Prop. 121 S (2018–2019)

Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019–2024)

Til innholdsfortegnelse

5 Barn og unges behov for støtte og behandling

Mange barn og unge som har psykiske helseutfordringer får god hjelp og støtte fra foreldre, venner, lærere, miljøterapeut eller andre i nærmiljøet. Samtaler hos helsestasjons- og skolehelsetjenesten eller hos fastlegen kan også være nyttig for å forstå hva som er vanskelige følelser og hva som kan være symptomer på psykiske lidelser. Noen har utfordringer som kan være langvarige og sammensatte, og trenger mer hjelp fra hjelpetjenestene.

Flere barn og unge som har mottatt hjelp for sine psykiske helseproblemer, forteller at hjelpetjenestene ikke alltid evner å se dem som enkeltmennesker, eller evner å tilpasse hjelpen på en god måte. Det gjør at noen opplever at hjelpen ikke hjelper.

Mange barn og unge mener at hjelpen bør være mer tilgjengelig og nær, og at samarbeidet må være tettere og samspillet bedre, mellom barn og unge, deres foresatte, barnehagen og skolen, fritidsarenaen, kommunale tjenester og spesialisttjenester. Barn og unge formidler at det er lettest å håndtere psykiske plager og lidelser om de får være aktive deltakere i eget liv, uavhengig av om deres vansker er store eller små. Når mange voksne skal samarbeide om barn og unge, må de ikke glemme å samarbeide med den det gjelder.

Dette kapitlet handler om barn og unge som trenger behandling og oppfølging for psykiske plager og lidelser.

Kapitlet har tre hovedmål:

  1. Barn og unge skal høres, være med på å sette mål i samarbeid med tjenestene og ha innflytelse på tjenesteutvikling

  2. Barn og unge med psykiske plager og lidelser skal motta hjelp som er tilpasset deres behov og ønsker

  3. Barn, unge og familier skal møtes av kunnskapsbaserte tjenester

5.1 Barn og unge skal høres, være med på å sette mål i samarbeid med tjenestene og ha innflytelse på tjenesteutvikling

Barn og unges medvirkning

Grunnloven og barnekonvensjonen gir barn og unge grunnleggende rett til å si sin mening i saker som vedrører dem. Ethvert menneske har mye kunnskap om seg selv og sitt eget liv. Barn og unges medvirkning bør derfor være en del av fundamentet for all utvikling av tilbud og tiltak til barn og unge med psykiske plager og lidelser. Samtidig skal ikke barn tildeles et ansvar de ikke har forutsetninger for å ta. Barn og unges synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

Forandringsfabrikken har gjennom flere år spurt barn og unge om hva som skal til for å sikre medvirkning i møtet med hjelpetjenestene. Deres svar er at det aller viktigste premisset for et godt samarbeid er at barn og unge får beskrive virkeligheten sin i trygge rom. I tillegg understreker de at medvirkning på individnivå handler om å få ærlig og nyttig informasjon, at det er mulighet og aksept for å gi tilbakemelding, og at de både kan bidra til å dokumentere og være med på å påvirke i behandlingen.

Mental Helse Ungdom peker på at involvering og medvirkning er viktig, både på individ- og systemnivå. Involvering handler om at barn og unge får mulighet til å komme med innspill. Det kan være i form av samtaler, spørreskjemaer, tilbakemeldingsverktøy, forslagskasser, talerett på møter, gjennom brukerråd, utvalg eller liknende. Medvirkning innebærer en sterkere form for deltakelse, der barn og unge har en reell mulighet til å påvirke avgjørelser i eget liv og på tjenestenivå. Denne formen for medvirkning bør dokumenteres og kunne evalueres av tjenestene, så vel som av barn og unge selv. Innspill og forslag fra barn og unge bør synliggjøres i vurderingen som ligger til grunn for beslutninger. Dette bør skje uavhengig av om innspill og krav fra barn og unge tas til følge eller ikke. Dersom innspill eller krav ikke tas til følge i beslutninger, er det særlig viktig å få vite hvorfor.

Foreldres medvirkning og samtykke

Foreldre og foresatte er ofte avgjørende for å finne frem til gode løsninger i barn og unges liv, også når det er behov for hjelp fra noen utenfor familien. Helsehjelp kan, som hovedregel, bare gis med pasientens samtykke. Ifølge pasient- og brukerettighetsloven § 3-4 skal, som hovedregel, både barnet og foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, informeres dersom barnet er under 16 år. Det er imidlertid viktig å være klar over at barn og unge noen ganger har sine grunner til å ønske å holde foreldrene utenfor. Det kan for eksempel gjelde vold, overgrep eller omsorgssvikt. Helsepersonell må i så fall undersøke disse bekymringene og vurdere om det er grunnlag for å unnlate å gi informasjon til foreldre eller andre med foreldreansvar, etter unntaksbestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Dersom et barn har fylt 12 år, har barnet rett til å samtykke til helsehjelp som det er grunn til ikke å informere foreldrene eller andre med foreldreansvaret om, etter unntaksbestemmelsene nevnt over.

5.1.1 Bedre rutiner og systemer for barn og unges medvirkning

Barn og unge har de seneste årene fått mer innflytelse gjennom nye arbeidsmåter og større oppmerksomhet på medvirkning. Likevel viser innspill fra barn og unge at det er behov for sterkere medvirkning, også fra pårørende, både når det gjelder beslutninger som tas på tjeneste-, system- og samfunnsnivå og om avgjørelser i eget liv. Regjeringen vil nedsette ungdomspanel som skal gi råd til regjeringen i aktuelle saker som for eksempel integrering, psykisk helse og frafall i videregående skole.

Den nye kommuneloven styrker unges medvirkning gjennom bestemmelser om at kommuner skal ha ungdomsråd eller andre medvirkningsorgan for unge. Ungdomsrådet skal velges av kommunestyret og/eller fylkestinget. Slike rådgivende organer har rett til å uttale seg i saker som angår barn og unge, og deres anbefalinger og uttalelser skal følge saken til det organet i kommunen som skal fatte et vedtak. Alle helseforetak har etablert eller er i ferd med å etablere egne ungdomsråd.

Arbeids- og velferdsetaten har satt i gang et arbeid med å utforme en strategi for medvirkning på system- og tjenestenivå. Unge og medvirkning i NAV er et eget satsingsområde i den nye strategien.

Barn i barnevernet har rett til medvirkning, og denne retten er presisert gjennom endringer i barnevernloven. Gjennom prosjektet DigiBarnevern utvikles det nye digitale løsninger og verktøy for det kommunale barnevernet som vil bidra til å styrke barn og unges medvirkning. Et nytt digitalt saksbehandlingssystem med et integrert barnevernsfaglig kvalitetssystem skal gi de ansatte veiledning og beslutningsstøtte, og sikre at barn og unges rett til medvirkning ivaretas og dokumenteres gjennom fasene av en barnevernssak.

Regjeringens strategi for god psykisk helse, Mestre hele livet (2017–2022), peker på at regjeringen også vil legge til rette for rutiner og systemer for å benytte brukererfaringer og involvering av barn og unge i individuell oppfølging. Verktøy for å sikre medvirkning må utvikles i tett samarbeid med barn og unge. Også individuell plan er et verktøy for samarbeid mellom tjenesteytere og barn og unge selv. Erfaringer med individuell plan viser at tjenestene oppleves som mer målrettede og er med på å styrke medvirkning.

Pakkeforløpene for psykisk helse og rus skal bidra til å sikre medvirkning gjennom deltakelse i hele forløpet, hvor informasjon og innhold skal tilpasses alder og språk. I helsetjenesten skal også samvalgsverktøy legge til rette for at barn, unge og pårørende deltar i beslutninger om valg av behandling – som likeverdige parter. Disse verktøyene må utvikles og tas i bruk i tjenestene. Her har de regionale helseforetakene og relevante kompetansesentre en viktig rolle.

Regjeringen vil videre legge til rette for at bruker- og pårørendeorganisasjoner bedre kan ivareta og videreutvikle sitt medvirkningsarbeid. Helse- og omsorgsdepartementet vil gi organisasjonene tydeligere og enklere rammebetingelser og har derfor delt tilskuddsordningen for bruker- og pårørendearbeid i to ordninger, én for driftstilskudd og én for prosjektmidler (jf. Prop. 1 S (2018–2019)).

Regjeringen vil

  • Legge til rette for at samvalgs- og medvirkningsverktøy i større grad utvikles og tas i bruk i ulike sektorer

  • Legge til rette for at bruker- og pårørendeorganisasjoner bedre kan ivareta og videreutvikle sitt medvirkningsarbeid

5.2 Barn og unge med psykiske plager og lidelser skal motta hjelp som er tilpasset deres behov og ønsker

For barn og unge som opplever psykiske plager og lidelser, er det viktig at terskelen er lav for å oppsøke hjelp. For å senke terskelen har barn, unge og familier behov for å bli møtt av tilgjengelige og sammenhengende tjenester på deres egne arenaer. Dette inkluderer også internettbaserte informasjonstilbud, veiledning og helsetjenester.

5.2.1 Tilgjengelig og nær støtte og hjelp

Barn, unge og familier som opplever vansker, har ofte behov for støtte og hjelp som er tilgjengelig og nær, lett å ta kontakt med, og som enkelt kan vurdere om det er behov for nye tiltak eller annen type oppfølging. For småbarnsfamilier kan helsestasjonen ha denne rollen. For skoleelever vil ofte skolehelsetjenesten eller helsestasjon for ungdom være et naturlig kontaktpunkt. Fastlegen har et ansvar for den medisinskfaglige koordineringen og er viktig for god oppfølging.

Ifølge barn og unge er det ikke alltid slik at hjelpen oppleves tilpasset deres hverdag og virkelighet, er nær nok eller lett å få tak i. Åpningstidene hos fastlegen, på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten og i BUP kan være lite fleksible. Barn og unge forteller at tilgjengelighet – for eksempel hvor ofte og når på dagen skolehelsetjenesten er tilgjengelig på skolen – er den største hindringen for å søke hjelp.1 Å samle flere tjenester på samme sted kan bidra til å gjøre tjenester mer koordinerte, tilgjengelige og nære. Å bygge ut digitale hjelpetilbud og andre lavterskeltilbud kan også legge til rette for nærhet og tilgjengelighet når barn og unge trenger hjelp.

Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid

Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid omfatter forebygging, kartlegging og utredning, behandling, rehabilitering, oppfølging og skadereduksjon. Arbeidet utføres både i helse- og omsorgstjenesten og i andre sektorer og tjenester i kommunen.2 Fastlege, helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten er sentrale aktører i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for barn og unge.

Noen kommuner har valgt å organisere tilbudet til barn og unge i en egen tjeneste eller enhet for psykisk helsearbeid. Andre har etablert integrerte kommunale tjenester for barn og unge, ofte i form av samarbeidsmodeller som Familiens hus, familiesenter eller andre organisasjonsformer.

I 2018 var det nærmere 16 000 årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, i følge en kartlegging fra Sintef.3 Av disse var 21 prosent (over 3 000 årsverk) rettet mot barn og unge. Kommunene oppgir at nær halvparten av årsverkene benyttes til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, mens 45 prosent benyttes i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Personell med høyskoleutdanning er den klart største utdanningskategorien blant dem som jobber med tjenester og tiltak rettet mot barn og unge. Psykologer utgjør 10 prosent av årsverkene i tjenester til barn og unge.

Fastleger

Kommunene har ansvar for å tilby nødvendige og forsvarlige allmennlegetjenester til barn og unge som oppholder seg i kommunen. For mange som trenger helsehjelp, er fastlegen den mest stabile kontakten i tjenestene.

Fastlegens arbeid er en viktig del av det samlede psykiske helse- og rusarbeidet i kommunen. Fastlegen har en medisinskfaglig koordineringsrolle, og samarbeider med andre relevante tjenesteytere om sine listeinnbyggere. Det gjelder både utredning, behandling og oppfølging av pasienters psykiske plager og lidelser og/eller rusmiddelproblemer, på lik linje med somatisk sykdom.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en viktig tjeneste fordi den når ut til nesten alle barn og unge og deres familier. Tjenesten er i en særskilt posisjon med tanke på tidlig avdekking, forebygging, behandling og oppfølging. Regjeringen har derfor gjennom flere år satset på å styrke denne tjenesten. I 2019 er det totalt bevilget om lag 1,3 milliarder kroner til dette formålet. Det har vært en betydelig utvikling i antall årsverk ansatt i tjenesten de siste årene. I tilskuddsordningen styrking og utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten har det også blitt åpnet for at tilskuddsmidler kan brukes for å innføre digitale løsninger som gjør tjenestene lettere tilgjengelig og mer attraktive for målgruppen.

I arbeidet med regjeringens strategi for god psykisk helse, Mestre hele livet (2017–2022), ble det besluttet at regjeringen skal utrede om formålet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten også skal inkludere behandling og oppfølging for psykiske og somatiske plager. Hensikten er å bidra til et lettere tilgjengelig behandlingstilbud for barn og unge. Som et resultat av utredningen vil Helse- og omsorgsdepartementet sende på høring forslag om å tydeliggjøre i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, at tjenesten kan bidra til behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander.

En slik tydeliggjøring vil ikke innebære å pålegge kommunene nye oppgaver eller plikter, men vil vise at nettopp helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en viktig arena for å nå barn og unge som har behov for hjelp. Det vil også vise at det ikke ligger formelle hindringer i veien for at kommunen kan tilby behandling og oppfølging ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Det er særlig tre forhold som begrunner dette: For det første opplever barn og unge i mange tilfeller at lavterskel helsetilbud for behandling og oppfølging av lettere psykiske og somatiske plager mangler eller er vanskelig tilgjengelig. Det gjelder også for rus- og voldsproblematikk. For det andre opplever barn, unge og familier med barn med sammensatte utfordringer også i mange tilfeller mangelfull oppfølging og koordinering av tjenester. For det tredje tilbringer barn og unge store deler av oppveksten sin på skolen, og tilknytningen til skolemiljøet er særlig viktig for barn og unge med psykiske plager og lidelser.

Diagnostikk, behandling og oppfølging av barn som har fått avdekket sykdom eller skade, omfattes ikke eksplisitt av forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Unntaket er at helsestasjons- og skolehelsetjenesten etter § 5 bokstav h skal inngå «samarbeid om habilitering og rehabilitering av barn med spesielle behov, herunder kronisk syke og funksjonshemmede, samt samarbeid om utarbeiding av eventuell individuell plan». Helsestasjons- og skolehelsetjenesten yter likevel enklere undersøkelser og behandling på en rekke områder, blant annet for problemstillinger innen psykisk helse og seksuell helse. Helsestasjonene bidrar også i oppfølging av barn som får habiliteringstjenester både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Utover dette vil helsestasjons- og skolehelsetjenesten, når den avdekker behov for behandling og/eller oppfølging, henvise til andre, for eksempel fastlege eller spesialisthelsetjenesten. Behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander bør kunne utføres både av helsesykepleiere og annet helsepersonell. I tillegg vil tidlig intervensjon og behandling, mestringstiltak og oppfølging av barn og familier med ulike typer problemer ofte være forebyggende tiltak, og derfor en viktig del av dagens formål med tjenesten.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har etter lov, forskrift og retningslinjer oppgaver knyttet til samarbeid med andre instanser. Dette gjelder både barn og unge som har sammensatte eller langvarige behov, men også barn og unge og familier med mindre omfattende utfordringer, som gjennom et behandlingsforløp kan ha behov for en kontakt som støtter og motiverer. De kan også ha behov for noen som følger med på om det inntrer forverring og blir behov for nye tiltak, eller som bidrar til at avtalt behandlingsopplegg følges.

Det er også viktig at helsesykepleiers kompetanse møter behovene hos barn, unge og familier. Det er derfor et behov for å gjennomgå og revidere dagens helsesykepleierutdanning (se nærmere omtale i kapittel 6).

Psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Fra 1. januar 2020 er det lovfestet at alle norske kommuner skal ha psykologkompetanse. Tilgjengeligheten til psykolog har blitt atskillig bedre de siste fire årene, og i dag er det 369 kommuner og bydeler som mottar tilskudd til rekruttering av psykolog til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I 2019 er midlene foreløpig fordelt på 590 psykologstillinger. Til sammenligning var det 130 stillinger i 2013. Flertallet av disse psykologene arbeider med barn og unge. Dette har styrket barn og unges tilgang til psykologhjelp og gitt et bedre lavterskeltilbud mange steder. I 2019 styrkes rekrutteringstilskuddet til kommunene med 50 millioner kroner. Totalt er bevilgningen på 205 millioner kroner.

Andre lavterskeltilbud

Det er viktig å videreutvikle gode lavterskeltilbud til barn og unge med psykiske plager og lidelser. Lavterskeltilbud kjennetegnes ved at de er tilgjengelige for alle og kan tilby tidlige tiltak, gjerne uten henvisning, venting eller saksbehandlingstid. Lavterskeltilbud har ofte også høy grad av aksept for brukerens ønsker og behov, med åpningstider tilpasset målgrupper og formål.

Rask psykisk helsehjelp er et korttidsbehandlingstilbud i kommunen for personer over 16 år med mild til moderat angst, depresjon, begynnende rusproblemer og/eller søvnvansker. Tilbudet skal være lett tilgjengelig og gratis, og målet er å gi direkte hjelp til flere personer uten lang ventetid, der det kan forhindres at problemene utvikler seg. Per i dag er dette lavterskeltilbudet ikke tilgjengelig for unge under 16 år.

Mange steder er det også utviklet andre typer lavterskeltilbud. Ung Arena er en lavterskelarena utviklet av bydel Gamle Oslo. Tilbudet er uforpliktende og de som oppsøker det kan være anonyme. Hensikten er å gi sømløs og riktig hjelp til barn og unge mellom 12 og 25 år, i form av samtaler, rådgivning, behandling og praktisk hjelp, og samarbeid med spesialisthelsetjenesten når det er behov for det.

Regjeringen vil stimulere til utbredelse av gode lavterskeltilbud, og vil derfor igangsette et eget pilotprosjekt for lavterskel behandling av psykiske helseutfordringer for barn og unge.

Boks 5.1 Frisklivssentralene

Frisklivssentraler er kommunale lavterskeltilbud rettet mot personer som har, eller har økt risiko for å utvikle sykdom og trenger hjelp til å endre levevaner og mestre helseutfordringer. Psykiske helseutfordringer er ofte en av årsakene til at barn og unge deltar i tilbud ved frisklivssentralene. I 2017 hadde 60 prosent av kommunene etablert et slikt tilbud. Av disse hadde 42 prosent et tilpasset tilbud til barn og unge med familier.

Utvikle digitale arenaer og hjelpetilbud

Når livet kjennes vanskelig, søker ofte barn og unge på internett for å finne mer informasjon om det de bekymrer seg for. Barn og unge har høy digital kompetanse, men opplever det som krevende å finne fram helseinformasjon og vurdere kildene. Et nettsøk kan gi mye motstridende og uriktig informasjon. Det er derfor viktig at det tilrettelegges for kvalitetssikret og relevant informasjon som er utarbeidet av fagpersoner, og at det utvikles digitale selvhjelpsverktøy. Digitale arenaer gir barn og unge mulighet til å bli kjent med hjelpetilbudet på egne premisser, og på et tidspunkt som passer for dem. Gjennom digitale tilbud kan man nå de som har psykiske helseproblemer, men som av ulike årsaker ellers ikke ville oppsøkt hjelp hos de tradisjonelle tjenestene. Man vet for eksempel at gutter i mindre grad enn jenter oppsøker skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom.4 Å chatte anonymt på et nettsted kan for noen oppleves som mer uforpliktende, tilgjengelig og enklere enn å bestille time hos legen eller hos helsesykepleier. Pasientens helsetjeneste innebærer å møte barn, unge og voksne der han eller hun er, også på digitale plattformer.

Barn og unge kategoriserer ikke nødvendigvis sine spørsmål og bekymringer etter hva som hører inn under ulike sektorer. De vil ha helhetlige tjenester som fanger bredden i de viktige spørsmålene, fra skole til arbeid og helse. Tjenester som bare kan svare på én problemstilling, oppleves å ha en høyere terskel for bruk.5 Spørsmål og svar om temaer som spenner fra skolevalg til juridiske rettigheter og helserelaterte temaer, er samlet på Ung.no. Her kan barn og unge finne kvalitetssikret informasjon fra mer enn 2500 artikler. De kan stille spørsmål anonymt og få svar fra fagpersoner. Spørsmålene og svarene er søkbare for andre barn og unge.

Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse har i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet satt i gang DIGI-UNG, Digitale tjenester til barn og unge. Prosjektet anbefaler å samordne og videreutvikle digital informasjon og tjenester for ungdommer i alderen 13–20 år.

Figur 5.1 Idéskisse for DIGI-UNG

Figur 5.1 Idéskisse for DIGI-UNG

I tillegg til å tilby unge kvalitetssikret og relevant informasjon, jobbes det i DIGI-UNG-prosjektet også med å finne løsninger for å søke etter og finne hjelpetjenester i nærheten, for veiledningstilbud og for digitale tjenester i tråd med unges brukermønster. Det vil si tjenester som er åpne utenfor skoletid, tilrettelagt for video og chat, tilgjengelig fra mobilen og med mulighet for anonymitet (se figur 5.1). Tilgang til digital helsehjelp vil kreve innlogging og et høyt sikkerhetsnivå. Barn og unge skal ha tillit til at opplysninger om helsen deres blir behandlet på en trygg måte. Helsenorge.no er helsesektorens felles inngangsport til offentlige helsetjenester, og utviklingen av digitale tjenester må ses i sammenheng med denne.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten tar i økende grad i bruk digitale løsninger. I en undersøkelse blant 627 helsesykepleiere som jobber i skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, svarte tre av fire at de har opplevd økt besøk i tjenesten etter at de tok i bruk sosiale medier og andre digitale kanaler.6

Det er mange problemstillinger å ta hensyn til når helsepersonell benytter digitale kanaler, blant annet taushetsplikt, varslingsplikt og ivaretakelse av personvern. Helsedirektoratet har utarbeidet faglige råd om bruk av sosiale medier i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Internettassistert behandling

Digitale plattformer gir nye muligheter for å behandle psykiske plager og lidelser. Forskning viser at digitale tjenester kan bidra til tidligere diagnose og behandling, mindre frafall i behandlingen og redusert bruk av andre helsetjenester.7 De siste årene er det utviklet flere internettassisterte behandlingsmuligheter for de vanligste psykiske lidelsene som angst og depresjon. Veiledet internettbasert behandling har vist seg å gi like gode resultater som ansikt til ansikt-behandling for angst og depresjon, og effekten holder seg stabil tre år etter behandling.8 Denne typen behandling kan øke kapasiteten i helsetjenesten og senke terskelen for å oppsøke hjelp. Selv om man foreløpig vet lite om hvilke pasienter som vil ha best nytte av denne typen behandling, vet man at de fleste unge har digitale ferdigheter til å kunne nyttiggjøre seg et slik tilbud.

Boks 5.2 Digital helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS) har tatt i bruk Skype i samtalebehandling med samiske barn og unge. SANKS betjener et stort geografisk område, og mange av pasientene har lang reisevei. Erfaringen med bruk av Skype er god, og mange er fornøyde med å kunne motta behandling på en mer fleksibel måte.

I Bergen har man utviklet E-meistring, et tilbud om veiledet internettbehandling til mennesker med panikklidelser, sosial angst og depresjon. Hver terapeut behandler tre til fire ganger så mange pasienter sammenliknet med dem som tilbyr ansikt-til-ansikt-behandling. Siden starten i 2012 er 1500 pasienter tatt inn til veiledet internettbehandling. 65 prosent av pasientene har opplevd bedring.

Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse har etablert et prosjekt som skal se på muligheten for innføring av digitale verktøy innen psykisk helse i primærhelsetjenesten. Prosjektet Mestringsportal for angst og depresjon skal utvikle en læringsportal hvor brukeren får veiledet selvhjelp eller internettbasert oppfølging og behandling av behandler i primærhelsetjenesten. Dette vil kunne gi flere hjelp til å mestre sin egen livssituasjon – uten lang ventetid. Det vil være nødvending å se på tekniske og organisatoriske løsninger som gjør at behandlere i primærhelsetjenesten kan ta i bruk verktøyene på en faglig god og forsvarlig måte. Det vil også være nødvendig å vurdere hvordan dette særskilt kan tilpasses barn og unges ønsker og behov. En begrenset pilot av mestringsportalen ble igangsatt i slutten av 2018, og i revidert nasjonalbudsjett for 2019 foreslår regjeringen å øke bevilgningen til utarbeidelse av en mestringsportal for psykisk helse med fem millioner kroner.

Regjeringen vil

  • Sende på høring forslag om å tydeliggjøre i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, at helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan bidra til behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander.

  • Gjennomgå og revidere helsesykepleierutdanningen slik at den møter dagens og fremtidens behov

  • Igangsette pilotprosjekt for lavterskel behandling av psykiske helseutfordringer for barn og unge

  • Legge til rette for å utvikle digitale kontaktflater mellom helsepersonell og barn og unge

5.2.2 Et sammenhengende tjenestetilbud

Ansatte i barnehager, skoler og på fritidsarenaer er viktige voksenpersoner som er tett på, og har en unik posisjon til å følge opp i hverdagen. Når det er behov for mer hjelp, kan følgende grupper være viktige hjelpere: fastleger, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, tannhelsetjenesten, rehabiliterings- og habiliteringstjenester, psykiske helse- og rustjenester i kommunen, psykologer, pedagogisk psykologisk tjeneste (PP-tjenesten), barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP), distriktspsykiatriske poliklinikker (DPS), barnevern og NAV.

Barn, unge og deres foresatte formidler et tydelig ønske om at disse aktørene må jobbe bedre sammen når det er nødvendig. Barn og unge vil slippe å bli kasteballer mellom ulike instanser og å måtte fortelle sin historie gang på gang. De har behov for et godt nettverk rundt seg, og for én dør inn til hjelpeapparatet.

Det er også viktig å se hele barnet når det er behov for mer hjelp. Psykiske plager hos barn og unge kan ofte være indirekte, diffuse og uspesifikke, og kan skyldes alt fra nevrologiske utviklingsforstyrrelser og kroppslig sykdom, til konflikter i familien, mobbing og krenkelser. Dette fordrer en helhetlig vurdering av kropp, sinn og sosiale forhold.

Kommunene som lykkes

Felles for de kommunene som lykkes med å gi barn og unge et godt hjelpetilbud, er at de tar utgangspunkt i barn, unge og foresattes egne behov, legger inn innsatsen tidlig, er kjent med hverandres ansvarsområder og tilbud, og har etablert gode rutiner for samhandling og koordinering av hjelpetilbudet på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Helse Fonnas utvikling av samhandlingsforløp for mer sammenhengende tjenester er et eksempel på godt samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten (se boks 5.3).

Kommunene står i utgangspunktet fritt til å organisere tjenesteapparatet slik de selv mener er mest hensiktsmessig, men de har ansvar for å samordne sine tjenester. Mange kommuner synes å ha et godt og helhetlig tilbud til barn og unge som opplever psykiske plager og lidelser, og har etablert gode strukturer for samhandling. Eksempler på slike strukturer er Familiens hus, familiesentre og oppvekstetater som samler flere tjenester for barn og unge (se kapittel 4.2).

Boks 5.3 Barn og unges helseteneste

Helse Fonna gjennomførte i 2017 samhandlingsprosjektet Barn og unges helseteneste. Hovedmålet er at barn og unge med psykiske helseplager skal få bedre og mer sammenhengende helsetjenester på tvers av kommuner og spesialisthelsetjeneste. Samhandlingsforløpene beskriver hvordan ulike tjenester arbeider, og inneholder konkrete forslag til kartlegging, aktuelle tiltak og samarbeid med andre tjenester.

Les mer: www.helse-fonna.no

Veileder for psykisk helsearbeid

Mange kommuner har lyktes med å etablere gode hjelpetilbud, men det er store variasjoner mellom kommunene. Mellom 11 og 20 prosent av kommunene oppgir at det i liten grad er en klar ansvarsdeling når det gjelder behandling og oppfølging av barn og unge med psykiske vansker.9 Noen steder er tilbudet mangelfullt. Enkelte steder synes samarbeidet å være personavhengig og ikke tilstrekkelig forankret i faste strukturer.

Pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern for barn og unge implementeres i 2019 og vil kunne bidra til å redusere variasjonen og heve kvaliteten i tjenestene. Det er likevel behov for å tydeliggjøre hva psykisk helsearbeid for barn og unge bør være.

Helsedirektoratet utarbeidet i 2007 en veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Mye har skjedd innenfor dette fagfeltet de senere årene. Regjeringen ønsker derfor at det utarbeides en ny og tverrsektoriell veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge, som tydeliggjør forventningene til samarbeid og samhandling på tvers av tjenester, nivåer og sektorer. Veilederen Sammen om mestring presenterer tre ulike hovedforløp ved tilrettelegging av tjenestene for voksne med psykisk helse- og/eller rusutfordringer. Sammen med de nye pakkeforløpene bidrar veilederen Sammen om mestring til å tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Det anbefales at man tar med seg de gode erfaringene fra denne veilederen i utviklingen av en ny veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge. Om en ny veileder skal være nyttig for barn og unge, må den også rette seg mot barnehage, skole, barnevern, politi, NAV og andre relevante tjenester. Den bør videre inneholde veiledning som retter seg mot voksne på andre arenaer som barn og unge befinner seg på, for eksempel kan det utvikles en egen modul for barne- og ungdomsarbeidere i idrett og fritid. Det kan bidra til å øke kompetansen om psykisk helse-, rus- og voldstematikk utenfor helse- og barnevernstjenestene.

KS' læringsnettverk for å forbedre tjenestene i kommunene og sikre god samhandling for barn og unge med psykiske vansker og rusmiddelproblemer er også et viktig virkemiddel for å spre de gode eksemplene til flere kommuner. Erfaring viser at læringsnettverk gir økt kompetanse og stimulerer til faglig utvikling. Regjeringen vil videreføre KS' læringsnettverk God samhandling barn og unge.

Utredning av rettslige tiltak

Regjeringen varslet i strategi for god psykisk helse, Mestre hele livet (2017–2022), et utredningsarbeid om hvordan tjenestene til barn og unge kan koordineres bedre. For å oppnå overordnet koordinering av kommunale tjenester til barn og unge, vil regjeringen vurdere lovfesting av plikt for kommunen til å utpeke en instans eller opprette en egen funksjon som skal ha koordineringsansvar for hjelpetjenester til barn og unge. Regjeringen vil også vurdere lovendringer for å styrke og harmonisere de ulike tjenestenes plikt til å utarbeide individuell plan, herunder en felles forskrift om individuell plan og krav til koordinator under de ulike tjenestelovene. Dette må ses i sammenheng med pakkeforløpene for psykisk helse og rus.

Videre sies det i strategien at regjeringen vil vurdere om det skal tas inn en bestemmelse i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten, om samarbeid om barn og unge som har behov for tjenester fra begge nivåer. I forlengelsen av dette vil regjeringen også vurdere om ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler bør omfatte flere sektorer enn helse- og omsorgstjenestene for barn og unge som har behov for tjenester fra flere sektorer. Utredningen gjennomføres av en interdepartemental arbeidsgruppe som ledes av Helse- og omsorgsdepartementet.

Psykisk og somatisk helse – en helhet

Barn og unge vil i mange tilfeller ha behov for en helhetlig tilnærming fra helsepersonell som har kunnskap om sammenhenger mellom psykisk og somatisk helse. Behandling av det som tradisjonelt har vært oppfattet som enten psykiske eller somatiske plager bør ses under ett. Dette gjelder også behandling av eventuelle rusproblemer. I kapittel 3.5 omtales betydningen av gode levevaner for barn og unges psykiske helse og livskvalitet.

Noen barn og unge sliter med plager som ofte defineres som somatiske, som for eksempel utmattelse, smerter, svimmelhet, hodepine og søvnvansker. Ofte vil imidlertid beskrivelsen av symptombildet være vanskelig å forstå ut fra et ensidig psykisk eller somatisk fokus. Dette kan være plager som ikke kan eller bør kategoriseres som enten psykiske eller somatiske. Psykiske problemer kan gi søvnforstyrrelser og spenninger og smerter i kroppen. Det som starter som stress kan etterhvert gi utslag i somatiske symptomer. Noen ganger kan symptomer på psykiske lidelser også vise seg å være andre sykdommer, og man kan ha flere sykdommer samtidig.

Ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner er en nødvendig del av et sammenhengende tjenestetilbud. Regjeringen vil derfor sørge for at tjenestene etablerer rutiner som sikrer forsvarlig ivaretakelse av barn og unges somatiske helse. Anbefalinger for ivaretakelse av somatisk helse og levevaner er inkludert i alle pakkeforløpene på psykisk helse- og rusområdet (se kapittel 5.2.3). Tiltakene har som mål å bidra til bedre helse, økt livskvalitet og økt levealder for mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser. Anbefalingene gjelder både for kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Boks 5.4 Barne- og ungdomssjukehuset i Bergen

Haukeland universitetssjukehus samler all behandling av barn under 18 år, både innen psykiatri og somatikk. Grunntanken er at «eksperten skal komme til barnet». Barn og unge skal få utredning, behandling, opphold, skolegang og aktivitetstilbud på samme sted. Her finnes blant annet Klinikk psykisk helsevern for barn og unge (PBU), Habiliteringstenesta for barn og unge (HABU) og Energisenteret for barn og unge. Energisenteret er et fysisk aktivitetstilbud til barn og unge med fysiske og psykiske helseproblemer, og er et pionerprosjekt nasjonalt og internasjonalt.

Les mer: www.helse-bergen.no

Regjeringen vil

  • Utarbeide en ny tverrsektoriell veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge. Veilederen skal inkludere arbeid med rusproblematikk, vold og overgrep

  • Videreføre KS' læringsnettverk God samhandling for barn og unge

  • Utrede hvordan tjenestene til barn og unge kan koordineres bedre

5.2.3 Et helhetlig tilbud for barn og unge som trenger mer hjelp og oppfølging

Noen barn, unge og familier har behov for mer hjelp for å håndtere psykiske lidelser, og skal derfor henvises til spesialisthelsetjenesten. Når spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, skal rett til nødvendig helsehjelp vurderes innen ti dager, og det skal settes en frist for når behandlingen skal igangsettes. Spesialisthelsetjenesten har kompetanse på et bredt spekter av psykiske lidelser. Tilbud i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) gis frem til fylte 18 år, men unge kan beholde behandleren i BUP frem til de fyller 23 år. For unge over 18 år er tilbudet lagt til distriktspsykiatriske sentre (DPS). I noen tilfeller trenger barn og unge hjelp fra spesialteam eller spesialavdeling, for eksempel for tvangslidelser eller spiseforstyrrelser. Aldersgrensen for fritak for betaling av egenandel ved behandling ble fra 1. januar 2019 hevet i BUP til 23 år, og i psykiatriske ungdomsteam (PUT) til 30 år.

Mange barn, unge og familier får god hjelp fra BUP og DPS. Likevel knytter det seg noen utfordringer også til disse tjenestene. Utfordringsbildet er kort omtalt i kapittel 2 og er på flere områder sammenfallende for barn, unge og voksne. En rekke av disse utfordringene vil derfor gjennomgås nærmere i Nasjonal helse- og sykehusplan som skal legges frem høsten 2019. Nedenfor ses det nærmere på noen tydelige problemstillinger som departementene har fått innspill om under arbeidet med opptrappingsplanen.

Rask og riktig hjelp på riktig sted

Om lag 5 prosent av alle barn og unge mottar hjelp fra psykisk helsevern.10 Prioriteringsveilederen gjør det klart at psykisk helsevern skal prioritere hjelp til barn og unge med moderate eller alvorlige psykiske lidelser. I dette ligger det en forventning om at kommunene skal ha et tilbud til barn og unge med lettere psykiske plager og lidelser. Det er liten tvil om at mange vil ha nytte av et kommunalt tilbud der de bor. Etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 har spesialisthelsetjenesten en veiledningsplikt til å bistå kommunene i å sikre nødvendig faglig kompetanse slik at de skal kunne løse sine oppgaver. Det er et mål å øke den utadrettede virksomheten for BUPene og DPSene, spesielt i form av ambulante tjenester og samarbeidsløsninger med kommunale tjenester. Dette skal gjøre tjenesten mer tilgjengelig for barn, unge og familier, og kan samtidig bidra til å styrke kompetansen i kommunene. Spesialisthelsetjenesten skal understøtte de kommunale tjenestene på en slik måte at oppgavene ikke overtas, men stimulerer til at kommunene bygger ut sine tjenester. Hvis flere kommuner etablerer gode tjenestetilbud til barn og unge med lettere psykiske plager og lidelser, vil også BUPene og DPSene kunne gi et bedre tilbud til de med alvorlige lidelser.

Hvorvidt kommunene har gode tilbud til barn og unge med lettere psykiske plager og lidelser, eller hvorvidt disse tilbudene er kjent for den som henviser til spesialisthelsetjenesten, varierer. Det er grunn til å anta at flere enn nødvendig henvises. BUP skal legge prioriteringsveilederen til grunn, og dermed risikerer en del barn og unge med lettere psykiske plager å få avslag fra spesialisthelsetjenesten. Uten gode kommunale tilbud risikerer denne gruppen å stå uten et tilfredsstillende tilbud. Det gjelder også for barn, unge og familier med behov for langtidsbehandling og -oppfølging etter utredning i spesialisthelsetjenesten. Det er for stor variasjon i tilbudet de får.

Pakkeforløp for utredning og behandling av barn og unge i psykisk helsevern

Pakkeforløpene på psykisk helse- og rusområdet skal blant annet bidra til mindre variasjon og bedre og mer koordinerte henvisninger. Målet er at barn og unge får hjelp på riktig nivå. Forløpene inneholder en henvisningsveileder til fastlegene og anbefalinger om samarbeid rundt henvisninger. Dersom det er usikkert om barn og unge har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, bør det, i henhold til pakkeforløpene, innhentes nødvendig informasjon fra henviser og/eller pasient for å sikre et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Ved mulig avslag kan det vurderes å innkalle pasienten til en vurderingssamtale innen ti dager. Ved avslag bør det gis en faglig begrunnelse for avslaget, og det bør gis anbefalinger for annen behandling eller oppfølging. Pakkeforløpene gir også en anbefaling om at pasienten bør møte en spesialist tidlig i pakkeforløpet. Ofte vil nettopp en spesialistvurdering være ønskelig fra fastlegens side for å avklare om videre oppfølging bør være i spesialisthelsetjenesten, hos fastlegen eller hos andre tjenester. I tillegg til pakkeforløpene er de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak grunnlaget for samhandling. Gode samarbeidsrutiner mellom BUP og kommunale tjenester er en forutsetning for et helhetlig tilbud til barn og unge med sammensatte eller omfattende behov. Det er også en forutsetning med gode samarbeidsrutiner mellom BUP, tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og pediatri.

Boks 5.5 Pakkeforløp psykisk helse og rus

Fra 2019 kan barn, unge og voksne med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer henvises til pakkeforløp. Forløpene skal legge til rette for individuelle behandlingsforløp med bedre samhandling, klare ansvarsforhold og gode overganger mellom tjenestene. De skal bidra til forutsigbarhet for pasienter og pårørende.

Målsetningen med pakkeforløp for psykisk helse og rus er:

  • økt medvirkning og forutsigbarhet

  • sammenhengende og koordinerte pasientforløp

  • å unngå unødig ventetid for utredning, behandling og oppfølging

  • likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor i landet de bor

  • bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner

Forløpet skal tilpasses den enkeltes situasjon, ønsker og behov. God informasjon og forutsigbarhet for pasient og pårørende skal sikres gjennom hele forløpet. Det er utviklet informasjon til aldersgruppene 6–12 år og 12–18 år, samt en animasjonsfilm.

Les mer: www.helsenorge.no

Et tettere samarbeid rundt henvisninger og oppfølging

Pakkeforløpene vil bidra til tettere samarbeid rundt henvisning og oppfølging. Det er likevel behov for en tettere dialog mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten om og med barn og unge med psykiske helseutfordringer – både før og etter henvisning til spesialisthelsetjenesten. En tettere dialog vil kunne legge til rette for at flere barn, unge og deres familier får rask og riktig hjelp på riktig sted. Det vil også kunne bidra til at barn, unge og familier med behov for langtidsbehandling og -oppfølging får nødvendig og koordinert hjelp uten gjentatte henvisninger.

Det finnes flere gode eksempler på velfungerende, lokalt initierte tiltak. BUP Indre Salten, Nic Waals Institutt, BUP Vest og Kristiansand BUP er blant dem som samarbeider med kommunale tjenester om å gjøre henvisningsvurderinger på kommunale arenaer. Hamarøy kommune har gode erfaringer knyttet til såkalte familiemøter (se boks 5.6). I familiemøtet diskuterer familien og barnet selv i samarbeid med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten hvilke tilbud de vil kunne ha best nytte av. I den videre oppfølgingen tilrettelegger man for det enkelte barn. Andre kommuner tilrettelegger for dialog før henvisning er sendt, slik det gjøres i Asker og i kommunene som sogner til Helse Fonna (se kapittel 4).

Det er viktig å understøtte de gode samarbeidsmetodene som sprer seg i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Veiledning, inntak ute, samkonsultasjoner og felles team på tvers av tjenester og nivåer er effektive metoder. For mange barn, unge og familier innebærer disse metodene at riktig hjelp kommer raskere, og at man opplever større medvirkning og innflytelse over det som skjer. Andre potensielle gevinster er færre avslag for barn og unge som ikke skulle vært henvist i utgangspunktet, styrket samhandling og kompetanseoverføring mellom tjenestene og mer effektiv bruk av ressurser. Det bidrar også til at familiene slipper å koordinere kontakten med flere tjenester selv.

Boks 5.6 Familiemøte

Hamarøy kommune har i samarbeid med BUP Indre Salten etablert familiemøter med dialog mellom tjenestene. Etter samtykke fra familien er det gjerne barnehage eller skole som ber om et familiemøte når det er bekymring rundt et barn eller en ungdom. Foreldrene vurderer selv hvem som er aktuelle deltakere i møtet. Det er alltid med en representant fra BUP, og i tillegg kan for eksempel PP-tjeneste, skole, barnehage, helsestasjon eller skolehelsetjeneste være med om det er ønskelig.

Regjeringen mener det er viktig å stimulere til de gode samarbeidsmodellene rundt henvisning og oppfølging, og vil derfor utrede og evaluere samarbeidsløsninger som muliggjør dialog mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten om og med barn og unge før og etter henvisning til BUP. Utredningen skal vurdere hvordan dagens styringssignaler og virkemidler best kan innrettes slik at de stimulerer til mer dialog og understøtter målene for tjenestene.

Langvarig og systematisk oppfølging

En del barn og unge har et særlig behov for langvarig og tett oppfølging. Noen har behov for oppfølging både fra kommunale tjenester og fra BUP gjennom hele barndommen, ofte på samme tid. For eksempel har barn og unge med nevropsykiatriske lidelser, som autismespekterforstyrrelser og ADHD, ofte sammensatte og ressurskrevende behov. Også barn som er under oppfølging av barnevernet og kriminalomsorgen kan ha behov for langvarig og systematisk oppfølging.

Kommunen har det overordnede ansvaret for å yte mange av de viktigste hjelpetiltakene til barn og unge med behov for langvarig og tett oppfølging. Flere kommuner melder imidlertid at de ikke alltid har kompetanse eller kapasitet til å gi en god oppfølging til barn og unge med langvarige og sammensatte utfordringer. Kommunene rapporterer om at de mest alvorlig syke barna og ungdommene har det dårligste tilbudet.11

Det betyr ikke at barn og unge med langvarige og sammensatte behov må være innskrevet i BUP over lang tid, men spesialisthelsetjenesten bør være tilgjengelig både med veiledningskompetanse og systematisk oppfølging over tid. Eksempelvis bør barn og unge som får langtidsbehandling med legemidler for en ADHD-diagnose eller andre tilstander få tilbud om etterkontroll hos barne- og ungdomspsykiater. Tjenestene har ansvar for å implementere rutiner hvor begge nivåer har et samtidig oppfølgingsansvar. Voksne som møter disse barna og ungdommene må ha god forståelse for behovet for langsiktig oppfølging av barn og unge med langvarige og sammensatte behov. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett for 2019 foreslått å etablere et eget pakkeforløp for ADHD. Det skal sikre økt forutsigbarhet og bedre samhandling for barn og unge.

Det er etablert mange gode innsatser rundt barn og unge med omfattende behov, som individuell plan og Bedre tverrfaglig innsats (BTI) (se omtale i kapittel 4). For barn og unge med behov for langvarig oppfølging kan helsestasjons- og skolehelsetjenesten spille en rolle i oppfølgingen (se kapittel 5.2.1). For å gi bedre hjelp til barn og unge med store og sammensatte behov er det også aktuelt å etablere mer fleksible og helhetlige tilbud hvor kommunene og spesialisthelsetjenesten jobber sammen, for eksempel gjennom tverrfaglig oppsøkende samhandlingsteam. Et eksempel er FACT Ung (se boks 5.7). Det er etablert en tilskuddsordning for utprøving av modeller for tverrfaglige oppsøkende behandlings- og oppfølgingsteam for barn og unge.

Boks 5.7 FACT ung

FACT er oppsøkende behandlings- og oppfølgingsteam som har medarbeidere både fra kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Teamet sørger for forpliktende tverrfaglig samhandling mellom brukeren, pårørende, spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester. Oslo kommune har fått midler til å etablere et forprosjekt for å utrede muligheten for etablering av FACT-team som retter seg mot unge mellom 12 og 24 år.

Stortinget har også vedtatt at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av autismefeltet. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå og vurdere situasjonen for personer med en autismeforstyrrelse eller en beslektet diagnose. Utvalget skal foreslå hvordan man kan forbedre tjenestene til denne gruppen gjennom hele livet.

Legemidler

De mest brukte legemidlene blant barn og unge er legemidler som brukes til behandling av infeksjoner, astma, allergi, eksem og hoste. Noen legemidler brukes også ved psykiske plager og lidelser. Bruken av antidepressiva er lav, men økende, spesielt for jenter. I perioden fra 2008 til 2017 var det en økning i antallet jenter som bruker antidepressiva fra 1277 til 2144. Blant jenter mellom 15-17 år er bruken nesten doblet fra 1074 til 1874 i samme tiårsperiode. For gutter økte antallet fra 909 til 1129.12

Også antallet barn og unge som bruker antipsykotika er lavt, men har økt noe fra 2008 til 2017. Antipsykotika blir brukt ved mer alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni og andre psykoselidelser. Hos jenter i alderen 15–17 år økte tallet fra 348 til 716 i løpet av disse årene.13

Det er flest gutter som får diagnosen ADHD. I alt fikk 12 145 gutter og 4 685 jenter i alderen 6–17 år ADHD-legemiddel i 2017. Fra 2008 til 2010, var det en økning i barn og unge som brukte ADHD-legemidler, men siden 2010 har andelen vært relativt stabil. Også bruken av sovemiddel økte i perioden 2008–2017. Det skyldes økt bruk av innsovningsmiddelet melatonin, som blant annet blir brukt av barn med ADHD. Blant de aller minste barna har bruken av sovemiddelet alimemazine (Vallergan) gått ned i perioden.14

Videre bruker mer enn en firedel av unge mellom 15 og 16 år smertestillende medisiner daglig eller ukentlig.15 Det er behov for mer kunnskap om hvorfor dette tallet er så høyt.

Selv om legemidler bidrar til bedring for mange, skal ikke medikamenter være førstevalget i møte med barn og unge med depresjon eller andre problemer knyttet til psykisk helse og/eller levevaner. Det er viktig å finne årsakene til at problemene oppstår. Det er per i dag også et stort behov for systematisk kunnskap om sykdomsgraden til barn og unge som behandles med legemidler, for å kunne vite mer om varighet og langtidsvirkninger av legemiddelbehandling.

Stortinget har bedt regjeringen sikre at barn og unge får medikamentfrie behandlingstilbud når faglige anbefalinger tilsier dette (anmodningsvedtak nr. 839, 2016). Pakkeforløpene for barn og unge er tydelige på at legemiddelbehandling for psykiske lidelser hos barn og unge skal benyttes med varsomhet, og at mulige alternativ til legemiddelbruk skal drøftes med pasient og/eller foreldre. Når det er nødvendig med legemidler skal det være gode rutiner for oppfølging. Helse- og omsorgsdepartementet har i budsjettet for 2019 bevilget 3 millioner kroner til Helsedirektoratet for å vurdere tiltak for riktig forskrivning av psykofarmaka til barn og unge. Direktoratet skal også foreslå tiltak som intensiverer innsatsen for å forebygge og bekjempe unødig bruk av antidepressiva og sovepiller blant barn og unge.

Barn i barnevernet

Mange barn og unge i barnevernet bærer med seg erfaringer som preger både somatisk og psykisk helse.16 En studie viser at om lag 75 prosent av barna i barnevernsinstitusjoner har minst én psykisk lidelse. En annen studie finner at rundt halvparten av barn i fosterhjem oppfyller kriteriene for én eller flere psykiske lidelser.17

Samarbeidssatsing mellom barnevern og helse

Tilsynsrapporter viser at samarbeidet mellom barnevern, psykisk helsevern og kommunene ikke er godt nok. En konsekvens av dette er at barn i barnevernet ikke i tilstrekkelig grad får kartlagt behovet for helsehjelp og dermed heller ikke får nødvendig behandling. Regjeringen har derfor satt i gang en rekke tiltak for å bedre den psykiske helsen til barn og unge i barnevernet.

Det er iverksatt en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet (2018–2024). Strategien har som mål at barn i barnevernet skal få tidligere og bedre hjelp. De viktigste tiltakene i strategien er utvikling av gode og relevante utdanningsløp, tilbud om etter- og videreutdanning, støtte til lokal tjeneste- og tiltaksutvikling og utredning av kompetansekrav for tjenesten og barnevernsansatte. Tiltak i planen vil også bidra til å styrke kunnskapen blant ansatte i barnevernet, om medvirkning og om barn og familiers deltakelse i utrednings- og tiltaksarbeid.

For å bidra til en mer likeverdig og bedre kvalitetssikret praksis, utvikler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) et digitalt barnevernfaglig kvalitetssystem for det kommunale barnevernet. Det pågår også et større arbeid med å utvikle en nasjonal tilnærming til hjelpetiltaksarbeid. I utviklingsarbeidet vektlegges psykiske og somatiske helseutfordringer.

Flere tiltak er rettet spesielt mot barn og unge i barnevernsinstitusjoner. I Helse Sør-Øst er det testet ut nye tjenester fra spesialisthelsetjenesten som et samarbeid mellom tre helseforetak og barnevernsinstitusjoner i Bufetat Øst. I en felles evalueringsrapport foreslås det en nasjonal samhandlingsmodell.18 Det er innført en funksjon som helseansvarlig ved alle barnevernsinstitusjoner og barnevernansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge. Målet med et slik systematisk samarbeid mellom tjenestene er å bidra til at barn og unge i barnevernsinstitusjoner får nødvendig hjelp for sine psykiske plager og lidelser. For å styrke kompetansen om barn og unges psykiske helse hos ansatte i barnevernsinstitusjoner, er det utviklet et e-læringsprogram. Dette består av to moduler rettet mot henholdsvis helseansvarlige og øvrige ansatte i barnevernsinstitusjoner. Det tilrettelegges også for bruk av digitale verktøy ved psykisk helsehjelp til barn i barnevernsinstitusjoner, og helseforetakene skal bidra til å utvikle modeller for utredning av barn i barnevernet og utvide det ambulante arbeidet.

Vinteren 2018/2019 etableres og følgeevalueres to egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger langvarig omsorg utenfor hjemmet, og som har et stort behov for psykisk helsehjelp. Bufdir og Helsedirektoratet utvikler også et samhandlingsforløp for barnevern, psykisk helse- og rustjenester, etter modell fra pakkeforløp for psykisk helse og rus. Samhandlingsforløpet vil blant annet beskrive hvordan tjenestene skal samarbeide for at barn og unge kartlegges/utredes for psykiske helseplager så tidlig som mulig. Det vil også kunne bidra til at barn og unge utenfor barnevernsinstitusjoner får et styrket tilbud. Regjeringen vil videreføre helsesatsingen i barnevernet og de regionale helseforetakene har fått i oppdrag å videreføre satsingen som allerede er i gang, blant annet gjennom å bidra til å utvikle modeller for utredning av barn i barnevernet og utvide det ambulante arbeidet. I oppdraget er det spesifisert at disse helsetilbudene videreutvikles slik at også samiske barns språklige og kulturelle bakgrunn ivaretas.

Barn og unge som pårørende og etterlatte

Barn og unge som har foreldre med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet, kan ha en rekke praktiske og emosjonelle utfordringer som følge av foreldrenes sykdom. Foreldrenes lidelse, skiftende humør, manglende tilstedeværelse og kapasitet til praktisk arbeid og sosiale aktiviteter er med på å gjøre hverdagen vanskelig. De kan påta seg vesentlig flere oppgaver enn jevnaldrende, og kan oppleve stress og belastning på grunn av det. De har også økt risiko for selv å utvikle psykiske lidelser.19

En studie fra 2011 anslår at 450 000 barn i løpet av ett år tilhører familier hvor minst én av foreldrene har en psykisk lidelse og/eller misbruker alkohol. Av disse har om lag 135 000 barn foreldre med alvorlige lidelser. Alvorlighetsgraden har betydning for risikoen for negative konsekvenser hos barna.20 Mange barn og unge som er pårørende sliter også med en betydelig følelse av skam knyttet til foreldrenes sykdom. Flere lever med dette i all hemmelighet. Noen har syke foreldre som ingen har fanget opp, og som ikke har oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det viktig at voksne i nærheten av barna ser og tør å snakke med dem og familien.

Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade (jf. helsepersonelloven § 10 a). Videre skal helsepersonell bidra til å ivareta behov for informasjon og nødvendig oppfølging av mindreårige barn når en forelder eller et søsken dør (jf. helsepersonelloven § 10 b).

Det ble i 2017 publisert en egen veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten.21 Veilederen beskriver pårørendes rettigheter og helse- og omsorgstjenestens plikter, og gir anbefalinger om god praksis. Veilederen omfatter alle pårørendegrupper og det er viktig at denne veilederen tas i bruk.

Også i pakkeforløpene for psykisk helse og rus er barn og unge som pårørende et viktig område. Pakkeforløpene skal følgeevalueres i årene fremover. Barn og unge som pårørende og oppfølgingen fra helsepersonell er et av områdene som vil bli evaluert. Det er også igangsatt et arbeid for å utvikle en nasjonal kvalitetsindikator for barn og unge som pårørende. Når arbeidet er ferdig, vil indikatorene kunne bidra til at tjenestene får økt oppmerksomhet på barn og unge som pårørende.

Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende, BarnsBeste, har fått i oppdrag av Helsedirektoratet å følge opp funn og anbefalinger fra multisenterstudien om barn som pårørende.22 Studien fant blant annet at det var nødvendig å:

  • styrke opplæring om barn som pårørende i spesialisthelsetjenesten

  • forbedre og endre praksis slik at barn som pårørende blir en naturlig del av all utredning og behandling av syke voksne

  • prøve ut en modell for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenestetilbud

Alle disse innsatsene er igangsatt, og opplæringsprogrammet er ferdigstilt og tilgjengelig for alle helseforetakene.

Barn som pårørende ble inkludert i tilskuddsordningen Helhetlig støtte til pårørende med krevende omsorgsoppgaver fra 2018. Målet med tilskuddsordningen er å utvikle kommunale modeller som blant annet skal bidra til at barn og unge som pårørende og etterlatte til foreldre eller søsken får ivaretatt behovet for informasjon og nødvendig oppfølging. Det kommunale kompetansehevingsprogrammet Barn i rusfamilier (BIR) er utviklet ved Kompetansesenter rus – region sør (KoRus – Sør) for å heve kompetansen om tidlig innsats blant ansatte som kommer i kontakt med barn og unge som lever i risikoutsatte livs- og omsorgssituasjoner. Helsedirektoratet vurderer også å utvikle digitalt opplæringsmateriell om barn som pårørende i kommunen, i samarbeid med BarnsBeste. Tiltaket vil være en del av Omsorg 2020 og programmet for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk.

Barn som pårørende har fra 1. januar 2019 fått rettigheter gjennom en ny bestemmelse i pasientreiseforskriften § 19 andre ledd. Bestemmelsen lyder slik: «Mindreårige barn har rett til å få dekket utgifter ved reise til helsepersonell som skal ivareta barnets behov for informasjon og nødvendig oppfølging etter helsepersonelloven § 10 a eller § 10 b». Helse- og omsorgsdepartementet har i budsjettet for 2019 bevilget 25 millioner kroner til dette formålet.

Barn og unge som opplever at foreldre eller søsken dør, trenger særlig oppfølging, omsorg og ivaretakelse. Særlig gjelder dette når en i barnets eller den unges familie tar sitt eget liv. Unge LEVE, ungdomsavdelingen til Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, mener at arbeidet med selvmordsetterlatte har kommet langt i Norge, men at det er behov for mer systematisk og målrettet arbeid. Fremdeles opplever mange unge etterlatte at de ikke får oppfølging og at de ikke klarer å håndtere skolegang eller arbeidshverdagen. Regjeringen vil bidra til god oppfølging av unge etterlatte gjennom samarbeid med bruker-, pårørende- og etterlatteorganisasjoner. Regjeringen vil også i 2019 utarbeide en pårørendestrategi for alle grupper av pårørende. Strategien skal angi regjeringens videre arbeid på feltet og skal følges opp av en handlingsplan.

Regjeringen vil

  • Utrede og evaluere samarbeidsløsninger for dialog mellom kommune og spesialisthelsetjeneste før og under henvisning

  • Videreføre satsingen på bedre helsetjenester til barn i barnevernet

  • Utarbeide en pårørendestrategi som skal angi regjeringens videre arbeid på feltet og som skal følges opp av en handlingsplan

  • Sørge for at helsepersonells plikt til å ivareta mindreårige barn som pårørende implementeres i tjenestene

  • Bidra til god oppfølging av barn og unge som er etterlatte ved selvmord, gjennom samarbeid med bruker-, pårørende- og etterlatteorganisasjoner

5.2.4 Likeverdige tjenester og tilpasset hjelp

Tilpasset informasjon og kommunikasjon er spesielt viktig for å ivareta retten til medvirkning og tilgangen til helsetjenester på en likestilt måte. Det gjelder særlig for minoritetsgrupper i befolkningen eller barn og unge som er i en spesiell livssituasjon. Ifølge en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet opplever mange at de ikke har lik tilgang til helsetjenester eller andre tjenester av like god kvalitet som andre.23

For å sikre individuelt tilpasset og likeverdig hjelp, trenger tjenestene kunnskap om ulike grupper i befolkningen og bevissthet om hvordan disse kan møtes og tilbys gode og tilgjengelige tjenester. I felles rammeplan for helse- og sosialfaglige utdanninger heter det at kandidaten skal ha «kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet».

Kultur og språk

Barn og unge formes av kulturen de vokser opp i, språket de bruker og identiteten(e) de utvikler. Kulturelle og sosiale faktorer påvirker kommunikasjonen av helseplager, forventninger om hjelp og omsorg, vurderingen av eget behov for hjelp og også måten man møtes av hjelpere på.24

Man vet blant annet at barn og unge med innvandrerbakgrunn i mindre grad henvises til BUP for hjelp med psykiske lidelser.25 Det er ikke grunn til å tro at barn og unge med innvandrerbakgrunn har mindre behov for hjelp, men terskelen for å søke hjelp kan være høyere. I noen innvandrermiljøer kan det være mye skam og stigma knyttet til psykiske helseproblemer.26

En undersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS, viser at tilliten til barnevernstjenesten er lavere blant personer med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen ellers.27 Opplysningsplikt til barnevernet kan bidra til at noen foreldre vegrer seg for å oppsøke helsetjenester. Mange familier har liten kunnskap om barnevernets og helsetjenestenes rolle. I regjeringens integreringsstrategi fremkommer det at barnevernets oppfølging av barn og familier med innvandrerbakgrunn skal styrkes. Det skal legges til rette for tiltak som kan øke kunnskapen og forståelsen av barnevernets rolle og mandat.

Ved behandling av psykiske lidelser er språk et viktig redskap for en korrekt diagnose, for god behandling og oppfølging med reelle muligheter for medvirkning. Mennesker med et annet morsmål enn norsk kan ha gode norskferdigheter, men likevel ha vansker med å uttrykke seg godt om følelsesmessige forhold som psykiske og relasjonelle problemer. Det kan derfor være krevende for barn, unge og familier med flerkulturell tilhørighet å formidle sine helseplager, bekymringer og ønsker for hjelp, også der det ikke foreligger språklige barrierer.

Det trengs mer kunnskap om tilrettelegging av tjenester og tilpasning til grupper som ikke er en del av majoritetsbefolkningen. Enhet for migrasjonshelse ved Folkehelseinstituttet (tidligere NAKMI) tilbyr kurs for ansatte i primær- og spesialisthelsetjenestene om bruk av tolk.

Regjeringen har sendt forslag til ny tolkelov på høring. Loven skal tydeliggjøre offentlige organers ansvar for å bruke tolk, og bidra til en kvalitetsreform på tolkefeltet ved å stille krav om bruk av kvalifisert tolk i de tilfeller det foreligger en plikt til å bruke tolk. Formålet er å bidra til å sikre rettsikkerhet og forsvarlig hjelp og tjenester til personer med manglende norskkunnskaper.

Ulik forståelse og oppfatning om psykisk helse og psykiske lidelser kan påvirke bruken av helsetjenester. En undersøkelse fra 2011 viste at innvandrere og flyktninger, i hovedsak fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS, foretrekker andre typer behandlinger for depresjon enn norskfødte og helsepersonell.28

Kulturformuleringsintervjuet (KFI) er et verktøy som legger vekt på pasientens språklige og kulturelle bakgrunn. Når pasienten er et barn, stilles spørsmål både til barnet og til personer rundt barnet. Hensikten er å belyse hva problemet er og hvordan det oppfattes, for å kartlegge hvilke ressurser som finnes i og rundt barnet. Samisk kompetansetjeneste for psykisk helsevern og rus (SANKS) har utviklet en samisk versjon av kulturformuleringsintervjuet til bruk i utredning og behandling. Regjeringen vil tilrettelegge for økt bruk av slike kultursensitive verktøy som inkluderer barn og unges kontekst og perspektiv.

Regjeringen vil vurdere tiltak for å øke rekrutteringen til helsepersonellutdanning fra minoritetsgrupper og fra grupper med særskilt kulturbakgrunn. I budsjettet for 2019 er det bevilget midler til å opprette 25 deltidsstudieplasser ved sykepleierutdanning på samisk. Studietilbudet vil være et samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet og Samisk høgskole i Kautokeino. OsloMet har også opprettet studieplasser slik at de kan tilby kompletterende utdanning for sykepleiere med en annen kulturell bakgrunn. I 2018 startet 31 personer på dette tilbudet som hovedsakelig er beregnet på kvalifiserte søkere med fluktbakgrunn, men som fylles med kvalifiserte søkere med oppholdstillatelse i Norge og sykepleierutdanning fra land utenfor EU/EØS og Sveits.

Samiske barn og unge

Det er lite kunnskap om forekomsten av psykiske plager og lidelser hos samiske barn og unge. I 2018 ble det igangsatt et samarbeidsprosjektet mellom Mental Helse Ungdom, den samiske ungdomsorganisasjonen Noereh, Sametingets ungdomspolitiske utvalg (SUPU) og SANKS. Prosjektet skal gi kunnskap om hvordan unge samer opplever sin psykiske helse og om hvilke beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer ungdommene opplever.

Som urfolk har samiske barn og unge særlige rettigheter for å ivareta språk og kultur. I de samiske forvaltningsområdene har personer som ønsker å bruke samisk for å ivareta sine interesser rett til å bli betjent på samisk i helse- og sosialinstitusjoner.29 Mange opplever likevel at helsepersonell ikke har kjennskap til samisk språk og kultur. For små barn som ikke ennå behersker norsk er det en særlig utfordring.

I 2018 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å videreføre en satsing på bedre helsetjenester til barn og unge i barnevernet, gjennom å bidra til å utvikle modeller for utredning av barn i barnevernet og utvide det ambulante arbeidet. I oppdraget er det spesifisert at disse helsetilbudene videreutvikles slik at også samiske barns språklige og kulturelle bakgrunn ivaretas. Samiske barn som er under omsorg av barnevernet har rett til å bruke sitt morsmål. Dette gjelder blant annet deres tilgang til behandling for psykiske lidelser på sitt morsmål.

Boks 5.8 Meahcceterapiija (utmarksterapi)

Meahcceterapiija (utmarksterapi) er et tjenestetilbud som er spesielt tilpasset familier med samisk kulturbakgrunn. SANKS tilbyr utmarksterapi som en del av et fire ukers behandlingsopplegg for familier hvor barn og unge har følelsesmessige og/eller atferdsmessige problemer, og det er vansker knyttet til samspill i familien. Møtet mellom familien og behandler skjer i situasjoner som familien er fortrolig med, hvor familien får vist fram sine ferdigheter på en annen måte enn om samtalene fant sted på behandlerens kontor.

Kjønn, seksuell orientering og kjønnsidentitet

Kjønnsforskjeller i bruk av helsetjenester

Gutter og jenter oppsøker og mottar i ulik grad hjelp for sine psykiske plager og lidelser. Det er langt flere gutter enn jenter som er i kontakt med fastlege eller legevakt for psykiske plager i de yngre aldersgruppene, og gutter er overrepresentert i BUP frem til pubertetsalderen.30 Fra 14–15-årsalderen er det imidlertid flere jenter enn gutter som behandles for psykiske plager og lidelser, og det fortsetter når ungdommene blir voksne. Blant de eldre jentene har det vært en markant økning i andelen som blir diagnostisert med en psykisk lidelse de siste fem årene. Det er usikkert om økningen skyldes at flere jenter enn før sliter, eller at flere enn før tar kontakt med helsetjenesten for å få hjelp.31

Jenter oppgir at de er mer plaget av stress og nedstemthet enn hva gutter er. Samtidig vet vi at gutter i ungdomsalderen også har en rekke utfordringer som i mange tilfeller kunne blitt mindre dersom de hadde oppsøkt hjelp. Frafall i videregående skole, isolasjon og rus er mer utbredt blant gutter. To av tre som begår selvmord før fylte 25 år, er menn. I forskningen på kjønnsforskjeller i bruk av helsetjenester pekes det blant annet på at normer om maskulinitet kan bidra til at noen menn kvier seg for å oppsøke hjelp.32 I en undersøkelse om ungdoms opplevelse av helsetjenester sa særlig guttene at de ikke ønsket at andre skulle se at de oppsøkte hjelp hos helsesykepleier.33 En annen forklaring er at hjelpetilbud hvor samtale står i sentrum, kan tenkes å appellere til jenter i større grad enn til gutter.34 Det har også blitt pekt på at jenter i større grad forstår og anvender helseinformasjon, som igjen har betydning for deres hjelpesøkende atferd.35

Jeg har aldri fått vite når jeg kan gå til helsesøster, det har vært lite snakk om helsesøster generelt. Jentene i klassen fikk omvisning mens vi fikk ingenting.

Gutt, 18 år, Ungdomshelse i en digital verden

Gutter og jenter kommuniserer til dels på ulik måte om det som er vanskelig. Fordi måten problemer og behov presenteres på kan påvirke hvilken hjelp som tilbys, er det viktig å være bevisst på slike forskjeller og sikre et tilbud som passer for både gutter og jenter. Helsedirektoratet anbefaler at skolehelsetjenesten iverksetter tiltak for å nå gutter i større grad når det er behov for det. Flere steder er det startet egne helsestasjoner for gutter eller guttedager på helsestasjonen. Regjeringen har også, etter forslag fra Norsk sykepleieforbund, endret navn på helsesøster til det kjønnsnøytrale helsesykepleier. Dette gjøres blant annet for å bedre rekruttering av menn til yrket. For barn og unge som opplever stigma ved å oppsøke helsetjenesten fysisk, eller som av forskjellige grunner har vansker med personlig oppmøte, kan digitale løsninger for kommunikasjon med helsepersonell senke terskelen for å oppsøke hjelp.

Boks 5.9 #startpraten

«Start praten» er en kortfilm og kampanje utarbeidet av Mental Helse Ungdom for å rette søkelyset mot unge menns psykiske helse. Filmen skal kunne brukes av helsesykepleiere eller lærere som et verktøy for å diskutere tema som maskulinitetsnormer, relasjoner, skam og åpenhet. I tillegg til filmen kan man laste ned spørsmål som kan brukes for å skape refleksjon og samtaler blant elevene.

Lhbti

Mange barn og unge som bryter med normene for kjønn og seksualitet, møter negative reaksjoner og holdninger. En holdningsundersøkelse fra 2017 viser blant annet at 18 prosent av respondentene hadde negative holdninger til personer med andre kjønnsuttrykk enn kjønnet de var tildelt ved fødsel.36 Lhbti-personer (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner) opplever oftere trusler og hatytringer enn andre.37 Det er forsket lite på vold mot lhbti-personer i Norge, men internasjonal forskning tyder på at gruppen er spesielt utsatt når det gjelder vold i nære relasjoner. Unge lhbti-personer ser ut til å være særlig sårbare.38

Både nasjonale og internasjonale data tyder på at lhbti-personer kan ha økt risiko for psykisk uhelse og selvmordsforsøk. I en undersøkelse om levekår blant lesbiske, homofile og bifile i Norge kommer det frem at de under 30 år er særlig utsatt.39 Foreløpig mangler det representative data om levekår blant transpersoner i Norge, men en undersøkelse fra Sverige blant 800 transpersoner viser at mange sliter psykisk, og at særlig de yngre aldersgruppene er hardt plaget. Personer med kjønnsinkongruens opplever ofte psykiske helseutfordringer på grunn av stigma, skam og sosial ekskludering.40 Mange får dessuten ikke den støtten de trenger for å kunne leve som den man er.

Nordlandsforskning har gjennomført en spørreundersøkelse om levekår blant lhbti-personer med innvandrerbakgrunn.41 Undersøkelsen viser blant annet at andelen som er misfornøyd med livet er betydelig høyere i denne gruppen enn hva man finner i livskvalitetsundersøkelser blant befolkningen generelt. 26 prosent av respondentene i undersøkelsen oppgir at de har psykiske vansker som gir nedsatt funksjon i dagliglivet. 58 prosent sier at de har hatt tanker om å ta sitt eget liv.

Alle tjenester som jobber med barn og unge skal ha grunnleggende kunnskap om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, slik at de kan møte barn og unge som har spørsmål om kjønn og seksualitet på en trygg og kompetent måte. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) arbeider for å øke kompetansen om seksuelle minoriteters psykiske helse og de særlige utfordringene disse møter i helsetjenesten og i andre tjenester. FRIs Rosa kompetanse tilbyr faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til helsevesenet, barnevernet, skolesektoren, barnehagen, politi- og påtalemyndighet og bedrifter. Det er særlig viktig at undervisning i skolen tar opp kjønn, identitet og seksualitet. I forbindelse med den pågående fagfornyelsen i skolen vil et aktuelt område innenfor det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring kunne være seksualitet og kjønn. Samordning av digitale hjelpetjenester vil også kunne bidra til kvalitetssikret og god informasjon til barn og foreldre om det å bryte med normene for kjønn og seksualitet.

Unge med funksjonsnedsettelse

Undersøkelser viser at personer med funksjonsnedsettelse i mindre grad enn andre er fornøyd med livet og synes det de driver med er meningsfullt. Mange oppgir å streve med sosial kontakt på grunn av helseproblemer, og flere er plaget av ensomhet. I SSBs levekårsundersøkelse fra 2012 sa nesten halvparten med funksjonsnedsettelse mellom 20 og 66 år at de hadde betydelige psykiske vansker.42 Undersøkelser viser også at personer med funksjonsnedsettelser er mer i kontakt med helsetjenesten enn befolkningen ellers, og at de har et større udekket behov for helsetjenester enn andre.43

For personer med funksjonsnedsettelse kan ungdomstiden være ekstra krevende. I tillegg til alle de fysiske, psykiske og sosiale endringene som følger av overgangen fra barn til voksen, må de håndtere og mestre livet med en funksjonsnedsettelse. Derfor må helsepersonell ha kunnskap om disse barnas særskilte medisinske, psykiske og sosiale behov.

Det må arbeides bedre med å inkludere og bedre forholdene for mennesker med funksjonsnedsettelse. Regjeringen la i 2018 frem en strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse. Strategien skal fremme likestilling og like muligheter knyttet til utdanning, arbeid, bolig, helse- og omsorgstjenester og kultur- og fritidsaktiviteter. I 2019 skal det legges frem en handlingsplan basert på denne strategien. Planen skal blant annet se på tiltak som kan bidra til bedre koordinering av tjenester til barn og unge med funksjonsnedsettelse, herunder psykiske plager og lidelser. Psykisk helse vil derfor bli et eget tema i planen.

Regjeringen har satt i gang en inkluderingsdugnad for å få flere mennesker som står utenfor arbeidslivet inn i jobb, og har forpliktet seg til at 5 prosent av nyansatte i staten skal være personer med funksjonsnedsettelse eller «hull i CV-en».

Unge flyktninger og enslige mindreårige asylsøkere

Barn og unge som kommer til Norge som flyktninger, har ofte erfaringer som gjør at de har økt risiko for å utvikle psykiske problemer. De kan ha opplevd å miste personer som står dem nær, og ha vært vitne til eller selv blitt utsatt for vold og tortur. En høy andel av enslige mindreårige asylsøkere har ved ankomst til Norge allerede fått alvorlige psykiske lidelser. Mange har symptomer på posttraumatisk stresslidelse, og langt fra alle som trenger det får hjelp.44

Barn og enslige mindreårige som bor i mottak er i en spesiell livssituasjon og har i utgangspunktet rett til de samme helsetjenestene som andre barn. Alle sektorer har ansvar for å yte tjenester til denne gruppen. Fafo-rapporten Et trygt sted å vente – omsorgspraksiser på asylmottak for enslige mindreårige fra 2018, påpeker imidlertid at det er store variasjoner mellom kommunene i tilbudet til enslige mindreårige i mottak.

Bosetting av enslige mindreårige asylsøkere skal prioriteres. I 2018 gjorde regjeringen det mulig å bosette enslige mindreårige med begrenset oppholdstillatelse i påvente av dokumentert identitet, samt at de fikk tilgang til kvalifisering. Dette ble gjort for å imøtekomme noen av helseutfordringene i mottak og omsorgssentre, og for å bidra til å normalisere hverdagen for disse ungdommene.

Boks 5.10 Et godt midlertidig hjem

Programmet Et godt midlertidig hjem har som mål at alle ansatte i mottak for enslige mindreårige skal utvikle en felles faglig plattform og kompetanse for traumebevisst omsorg. Programmet skal gjennomføres på mottakene slik at flest mulig ansatte kan delta, og vil blant annet ta opp betydningen av kosthold, søvn, trygghet, relasjonsbygging og ledelse. Utlendingsdirektoratet har inngått avtale med RVTS Sør om kompetanseutviklingsprogrammet.

Regjeringen vil

  • Arbeide for at tjenestene har kompetanse på bruk av tolk

  • Bidra til at kultursensitive utrednings- og behandlingsverktøy tas i bruk og spres

  • Vurdere tiltak for å øke rekrutteringen til helsepersonellutdanning fra minoritetsgrupper og fra grupper med særskilt kulturbakgrunn

  • Utarbeide en handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse

5.2.5 Styrke innsatsen for barn og unge som er utsatt for forhold som gjør dem særlig sårbare for psykiske plager og lidelser

Barn og unge er avhengig av andre for å få dekket grunnleggende behov og kunne ha gode utviklingsmuligheter. Noen barn og unge utsettes imidlertid for forhold som øker risikoen for å utvikle psykiske problemer. For eksempel er barn og unge som mottar tjenester fra barnevernet, mindreårige flyktninger og barn av asylsøkere, barn av rusmiddelavhengige og/eller foreldre med psykisk eller somatisk sykdom, samt barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep, inkludert mobbing, spesielt utsatt for å utvikle alvorlige psykiske lidelser. I dette avsnittet omtales noen forhold som særlig utgjør en risiko.

Det er viktig at helsetjenesten og andre forstår at for eksempel rusmiddelproblemer, spiseforstyrrelser, angst, depresjon og selvskading kan ha sin forklaring i vold, overgrep og omsorgssvikt. Dersom årsaken til problemene ikke tas opp av de som skal hjelpe, kan det føre til en opplevelse av ikke å bli sett og forstått. Det kan også føre til at en pågående voldssituasjon ikke oppdages. En bred kartlegging og utredning er derfor nødvendig for å gi riktig hjelp, der psykisk helse-, rus- og voldsproblematikk må ses i sammenheng.

Vold og overgrep

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold som «tilsiktet bruk av fysisk kraft eller makt, faktisk eller ved hjelp av trusler, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller mot en gruppe eller et samfunn, som enten resulterer i eller har stor sannsynlighet for å resultere i fysisk skade, død, psykologisk skade, feilutvikling eller deprivasjon».

I regjeringens arbeid mot vold og overgrep inngår også omsorgssvikt, mobbing og annen form for psykisk vold, som blant annet utestengning fra fellesskap, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Regjeringen har laget en egen handlingsplan for å styrke innsatsen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og vil i tråd med Granavolden-plattformen jobbe for at dette arbeidet skal videreføres og forsterkes. Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal gjennomgå saker hvor barn og unge er etterlatt i utlandet mot sin vilje.

Vold og overgrep mot barn og unge er alvorlige brudd på menneskerettighetene. Å bli utsatt for vold eller overgrep i barne- og ungdomsalder kan ha store helsemessige konsekvenser og resultere i forstyrrelser i emosjonell, kognitiv og/eller atferdsmessig utvikling.45 Det er blant annet forbundet med økt risiko for en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager, inkludert posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser og søvnproblemer.46 Risikoen for å utvikle vansker er større dersom barn og unge har opplevd vold og overgrep over tid, i nære relasjoner, og i forbindelse med sin omsorgssituasjon.47 Personer som har blitt utsatt for vold og overgrep i barndommen har også større risiko for å bli utsatt for ny vold.48

Vold og overgrep avdekkes ofte for sent og i for liten grad, og oppfølgingen er ikke alltid god nok. Dermed sviktes noen barn og unge ikke bare én, men gjentatte ganger. Først gjennom volden og overgrepene. Deretter gjennom opplevelsen av ikke å bli trodd når de forsøker å fortelle, eller i mangelen på hjelp til å bearbeide det de har opplevd. Mange barn og unge som har blitt utsatt for vold og overgrep, forteller at de ikke har fått den hjelpen og oppfølgingen de trengte.49 Noen har gode opplevelser med hjelp og støtte i første fase, for eksempel fra krisesenter og Statens barnehus. Mange opplever imidlertid at når den første fasen er over og livet skal gå videre, er de kommunale tjenestene i varierende grad tilstedeværende. Barnevoldsutvalgets gjennomgang av særlig alvorlige saker om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, peker på svikt i samarbeidet mellom tjenestene.50 I tillegg avdekker gjennomgangen at manglende samtaler med barn og unge ofte får svært alvorlige konsekvenser.

I 2017 behandlet Stortinget Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Opptrappingsplanen synliggjør hovedutfordringer knyttet til vold og overgrep og foreslår tiltak og strategier for å møte disse utfordringene. Regjeringen følger opp tiltakene i opptrappingsplanen. Den samlede satsingen i 2018 var om lag 825 millioner kroner. Særlig er etterforskningen av vold og overgrep mot barn styrket, kapasiteten og kompetansen i barnehusene har økt og behandlingstilbudene og tiltak for å ivareta utsatte barn er styrket. Flere nye verktøy for å trene opp ansatte i å snakke med og oppdage barn som er utsatt, er under utprøving i barnehager og skoler (se kapittel 4.2).

Innsatsen trappes opp ytterligere i 2019. Den samlede satsingen i 2019 er på om lag 1 milliard kroner. Arbeidet med å forebygge vold og overgrep mot barn, arbeidet med å styrke behandlingstilbudet til personer som begår overgrep og arbeidet med å styrke etterforskningen av vold og overgrep vil prioriteres i 2019. Regjeringen arbeider også videre med å følge opp barnevoldsutvalgets utredning.

Det er viktig å styrke bruken av risikovurderingsverktøy for å kartlegge og håndtere barns utsatthet. Justis- og beredskapsdepartementet jobber med å sikre at beskyttelsestiltak som blir iverksatt ved vold i nære relasjoner også trygger barn som lever under slike forhold. Dette gjelder blant annet besøksforbud og en mer utstrakt bruk av omvendt voldsalarm. Arbeids- og velferdsdirektoratet har også utarbeidet en veileder mot vold i nære relasjoner, ettersom undersøkelser viser at NAVs brukergrupper er overrepresentert når det gjelder å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner.51

Helselovgivningen ble endret i 2017 for å tydeliggjøre tjenestenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Fra 2018 er ledelsen i kommunal sektor og i helseregionene ansvarlig for at dette følges opp. I pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern for barn og unge, er kartlegging av vold, overgrep og andre traumatiserende hendelser en del av basisutredningen som skal ligge til grunn for hvilken behandling og hjelp som skal gis det enkelte barn.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å sørge for at barn som avhøres ved Statens barnehus tilbys medisinsk undersøkelse. I 2017 leverte de en plan for oppbygging av kapasitet og kompetanse innen sosialpediatri og tiltak for å styrke den sosialpediatriske kompetansen. Det er for 2019 bevilget 33 millioner kroner til medisinske undersøkelser i Statens barnehus. Midlene går til opprettelse av medisinske stillinger og til å stimulere til at flere leger velger dette arbeidsfeltet.

Barn og ungdom som har opplevd traumatiske hendelser og har symptomer på posttraumatisk stress, skal oppdages og få den best dokumenterte behandlingen for sine problemer. De regionale kompetansesentrene om vold og traumatisk stress (RVTSene) har bistått med systematisk kompetanseheving i behandling av traumer over flere år.

Siden 2012 har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) hatt i oppdrag å lede en nasjonal implementering av traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). Denne behandlingsmetoden har vist gode resultater, og tilbudet gis ved mange institusjoner over hele landet i dag. Prosjektperioden går fram til 2021 og målet er at alle landets BUPer skal få opplæring i denne terapiformen.

Fra 2019 vil også Statens barnehus inkluderes i dette implementeringsarbeidet. Ettersom vold og overgrep er inngangsporten til Statens barnehus, har mange av barna symptomer som gir mistanke om tilstander som utviklingstraumer, posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst. Traumesymptomer kan være svært belastende, og behovet for rask tilgang til kriseintervensjoner, stabiliserende tiltak og behandling er viktig. TF-CBT anses som en svært egnet metode.

Tannhelsetjenestens rolle i å avdekke vold og overgrep

En del utsatte familier oppsøker i liten grad helsetjenesten. Fylkeskommunal tannhelsetjeneste driver oppsøkende virksomhet overfor barn og unge, og treffer om lag 95 prosent av barn og unge i Norge. I nye nasjonale faglige retningslinjer for tannhelsetjenesten rettet mot barn og unge, er det økt oppmerksomhet på å varsle barnevernet når det foreligger mistanke om vold, overgrep eller omsorgssvikt. Mange barn og unge har stor angst for tannbehandling, og denne angsten viser seg ofte å ha sin bakgrunn i vold og overgrep. Tegn på omsorgssvikt kan være dårlig tannhelse, mens tegn på alvorlige overgrep kan være angst, syreskader på tennene, redsel for å sitte i en tannlegestol og motstand mot at tannhelsepersonell skal undersøke munnen. Dette er forhold som tannhelsetjenesten blir stadig mer oppmerksom på, og det er allerede konstatert en økning i meldinger til barnevernet.

Helsedirektoratet er i gang med å utvikle en nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge i alderen 0–20 år. Del 1 ble publisert i 2018 og inneholder blant annet forklaring og eksemplifisering av opplysningsplikten ved barnemishandling, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Del 2 publiseres i 2019 og vil ha en tilrådning om etablering av tilrettelagt tannhelsetilbud til barn som har blitt utsatt for vold og overgrep, og hvilke tegn tannhelsepersonell bør være oppmerksom på og som kan gi grunn til bekymring.

Boks 5.11 Trygge tannteam

Ved tannhelsetjenestens kompetansesenter for Midt-Norge er det utviklet et tverrfaglig team bestående av tannlege med spesialutdanning i barnetannpleie, psykolog og tannhelsesekretær (TBIT-team). Prosjektet tar mål av seg til å utdanne trygge tannteam med særlig kunnskap og kompetanse på tilrettelagt tannbehandling for sårbare barn og unge.

Les mer: www.tkmidt.no/tbit

Barn og unge som har blitt utsatt for mobbing

Mange barn og unge i Norge blir utsatt for mobbing (se kapittel 3.3). Å bli utsatt for mobbing truer opplevelse av trygghet, tilhørighet og følelse av verdi, og kan ha store konsekvenser for sosialt liv, læringsresultater og skolefravær. Det kan også medføre betydelige helseplager som emosjonelle problemer, lav selvtillit, psykosomatiske plager, symptomer på posttraumatisk stress, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk.52Dersom oppfølgingen som gis ikke er tilstrekkelig, kan mobbingen få negative konsekvenser for den det gjelder i lang tid, også inn i voksenlivet.

Innsats mot mobbing i Norge har i hovedsak vært rettet mot å forbygge og stoppe mobbing. Å følge opp barn og unge som har vært utsatt for mobbing, bør være en like viktig del av det systematiske arbeidet. Ifølge en kunnskapsoppsummering utarbeidet av Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), er det behov for mer forskning om effektive tiltak for oppfølging.53 Det er også utarbeidet en erfaringsbasert kunnskapsoppsummering om utforming og organisering av tiltak for barn og unge som har vært utsatt for mobbing.54 Det pekes på at innsatsene som iverksettes må tilpasses den enkelte. For noen vil en resosialisering tilbake til lærings- og skolemiljøet være tilstrekkelig. Samtidig forutsetter det at skolen lager rutiner for oppfølging også etter at mobbingen er stoppet. For elever som trenger hjelp fra helsetjenestene som følge av mer alvorlige skadevirkninger, har skolen også en viktig støttefunksjon. Rapportene peker på flere aktuelle tiltak som kan prøves ut og evalueres.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å forebygge og følge opp mobbing (se kapittel 3.3). Klageadgangen er styrket, og elever og foreldre kan melde saker til Fylkesmannen når de mener skolen svikter. Utdanningsdirektoratet har utviklet en nettressurs med oversikt over tiltak i ulike typer skolemiljøsaker. Det er utarbeidet en veileder om bruk av beredskapsteam i kommunene i svært alvorlige mobbesaker.55 Gjennom Partnerskap mot mobbing arbeider Landsgruppen av helsesykepleiere NSF for økt kunnskap, bevisstgjøring og handlingsevne hos medlemmene, og bidrar til tiltak for utvikling av skolemiljøet i samarbeid med skolen.

Regjeringen vil styrke oppfølging av dem som er eller har vært utsatt for mobbing, både gjennom mer kunnskapsinnhenting og gjennom utprøving av tiltak. En slik innsats må ses i sammenheng med allerede igangsatte tiltak og kobles til pågående prosesser. Det må legges vekt på samarbeid mellom skole- og helsesektor, både på tjeneste- og forvaltningsnivå.

Barn og unge som utøver vold og overgrep

Noen barn og unge utsetter andre for vold. I 2016 ble 383 personer under 18 år anmeldt for voldtekt eller seksuell omgang med barn under 14 år.56 Undersøkelser viser at det er en sammenheng mellom det å bli utsatt for vold og overgrep tidlig i livet og selv utøve vold senere.57 Det er flere situasjoner som øker risikoen for senere voldsatferd, som å vokse opp i en familie hvor foreldrene har psykiske og fysiske lidelser eller alkoholmisbruk58, å være vitne til vold i familien59, samt det å bli direkte utsatt for vold, mishandling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det er derfor viktig å tilby behandling til denne gruppen.

Arbeidet med å bedre behandlingstilbudet til unge overgripere er igangsatt. Helse Vest har fått i oppdrag å lede arbeidet med å styrke kompetansen og etablere behandlingstilbud i alle helseregioner for barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd, uavhengig av hvor de bor i landet. Helse Vest samarbeider med de øvrige regionale helseforetakene om oppdraget. Det er fra 2017 bevilget 5 millioner kroner til dette tiltaket. Oppdraget ses i sammenheng med det nasjonale kliniske nettverket som er etablert for å bygge opp kunnskapsbasert utrednings- og behandlingskompetanse i spesialisthelsetjenesten for barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Betanien sykehus leder nettverket på vegne av Helse Vest.

Stiftelsen Alternativ (ATV) til vold har behandlingstilbud til utøvere av vold i nære relasjoner, og tilbyr behandling til alle medlemmer av familien, både utøvere av vold og voldsutsatte voksne. Hvilken behandling som bør tilbys, avhenger av årsaken til volden eller overgrepene. Regjeringen styrker i 2019 Alternativ til vold (ATV) med 6 mill. kroner. Midlene skal bidra til styrking av eksisterende kontor for å ivareta et familiemandat og til etablering av nye ATV-tilbud. Etablering av tilbud i Finnmark skal prioriteres.

Barn i fengsel og barn av innsatte

Svært få unge i alderen 15–18 år sitter i fengsel. De som sitter fengslet, har ofte sammensatte og komplekse problemer. Mange har hatt en traumatisk oppvekst kjennetegnet av problematferd. De har ofte behov for hjelp til å gjøre noe med det negative handlingsmønsteret som ligger bak kriminaliteten. Skole, jobb, idrett, ruskontroll og sinnemestring kan spille en sentral rolle i straffegjennomføringen. Det er viktig å sørge for hjelp til å håndtere traumer og psykiske plager og lidelser som kan være en medvirkende årsak til atferden.

Hvert år opplever mellom 6 000 og 9 000 barn og unge i Norge å ha en forelder i fengsel.60 I tillegg er det mange som har søsken eller andre pårørende i fengsel. Barn og unge med søsken eller foreldre i fengsel har ofte dårligere levekår enn andre barn. En undersøkelse viser at barn av innsatte har høy forekomst av sosiale og psykiske problemer. De er ofte utsatt for mobbing, og vokser opp i hjem med dårlig økonomi.61 Det er viktig at lærere, barnehageansatte, helsesykepleiere og andre som møter barn og unge med foreldre i fengsel, har kunnskap om barnets situasjon og om hvordan situasjonen kan gjøres enklere og mer håndterlig.

Rus

Det har de senere årene vært en nedgang i ungdomsskoleelevers bruk av alkohol. Blant videregåendeelever har det vært en viss økning. Det har også vært en økning i unges bruk av cannabis, og særlig blant gutter i videregående skole.

Ungdata-rapporten fra 2018 ser spesielt på hva som kjennetegner de ungdommene som har brukt hasj eller marihuana. Resultatene gir et nokså tydelig bilde, der ungdom som har brukt cannabis skiller seg negativt ut på flere områder. Ungdom som har brukt cannabis rapporterer blant annet om langt flere psykiske og fysiske helseplager enn andre ungdommer.62

Foreldrenes forhold til rusmidler har en stor påvirkning på unges rusbruk. Barn og unge som vokser opp i hjem hvor en eller begge foreldrene har rusmiddelproblemer, har større risiko for selv å utvikle slike problemer.63

Mange barn og unge med rusmiddelproblemer oppdages sent, både av foreldre, barnehage og skole, barnevern og helsetjenester. Det er behov for å utvikle bedre metoder for å avdekke rusproblemer hos barn og unge, og styrke kunnskapen om rusproblematikk og sammenhenger mellom rus, vold og psykisk uhelse i tjenestene for barn og unge.

I Sintefs årlige rapport om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, melder mange kommuner om et dårlig tilbud til barn og unge med rusmiddelproblemer. Regjeringen vil derfor legge til rette for å videreutvikle oppfølgings- og behandlingstilbudet for barn og unge med rusmiddelproblemer. Dette bør skje innenfor eksisterende tjenester. Barnevernet gir ofte behandling for rusmiddelproblemer for barn og unge som er under deres omsorg. BUP skal gi et tilbud til barn og unge og også kartlegge rusmiddelproblemer. De kan samarbeide med tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), som har spisskompetanse på behandlingen av rusproblematikk. Det er ikke satt noen nedre aldersgrense for TSB. Det vises for øvrig til Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020).

Selvskading

Utbredelsen av selvskading blant unge er stor. Internasjonale undersøkelser viser at i snitt 18 prosent av de mellom 12 og 18 år oppgir å ha skadet seg selv med vilje. Forekomsten er høyest hos jenter i tenårene, men gutter skader seg også. Selvskading starter oftest i alderen 12 til 15 år, men kan også oppstå tidligere eller senere, og problematikken kan være forbigående eller langvarig.64 Det finnes ikke nasjonale tall på forekomst av selvskading og utvikling over tid.

Det kan være mange og sammensatte grunner til at noen skader seg selv. Ofte oppstår selvskading som en mestringsstrategi i en vanskelig livssituasjon. Selvskading er et uttrykk for at noe er galt, men hva som ligger til grunn kan variere.

Forskning trekker fram noen risikofaktorer knyttet til hvorfor en person skader seg selv: underliggende psykiske helseproblemer, fysiske og seksuelle overgrep, omsorgssvikt, herunder psykisk omsorgssvikt, tap og separasjon, og individuelle risikofaktorer som kaotiske og overveldende negative følelser.65 God kommunikasjon med de nærmeste og den enkeltes motstandsdyktighet kan virke beskyttende mot selvskadende atferd.

Det er viktig å gjøre en bred kartlegging for å kunne gi nødvendig hjelp. Samarbeid mellom tjenester kan være vesentlig for god oppfølging av barn og unge som skader seg selv.

I Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading (2014–2017) var selvskading for første gang tatt inn i en handlingsplan på selvmordsområdet i Norge. Effektive tiltak for å forebygge selvmord kan skille seg fra effektive tiltak for forebygging av selvskading, samtidig som forebygging av selvskading i stor grad bør rettes mot barn og unge. Videre arbeid med selvskading er derfor et eget satsingsområde i opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, jf. Prop. 1 S (2018–2019).

Boks 5.12 Selvskading

Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning og annet. De som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader.

Les mer: https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) har igangsatt en undersøkelse om endring i forekomst og risikofaktorer for selvskading og selvmordsforsøk blant ungdom i grunn- og videregående skoler i perioden 2010–2016. Undersøkelsen vil også se på hvordan forekomst og risikofaktorer henger sammen med livsvilkår, nettverk og kontakt med hjelpeapparatet. Ny kunnskap om temaet vil være viktig for å kunne planlegge fremtidige tiltak, herunder forebyggende intervensjoner. Funnene vil sammenliknes med tidligere forekomsttall.

Noen kan ha gjentatte alvorlige selvskadingsepisoder uten ønske om å dø, mens andre kan ha episoder der de ønsket å dø eller var ambivalente. I en norsk undersøkelse av skoleungdom oppga en tredjedel av de som hadde utført selvskading at de også hadde gjort ett eller flere selvmordsforsøk.66

Helsedirektoratet har utarbeidet veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord.67 Målsettingen er å bidra til å redusere omfanget av selvskading og selvmord i befolkningen og å bidra til økt kvalitet og mer enhetlig praksis i tjenestene. Det pågår et samarbeid mellom en rekke aktører for at kommunene skal ta materiellet i bruk.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en digital veiledningsressurs til støtte i skolenes forebyggende arbeid mot selvmord, som også omtaler selvskading. Nettstedet skal justeres og forbedres i 2019.

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er dokumentert som effektiv behandling for personer med gjentatt selvskading og kronisk suicidalitet. En studie fra NSSF viste at kortvarig DBT-behandling tilpasset ungdom har bedre effekt enn ordinær behandling i poliklinikk i psykisk helsevern for barn og unge, både med hensyn til reduksjon av villet egenskade, selvmordstanker og depresjonssymptomer.68 NSSF har det nasjonale ansvaret for utdanning av terapeuter i dialektisk atferdsterapi. DBT er i bruk i spesialisthelsetjenesten i ulike deler av landet.

Hos barn under 15 år er selvmord sjelden. I aldersgruppen 15-25 år er imidlertid selvmord den nest vanligste dødsårsaken.69 I aldersgruppen under 20 år var det 37 registrerte selvmord i Norge i 2017.70 Det skal utarbeides ny handlingsplan for forebygging av selvmord.

Regjeringen vil sette i gang et utviklingsarbeid om forebygging av selvskading. Dette arbeidet vil ses i sammenheng med andre satsinger på psykisk helsefeltet. Det er blant annet behov for økt kunnskap i tjenestene om forebygging av selvskading, og det er behov for økt kapasitet i opplæring av personell i kunnskapsbaserte behandlingsmetoder.

Regjeringen vil

  • Utvikle og pilotere modell/forløp for oppfølging av barn og unge som er eller har vært utsatt for mobbing

  • Legge til rette for å videreutvikle oppfølgings- og behandlingstilbudet for barn og unge med rusmiddelproblemer

  • Igangsette et utviklingsarbeid om forebygging av selvskading, gjennom blant annet å styrke kunnskapen om forebygging av selvskading i tjenestene og gjennom bidrag til opplæring av personell i kunnskapsbaserte behandlingsmetoder

5.3 Barn og unge skal møtes av kunnskapsbaserte tjenester

5.3.1 Mer kunnskap om effekt av behandling og pasientopplevd kvalitet

Det finnes for lite kunnskap om effekt av behandling til barn og unge med psykiske plager og lidelser.71 Både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten må ha som mål at barn og unge får kunnskapsbasert behandling, altså den behandlingen man ut fra dagens kunnskap mener har best effekt. Man bør også forsøke å måle effekten av behandling, og det bør gjennomføres regelmessige evalueringer av tjenestetilbudet. Både barn, unge, pårørende og tjenestene bør involveres i arbeidet.

Å måle barn og unges opplevelse av helsetjenestene er viktig for å kunne gi flere et bedre behandlingstilbud, og for å følge utviklingen over tid. Målinger av selvrapportert helse og livskvalitet er nyttig for å følge med på det enkelte tjenestested og for vurdering av effekt av ulike behandlinger, som grunnlag for kvalitetsforbedringsarbeid og helseøkonomiske analyser. Resultatet av målingene må følges opp av ledere på alle nivåer.

Regjeringen vil vurdere utvikling av nasjonale mål og/eller indikatorer for effekt av behandling og opplevd kvalitet for pasienter med psykiske lidelser. Dette er en problemstilling som i like stor grad gjelder voksne med psykiske plager og lidelser, og temaet vil omtales samlet i Nasjonal helse- og sykehusplan som skal legges fram høsten 2019.

OECD har etablert The Patient-Reported Indicators Survey (PaRIS). Målet er å utvikle internasjonale benchmarks for helsetjenestenes innsats rapportert av pasientene selv. Arbeidet med nasjonale mål og indikatorer bør derfor ses i sammenheng med OECDs initiativ, i tillegg til arbeidet med pakkeforløp for psykisk helse og rus, hvor det legges føringer for bruk av strukturerte kartleggings- og utredningsverktøy, feedbackverktøy og mål på effekt av behandling.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP Øst og Sør), har utviklet en håndbok med oppsummert kunnskap om effekt av behandlingsformer for barn og unge.72 Håndboken er basert på nasjonale retningslinjer, systematiske oversikter og arbeidet med pakkeforløp, og skal være et verktøy for beslutningsstøtte til bruk i vurderinger om behandling. I første omgang er innholdet utviklet for fagfolk som arbeider i psykisk helsevern for barn og unge. Håndboken kan også være en nyttig ressurs for barn og unge som får behandling, og for foreldre, lærere, kommuner og andre som ønsker større innsikt i kunnskapsgrunnlaget for behandling av barn og unge med psykiske plager og lidelser. Som et ledd i opptrappingsplanen ønsker regjeringen å vurdere om håndboken også skal omfatte behandlingstiltak som er relevante i primærhelsetjenesten. Dette vil bli sett i sammenheng med ny veileder for tverrfaglig og tverretatlig arbeid med psykisk helse for barn og unge (se kapittel 5.2.2).

Regjeringen vil

  • Vurdere utvikling av nasjonale mål og/eller indikatorer for effekt av behandling og pasientopplevd kvalitet for pasienter med psykiske lidelser

  • Vurdere å utvikle håndboken fra RBUP til også å omfatte behandlingstiltak som er relevante i primærhelsetjenesten

Fotnoter

1.

Helsedirektoratet (2018b)

2.

Helsedirektoratet (2014b)

3.

Ose og Kaspersen (2018)

4.

Bakken, Frøyland og Sletten (2016)

5.

Helsedirektoratet (2018b)

6.

Helsedirektoratet (2018b)

7.

Wantland mfl. (2004); Krishna mfl. (2009); Chaudhry mfl. (2006)

8.

Mohr mfl. (2013)

9.

Ose og Kaspersen (2017)

10.

Helsedirektoratet (2018a)

11.

Ose og Kaspersen (2017)

12.

Reneflot mfl. (2018)

13.

Ibid

14.

Reneflot mfl. (2018)

15.

Skarstein mfl. (2014)

16.

Backe-Hansen mfl. (2014)

17.

Lehmann mfl. (2013)

18.

Helse Sør-Øst (2018)

19.

Ruud m.fl. (2015)

20.

Torvik og Rognmo (2011)

21.

Helsedirektoratet (2017a)

22.

Ruud m.fl. (2015)

23.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (2011)

24.

Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (2018)

25.

Abebe, Lien og Elstad (2017)

26.

Reneflot mfl. (2018)

27.

Ipsos (2018)

28.

Erdal, Singh og Tardif (2011)

29.

NOU 2016: 18

30.

Reneflot mfl. (2018)

31.

Ibid

32.

Bakketeig og Nordhagen (2007); Schei og Sundby (2007)

33.

Helsedirektoratet (2018b)

34.

Dyregrov (2004); Langaard (2006)

35.

Coles mfl. (2016)

36.

Bufdir (2017)

37.

Fladmoe, Nadim og Birkvad (2019)

38.

Bufdir (2018)

39.

Anderssen og Malterud (2013)

40.

Egeland (2016)

41.

Eggebø, Stubberud og Karlstrøm (2018)

42.

SSB (2017)

43.

Difi (2017); Ramm og Otnes (2013)

44.

Sønsterudbråten, Tyldum og Raundalen (2018)

45.

Whitfield mfl. (2003); Krug mfl. (2002)

46.

Steine mfl. (2012)

47.

Alisic mfl. (2014); Annerbäck mfl. (2012); Cook mfl. (2005)

48.

Aakvaag og Strøm (2019)

49.

Barneombudet (2018)

50.

NOU 2017: 12

51.

Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging (2016)

52.

Breivik mfl. (2017)

53.

Ibid

54.

Tharaldsen mfl. (2017)

55.

Utdanningsdirektoratet (2018)

56.

Kripos (2017)

57.

Mossige og Stefansen (2007)

58.

Loukas mfl. (2001)

59.

Friedrich mfl. (1997)

60.

Foreningen for Fangers Pårørende (2009)

61.

Ibid

62.

Bakken (2018)

63.

Folkehelseinstituttet (2014)

64.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (2018); Muehlenkamp mfl. (2012)

65.

Sommerfeldt og Skårderud (2009); Gratz (2003)

66.

Tørmoen (2017)

67.

Helsedirektoratet (2017b)

68.

Mehlum mfl. (2016); Mehlum mfl. (2014); Tørmoen mfl. (2014)

69.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (2018)

70.

Folkehelseinstituttet (2018a)

71.

Dalsbø mfl. (2017); Kjøbli mfl. (2018)

72.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (2018)

Til dokumentets forside