Prop. 88 L (2012–2013)

Diskrimineringslovgivning (diskrimineringsloven om seksuell orientering, likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)

Til innholdsfortegnelse

2 Hva betyr diskriminering?

2.1 Diskriminering

Diskriminering som rettslig begrep er usaklig forskjellsbehandling som kan knyttes til ett eller flere diskrimineringsgrunnlag. Et diskrimineringsgrunnlag er et kjennetegn forbundet med en person som brukes som grunnlag for å behandle en person forskjellig fra andre personer i en tilsvarende situasjon. Hva diskriminering er i rettslig forstand følger av menneskerettighetene og diskrimineringslovgivningens vern mot diskriminerende handlinger. I dagligtale og innenfor samfunnsvitenskapene brukes diskrimineringsbegrepet ofte i en annen og videre betydning enn det som ligger i den rettslige betydningen av begrepet.

Diskrimineringslovutvalget drøfter diskriminering som fenomen og rettslig begrep i NOU 2009: 14 kapittel 3 side 37 flg.

2.1.1 Direkte og indirekte forskjellsbehandling

Direkte forskjellsbehandling er handlinger som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon. En annen måte å forklare dette på er at ellers like tilfeller behandles ulikt.

Indirekte forskjellsbehandling er tilsynelatende nøytrale handlinger som fører til at noen personer stilles dårligere enn andre, det vil si at en handling får skjeve virkninger fordi ulike tilfeller behandles likt – det tas ikke hensyn til ulikhetene.

Direkte og indirekte forskjellsbehandling er nærmere omtalt i kapittel 12.4.1.

2.1.2 Diskriminering innebærer forskjellsbehandling

Forskjellsbehandling er handlinger som har som formål eller resultat at noen kommer i en dårligere stilling eller behandles dårligere enn andre. Begrepet forskjellsbehandling innebærer en sammenlikning mellom to eller flere personer. Det er to hovedtyper av forskjellsbehandling. Den ene er tilfeller der ellers like eller tilnærmet like tilfeller behandles ulikt (direkte forskjellsbehandling). Et eksempel er to jobbsøkere som er like godt kvalifisert, men der den ene ikke blir innkalt til intervju fordi hun har et utenlandsk navn. Den andre hovedtypen av forskjellsbehandling er der ulike tilfeller behandles likt (indirekte forskjellsbehandling). Et eksempel på dette er en offentlig etat som rutinemessig bare formidler sine vedtak gjennom brev. Dette er en tilsynelatende nøytral praksis, som får som konsekvens at synshemmede hindres i å få tilgang til vedtak som gjelder dem.

Sammenlikningen kan gjelde faktiske personer som er utsatt for den samme handlingen. En kan også sammenlikne med en tenkt person. Det siste kalles gjerne for en hypotetisk sammenlikningsperson. For eksempel kan en homofil mann som ønsker å leie en bolig være diskriminert hvis han ville fått leie om han ikke var homofil. Det er ikke nødvendig at en konkret heterofil person fikk leie i stedet.

Begrepet forskjellsbehandling forutsetter videre at det er tale om en handling. Med handlinger menes alle former for praksis, betingelser, vedtak, bestemmelser, avtaler osv. Unnlatelser er i likhet med handlinger omfattet av diskrimineringsforbudet.

Trakassering og krenkende ytringer har et særlig vern i diskriminerings- og straffelovgivningen. Videre kan en ytring få konsekvenser hvis den påvirker andres handlinger. Ytringer kan også være en indikasjon på at en handling er diskriminerende eller mangler saklig begrunnelse.

For at det skal være tale om diskriminering i rettslig forstand må forskjellsbehandlingen være av negativ karakter. Forskjellsbehandlingen må ha som hensikt eller virkning at den aktuelle personen kommer i en dårligere stilling enn andre som følge av forskjellsbehandlingen. Det er ikke nødvendig at den som forskjellsbehandler mente å diskriminere, eller at han eller hun forsto eller burde ha forstått at handlingen ville føre til et negativt resultat. Det er tilstrekkelig å påvise at handlingen har en slik virkning.

2.1.3 Lovlig og ulovlig forskjellsbehandling

Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Hvorvidt et konkret tilfelle av forskjellsbehandling er lovlig eller ulovlig, må vurderes ut fra tre kriterier:

  • om forskjellsbehandlingen har et saklig formål

  • om den er nødvendig for å oppnå dette formålet

  • og om den er forholdsmessig (dvs. ikke uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles)

Diskrimineringslovutvalget redegjør nærmere for disse tre kriteriene i NOU 2009: 14 kapittel 16.4.2-16.4.4 side 192.

Lovlig forskjellsbehandling er nærmere omtalt i kapittel 12.4.2 i denne proposisjonen.

Om et tilfelle av forskjellsbehandling er lovlig eller ulovlig avhenger av en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering av de tre kriteriene.

Saklig formål

For å være lovlig må forskjellsbehandlingen ha et saklig formål. Når det gjelder offentlig myndighetsutøvelse ligger det i dette et krav om legitime målsettinger som sikkerhet, offentlig helse- og omsorgstjeneste, landets økonomiske velferd, beskyttelse av andres rettigheter og friheter, bekjempelse av kriminalitet mv. Også private aktørers forskjellsbehandling kan ha et saklig formål. Eksempler er sikkerhetshensyn på arbeidsplasser som gjør at arbeidsgiver kan stille krav til syn eller hørsel, og forsikringsselskapers behov for å ha objektive kriterier for risikoberegning, som gjør at de kan ha adgang til å legge vekt på for eksempel helse.

Hvorvidt forskjellsbehandlingen er lovlig, avhenger av om de øvrige vilkårene om nødvendighet og forholdsmessighet er oppfylt. Egne eller andres fordommer utgjør ikke et saklig formål.

Nødvendig for å oppnå formålet

Forskjellsbehandlingen må være nødvendig, dvs. et egnet eller hensiktsmessig middel for å oppnå formålet. Det må også innfortolkes et krav om at det ikke skal være andre egnede måter å oppnå formålet, der forskjellsbehandling ikke oppstår.

Ikke uforholdsmessig inngripende

Adgangen til å forskjellsbehandle er betinget av en avveining mellom formålet med forskjellsbehandlingen, og konsekvensene av det middelet som er valgt for å nå formålet. Det skal foretas en avveining mellom individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og de behovene som påberopes for å kunne forskjellsbehandle. I vurderingen av om forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig inngripende vil det ha betydning hvilke rettigheter eller goder som står på spill. Er det tale om forskjellsbehandling i arbeidsforhold skal det generelt mye til for at forskjellsbehandlingen kan anses som forholdsmessig. Utdanning og helsetjenester er andre eksempler på områder der forskjellsbehandlingen lett vil være inngripende. Hvor inngripende forskjellsbehandlingen er, må veies mot de ulemper eller kostnader som likebehandling kan få for den som forskjellsbehandler.

2.1.4 Diskrimineringsgrunnlag

For at et tilfelle av forskjellsbehandling skal være diskriminering, må forskjellsbehandlingen være knyttet til et vernet diskrimineringsgrunnlag. Det er ikke tilstrekkelig at en handling eller situasjon oppleves som krenkende, urimelig eller urettferdig. Et diskrimineringsgrunnlag er et kjennetegn ved en person, som brukes som grunnlag for å behandle vedkommende forskjellig fra andre i en tilsvarende situasjon. Diskrimineringsgrunnlagets funksjon i lovgivningen er å angi et forhold som i utgangspunktet ikke kan begrunne dårligere behandling av mennesker.

Diskrimineringsgrunnlag i norsk diskrimineringslovgivning er kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, nedsatt funksjonsevne, alder, midlertidig ansettelse og deltidsansettelse.

Hvert grunnlag har et kjerneområde og en randsone. I randsonen kan det være tale om andre forhold enn det aktuelle grunnlaget, men som har nær sammenheng med grunnlaget, se kapittel 10.

2.1.5 Positiv særbehandling

Positiv særbehandling er forskjellsbehandling av personer som tilhører bestemte samfunnsgrupper eller personer med bestemte kjennetegn, med formål å fremme likestilling. Særbehandlingen skal kompensere for at enkelte personer har en svakere posisjon i samfunnet enn andre, eller at de er underrepresentert på ulike arenaer.

Positiv særbehandling kan for eksempel innebære at kvinnelige arbeidssøkere skal tilsettes hvis de har like eller tilnærmet like gode kvalifikasjoner som mannlige søkere (moderat kvotering). Andre eksempler er kvotering av personer med innvandrerbakgrunn til visse utdanningsinstitusjoner ved å gi søkere med minoritetsbakgrunn ekstrapoeng ved opptak, eller alltid å kalle inn jobbsøkere med nedsatt funksjonsevne til intervju dersom de er kvalifisert til stillingen.

Fordi særbehandling av noen virker negativt for andre, er adgangen til positiv særbehandling for å fremme likestilling begrenset og hjemlet i særlige unntak fra diskrimineringsforbudet.

2.1.6 Sammensatt diskriminering

Med sammensatt diskriminering menes:

  • Diskriminering basert på flere diskrimineringsgrunnlag, der ett og ett grunnlag kan vurderes separat. Eksempel: en person blir diskriminert både på grunn av alder og kjønn ved ansettelse.

  • Diskriminering der den ulike virkningen skyldes en kombinasjon av flere grunnlag, der det enkelte grunnlag ikke kan vurderes separat. Eksempler: kvinner med minoritetsbakgrunn kan på grunn av fordommer og stereotype oppfatninger være utsatt for særlige former for etnisk diskriminering som ikke rammer menn med minoritetsbakgrunn. Lesbiske og homofile personer med innvandrerbakgrunn kan være utsatt for stigmatisering, fordommer og diskriminering i større grad enn andre lesbiske og homofile.

Andre uttrykk som brukes på slike former for diskriminering er interseksjonalitet, sammenvevd diskriminering, diskriminering på flere grunnlag eller multippel diskriminering.

Til dokumentets forside