6 Merknader til de enkelte bestemmelser

6.1 Endringer i fiskeforbudsloven

Til § 8 ny bokstav d:

Bestemmelsen gir myndighetene mulighet til å foreta kontroll av at fangsten ikke er tatt som ledd i IUU-fiske, ved kontakt med fartøyets flaggstat i det enkelte tilfelle. Forslag om tilsvarende tiltak er også under utarbeidelse under NEAFC.

I tråd med de gjeldende bestemmelser i § 8 første ledd bokstav a til c er det fangsten som kan nektes ilandføring dersom flaggstaten ikke kan bekrefte at fangsten ikke er tatt som ledd i IUU-fiske. Dette gjelder uavhengig av hvorvidt fangsten er blitt omlastet før landing. Også etter den foreslåtte bokstav d kan landingsnekt bli aktuelt for fangst som tidligere er blitt omlastet til et annet fartøy.

Bestemmelsen er først og fremst ment å gi hjemmel for å gjennomføre tiltakene ved ilandføring i Norge. Dette innebærer at det kan fastsettes forbud mot at fangst fra utenlandske fartøy kan landes før flaggstaten har bekreftet at fangsten er lovlig fanget, rapportert og avregnet i eventuelle tildelte kvoter. Et slikt system forutsetter at det innføres nye krav om innholdet i de forhåndsmeldingene utenlandske fartøy allerede skal gi før de anløper norsk havn. Opplysningene må formidles til flaggstaten på fastsatt måte. Tilsvarende må bekreftelsen sendes på en fastsatt måte. Det må legges opp til effektive kommunikasjonsrutiner som er mest mulig automatisert. Anmodning kan også sendes før fartøyet ankommer havn i en del tilfeller. Det finnes allerede tilstrekkelige lovhjemler til å utvide innholdet i forhåndsmeldingene.

Bestemmelsen gjelder ilandføring av all fisk og produkter av fisk enten den er ført i land av fiskefartøyet selv eller et transportfartøy etter en omlasting. I en viss utstrekning landes omlastet fisk i Norge. I dag gjelder det regler om at all omlastingsaktivitet skal rapporteres til flaggstatene til både fiskefartøyet og fraktefartøyet. Det innebærer at det eksisterer en kjede av opplysninger som kan kobles sammen slik at det er mulig å få bekreftet om fisken er lovlig fanget, rapportert og avregnet i eventuelle kvoter eller ikke. Dersom fiskefartøyet og fraktefartøyet ikke har samme flaggstat reises utfordringer. Disse behandles blant annet i forbindelse med arbeidet som pågår i NEAFC. I alle tilfelle vil den foreslåtte hjemmelen kunne benyttes til å nekte landing inntil fraktefartøyets flaggstat har bekreftet at pålagte omlastingsrapporter er mottatt. Bestemmelsen skal imidlertid kunne omfatte bekreftelse fra alle flaggstater dersom det er mer enn en inne i bildet.

Bestemmelsen vil også kunne benyttes i forhold til utenlandske fartøy generelt, altså uten at det foreligger et internasjonalt regelverk som skal implementeres. Dette gjelder ikke minst i forhold i forhold til fartøy det kan tenkes å kunne rettes tiltak mot med hjemmel i forslaget til ny § 9. Med utgangspunkt i bestemmelsen kan det dermed nedlegges forbud mot landing inntil flaggstaten har gitt bekreftelse. Forslaget til ny § 9 forutsetter at det er fattet et vedtak rettet mot fartøyet og det er dermed behov for å kunne nekte at landingen påbegynnes inntil det er avklart om vedtak vil bli fattet. En manglende bekreftelse kan under visse omstendigheter medføre at det nedlegges et endelig forbud mot landing i medhold av forslaget til § 9 og at det også treffes andre tiltak i medhold av samme bestemmelse. En bekreftelse fra flaggstat kan dermed også på en enkel måte avbryte en saksbehandling i de tilfellene det foreligger mistanke om IUU-fiske. Dette kan effektivisere saksbehandlingen i en del tilfeller.

Bestemmelsen oppstiller ikke krav om noen forutgående grad av mistanke for å anmode flaggstaten om bekreftelse. Bestemmelsen tenkes primært benyttet enten for tilfeller der det er nødvendig for å implementere avtale med fremmed stat, når det er grunn til mistanke om at fangsten ikke er fanget innenfor et ansvarlig forvaltningsregime, eller for stikkprøvekontroll. Grunnlag for mistanke vil kunne baseres på generelle kriterier, for eksempel hvilken marin art som ønskes landet, hvor stort kvantum som skal landes, hvorvidt fartøyets flaggstat generelt regnes å ha god kontroll med det enkelte fartøys kvoteavregning osv., eller på om konkrete forhold i det enkelte tilfelle gjør at myndighetene anser at det er grunn til å kontrollere at den bestemte fangsten er ikke er tatt som ledd i IUU-fiske.

Delegeringsforskrift av 20. august 1993 nr. 813 gir Fiskeri- og kystdepartementet fullmakt til å utøve den myndighet som er tillagt Kongen i fiskeforbudsloven § 8. Tilføyelsen av ny bokstav d medfører ingen endringer i forhold til dette, slik at også myndigheten etter den nye bestemmelsen vil tillegge Fiskeri- og kystdepartementet.

Til ny § 9 første ledd bokstav a:

Bestemmelsen gjelder forbud mot ilandføring m.v. fra fartøy som har tatt del i fiskeaktiviteter som vesentlig er i strid med ønsket fiskemønster eller avtalte fiskeregler. Forbud kan rettes både mot det aktuelle fartøy og mot de som bistår fartøyet med tjenester og mottak i havn.

Uttrykket «tatt del i» er videre enn deltakerbegrepet som følger av lov 26. mars 1999 nr 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), der adgang til å «delta» anvendes for adgang til å fiske og levere fangst. I bestemmelsen i § 9 første ledd bokstav a er hovedspørsmålet hvorvidt et fartøy på en eller annen måte har vært involvert i uønskede fiskeaktiviteter.

Et fartøy skal for det første kunne anses å ha tatt del i virksomhet som nevnt dersom det står oppført på en liste over IUU-fartøy i en regional fiskeriorganisasjon som Norge deltar i. Etter forholdene vil det også kunne være aktuelt å omfatte fartøy på andre regionale fiskeriorganisasjoners liste over IUU-fartøy.

Det gis videre adgang til å innføre forbud mot ilandføring m.v. for et hvert fartøy, uavhengig av svartelisting, der det er overveiende sannsynlig at fartøyet har tatt del i fiskeaktiviteter vesentlig i strid med ønsket fiske eller avtalte fiskeregler.

Ordet «fartøy» skiller ikke mellom fartøygrupper, fartøytyper, fartøystørrelser osv.

Bestemmelsen vil også omfatte fartøy som bare tidvis benyttes i fiske og andre flytende innretninger som kan tenkes benyttet til det formål bestemmelsene tar sikte på å motvirke.

Med «fiskeaktiviteter» menes for det første selve det faktiske fisket. Fiskeaktiviteter omfatter alt fiske eller fangst av marine levende ressurser, herunder også pigghuder og skall- og bløtdyr (krepsdyr og skjell), samt sjøpattedyr.

Fiskeaktiviteter omfatter også omlasting av fangst. Fartøy som omlaster fra fartøy som har fisket i strid med første ledd bokstav a har ikke selv utøvd det praktiske fisket, men de er allikevel del i den ressurskriminaliteten som bestemmelsene er rettet mot. Videre skal enhver handling eller tjeneste som fartøy kan utføre som bidrar til å holde den uønskede virksomheten i gang, kunne omfattes. Disse tjenester kan for eksempel utføres av omlastingsfartøy, fartøy som leverer bunkers, reservedeler, proviant, mannskap osv. Fiskeaktiviteter vil også kunne omfatte andre aktiviteter til forberedelse for eller i forbindelse med fiske, tilvirking av fisk, omlasting av fisk osv.

Det første alternativet i bestemmelsens første ledd bokstav a innebærer at det kan knyttes forbud til fartøy som har tatt del i fiskeaktiviteter som vesentlig «er i strid med et ønsket beskatnings- eller fiskemønster». Ordlyden er den samme som i § 8 første ledd bokstav c første alternativ.

Hva som ligger i at fiske «er i strid med et ønsket beskatning og fiskemønster» er beskrevet i Ot.prp. nr. 90 (1992-1993) kapittel 6 side 30:

«Bestemmelsens første alternativ, «fangsten er i strid med et ønsket beskatnings- eller fiskemønster», retter seg for det første mot fiskerivirksomhet som er i strid med nasjonale reguleringer, enten fastsatt av fartøyets hjemland eller av det landet som har fiskerijurisdiksjon i det området der fangsten er tatt. Det er her tenkt på alle typer regulerende bestemmelser, også bestemmelser som går på de mer tekniske sider av fiskerivirksomheten. Som eksempel kan nevnes kvotefastsettelser, bifangst- og minstemålsbestemmelser, områdefredninger, regler om maskestørrelse, redskapsforbud m.m.

Det avgjørende må være om fangsten som sådan er i strid med nasjonale reguleringer. Vurderingen bør således skje på objektivt grunnlag. Subjektive forhold som måtte bli anført med hensyn til hvorfor fangsten er i strid med slike bestemmelser, vil være uten betydning.

Alternativet favner imidlertid også videre enn dette, og innebærer at norske vurderinger av hva som er et ønsket beskatnings- eller fiskerimønster, som kan avvike fra det som følger av andre lands regelverk, vil kunne bli lagt til grunn. Konkret innebærer det for eksempel at en fangst som med hensyn til innblanding av undermåls fisk er i samsvar med reguleringer fastsatt av fartøyets hjemland eller av det land som har jurisdiksjon der fangsten er tatt, likevel vil kunne nektes ilandført dersom innblandingen av fisk under det norske minstemålet er større enn hva som er tillatt etter norske regler. Det kan også nevnes som et konkret eksempel at en fangst som er tatt i internasjonalt farvann og i samsvar med hjemlandets redskapsreguleringer, men i strid med norske (for eksempel bruk av sorteringsrist i reketrålfisket), vil kunne bli nektet ilandført.

Derimot favner uttrykket ikke så vidt at en ilandføring vil kunne nektes dersom fangsten er i samsvar såvel med reguleringer iverksatt av fartøyets hjemland, det land som har jurisdiksjon i det området fangsten er tatt og norske bestemmelser, selv om den likevel skulle være et resultat av fiskerivirksomhet som av overordnede hensyn må kunne karakteriseres som uheldig. Det tenkes her for eksempel på at den er tatt i et område som formelt er åpent for fiske, men hvor fiskerivirksomhet ideelt sett ikke burde forekomme, for eksempel av hensyn til andre fiske- eller dyreslags oppvekstvilkår. I slike tilfeller vil man eventuelt måtte gå veien om internasjonale avtaler for å få alle involverte land med på felles bestemmelser.»

Etter det andre alternativet kan det knyttes forbud til fartøy som har tatt del i fiske som vesentlig «er i strid med avtalte fiskeregler med fremmed stat».

Andre alternativ gjelder for det første fiskeregler avtalt med fartøyets flaggstat bilateralt eller gjennom regionale, subregionale eller andre avtaler. Avtalte fiskeregler gjelder regler om alle fiskeaktiviteter, dvs. regler både om utøvelse av det faktiske fiske, omlasting og støttetjenester, mv. som beskrevet over. Avtalte fiskeregler vil også omfatte regler som det er enighet om i et organ som er opprettet i medhold av en avtale, for eksempel enighet som er nedfelt i protokollene fra Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. I tillegg vil multilaterale avtaler som Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav være relevante i forhold til annet alternativ. Det vises for øvrig til det som er sagt om folkerettslige avtaler i kapittel 2.

Til sammen anses formuleringene i første og annet alternativ å favne alle typetilfellene av IUU-fiske som er nevnt i punkt 2.2.5, inklusive aktiviteter som understøtter det faktiske fisket, som omlasting, bunkring osv. Det legges til grunn at bestemmelsene i § 9 også skal kunne ramme IUU-fiske som er foretatt av ikke-medlemmers fartøy i strid med reguleringer fra regionale eller subregionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Etter begge alternativene oppstilles det et vesentlighetskrav. Hvorvidt aktiviteten skal anses å være «vesentlig i strid» vil i stor grad måtte bero på fiskerimyndighetenes konkrete vurdering av den foretatte aktiviteten. I vesentlighetsvurderingen kan det blant annet, men ikke utelukkende, legges vekt på hvilken bestand det ble fisket på, om det relevante fartøyet eller et av rederiets fartøy har tatt del i IUU-fiske tidligere, om fartøyet ikke har etterkommet krav eller advarsler fra myndighetene, omfanget av IUU-fisket, hvorvidt måten fiskeaktivitetene er utøvet på faller inn i et mønster for IUU-fiske osv. Det presiseres at forannevnte indikasjoner kan tilfredsstille vesentlighetskriteriet hver for seg.

Dersom fartøyet er oppført på regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoners lister over fartøy som driver IUU-aktiviteter, skal vesentlighetskravet uansett anses å være oppfylt, jfr. § 9 første ledd bokstav e.

Det er etter denne bestemmelse ikke avgjørende om IUU-fisket er blitt utøvet i eller utenfor norsk fiskerijurisdiksjon. Tiltak kan iverksettes mot disse fartøyene i norsk havn uavhengig av hvor IUU-fisket er foretatt.

Etter bestemmelsen delegeres departementet myndighet til å vedta nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i forskrift. Det vil for eksempel være opp til departementet innenfor lovens rammer å presisere innholdet av vesentlighetskravet, beviskravet, hvordan landingsnektelser skal gjennomføres og håndheves i praksis og hvilke fartøy som skal bli gjenstand for forbud etter bestemmelsen. Videre kan departementet gi regler for når tiltakene som er innført mot fartøyet skal opphøre.

Særlig om beviskravet

Når det gjelder beviskravet, er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at man skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn.

For bestemmelsene som foreslås i denne proposisjonens § 9, innebærer dette at fiskerimyndighetene må kunne sannsynliggjøre forhold som gir grunnlag for tiltak mot fartøyet. Slik sannsynliggjøring vil vanligvis være basert på observasjoner, inspeksjoner og kontroll av relevante dokumenter foretatt av relevante kontrollmyndigheter. Dette er samme type kontroller som danner grunnlaget for oppføring av fartøy på IUU-lister i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. I Norge vil det vanligvis være Kystvakten og Fiskeridirektoratet som skaffer til veie slike opplysninger, med bidrag fra politi- og påtalemyndigheter, fiskesalgslag, havnemyndigheter osv.

Høyesterett har i Rt 1999 side 14 drøftet hvilket beviskrav som gjelder ved administrativ inndragning etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd. Flertallet fremhever at inndragning etter saltvannsfiskeloven § 11 har «store likhetspunkter med det straffeprosessuelle inndragningsinstituttet». I saken kom flertallet således til at det måtte være «klar sannsynlighetsovervekt» for det aktuelle faktum, for at vilkårene for administrativ inndragning kunne anses å foreligge.

Departementet er enig i det resultatet som Høyesterett her har kommet til, og viser til behandlingen av dette i Ot.prp. nr. 70 (2003-2004) punkt 5.5.2. I forhold til bestemmelsene om forbud i § 8 første ledd bokstav d og § 9 har departementet imidlertid kommet til at det ikke bør legges et slikt særlig strengt beviskrav til grunn. For å ivareta forpliktelsene som følger av medlemskapet i de regionale fiskeriforvaltnings­organisasjonene, er det nødvendig at ikke beviskravet stilles så strengt at det ikke er mulig å legge organisasjonenes IUU-lister til grunn for tiltak etter norsk rett. Videre skiller tiltakene etter § 9 seg fra administrativ inndragning ved at det forvaltningstiltak bestemmelsen gir anvisning på ikke foretas ved en aktiv inngripen overfor fartøyet som i samme grad kan forveksles med en strafferettslig sanksjon (strafferettslig inndragning). Likeledes skiller tiltakene seg fra straff ved at departementet innenfor rammene av regelverket kan oppheve forbudet mot for eksempel landing av fisk. Til sist kan det ikke underslås at muligheten for tilveiebringelse av opplysninger som kan danne grunnlag for tiltak ofte er folkerettslig begrenset ved at IUU-fisket utøves utenfor norsk jurisdiksjon, og det er nødvendig av praktiske årsaker å ha en bevisbyrde det faktisk er mulig for fiskerimyndighetene å oppfylle.

Departementet anser etter dette at et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt må legges til grunn ved bevisvurderingen knyttet til de forvaltningsmessige tiltak.

I straffesaker er den klare hovedregel derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse, og dette utgangspunktet vil gjelde også i forhold til overtredelse av straffebestemmelsene, for eksempel ved behandlingen av spørsmålet om et eventuelt forbud mot omlasting i havn fra et bestemt fartøy er blitt brutt.

Til ny § 9 første ledd bokstav b:

Formålet med annet ledd er å forhindre at eierne med enkle grep kan omgå tiltakene som hjemles i første ledd bokstav a.

Bestemmelsens annet ledd medfører at også andre fartøy i rederiets flåte vil kunne bli rammet av tiltakene. Dette vil kunne avskjære eier fra muligheten til å sette inn nye fartøy i IUU-virksomheten, eller selge det svartelistede fartøy for så å ha ryggen fri. Ordet «rettssubjekt» er valgt slik at alle former for fartøyvirksomhet kan bli rammet uavhengig av eierskap, selskapsform eller selskapsstruktur.

Å nedlegge slikt forbud vil nødvendigvis bli oppfattet som særlig tyngende, og tiltak etter denne bestemmelsen bør forbeholdes tilfeller av særlig grove eller gjentatte overtredelser.

Til ny § 9 første ledd bokstav c og d:

Fartøy som forbys å lande fisk til norsk havn, kan likevel fortsette med IUU-fiske på havet utenfor norsk fiskerijurisdiksjon, inklusive omlasting og forsyning av støttetjenester til andre IUU-fartøy. Det foreligger i dag opplysninger som tyder på at enkelte fartøy som utøver IUU-fiske bruker norsk havn som base. Fartøyene går ikke til norsk havn for å lande fangst, men kun for å bunkre, proviantere, få reparasjoner osv. Det er fra norsk side uakseptabelt at norske havner blir brukt som base for utenlandske fartøys IUU-aktiviteter. Bokstav c skal forhindre at norske havner benyttes for å tilrettelegge for at fartøyene kan fortsette IUU-fisket.

Et annet typetilfelle er at et transportfartøy, som er ilagt forbud mot landing av fisk etter § 9 første ledd bokstav a, vil levere annen last enn fisk i norsk havn. Fartøyet har for eksempel levert IUU-fanget fisk i et baltisk land. På turen hjem frakter fartøyet varer fra Baltikum som det har til hensikt å levere i Norge. Dermed opererer fartøyet i urapportert omlastingsvirksomhet, går med IUU-fangst til Baltikum, og kommer tilbake til norsk havn for å levere lovlige handelsvarer. Dette er et eksempel på en situasjon som reglene i bokstav c og d tar sikte på å motvirke. Dersom et fartøy har begått vesentlig brudd på fiskereglene skal det kunne ilegges forbud mot å kunne nyte godt av norske havnetjenester, og forbudet skal gjelde for fartøyet uavhengig av om fartøyet skal levere annen last enn fisk. Forbud etter bokstav c og d kan rettes mot både fiskefartøy, transportfartøy og forsyningsfartøy.

Første ledd bokstav c fastsetter at departementet kan forby lasting, lossing og havne-, forsynings- og støttetjenester i norsk havn til og fra fartøy som er underlagt forbud etter bokstav a eller b. Med dette menes blant annet kaianløp, bunkring, proviantering, mannskapsbytter, reparasjoner, levering av reservedeler, bistand osv.

Første ledd bokstav d gir videre mulighet til å fastsette forbud mot omlasting, samt forsynings- og støttetjenester til og fra IUU-fartøy i områder som er underlagt fiskeforbudslovens virkeområde. Dette innebærer at forbudene kan følge fartøyene også utenfor havnene. Fartøyene kunne ellers enkelt unngå ulempene av de ilagte tiltak med å få bunkers til havs fra forsyningsskip i nærheten av en havn, noe som ville undergrave tiltakenes formål og effektivitet. Tiltak kan imidlertid ikke komme i motstrid til utenlandske fartøys rett til uskyldig gjennomfart gjennom sjøterritoriet.

For territorialfarvannet ved Svalbard, herunder territorialfarvannet ved Bjørnøya, gir lov 17. juli 1925 om Svalbard nr. 11 Kongen hjemmel til å utferdige forskrifter om saltvannsfiske. Dette omfatter relevante aktiviteter i forbindelse med fiske, herunder omlasting og forsyningstjenester til og fra fiskefartøy. Det anses at den oppstilte hjemmelen i Svalbardloven er tilstrekkelig lovgrunnlag for den type tiltak som etter forslagene i denne proposisjonen kan vedtas med virkning for territorialfarvannet for øvrig. Det anses dermed at det ikke er behov for å gjennomføre særlige lovendringer for at tiltak overfor utenlandske fartøy skal kunne gjøres gjeldende, innenfor folkerettens rammer, for territorialfarvannet ved Svalbard.

Gjennom henvisning i § 3 i lov 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone (NØS-loven) vil omlastingsforbudet som foreslås i medhold av fiskeforbudsloven kunne få anvendelse også for Norges økonomiske sone og fiskerisonen ved Jan Mayen. For fiskevernsonen ved Svalbard vil tilsvarende bestemmelser kunne hjemles direkte i NØS-loven §§ 4 og 6. Det tas ikke sikte på at forbud mot levering og mottak av forsynings- og støttetjenester skal gjøres gjeldende mellom utenlandske fartøy i disse områdene, jfr. § 9 første ledd annen setning.

Saltvannsfiskeloven vil kunne gi delvis overlappende hjemmel. Det vises til merknader til saltvannsfiskeloven, nedenfor i punkt 6.2.

Til ny § 9 første ledd bokstav e:

Bestemmelsen gir hjemmel til å innføre forbud som nevnt i bokstav a til d for fartøy som er oppført på regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoners svartelister.

Til ny § 9 annet ledd:

Forslaget gir Kongen hjemmel til å gi et fartøy som har til hensikt å lande IUU-fanget fisk eller som har drevet med vesentlig IUU-fiske, forbud mot å seile i indre norsk farvann.

Fartøy har som hovedregel rett til uskyldig gjennomfart i norsk sjøterritoriet jfr. del 1 avsnitt 3 i Havrettskonvensjonen. Havrettskonvensjonen oppstiller derimot ingen alminnelig rett til adgang til kyststatens indre farvann, såfremt fartøyet ikke er i havsnød. Ved havsnød vil forslaget gjelde med de begrensninger som måtte følge av folkeretten og norsk rett for slike tilfeller.

Forskrift av 23. desember 1994 nr 1130 om fremmede ikke-militære fartøys anløp av og ferdsel i norsk territorialfarvann under fredsforhold, § 12, inneholder i dag bestemmelser om at fartøy som har til hensikt å levere fangst i strid med fiskeforbudsloven § 8 første ledd, kan nektes adgang til norsk indre farvann. Dette har den virkning at fartøyet ikke kan bunkre, gjøre vedlikeholdsarbeid, mannskapsbytte, eller nytte seg av andre former for havneservice i norsk havn. Departementet ser det som hensiktsmessig at det også i tilfeller som omhandlet i forslaget til ny § 9 kan nektes adgang tilsvarende nevnte forskrifts § 12.

Ved gjennomføring av bestemmelsen bør det finnes hensiktsmessige løsninger for ansvarsdeling mellom forsvars- og fiskerimyndighetene. Det vil bli utarbeidet rutiner for informasjonsutveksling, samt at det må klargjøres hvem som er rett myndighet for forvaltningsmessig klage på avgjørelsen.

6.2 Endringer i saltvannsfiskeloven

Til § 1 Lovens stedlige virkeområde:

Etter saltvannsfiskeloven § 1 første ledd bokstav a, jfr. fjerde ledd, får loven anvendelse på norske og utenlandske rettssubjekter i farvann under norsk jurisdiksjon.

Loven får også anvendelse i internasjonalt farvann for norske borgere og personer, herunder juridiske personer, bosatt i Norge som fisker med norsk fartøy, jfr. bokstav b.

I tillegg bestemmer bokstav c at lovens kapitler II, III og X og § 24 også gjelder på fiskeriområdet for norske rettssubjekter i farvann under annen stats fiskerijurisdiksjon.

Etter gjennomføring av ny § 9 første ledd bokstav d i fiskeforbudsloven vil det foreligge hjemler for å forby omlasting, forsynings- og støttetjenester, til og fra utenlandske IUU-fartøy i tilknytning til fiskeforbudslovens virkeområde. For å sikre tiltakenes effektivitet bør de norske forbudene kunne følge IUU-fartøyene så langt det lar seg gjøre innenfor folkerettslige rammer. Det anses derfor hensiktsmessig å forby tilsvarende samhandling med IUU-fartøyene med norske fartøy uansett hvor de befinner seg. Det kreves i så fall endringer i bestemmelsene for saltvannsfiskelovens virkeområde.

Departementet foreslår derfor endringer i § 1 første ledd bokstav b og c slik at det fremgår uttrykkelig at bestemmelsen også skal gjelde for omlasting, og mottak eller levering av forsynings- og støttetjenester. Endringen i formuleringen her er ikke tiltenkt å medføre materielle endringer for øvrig.

Til § 2 Lovens saklige virkeområde:

Paragraf 2 første ledd første punktum bestemmer at loven gjelder for fiske i sjøen med unntak av fiske etter anadrome laksefisk. Annet punktum bestemmer videre at loven også gjelder omlasting, landing, transport, oppbevaring og ved kontroll av omsetning av fisk.

Som et ledd i å følge opp tiltakene mot IUU-fartøyene på havet foreslås det å presisere at lovens saklige virkeområde også skal gjelde generelt for mottak og levering av forsynings- og støttetjenester. Selve forbudet om forsynings- og støttetjenester med norske fartøy i medhold av § 4 bokstav v vil likevel kun komme til anvendelse i relasjon til fartøy som er involvert i IUU-fiske.

Til § 4 Reguleringsfullmakter:

Saltvannsfiskeloven kapittel II gjelder for norske fartøy på det åpne hav og også der disse ferdes i andre staters jurisdiksjonsområder, jfr. § 1 første ledd bokstav a og b. Paragraf 4 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter som anses hensiktsmessige i ressursforvaltningen, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det.

Tilføyelsen av ny bokstav u og v i saltvannsfiskeloven § 4 vil gi hjemmel til å vedta forbud mot omlasting, samt forsynings- og støttetjenester til og fra fartøy når det er innført forbud rettet mot fartøyet i medhold av fiskeforbudsloven § 9, innenfor saltvannsfiskelovens virkeområde.

Fiskeforbudsloven er blitt tolket slik at omlastingsforbudet i § 5 ikke innebærer forbud mot omlasting til norske fartøy. Bestemmelsen her vil også kunne benyttes til å forby omlastingsaktiviteter som ikke omfattes av § 5 fra fartøy som er ilagt forbud etter § 9. Omlasting er allerede omfattet av saltvannsfiskelovens saklige virkeområde, og reguleres av fiskerimyndighetene i tilknytning til forskjellige fiskeriaktiviteter som en del av utøvelse av det praktiske fiske. Et eget punkt oppstilles likevel i ny bokstav u av hensyn til at dette bør fremgå uttrykkelig. Begrensninger knyttet til at det skal være innført forbud rettet mot fartøyet i medhold av § 9 oppstilles kun i forslaget til ny bokstav v, i forhold til forsynings- og støttetjenester.

Forbudene retter seg mot alle fartøy som er omfattet av fiskeforbudsloven § 9, og vil kunne komme til anvendelse med de begrensninger som måtte følge av folkeretten og norsk rett for øvrig dersom det aktuelle fartøy befinner seg i havsnød.