksbehandling forutsetter etter gjeldende rett at den lange saksbehandlingstiden skyldes at forvaltningen har begått en feil som kan bebreides den. Spørsmålet om å innføre nye regler om erstatning for sendrektig saksbehandling er derfor et spørsmål om å innføre ansvar på objektivt grunnlag, det vil si ansvar uten hensyn til skyld.

Næringslovutvalget foreslår dette som en mulig sanksjon mot forvaltningen, men uten å kommentere dette alternativet nærmere. Arbeidsgruppens konklusjon er at en slik regel ikke bør innføres, blant annet fordi det kan spørres om dette vil være en fornuftig bruk av hardt tiltrengte offentlige midler som kanskje bedre kan bidra til redusert saksbehandlingstid ved å brukes til å styrke forvaltningsapparatet. Videre viser arbeidsgruppen til at kravet om økonomisk tap for erstatning vil skape store vanskeligheter i disse sakene.

Næringslivets Hovedorganisasjon sier i høringen av arbeidsgruppens rapport (se punkt 6.2 over) at regler om erstatning, på grunn av vilkåret om økonomisk tap, vil føre til bevisproblemer, merarbeid og store kostnader for alle de involverte partene i saken, og at man derfor ikke anbefaler erstatning som sanksjon ut over det som allerede følger av de någjeldende regler.

Departementet er enig i innvendingene mot regler om erstatning på objektivt grunnlag som sanksjon mot for lang saksbehandlingstid. Dette vil etter departementets syn ikke være en hensiktsmessig bruk av ressurser.

Departementet er enig med NHO i at innføring av erstatning som en særlig sanksjon utover det som allerede følger av dagens regler, vil føre til bevisproblemer, merarbeid og store kostnader for det offentlige i forbindelse med behandling av krav om erstatning. Erstatning ved fristoversittelse vil for eksempel forutsette at søkeren har lidt et økonomisk tap. Beregningen av slikt tap vil ofte kreve at man setter seg inn i og avdekker kompliserte og usikre årsakssammenhenger, og vil kreve et betydelig skjønn. For eksempel vil økte leieutgifter frem til ferdigbygget bolig, kunne bli oppveiet av sparte finansieringsutgifter på byggelån. I mange saker vil det vise seg at vedkommende ikke har lidt noe tap, i andre saker vil tapet være relativt ubetydelig sett i forhold til det arbeid som må nedlegges for å bringe dette på det rene. Det er etter departementets syn ikke noen naturlig oppgave for saksbehandlere å skulle bruke sin arbeidstid på slike og andre tilsvarende erstatningsrettslige vurderinger. I mange organer vil dette også kreve saksbehandlere med en helt annen ekspertise enn den arbeidet til daglig krever, slik at erstatningssakene kanskje må overlates til et spesialorgan el l for å kunne gis en god nok behandling. Dette vil ikke være en hensiktsmessig bruk av ressurser, og vil ikke medføre kortere saksbehandlingstid. Ressursene bør heller brukes til å styrke forvaltningsapparatet der det er for lang saksbehandlingstid, for å få ned denne.

En annen utilsiktet følge av en erstatningsregel som kan komplisere arbeidet i forvaltningen og derved føre til lengre saksbehandlingstid, vil være at forvaltningen må dokumentere sin saksbehandling på en annen måte enn i dag. Hvis for eksempel søkeren ber om at fristen forlenges fordi søkeren har nye opplysninger som han eller hun ønsker at forvaltningen skal ta med i vurderingen, vil forvaltningen ha behov for at henvendelsen dokumenteres, for eksempel slik at anmodningen må bekreftes skriftlig fra forvaltningens eller søkerens side. Videre, må det dokumenteres hvis arbeidet med saken utsettes på grunn av en annen sak som av en eller annen grunn må prioriteres osv. Innføringen av en fristregel vil med andre ord for mange organer forutsette en mer formell administrasjon av alle opplysninger som kan være av betydning for beregningen av fristene. Dette kan bli en viktig formell oppgave som ytterligere vil bebyrde arbeidssituasjonen og legge beslag på arbeidskraft, og som delvis kan fortrenge det som er forvaltningens egentlige oppgave, nemlig å avgjøre realiteten i sakene.

På grunn av denne type utilsiktede sidevirkninger for saksbehandlingen, mener departementet at sanksjoner som erstatning ol vil ha negativ innvirkning på saksbehandlingstiden, fordi det blir mindre ressurser tilgjengelig til den egentlige saksbehandlingen. Departementet mener derfor at publikum totalt sett vil tape på at det innføres slike særlige rettsvirkninger.

Det er forøvrig også grunn til å frykte, slik også arbeidsgruppen påpeker i sin rapport, at innføring av en erstatningsregel trolig vil gjøre forvaltningen langt mer tilbakeholden med å innføre fristregler. Man kan altså komme i den paradoksale situasjon at innføring av regler om erstatning på objektivt grunnlag kan motvirke innføring av fristregler.

Stortingets justiskomité uttalte i Innst S nr 8 (1994-95) at det i forbindelse med innføring av frister bør vurderes en erstatningsplikt for forvaltningen knyttet til søkerens ekstrakostnader. De innvendingene som er nevnt ovenfor, gjør seg etter departementets syn gjeldende også i forhold til en slik begrenset erstatningsplikt. Det kan ellers være uklart om «ekstra kostnadene» vil være noe mindre enn det tap som parten vil få dekket med en generell erstatningsregel.

Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke bør innføres noen hjemmel til å gi forskrifter som pålegger staten objektivt erstatningsansvar for sen saksbehandling, heller ikke begrenset til søkerens ekstrakostnader. Dersom det anses ønskelig på særlige områder med slike regler, bør dette eventuelt skje ved særlov på det enkelte saksområdet slik at Stortinget kan vurdere de økonomiske sidene og andre konsekvenser for det aktuelle forvaltningsområdet, herunder den fordelingsmessige siden i forhold til andre typer saker og virkningen for saksbehandlingstiden på området totalt sett.

Næringslovutvalgetnevner også mulkt/gebyr som et alternativ, og Næringslivets Hovedorganisasjonstøtter dette forslaget i sin høringsuttalelse som et alternativ til en regel om objektivt ansvar, fordi en da unngår vanskelige bevisproblemene.

Etter departementets syn vil mulkt for staten for sen saksbehandling være prinsipielt uheldig. Det er her tale om å ilegge et statlig eller kommunalt forvaltningsorgan en straffelignende reaksjon på objektivt grunnlag. Dersom mulkten/gebyret skal tilfalle parten, kan det med god grunn hevdes at dette er en lite tjenlig bruk av offentlige midler. Denne type straffelignende reaksjoner bør etter departementets syn ikke benyttes, heller ikke ved særlov.

6.3.2.6 Disiplinære forføyelser overfor vedkommende tjenestemann

Næringslovutvalget nevner også muligheten for disiplinære forføyelser overfor vedkommende tjenestemann som en mulig rettsvirkning, men presiserer at denne type sanksjoner anses å være av mindre praktisk betydning. Departementet er enig i at dette synes å være et lite praktisk alternativ. Det vises også til at straffeloven §§ 324 og 325 vil dekke de graverende tilfellene. Utover dette - og adgangen til reaksjoner med hjemmel i tjenestemannsloven - er det etter departementets syn ikke rimelig med særskilte reaksjoner overfor vedkommende tjenestemann. Noe annet er at lang saksbehandlingstid må være et forhold som tas opp bl a i medarbeidersamtaler med tjenestemannen.