5 Norsk tiltredelse til Cape Town-konvensjonen og protokollen om luftfartøysløsøre
5.1 Innledning. Bør Norge tiltre konvensjonen og protokollen?
I utredningen punkt 9 anbefaler professor Konow at Norge tiltrer Cape Town-konvensjonen og protokollen om luftfartøysløsøre. Hun begrunner sitt syn i en forventning om at våre handelspartnere innen EU etter hvert kommer til å tiltre konvensjonen og protokollen, og at et norsk utenforskap kan virke konkurransehemmende på norske aktører i flybransjen og finanssektoren. I tillegg påpeker hun at konvensjonen og protokollen fremmer forutsigbarheten ved internasjonale konkurser. Utrederens syn er sammenfattet slik:
«Som det er gjort rede for innledningsvis, har EU som sådan tiltrådt 2001 Cape Town-konvensjonen med tilleggsprotokoll 1. Det er foreløpig ikke så mange av medlemsstatene som har tiltrådt konvensjonen. Det vil antakelig endre seg i og med at problemstillinger angående jurisdiksjon, anerkjennelse, fullbyrdelse og forholdet til konkursretten er blitt mer avklart i forbindelse med EUs tiltredelse. Danmark står som nevnt fortsatt utenfor på grunn av sitt grunnleggende traktatmessige forhold til EU.
Ved spørsmålet om Norge bør slutte seg til konvensjonen og dens Protokoll 1, er det etter mitt syn viktig å gi flyindustrien, herunder banker og finansieringsinstitusjoner som finansierer denne, de samme rettslige rammebetingelser som konkurrentene i de fleste øvrige europeiske statene arbeider under. Det vil være viktig for norske flyselskaper å kunne tilby samme type sikkerhetsrettigheter som sine utenlandske konkurrenter for dermed å være i posisjon til å skaffe seg samme betingelser i forbindelse med kredittfinansiering av slik flyutstyr som faller inn under Protokoll 1.
Selv om det er debitors tilknytning til en kontraherende stat som er avgjørende for om konvensjonens og protokollens bestemmelser kommer til anvendelse, er det grunn til å anta at det vil fremme konkurransen også for norske banker og finansieringsinstitusjoner at disse kan yte kreditt til norske (og i prinsippet også til utenlandske) flyselskaper ved å skreddersy kredittvilkårene slik at de er tilpasset Cape Town-konvensjonen og dens Protokoll 1.
En annen viktig side ved norsk tilslutning til konvensjonen og Protokoll 1 er at bestemmelsene her vil styrke kreditors posisjon og fremme forutsigbarhet i forbindelse med debitors konkurs. Selv om konvensjonen og protokollen ikke løser alle de rettslige utfordringer som oppstår i forbindelse med internasjonale konkurser, vil det allikevel være et stort fremskritt å kunne ha pantesikkerhet eller tilsvarende type sikkerhetsrettighet av en slik art at det på forhånd er klart at rettigheten vil ha rettsvern internasjonalt i de statene som er tilsluttet konvensjonen. Det må legges til grunn at prosessene i inndrivelsesomgangen blir langt enklere under konvensjonens regime.
Etter min mening bør norske myndigheter på bakgrunn av det ovenstående legge til rette for at de norske aktørene innen flyindustri og innen finansiering kan forholde seg til reglene i Cape Town-konvensjonen og Protokoll 1. Jeg anbefaler derfor at Norge slutter seg til Cape Town-konvensjonen med tillegg av dens Protokoll 1.»
Alle de høringsinstanser som uttaler seg i spørsmålet om Norge bør tiltre konvensjonen og protokollen, støtter slik tiltredelse. Det gjelder: Samferdselsdepartementet, Den Norske Advokatforening, NHO Luftfart, Norsk Luftambulanse AS og Norwegian Air Shuttle ASA.
Samferdselsdepartementet uttaler:
«Samferdselsdepartementet slutter seg til anbefalingen i utredningen fra professor dr. juris Berte-Elen Reiertsen Konow om at Norge bør slutte seg til Cape Town-konvensjonen og Protokoll 1 til konvensjonen om luftfartøysløsøre. Vi begrunner dette først og fremst med at norsk luftfartsindustri bør ha mulighet til å finansiere sin virksomhet på samme måte og på samme vilkår som tilsvarende industri i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Selv om det ennå er for tidlig å si hvor mange land som vil slutte seg til konvensjonen og protokollen, gir EUs tilslutning en klar indikasjon om at norsk industri vil kunne oppleve en konkurranseulempe dersom vi ikke slutter oss til konvensjonen. Så lenge Norges luftfartøyregister blir videreført i sin nåværende form er det samtidig vanskelig å se ulemper av betydning ved å slutte seg til ordningen.»
NHO Luftfart , som representerer flyselskaper og andre luftfartsrelaterte virksomheter i Norge, mener at det er svært viktig for norsk luftfart at også Norge tiltrer Cape Town-konvensjonen. NHO Luftfart fremhever konkurransesituasjonen for norsk luftfart, samt den økonomiske og miljømessige gevinst som kan oppnås ved at flyfinansiering blir rimeligere for flyselskapene:
«NHO Luftfart mener at det er svært viktig for norsk luftfart at også Norge ratifiserer Cape Town-konvensjonen. EU gjorde dette i april 2009 med ikrafttreden fra 01.08.09. Hvis ikke Norge gjør det samme, vil dette få svært negative og konkurransevridende effekter på norsk luftfart. (...) Det er også viktig å påpeke at utskiftingen av flyflåten betyr svært mye i miljøsammenheng da utslippene fra nye fly er 30 – 40 prosent lavere enn [fra] eldre maskiner.
Forutsetningene i konvensjonen er klare, debitor må ha tilknytting til en kontraherende stat. For norsk luftfart er det viktig, til enhver tid, å ha en moderne og mest mulig oppdatert fly- og helikopterflåte med hensyn til miljøkrav. Bransjen vil i de kommende årene stå overfor store investeringer i nye luftfartøy. Konkurransen både i europeisk og global luftfart er hard. Tapet ved å stå utenfor blir stort, og for Norwegian alene er det tidligere anslått til 60 millioner kroner for de nye flyene de skal kjøpe de nærmeste årene.»
Norsk Luftambulanse AS uttaler at man støtter forslaget om tilslutning til konvensjonen og protokollen:
«Vi ser det som at dette vil gi norske flyselskaper mulighet for bedre lånebetingelser dersom utenlandske banker og finansieringsinstitusjoner ser at Norge er tilsluttet denne konvensjonen.»
Norwegian Air Shuttle ASA viser til konkurransesituasjonen, men også til fordelene ved en internasjonal registreringsordning og mulighetene til å få ensartede regler om tredjemannskonflikter og klarere linjer med hensyn til lovvalg:
«For et norsk selskap som Norwegian betyr en tilslutning til Konvensjonen at man fjerner en meget uheldig konkurransevridning og at norske selskap får et mye bedre økonomisk utgangspunkt for å fornye flåten med nye og langt mer miljøvennlige fly. (...) Som vi tidligere har pekt på, ville det være svært negativt og konkurransevridende for norske flyselskaper om Norge valgte å fortsatt stå utenfor Konvensjonen. Når EU, USA, Canada og en rekke andre vestlige land er gått med betyr det at norske selskapet ville tapt store beløp. (...)
Sikkerhet i løsøre innen luftfart har utviklet seg ulikt fra stat til stat når det gjelder hvilke formuesgoder det er tillatt å etablere sikkerhetsrett i, måten panterett stiftes på og rettsvern etableres. Ettersom fly, helikoptre og motorer flyttes over landegrenser skaper dette rettslige utfordringer ved eventuelle tredjemannskonflikter, blant annet gjelder dette spørsmål om sikkerheter i løsøre kan gjøres gjeldende overfor konkurrerende rettighetshavere og spørsmål om panterettigheter kan gjøres gjeldende overfor debitors konkursbo der den sikrede kreditor befinner seg i annen stat enn der debitors konkursbo avvikles.
Norwegian vil peke på at den alminnelige hovedregel i internasjonal privatrett ved konkurrerende rettigheter, om at man som hovedregel skal legge det landets rett til grunn der tingen befinner seg når tvisten kommer opp, er lite egnet på luftfartens område. Det kan eksempelvis være helt tilfeldig hvor det relevante luftfartøyet befinner seg når konflikten oppstår.
Dette danner grunnlaget og viser behovet for Konvensjonen. Konvensjonen tjener flere formål: (i) å tillate etablering av internasjonale rettigheter, (ii) å etablere et elektronisk, internasjonalt register for registrering av internasjonale rettigheter som vil gi kreditor muligheten til å sikre sin rettighets prioritet mot senere registrerte rettigheter og mot uregistrerte rettigheter og skyldnerens konkursbo, (iii) gi kreditorer et utvalg grunnleggende misligholdsbeføyelser, og (iv) sikre at luftfartsindustriens særlige behov blir ivaretatt.
Dette vil gi potensielle kreditorer større tillit ved avgjørelsen om å gi kreditt, øke kredittverdigheten innenfor industrien, og redusere finansieringskostnadene, noe som vil være til gode for alle aktører. Siden Norge i dag står utenfor Konvensjonen gir banker Norwegian langt dårligere kredittvilkår enn det som ville vært tilfelle om Norge var med i Konvensjonen hvilket innebærer at Norwegian vil påføres betydelige økonomiske merkostnader dersom Norge velger å fortsette å stå utenfor Konvensjonen.»
Departementet slutter seg til vurderingene i utredningen og høringsuttalelsene og støtter forslaget i utredningen om at Norge tiltrer konvensjonen og protokollen om luftfartøysutstyr. Departementet legger i sin vurdering vekt på at innkjøp av luftfartøysutstyr er meget kapitalkrevende, og at det er behov for gode finansieringsordninger. Det er særlig dette hensynet som ligger bak etableringen av konvensjonen, og dette hensynet er fremhevet i konvensjonens fortale. Videre er det behov for internasjonale avtaler og regelverk om sikkerhetsrettigheter i luftfartøysutstyr nettopp fordi slikt utstyr stadig krysser landegrenser. Det kan være helt tilfeldig hvor for eksempel et fly befinner seg når sikkerhetsrettigheten aktualiseres. Departementet viser her til høringsuttalelsen fra Norwegian Air Shuttle ASA .
Når det gjelder synspunktet som er fremhevet fra både NHO Luftfart og Norwegian Air Shuttle ASA om at det å stå utenfor konvensjonen og protokollen vil ha konkurransevridende effekt, vil departementet bemerke at det foreløpig er relativt få av norske handelspartnere som har sluttet seg til konvensjonen. Det er viktig å presisere at EUs tilslutning til konvensjonen og protokollen ikke i seg selv gjør EUs medlemsstater til parter i konvensjonen og protokollen. Etter det departementet har fått opplyst må hver enkelt medlemsstat selv slutte seg til og gjennomføre konvensjonen og protokollen i nasjonal rett. EUs tilslutning setter imidlertid visse rammer for hvordan slik tilslutning kan skje, fordi konvensjonen berører enkelte områder der EU som organisasjon har eksklusiv kompetanse. Det er etter det som er opplyst, ikke pålagt medlemsstatene å slutte seg til konvensjonen og protokollen, og heller ikke krevet av medlemsstatene at de må vurdere slik tilslutning. Det er usikkert om og eventuelt når Sverige og Danmark vil vurdere tilslutning til Cape Town-konvensjonen. For Danmark har for øvrig ikke EUs tilslutning rettsvirkninger fordi Danmark står utenfor denne delen av EU-samarbeidet. Dette innebærer at synspunktet om konsekvensene av å stå utenfor konvensjonen og protokollen i hvert fall for tiden, har noe mer begrenset vekt enn det som synes forutsatt av de nevnte høringsinstansene.
5.2 Nødvendige lovendringer
5.2.1 Inkorporasjon eller transformasjon
Hvis Norge tiltrer Cape Town-konvensjonen, må konvensjonen innarbeides i norsk rett. Det må tas stilling til om dette bør gjøres ved transformasjon eller ved inkorporasjon. I utredningen går professor Konow inn for inkorporasjon:
«Etter mitt syn er inkorporasjonsmetoden klart å foretrekke. Ved inkorporasjonsmetoden bestemmes det i lovs form at den enkelte konvensjon skal gjelde som lov. På denne måten vil det være selve konvensjonsteksten man forholder seg til og ikke en omskrevet og bearbeidet versjon av konvensjonsbestemmelsene. Inkorporasjonsmetoden er for eksempel valgt både ved Luganoloven fra 1993 og fra 2009.»
De høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, Samferdselsdepartementet, Luftfartstilsynet, NHO Luftfart og Norwegian Air Shuttle ASA, mener alle at inkorporasjon er den mest hensiktsmessige måten å gjennomføre konvensjonen og protokollen.
Departementet er enig i at inkorporasjon er den mest hensiktsmessige gjennomføringsmåten i dette tilfellet. I vurderingen legger departementet vekt på at det dermed er mindre risiko for at det oppstår uklarheter ved norsk gjennomføring. Reglene skal forutsetningsvis også benyttes av utenlandske rettssubjekter og det er derfor en klar fordel at reglene fremstår som like med konvensjonsteksten og protokollen.
5.2.2 Egen gjennomføringslov eller inkorporasjon gjennom eksisterende lovgivning?
Det neste spørsmålet som må avgjøres, er om inkorporasjonen skal gjøres ved å utarbeide en egen gjennomføringslov, eller om inkorporasjonen skal gjøres gjennom en henvisning til konvensjonen i en ny lovbestemmelse i en eksisterende lov. Den mest nærliggende loven ville i så fall være luftfartsloven i og med at det er i luftfartsloven man finner bestemmelsene om registrering av rettigheter i luftfartøyer. Det er både fordeler og ulemper ved begge disse tilnærmingene. Dersom man velger å lage en enkel gjennomføringslov, er det en fare for at reglene blir stående isolert og ikke ses i sammenheng med luftfartslovens bestemmelser. På den annen side kan det også tenkes at konvensjonens bestemmelser ikke kommer så godt frem hvis reglene henvises til gjennom en av bestemmelsene i luftfartsloven. Det gjelder kanskje særlig for reglene om utleggspant og legalpant hvor det naturlige utgangspunkt er panteloven, og ikke luftfartsloven.
Professor Konow har i utredningen ingen klar anbefaling i valget mellom en egen gjennomføringslov og gjennomføring i luftfartsloven, for eksempel ved å føye til et nytt punkt G i luftfartslovens kapittel III. Hun konkluderer likevel med å anbefale en egen gjennomføringslov, og gir følgende begrunnelse:
«Cape Town-konvensjonen som sådan er i utgangspunktet ikke begrenset til kun å gjelde for fly, helikoptre og flymotorer. Konvensjonen gjelder også for jernbanemateriell og romutstyr. Det er videre lagt til rette for at konvensjonen utvides til å gjelde for landbruksløsøre, materiell som benyttes i entreprenørvirksomhet og utstyr som benyttes i forbindelse med gruvedrift. Etter mitt syn vil det være uheldig med tanke på fremtidig eventuell tiltredelse for annet mobilt utstyr enn flymateriell dersom konvensjonen forankres for sterkt i luftfartsloven. Min anbefaling er at det utarbeides en egen ganske kort og enkel gjennomføringslov. Jeg anbefaler at det i tillegg lages et eget punkt G i luftfartslovens der det slås fast at når det gjelder internasjonale sikkerhetsrettigheter i flymateriell, så gjelder reglene i Cape Town-konvensjonen og dens Protokoll 1.»
De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, Samferdselsdepartementet, Luftfartstilsynet, NHO Luftfart, og Norwegian Air Shuttle ASA, går alle inn for at inkorporasjonen skjer gjennom en egen gjennomføringslov. Samferdselsdepartementet og NHO Luftfart trekker særlig frem fordelene ved en egen lov dersom Norge skulle slutte seg til ytterligere protokoller til Cape Town-konvensjonen.
Departementet er enig i at konvensjonen og protokollen bør inkorporeres gjennom en egen gjennomføringslov. Det avgjørende argumentet for at departementet går inn for denne fremgangsmåten, er at det vil gjøre det lovteknisk enklere å inkorporere eventuelle andre protokoller senere.
5.2.3 Oppfyllelse av lovkravet i panteloven § 1-2 annet ledd
I utredningen mener professor Konow at det er tilstrekkelig for å oppfylle kravet til lovhjemmel i panteloven § 1-2 annet ledd at man inntar et nytt punkt G i luftfartsloven kapittel III, som slår fast at konvensjonens og protokollens bestemmelser kommer til anvendelse. Hun foreslår derfor ingen endring av panteloven § 1-2 annet ledd.
Av de høringsinstansene som har uttalt seg, Samferdselsdepartementet, Luftfartstilsynet, NHO Luftfart og Norwegian Air Shuttle ASA, ser alle ut til å dele utredningens konklusjon på dette punktet.
Departementet er enig i at kravet om lovhjemmel er oppfylt hvis det gis en generell lovbestemmelse som sier at Cape Town-konvensjonen med protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre skal gjelde som lov, og at man i en egnet bestemmelse i luftfartsloven henviser til gjennomføringsloven.
5.2.4 Endringer i tvangsfullbyrdelsesloven
Ved norsk tiltredelse til Cape Town-konvensjonen er det behov for endringer i tvangsfullbyrdelsesloven for å sikre inndrivelse av sikkerhetsretter Norge da har forpliktet seg til å anerkjenne, men som ikke fullt ut svarer til våre nasjonale sikkerhetsretter i luftfartøyer og annet løsøre regulert av protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre. I norsk rett reguleres tvangsinndrivelse primært i tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder reguleres i lovens kapittel 11, mens det er gitt særlige regler om utleggspant i lovens kapittel 7. Det følger av tvangsfullbyrdelseslovens § 11-2 første ledd at registrert utlegg og lovbestemt panterett er tvangsgrunnlag i tillegg til blant annet registrert avtalepant. Bestemmelsene i konvensjonen og protokollen om kreditors beføyelser ved debitors mislighold, særlig bestemmelsene om kreditors tilegnelse av formuesobjektet, avviker fra tvangsfullbyrdelseslovens regler.
Professor Konow mener i utredningen at man enklest kan legge til rette for inndrivelse etter konvensjonens og protokollens system ved at det gjøres en tilpasning i tvangsfullbyrdelseslovens § 11-1. Hun foreslår at det tas inn et nytt tredje ledd som utformes etter mønster av det eksisterende annet ledd. Konow drøfter videre om kreditorer som har rettigheter registrert i det internasjonale rettighetsregisteret, skal kunne velge mellom inndrivelse etter tvangsfullbyrdelsesloven og inndrivelse etter konvensjonens og protokollens regler, eller om man for de internasjonale sikkerhetsrettighetene bare bør holde seg til konvensjonens og protokollens regler:
«Slik jeg ser det, synes jeg at i alle fall de ’norske’ kreditorene som har en panterett som både tilfredsstiller de norske reglene og som samtidig utgjør en internasjonal sikkerhetsrettighet som er registrert i det internasjonale registeret, bør kunne velge om inndrivelsen skal skje etter det nasjonale eller det internasjonale regelverket. De norske panthaverne vil jo ha en rettighet som fullt ut svarer til de norske reglene og som passer inn i tvangslovens regler. Jeg er noe mer usikker på om de rent internasjonale sikkerhetsrettighetene bør ha en tilsvarende valgadgang når det gjelder inndrivelsen. På den annen side ser jeg ingen gode grunner for å forskjellsbehandle internasjonale kreditorer hvis den internasjonale sikkerhetsrettigheten vil kunne la seg inndrive via reglene i tvangsloven. Så vidt jeg kan se, skulle det ikke være store vanskeligheter med inndrivelse etter tvangslovens regler for de internasjonalt registrerte sikkerhetsrettighetene, forutsatt at det gjøres klart at disse rettighetene er å regne som tvangsgrunnlag etter § 11-2.»
Ingen av høringsinstansene går eksplisitt inn på dette spørsmålet, men både Samferdselsdepartementet og Norwegian Air Shuttle ASA gir generell tilslutning til forslaget til gjennomføring i utredningen.
Departementet er enig i at et nytt tredje ledd i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-1 som slår fast at den som har registrert en sikkerhetsrett i mobilt løsøre i tråd med Cape Town-konvensjonen om internasjonale sikkerhetsretter i mobilt løsøre med tillegg av protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre, kan begjære dekning etter konvensjonens og protokollens regler. I likhet med professor Konow ser heller ikke departementet noen grunn til å forskjellsbehandle kreditorer med en norsk panterett og kreditorer med en internasjonal sikkerhetsrett som ikke samtidig er en norsk panterett, med hensyn til muligheten til å inndrive sitt krav etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 11.
I utredningen drøfter professor Konow hvorvidt det kreves lovendring for å få klart frem at internasjonale sikkerhetsretter regnes som «registrert» avtalepant eller utleggspant i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2:
«Det er mulig det kan ligge en utfordring i tvangslovens § 11-2 i forbindelse med inndrivelse i tilknytning til internasjonale sikkerhetsrettigheter når det i bestemmelsen uttrykkes et vilkår om ’registrert’ avtalepant eller utleggspant. I forhold til tvangslovens § 11-2 kan det argumenteres med at ’registrert’ også kan bety panterett som er registrert i det internasjonale sikkerhetsregisteret. Men for å gjøre det helt klart at slike sikkerhetsrettigheter skal kunne tvangsinndrives i Norge, vil det kunne være en fordel om det var kommet klart til uttrykk i tvangsloven. Konflikten er mindre enn om man sammenlikner med tvangslovens § 8-2 der det er tale om pant som har rettsvern etter pantelovens kapittel 3 eller kapittel 5.»
I utredningen foreslår professor Konow derfor at det i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 tas in en henvisning til rettigheter som er registrert i det internasjonale registeret.
Ingen av høringsinstansene kommenterer dette spørsmålet særskilt.
Departementet mener tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 gir tilstrekkelig klar hjemmel for at registrerte sikkerhetsretter i det internasjonale registeret kan tjene som tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 første ledd annet punktum likestiller utenlandske realregistre med norske realregistre. Det er ikke tvilsomt at det internasjonale registeret er et realregister. Det kan heller ikke være tvil om at det internasjonale registeret må anses som et utenlandsk register i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8. Selv om lovhjemmelen etter departementets syn er klar nok, mener departementet at det av pedagogiske grunner bør tas inn en henvisning i § 11-2 til rettigheter som er registrert i det internasjonale registeret.
5.3 Norske erklæringer
5.3.1 Innledning
Konvensjonsstatene kan avgi erklæringer etter konvensjonens artikkel 39, 40, 48, 50, 52, 53, 54, 55 og 60 og protokollens artikkel XIX, XXVII, XXIX og XXX. De fleste erklæringer kan senere trekkes tilbake eller endres. Erklæringer kan, med enkelte unntak, gis enten i forbindelse med statens tilslutning til konvensjonen eller senere.
Konvensjonens artikkel 57 og protokollens artikkel XXXIII regulerer senere erklæringer. Den åpner for at en konvensjonsstat på ethvert tidspunkt etter at konvensjonen er trådt i kraft for staten, kan avgi erklæring, som kan supplere, erstatte eller modifisere tidligere erklæringer. Erklæringer etter konvensjonens artikkel 60 kan imidlertid ikke endres ved senere erklæringer. Konvensjonens artikkel 58 nr. 1 og protokollens artikkel XXXIV regulerer adgangen til å trekke tilbake erklæringer. En konvensjonsstat som har avgitt en erklæring etter konvensjonen eller protokollen, kan på ethvert tidspunkt trekke erklæringen tilbake. En erklæring etter artikkel 60 eller i samsvar med artikkel XXXI etter artikkel 60 kan imidlertid ikke trekkes tilbake.
Den vide adgangen til å endre, trekke tilbake eller supplere med nye erklæringer innebærer at man i stor utstrekning kan ta hensyn til hvordan situasjonen utvikler seg. Det innebærer også at Norge ikke låser seg overfor norske handelspartnere innenfor EU selv om Norge skulle velge andre erklæringer enn EU eller de enkelte EU-medlemsstatene.
5.3.2 Artikkel 39 – Rettigheter som har prioritet uten registrering
Konvensjonens artikkel 39 gjelder rettigheter som har foranstående prioritet uten noen form for registrering. Artikkel 39 nr. 1 bokstav a gjelder ikke-avtalemessige rettigheter som har prioritet foran registrerte rettigheter som kan sammenliknes med internasjonale sikkerhetsretter i en formuesgjenstand regulert av konvensjonen og protokollen(e). For norske forhold er dette aktuelt for legalpant (luftpanterett når det er tale om sikkerhet i flyutstyr). Artikkel 39 nr. 1 bokstav b gjelder lovbestemt beslag, arrest eller tilbakeholdsrett.
I utredningen er det konkludert med at det vil skape best ryddighet og oversikt om også utleggspant og legalpanterettigheter blir omfattet av prioritetsreglene i konvensjonen. Videre uttales det:
«Som nevnt ovenfor, gir det etter mitt syn best oversikt om også utlegg og legalpant blir tatt hensyn til under konvensjonens og protokollens bestemmelser. Det er en viss fare for å overse rettigheter når reglene er spredt omkring i lovverket, derfor vil det etter mitt syn være en fordel om man utformer erklæringen slik at det gis en generell henvisning til reglene i norsk rett og ikke ramser opp hver enkelt bestemmelse i erklæringen.»
I utredningen forslår utrederen følgende erklæring til artikkel 39:
«Pursuant to Article 39 of the Convention -
(A) all categories of non-consensual rights or interests which under Norwegian law have priority over an interest in an object equivalent to that of the holder of a registered international interest shall to that extent have priority over a registered international interest, whether in or outside insolvency proceedings; and
(B) nothing in the Convention shall affect the right of the Kingdom of Norway or that of any entity thereof, any intergovernmental organization in which Norway is a member State, or other private provider of public services in Norway to arrest or detain an aircraft object under Norwegian law for payment of amounts owed to any such entity, organization, or provider directly relating to the services provided by it in respect of that object or another object.»
Ingen av høringsinstansene har kommentert spørsmålet om erklæring etter artikkel 39.
Departementet mener Norge bør avgi erklæringer både til artikkel 39 nr. 1 bokstav a og bokstav b. De fleste nåværende konvensjonsstater har avgitt erklæringer til artikkel 39. Per april 2010 har 25 stater avgitt erklæring til artikkel 39 nr. 1 bokstav a og 19 stater til artikkel 39 nr. 1 bokstav b. Erklæringene kan utformes slik det er foreslått av professor Konow. Erklæringene er bygget over samme lest som de tilsvarende erklæringer fra USA.
Artikkel 39 nr. 4 åpner for at en konvensjonsstat kan erklære at en rettighet eller sikkerhetsrett i en kategori omhandlet i en erklæring som er avgitt i henhold til nr. 1 bokstav a, skal ha prioritet fremfor en internasjonal sikkerhetsrett som er registrert før tidspunktet for statens tilslutning til konvensjonen. Artikkel 39 nr. 4 er ikke drøftet i professor Konows utredning.
Departementet finner det ikke naturlig at Norge avgir erklæring etter artikkel 39 nr. 4. Foreløpig har kun fire av 35 konvensjonsstater avgitt slik erklæring (Kina, Pakistan, Panama og Singapore). Verken USA, Irland eller Luxembourg har avgitt en slik erklæring. Departementet mener det heller ikke for Norges del er naturlig å gi utleggspant eller legalpant denne ytterligere prioriteten.
5.3.3 Artikkel 40 – Registrerbare ikke-avtalemessige rettigheter eller sikkerhetsretter
Artikkel 40 gjelder ikke-avtalebaserte sikkerhetsretter som kan få rettsvern ved registrering. For norske forhold er dette aktuelt ved utleggspant, jf. pantelovens § 5-3 første ledd. Den generelle regel for legalpant i løsøre etter norsk rett, er at legalpant får rettsvern uten særskilt rettsvernsakt, altså en situasjon som faller inn under artikkel 39 nr. 1 bokstav a. Men det følger av pantelovens § 6-2 at annet kan være bestemt i den lovbestemmelsen som fastsetter panteretten. For de såkalte luftpanterettene følger det av luftfartsloven § 3-47 at krav på bergelønn mv. får prioritet foran alle andre rettigheter. Men for å bevare prioriteten må luftpanteretten registreres innen tre måneder.
I utredningen viser professor Konow til at det er mest ryddig og oversiktlig om utleggspant og eventuelle legalpanterettigheter blir omfattet av prioriteringsreglene i konvensjonen. Hun foreslår følgende erklæring:
«Art 40
The Kingdom of Norway declares that the following categories of non-consensual right or interest:
rights of a person obtaining a court order permitting attachment of an aircraft object in partial or full satisfaction of a legal judgment; and
liens or other rights of a state entity relating to taxes or other unpaid charges
shall be registrable under the Convention as regards any category of object as if the right or interest were an international interest and shall be regulated accordingly.»
Departementet er enig i at rettighetshavere som har utleggspant eller legalpant som ikke fanges opp av erklæringen etter artikkel 39, bør ha mulighet til å sikre seg internasjonalt rettsvern gjennom registrering. Det er vanlig at stater som avgir erklæring til konvensjonen og protokollen, avgir erklæring i tilknytning til artikkel 40. Per april 2010 har 17 av 35 konvensjonsstater avgitt erklæring etter artikkel 40. Imidlertid har verken Irland, Luxembourg eller USA avgitt erklæring etter artikkel 40. Departementet er enig i at erklæringen kan utformes slik professor Konow har foreslått.
5.3.4 Artikkel 50 – Interne transaksjoner
Konvensjonen artikkel 50 nr. 1 åpner for å ta forbehold om at konvensjonens bestemmelser ikke skal gjelde for såkalte interne transaksjoner.
Professor Konow anbefaler at det ikke gis noen erklæring etter artikkel 50 nr. 1. Begrunnelsen er dels at en slik erklæring har begrenset effekt. Videre uttales:
«Det at bare et fåtall stater har benyttet adgangen til å avgi erklæring i henhold til Art 50 (1) viser antakelig at et slikt forbehold ikke anses som spesielt viktig for flertallet av de kontraherende statene. Dersom Norge velger å la være å ta forbehold etter Art 50 (1), vil resultatet være at norske panteretter, dvs. panterettigheter som er stiftet i henhold til norsk rett og er registrert i norsk rettighetsregister, også vil kunne registreres i det internasjonale rettighetsregisteret. Det er dette systemet de fleste konvensjonsstatene legger opp til i og med at de fleste ikke har avgitt erklæring i henhold til Art 50 (1). Etter mitt syn er det en fordel om Norge legger opp til et system som samsvarer med det de fleste konvensjonsstatene har.
Ved å la være å ta forbehold etter Art 50 (1) slipper man i norsk rett også en diskusjon om avgrensningen mellom interne transaksjoner som i utgangspunktet faller utenfor konvensjonens bestemmelser, og etablering av ’ekte’ internasjonale sikkerhetsrettigheter som uten videre vil omfattes av konvensjonens regler.
Samlet sett er den beste løsningen etter mitt syn en ordning der interne transaksjoner samtidig også vil omfattes av konvensjonens bestemmelser. Jeg anbefaler at det ikke avgis noen erklæring i henhold til Art 50 (1).»
Av høringsinstansene ser NHO Luftfart ut til å være kritisk til et slikt forbehold:
«NHO Luftfart mener at en tiltredelse av konvensjonen må omfatte både internasjonale og nasjonale panterettigheter. Luftfarten er global og hovedtyngden av luftfartøyene brukes både på innenriksmarkedet og utenlandsmarkedet. En moderne operatør tilstreber størst mulig grad av fleksibilitet på fartøyflåten. Det er slutt på tiden da et luftfartøy var dedikert til kun å benyttes på bestemte ruter:»
Departementet slutter seg til vurderingene i utredningen og i høringsuttalelsen fra NHO Luftfart, og foreslår at Norge ikke avgir erklæring etter artikkel 50. Det er få stater som har benyttet adgangen i artikkel 50 nr. 1 til å erklære at konvensjonens bestemmelser ikke kommer til anvendelse på interne transaksjoner. Per april 2010 er det bare Kina, Mexico og Panama som har avgitt erklæring i henhold til artikkel 50 nr. 1. En erklæring om at konvensjonens bestemmelser ikke skal gjelde for interne transaksjoner, vil dessuten ha begrenset effekt på grunn av bestemmelsen i artikkel 50 nr. 2 som sørger for at sentrale bestemmelser likevel får anvendelse. For eksempel vil artikkel 9 nr. 1 om overføring av eiendomsretten til kreditor ved mislighold eller artikkel 29 om prioritetsforholdene komme til anvendelse selv om det er tatt forbehold etter artikkel 50 nr. 1.
5.3.5 Artikkel 52 – Territoriale enheter
Konvensjonens artikkel 52 og protokollens artikkel XXIX gjelder forholdet til territoriale enheter. Det er ikke alle stater som består av flere ulike territoriale enheter, og bestemmelsen vil dermed ikke være aktuell for alle statene som er tilsluttet konvensjonen eller protokollen.
Departementet legger til grunn at Norge ikke består av flere territoriale enheter i relasjon til konvensjonens artikkel 52 og protokollens artikkel XXIX. Bestemmelsene krever at de territoriale enheter har forskjellige rettssystemer som anvendes på saksområder regulert av henholdsvis konvensjonen og protokollen. I Svalbardloven § 2 heter det at norsk privatrett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Det samme er bestemt i lov om Jan Mayen § 2 og i bilandsloven § 2 for Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land. Cape Town-konvensjonen regulerer dels privatrettslige spørsmål og dels konkurs- og tvangsfullbyrdelsesspørsmål som må anses å falle inn under lovgivningen om rettspleien. Svalbard, Jan Mayen og bilandene kan derfor ikke sies å ha forskjellige rettsystemer fra det som gjelder for resten av Norge i relasjon til konvensjonens artikkel 52 og protokollens artikkel XXIX. Det er følgelig heller ikke aktuelt å avgi erklæringer etter disse bestemmelsene fra norsk side.
5.3.6 Artikkel 53 – Utpeking av domstoler
Artikkel 53 åpner for at konvensjonsstater kan avgi erklæring om hva som er relevant «domstol» eller «domstoler» ved anvendelse av artikkel 1 og kapittel XII om verneting. Per april 2010 har 19 av 35 konvensjonsstater avgitt erklæring etter artikkel 53. Professor Konow drøfter ikke denne bestemmelsen.
Departementet ser ikke behov for at Norge avgir noen erklæring etter artikkel 53. Departementet antar at bestemmelsene i tvisteloven §§ 4-3 flg. om verneting har tilstrekkelig fleksibilitet til å løse vernetingsproblematikken også for rettstvister med tilknytning til Cape Town-konvensjonen.
5.3.7 Artikkel 54 – Erklæringer om tiltak
Artikkel 54 nr. 1 åpner for at en konvensjonsstat kan avgi erklæring om at kravshaveren ikke skal kunne leie ut en sikret formuesgjenstand på dens territorium så lenge formuesgjenstanden befinner seg på eller kontrolleres fra dette territorium. Per april 2010 har kun Kina avgitt erklæring etter artikkel 54 nr. 1.
Etter artikkel 54 nr. 2 kan en konvensjonsstat avgi erklæring om et tiltak som kreditor kan treffe i henhold til en bestemmelse i konvensjonen, og hvis iverksettelse etter disse bestemmelsene ikke forutsetter en anmodning til domstol, likevel bare kan utøves med tillatelse fra en domstol. Konvensjonsstatene må her gjøre et valg, og det skal avgis en erklæring hvor dette valget framgår. Professor Konow uttaler følgende om norsk erklæring under artikkel 54 nr. 2:
«Her må man gjøre seg opp en mening om hvor enkelt det bør være for en kreditor med en internasjonal sikkerhetsrettighet å kunne inndrive sikkerheten i tråd med konvensjonens bestemmelser. Det må antas at domstolens godkjennelse kan virke noe forsinkende, men det kan naturligvis utarbeides regler og rutiner som kan sikre en relativt rask gjennomføring.
Etter det jeg kan se, er det bare tre kontraherende stater som legger til grunn at domstolene må koples inn. Etter mitt syn bør også Norge legge til rette for en enkel inndrivelse og følge det opplegget de fleste andre konvensjonsstatene har lagt seg på. I mitt forslag til erklæringens innhold har jeg tatt utgangspunkt i formuleringen Luxembourg har brukt.»
Professor Konow foreslår følgende erklæring:
«Art 54 (2)
Pursuant to Article 54(2) of the Convention, the Kingdom of Norway declares that any remedies available to the creditor under the Convention may be exercised without court intervention or action, unless the intervention of the court is expressly required by the provisions of the Cape Town Convention.»
Departementet er enig i at Norge bør legge til rette for en enkel inndrivelse uten at det er nødvendig med domstolenes medvirkning, og foreslår at Norge avgir erklæring slik det er foreslått i utredningen. Av samtlige konvensjonsstater er det kun Kina, Colombia, Cuba og Forente arabiske emirater som krever domstolenes medvirkning ved tiltak fra kreditor.
5.3.8 Artikkel 55 – Erklæringer om rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse
Etter konvensjonens artikkel 55 må konvensjonsstaten avgi erklæring dersom bestemmelsene om foreløpige rettsmidler i artikkel 13 og/eller artikkel 43 ikke skal gjelde. EU har avgitt slik erklæring. Professor Konow anbefaler i utredningen at Norge følger EUs linje med hensyn til erklæringer om rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse. Hun skriver følgende:
«I og med at Norge har tilsvarende bestemmelser i Lugano-konvensjonen som man innen EU har gjennom Brussel-forordningen, bør man etter mitt syn overveie å følge den samme tilnærmingen som det EU gjør. På den måten får vi en mest mulig homogen praktisering av reglene i Lugano-konvensjonen i EØS-området, sammenholdt med det parallelle regelverket Brussel-forordningen. Jeg anbefaler derfor at Norge avgir erklæring etter Cape Town-konvensjonens Art 55 om å la være å anvende konvensjonens Art 13 og 43 samt Protokoll 1 Art X. I mitt forslag til tekst for erklæring under Art 55 jf 43 har jeg tatt utgangspunkt i den erklæringen EU har avgitt, men relatert den til Lugano-konvensjonen og EØS-området.
Når det gjelder Art XXI, finnes hjemmelen for å avgi erklæring i Art XXX (5). Hvis man velger å følge EUs standpunkt i forhold til reglene i Brussel-forordningen, bør også Norge ha en tilsvarende erklæring i forhold til denne bestemmelsen.»
Professor Konow foreslår følgende erklæring under artikkel 55:
«Art 55 jf Art 43
Pursuant to Article 55 of the Cape Town Convention, where the debtor is domiciled in the territory of a European Economic Area, the Member States bound by The Lugano Convention 1998 and 2007 on jurisdiction and the recognition and enforcement of judgments in civil and commercial matters, will apply Articles 13 and 43 of the Cape Town Convention for interim relief only in accordance with Article 31 of the 2007 Lugano Convention interpreted in the context of Article 24 of the 1998 Lugano Convention on jurisdiction and the enforcement of judgments in civil and commercial matters.»
Departementet deler professor Konows vurderinger på dette punktet. Imidlertid bør forholdet til konvensjonens og protokollens bestemmelser om foreløpige rettsmidler vurderes fortløpende etter hvert som man skaffer seg erfaring med hvordan konvensjonens bestemmelser virker, og hvordan forholdet til Lugano-konvensjonens regler blir i praksis. Hvis det viser seg at det er en bedre løsning å anvende konvensjonens bestemmelser om foreløpige rettsmidler, åpner både konvensjonen og protokollen for at en kontraherende stat kan avgi ny erklæring eller endre erklæringer, jf. konvensjonens artikkel 57.
5.3.9 Artikkel 60 – Overgangsbestemmelser
Artikkel 60 nr. 1 åpner for at en konvensjonsstat kan erklære at den vil fravike prinsippet om at konvensjonen ikke skal gjelde for en eksisterende rettighet eller sikkerhetsrett, som beholder den prioritet den har etter gjeldende lovgivning fra før konvensjonen får virkning. Per april 2010 er det kun Mexico som har avgitt erklæring etter artikkel 60 nr. 1. Artikkel 60 nr. 3 åpner for at konvensjonsstatene i erklæringen etter nr. 1 kan angi et tidspunkt som ligger minst tre år frem i tid fra det tidspunkt erklæringen får virkning, som skal være det tidspunkt som konvensjonens og protokollens bestemmelser om prioritet skal gjelden fra (se nærmere foran i punkt 3.2.14).
Erklæring etter artikkel 60 er ikke drøftet i utredningen eller av høringsinstansene , men i utredningen er den med i listen over erklæringer i utredningen punkt 13.
Departementet ser ikke behov for at Norge avgir erklæring etter artikkel 60. Ingen andre konvensjonsstater enn Mexice har avgitt slik erklæring. Det foreligger ikke særlige forhold i Norge eller i norsk rett som tilsier at Norge bør avgi en slik erklæring. Departementet foreslår at det ikke avgis erklæring etter artikkel 60.
5.3.10 Protokollen artikkel XIX – Utpekte kontaktorganer
Protokollens artikkel XIX åpner for at en konvensjonsstat på ethvert tidspunkt kan utpeke kontaktorganer, som skal eller kan videreformidle nødvendige registreringsopplysninger til det internasjonale registeret (se foran i punkt 3.3.3). Det er ikke obligatorisk å etablere slike kontaktorgan. Foreløpig har kun fem konvensjonsstater etablert slike kontaktorgan (Albania, Kina, Mexico, Forente arabiske emirater og USA).
Professor Konow antyder i utredningen at Luftfartstilsynet, eventuelt også Brønnøysundregistrene, kan utpekes til kontaktorgan.
Av høringsinstansene uttaler Samferdselsdepartementet og Luftfartstilsynet seg om dette spørsmålet. Samferdselsdepartementet uttaler:
«Det er noe uklart for oss hvilken rolle et kontaktorgan som omhandlet på s. 48 i utredningen skal ha. Er meningen at et slikt organ bare skal gjøre en praktisk jobb for dem som ønsker sikkerhetsrettigheter registrert, eller er det meningen at det skal foreta kontroll av den underliggende dokumentasjonens gyldighet, hjemmel, osv.? Vi antar at det første er tilfellet.
Uansett vil det være en klar forutsetning fra Samferdselsdepartementets side at funksjonen som kontaktorgan brukerfinansieres dersom Luftfartstilsynet skal ha denne rollen. Dette er i tråd med måten driften av Norges luftfartøysregister finansieres på, og det er i tråd med det grunnleggende prinsippet i norsk luftfartspolitikk om at næringen som hovedregel skal være selvfinansiert. Endelig må også det internasjonale registeret ses på som et frivillig tilbud som både luftfartsbransjen og finansnæringen selv velger om de vil benytte seg av.
Det kan være en ide for det norske kontaktpunktet å inngå en avtale med registerføreren for det internasjonale registeret for å unngå at gebyr må betales til to ulike organer ved registreringer i det internasjonale registeret.»
Dersom det etableres et slikt kontaktorgan, ser Luftfartstilsynet det som rasjonelt at Luftfartstilsynet utpekes til et slikt organ, eventuelt sammen med Brønnøysundregistrene. Luftfartstilsynet forutsetter i så fall at kostnader knyttet til denne oppgaven fullt ut dekkes av tildelte midler.
Departementet ser ikke noe særlig behov for å etablere et kontaktorgan. Å innføre ett eller flere nasjonale kontaktpunkter kan medføre uklare ansvarsforhold mellom det nasjonale kontaktpunktet og det internasjonale registeret. I den grad norske myndigheter ønsker opplysninger fra det internasjonale registeret, vil de kunne søke om opplysninger derfra.
5.3.11 Protokollen artikkel XXIV – Forholdet til Roma-konvensjonen om arrest i luftfartøyer
Artikkel XXIV bestemmer at Cape Town-konvensjonen skal gå foran Konvensjon om innføring av visse ensartede regler om arrest i luftfartøyer, undertegnet i Roma 29. mai 1933 (Roma-konvensjonen) dersom Roma-konvensjonen får anvendelse på luftfartøyer som definert i protokollen. Norge er part i Roma-konvensjonen. En konvensjonsstat som er part i Roma-konvensjonen, kan avgi erklæring om at den ikke vil anvende artikkel XXIV. I så fall får Roma-konvensjonen full virkning. Per april 2010 har ingen konvensjonsstater avgitt erklæring etter artikkel XXIV nr. 2.
Luftfartstilsynet uttaler at man ikke kan se at forholdet til Roma-konvensjonen er berørt i utredningen, og antar at denne konvensjonen fortsatt skal gjelde.
Departementet mener det ikke er behov for å avgi slik erklæring, og at forholdet til Roma-konvensjonen er tilstrekkelig avklart gjennom artikkel XXIV. Uavhengig av om det avgis erklæring, vil Roma-konvensjonen fortsatt gjelde overfor stater som ikke er tilknyttet Cape Town-konvensjonen, men som er tilknyttet Roma-konvensjonen. Mellom to konvensjonsstater under Roma-konvensjonen hvor kun den ene er tilknyttet Cape Town-konvensjonen, vil Roma-konvensjonen gjelde i arrestforhold. Hvis begge statene som er tilknyttet Roma-konvensjonen, også er tilknyttet Cape Town-konvensjonen, vil Cape Town-konvensjonen gå foran. En av konsekvensene av å avgi erklæring etter artikkel 39 nr. 1 bokstav b i Cape Town-konvensjonen er at arrest som er beskyttet gjennom en slik erklæring, ikke vil reguleres av Roma-konvensjonen i forholdet mellom to stater tilknyttet Cape Town-konvensjonen. Departementet foreslår etter dette at Norge ikke avgir erklæring etter artikkel XXIV nr. 2.
5.3.12 Protokollen artikkel XXX – Erklæringer om visse bestemmelser
Artikkel XXX nr. 1 regulerer erklæringer om at statene vil anvende én eller flere av artiklene VIII, XII og XIII i protokollen.
Artikkel VIII gjelder lovvalg (se om bestemmelsen i punkt 3.3.1). Norsk rett har ingen generell lovfestet lovvalgsregel for pant og lignende sikkerhetsretter i løsøre. Luftfartsloven § 3-44 oppstiller en lovvalgsregel for registrerte rettigheters innbyrdes prioritet og de virkninger registreringen ellers har overfor tredjemann når det gjelder luftfartøy. Men for løsøre som faller utenfor denne lovbestemmelsen, må man falle tilbake på ulovfestet norsk internasjonal privatrett. Etter norsk internasjonal privatrett antas spørsmål om panterettigheter, og da især spørsmål om rettsvern og prioritet, å falle inn under hovedregelen om lex rei sitae, dvs. det landets rett hvor tingen befinner seg.
25 av 35 konvensjonsstater, herunder Kina, Irland, Luxembourg og USA, har avgitt erklæring etter artikkel XXX nr. 1 om at lovvalgsregelen kommer til anvendelse. I forbindelse med EUs tiltredelse av Cape Town-konvensjonen og protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre ble spørsmålet og avgivelse av erklæring drøftet. Ettersom alle medlemsstatene i EU er bundet av Roma-konvensjonen av 1980 om lovvalg på kontraktrettens område, og etter hvert blir tilsvarende bundet av Roma I-forordningen som avløser Roma-konvensjonen, fant Kommisjonen at man fra EUs side ikke ville avgi erklæring om å anvende lovvalgsregelen i protokollens artikkel VIII.
Professor Konow anbefaler i utredningen at Norge avgir erklæring om at lovvalgsregelen skal få anvendelse. Hun begrunner dette med at norsk internasjonal privatrett på dette området er uklar:
«En klar lovvalgsregel som den man har i Protokoll 1 Art VIII, vil skape avklaring i forhold til i alle fall noen av de spørsmålene som kan synes usikre etter norsk internasjonal privatrett. Selv om Art VIII har begrenset rekkevidde, gir den allikevel en klar lovvalgsregel så langt den rekker. Norsk internasjonal privatrett er i all hovedsak ulovfestet, og det er dermed stor usikkerhet både knyttet til spørsmålet om hvilken lovvalgsregel som skal legges til grunn for den problemstilling man står overfor. I forhold til problemstillinger som berører panterettigheter, kan det også ofte være tvil knyttet til det nærmere innholdet av lovvalgsregelen.
I norsk internasjonal privatrett har man imidlertid ikke tilsvarende regelverk om lovvalg på kontraktsrettens område som det man har for medlemsstatene i EU i Roma-konvensjonen og Roma I-forordningen. Jeg anbefaler derfor at Norge, om man velger å tilslutte seg Protokoll 1, avgir erklæring i henhold til Art XXX (1) om at protokollens Art VIII kommer til anvendelse.»
Professor Konows forslag til erklæringer under artikkel XXX gjengis avslutningsvis i dette punktet.
Ingen av høringsinstansene går inn på lovvalgsspørsmålet.
Departementet er enig i at Norge bør avgi erklæring om at artikkel VIII kommer til anvendelse, og er også enig i professor Konows begrunnelse for dette. Om nødvendig, vil erklæringen vedrørende artikkel VIII kunne endres eller trekkes tilbake.
Artikkel XII gjelder domstolssamarbeid over landegrensene i forbindelse med bostyrerens utlevering av flygjenstander til den sikrede kreditor. Det følger av protokollens artikkel XXX nr. 1 at artikkel XII bare kommer til anvendelse dersom konvensjonsstaten har erklært å ville anvende bestemmelsen. Artikkel XII nr. 2 pålegger domstolene i konvensjonsstatene en plikt til å samarbeide med utenlandske domstoler og insolvensbestyrere. 26 stater, herunder Kina, India, Irland, Luxembourg og USA, har avgitt erklæring om anvendelse av artikkel XII.
Innenfor EU er en rekke av de spørsmålene som oppstår i forbindelse med internasjonale konkurser, regulert gjennom konkursforordningen (Rådets forordning (EF) nr. 1346/2000). Forordningen har bestemmelser om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse av rettigheter og fullbyrdelse. Det er fastlagt gjennom praksis fra EU-domstolen at det bare er Fellesskapet som sådan som har folkerettslig kompetanse til å inngå forpliktelser eksternt. Under henvisning til fellesskapsretten, og i denne forbindelse da særlig til reglene i konkursforordningen, har EU ikke avgitt erklæring om anvendelse av artikkel XII.
Professor Konow anbefaler, under noe tvil, at Norge avgir erklæring om anvendelse av artikkel XII. Hun uttaler følgende:
«Ved vurderingen av hvorvidt Norge bør avgi erklæring om anvendelse av Art XII, er det viktig å se bestemmelsen i lys av dens formål, nemlig å fremme et mer aktiv samarbeid over landegrensene i forbindelse med håndteringen av sikkerhetsrettigheter i flymateriell. Slikt samarbeid vil være vanskelig uten at statene er folkerettslig forpliktet til dette. Dette trekker i retning av at Norge bør avgi erklæring om anvendelse av både av Art XI og Art XII.
På den annen side kan man si at Norge ikke behøver å påta seg større folkerettslige forpliktelser enn det EU gjør. Når EU velger å la være å gi Art XI og Art XII anvendelse, så behøver heller ikke Norge å gjøre dette. Men EUs tilbakeholdenhet må som nevnt ses på bakgrunn av de forpliktelser medlemsstatene har gjennom konkursforordningen.
Det er vanskelig å gi en klar anbefaling på dette punkt, annet enn å peke på at internasjonale konkurser kan skape en rekke kompliserte situasjoner i forbindelse med avviklingen av konkursboet. Det er nok et relativt stort behov for samarbeid både domstolene imellom og mellom bostyrere og domstoler når man står overfor konkurser med virkning over landegrenser. Dette må antas å gjelde også i forbindelse med avvikling av boer der flymateriell er påheftet internasjonale sikkerhetsrettigheter. Dette gjelder relativt store verdier, noe som gjerne fører til en del konflikter mellom sikrede og usikrede kreditorer i forbindelse med spørsmålet om hva som inngår i boet. På denne bakgrunn heller jeg for min del helst i retning av at Norge bør avgi erklæring om anvendelse av Art XI og Art XII.»
Ingen av høringsinstansene uttaler seg om Norge bør avgi erklæring om at artikkel XII skal komme til anvendelse.
Departementet er enig i at Norge bør avgi erklæring om at artikkel XII skal få anvendelse. Departementet er også enig i de argumenter professor Konow gir for at Norge bør avgi en slik erklæring. Så lenge Norge ikke har samme skranker som EU-landene har mot å avgi erklæringer etter konvensjonen, bør Norge avgi de erklæringer som både Norge og det internasjonale samarbeidet er best tjent med. Departementet foreslår at Norge avgir erklæring om at artikkel XII får anvendelse i tråd med professor Konows foreslåtte erklæring gjengitt avslutningsvis i dette punktet.
Protokollens artikkel XIII regulerer avregistrering (sletting) og eksporttillatelse. Bestemmelsen gir nærmere føringer for prosedyren i forbindelse med sletting når debitor avgir ugjenkallelig anmodning om avregistrering og tillatelse til eksport. Det følger av artikkel XIII nr. 1 at artikkel XIII bare kommer til anvendelse dersom den kontraherende staten har avgitt erklæring om dette etter artikkel XXX nr. 1. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel IX nr. 5 hvor det forutsettes at den nasjonale registreringsmyndigheten tar en anmodning om sletting og eksporttillatelse til følge når vilkårene i konvensjonen er innfridd. De fleste stater som har avgitt erklæringer etter artikkel XXX erklærer at artikkel XIII skal få anvendelse. Per april 2010 gjelder dette 25 av 35 konvensjonsstater, herunder Irland, Luxembourg og USA. Det er imidlertid fra EUs side ikke avgitt erklæring som dekker artikkel XIII, noe som kan få betydning for Irlands og Luxembourgs erklæringer. I utredningen anbefaler professor Konow anbefaler at Norge avgir erklæring etter artikkel XXX nr. 1 om å anvende protokollens artikkel XIII:
«Det legges til grunn at det er en fordel å ha mest mulig ensartede regler om avregistrering i det internasjonale registeret og hvordan man skal forholde seg i forbindelse med tillatelse til eksport. I og med at de fleste stater som har avgitt erklæring under Art XXX har erklært å anvende Art XIII, anbefales det at også Norge avgir en slik erklæring under protokollens Art XXX (1).»
Av høringsinstansene har Luftfartstilsynet en omfattende drøftelse av følgene av en avregistrering:
«Innføring av et luftfartøy i Norges luftfartøyregister innebærer i realiteten to forhold. Fartøyet gis norsk nasjonalitet, jf. Konvensjonen om internasjonal sivil luftfart av 7. desember 1944 (heretter Chicago-konvensjonen) artikkel 17 og at det registreres (tinglyses) hvem som har registerhjemmel til fartøyet, jf. luftfartsloven §§ 3-22 og 3-23. Det følger av Chicago-konvensjonens artikkel 18 og 19 at et fartøy ikke gyldig kan være registrert i mer enn en stat, og at det er de nasjonale reglene som fastsetter hvordan registrering av fartøy og overgang til nytt registerland skal skje.
Det er noe uklart hva som menes under punkt 12.4 første avsnitt: ’Bestemmelsen må ses i sammenheng med Art IX (5) der det forutsettes at den nasjonale registreringsmyndigheten tar en anmodning om sletting og tillatelse av eksport til følge når vilkårene i konvensjonen er innfridd.’
Slik luftfartstilsynet forstår konvensjonen og protokollen, vil eventuell norsk tiltredelse, hvor det samtidig velges å opprettholde det nasjonale luftfartøyregisteret, innebære at de nasjonale og internasjonale heftelsene må sees helt separat. Sagt med andre ord: det nasjonale luftfartøyregisteret og det internasjonale registeret opptrer helt separat av hverandre.
Utgangspunktet etter luftfartsloven § 3-7 er at et luftfartøy slettes fra luftfartøyregisteret når registrert eier ber om dette, jf. første ledd nr. 1. (Sletting kan også skje på en del andre grunnlag, jf. første ledd nr. 2 -5, men dette er ikke relevant i denne sammenhengen.) Det følger imidlertid av luftfartsloven § 3-8 at hvis det hviler en registrert (nasjonal) heftelse på fartøyet, skal fartøyet ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet for å registrere fartøyet slettet, skal det gjøres en anmerkning om det forhold som skulle har medført slettelse (altså begjæringen fra registrert eier). En slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som slettelse av fartøyet.
Ved overføring til annet lands luftfartøyregister vil Norges luftfartøyregister i en slik situasjon opplyse om at fartøyet er slettet fra norsk register og at det påhviler en heftelse i fartøyet. Hvis det nye registerlandet har tiltrådt Konvensjonen om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøy av 19. Juni 1948 (heretter Genève-konvensjonen), så innebærer dette at det nye registerlandet (hvis det har nasjonalt rettighetsregister) ikke kan registrere fartøyet uten samtidig å anerkjenne denne norskregistrerte rettigheten. Motsatt ved innføring av et luftfartøy i Norges luftfartøyregister, må Norge anerkjenne nasjonale rettigheter som på slettelsestidspunktet måtte være registrert i tidligere registerland, hvis landet har tiltrådt Genève-konvensjonen.
Ved overføring av fartøy mellom land som har tiltrådt Genève-konvensjonen, kan registrering ikke skje før det foreligger attest som bekrefter at fartøyet er slettet, når slettelsen fant sted og om det forelå nasjonale heftelser på slettelsestidspunktet eller ikke. Norges luftfartøyregister mottar slike attester også fra land som har tiltrådt Cape Town-konvensjonen, typisk USA.
Protokollens artikkel XXIII omhandler forholdet mellom Cape Town-konvensjonen og Genève-konvensjonen. Etter det Luftfartstilsynet kan forstå innebærer det skarpe skillet mellom nasjonale og internasjonale heftelser at så langt det gjelder nasjonale heftelser, vil en eventuell tiltredelse fortsatt innebære at Genève-konvensjonen må legges til grunn for heftelsen og i henhold til luftfartsloven § 3-8.
Når det gjelder slettelse av fartøyet, innebærer protokollens artikkel IX (5) etter det Luftfartstilsynet kan forstå, en plikt til å slette (avregistrere) et fartøy i det nasjonale registeret, hvis vilkårene i konvensjonen for sletting er oppfylt. Det er noe uklart hvordan forholdet mellom protokollens bestemmelse og luftfartslovens bestemmelser om slettelse av fartøy, samsvarer med hverandre. Det bør derfor vurderes nærmere om det er behov for en lovendring på dette punktet, eventuelt om det er grunnlag for å ta forbehold så langt det gjelder protokollens artikkel XIII. Luftfartstilsynet har merket seg at EU synes å ha tatt forbehold så langt det gjelder artikkel XIII.»
Samferdselsdepartementet viser til Luftfartstilsynets uttalelse.
Departementet er enig med professor Konow i at Norge bør avgi erklæring om at artikkel XIII skal få anvendelse. Når det gjelder forholdet til Genève-konvensjonen, er dette avklart i artikkel XXIII i protokollen om særlige forhold for luftfartøysløsøre. Cape Town-konvensjonen er der gitt forrang (se punkt 3.3.5 foran). Departementet antar at en anmerkning i tråd med luftfartsloven § 3-8 tilfredsstiller kravene til avregistrering i protokollens artikkel XIII når dette ikke stenger for overføring til en annen stats register. I og med at Cape Town-konvensjonen har forrang for Genève-konvensjonen, vil prioriteten av en heftelse som fortsatt blir stående på det angitte luftfartøyet avgjøres etter Cape Town-konvensjonens regler. Etter departementets syn er det ikke grunn til å foreslå lovendringer ut over den foreslåtte nye bestemmelsen i luftfartsloven § 3-53. Departementet foreslår at Norge avgir erklæring om at artikkel XIII kommer til anvendelse i tråd med professor Konows forslag til erklæring gjengitt avslutningsvis i dette punktet.
Protokollen artikkel XXX nr. 2 åpner for at konvensjonsstatene kan erklære om den helt eller delvis vil anvende artikkel X. Hvis det gis slik erklæring, skal det angis antall virkedager som omhandlet i artikkel X. Artikkel X gjelder endring av bestemmelsene om rettsmidler i påvente av endelig avgjørelse (se nærmere i punkt 3.3.2 foran). Av 35 konvensjonsstater har 23 avgitt erklæring om anvendelse av artikkel X. EU har avgitt erklæring om at de ikke vil avgi erklæringer etter protokollens artikkel XXX nr. 1, 2 eller 3 om foreløpige rettsmidler. Begrunnelsen for dette er at spørsmålet om foreløpige rettsmidler faller inn under Brussel-forordningen, og at reglene om foreløpige rettsmidler derfor bør underkastes fellesskapsretten alene. Professor Konow foreslår i utredningen at Norge ikke skal la artikkel X få anvendelse:
«I og med at Norge har tilsvarende bestemmelser i Luganokonvensjonen som man innen EU har gjennom Brusselforordningen, bør man etter mitt syn overveie å følge den samme tilnærmingen som det EU gjør. På den måten får vi en mest mulig homogen praktisering av reglene i Luganokonvensjonen i EØS-området, sammenholdt med det parallelle regelverket Brusselforordningen. Jeg anbefaler derfor at Norge avgir erklæring etter Cape Town-konvensjonens Art 55 om å la være å anvende konvensjonens Art 13 og 43 samt Protokoll 1 Art X. I mitt forslag til tekst for erklæring under Art 55 jf 43 har jeg tatt utgangspunkt i den erklæringen EU har avgitt, men relatert den til Luganokonvensjonen og EØS-området.»
Departementet er enig i at Norge ikke bør gi artikkel X anvendelse og deler også de synspunkter professor Konow gir med hensyn til Lugano-konvensjonen. Det er ikke nødvendig med noen egen erklæring for ikke å anvende artikkel X, da bestemmelsen angir at det er erklæring om at den skal anvendes, som krever særskilt erklæring.
Protokollen artikkel XXX nr. 3 gjelder erklæringer om artikkel XI, som gjelder spørsmålet om hvordan insolvensbestyrer skal forholde seg med hensyn til luftfartøysløsøre kreditor har sikkerhet i. Artikkel XXX nr. 3 åpner for at konvensjonsstatene kan gi erklæringer om de vil anvende alternativ A eller B i artikkel XI i sin helhet (se nærmere i punkt 3.3.2 foran). Konvensjonsstatene skal i så fall angi på hvilke typer insolvensbehandling den vil anvende alternativ A og på hvilke typer insolvensbehandling den vil anvende alternativ B. En konvensjonsstat som avgir erklæring med hensyn til artikkel XI skal angi det tidsrom som er omhandlet i artikkel XI. 24 konvensjonsstater har avgitt erklæring om anvendelse av artikkel XI (per april 2010). De fleste av konvensjonsstatene som har avgitt erklæring om anvendelse av artikkel XI, legger alternativ A til grunn (23 av statene har valgt alternativ A og bare én stat – Mexico – har valgt alternativ B). Ingen stater har valgt blandende løsninger. Når det gjelder den fristen som skal fastsettes etter artikkel XI nr. 3 vedrørende alternativ A, har de fleste statene oppgitt en 60 dagers frist. Luxembourg er én av statene som har erklært at denne staten vil anvende alternativ A i artikkel XI, og at venteperioden (karenstiden) som nevnes i nr. 3 vedrørende alternativ A er 60 dager. EU avgir ingen erklæring etter artikkel XXX nr. 3 om anvendelse av alternativ A eller B, men fastholder at konkursforordningens bestemmelser gjelder også her.
Til tross for at EU ikke avgir erklæring om anvendelse av artikkel XI, anbefaler professor Konow i utredningen at Norge avgir erklæring om anvendelse av artikkel XI. Hun begrunner sin anbefaling slik:
«For norsk retts vedkommende, har vi ikke gjennom EØS-avtalen noe regelverk som svarer til EUs konkursforordning. Vurderingen om å avgi erklæring om anvendelse av Art XII og et av alternativene i Art XI blir derfor annerledes sett fra et norsk ståsted.
Ved vurderingen av hvorvidt Norge bør avgi erklæring om anvendelse av Art XII, er det viktig å se bestemmelsen i lys av dens formål, nemlig å fremme et mer aktiv samarbeid over landegrensene i forbindelse med håndteringen av sikkerhetsrettigheter i flymateriell. Slikt samarbeid vil være vanskelig uten at statene er folkerettslig forpliktet til dette. Dette trekker i retning av at Norge bør avgi erklæring om anvendelse av både av Art XI og Art XII.
På den annen side kan man si at Norge ikke behøver å påta seg større folkerettslige forpliktelser enn det EU gjør. Når EU velger å la være å gi Art XI og Art XII anvendelse, så behøver heller ikke Norge å gjøre dette. Men EUs tilbakeholdenhet må som nevnt ses på bakgrunn av de forpliktelser medlemsstatene har gjennom konkursforordningen.
Det er vanskelig å gi en klar anbefaling på dette punkt, annet enn å peke på at internasjonale konkurser kan skape en rekke kompliserte situasjoner i forbindelse med avviklingen av konkursboet. Det er nok et relativt stort behov for samarbeid både domstolene imellom og mellom bostyrere og domstoler når man står overfor konkurser med virkning over landegrenser. Dette må antas å gjelde også i forbindelse med avvikling av boer der flymateriell er påheftet internasjonale sikkerhetsrettigheter. Dette gjelder relativt store verdier, noe som gjerne fører til en del konflikter mellom sikrede og usikrede kreditorer i forbindelse med spørsmålet om hva som inngår i boet. På denne bakgrunn heller jeg for min del helst i retning av at Norge bør avgi erklæring om anvendelse av Art XI og Art XII.»
I valget mellom alternativ A og B anbefaler professor Konow at Norge velger alternativ A, og at det i erklæringen fastsettes en frist på 60 dager. Hun begrunner dette standpunktet slik:
«For så vidt gjelder spørsmålet om alternativ A eller alternativ B skal legges til grunn som Art XI, er det også vanskelig å gi en klar anbefaling. Alternativ A er den bestemmelsen som er klarest og som skaper best forutberegnelighet, mens alternativ B gir større rom for fleksible løsninger. I og med at de fleste kontraherende stater har valgt alternativ A med en frist etter Art XI A (3) på 60 dager, kan det etter mitt syn være en fordel at også Norge faller ned på denne løsningen.»
Ingen av høringsinstansene uttaler seg om erklæringer under artikkel XXX nr. 3.
Departementet er enig med professor Konow i at Norge bør avgi erklæring om at artikkel XI alternativ A skal få anvendelse på alle typer av insolvensbehandling, og at karenstiden etter nr. 3 vedrørende alternativ A skal være 60 dager. Departementet går inn for at det avgis en erklæring i tråd med professor Konows forslag, men med tillegget «to all types of insolvency proceedings», slik at erklæringen skal korrespondere best mulig med ordlyden i artikkel XXX nr. 3. Forslaget til erklæring er gjengitt avslutningsvis i dette punktet.
Protokollen artikkel XXX nr. 5 gir konvensjonsstatene mulighet til å erklære at de helt eller delvis vil unnlate å anvende bestemmelsene i artikkel XXI. Artikkel XXI gjelder domstolenes kompetanse. Bestemmelsen må ses i lys av konvensjonens artikkel 13 og 43, jf. konvensjonens artikkel 55 om at konvensjonsstatene kan avgi erklæring om å la være å anvende hele eller deler av artiklene 13 og 43. EU har avgitt erklæring om ikke å anvende artikkel XXI. Begrunnelsen er at spørsmål om foreløpige rettsmidler skal være underkastet bestemmelsene om jurisdiksjon i Brussel-forordningen. I utredningen anbefaler professor Konow anbefaler at Norge følger EU på dette punktet på grunn av våre forpliktelser etter Lugano-konvensjonen.
Departementet er enig i at Norge på grunn av våre forpliktelser etter Lugano-konvensjonen bør unnlate å anvende artikkel XXI. Bestemmelsen gjelder ikke i tilfeller hvor en konvensjonsstat har avgitt erklæring etter artikkel 55 om at den ikke vil anvende artikkel 13. Departementet foreslår likevel at Norge avgir uttrykkelig erklæring om at artikkel XXI ikke får anvendelse i samsvar med professor Konows forslag til erklæring.
Departementet går etter dette inn for at det avgis erklæringer etter artikkel XXX i tråd med følgende forslag:
«Pursuant to Article XXX (1) of the Aircraft Protocol, the Kingdom of Norway declares that it will apply Articles VIII, XII and XIII.
Pursuant to Article XXX (3) of the Aircraft Protocol, the Kingdom of Norway declares that it will apply in its entirety Alternative A of Article XI to all types of insolvency proceeding and that the waiting period for the purposes of Article XI(3) is 60 days.
Pursuant to Article XXX (5) of the Aircraft Protocol, the Kingdom of Norway declares that Article XXI of that Protocol will not apply within the European Economic Area. The Lugano Convention 1998 and 2007 on jurisdiction and the recognition and enforcement of judgments in civil and commercial matters will apply to this matter for the Member States to the said Lugano Conventions.»