3 Litt om forekomsten av samboere i ulike alderssegmenter

3.1 Innledning

Behovet for å gi et lovfestet vern for gjenlevende samboere henger nøye sammen med utviklingen av samboerskap som samlivsform de siste tiårene. Erfaringen har vist at samboerskap har festet seg som en alternativ samlivsform for par som ønsker å leve sammen over tid uten å være gift.

3.2 Statistikkgrunnlaget

Statistisk sentralbyrå utarbeider jevnlig statistikk over familier og husholdninger basert på opplysninger fra Folkeregisteret, GAB-registeret og Enhetsregisteret i Brønnøysund (Befolkningsstatistikk for familier og husholdninger). Inntil 1. januar 2005 omfattet disse statistikkene kun samboerpar med felles barn, mens samboerpar uten barn ble holdt utenfor. Opplysninger om sistnevnte gruppe fra tiden før 1. januar 2005 vil derfor måtte baseres på andre kilder. I 2001 ble det imidlertid gjennomført en folke- og boligtelling som også omfattet samboerpar uten barn (Folke- og boligtellingen 2001). Videre nevnes at det også jevnlig er blitt utarbeidet statistikk over familier basert på omnibusundersøkelser (spørreundersøkelser til et representativt utvalg) som etter hvert også omfattet samboerpar uten barn.

I fremstillingen her er det særlig tatt utgangspunkt i tabellene 11 og 12 i Befolkningsstatistikken for familier og husholdninger 1. januar 2008, samt tabell 25 i Folke- og boligtellingen fra 2001. I tabellene er par uten barn definert som par som enten er barnløse eller har barn over 18 år. Det vil si at «par med barn» har barn i alderen 0 til 18 år. Videre omfatter gifte par også registrerte partnere, og ekteskap omfatter også registrerte partnerskap. 2001-tallene som det refereres til, vil være basert på folke- og boligtellingen, mens 2008-tallene er basert på befolkningsstatistikken for familier og husholdninger. De øvrige tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrås statistikker basert på omnibusundersøkelser.

Ingen av disse undersøkelsene knytter seg til de kriteriene for samboerskap som foreslås i proposisjonen her. Det betyr at den gruppen samboere som vil omfattes av de reglene som drøftes i dette notatet, vil være mindre enn det antallet som fremkommer i det statistiske materialet som omtales i det følgende. Det legges til grunn at tallene likevel vil gi en nyttig bakgrunn for forslagene.

3.3 Forekomsten av samboere generelt

I dag viser det store bildet at forholdet mellom samboerskap og ekteskap som samlivsform er om lag 1 til 4. 1 For hvert samboerskap er det fire ekteskap. I tillegg blir husholdningene mindre og flere er enslige lenger. Grovt sett kan det legges til grunn at samboerskap er den dominerende samlivsformen for personer under 30 år, mens den forholdsmessige forekomsten av samboere synker med stigende aldersklasser. 2

Samboerskapet som samlivsform ble i Norge markert mer populært i overgangen fra 1980- til 1990-tallet og fremover. I 1987 var det 26 767 samboerpar som hadde felles barn. I 1995 var tallet økt til 74 059. Tallene var videre 117 502 3, 107 577 4 og 136 190 5 for henholdsvis 2001, 2005 og 2007. I 2008 var det 140 161 samboerpar med barn. 6

I Befolkningsstatistikk for familier og husholdninger 1. januar 2008, tabell 11 og 12, gis en oversikt over par og personer i par med og uten barn etter samlivsform og antall barn i familien. Oversikten viser at det på dette tidspunktet var 240 389 par som var samboere samtidig som 831 937 par levde i ekteskap. En tilsvarende oversikt ble også utarbeidet i forbindelse med folke- og boligtellingen i 2001. Denne viste til sammenligning at det i 2001 var 204 141 samboerpar og 834 591 ektepar. På grunnlag av denne folke- og boligtellingen skrev Statistisk sentralbyrå en artikkel kalt «Husholdningene blir stadig mindre – men store regionale forskjeller». I denne artikkelen ble funnene i tellingen kommentert på følgende måte:

«Av parene er 80 prosent gift – inkludert registrerte partnere – og 20 prosent samboere. Samboerskap er et relativt nytt fenomen, samtidig som mange bor sammen som samboere før de gifter seg. Derfor finnes det relativt få samboere over 50 år. I alderen 20-29 år er over 60 prosent av alle par samboerpar. For aldersgruppen 30-39 år er 68 prosent av alle par gift.»

3.4 Nærmere om eldre samboere

Befolkningsstatistikken for familier og husholdninger 1. januar 2008, tabell 11 og 12, viser videre at det blir færre samboere sammenlignet med gifte jo høyere man kommer i årsklasse. Det er få eldre samboere. Dette er særlig relevant for utviklingen av regler for arv og uskifte for gjenlevende samboere. Disse reglene vil gjennomgående være mer aktuelle for de godt voksne samboerne enn de unge.

I aldersgruppen 30-44 år var det om lag 116 700 samboerpar (233 458 enkeltpersoner), i aldersgruppen 45-66 år var det om lag 59 600 samboerpar (119 127 enkeltpersoner), i aldersgruppen 67-79 år var det om lag 4 700 samboerpar (9 310 enkeltpersoner), og blant dem som var 80 år og eldre, var det om lag 800 samboerpar (1 671 enkeltpersoner). Til sammenligning var det om lag 33 300 par (66 690 enkeltpersoner) som var 80 år eller eldre, som levde i ekteskap.

Det er ikke grunnlag for noen sikre antakelser om utviklingen av antall samboere. Tallene kan imidlertid muligens tyde på at veksten i andelen samboerskap er i ferd med å flate ut. Men samtidig er det grunn til å anta at antallet eldre samboere vil øke etter som de aldersgruppene som etablerte samboerskap på 1980- og 1990-tallet, blir eldre. Departementet er ikke kjent med tall som kan si noe sikkert om utviklingen i disse gruppene, annet enn at man må vente både at en andel av de eksisterende samboerskapene oppløses, og at nye samboerskap etableres i mer moden alder, samt at enkelte av samboerskapene går over til å bli ekteskap.

(Tabell 11 og 12 i Befolkningsstatistikk for familier og husholdninger 1. januar 2008 (aldersfordeling for personer i par) viser enkeltpersoner som lever i ekteskap eller samboerskap og ikke par. Dette er naturlig siden personene i et parforhold ikke nødvendigvis tilhører samme aldersgruppe. Antallet par angitt ovenfor er avrundete tall basert på halvparten av individtallet. Dette gir ikke en helt korrekt angivelse av antall par i hver aldersgruppe, men det antas at feilmarginen ikke vil ha praktisk betydning for de rettspolitiske vurderingene i proposisjonen her. Tallene i parentes viser det eksakte antallet enkeltpersoner.)