3 Alminnelige merknader

3.1 Vederlagskrav etter utleiedirektivet artikkel 4

3.1.1 Gjeldende norsk rett

Det følger av åndsverkloven § 2 at opphavsmannen har enerett til å råde over sitt åndsverk ved å fremstille eksemplar og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, bl a gjennom utleie. Denne retten kan opphavsmannen helt eller delvis overdra, jf åndsverkloven § 39. Delvis overdragelse vil f eks være samtykke til en spesiell bruk uten at det innebærer noen overføring av eneretten. Det vil være avtalen som er avgjørende for hvilke rettigheter som er overdratt. De alminnelige fortolkningsregler kommer til anvendelse også for avtaler om overdragelse av opphavsrett.

I henhold til åndsverkloven § 19 kan eksemplar av et verk som er solgt med opphavsmannens samtykke, selges videre, men ikke leies ut. Opphavsmannen vil således sitte med utleieretten til de solgte eksemplar med mindre denne retten er overdratt til andre.

Det er i åndsverkloven § 39f en egen bestemmelse om avtaler om innspilling av filmverk. Bestemmelsen inneholder bl a en presumsjonsregel om at en avtale om rett til innspilling av et verk for film også inkluderer retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten med mindre annet følger av avtalen. Presumsjonsregelen gir følgelig også erververen rett til å leie ut filmen.

Det følger av åndsverkloven § 42 med henvisninger at en utøvende kunstner har enerett til å gjøre sine fremføringer tilgjengelig for allmennheten og at denne retten kan overdras etter reglene i § 39. I § 42 fjerde ledd er det fastsatt egen presumsjonsregel om at en avtale om filminnspilling av en utøvende kunstners fremføring, også omfatter retten til å leie ut eksemplar av filmen.

I likhet med det som gjelder for opphavsmenn, beholder også utøvende kunstnere utleieretten til solgte eksemplar, jf § 42 tredje ledd.

De nevnte presumsjonsregler har sin begrunnelse i at det i filmverk normalt er svært mange rettighetshavere og at praktiske hensyn av den grunn gjør det hensiktsmessig å samle rettighetene på færrest mulig hender. Tilsvarende regler finnes ikke når det gjelder lydopptak av verk og fremføringer.

Det er i norsk rett i dag ingen regel som sikrer opphavsmenn og utøvende kunstnere særskilt vederlag for utleie av film og lydopptak med deres verk og prestasjoner slik som foreskrevet i utleiedirektivet. Det er således overlatt til den enkelte selv å sikre dette ved avtaleinngåelse.

3.1.2 Nærmere om høringsutkastet

Departementet fremhevet i høringsutkastet at det er naturlig å gjennomføre de lovbestemmelser som direktivet krever i norsk rett ved å ta regler om dette inn i åndsverkloven. Fordi det settes en grense i forhold til hvilke rettigheter som kan overdras, ble bestemmelsen om denne retten foreslått tatt inn i kapitlet om opphavsrettens overgang som ny § 39m.

Ved henvisning i § 42 fjerde ledd vil § 39m gjelde tilsvarende for utøvende kunstnere.

Departementet la til grunn at direktivet må forstås slik at ikke bare avtalerettslig overdragelse av utleieretten omfattes, men også overdragelse som følger av de ovenfor nevnte presumsjonsregler. Det har heller ikke betydning om overdragelsen er fullstendig eller bare til nærmere bestemt bruk. Retten til vederlag i henhold til direktivet gjelder bare der hvor opphavsmannen eller den utøvende kunstner har overdratt utleieretten til en lyd- eller bildeprodusent, ikke der hvor opphavsmannen eller den utøvende kunstner har overdratt utleieretten til andre. Departementet så ingen grunn til at vederlagsretten skal innføres ved overdragelse til andre enn lyd- og bildeprodusenter, da rettighetshavernes forhandlingsposisjon her er en helt annen.

Som nevnt foran overlater direktivet til det enkelte medlemsland å bestemme om retten til å motta vederlag skal forvaltes av rettighetshaverorganisasjoner, og hos hvem vederlaget kan kreves eller inndrives.

Departementet foreslo i høringsutkastet en ordning hvor vederlagsretten skulle forvaltes gjennom rettighetshaverorganisasjoner, og bare gjennom disse. Det ble i denne sammenheng lagt avgjørende vekt på hensynet bak denne retten, nemlig å ivareta interessene til den svakere part i et avtaleforhold. Rettighetshaverne vil som hovedregel stå i en bedre forhandlingsposisjon gjennom rettighetshaverorganisasjonene enn om den enkelte selv skulle ivareta sine rettigheter. Dessuten vil det forenkle forhandlingsprosessen at denne retten utøves gjennom organisasjonene. Departementet foreslo ikke at disse organisasjonene skulle godkjennes av departementet slik som de organisasjoner som forvalter rettigheter på grunnlag av lovbestemte tvangs- eller avtalelisenser. Dette har sammenheng med at det her ikke settes de samme krav til organisasjonen og at det kan være fagorganisasjoner som vil forhandle om vederlagskravet.

Departementet foreslo videre at vederlagskravet bare skulle kunne gjøres gjeldende overfor lyd- eller bildeprodusenten. Dette ville, i likhet med at kravet bare kunne forvaltes gjennom organisasjoner, medføre et enklere og mer praktikabelt system. Det ble pekt på at det kunne medføre store administrative problemer hos produsentens rettsetterfølgere (f eks distributører, detaljister) dersom opphavsmannen skulle kunne gjøre vederlagskravet gjeldende overfor disse. Dessuten vil det være enklere for produsenten fordi han har et mer direkte forhold til rettsetterfølgerne og derfor kan sikre kravet innenfor det vederlag han avtaler med disse.

På dette grunnlag foreslo departementet ny § 39m, med slik ordlyd:

«Har opphavsmannen overdratt til en tilvirker av film eller lydopptak sin rett til gjøre verket tilgjengelig for allmennheten ved utleie av en film eller et lydopptak, har opphavsmannen rett til et rimelig vederlag fra tilvirkeren for utleie. Retten til å forhandle om vederlagets størrelse kan bare utøves gjennom organisasjoner som representerer opphavsmenn på området. Bestemmelsene i denne paragraf kan ikke fravikes ved avtale.»

3.1.3 Departementets vurderinger og forslag

3.1.3.1 Generelt

Departementet opprettholder forslaget fra høringsutkastet om å gjennomføre utleiedirektivet artikkel 4 ved å ta inn en ny § 39m i åndsverkloven. Forslaget har fått allmenn tilslutning i høringsrunden. Det er også allmenn tilslutning til at vederlagsretten bare skal gjelde der hvor utleieretten er overført til en tilvirker av film eller lydopptak.

Enkelte høringsinstanser ber om at det angis nærmere hvordan vederlagets størrelse skal beregnes. Departementet finner det imidlertid vanskelig med nærmere angivelse enn det som følger av direktivet og nærmere omtales i spesialmerknadene til § 39m idet vederlagets størrelse skal fastsettes ved forhandlinger.

3.1.3.2 Hvem skal vederlagskravet rettes mot

I høringsutkastet foreslo departementet at kravet om vederlag for utleie bare skulle kunne rettes mot tilvirkeren av filmen eller lydopptaket. Det ble vist til at dette ville medføre et enklere og mer praktikabelt system.

Produsentforeningen, Norsk Musikerforbund, NRKog Det sakkyndige råd for åndsverker er uenig med departementet og mener at kravet også bør kunne rettes mot andre enn tilvirkeren. Rådet uttaler i denne forbindelse:

«Selv om artikkel 4 punkt 4 i utleiedirektivet åpner for at det enkelte land skal kunne bestemme «hos hvem vederlaget kan kreves og inndrives», bør adgangen ikke benyttes. Det bør være en frihet til å velge hvem man skal gå på for å få inn vederlaget.

Skal adgangen benyttes, bør flere av leddene i rettighetsvandringen opphavsmannen/utøvende kunstner/rettighetssamler/orkesterforetak/ forlag/produsent/distributør og utleier på detaljistplanet angis, i hvert fall produsent og distributør. Leddene kan for eksempel i så fall holdes solidarisk ansvarlig.

Selv om departementet skulle ha rett i at det vil være enkelt og praktikabelt å holde seg bare til produsentene, er det ikke gitt at det alltid vil være tjenlig - enn si gi penger i kassen. Forholdene er mangslungne; ofte er det et foretak som erverver filmretten og med den også retten til utleie av videogram av filmen til hjemmevisning - og et annet som deretter overtar rettighetene og produserer filmen og er dens «tilvirker». Filmprodusenten er i dag ofte et eget selskap opprettet bare for produksjon av denne ene filmen; ofte uten penger utover selve det som blir brukt til produksjonen, mens distribusjonsforetakene kan være av en mer stabil natur. I videogramproduksjonen er det ofte slik at den som har filmretten når filmen er ferdig innspilt, videreoverlater hjemmevideorettighetene til et videoselskap som på grunnlag av master mottatt av filmrettseieren fremstiller eksemplarer for salg og distribusjon til grossister eller detaljister for salg eller utleie til allmennheten. Hva enten forhandlingsretten skal ligge hos rettighetshaveren selv eller skal ligge hos en organisasjon, bør det således være opp til den som har forhandlingsretten å avtale hvem - eller hvilke som skal være ansvarlige for at vederlaget blir betalt.»

Departementethar på nytt vurdert spørsmålet på grunnlag av de nevnte høringsuttalelser, men har kommet til at det, i likhet med det som er gjennomført i Danmark og foreslått i Finland, er rimelig å fastholde at vederlagskravet bare skal kunne rettes mot tilvirkeren. I tråd med direktivet innføres vederlagsretten for utleie bare der hvor utleieretten er overført til tilvirker av film eller lydopptak. Det er da også nærliggende at vederlagskravet skal rettes mot tilvirkeren. Etter departementets oppfatning vil en ordning hvor vederlaget kunne kreves inn hos tilvirkerens rettsetterfølgere kunne svekke den rett til vederlag som nå gis til opphavsmenn og utøvende kunstnere. Ved at kravet skal rettes til tilvirkeren vil de nevnte rettighetshavere alltid vite adressen for sitt krav, samtidig som det for tilvirkerens rettsetterfølgere vil være klart at de ikke vil kunne få noen krav i dette henseende som de ikke var klar over ved inngåelsen av avtalen med tilvirkeren.

3.1.3.3 Forvaltningen av vederlagskravet

Direktivet stiller det enkelte medlemsland fritt med hensyn til om vederlagskravet skal forvaltes gjennom en organisasjon. I høringsutkastet foreslo departementet at forhandlingen om vederlagets størrelse alltid skulle utøves gjennom en organisasjon, men at den enkelte opphavsmann eller utøvende kunstner selv kunne velge om organisasjonen også skulle stå for innkrevingen av vederlaget.

Selv om enkelte av de høringsinstanser som har uttalt seg om dette støtter departementets forslag, er mange av høringsinstansene uenig i forslaget på dette punkt. Justisdepartementet uttaler:

«Justisdepartementet er i tvil om en bør ha en slik ordning hvor den enkelte rettighetshaver helt fraskrives muligheten til selv å forvalte vederlagsretten ved utleie av verket. Vi slutter oss til at det i de fleste tilfeller vil være mest hensiktsmessig at det er en rettighetsorganisasjon som opptrer på rettighetshaverens vegne med bakgrunn i bedre forhandlingsposisjon og forenklet forhandlingsprosess. Rettighetshaverne mister imidlertid noe av råderetten over verket ved at vederlagets størrelse alltid skal forhandles frem av rettighetsorganisasjoner. Det bør derfor vurderes om den enkelte rettighetshaver selv bør ha muligheten til å forhandle. Høringsutkastet § 39m annet punktum kan bl a av denne grunn endres til «Retten til vederlag som nevnt i første punktum kan utøves gjennom organisasjoner som representerer opphavsmenn.» På denne måten står den enkelte rettighetshaver fritt.»

Næringsdepartementet har samme innvendinger som Justisdepartementet.

Produsentforeningenmener også det bør være opp til rettighetshaverne å bestemme hvordan de vil forvalte sine rettigheter:

«En tvingende kollektiv ordning kan dessuten vise seg å bli meget komplisert å praktisere for filmprodusentene. På en del områder finnes flere organisasjoner som representerer opphavsmenn på området, men hvor filmbransjen tradisjonelt har forholdt seg til én. På andre felt har man både fagforeninger og rettighetsorganisasjoner. Det finnes også områder hvor bruk av opphavsmenn i en filmproduksjon kun skjer svært sjelden, og hvor bransjen derfor har basert seg på individuelle løsninger. Der er grunn til å tro at det vil bli fremsatt krav fra ulike organisasjoner dersom departementets forslag skal legges til grunn.»

NRK uttaler seg på linje med Produsentforeningen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er «av den oppfatning at det bør åpnes for at rettighetshavere kan opptre på egne vegne på enkelte avgrensede områder, evt. dersom ingen organisasjon faktisk opptrer på angjeldende område. Hensynet til å beskytte opphavsmennene vil langt på vei være tilgodesett ved at opphavsmannen kan velge å la seg representere av en organisasjon.»

Et flertall (11 av 13) i Det sakkyndige råd for åndsverkeruttaler:

«Flertallet mener opphavsmannen/kunstneren selv må få forvalte ikke bare selve utleieretten, men også retten til å kreve vederlag for å overlate retten til andre, hva enten disse er forleggere, rettighetsoppkjøpere eller fonogram- og filmprodusenter. Opphavsmannen/kunstneren må selv få avgjøre om han vil overlate til andre å forvalte sin vederlagsrett og i tilfelle selv avgjøre hvem som skal ha forvaltningen.

(...)

Opphavsmennene/utøverne forhandler i dag med produsentene om sine vilkår og avtaler ofte engangsbeløp pluss løpende vederlag av fremføringsinntekter og salgs- og utleieinntekter. Etter forslaget i høringsutkastet skal heretter retten til å avtale vederlag for utleieretten skjæres vekk og henvises til forhandlinger med en organisasjon. Dette kan virke kompliserende. Det avskjærer dessuten partene fra å forhandle frem bedre løsninger, evt. avtale forskjellig vektlegging ved fastsettelsen av engangsvederlag/royalty for de ulike rettigheter opphavsmannen/utøveren ved avtalen overlater til produsenten.

(...)

Flertallet synes i det hele det er vanskelig å forsvare forslaget om å etablere en ordning hvor opphavsmennene og den utøvende kunstner kan gå til søksmål mot avtalemotparten basert på urimelighetskriteriet i avtalelovens § 36, mens han har for den del av avtaleforholdet som utgjøres av utleiedirektivets art. 4's forutsetning om at han har krav på rimelig vederlag for utleieretten, vil være avskåret fra å påberope seg lovens beskyttelse, fordi denne biten av den konkrete avtale opphavsmannen/utøveren har inngått, ved lov skal forvaltes av en organisasjon, kanskje sågar en organisasjon han selv ikke er eller vil være medlem av.»

Departementethar vurdert spørsmålet på nytt og kommet til at de nevnte innvendinger bør tas til følge. Spesielt har departementet lagt vekt på at en ordning som foreslått i høringsutkastet ville kunne tvinge rettighetshavere til å la seg representere av organisasjoner som de ellers ikke har kontakt med og at de rettighetshavere som står i en sterk forhandlingsposisjon antakelig ofte vil bli henvist til å godta de satser som organisasjonene har forhandlet fram. Departementet har derfor kommet til at det bør være opp til den enkelte rettighetshaver om han vil la seg representere av en organisasjon eller selv fullt ut vil forvalte sitt vederlagskrav. En lovbestemmelse om dette er etter departementets mening overflødig.

3.2 Åndsverklovens tvisteløsningssystem

På bakgrunn av foran nevnte uttalelse fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Innst O nr 46 (1994-95) foretok departementet i høringsutkastet en gjennomgang av de gjeldende tvisteløsningsregler og en vurdering av alternativer til disse.

Departementet gjennomgikk gjeldende rett og skisserte alternative løsninger, men kom til at den stabilitet og sakkyndighet som ligger i en tvisteløsningsinstans hvor medlemmene sitter for en viss periode, var å foretrekke fremfor domstolsbehandling. Det ble derfor lagt fram alternative forslag til endring av det nemndssystemet vi har i dag.

Høringsinstansene har mange merknader til departementets forslag.

De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om saken er enig i departementets forslag om at denne type tvister ikke bør undergis vanlig domstolsbehandling. NRK, TV2 og P4 mener imidlertid at disse tvistene bør undergis domstolsbehandling. UBON og Justisdepartementet stiller seg heller ikke avvisende til en slik løsning.

Selv om de fleste av høringsinstansene mener at det fremdeles bør være et spesielt tvisteløsningssystem i åndsverkloven i form av bestemmelser om nemndsløsning, er det svært forskjellige forslag når det gjelder sammensetning og oppnevning av nemndene.

På bakgrunn av ovenstående har departementet kommet til at det bør foretas en utvidet analyse av det nevnte tvisteløsningssystem. Det fremmes derfor ikke i denne omgang forslag om endringer i det tvisteløsningssystem som er etablert med hjemmel i åndsverkloven § 35.