Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 96 (2008-2009)

Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova)

Til innhaldsliste

6 Innhald og kvalitet i krisesentertilbodet

6.1 Kva krisesentertilbodet skal omfatte

6.1.1 Tenester og tiltak som inngår i eit krisesentertilbod

Intensjonen med lovforslaget er å sikre at kommunane tek ansvar for å sørgje for eit godt og heilskapleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald i nære relasjonar. Departementet vurderer det slik at eit slikt tilbod kan ta utgangspunkt i dei tiltaka og tenestene som blir gitt i dei eksisterande krisesentra. § 2 i lovforslaget spesifiserer desse elementa nærmare.

Eit døgnope tilbod om råd og rettleiing per telefon (telefonvakt)

Krisesentra har erfaring med at mange valdsutsette har behov for å komme i kontakt med hjelpeapparatet på kvelds- og nattetid, i helgar, i samband med høgtider og i feriar. I mange tilfelle vil krisesenteret først bli oppsøkt etter at ein har hatt fleire telefonsamtalar frå ein og same person. Det kan ta lang tid før vedkommande bestemmer seg for å bryte ut av eit valdsforhold og eventuelt oppsøkje eit krisesenter. For å sikre at valdsutsette har ein stad å vende seg til, ein stad der det er folk til stades heile døgnet alle dagar i året, føreslår departementet at kommunen skal sørgje for eit døgnope tilbod som gir råd og rettleiing per telefon. Telefonvakta må ha kompetanse når det gjeld å møte menneske i krise og kunnskap om valdsutsette og kva reaksjonar dei kan ha. Den rette kompetansen i denne brukarretta funksjonen er svært viktig for at den valdsutsette skal bryte ut av ein valdeleg situasjon.

Eit krisesenter eller eit tilsvarande trygt og mellombels døgnope butilbod

Eit krisesenter eller eit tilsvarande trygt butilbod der brukarane får støtte, rettleiing og oppfølging, er eit nødvendig tilbod for personar som har behov for fysisk tryggleik i ein mellombels fase. Eit akutt behov for eit trygt og sikkert butilbod kan oppstå når som helst på døgnet. Departementet meiner derfor at kommunen skal sørgje for eit krisesenter eller eit tilsvarande trygt og mellombels døgnope butilbod til valdsutsette kvinner, menn og barn. Butilbodet skal vere tilgjengeleg for brukarane døgnet rundt alle dagar i året.

Brukarane vil ha ulike behov for støtte, rettleiing og oppfølging alt etter livssituasjon og kriseforløp. Eit kriseforløp har ulike fasar med ulike kjenneteikn og hjelpebehov. 1 I den første fasen vil mange ha behov for å få hjelp og støtte til å bryte ut av valdsrelasjonen. Det å oppsøkje eit krisesenter kan for mange vere det første steget i denne prosessen. Brukarar har vidare behov for hjelparar som er lyttande, og som kan hjelpe til med å kartleggje både akutte og meir langvarige behov. Mange treng hjelp til å få vurdert valdssituasjonen, faren for at valdsbruken skal gjenta seg, og faren for liv og helse, medrekna planlegging med sikte på å redusere risikoen. Somme treng støtte og hjelp til å handtere dei kjenslemessige trauma som har oppstått i forholdet. Omsorgspersonar vil ofte vere i ein krisesituasjon som kan gjere omsorga for barn mellombels vanskeleg, og vil ha behov for avlasting. Somme har behov for følgje til politi og hjelpeinstansar og for praktisk hjelp til å søkje om helsehjelp, sosial stønad eller valdsalarm, til å finne nytt husvære, osv. Hjelpa må så langt råd er tilpassast dei behova brukarane måtte ha.

Eit krisesenter eller eit tilsvarande trygt og mellombels butilbod skal i utgangspunktet ikkje gi behandling eller terapi. Det å bli møtt med omsorg og nestekjærleik, og det at nokon tek seg tid til å lytte, er det krisesenterbrukarar legg vekt på. Det at ein får møte andre valdsutsette som er i ein tilsvarande situasjon, er også blitt framheva som eit viktig aspekt ved krisesentra.

Eit krisesenter eller eit tilsvarande butilbod er tenkt for mellombels opphald, der buforma er meint å dekkje behova i ein krisesituasjon, men lokala må vere lagde til rette for ulike brukargrupper og sikre den fysiske og psykiske integriteten til den enkelte. Sjå i denne samanhengen også kapittel 5 om målgruppene for tiltaket og kapittel 7, som omhandlar grupper som treng særskild tilrettelegging.

Det kan vere ei stor belastning å bu på eit krisesenter gjennom ein lengre periode. Eit opphald bør derfor vare så kort tid som råd. Det gjeld særleg når det er barn med i biletet. Lengda på opphaldet må tilpassast den tida det tek å gi brukaren støtte i forhold til andre nødvendige hjelpetiltak, og å få på plass nødvendig hjelp for reetablering. Her vil ofte hjelp til å skaffe husvære vere avgjerande. Når spesielt kvinner med barn og kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn blir buande lenger enn gjennomsnittet på dei eksisterande krisesentra, er det grunn til å tru at det har samanheng med at det er særleg vanskeleg å hjelpe desse gruppene med å skaffe høveleg husvære. Eit tett samarbeid med det arbeidet kommunen gjer for å skaffe husvære til vanskelegstilte, ville truleg medverke til å forkorte opphaldstida på krisesentra vesentleg.

Eit krisesenter eller eit tilsvarande trygt og mellombels butilbod må ha tilstrekkeleg kompetanse og kapasitet til å gi eit forsvarleg og godt døgnbasert tilbod til valdsutsette. Dette er lettare å få til når senteret eller butilbodet har ein viss storleik. Då får brukarane også høve til å dra nytte av erfaringer andre har, og av meistringsstrategiar andre har nytta. 2 Der talet på brukarar tillet det, bør dei valdsutsette få tilbod om å delta i gruppesamtalar og nettverksgrupper. Det kan også organiserast ulike kurs og arbeidstreningsprosjekt. 3 Storleiken og kapasiteten på kvart enkelt tilbod i eit land som Noreg må likevel vegast opp mot at eit krisesentertilbod må vere tilgjengeleg utan urimeleg lang reiseavstand, også for folk som bur i grisgrendte strøk.

Eit dagtilbod

Dagtilbodet ved krisesentra har utvikla seg over tid og er i dag ein viktig og integrert del av verksemda. Statistisk sentralbyrå si rapportering frå krisesentra viser at det er fleire dagbrukarar enn bebuarar, og det er etterkvart fleire brukarar som berre vender seg til dagtilbodet. Dagtilbodet er for brukarar som har eit alternativt butilbod gjennom eige nettverk, eller som er i ein situasjon der dei ikkje (lenger) deler husvære med valdsutøvaren. Blant kvinner med etnisk norsk bakgrunn er det i dag fleire som er dagbrukarar enn bebuarar. Erfaring viser at dagtilbodet er viktig også for mange bebuarar etter avslutta opphald på eit krisesenter. Departementet meiner derfor at det er nødvendig å påleggje kommunen eit ansvar for å sørgje for eit dagtilbod, for å nå ut til fleire av dei valdsutsette. Samtidig kan eit dagtilbod medverke til å korte ned opphaldstida ved butilbodet.

Brukarar av dagtilbodet vil på tilsvarande vis som bebuarar ha behov for ulike støtte-, rettleiings- og oppfølgingstiltak, alt etter valds-, trussel- og livssituasjonen. Dagtilbodet bør derfor også ha tilsette med tilstrekkeleg kompetanse og ha den nødvendige kapasiteten til at ein kan komme ulike brukargrupper i møte. Det er i denne samanhengen naturleg å nemne den tidlegare påpeikinga av at tilbodet så langt råd er skal vere individuelt tilrettelagt.

Hjelp til å ta kontakt med andre delar av tenesteapparatet

Dei fleste brukarar av krisesentertilbodet vil ha behov for informasjon om tenester og ytingar frå andre offentlege og private instansar som kan vere til hjelp når det gjeld å kunne bryte ut av eit valdsforhold. Somme brukarar vil også ha behov for hjelp til å oppsøkje andre instansar, som lege, spesialisthelseteneste, politi og advokat, o.a. Departementet meiner at slik hjelp og rettleiing er ein viktig del av eit godt krisetilbod.

Departementet legg til grunn at kommunen vil sørgje for gode rutinar, slik at brukarane av eit krisesentertilbod får informasjon om kva rettar dei har etter gjeldande regelverk, og kva andre tiltak dei kan ha nytte av. Informasjonen kan givast både i skriftleg og i munnleg form, og må så langt råd er tilpassast dei individuelle føresetnadene til mottakaren, som alder, erfaring, kulturbakgrunn, språkbakgrunn o.a. Det må også vere rom for eventuelt å følgje brukaren til møte med dei relevante instansane, jf. § 3 i lovforslaget, som inneheld ei føresegn om nødvendig tolketeneste.

Oppfølging i reetableringsfasen

Krisesentra har erfaringer som viser at mange valdsutsette har behov for tett oppfølging i reetableringsfasen. Dette kan for somme vere avgjerande for at dei ikkje vender tilbake til valdsrelasjonen. Mange har behov for psykososial oppfølging, hjelp til å etablere seg i nytt husvære o.a. Departementet føreslår derfor at kommunen skal sørgje for at brukarar får tilbod om oppfølging i reetableringsfasen.

Departementet vil presisere at oppfølginga i reetableringsfasen i høg grad kjem til å bestå av tiltak og tenester som allereie følgjer av gjeldande regelverk, jf. kapittel 2.3. Til dømes har kommunehelsetenesta plikt både etter kommunehelsetenestelova og etter pasientrettslova til å tilby brukarar av krisesentertilbodet forsvarleg og adekvat helsehjelp, medrekna den hjelpa og oppfølginga dei har behov for. Tilsvarande gjeld føresegnene i sosialtenestelova om plikt til tenester og tiltak. 4 Somme brukarar av krisesentertilbodet vil vere innvandrarar som nyleg har komme til landet. Desse blir omfatta av ordningane i introduksjonslova, som inkluderer norskopplæring og introduksjonsprogram. 5 Somme vil også ha behov for behandling av spesialisthelsetenesta og assistanse frå politiet og rettsvesenet. Departementet føreset at kommunen legg til rette for godt samarbeid med både statlege og kommunale instansar som brukarane kan ha behov for.

I tillegg vil mange brukarar ha nytte av mindre spesialiserte tiltak i reetableringsfasen, til dømes oppfølgingssamtalar, heimebesøk og sosiale tiltak. Oppfølging i reetableringsfasen kan også givast i form av sjølvhjelpsgrupper og støttenettverk.

Låg terskel for tildeling av tenester frå krisesentertilbod

Eit viktig vilkår for at eit krisesentertilbod skal fungere godt, er at den som oppsøkjer tilbodet, ikkje skal vere nøydd til å dokumentere behovet for hjelp. Slike krav kan føre til at ein valdsutsett ikkje oppsøkjer hjelp, og konsekvensen blir at valden held fram.

Departementet meiner at krisesentertilbodet må vidareførast som eit lågterskeltilbod. Det inneber at tilbodet skal vere gratis. Det skal ikkje krevjast eigendel for tenesta, med unntak av eventuelle utgifter til mat til kostpris. Vidare inneber det at enkeltpersonar skal kunne vende seg direkte til eit krisesentertilbod. I utgangspunktet skal ingen valdsutsette avvisast ved eit butilbod eller eit dagtilbod. Kvar brukar må få ei individuell vurdering av sin situasjon og sine behov.

Somme valdsutsette vil vende seg til eit krisesenter/butilbod i ein annan kommune enn bustadkommunen fordi det kjennest tryggare. Somme må flytte til ein annan landsdel. Det inneber at eit krisesentertilbod ikkje må avgrensast til brukarar som er busette i vertskommunen eller i samarbeidande kommunar. Det føreset at kommunane gir tilgang til tilbodet til andre enn eigne innbyggjarar. Sjå i denne samanhengen omtalen i kapittel 4 av samarbeid og avtalar mellom vertskommunen og bustadkommunane til brukarane.

6.1.2 Synspunkt frå høyringsinstansane

Dei fleste høyringsinstansane støttar forslaget om eit heilskapleg innhald i krisesentertilbodet. Fleire høyringsinstansar etterlyser likevel ei presisering av kommunen sitt ansvar og ein formalisert minstestandard for eit krisesentertilbod. Likestillings- og diskrimineringsombodet uttaler såleis:

«Lovforslaget sier ikke noe om minimumskrav til kommunene når det gjelder tilbud om krisesenter. LDO anbefaler departementet å sette opp rammer for hva tilbudene skal inneholde. Likeledes oppfordres departementet til å tydeliggjøre hva som kreves i forhold til kommunenes plikt til oppfølging av ofrene i reetableringsfasen.»

Krisesentra og paraplyorganisasjonane deira meiner at lovteksten kunne ha vore meir detaljert med omsyn til innhaldet i tilbodet.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) framhevar at det i dag er ujamn kvalitet på krisesentertilboda. Senteret går derfor inn for at det bør fastsetjast ein minstestandard for innhaldet i tilbodet. Samtidig kjem dei med denne påpeikinga:

«NKVTS vil understreke viktigheten av å utforme tilbudet på en slik måte at det ikke får institusjonspreg, men beholder en hjemlig atmosfære. Data i forbindelse med vårt pågående forskningsprosjekt om endringer i brukergruppene på krisesentrene, viser at krisesentres utforming - det at de ligner på vanlige hjem - synes å være av stor betydning for beboernes trivsel.»

Fylkesmannen i Finnmark og Fylkesmannen i Oslo og Akershus meiner at det bør utarbeidast forskrift for kommunen sitt ansvar når det gjeld innhaldet i tilbodet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler såleis:

«Organisering av et fullverdig krisesentertilbud, slik lovforslaget innebærer, er i seg selv en kompleks oppgave, og vil være en utfordring for kommunene uansett i hvilken grad det eksisterende tilbudet allerede er utviklet og etablert. Fylkesmannen vurderer derfor at det bør utarbeides forskrift også på områder som innbefatter kommunens ansvar og samordning av tjenester. Forskrift her vil etter vårt syn være et viktig bidrag for å få oppfylt lovhjemlingens intensjon om å få til en utvikling av samarbeid, både innad i den enkelte kommune og kommuner imellom, og også at samarbeidet blir mer forpliktende enn i dag. Det bør for øvrig tas hensyn til behov for overgangsbestemmelser som gir kommunene nødvendig tid til å finne tilfredsstillende løsninger.»

Fleire høyringsinstansar meiner at krisesentertilbodet bør vere eit eige og heilskapleg tiltak, og det blir åtvara mot å splitte opp tenester som inngår i krisesenterkonseptet. Krisesentersekretariatet uttaler såleis:

«Krisesentrene i sin nåværende form har vist seg å være et godt tilbud for kvinner utsatt for vold og deres barn. Vi ønsker derfor å presisere viktigheten av å videreføre denne formen. Oppstykking av tilbudet til voldsutsatte kvinner og deres barn kan føre til en forringelse av både kompetanse og det helhetlige tilbudet.»

Norsk Krisesenterforbund skriv i si høyringsfråsegn:

«Etter vårt syn vil en slik løsning kunne virke mot målet om å gi et helhetlig tilbud, der grunntanken nettopp er å samle tjenester rettet mot samme målgruppe. Det burde heller ikke være noen tvil om at det faglige miljøet styrkes ved at personalet henter råd og veiledning fra hverandre.»

Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) peikar også på at intensjonen med lova er å sikre eit heilskapleg og likeverdig tilbod for alle, og meiner derfor at ei oppsplitting av dei tenestene krisesentra tilbyr, vil vere uheldig:

«Slik FMSO ser det, er krisesentrene i dag et tilbud som har bygget opp tillit hos både brukere, befolkningen generelt og politikere. Det er derfor viktig å videreføre krisesentrene i sin nåværende form, da det har vist seg å være et særs godt tilbud for de voldsutsatte familiene.»

Andre høyringsinstansar, mellom anna mange kommunar, legg stor vekt på at det blir lagt opp til ein viss grad av fleksibilitet når det gjeld kva løysingar ein kan velje for krisesentertilboda.

6.1.3 Vurdering og forslag frå departementet si side

Etter ei samla vurdering held departementet fast ved forslaget om kva krisesentertilbodet skal omfatte. Dette er nedfelt i § 2 i lovforslaget. Departementet legg i denne vurderinga vekt på den støtta høyringsinstansane har gitt til forslaget.

Departementet føreslår at det blir teke inn ei presisering i lova om at tilbodet så langt råd er skal vere individuelt tilrettelagt, jf. § 3 i lovforslaget. Det blir gjort for å tydeleggjere at kommunen har ansvar for å sørgje for at tilbodet i størst mogleg grad er tilpassa ulike brukargrupper. 6

Samtidig vil departementet understreke at eit framtidig krisesentertilbod skal vere retta mot kvinner, menn og barn i ulike livssituasjonar og med ulike behov. Kva behov brukarar har, vil vere avhengig av den valden dei har vore utsette for, familiesituasjonen, eigne ressursar, kunnskap og erfaring - for berre å nemne nokre av dei variablane som gjer at behova vil variere frå person til person. Dette tilseier at støtte-, rettleiings- og oppfølgingstiltak til brukarar av eit krisesentertilbod ikkje kan givast eit standardisert innhald, men vil måtte leggjast til rette individuelt.

Dette gjeld også til ein viss grad med tanke på kva element i tilbodet brukarane har mest behov for. Departementet vil understreke at eit grunnleggjande element i eit godt og heilskapleg krisesentertilbod er at brukarane blir møtte av personar som har kompetanse og erfaring i å møte menneske som har vore utsette for vald i nære relasjonar. Samtidig må dei ha god rettleiingskompetanse i forhold til dei behova brukaren måtte ha for hjelp frå andre instansar.

Departementet har merka seg at ein del høyringsinstansar synest forslaget er uklart med omsyn til kva ansvar krisesentra skal ha, og kva ansvar kommunane skal ha. Lovforslaget regulerer kommunane sitt ansvar for å sørgje for eit krisesentertilbod, ikkje ansvaret og oppgåvene til krisesentra. Departementet legg derfor til grunn at kommunen vil sørgje for at det blir utarbeidd rutinar og samarbeidsavtalar mellom kommunen og tenesteleverandørar, og mellom kommunen og andre relevante instansar som gir hjelp etter anna regelverk. Slike rutinar og samarbeidsavtalar må utarbeidast anten kommunen vel å drive krisesentertilbodet sjølv, eller om ein gjer avtalar med krisesenter eller andre tenesteleverandørar. Slike avtalar kan nærmare definere ansvarsområdet til partane og arbeidsdelinga mellom dei, og kan dessutan gjere greie for korleis partane skal samarbeide for å ta vare på brukarane på ein best mogleg måte. Avtalane vil variere frå kommune til kommune og må tilpassast i forhold til befolkningsunderlaget og kva andre tenester som er tilgjengelege lokalt.

Ei mogleg løysing kan vere å utvikle eit fullfunksjonskrisesenter på større stader, kombinert med lokale hjelparar og eit trygt mellombels butilbod i grisgrendte strøk. 7 Her kan kommunen til dømes ha ei beredskapsleilegheit med høve til overnatting og lokale hjelparar med spesialkompetanse når det gjeld å møte brukarane. Dette kan fungere som eit første steg i retning av å gi eit fullgodt hjelpetilbod. Departementet føreslår at kommunane, for å samle kompetansen i størst mogleg grad, samlokaliserer bu- og dagtilbodet. Der det er lange reiseavstandar, må kommunane kanskje finne alternative løysingar for at eit dagtilbod skal fungere. Dersom dagtilbodet må samlokaliserast med andre tiltak, blir det viktig å leggje stor vekt på informasjon til brukarane, slik at valdsoffer veit at dette er eit tilbod spesielt for dei. Dette vil for mange i denne gruppa vere avgjerande for om dei vil oppsøkje dagtilbodet.

Departementet vurderer det slik at dei presiseringane som er gjorde i proposisjonen, og ulike typar rettleiingsmateriell, vil gi ein god balanse mellom statlege føringar for å skape eit krisesentertilbod av god kvalitet og kommunane sin fridom til å utvikle gode lokale løysingar.

6.2 Spesielt om informasjonsverksemd retta utetter

6.2.1 Informasjon om vald i nære relasjonar og om krisesentertilbodet

Krisesentra har til no brukt verksemdene sine eigne ressursar til å opplyse og informere om eiga verksemd og om valdsproblematikk generelt, både overfor publikum og overfor andre delar av tenesteapparatet.

Etter kommunelova § 4 skal kommunen drive aktiv informasjon om verksemda si. Det vil ikkje minst gjelde når kommunen får ansvar for eit nytt tilbod. Departementet meiner derfor at det ikkje er nødvendig å ta inn ei eiga føresegn om rettleiings- og informasjonsplikt i denne lova.

Departementet vil likevel understreke at å informere om krisesentertilbodet er ein særs viktig del av kommunen sitt ansvar. Det må utviklast god og lett tilgjengeleg publikumsinformasjon som er lagd til rette for ulike brukargrupper både når det gjeld språkform og ved at informasjonen er skriven på ulike språk både på kommunale nettsider og i skriftleg materiell.

Det er også viktig å spreie informasjon til instansar som ikkje utan vidare opplever valdsproblematikken som spesielt relevant, men som møter mange familiar i kraft av sitt daglege virke, til dømes arbeids- og velferdskontor, heimetenestene i kommunen, fysioterapeutar, legar og lærarar. Desse kan ha ei viktig rolle når det gjeld å oppdage vald og informere om hjelpetiltak til familiar som enno ikkje har søkt hjelp. Det er godt førebyggjande arbeid å lære opp tilsette i andre delar av tenesteapparatet i «å sjå vald».

6.2.2 Synspunkt frå høyringsinstansane

Både Krisesentersekretariatet og Norsk Krisesenterforbund peikar på at medlemssentra deira held rettleiing, undervisning og informasjon for å vere ein del av kjernetilbodet. Krisesentersekretariatet uttaler såleis:

«Vi er langt på vei enig i forslaget til innholdet i krisesentertilbudet, men ønsker at dagens utadrettede virksomhet videreføres. Kommunen har et ansvar for å informere om sine tilbud slik som beskrevet i notatet, og dette blir således ivaretatt. Det er derimot viktig at krisesentrene fortsetter sitt arbeid når det gjelder informasjon om reaksjoner og skadevirkninger hos kvinner som har vært utsatt for vold, og hos barn som er utsatt for/vitne til vold. I dette nevnes også viktigheten av at krisesentrenes paraplyorganisasjoner opprettholdes. Disse organisasjonene er viktige i informasjonsarbeidet, og som faglig utvikler av krisesenteransatte gjennom sine konferanser og møter.»

Politidirektoratet tilrår også at det informasjonsarbeidet eksisterande krisesenter utfører, blir vidareført:

«Politidirektoratet støtter forslagene til krav om innhold i krisesentertilbudet. Krisesentrene har hittil drevet utadrettet informasjonsvirksomhet om krisesentertilbudet og om reaksjoner og skadevirkninger hos kvinner som har vært utsatt for vold, og hos barn som har vært utsatt for/vitne til vold. I likhet med Vestfold politidistrikt anbefaler vi at informasjonsarbeidet videreføres. I den forbindelse kan det være av betydning at krisesentrenes paraplyorganisasjoner opprettholdes.»

6.2.3 Vurdering og forslag frå departementet si side

Departementet ser ikkje behovet for å påleggje kommunane ei oppgåve som dei allereie har ansvar for etter gjeldande regelverk. 8 Departementet vil likevel presisere at lovforslaget ikkje legg hindringar i vegen for at paraplyorganisasjonane til krisesentra eller eit krisesenter kan drive informasjonsverksemd og lære opp tilsette i andre delar av tenesteapparatet, i regi av kommunen eller andre.

6.3 Nærmare om enkelte kvalitetskrav

6.3.1 Heimel for krav til fysisk sikring av lokala

Tryggleik er ein viktig føresetnad for eit godt krisesentertilbod.

Eit tryggingstiltak er at brukarar kan vere anonyme overfor kvarandre om dei ønskjer og har behov for det. Dette har vore fast praksis ved krisesentra for å sikre seg mot at uvedkommande får greie på kvar den valdsutsette oppheld seg, og praksisen går også fram av rundskriv frå departementet, 9 jf. også § 5 i lovforslaget, som omhandlar teieplikt. Denne paragrafen er utforma med mellom anna tryggleiken til brukarane for auget. Andre individuelle tryggingstiltak er å følgje truga kvinner til avtalte møte utanfor senteret, eller å flytte brukarar til andre senter når ein meiner at det finst eit spesielt behov for vern.

I somme tilfelle vil det vere behov for ymse tiltak i samarbeid med politiet. Risiko- og tryggleiksvurderingar er i første rekkje politiet sitt ansvar, og mange krisesenter har eit godt samarbeid med politiet. Departementet føreset at eit krisesenter/butilbod konsulterer politiet i situasjonar der det for ein kortare eller lengre periode er behov for særlege sikringstiltak, slik tilfellet er også i dag.

Det er stor variasjon når det gjeld kva tryggingstiltak krisesentra set i verk overfor brukarar. 10 Departementet meiner at spørsmålet om tryggleik i større grad bør bli eit tema for debatt og utveksling av erfaringer mellom krisesentertilboda og andre aktørar som kjem i kontakt med brukarar. I andre land er det til dømes utarbeidd felles risikovurderingsverkty for krisesenter og andre hjelpeinstansar. 11 Dette er verkty som Justis- og politidepartementet vil vurdere i arbeidet mot vald i nære relasjonar.

Dei eksisterande krisesentra har svært varierande fysisk sikring av lokala. Fleire senter har få eller ingen tryggingstiltak, nokre få senter er svært godt sikra, mens det store fleirtalet av senter ligg ein stad midt i mellom. Som ei følgje av lovforslaget er det sannsynleg at nokre av dei eksisterande krisesentra vil utvide eller innskrenke aktiviteten og slik skifte lokale. Det er kostnadseffektivt at fysisk sikring blir teke med i vurderingane i samband med lokaliseringsspørsmålet. Departementet legg til grunn at kommunen vil sørgje for at eit krisesenter eller tilsvarande butilbod er forsvarleg sikra. Særleg bør ein vurdere behov for forsvarleg sikring av dører og vindauge, videoovervaking med lys og rørslesensorar tilpassa bygningstype og lokalisering, og eventuell alarm knytt til politiet. I ei slik vurdering er det viktig å ta omsyn til tryggleiken både til brukarar og til dei tilsette. Departementet tilrår at spørsmålet om fysisk sikring blir utgreidd nærmare, og føreslår på bakgrunn av dette ein forskriftsheimel som gjer at det kan stillast krav til fysisk sikring av lokale.

6.3.2 Heimel for kompetansekrav

Kunnskap og kompetanse er ein føresetnad for at valdsutsette kvinner, menn og barn skal bli møtte på ein god måte av hjelpeapparatet. Det er særleg viktig at personar som står for telefontenesta, for drifta av eit krisesenter eller eit tilsvarande bu- og dagtilbod og for oppfølging i reetableringsfasen, har kunnskap om det å vere utsett for vald, kva hjelpebehov personar utsette for vald har, og korleis desse behova kan møtast.

På oppdrag frå Barne- og likestillingsdepartementet har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennomført ei utgreiing som vurderer kva kompetanse som bør finnast på eit krisesenter, sett i lys av dei oppgåvene krisesentertilbodet har. 12 NKVTS tilrår at medarbeidarar bør ha kunnskap om å møte menneske i krise, moglege reaksjonar, verknader av valdsbruken og andre tilstandar som følgjer med det å vere utsett for vald i nære relasjonar. Medarbeidarar bør også ha kunnskap om kvar valdsutsette kan få hjelp, og kva type hjelp det er mogleg å få. Det blir understreka at medarbeidarar ikkje har behov for utdanning i behandlingsmetodar, men at dei bør ha kunnskap nok til å identifisere ulike tilstandar hos brukarane, slik at dette kan formidlast vidare til dei rette instansane. NKVTS tilrår vidare at den daglege leiaren av eit krisesenter bør ha utdanning frå høgskule eller universitet, helst frå helse- eller sosialfaglege utdanningar. Dei bør også ha kunnskap om administrasjon og leiing. Det blir understreka at slike krav bør innførast over tid. Mange av dei som i dag er tilsette i denne typen stillingar ved krisesentra, har realkompetanse etter mange års erfaringer frå arbeid ved krisesenter. Den erfaringsbaserte kunnskapen bør ein ta vare på.

Departementet vil understreke at ein bør vere tilbakehaldne med å stille krav i lovverket til spesifikk formell kompetanse. Når eit tilbod skal nå ut til brukarar over heile landet, er det viktig at ikkje rigide krav til formell utdanning gjer det vanskeleg, særleg for utkantkommunar, å levere tenesta. Når kommunesektoren er tillagd ansvaret for å løyse ei oppgåve, så vil kommunane også vere ansvarlege for å tilsetje nødvendig og tilstrekkeleg personell med relevant kompetanse. Mange av dei krava om kunnskap hos personalet som er nødvendig for å gi eit godt tilbod til brukarane av eit krisesentertilbod, kan også tilførast ved å gjennomføre kurs og opplæringstiltak for dei tilsette.

Etter ei nærmare avveging mellom ulike omsyn har departementet komme fram til at lovforslaget bør innehalde ein forskriftsheimel som kan opne for høvet til å stille kompetansekrav til visse stillingar i eit krisesentertilbod. Det bør vurderast om det skal stillast krav til visse brukarretta stillingar. Særleg gjeld det barnefagleg kompetanse, sett i lys av at svært mange barn oppheld seg på eksisterande krisesenter. Samtidig bør det vurderast om det skal stillast kompetansekrav til den daglege leiaren. Ein slik forskriftsheimel kan medverke til å sikre at brukarar som er i ein sårbar situasjon, blir møtte på ein adekvat måte, uavhengig av kven som driv eit krisesenter eller tilsvarande bu- og dagtilbod. Korleis ei slik forskrift skal utformast, og om krava eventuelt skal knytast til visse stillingar, må vurderast nærmare. Ein heimel kan eventuelt utformast etter mal frå § 5 i forskrifta til barnevernlova om krav til kvalitet i barneverninstitusjonar.

6.3.3 Synspunkt frå høyringsinstansane

Dei fleste av høyringsinstansane er opptekne av samanhengen mellom kvaliteten i tilbodet og kompetanse. Det er delte meiningar om det er nødvendig å regulere dette gjennom lov/forskrift. Mens somme meiner at slike krav er heilt nødvendige, er andre opptekne av at ansvaret må overlatast til kommunane/verksemdene.

Hovudparten av dei høyringsinstansane som uttaler seg, også fleire kommunar, meiner at det bør stillast krav til kompetanse i lov/forskrift. Til dømes stiller Asker kommune seg positiv til ei lovfesting av krisesentertilbodet med formelle kompetansekrav. Andre kommunar er meir tvilande til kvalitetskrav. Stavanger kommune understrekar at kommunen skal sikre eit fagleg forsvarleg tilbod, men bør stå fritt til å velje kva kompetanse dei ønskjer. Moss kommune meiner at dei som lokalt har ansvaret for å tilsetje personell, må avgjere kva kompetansekrav som skal stillast til den daglege leiaren. Trondheim kommune meiner at det er den daglege leiaren som må vurdere kva kompetanse tilsette skal ha, men meiner samtidig at det bør stillast krav om kompetanse når det gjeld personale som skal arbeide med barn og unge.

Gol kommune viser til at mindre kommunar har erfaring for at det er ei utfordring å rekruttere personar med rett kompetanse. Kommunen peikar på at dersom det blir stilt for strenge krav til at tilsette ved krisesentra skal ha ein særskild fagkompetanse, vil det føre til vanskar med å få tilsett personar i slike stillingar.

Mange av faginstansane og kompetansemiljøa synest derimot at det er nødvendig med kompetansekrav. Helsedirektoratet skriv til dømes i si høyringsfråsegn at det må setjast krav til kompetanse i lova, og at det behovet for kompetanse valdsutsette vaksne og barn har, må gå føre det høvet kommunane har til å tilpasse dette lokalt. Omsynet til behovet hos brukarar for å bli møtte av eit kompetent krisesentertilbod bør vege tyngst når ein fastset kompetansekrav.

Norsk Krisesenterforbund meiner at krav til kompetanse må vere ein del av kvalitetssikringa av krisesentertilbodet. Vidare meiner Norsk Krisesenterforbund at det også bør stillast krav til den faglege kvaliteten på tenestene:

«Norsk Krisesenterforbund har pekt på nødvendigheten av et faglig minstemål på krisesentrene. Vi vet i dag at det ikke er hvem som helst som søker hjelp på krisesenteret. Mange av kvinnene og barna er sterkt traumatiserte og vil ha behov for adekvat hjelp. Mange forskere hevder at hvordan man møtes i den første tiden av et kriseforløp, kan være avgjørende for hvordan kvinnene og barna lykkes i å komme tilbake til en normal hverdag. Denne tiden tilbringer mange på krisesenteret. Vi mener derfor det er avgjørende at krisesentrene får gode, faglige metoder som er forankret i forskning på målgruppen.»

Mange høyringsinstansar, mellom anna fleire kommunar, har forslag til kva kompetansekrav som bør stillast til eit krisesentertilbod. Fleire går inn for at det skal stillast formelle kompetansekrav til den dagleg leiaren og til brukarretta stillingar, særleg til barnefagleg kompetanse. Basert på den høge prosentdelen av minoritetskvinner blant brukarane av krisesentra, meiner ein del høyringsinstansar at også dette må bli reflektert i kompetansekrava. Ein del høyringsinstansar ber også om at det må stillast krav til skulering og kompetanseheving av tilsette i forhold til nye brukargrupper.

Krisesentra og paraplyorganisasjonane deira, i tillegg til ei rad andre instansar, peikar også på behovet for at det blir sett i gang opplæringsprogram både for tilsette i krisesentertilbod, for frivillige og for tilsette i andre delar av hjelpeapparatet. Til dømes uttaler Politidirektoratet:

«Kunnskap innen alle ledd av hjelpeapparatet er sentralt i dette arbeidet. Politidirektoratet vil bemerke at kompetansen om vold og overgrep og konsekvensene av dette må økes i alle instanser i hjelpeapparatet.»

Langt færre har spesielt kommentert spørsmålet om fysisk sikring. Norsk Krisesenterforbund er representativt for dei høyringsinstansane som meiner at det er viktig å stille krav til fysisk sikring av lokale:

«Lovforslaget åpner for å hjemle fysisk sikring av krisesentertilbudene i forskrift. Dette støtter Norsk Krisesenterforbund. Behovet for trygghet er selvfølgelig helt sentralt i en slik type tilbod, og det må derfor sikres forsvarlig. I tillegg til tekniske innretninger som alarmer med videre, er bygningsmessige standarder samt bemanningsnorm viktige for den totale trygghetsvurderingen.»

Mange høyringsinstansar meiner at kvaliteten må sikrast ytterlegare gjennom lov-/forskriftsfesting av fleire kvalitetskrav. Fylkesmannen i Vestfold viser til at dersom krisesentertilbodet blir lovfesta, kan det føre til reetablering eller nyetablering av fleire senter:

«Vi mener derfor at departementet bør gi en forskrift om krav til kvalitet, både når det gjelder selve lokalene, sikring av lokaler og faglig kompetanse hos de ansatte (...). Det er imidlertid viktig at kravene må stå i forhold til tilbudets målsetting og målgrupper og den plassen krisesentrene er ment å ha i den offentlige tjenestekjeden, som et lavterskeltilbud, ikke minst i akutte situasjoner.»

Politidirektoratet ser det som ein styrke at kvalitetskravet til tenestene har fått ei eksplisitt formulering i lova, og tilrår også at kvalitetskrava blir utdjupa i forskrift, mellom anna for å få same utforming på tilbodet over heile landet.

6.3.4 Vurdering og forslag frå departementet si side

Høyringsfråsegnene illustrerer dei avvegingane som må gjerast i spørsmålet om å leggje føringar i lov/forskrift slik at kvaliteten i tilbodet blir god nok og likeverdig for brukarar i heile landet.

Departementet viser til at når kommunen er tillagd ansvaret for å sørgje for eit krisesentertilbod, så er kommunen ansvarleg for å sikre fagleg kvalitet, bemanning, tilrettelegging av lokale, for at tilbodet finst innanfor rimeleg reiseavstand o.a. Departementet har derfor valt å nytte omgrepet «god kvalitet» som uttrykk for ein standard for korleis det nærmare innhaldet i tilbodet skal fastsetjast. At lova inneheld ein slik standard, inneber at dei normene som styrer innhaldet i lova, blir utvikla og endra over tid som ein del av samfunnsutviklinga. Samtidig har departementet valt å halde fast ved forslaget om å innføre ein forskriftsheimel som opnar for at det kan stillast meir presise kvalitetskrav på to område - fysisk sikring av lokale og kompetanse. Dette dreier seg om viktige kvalitetar for brukarane. Lovforslaget er nedfelt i § 2.

Fotnotar

1.

NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner. Skogøy (2008) Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn, NKVTS.

2.

Jonassen (1989) Kvinner hjelper kvinner. En evaluering av krisesentrene, NIBR; Jonassen (2001) Fra kompetanse til handling, NIBR; Skogøy (2006) De får meg til å føle at jeg hører til blant folk. Krisesentrenes arbeid med kvinner utsatt for menneskehandel, Krisesentersekretariatet.

3.

Somme krisesenter har i dag utvikla slike tiltak for brukarar, jf. kapittel 2.

4.

Jf. kapittel 2.3.

5.

Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonslova).

6.

Sjå kapittel 5 og kapittel 7.

7.

Jonassen og Stefansen (2003) Ideologi eller profesjonstenkning? En statusrapport fra krisesentrene. Kompetansesenter for voldsofferarbeid.

8.

Jf. kommunelova § 4.

9.

Rundskriv Q-1/2008 Retningslinjer for statstilskudd til krisesentre og voldtektssentre. Barne- og likestillingsdepartementet.

10.

Bredal og Orupabo (2008) Et trygt sted å bo. Og noe mer. Evaluering av botilbudet til unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap. Institutt for samfunnsforsking.

11.

Til dømes har ein del krisesenter i Sverige teke i bruk eit risikovurderingsverkty utvikla av valdsforskaren Hans Ekbrand. I Storbritannia nyttar ein såkalla Multi-Agency Risk Assessment Conferences (MARAC).

12.

Jonassen, Sogn, Mathiesen Olsvik og Hjemdal (2008) Kunnskap - kvalitet - kapasitet. En nasjonal utredning om krisesentrenes kompetanse og tilgjengelighet. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Til toppen
Til forsida av dokumentet