Prop. 109 L (2017–2018)

Lov om register over reelle rettighetshavere

Til innholdsfortegnelse

12 Økonomiske og administrative konsekvenser. Personvernkonsekvenser

12.1 Konsekvenser for det offentlige, næringslivet og andre

Plikter til innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere får konsekvenser for offentlige myndigheter, registreringspliktige og reelle rettighetshavere. Reglene får også konsekvenser for rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven og offentligheten generelt, ved at det gis bedre tilgjengelighet for opplysninger om eierskap og kontroll over norske foretak og andre juridiske enheter. Gode regler for oversikt over reelle rettighetshavere gir i utgangspunktet samfunnsøkonomiske gevinster. For det første reduseres risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering med de direkte kostnadene det gir. For det andre bidrar høy åpenhet til å styrke konkurransesituasjonen for lovlydige foretak, og dermed til økt tillit og reduserte transaksjonskostnader i økonomien.

De lovreglene som nå foreslås, etablerer et rammeverk for å gjennomføre bestemmelsene i EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger om reelle rettighetshavere. I dette avsnittet gis det primært en omtale av hvilke kostnader og gevinster som vil oppstå når reglene trer i kraft. Presise kostnadsanslag vil i stor grad avhenge av den nærmere utformingen av reglene i forskrift.

For offentlige myndigheter vil registeret medføre kostnader for Brønnøysundregistrene, både til investeringer og drift. Den nøyaktige størrelsesordenen på kostnadene vil avhenge av de nærmere reglene om bl.a. innsyn og utformingen av hvilke registrerings- og oppdateringskrav som stilles. Utgiftene er i en foreløpig analyse anslått til å være på ca. NOK 20 mill. i investeringskostnader, og ca. NOK 5 mill. i årlige driftskostnader. Registeret vil samtidig bedre informasjonstilgangen og dermed gi reduserte kostnader for ulike offentlige etater som politiet og skattemyndighetene.

De juridiske personene og forvalterne av utenlandske juridiske arrangementer som underlegges loven, vil få administrative byrder forbundet med innhenting, lagring og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere. De nærmere anslagene på timebruk og kostnader er avhengige av en rekke usikre faktorer. Det gjelder hvilke enheter som underlegges loven, og hvilke unntak som fastsettes i den forbindelse, hvilke nærmere mulige alternativer for registrering av opplysninger som gis, hvilke opplysninger enhetene sitter på om reelle rettighetshavere allerede i dag og hvor samarbeidsvillige andre juridiske enheter og de reelle rettighetshaverne er selv. Kostnadene vil bli nærmere klarlagt i forbindelse med forberedelse av forskrifter til loven. Kostnadene vil generelt være avhengige av hvor komplisert eierskaps- og kontrollstrukturen i relevante foretak og enheter er. Foretakene kan dermed redusere sine kostnader ved å etablere en mer transparent struktur. For små bedrifter med en enkel eierskaps- og kontrollstruktur vil kostnadene være små.

Reelle rettighetshavere vil kunne få forespørsler om å gi informasjon til de selskapene og andre juridiske personene de har innflytelse i, noe som vil kunne være tidkrevende. Samtidig dreier det seg om selskaper og enheter vedkommende på en eller annen måte er økonomisk engasjert i, og dessuten enkle opplysninger om seg selv vedkommende skal oppgi. Samlet vil dette medføre relativt beskjedne byrder.

Rapporteringspliktige og offentligheten generelt vil få tilgang til en kilde til opplysninger om reelle rettighetshavere. Dette vil øke den praktiske, tilgjengelige åpenheten rundt eierskaps- og kontrollspørsmål i norske foretak. Hvilke effekter dette har for rapporteringspliktige og eksempelvis norske mediehus, er det vanskelig å si noe sikkert om, men det er rimelig å anta at rapporteringspliktiges arbeid med å identifisere reelle rettighetshavere vil bli forenklet, og at medienes dekning vil kunne generere økte inntekter, spare kostnader og bidra til å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

12.2 Personvernkonsekvenser

Lovforslaget innebærer behandling av personopplysninger, slik dette er redegjort for fortløpende gjennom proposisjonen. Det gjelder både hos den enkelte registreringspliktige og i det offentlige registeret over reelle rettighetshavere. Personopplysningslovens regler vil gjelde for behandlingen av disse opplysningene, med de tilpasninger som følger av loven.

Departementet har i lovforslagene veid hensynet til den enkelte opp mot myndighetenes, rapporteringspliktiges og offentligheten for øvrig sitt behov for nødvendige og tilstrekkelige opplysninger til å kunne identifisere reelle rettighetshavere i registreringspliktige. Det innebærer at en rekke opplysninger må registreres for å sikre entydig identifisering. Det reduserer risikoen for registrering av opplysninger om feil personer. Videre innebærer det at opplysningene må lagres i en periode også etter at de aktuelle faktiske forholdene som opplysningene beskriver, har opphørt. Begrunnelsen for dette er gitt i punkt 10.5.

Departementet viser videre til at opplysningene for de aller fleste reelle rettighetshavere vil bygge på aktivitet av offentlig interesse som reelle rettighetshavere har engasjert seg i, eksempelvis gjennom eierskap av foretak. Dette reduserer eventuelle betenkeligheter knyttet til behandlingen av opplysningene.

Til dokumentets forside