13 Merknader til de enkelte paragrafer

13.1 Til endringene i straffeprosessloven - lovforslaget del I

Til § 100 a

Straffeprosessloven § 216 m om romavlytting foreslås tatt med i oppregningen av bestemmelser som gir rett til oppnevning av offentlig advokat etter § 100 a første ledd. Også hvor det er spørsmål om å anvende romavlytting eller noen av de øvrige tvangsmidlene som er nevnt i bestemmelsens første ledd i forebyggende eller avvergende øyemed, jf. departementets utkast til ny straffeprosessloven § 222 d og ny politiloven § 17 d, skal det oppnevnes offentlig advokat etter § 100 a. Fordi tvangsmidlene det her er spørsmål om, allerede er nevnt i § 100 a første ledd, anses det ikke nødvendig å presisere dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 130 a

Første ledd foreslås endret slik at straffeloven § 147 a (terrorhandlinger) føyes til i oppregningen av saker hvor retten skal kunne tillate anonym vitneførsel. Endringen innebærer at anonyme vitner også vil kunne tillates brukt i politiavhør, jf. straffeprosessloven § 234 a, som viser til § 130 a. Det vises til punkt 10.4 foran. Tegnsettingen omkring forsøksalternativet er endret av språklige grunner og skal samtidig få klarere frem at forsøksalternativet gjelder i forhold til alle de straffebestemmelsene som nevnes foran.

Til § 200 a

Departementet foreslår at første ledd endres slik at ikke lenger enhver overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 skal kunne gi grunnlag for hemmelig ransaking. Dersom lovendringen blir vedtatt, vil slik ransaking bare kunne tillates ved etterforsking av overtredelser av straffeloven kapittel 8 eller 9 som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer, eller dersom det gjelder en forbrytelse mot straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller § 104 annet ledd jf. første ledd annet punktum. Det vises til punkt 10.2 foran.

Til § 202 b

Departementet foreslår å endre første ledd slik at teknisk sporing av kjøretøy, gods eller andre gjenstander, også skal kunne nyttes for å etterforske overtredelser av straffeloven §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90. Bakgrunnen for lovendringen er forklart i punkt 10.2.

Til § 202 c

Departementet går inn for å endre første ledd slik at de mest inngripende formene for teknisk sporing også skal kunne brukes for å etterforske overtredelser av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller § 104 annet ledd jf. første ledd annet punktum. Bakgrunnen for lovendringen er forklart i punkt 10.2.

Til § 210 b

Departementet foreslår at første ledd endres slik at utleveringspålegg med virkning fremover i tid også skal kunne gis for å etterforske overtredelser av straffeloven §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90. Bakgrunnen for lovendringen er forklart i punkt 10.2.

Til § 216 a

Departementet foreslår at første ledd bokstav b endres slik at ikke lenger enhver overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 skal kunne kvalifisere for kommunikasjonsavlytting, se punkt 10.2. Dersom lovendringen blir vedtatt, vil slik avlytting bare kunne tillates ved mistanke om overtredelser av straffeloven kapittel 8 eller 9 som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer, eller dersom det gjelder en forbrytelse mot straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller § 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum.

Bestemmelsens tredje ledd er tilføyd et nytt annet punktum, som gjør det klart at også politiets forsøk på å identifisere kommunikasjonsanlegg skal regnes som kommunikasjonsavlytting dersom identifiseringen ikke kan skje uten at politiet avlytter samtaler eller annen kommunikasjon. Etter gjeldende rett kan retten bare gi tillatelse til avlytting av bestemte kommunikasjonsanlegg, jf. tredje ledd første punktum. I situasjoner hvor politiet ikke har tilgang til telefonnummeret, IMEI-koden eller andre identifiserende kjennetegn ved anlegget som ønskes avlyttet, vil avlytting i praksis være utelukket. Endringen åpner for at politiet, etter å ha innhentet rettens tillatelse, skal kunne iverksette avlytting av ett eller flere uidentifiserte kommunikasjonsanlegg med sikte på identifisering, noe som igjen kan gi grunnlag for en begjæring om avlytting av et bestemt anlegg.

Vilkårene for identifisering ved hjelp av avlytting er i utgangspunktet de samme som for annen kommunikasjonsavlytting, jf. § 216 a første ledd og § 216 c første ledd. En forskjell består likevel i at det ved det ved avlytting med sikte på identifisering gjelder et unntaksfritt krav om særlige grunner, jf. § 216 c nytt tredje ledd.

Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i bestemmelsen, må politiet - så snart de har klart å identifisere den mistenktes telefon - avbryte avlyttingen av andre telefoner.

Som regel kan en telefon eller et annet kommunikasjonsanlegg identifiseres uten avlytting av samtaler. For identifisering som kan skje på denne måten er vilkårene mindre strenge, jf. § 216 b annet ledd bokstav c.

Til § 216 b

Departementet foreslår at første ledd bokstav bendres slik at ikke enhver overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 skal kunne gi grunnlag for kommunikasjonskontroll. Dersom lovendringen blir vedtatt, vil slik kontroll bare kunne tillates i forbindelse med etterforskning av mulige overtredelser av straffeloven kapittel 8 eller 9 som kan straffes med fengsel i 5 år eller mer, eller av mulige forbrytelser mot straffeloven §§ 90, 91 og 91 a, 94 jf. 90.

Også bestemmelsens annet ledd foreslås endret. Det som tidligere var bokstav c foreslås flyttet til bokstav d.

Etter den nye bokstav c skal også identifisering av anlegg som nevnt i bokstav a (telefoner, datamaskiner eller andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke) regnes som kommunikasjonskontroll. Regelen åpner for bruk av peileutstyr eller andre tekniske innretninger som gjør det mulig for politiet å identifisere telefoner og andre kommunikasjonsanlegg. I dag er problemstillingen særlig aktuell i forhold til GSM-sendere, herunder GSM-terminaler, som ofte kan identifiseres ved hjelp av såkalte GSM-identifiseringssystemer. Regelen er imidlertid gitt en teknologinøytral utforming, og hjemler også tiltak med sikte på å identifisere andre kommunikasjonsanlegg.

Utgangspunktet er at vilkårene for å iverksette kommunikasjonskontroll som nevnt i § 216 b annet ledd bokstav c, er de samme som for annen kommunikasjonskontroll, jf. bestemmelsens første ledd og § 216 c første ledd. Ved kommunikasjonskontroll med sikte på identifisering gjelder det imidlertid aldri noe krav om «særlige grunner», jf. departementets utkast til nytt tredje ledd i § 216 c. Fordi formålet nettopp er å bringe anleggets identitet på det rene, kan det heller ikke - som ved annen kommunikasjonskontroll - stilles krav om at kontrollen må rette seg mot et «bestemt» anlegg.

Dersom politiet for å identifisere det aktuelle anlegget er nødt til å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon, gjelder det strengere vilkår, se departementets utkast til nytt annet punktum i § 216 a tredje ledd.

Til § 216 c

Bestemmelsen foreslås tilføyd et nytt tredje ledd, som gjør det klart at kravet om særlige grunner skal gjelde unntaksfritt hvor politiet ber om rettens tillatelse til å forsøke å identifisere et kommunikasjonsanlegg ved å avlytte ett eller flere uidentifiserte anlegg, jf. § 216 a tredje ledd annet punktum.

På den annen side foreslår departementet at det aldri skal kreves særlige grunner for å gi politiet tillatelse til å iverksette tiltak med sikte på identifisering som kan gjennomføres uten at samtaler avlyttes, jf. § 216 b annet ledd bokstav c.

Om bakgrunnen for forslaget, se kapittel 8.

Kommunikasjonsavlytting med sikte på identifisering skiller seg fra avlytting av bestemte telefoner ved at politiet avlytter en eller flere uidentifiserte telefoner i et bestemt område hvor den mistenkte antas å oppholde seg. Ved å overhøre samtaler, sammenligne stemmer mv. vil politiet som regel være i stand til å avgjøre hvilken eller hvilke telefoner som disponeres av den mistenkte.

Normalt ligger det i kravet om særlige grunner at grunnene som taler for avlytting, må gjøre seg gjeldende med særlig tyngde. Det kan for eksempel være at kommunikasjonskontroll er den eneste etterforskningsmetoden som kan antas å gi resultater, eller at politiet ønsker å bruke metoden som ledd i etterforskningen av et særlig alvorlig straffbart forhold. Kravet om særlige grunner kan også ses som uttrykk for et særlig strengt forholdsmessighetsprinsipp, jf. straffeloven § 170 a. Disse utgangspunktene gjelder også når politiet ber om tillatelse til å avlytte med sikte på identifisering. Avlyttingen vil her normalt ta sikte på å legge forholdene til rette for en senere begjæring om avlytting av et bestemt kommunikasjonsanlegg. Det er derfor grunn til å se hen til hvor viktig det er å foreta slik avlytting. Er det grunn til å anta at det vil vise seg vanskelig å oppnå resultater i etterforskingen uten at avlytting finner sted, vil kravet om særlige grunner ofte være tilfredsstilt.

Avlytting med sikte på identifisering er likevel noe annet enn avlytting av et bestemt anlegg. Dette tilsier at kravet om særlige grunner må tilpasses noe. Blant annet vil avlytting med sikte på identifisering sjelden foregå over så lang tid som ordinær kommunikasjonsavlytting. Gjennomgående kan det derfor være grunn til å praktisere kravet om særlige grunner noe mindre strengt enn ved annen avlytting. På den annen side vil avlytting med sikte på identifisering - særlig hvor dette skjer ved såkalt temporær masseavlytting - oftere enn ellers berøre tredjepersoner uten tilknytning til saken som er under etterforskning. Departementet antar at jo flere tredjepersoner som må antas å bli omfattet av kontrollen, jo mer skal til å tillate slik masseavlytting. Kravet til særlige grunner må også praktiseres strengt hvor det er grunn til å tro at kontrollen vil omfatte noen av de gruppene som er nevnt særskilt i § 216 c annet ledd (leger, advokater, prester mv.).

Departementet understreker at kravet om særlige grunner ikke skal praktiseres så strengt at de mistenkte gis anledning til å innrette seg på måter som gjør at de helt kan unndra seg avlytting. Det kan for eksempel ikke være slik at politiet alltid skal være avskåret fra å iverksette avlytting med sikte på identifisering, bare fordi de mistenkte har plassert i et område hvor det oppholder seg mange utenforstående, og kanskje også leger, prester eller advokater.

Til § 216 l

Departementet foreslår at første ledd første punktum endres slik at det ikke lenger kreves skjellig grunn til mistanke, men i stedet rimelig grunn, se punkt 10.6.

Til § 216 m

Bestemmelsen er ny og åpner for at retten ved kjennelse skal kunne gi politiet tillatelse til å foreta romavlytting, se kapittel 7. Bestemmelsen regulerer adgangen til romavlytting i vid forstand, jf. første ledd, som gjør det klart at politiet på bestemte vilkår kan gis tillatelse til annen hemmelig avlytting enn kommunikasjonsavlytting ved tekniske midler (romavlytting). Alle former for hemmelig avlytting som involverer bruk av tekniske hjelpemidler, og som faller utenfor definisjonen av kommunikasjonsavlytting i straffeprosessloven § 216 a tredje ledd, er å anse som romavlytting i bestemmelsens forstand (se punkt 7.2). Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for opptak av bilder.

Det er uten betydning om avlyttingsutstyret plasseres i et lukket rom eller på et offentlig sted. Romavlytting kan også skje ved bruk av retningsmikrofoner eller annet utstyr som gjør det mulig å plassere avlyttingsutstyret på et annet sted enn samtalen finner sted. Opptak av samtaler regnes som avlytting i bestemmelsens forstand.

Paragraf 216 m regulerer bare politiets adgang til å foreta hemmelig avlytting. Om situasjonen der politiet selv deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene, se § 216 l (som også foreslås endret). Bestemmelsen regulerer heller ikke adgangen til å iverksette fjernsynsovervåkning eller annen overvåkning ved hjelp av optisk utstyr. Paragraf 202 a åpner imidlertid for å foreta slik overvåkning på offentlig sted.

Kompetansen til å gi tillatelse til romavlytting foreslås lagt til retten. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskingen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten likevel tre i stedet for rettens kjennelse (se nedenfor om henvisningen i sjette ledd til straffeprosessloven § 216 d).

Tillatelse til romavlytting kan bare gis når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at noen har begått eller forsøkt å begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a til c. Begrepet skjellig grunn har samme innhold her som når det er brukt andre steder i straffeprosessloven, se for eksempel §§ 171 (om pågripelse) og 216 a (om kommunikasjonsavlytting). I dette ligger at det kreves objektive holdepunkter (bevis) for mistanken, samt at det må være mer sannsynlig at siktede har begått den handling saken gjelder, enn at vedkommende ikke har det, jf. Rt. 1993 side 1302.

Etter første ledd bokstav a kan romavlytting iverksettes når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av straffeloven § 147 a første eller annet ledd (terrorhandlinger).

Første ledd bokstav b åpner for at retten kan tillate romavlytting i forbindelse med etterforsking av handlinger eller forsøk på handlinger som rammes av straffeloven §§ 233 (drap), 268 annet ledd jf. 267 (grovt ran) eller 162 tredje ledd (særlig grov narkotikaforbrytelse). Etter dette alternativet gjelder det imidlertid et tilleggsvilkår om at det også må være skjellig grunn til mistanke om at handlingen er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 60 a.

Etter første ledd bokstav c utvides adgangen til å romavlytte ved skjellig grunn til mistanke om drap (straffeloven § 233), til også å gjelde hvor det er skjellig grunn til mistanke om at drapet er utført som ledd i motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven § 132 a. I praksis vil det trolig sjelden være aktuelt å bruke dette alternativet, uten at det også foreligger en tilsvarende godt fundert mistanke om at drapet er begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det er grunn til å mistenke noen for å ha drept eller å ha forsøkt å drepe for eksempel et vitne, uten at den mistenkte har noen tilknytning til en organisert kriminell gruppe.

Annet ledd gjør det klart at romavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. Regelen er den samme ved kommunikasjonsavlytting (se § 216 a annet ledd) og skal forstås på samme måte.

Etter tredje ledd skal tillatelse til romavlytting bare kunne gis dersom det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Disse vilkårene skal forstås på samme måte som de tilsvarende vilkårene i § 216 c første ledd om kommunikasjonskontroll. Forslaget til ny § 222 d om bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet, inneholder også lignende vilkår. Det sentrale er at romavlytting bare skal kunne tillates dersom det må antas at avlyttingen vil gi et vesentlig bidrag til oppklaring av saken som er under etterforsking, og bare når det må antas at mindre inngripende etterforskningsmetoder vil komme til kort. Se i denne retning Ot.prp. nr. 10 (1976-77) om forståelsen av de tilsvarende vilkårene i telefonkontrolloven av 1976.

Vilkårene i tredje ledd suppleres av det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet som gjelder for all bruk av tvangsmidler. Det følger av § 170 a at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og ikke når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. I kraft av forholdsmessighetsprinsippet kan retten også oppstille vilkår for tillatelsen. Retten kan velge å la tillatelsen gjelde for kortere tid eller for mer begrensede områder enn det politiet ber om.

Romavlytting vil av mange bli oppfattet som et betydelig inngrep i den personlige sfære, særlig hvor avlyttingen omfatter private hjem og finner sted over noe tid. Isolert sett tilsier dette at forholdsmessighetsprinsippet ofte må praktiseres strengt. På den annen side er det grunn til å fremheve at romavlytting bare er aktuelt i saker hvor det foreligger skjellig grunn til mistanke om svært alvorlige straffbare handlinger. Utover dette er det vanskelig å oppstille klare generelle utgangspunkter for forholdsmessighetsvurderingen, som nødvendigvis må bli sterkt preget av omstendighetene i den enkelte sak.

Etter fjerde ledd første punktum skal tillatelse bare kunne gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Selv om dette ikke er gjort til et vilkår etter bestemmelsen, vil det vanlige trolig være å knytte en tillatelse til romavlytting til et bestemt sted. Tillatelsen kan for eksempel gjelde avlytting i en bestemt periode av en leilighet eller et hus som disponeres av den mistenkte. Hvor tillatelsen gjelder et bestemt sted, må retten i sin kjennelse angi presist hvilke områder avlyttingstillatelsen er ment å gjelde for.

Noen ganger kan det være ønskelig å avlytte samtaler som den mistenkte må antas å ville ha med andre, uten at politiet vet nøyaktig hvor disse samtalene vil finne sted. Blant annet i narkotikasaker er det ikke upraktisk at de mistenkte endrer avtalt møtested flere ganger, og gjerne helt frem til møtet finner sted. Retten må i slike tilfeller kunne gi en mer generell tillatelse til avlytting av steder hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Hvor avlyttingsstedet ikke er bestemt angitt i kjennelsen, og det grunn til å tro at avlyttingen vil omfatte steder som nevnt i fjerde ledd annet og tredje punktum, kan tillatelse likevel bare gis når særlige grunner tilsier det.

Det er ikke noe i veien for at retten gir avlyttingstillatelsen en snevrere utforming enn politiet ber om. Tillatelsen kan for eksempel begrenses til å gjelde bestemte rom i en bygning.

Dersom politiet ønsker å avlytte et sted som ikke er offentlig, men som er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse bare gis når det foreligger særlige grunner, jf. fjerde ledd annet punktum.

I vurderingen av hvilke steder som er offentlige, skal det legges til grunn samme forståelse av «offentlig sted» som i personopplysningsloven § 40, jf. også straffeprosessloven § 202 a og straffeloven § 7 nr. 1, mens formuleringen «tilgjengelig for et større antall personer» skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 216 c annet ledd første punktum. De fleste steder som er tilgjengelige for et større antall personer, er også offentlige. Kravet om særlige grunner aktualiseres derfor bare hvor det er spørsmål om å avlytte steder som det ikke uten videre er naturlig å betegne som offentlige, men hvor det likevel kan være vanskelig å gjennomføre avlyttingen uten at også samtaler mellom utenforstående fanges opp, som for eksempel hvor det er spørsmål om å avlytte rom på en skole eller i et asylmottak.

Fjerde ledd tredje punktum oppstiller et krav om særlige grunner også ved avlytting av sted hvor en advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. En tilsvarende regel er nedfelt i straffeprosessloven § 216 c annet ledd annet punktum, for så vidt gjelder kommunikasjonskontroll.

Dersom det er et lukket rom som skal avlyttes, må politiet ofte bryte seg inn for å plassere utstyr som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen. Det følger av femte ledd at en tillatelse til romavlytting også gir politiet rett til å foreta innbrudd for å plassere eller fjerne slikt utstyr, med mindre retten har bestemt noe annet. Kravet om at utstyret må være nødvendig for å gjennomføre avlyttingen, innebærer at retten ikke bør gi tillatelse til innbrudd når politiet vil kunne gjennomføre avlyttingen på en tilfredsstillende måte ved hjelp av tilgjengelig teknisk utstyr som kan brukes uten at man trenger å bryte seg inn noe sted.

Sjette ledd bestemmer at §§ 216 d til 216 k i utgangspunktet gjelder tilsvarende i saker om romavlytting. Fra regelen i § 216 f er det likevel gjort et unntak, slik at retten ikke kan gi tillatelse til romavlytting for mer enn to uker av gangen.

For øvrig er det grunn til å fremheve § 216 d første ledd, som gjør det klart at ordre fra påtalemyndigheten kan tre istedenfor kjennelse av retten dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide. Når politiet treffer avgjørelse eller ber om rettens samtykke til kommunikasjonskontroll, er det politimesteren eller visepolitimesteren som avgjør spørsmålet, jf. § 216 d annet ledd. Dette gjelder også hvor begjæringen gjelder romavlytting. Når Politiets sikkerhetstjeneste (PST) treffer avgjørelse eller ber om samtykke til romavlytting, ligger avgjørelsesmyndigheten hos sjefen eller den assisterende sjefen for PST.

Til § 222 d:

Bestemmelsen er ny og åpner for at politiet kan gis tillatelse til å anvende tvangsmidler for å innhente informasjon med sikte på å avverge bestemte former for organisert og annen alvorlig kriminalitet.

Tillatelse til å nytte tvangsmidler etter § 222 d skal normalt gis av retten, som treffer sin avgjørelse ved kjennelse, jf. forslaget til første ledd. På bestemte vilkår kan ordre fra påtalemyndigheten likevel tre i stedet for kjennelse fra retten (se om fjerde ledd nedenfor).

Retten kan bare gi tillatelse til bruk av tvangsmidler med hjemmel i § 222 d der bruken vil skje som ledd i etterforskning. For en nærmere redegjørelse for vilkårene for å iverksette etterforsking, samt for den nærmere avgrensningen av etterforskingsbegrepet, se kapittel 4 og særlig punkt 4.5. Det sentrale er at tvangsmidler bare kan brukes med hjemmel i § 222 d når det er «rimelig grunn til å undersøke» om det foreligger en straffbar handling, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kan hjemle en begjæring om bruk av tvangsmidler i både første og annet ledd, i den grad de aktuelle forbrytelsestypene hører under tjenestens ansvarsområde, jf. politiloven § 17 b, og foreslås gitt en viss adgang til å anvende tvangsmidler også utenfor en igangsatt etterforskning. Dette må imidlertid skje med hjemmel i forslaget til politiloven § 17 d.

Første ledd gjør det klart at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b kan tillates brukt når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffebestemmelsene nevnt i første ledd bokstav a til c.

Uttrykket «grunn til å tro» skal i utgangspunktet forstås på samme måte som når det brukes i straffeprosessloven §§ 222 a og 222 c, jf. også den nye bestemmelsen om kontaktforbud (§ 57) i departementets utkast til ny straffelov, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven). Uttrykket er beslektet med «grunn til å frykte», som brukes i straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1 (som hjemler pågripelse ved fare for unndragelse).

En konklusjon om at det er «grunn til å tro» at noen vil begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a til c, må være forankret i objektive holdepunkter. Det kan dreie seg om vitneforklaringer, dokumenter eller andre bevis som indikerer at noen har slike planer. Utover dette må det foreligge en viss grad av sannsynlighet for at en handling som nevnt vil bli begått. Noe krav om sannsynlighetsovervekt gjelder likevel ikke. I Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) heter det - om det tilsvarende uttrykket i § 222 a - at «noe i det konkrete saksforholdet må gi grunn til å tro at den forbudet skal rette seg mot, ellers vil begå en av de aktuelle handlingene; en teoretisk risiko er ikke nok» (se side 44). I dette ligger det en presisering av beviskravet, sett i forhold til tidligere høyesterettspraksis, se Rt. 2004 side 988.

Om den tvangsmiddelbruken vil rette seg mot, tidligere har begått handlinger av samme eller lignende art som den handlingen som søkes avverget, antar departementet at dette ofte vil stå sentralt i sannsynlighetsvurderingen.

Handlingene som kan søkes avverget med hjemmel i § 222 d er oppregnet i første ledd bokstav a til c. Det avgjørende er om det er grunn til å tro at noen «kommer til å begå» en slik handling. Om vedkommende ikke kan straffes, for eksempel på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 og 46, er uten betydning. Det er tilstrekkelig om det er grunn til å tro at vedkommende vil begå en handling som objektivt sett omfattes av gjerningsbeskrivelsen i en av bestemmelsene. Dersom det først er grunn til å tro at noen vil begå en slik handling, er det derfor uten betydning om vedkommende er mindreårig eller strafferettslig utilregnelig av andre årsaker. Tillatelse til bruk av tvangsmidler kan også gis selv om den etterforskningen retter seg mot, har strafferettslig immunitet.

Med hjemmel i § 222 d kan retten gi politiet tillatelse til å foreta ransaking som nevnt i kapittel 15. Det er ikke, som i politiloven § 17 d, gjort unntak for ransaking av private hjem. Tillatelsen kan også gjelde skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing (kapittel 15 a), beslag og utleveringspålegg (kapittel 16), kommunikasjonskontroll (kapittel 16 a) og annen avlytting av samtaler ved tekniske midler (kapittel 16 b).

Første ledd bokstav a gjør det klart at retten kan gi tillatelse til bruk av tvangsmidler hvor det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven § 147 a første eller annet ledd (terrorhandlinger). Det kan ikke gis tillatelse til å bruke tvangsmidler for å avverge forbund (avtale) om å begå en terrorhandling, jf. straffeloven § 147 a tredje ledd. Det stiller seg likevel annerledes for PST, se annet ledd.

Etter første ledd bokstav b kan tvangsmidler også tillates brukt hvor det er grunn til å tro at noen kommer til å begå et forsettlig eller overlagt drap (straffeloven § 233), et grovt ran (§ 268 annet ledd jf. § 267) eller en særlig grov narkotikaforbrytelse (§ 162 tredje ledd). Hvor det er slike forbrytelser som søkes avverget, må det imidlertid også være grunn til å tro at forbrytelsen kommer til å bli begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 60 a.

Bokstav c utvider adgangen til å anvende tvangsmidler for å avverge overtredelser av straffeloven § 233, til også å gjelde hvor det er grunn til å tro at et drap kommer til å bli begått som ledd i motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven § 132 a. Dette alternativet kan anvendes for eksempel hvor politiet har opplysninger som tilsier at fornærmede eller andre vitner kan komme til å bli drept i forkant av en straffesak.

Annet ledd utvider adgangen til å anvende tvangsmidler for å avverge straffbare handlinger, men retter seg utelukkende mot Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Etter annet ledd kan PST gis tillatelse til å anvende tvangsmidler når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå nærmere bestemte straffbare handlinger, se kapittel 9. For en redegjørelse for begrunnelsen for at PST skal kunne bruke tvangsmidler for å søke å avverge flere forbrytelser enn politiet for øvrig, vises det til punkt 9.4 foran.

Bokstav a viser til utvalgte bestemmelser i straffeloven kapittel 8, kapittel 9, de groveste overtredelsene av straffeloven § 104 a, forbund om begå terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a tredje ledd, terrorfinansiering, jf. straffeloven § 147 b, og spredning av masseødeleggelsesvåpen, jf. straffeloven §§ 152 a og 153 a.

Bokstav b henviser til eksportkontrolloven § 5, som setter straff for ulike overtredelser av loven, jf. § 17 b første ledd nr. 4. Forsettlige overtredelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil 5 år eller begge deler.

Bokstav c henviser til nærmere bestemte grove straffbare handlinger som begås med sabotasjehensikt. Begrepet sabotasje skal forstås på samme måte som i politiloven § 17 b første ledd nr. 5 første alternativ og i sikkerhetsloven § 3 nr. 4, slik at det kun omfatter handlinger som utføres av eller for en fremmed stat, organisasjon eller gruppering. En mer inngående forklaring av sabotasjebegrepet er gitt i NOU 1998: 4 side 89, jf. også foran i kapittel 9.

Bokstav d skal forstås på samme måten som forslaget til ny § 17 d annet ledd bokstav c i politiloven, se merknadene til denne bestemmelsen.

Tredje leddførste punktum gjør det klart at tillatelse til bruk av tvangsmidler etter § 222 d bare kan gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger som vil være av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen, og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Kjernen i disse vurderingstemaene - som til en viss grad glir inn i hverandre - er at tvangsmidler bare skal kunne anvendes hvor det er en viss sannsynlighet at tvangsmiddelbruken vil gi opplysninger som kan bidra til å avverge en handling som nevnt i annet ledd, og bare hvor det må antas at mindre inngripende etterforskningsmetoder vil komme til kort. Tilsvarende vilkår - som utvalget omtaler som indikasjonskrav og subsidiaritetskrav - finnes blant annet i straffeprosessloven § 216 c om kommunikasjonskontroll. Vurderingstemaet etter § 222 d tredje ledd første punktum blir likevel et noe annet enn etter § 216 c første ledd, fordi § 222 d fokuserer på avverging, mens § 216 c hjemler bruk av tvangsmidler med sikte på oppklaring.

Ordene «avverge» og «avverging» i tredje ledd første punktum er brukt for å markere at tvangsmiddelbruken må skje som ledd i etterforsking og at handlingen som fryktes begått, ikke må ligge for langt frem i tid. Hvor det er spørsmål om å anvende tvangsmidler utenfor etterforsking, og for å forhindre straffbare handlinger som ligger lenger frem i tid, bruker departementet ordene «forebygge» og «forebygging». Etter departementets forslag er det bare Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som skal kunne gis tillatelse til bruk av tvangsmidler som ledd i forebygging, se utkastet til ny § 17 d i politiloven.

Tillatelse til bruk av tvangsmidler etter § 222 d skal ikke kunne gis dersom det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a. Det forutsettes at domstolene foretar en reell og grundig forholdsmessighetsvurdering i hver enkelt sak. Foruten de momentene som er særskilt fremhevet i tredje ledd første punktum, vil blant annet sannsynligheten for at en straffbar handling kommer til å bli begått, være et sentralt moment i denne vurderingen.

Dersom det er grunn til å frykte at noen kommer til å begå en svært alvorlig straffbar handling, som for eksempel en terrorhandling, skal det mer til enn ellers for å konkludere med at inngrepet er uforholdsmessig.

Enkelte tvangsmidler er mer inngripende enn andre. Tillatelse til å anvende tvangsmidler som nevnt i § 200 a (ransaking uten underretning), § 202 c (visse former for teknisk sporing), § 216 a (kommunikasjonsavlytting, herunder med sikte på å identifisere kommunikasjonsanlegg) og 216 m (romavlytting) skal derfor bare kunne gis når særlige grunner tilsier det, jf. forslaget til tredje ledd annet punktum.

Tredje ledd tredje punktum begrenser adgangen til å gi PST tillatelse til å bruke romavlytting i avvergende øyemed. Slik tillatelse kan bare gis for å avverge ulovlig etterretningsvirksomhet (straffeloven §§ 90, 91 og 91 a), terrorhandlinger (straffeloven § 147 a) og spredning av masseødeleggelsesvåpen (straffeloven §§ 152 a og 153 a).

I fjerde ledd åpnes det for å gjøre unntak fra hovedregelen om at det er retten som gir tillatelse til bruk av tvangsmidler etter § 222 d. Dersom det ved opphold er stor fare for at en handling som nevnt i første eller annet ledd ikke vil kunne avverges, kan ordre fra påtalemyndigheten, tre i stedet for rettens kjennelse, jf. bestemmelsens første punktum. Unntaket er ment å fange opp behovet for umiddelbart å komme i gang med telefonavlytting eller lignende hvor politiet har opplysninger om at en alvorlig straffbar handling er nært forestående. Ifølge forslaget til annet punktum skal påtalemyndighetens beslutning snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Påtalemyndighetens beslutning skal så vidt mulig være skriftlig, jf. forslaget til tredje punktum. I den grad det er mulig, skal beslutningen inneholde opplysninger om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. Dersom påtamyndigheten treffer muntlig beslutning om bruk av tvangsmidler, skal beslutningen snarest mulig nedtegnes, jf. forslaget til fjerde punktum.

Reglene i § 216 d første ledd tredje til femte punktum og annet ledd gjelder tilsvarende hvor påtalemyndigheten har gitt ordre om bruk av tvangsmidler etter § 222 d, jf. bestemmelsens fjerde ledd femte punktum.Dette innebærer at fristen på 24 timer, hvor den ender på et tidspunkt utenom rettens ordinære kontortid, forlenges til retten åpner igjen. Videre betyr det at påtalemyndigheten, når den oversender saken til retten, må opplyse om grunnen til at beslutning ble truffet etter fjerde ledd første punktum. Rettens syn på om vilkårene for å treffe slik beslutning var oppfylt, skal fremgå av rettsboken. Henvisningen til § 216 d annet ledd gjør det klart at det normalt er politimesteren eller visepolitimesteren som treffer avgjørelse om eller ber om rettens samtykke til bruk av tvangsmidler etter § 222 d. Saker som hører under PST, ligger kompetansen hos sjefen eller den assisterende sjefen for PST. Utover dette gjelder det enkelte særregler, se § 216 d annet ledd annet og tredje punktum.

Femte ledd gjør det klart at bestemmelsene i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b gjelder tilsvarende så langt de passer. Med dette siktes det særlig til saksbehandlingsregler som det er naturlig å gi anvendelse også hvor tvangsmidler anvendes for å avverge straffbare handlinger. Bestemmelsene i de nevnte kapitlene som oppstiller vilkår for bruk av tvangsmidler, erstattes av vilkårene i § 222 d første til tredje ledd.

For så vidt gjelder spørsmål om taushetsplikt og bruk av overskuddsinformasjon, oppstilles det i femte ledd annet punktum en særregel om at § 216 i gjelder i alle saker hvor tvangsmidler tillates anvendt etter § 222 d, og ikke bare i saker som gjelder bruk av kommunikasjonskontroll eller romavlytting. Av dette følger at alle involverte plikter bevare taushet om at det er begjært eller besluttet bruk av tvangsmidler etter § 222 d. Taushetsplikten omfatter også opplysninger som fremkommer ved tvangsmiddelbruken.

Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysningene brukes i de tilfellene som er oppregnet i § 216 i første ledd bokstav a til e. Dette innebærer blant annet at slike opplysninger kan brukes som ledd i etterforskingen av et straffbart forhold (§ 216 i første ledd bokstav a), for å forebygge at noen uskyldig blir straffet (bokstav c) og for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff (bokstav d).

Henvisningen til § 216 i første ledd bokstav b skal forstås slik at opplysninger som er fremkommet ved bruk av et bestemt tvangsmiddel, bare kan brukes som bevis for et straffbart forhold som kunne ha begrunnet bruk av det samme tvangsmidlet etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven fjerde del. Opplysninger som er fremkommet ved romavlytting, kan således bare brukes som bevis i straffesaker som nevnt i § 216 m første ledd bokstav a til c.

Unntaksbestemmelsen i § 216 i første ledd bokstav e får bare betydning ved avvergende bruk av kommunikasjonskontroll og romavlytting, etter som det bare er bruken av disse tvangsmidlene som kontrolleres av kontrollutvalget.

Til § 226

Bestemmelsens første ledd foreslås tilføyd en ny bokstav c, som presiserer at et av flere gyldige formål med etterforskingen kan være å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avverge eller stanse straffbare handlinger. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 4.5.2.

Endringen er ikke ment å virke inn på forståelsen av § 224, som inneholder bestemmelser om når etterforsking kan iverksettes.

13.2 Til endringene i politiloven - lovforslaget del II

Til nytt kapittel III A

Departementet går inn for at det føyes til et nytt kapittel III A i politiloven med nærmere regler om PSTs adgang til å bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed. Utkastet til § 17 d oppstiller nærmere vilkår for når det kan gis tillatelse til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. Utkastet til § 17 e inneholder saksbehandlingsregler, mens utkastet til § 17 f gir nærmere regler om taushetsplikt og bruk av opplysninger som er innhentet ved forebyggende bruk av tvangsmidler.

Til § 17 d

Utkastet til første ledd regner innledningsvis opp hvilke tvangsmidler som retten ved kjennelse skal kunne gi PST tillatelse til å nytte i sin forebyggende virksomhet, jf. henvisningene til de aktuelle tvangsmidlene slik de er regulert i straffeprosessloven. Begrunnelsen for utvalget av tvangsmidler er grunngitt i kapittel 9 foran, se særlig punkt 9.4.

Et første vilkår for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed følger av formuleringen «for å undersøke». Kravet til formålsbestemthet setter begrensninger for hvilke grunner som kan begrunne bruk av tvangsmidler, ved at formålet må være å undersøke om noen forbereder en nærmere bestemt straffbar handling. Dette innebærer at inngrepet må være saklig begrunnet i PSTs forebyggende oppgave slik denne er nedfelt i politiloven § 17 b. Vilkåret forbyr PST å anvende tvangsmidler for å innhente opplysninger som ikke har relevans for den forebyggende virksomheten. Det kan for eksempel ikke gis tillatelse til å bruke tvangsmidler etter bestemmelsen her dersom formålet er å innhente informasjon som utelukkende eller hovedsakelig skal nyttes som ledd i etterforskning. Hvis det er tilfellet, må det fremmes en begjæring etter reglene i straffeprosessloven fjerde del. Den snevre adgangen til å nytte opplysninger som er innhentet med hjemmel i bestemmelsen her som bevis i en straffesak, jf. forslaget til § 17 f, tilsier at PST på et tidlig tidspunkt bør vurdere hvilket «spor» som bør velges, og hvilket hjemmelsgrunnlag en begjæring om bruk av tvangsmidler bør forankres i.

Det følger av lovens system at tvangsmidler kan brukes selv om ingen har gjort noe straffbart, enten dette skyldes at den nedre grensen for straffansvar ikke er passert, eller noen av de øvrige straffvilkårene ikke er oppfylt - for eksempel fordi den mulige fremtidige gjerningspersonen ikke har utvist tilstrekkelig skyld, eller fordi straffansvar er utelukket av andre grunner.

Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i lovteksten, legger departementet til grunn at en begjæring om bruk av tvangsmidler kun skal kunne fremmes etter beslutning av sjefen eller den assisterende sjefen for PST. Dette vil sikre kontroll med virkemiddelbruken.

Retten skal etter forslaget ikke kunne tillate bruk av tvangsmidler for å forebygge ethvert straffbart forhold som PST er gitt i oppgave å forebygge i medhold av politiloven § 17 b første ledd. Forebyggende bruk av tvangsmidler kan bare tillates for å forhindre noen få straffbare handlinger der forebyggingsaspektet gjør seg særlig gjeldende, jf. bokstav a til c. Begrunnelsen for utvalget av straffbare forhold som skal kunne forebygges på denne måten, er gitt i kapittel 9.

I bokstav a er det vist til handlinger som rammes av straffeloven § 147 a (terrorhandlinger), og da også tredje ledd, som setter straff for inngåelse av forbund (avtale) om å begå terrorhandlinger. Som det går frem av drøftelsen i kapittel 9, er behovet for å forhindre terrorhandlinger så stort at det ikke kan løses alene med avvergende bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking. Å oppstille som vilkår at det må være grunn til å tro at noen kommer til å begå en terrorhandling, jf. forslaget til straffeprosessloven § 222 d, vil kunne føre til at PST kommer inn på et for sent stadium i et hendelsesforløp som kan lede frem til en straffbar handling. Det samme gjelder for ulovlig etterretningsvirksomhet (straffeloven §§ 90, 91 og 91 a), jf. bokstav b, og for alvorlige voldshandlinger eller trusler som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende statsorganer i andre stater, jf. bokstav c. Det siste alternativet omfatter blant annet ambassadører.

Utkastet til annet ledd første punktum oppstiller tre grunnvilkår for at det skal kunne tillates bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. For det første må det antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen. Det andre vilkåret er at det må antas at forebygging ellers i vesentlig grad ville blitt vanskeliggjort. Vilkårene skal forstås på samme måte som de tilsvarende vilkårene i utkastet til straffeprosessloven § 222 d, se merknadene til denne bestemmelsen. Det tredje vilkåret slår fast at inngrepet ikke kan tillates dersom det fremstår som uforholdsmessig, og skal forstås på samme måte som straffeprosessloven § 170 a. Jo mer inngripende tvangsmidlet er, jo lettere vil bruken av det være uforholdsmessig.

Utkastet til annet ledd annet punktum oppstiller et tilleggsvilkår for bruk av de mest inngripende tvangsmidlene - hemmelig ransaking (straffeprosessloven § 200 a), den mest inngripende formen for teknisk sporing (straffeprosessloven § 202 c), kommunikasjonsavlytting (straffeprosessloven § 216 a) og romavlytting (straffeprosessloven § 216 m). Det oppstilles her et skjerpet forholdsmessighetskrav ved at særlige grunner må tilsi bruk av disse tvangsmidlene. Uttrykket skal forstås på samme måte som i forslaget til straffeprosessloven § 222 d, se merknadene til denne bestemmelsen. Utkastet til annet ledd tredje punktum utelukker at det kan gis tillatelse til å ransake noens private hjem i forebyggende øyemed, jf. Grunnloven § 102 og Høyesteretts dom gjengitt i Rt. 2004 side 1723. Slik ransaking kan bare skje som ledd i etterforskning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 15, jf. også forslaget til ny § 222 d.

Utkastet til tredje ledd første punktum gir sjefen og den assisterende sjefen for PST en meget snever adgang til å gi en ordre som i inntil 24 timer kan tre i stedet for tillatelse fra retten etter første ledd. Vilkåret er at det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge en straffbar handling som nevnt i første ledd vil gå tapt. Ledelsen for PST kan under ingen omstendighet gi tillatelse til forebyggende bruk av romavlytting, jf. forslaget til ny § 216 m i straffeprosessloven. Dette tvangsmiddelet er så inngripende at retten alltid må tillate bruk av det. I tredje ledd annet punktum er det bestemt at ordren snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, skal legges frem for retten til godkjennelse, jf. den tilsvarende regelen i straffeprosessloven § 216 d første ledd annet punktum. Forslaget til tredje ledd tredje punktum bestemmer at ordren så vidt mulig skal være skriftlig, opplyse hva saken gjelder og angi formålet med bruk av tvangsmidler, jf. den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 197 tredje ledd. En muntlig ordre skal snarest mulig nedtegnes, jf. utkastet til tredje ledd fjerde punktum. Dette bidrar til å sikre notoritet og etterprøvbarhet. Forslaget til tredje ledd femte punktum gir straffeprosessloven § 216 d første ledd tredje til femte punktum tilsvarende anvendelse. Det innebærer at dersom fristen for å legge saken frem for retten ender på et tidspunkt utenom rettens ordinære kontortid, forlenges fristen til retten åpner igjen (§ 216 d første ledd tredje punktum). I begjæringen skal PST opplyse om grunnen til at det ble gitt ordre om bruk av tvangsmidler (§ 216 d første ledd fjerde punktum). Rettens syn på om vilkårene etter første jf. annet ledd i utkastet til § 17 d er oppfylt, skal fremgå av rettsboken (§ 216 d første ledd femte punktum).

Forslaget til fjerde ledd gir sjefen og den assisterende sjefen for PST mulighet til å beslutte bruk av den minst inngripende formen for teknisk sporing (straffeprosessloven § 202 b) og samtykkebasert avlytting eller opptak av samtale (straffeprosessloven § 216 l). Ut fra en avveining mellom behovet for domstolskontroll og ønsket om ikke å belaste domstolene unødig, er det etter departementets syn ikke behov for å involvere domstolen i disse sakene. Beslutningen om å bruke slike tvangsmidler vil kunne kontrolleres i ettertid av EOS-utvalget.

Til § 17 e

Utkastet til første ledd første punktum bestemmer at en begjæring om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed kan settes frem for tingretten på det sted der det mest praktisk kan skje, jf. den tilsvarende regelen i for eksempel straffeprosessloven § 216 e første ledd. Departementet antar at de fleste begjæringene vil bli satt frem for Oslo tingrett, men ser ikke grunn til å foreslå at denne domstolen skal være den eneste som kan gi en slik tillatelse.

I forslaget til første ledd annet punktum er det gitt nærmere regler om hvor lang varighet rettens tillatelse kan ha. Utgangspunktet er at tillatelsen skal gis for 4 eller 8 uker. Ettersom det forebyggende arbeidet ofte har et lengre tidsperspektiv enn den tilsvarende bruken av tvangsmidler som ledd i etterforskning, åpnes det likevel for at tillatelse kan gis for inntil 6 måneder dersom særlige grunner tilsier at en fornyet prøving etter 4 eller 8 uker vil være uten betydning. Muligheten til å gi langvarige tillatelser bør nyttes med varsomhet, særlig når det er tale om inngripende tvangsmidler.

Det er et grunnleggende krav at tvangsmidler bare skal nyttes så lenge det er nødvendig. Utkastet til første ledd tredje punktum slår derfor fast at bruken av tvangsmidler skal stanses før utløpet av fristen som retten har satt dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt, eller dersom tvangsmiddelbruken ikke lenger er hensiktsmessig. Situasjonen kan for eksempel være den at det før fristen er løpt ut er skaffet til veie så mange opplysninger at det nå er mulig å forebygge handlingen uten ytterligere bruk av tvangsmidlet, jf. den tilsvarende regelen i straffeprosessloven § 216 f annet ledd.

Forslaget til annet ledd gir regler om saksbehandlingen når det fremmes begjæring om skjult bruk av tvangsmidler, jf. henvisningen i første punktum. Reglene er i hovedsak basert på de tilsvarende reglene for skjult bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking, jf. også henvisningen i annet punktum til straffeprosessloven § 100 a om oppnevning av advokat.

Særtrekkene ved den forebyggende virksomheten vil som regel gjøre det nødvendig å holde opplysninger om bruken av tvangsmidlet og opplysningene som bruken resulterte i, hemmelig for den som ble utsatt for inngrepet. Utkastet til annet ledd tredje punktum bestemmer derfor at vedkommende ikke har krav på innsyn i disse opplysningene. Ledelsen for PST står imidlertid fritt til å gi innsyn dersom det skulle være ønskelig i en sak, og ikke regler om lovbestemt taushetsplikt eller andre regler er til hinder for det.

Utkastet til tredje ledd slår fast at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke gjelder saksbehandlingen som knytter seg til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, se begrunnelsen i punkt 9.4.2.

Fjerde ledd gir Kongen mulighet til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i politiloven kapittel III A. Etter at reglene har virket en stund, kan det ikke utelukkes at det for eksempel er behov for supplerende regler om saksbehandling.

Til § 17 f

Utkastet til første ledd oppstiller regler om taushetsplikt ved bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. Bestemmelsen er basert på straffeprosessloven § 216 i første ledd første og annet punktum, og skal forstås på samme måte.

Annet ledd regulerer unntakene fra taushetsplikten i fem alternativer (bokstav a til e).

Bokstav a åpner for bruk av opplysningene for å forebygge et straffbart forhold som nevnt i politiloven § 17 b første ledd, også forhold som ikke i seg selv kvalifiserer til forebyggende bruk av tvangsmidler.

Etter omstendighetene kan det være behov for å gi opplysningene videre til andre myndigheter, for eksempel utlendingsmyndighetene. Departementet understreker at dette kun kan skje når det er nødvendig for å forebygge handlingene som nevnt i utkastet til § 17 b første ledd, og ikke for å lette andre gjøremål hos mottakeren.

Bokstav b åpner for bruk av opplysningene i etterforskingen av de straffbare forholdene som kvalifiserer for forebyggende bruk av tvangsmidler. Om adgangen til å bruke opplysningene skal benyttes, vil det være opp til påtalemyndigheten å bestemme. For øvrig skal bestemmelsen forstås på samme måte som straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav a.

Utkastet til bokstav c gir adgang til å nytte opplysningene som bevis for en terrorhandling, men ikke i saker om andre straffbare forhold. Dersom det er nødvendig å nytte tvangsmidler for å skaffe til veie bevis i andre saker som PST har ansvaret for å etterforske, må det skje ved bruk av hjemlene i straffeprosessloven.

Bokstav d svarer til straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav c, og skal forstås på samme måte.

Utkastet til bokstav e gir særregler om adgangen til å nytte opplysningene til å forhindre andre straffbare handlinger enn dem PST har ansvaret for å forebygge og etterforske. Situasjonen kan for eksempel være den at man som ledd i forebyggende kommunikasjonskontroll blir klar over at noen forbereder en legemskrenkelse. Opplysningene kan ikke brukes som ledd i alminnelig etterforsking av saken, men det bør være adgang for PST til å kontakte det alminnelige politiet og gi dem mulighet til å forhindre overgrepet. Ofte kan dette gjøres som ledd i den alminnelige ordenstjenesten, for eksempel ved å være synlig tilstede på det tidspunkt og sted overgrepet etter planen skal finne sted. Dersom det er behov for å etterforske saken for å kunne forhindre overgrepet, vil bokstav e gi et begrenset unntak fra bokstav b.

Forslaget til tredje ledd er basert på straffeprosessloven § 216 i annet ledd, og skal forstås på samme måte.

13.3 Til ikrafttredelsesbestemmelsen - lovforslaget del III

Det kan være behov for å utarbeide et rundskriv om bruken reglene og gjennomføre opplæring før lovendringene settes i kraft. Det vil også være nødvendig å vurdere om det er hensiktsmessig å endre påtaleinstruksen og forskriften om kommunikasjonskontroll før ikraftsettelsen av loven. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan etter forslaget bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft fra ulik tid.