5 Den militære påtalemyndighet, Generaladvokatembetet og behandlingen av militære straffesaker

5.1 Innledning

5.1.1 Behov for endringer i straffeprosessloven mv.

Norge har ikke en egen militær strafferettspleie. Alle straffesaker i Norge behandles ved de ordinære domstolene, etter én straffeprosesslov. Norge har ikke lenger krigsretter, og Forsvarets egen adgang til å sanksjonere lovbrudd under militær tjeneste, er begrenset til militære sjefers disiplinærmyndighet.

Løsningen i dagens straffeprosesslov innebærer til en viss grad særregulering for militære straffesaker. Ved tilfelle av krig utvides påtalekompetansen til Generaladvokaten og krigsadvokaten til å gjelde også mer alvorlige overtredelser av militær straffelov (tilsvarende kompetanse som statsadvokatene har i fredstid), og flere saker kan behandles som militære straffesaker med militær meddomsrett. Denne løsningen avviker fra ansvarsprinsippet for øvrig i den offentlige forvaltning, som innebærer at det organ som har ansvaret for en sak i fredstid, også beholder ansvaret i krigstid. Løsningen avviker også – både i freds- og krigstid – fra det ellers geografiske utgangspunktet for straffesaksbehandlingen.

Straffesaker med utspring i Forsvaret skal behandles med samme krav til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet som andre straffesaker. Påtalemyndigheten har en viktig funksjon for å bidra til å ivareta den enkeltes behov for rettssikkerhet og trygghet. Ordningen med militær rettergang og et eget ledd i påtalemyndigheten som kun er påtalemyndighet i militære straffesaker, representerer i dag på mange måter et unntak fra den ordinære strukturen med ett politi og en enhetlig påtalemyndighet. Reglene for militær rettergang har i økende grad blitt «sivilisert» i nyere tid. Også dagens løsning innebærer en tilnærming til den ordinære påtalemyndighet og de ordinære reglene for straffesaksbehandling – sett hen til hva som var rettstilstanden frem til 1997. Det er likevel fremdeles særløsninger for militære straffesaker i dag.

Dagens tiende del i straffeprosessloven (om rettergangsmåten i militære straffesaker) trådte i kraft 1. juli 1997 etter utredning fra militærjuristutvalget. Ved lovendringen ble Generaladvokaten og krigsadvokatene en del av påtalemyndigheten i behandlingen av militære straffesaker, og deres rolle som folkerettsrådgivere for Forsvaret ble overtatt av Forsvarets egne jurister. Videre mistet militære sjefer sin påtalekompetanse i krig. Den praktiske bakgrunnen for dagens ordning var blant annet (i 1988) om lag 300 straffesaker hvert år, som i hovedsak gjaldt uteblivelser fra pliktig oppmøte, og ca. 11 000 refselser ilagt årlig, med utstrakt bruk av arrest som refselsesmiddel. Det er i dag langt færre disiplinær- og straffesaker enn på tidspunktet for vedtakelse.

Til grunn for dagens straffesaksordning ligger både prinsipielle og praktiske hensyn. Disse hensynene er i dag lite fremtredende. Generaladvokatembetet ligger for alle praktiske formål på siden av det ordinære sporet for straffesaksbehandling og har få eller ingen forutsetninger til å utføre påtalefaglig etterforskningsledelse i tråd med dagens krav fastsatt av riksadvokaten. Det er verken formell adgang til å styre etterforskningen eller en reell struktur som kan sikre tilstrekkelig kompetanse og oppfølging.

5.1.2 Ruud-utredningen og straffeprosesslovutvalget

Utredning av ordningen med generaladvokat og krigsadvokater ble gitt som oppdrag til Morten Ruud som enmannsutredning høsten 2014 og ble avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 1.10.2015 (Ruud-utredningen). Oppdraget var å beskrive Generaladvokatens og krigsadvokatenes oppgaver og rådgivning til Forsvaret, å vurdere behovet for rådgivning til Forsvaret og å vurdere påtaleordningen i straffeprosessloven kapittel 10. Sistnevnte innebar blant annet å vurdere om rådgivnings- og påtalefunksjonen burde skilles, om en særskilt militær påtalemyndighet burde opprettholdes og hvilke oppgaver den i så fall burde ha. På tidspunktet for avgivelse av utredningen var det om lag 15 straffesaker og 554 refselser i året. Blant de spørsmål som ble vurdert, var om det stadig er behov for en militær rettergang i krig. Det ble videre vurdert hvem som skal ha ansvaret for beredskapsplanlegging og å sikre overgangen fra fred til krig, samt hvem som skal sørge for øvelser og trening.

Ruud-utredningens anbefaling var at den militære påtalemyndighet inkorporeres med Kripos/Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST), at Forsvaret selv overtar tilsyn og kontroll med disiplinærsaksporteføljen, at militære sjefer får en plikt til å konsultere påtalemyndigheten ved spørsmål om et forhold skal forfølges som straffesak eller disiplinærsak og at organiseringen og styringen av militærpolitiets etterforskning gjennomgås for å sikre uavhengighet.

Ruud-utredningen ble sendt på høring med et høringsbrev utarbeidet av Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med Forsvarsdepartementet og riksadvokaten. I høringsbrevet ble det skissert fire alternativer for organisering av det arbeidet som i dag utføres av Generaladvokaten og krigsadvokatene: Den første modellen gikk ut på å fusjonere/inkorporere den militære påtalemyndighet med Kripos/NAST. Den andre modellen var å opprettholde ordningen med Generaladvokat, men å samlokalisere denne med for eksempel NAST. Den tredje modellen var å la Generaladvokaten inngå i NAST og kombinere den med embete som statsadvokat. En fjerde modell var å legge de påtalemessige oppgavene til politiet og de regionale statsadvokatembetene.

Kort tid etter Ruud-utredningen utformet Straffeprosesslovutvalget sitt forslag til ny tiende del i straffeprosessloven. NOU 2016: 24 inneholder følgende sammendrag i punkt 3.3.11:

I kapittel 23 går utvalget inn for å beholde egne regler for militære straffesaker i straffeprosessloven (lovutkastet kapittel 42). Det saklige virkeområdet for regelverket foreslås utvidet, og det skal som hovedregel ikke skilles mellom krigs- og fredstidshandlinger.

Utvalget foreslår at den militære påtalemyndighet beholdes, direkte underlagt riksadvokaten. Generaladvokaten og krigsadvokatene gis samme påtalekompetanse i militære saker som statsadvokatene.

Det foreslås videre at etterforskingen av militære straffesaker skal utføres av en gruppe etterforskere fra militærpolitiet, direkte underlagt Generaladvokatembetet, slik at påtalemyndigheten alene vil ha myndighet til å gi ordre og pålegg om etterforskingen.

Etter utvalgets forslag skal retten som hovedregel ikke settes med militære meddommere i militære straffesaker. Behov for ekspertise skal vurderes etter lovens generelle regel om oppnevning av fagkyndige meddommere. Videre legges det opp til at behandlingen av militære straffesaker skal sentraliseres til utvalgte domstoler. Nærmere regler forutsettes fastsatt i forskrift.

Flere av de som innga høringssvar til Ruud-utredningen gjentok sine standpunkter i høringsinnspill til NOU 2016: 24. Høringsinnspillene spriker noe, men den andre og tredje modellen fremstår som de foretrukne alternativene for flere. En rekke av høringsinstansene fremhever behovet for å bevare kompetanse om militære forhold, særlig med henblikk på overgangen fra fred til krig. Videre fremheves faren for forvitring av fagkompetanse ved inkorporering i påtalemyndigheten. Forslaget om å skille tilsynet med disiplinærsakene fra påtaleoppgavene, har relativt stor oppslutning.

5.1.3 Påtalemyndigheten og «den militære påtalemyndigheten»

Påtalemyndighetens tjenestemenn er nærmere definert i straffeprosessloven § 55 a og består av Den høyere påtalemyndighet (riksadvokaten og statsadvokatene) og påtalemyndigheten i politiet. Den høyere påtalemyndighet er en egen etat. Påtalemyndigheten i politiet tilhører organisatorisk politi- og lensmannsetaten, men er faglig underordnet riksadvokaten og statsadvokatene, jf. straffeprosessloven § 56 andre ledd.

Opprinnelig var de militære sjefer tillagt påtalemyndighet i tråd med den militære rettergangsloven fra 1900, noe som var bakgrunnen for benevnelsen «den militære påtalemyndighet». Det var derfor en militær, til forskjell fra en borgerlig, påtalemyndighet. Slik er det ikke i dag. Straffeprosessloven § 471 definerer «påtalemyndighetens tjenestemenn ved forfølgning av saker om overtredelse av den militære straffelov» som:

1. riksadvokaten, den assisterende riksadvokaten og riksadvokatfullmektiger,

2. statsadvokatene, statsadvokatfullmektigene og hjelpestatsadvokatene,

3. generaladvokaten, førstekrigsadvokatene, krigsadvokatene, krigsadvokatfullmektigene og hjelpekrigsadvokatene,

4. politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet og lensmennene

Uttrykket «den militære påtalemyndighet» er ikke brukt i straffeprosessloven i dag, men benyttes fortsatt i administrativ sammenheng (ved tildelingsbrev mv.) som betegnelse på Generaladvokatembetet, inkludert de tjenestemenn som omfattes av straffeprosessloven § 471 nr. 3. I straffeprosesslovens forstand omfatter uttrykket «den militære påtalemyndighet» imidlertid alle de tjenestemenn som omfattes av straffeprosessloven § 471. Når betegnelsen brukes i det følgende her, er det i sistnevnte forstand. For øvrig brukes betegnelsen «Generaladvokatembetet» eller «Generaladvokaten og krigsadvokatene», avhengig av den sammenheng de omtales.

Den militære påtalemyndighet består altså av påtalemyndigheten i sin alminnelighet med tillegg av Generaladvokaten og krigsadvokatene. Generaladvokaten og krigsadvokatene er kun del av den militære påtalemyndighet, mens påtalemyndigheten for øvrig er både militær påtalemyndighet og sivil påtalemyndighet. Det er derfor ikke slik i dag at det er mer enn én påtalemyndighet, men heller slik at påtalemyndigheten i militære straffesaker er utvidet med Generaladvokaten og krigsadvokaten. Likefullt står Generaladvokaten og krigsadvokatene administrativt på siden av resten av påtalemyndigheten.

5.2 Den påtalemessige behandlingen av militære straffesaker

5.2.1 Gjeldende rett

Militære straffesaker

Militære straffesaker er straffesaker som gjelder militærpersoners overtredelse av militær straffelov. Kategorien militær straffesak er først og fremst bestemmende for om saken skal behandles etter særreglene for slike saker i straffeprosesslovens tiende del, altså om de militære rettergangsreglene kommer til anvendelse. I praksis innebærer dette at saken skal gå for militær meddomsrett i krigstid. Skillet mellom militær og sivil rettergang er altså særlig relevant i krigstid.

Den militære påtalemyndighetens organisering og oppgaver er i dag regulert i straffeprosesslovens tiende del kapittel 35, forskrift 13. juni 1997 nr. 581 om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene og påtaleinstruksen kapittel 36. Generaladvokaten og krigsadvokatene mv. (straffeprosessloven § 471 nr. 3) er kun påtalemyndighet i militære straffesaker. En militær straffesak er beskrevet i straffeprosessloven § 463 første og andre ledd som:

«Etter reglene i denne del behandles alle saker om forfølgning av overtredelser av den militære straffelov når overtredelsen er begått av en militærperson. I den utstrekning ikke noe annet følger av reglene i denne del, får de øvrige bestemmelsene i loven tilsvarende anvendelse.

Med militærperson forstås i denne lov enhver som er ansatt ved eller hører til de væpnede styrker.»

I krigstid, jf. tredje ledd, får reglene også anvendelse ved forfølgning av saker mot

• a) enhver som i en hvilken som helst egenskap gjør tjeneste ved de væpnede styrker, eller som følger en avdeling av de væpnede styrker,

• b) krigsfanger som står under militær bevoktning

Definisjonen av militærperson i andre ledd er vidt definert, og skiller etter sin ordlyd ikke mellom stridende (uniformert) personell og sivilt ansatte. Definisjonen etterlater visse uklarheter, men er langt på vei sammenfallende med personkretsen som omfattes av militær straffelov § 9. I praksis omfattes alle som er underlagt forsvarssjefens kommandomyndighet med hjemmel i forskrift 24. juni 2017 nr. 997 om tjeneste for militært tilsatte og for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende virksomheter (forsvarstilsatteforskriften) § 3. I krigstid utvides personkretsen som angitt i tredje ledd.

Fag- og etatsledelse

I arbeidsgruppens rapport punkt 6.7.4 fremkommer det at som leder av påtalemyndigheten har riksadvokaten ansvar for fag- og etatsledelse og straffesaksbehandling i hele landet, også de militære straffesakene. Etatsledelsen gjelder Riksadvokatembetet og landets statsadvokatembeter, og omfatter ikke Generaladvokatembetet, som er en egen etat.

Fagledelse er Den høyere påtalemyndighets systematiske arbeid for å heve kvaliteten på straffesaksbehandlingen i politiet. Fagledelse skjer gjennom både behandling av enkeltsaker og andre tiltak. Som faglig ansvarlig tilligger det riksadvokaten å definere de til enhver tid gjeldende normer og krav for straffesaksbehandlingen både generelt og i den enkelte sak. Politidirektoratet har ansvaret for at de definerte normer og krav realiseres på en effektiv og hensiktsmessig måte gjennom kompetansehevende tiltak, god ressursallokering og organisering. Innholdet i fagledelsen er nærmere beskrevet i riksadvokatens rundskriv 3/2020.

Riksadvokatens fagledelse omfatter all straffesaksbehandling i landet. Generaladvokaten er faglig underordnet riksadvokaten (og statsadvokatene i fredstid), og fagledelsen ved Generaladvokatembetet utøves i henhold til dette, jf. påtaleinstruksen § 36-5.

Det følger av arbeidsgrupperapportens punkt 6.7.5 at kompetansen til å avgjøre spørsmålet om tiltale er i dag ulikt regulert for henholdsvis fredstid og krigstid i straffeprosessloven § 474. Det følger blant annet av bestemmelsen at generaladvokaten og krigsadvokatene i fredstid kan avgjøre tiltalespørsmålet i saker som gjelder overtredelse av militær straffelov § 34 og andre militære lovbrudd med ett års strafferamme. I alle andre saker ligger tiltalespørsmålet til statsadvokaten.

Påtalefaglig etterforskningsledelse

Ved etterforskning av militære straffesaker følger det av straffeprosessloven § 478 at militærpoliti og militære befalingsmenn likestilles med polititjenestemenn. Dette følger også av forskrift 20. mai 1988 nr. 33 om utøvelse av politimyndighet i det militære forsvar (forskrift om politimyndighet i Forsvaret) punkt 18 første punktum. Etterforskning er en formålsstyrt aktivitet som skal være underlagt politifaglig og påtalefaglig styring. Påtalemyndighetene er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak, jf. straffeprosessloven § 55.

Riksadvokatens og statsadvokatenes kompetanse til å gi pålegg er nedfelt i straffeprosessloven § 58 andre ledd og § 225 andre ledd. Det kan gis pålegg knyttet til iverksetting, gjennomføring og stansing av etterforskningen i en sak, jf. straffeprosessloven § 225 andre ledd. Slike pålegg kan ved behov også gis direkte til politiets tjenestepersoner som ikke inngår i påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 58 andre ledd. Påtalemyndigheten i politiet kan gi pålegg om etterforskningens gjennomføring i den enkelte sak, jf. påtaleinstruksen § 7-5 andre ledd.

Reglene om pålegg i straffeprosessloven og påtaleinstruksen omfatter ikke General- og krigsadvokatenes forhold til militærpolitiet som en del av Forsvaret. For alle praktiske formål er det dermed ikke adgang til å gi pålegg til tjenestemennene i militære straffesaker, annet enn der sakene behandles i det ordinære straffesakssporet. Det er altså ikke en rettslig regulert påtalefaglig etterforskningsledelse i militære straffesaker som etterforskes av militærpolitiet og påtales av General- eller krigsadvokaten.

5.2.2 Arbeidsgruppens rapport

Arbeidsgruppen skulle vurdere den fremtidige påtalemessige behandlingen av militære straffesaker og foreslå en hensiktsmessig organisering av den militære påtalemyndighet, herunder vurdere om det fortsatt er grunnlag for å opprettholde en særskilt påtalemessig behandling av militære straffesaker. Både Ruud-utredningen fra 2015 og straffeprosesslovutvalget (NOU 2016: 24) legger til grunn at det er behov for endringer i dagens ordning, og at disse endringene innebærer å knytte den militære straffesaksbehandlingen tettere til den ordinære. Se tidligere redegjørelse i punkt 5.1.2.

Behovet for endringer i reglene om militære straffesaker

Arbeidsgruppen var i mandatet også bedt om å utrede om det er «behov for endringer i det saklige virkeområdet for reglene om militære straffesaker i straffeprosessloven og i bestemmelsene om påtalekompetanse i slike saker».

Arbeidsgruppen viser i den forbindelse i punkt 6.11.3 til at de mener det er behov for å revidere tiende del i straffeprosessloven. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det militære straffesaksfeltet i bredt, herunder saker med tilknytning til Forsvaret, krever særskilt oppfølging og ivaretakelse i påtalemyndigheten. Dette ivaretas imidlertid ikke gjennom en revidert definisjon av militære straffesaker.

De foreslår på bakgrunn av det ovennevnte å oppheve kategorien militære straffesaker fordi begrepsbruken verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Behovet for endringer i den påtalemessige behandlingen av sakene

Arbeidsgruppen har foreslått at den påtalemessige behandlingen av enkeltsaker med tilknytning til Forsvaret overføres fra Generaladvokatembetet til den sivile påtalemyndighet. Det foreslås at saken påtalemessig behandles i det distrikt de oppstår, både på politi- og statsadvokatnivå, så vel i fred som i krig. Arbeidsgruppen har i den forbindelse foreslått en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 463 som sier at straffesaker med tilknytning til Forsvaret følger lovens alminnelige regler med de unntak som følger av straffeprosesslovens tiende del.

Arbeidsgruppen viser til at hensynet til å ha så lik straffesaksbehandling som mulig i militære straffesaker og i andre straffesaker, og det å ha så lik ordning som mulig i fred og krig, er tungtveiende for dette forslaget. Arbeidsgruppen utdyper dette i punkt 6.11.1 hvor det fremkommer at:

«det må foreligge særlige grunner for å fravike utgangspunktet om at det er én påtalemyndighet og en enhetlig behandling av straffesaker. Én påtalemyndighet, uten for mange særordninger, anses som den beste garantisten for en enhetlig straffesaksbehandling. På denne måten kan store fagmiljøer, løpende fagledelse og fokus på kvalitets- og utviklingsarbeid opprettholdes. Samtidig legger arbeidsgruppen til grunn at den samlede påtalemyndighet må være i stand til å møte overgangen fra fred til krise til krig og å ha forsvarlig beredskap for den endring i straffesakstilfanget som en væpnet konflikt kan innebære.»

Departementet viser videre til arbeidsgruppens rapport punkt 6.11.2 hvor det fremkommer at det er behov for særlige regler som sikrer adekvat, påtalemessig behandling av saker med tilknytning til Forsvaret.

Videreføring av oppgaver i påtalemyndigheten

Arbeidsgruppen har videre foreslått at øvrige oppgaver som tilfaller det militære straffesaksfeltet, herunder fagledelse av straffesaker med tilknytning til Forsvaret, bør legges til Riksadvokatembetet. Arbeidsgruppen foreslår at Forsvaret får et fast kontaktpunkt hos Riksadvokatembetet for faglig oppfølging utenom enkeltsaker.

I arbeidsgrupperapporten punkt 6.11.4 foreslås det at følgende oppgaver som i dag ligger hos Generaladvokatembetet bør videreføres i påtalemyndigheten:

Oppgavene kan grovt sett deles i tre: 1) sikre beredskap for påtalemyndigheten, 2) utøve fagledelse på det militære straffesaksfeltet (saker med tilknytning til Forsvaret) og 3) være et alminnelig kontaktpunkt for Forsvaret når det gjelder straffesaksbehandling med utspring i den militære virksomhet.

Oppgave én behandles i punkt 5.4 under, mens de to øvrige oppgavene vil beskrives nærmere i det følgende. Arbeidsgruppen omtaler oppgave to i punkt 6.11.4, hvor det påpekes at:

«fagledelsesoppgaven bør utvikles i takt med det fagledelsesarbeid som før øvrig forestås i Den høyere påtalemyndighet. Blant de konkrete oppgaver som arbeidsgruppen antar vil inngå i arbeidet med fagledelse, er å bidra til å utforme instrukser for militære etterforskeres etterforskningskompetanse, utforme instrukser for eventuell etterforskning av straffesaker begått i tilknytning til militære operasjoner i utlandet, gi nødvendige pålegg og instrukser for påtalemyndighetens oppgaver i tilknytning til sporvalget og foreleggelsesplikten som det er redegjort for i kapittel 5 [i arbeidsgrupperapporten] og for øvrig bidra til rettsutvikling, ajourføring og faglig oppdatering innen fagfeltet.»

Videre påpeker arbeidsgruppen at det også ligger til oppgaven å forestå alminnelig fagledelse av militærpolitiet utenfor enkeltsaker. Departementet viser i den forbindelse til arbeidsgruppens forslag om at påtalemessig behandling av saker som etterforskes av militærpolitiet skal påtaleavgjøres i det politidistriktet de tilhører. Arbeidsgruppen skriver i den forbindelse:

«Arbeidsgruppen ser utfordringer ved denne løsningen, men har ikke funnet et alternativ som kan oppveie de øvrige ulempene. Blant utfordringene er at de militære etterforskere ikke får ett bestemt påtaleledd å forholde seg til i enkeltsaker. Alminnelig fagledelse utenfor enkeltsaker, blant annet gjennom påtalemøter og andre samarbeidsarenaer, er ment å veie opp for denne ulempen.»

Arbeidsgruppen fremhever videre i punkt 6.11.5 at:

«I saker som etterforskes av militære etterforskere, vil dette innebære at sistnevnte vil måtte forholde seg til ulike politidistrikter. Erfaringsmessig er kunnskapen om militærpolitiet varierende i politidistriktene. Arbeidsgruppen legger til grunn at den påtalefaglige ledelsen i de sakene som militære etterforskere i fremtiden kan etterforske, vil kunne by på utfordringer. For å avhjelpe de vanskeligheter som man antar vil kunne oppstå, foreslår derfor arbeidsgruppen at militære etterforskere skal kunne ha et fast punkt i Den høyere påtalemyndighet å forholde seg til for alminnelig fagledelse. Slik fagledelse vil i praksis antakelig omfatte et fåtall politidistrikter og statsadvokatembeter, tilknyttet områder hvor det er militære styrker.»

Når det gjelder oppgave tre, samt at påtalemyndigheten skal utgjøre et kontaktpunkt for Forsvaret, skriver arbeidsgruppen at dette er begrunnet i behovet for å sikre kontinuitet og faglig oppfølging ut over enkeltsaksbehandling. De påpeker videre at et sentralt kontaktpunkt ikke er tiltenkt å håndtere henvendelser i enkeltsaker, men derimot et punkt for militære etterforskere og Forsvaret som får et fast kontaktpunkt for faglig oppfølging og samarbeid som er relevant for straffesakshåndteringen i fred, krise og krig.

Påtalefaglig etterforskningsledelse

Arbeidsgruppen foreslår videre å innskrenke gruppen av personell som kan utføre etterforskning etter gjeldende straffeprosesslov § 478, og mener det er fornuftig å lovfeste det som i dag praktiseres.

Arbeidsgruppen mener likevel at befal og offiserer fortsatt må kunne brukes til innledende sporsikring dersom dette er nødvendig for å hindre bevisforspillelse. Slike innledende etterforskningsskritt krever etter arbeidsgruppens syn ikke særskilt hjemmel, men skal på vanlig måte utføres på ordre fra påtalemyndigheten eller som bistand.

Når det gjelder påtalefaglig etterforskningsledelse i straffesaker med tilknytning til Forsvaret har arbeidsgruppen vist til i arbeidsgrupperapporten punkt 6.7.6 at det er mangler ved dagens formelle og reelle påtalefaglige etterforskningsledelse. I dag mangler det strukturelle rammer for ivaretakelse av påtalefaglig etterforskningsledelse i straffesaker med tilknytning til Forsvaret, og påtalemyndigheten har ikke myndighet til å instruere militærpolitiet i deres etterforskning. Militærpolitiet har imidlertid etablert en praksis hvor militær påtalemyndighet benyttes for påtalefaglig ledelse av den etterforskning som utføres i Forsvaret, med mindre den naturlig hører inn under regional påtalemyndighet.

Arbeidsgruppen legger til grunn i arbeidsgrupperapportens punkt 6.7.2 at militære etterforskere må underlegges påtalemyndighetens styring på lik linje med politets tjenestepersonell. Arbeidsgruppen viser videre til at det at påtalemyndigheten kan gi pålegg til militære etterforskere, anses påkrevd for å sikre effektiv og formålsstyrt etterforskning i tråd med de kvalitetskrav som til enhver tid gjelder. Arbeidsgruppen foreslår at dette lovfestes i ny straffeprosesslov § 464 tredje ledd.

5.2.3 Høringsinstansens syn

Generaladvokaten og Riksadvokaten støtter arbeidsgruppens forslag om at det er behov for endringer både i definisjonen av en «militær straffesak», og når det gjelder reglene for den påtalemessige behandlingen av militære straffesaker. Når det gjelder behovet for en endring i påtaleordningen presiserer Generaladvokaten at deres oppgaver knyttet til den påtalemessige behandlingen av militær straffesaker historisk og praktisk har vært en liten del av embetets portefølje. De uttaler i den forbindelse:

«Embetets faglige styrke har snarere bestått i kompetanse om sporvalg mellom administrative (disiplinære) og strafferettslige sanksjoner, om tjenesteplikter og disiplinær håndhevelse av brudd på disse, om krigføringsregler, militær politimyndighet, maktanvendelse og jurisdiksjonsregler i utenlandsoperasjoner mv.»

På bakgrunn av dette mener Generaladvokaten at straffesaksporteføljen som er lagt til Generaladvokaten og krigsadvokaten i dag, er så liten at det ikke er hensiktsmessig å opprettholde påtalekompetansen.

Riksadvokaten bemerker også at:

«For det første taler både størrelsen og alvorligheten på dagens straffesaksportefølje med styrke for at dagens særordning ikke er bærekraftig. De «militære straffesakene» utgjør en begrenset og ikke alltid hensiktsmessig avgrenset gruppe saker. Dagens ordning kan heller ikke være avgjørende for morgendagens oppgaveløsning. Samlet ressursbruk fordelt på hver enkelt sak er betydelig, og riksadvokaten vurderer det som lite hensiktsmessig med en særløsning for en håndfull mindre alvorlige lovbrudd årlig.»

Når det gjelder forslaget om å overføre den påtalemessige behandlingen av militære straffesaker fra Generaladvokatembetet til den sivile påtalemyndigheten, viser flere høringsinstanser til at det ikke kan være et tungtveiende argument at antall militære straffesaker for tiden er lav, ettersom dette kan endre seg i fremtiden dersom rekrutteringen øker. Arne Willy Dahl og Norsk militærjuridisk forening tar i den forbindelse til orde for at det saklige virkeområdet av militære straffesaker bør utvides i tråd med straffeprosesslovutvalgets forslag. Dette vil medføre at Generaladvokatembetet får et bredere sakstilfang og at forholdet mellom ressursbruk og antall saker derfor blir mer gunstig.

POD tar ikke stilling til hvorvidt den militære påtalemyndighet bør legges ned, men påpeker i den forbindelse at det avgjørende må være at også disse straffesakene behandles med samme krav til kvalitet, effektivitet og rettsikkerhet som andre straffesaker.

Riksadvokaten slutter seg til forslaget om at alle straffesaker som oppstår i Forsvaret behandles på vanlig måte av påtalemyndigheten i de ordinære strukturene. Det uttales at det i den forbindelse er lagt avgjørende vekt på at det er lite kriminalitet i Forsvaret i fredstid, og at de lovbrudd som skjer ikke er utpreget krevende å håndtere i det ordinære straffesakssporet. Videre påpeker Riksadvokaten at:

«For det andre vil det å være litt «på siden» av (den borgerlige) påtalemyndigheten, over tid utgjøre et problem hva gjelder å oppebære relevant kompetanse og erfaring. I påtalemyndigheten er det de senere år lagt vekt på å utvikle en god fagledelse, systematiske evalueringer og løpende utvikling. Oppgaveløsningen blir gradvis mer standardisert og profesjonell, med et velfungerende fagutviklingsapparat. Dette kan forklare den skepsisen man ofte finner i påtalemyndigheten mot særordninger og særmiljøer, ettersom slike erfaringsmessig bidrar til lokale løsninger og overetterforsking.»

Forsvaret og NOF støtter også forslaget med å overføre den påtalemessige behandlingen av enkeltsaker med tilknytning til Forsvaret fra Generaladvokatembetet til den sivile påtalemyndigheten. Forsvaret er imidlertid bekymret for at kompetansen om særskilte militærjuridiske forhold vil forvitre med en slik løsning. Videre påpeker Forsvaret at:

«den militære påtalemyndighet har også vært bindeleddet mellom militære etterforskere og påtalemyndigheten for øvrig. Dersom anbefalingen fra arbeidsgruppen tas til følge er det viktig at begge disse rollene søkes bevart i størst mulig grad, enten internt i påtalemyndigheten eller via en klar forbindelse til generaladvokaten i ny drakt under Forsvaret.»

Troms politidistrikt er imidlertid usikker på om den foreslåtte løsningen vil sikre god nok kunnskap og kompetanse om Forsvaret og militære forhold i påtalemyndigheten. I den forbindelse uttaler de at:

«dersom krigsadvokaten som kontaktpunkt forsvinner, vil denne kunnskapen måtte sikres/innhentes på annen måte.

En nevner i denne sammenheng at det ikke uten videre vil være nærliggende å konsultere en militærjurist-enhet, slik den foreslås av arbeidsgruppen. Dette da en slik enhet vil tilhøre Forsvaret, som i enkelte saker ikke vil ha en uhildet rolle i straffesak, for eksempel fordi foretaksstraff vil kunne være aktuelt.»

NOF på sin side er av den oppfatning at en sammenslåing kan medføre en mer konsekvent og enhetlig behandling av sakene.

Øst politidistrikt påpeker i sitt svar at arbeidsgruppen har gått imot straffeprosesslovutvalgets forslag i NOU 2016: 24 om at den militære påtalemyndighet skal beholdes. Øst politidistrikt gir uttrykk for at de synes spørsmålet er vanskelig ettersom arbeidsgrupperapporten er utarbeidet i fredstid, og det kan skje samfunnsmessige endringer for porteføljen av militære straffesaker. Øst politidistrikt har likevel kommet frem til at forslaget om å legge ned den militære påtalemyndighet støttes, men presiserer nødvendigheten av at de oppgavene som ligger hos Generaladvokatembetet må ivaretas på en forsvarlig måte i påtalemyndigheten. Det presiseres også at det er en fordel om sakene med utspring i Forsvaret påtaleavgjøres av personer med kunnskap om Forsvaret.

Norsk militærjuridisk forening er også av den oppfatning at personer med kunnskap om Forsvaret og kommandosystemet bør behandle disse straffesakene. De reiser videre en bekymring for at spesialkompetansen om militære straffesaker forvitrer og at kompetansebyggingen vil svekkes.

Riksadvokaten trekker også frem som argument for at den påtalemessige behandlingen av militære straffesaker skal overføres til den sivile påtalemyndigheten, at rollen som påtalefaglig etterforskningsleder i politiet er under utvikling. Det pekes blant annet på viktigheten av at politiadvokatene leder, samhandler og kommuniserer godt med etterforskningsteamet. Riksadvokaten uttaler i den forbindelse at krigsadvokatene ikke har instruksjonsmyndighet i militære straffesaker som etterforskes av militærpolitiet, og «fraværet av tydelig ansvarsplassering i etterforskningen» er, etter deres mening, en betydelig svakhet.

Forsvarets innspill trekker i samme retning:

«En forutsetning for at slik påtalestyrt etterforskning fortsatt skal kunne utføres effektivt av militære etterforskere, er relasjonen til påtalemyndigheten og de interne reguleringer i påtalemyndigheten om bruken av denne ressursen. Dette behovet forsterkes gjennom forslaget om å fjerne Generaladvokatembetet fra påtalemyndigheten og overføre disse og deler av deres portefølje til Forsvaret.»

Når det gjelder forslaget om at saken skal behandles i det politidistriktet de oppstår er det delte meninger blant høringsinstansene. POD uttaler at de er usikre på om en slik ordning er hensiktsmessig, da det er en fordel at sakene fra Forsvaret etterforskes og påtaleavgjøres av personer med kunnskap om Forsvaret. POD er av den oppfatning at dette spørsmålet bør avvente til det er avklart om Kripos får ansvaret for etterforskning av forhold begått i utlandet. Denne vurderingen støttes også av Kripos. Videre presiserer POD at det vil være av stor vekt hvilke vurderinger påtalemyndigheten ved riksadvokaten selv har til dette spørsmålet.

Øst politidistrikt er av den oppfatning at en løsning i tråd med Ruud-utredningen, hvor den militære påtalemyndigheten inkorporeres i Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet, vil ivareta hensynet til en ensartet behandling og ett påtaleledd for etterforskerne. Generaladvokaten påpeker også at det kan skape utfordringer ved at militærpolitiet eller militære etterforskere ikke har et fast påtaleledd å forholde seg til i enkeltsaker, men derimot må forholde seg til hvert enkelt politidistrikt. Generaladvokaten påpeker i den forbindelse at:

«det er avgjørende at den alminnelige fagledelse som omtales i utredningen, blir en realitet og ikke utelukkende vil begrense seg til sentrale instrukser som i liten grad blir internalisert hos jourhavende jurist i det enkelte politidistrikt.»

Øst politidistrikt viser videre til bekymringen i høringen til Ruud-utredningen for en forvitring av fagkompetanse ved inkorporering i sivil påtalemyndighet, og mener kompetanse best bevares dersom ansvaret samles i Kripos og NAST. Øst politidistrikt begrunner denne bekymringen slik:

«Arbeidsgruppen har fremhevet effektiv håndtering av straffesakene som vesentlig for å sikre effektiv gjennomføring av militære ordre, og det er pekt på at selv om behovet ikke er unikt for Forsvaret så bør det likevel tillegges vekt sett opp mot Forsvarets oppdrag som utøver av statens ytterste maktmiddel og de potensielle konsekvensene manglende håndtering av lovbrudd i denne organisasjonen kan ha. Valget av Kripos og NAST vil etter vår vurdering også best ivareta dette hensynet. Dersom militære straffesaker skal avgjøres av lokal påtalemyndighet er det en risiko for at de blir liggende ubehandlet i en restansebunke. Da er det liten nytte i at bruken av militære etterforskningsresurser vil kunne sikre prioritet og fremdrift i etterforskningsfasen.»

Øst politidistrikt fremhever at dersom arbeidsgruppens løsning blir gjennomført og at saker trekkes av det enkelte politidistrikt, så risikerer man mer uensartet behandling. Troms politidistrikt og Arne Willy Dahl er også skeptiske til den foreslåtte ordningen om at sakene med militært tilsnitt skal behandles i det politidistriktet de oppstår. Troms politidistrikt påpeker at et fåtall saker vil medføre at det kan gå lang tid mellom hver gang man får befatning med en slik sak, og at det derfor bør være saker som går til dedikerte påtalejurister. Dette støttes av Arne Willy Dahl, som påpeker at sakene bør behandles av en spesialisert enhet og ikke spres utover landets politidistrikter.

5.2.4 Departementets vurdering

Forslaget innebærer at straffeprosesslovens kapittel 35 oppheves, og at forskrift 13. juni 1997 nr. 581 om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene faller bort. Departementet støtter dette, og finner det hensiktsmessig at ordningen med en særskilt militær påtalemyndighet oppheves.

I likhet med de fleste høringsinstansene støtter departementet forslaget om å endre bruken av begrepet «militær straffesak», og å overføre den påtalemessige behandlingen av enkeltsaker fra Generaladvokatembetet til den sivile påtalemyndighet. Departementet støtter i den forbindelse arbeidsgruppens forslag til ny § 463 i straffeprosessloven.

Departementet er enig med Generaladvokaten i at straffesaksporteføljen som i dag er lagt til Generaladvokaten og krigsadvokaten, er så liten at det ikke er hensiktsmessig å opprettholde påtalekompetansen. Departementet er imidlertid enig i at overføringen av den påtalemessige behandlingen av straffesaker ikke kun kan begrunnes med at antall militære straffesaker for tiden er lav, slik POD og Øst politidistrikt påpeker. Departementet mener, som arbeidsgruppen, og flere av høringsinstansene, at overføringen av den påtalemessige behandlingen må begrunnes i lik straffesaksbehandling for sivile og militære straffesaker. Departementet er av den oppfatning at det er mest hensiktsmessig å overføre oppgavene til påtalemyndigheten, og ikke utvide virkeområdet til militære straffesaker, slik at straffesaker med utspring i Forsvaret behandles med samme krav til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet som andre straffesaker i den sivile påtalemyndighet.

Ved å overføre behandlingen av militære straffesaker til den sivile påtalemyndigheten vil man kunne få en mer enhetlig behandling av straffesaker, og bidra til en så lik straffesaksbehandling som mulig i fred, krise og krig. Én påtalemyndighet uten for mange særordninger anses som den beste garantisten for en enhetlig straffesaksbehandling. På denne måten kan store fagmiljøer, løpende fagledelse og fokus på kvalitet – og utviklingsarbeid opprettholdes. Den sivile påtalemyndighet har også kapasitet og kompetanse til å håndtere alvorlige straffesaker i fred, krise og krig. Det har ikke Generaladvokatembetet i dag. Dette er viktig av beredskapsmessige hensyn i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Flere høringsinstanser er bekymret for at arbeidsgruppens forslag vil medføre faglig forvitring, og at viktig kompetanse går tapt. Departementet er enig i arbeidsgruppens vurdering om at kompetanse om militære forhold er sentralt ved behandlingen av straffesaker med tilknytning til Forsvaret, men at dette hensynet likevel ikke slår inn med full tyngde i dag hvor det er et fåtall militære straffesaker hvert år, og hver sak representerer i mindre grad spesifikke militære forhold. Departementet er enig med arbeidsgruppen om at det ikke er særegent for straffesaker med tilknytning til Forsvaret at det må søkes kunnskap om det aktuelle livsområdet for å sikre forsvarlig straffesaksbehandling. På en rekke livsområder kreves det særlig innsikt. Departementet støtter arbeidsgruppens synspunkt om at det likevel bør være kompetanse om Forsvaret i påtalemyndigheten.

Departementet registrerer at flere av høringsinstansene er imot at straffesaker skal behandles i hvert enkelt politidistrikt hvor saken oppstår, og er skeptisk til enn spredt påtalemessig behandling av straffesakene grunnet en skepsis til forvitring av kompetanse. Øst politidistrikt har tatt til orde for at straffesakene bør behandles av Kripos og NAST, da dette best vil ivareta hensynet til likebehandling av sakene. Departementet mener det sentrale er at det blir en størst mulig grad av lik oppgaveløsning mellom alle typer straffesaker. Etter departementets vurdering er det derfor hensiktsmessig at enkeltsaker med tilknytning til Forsvaret følger de alminnelige regler og den alminnelige geografiske organiseringen av påtalemyndigheten. Dette vil følges opp i forskriftsarbeidet.

Videre støtter departementet en innføring av et kontaktpunkt hos Riksadvokatembetet som skal gi råd utenfor enkeltsaker. Når den militære påtalemyndighetens oppgaver flyttes til den sivile påtalemyndigheten, er det viktig at kompetansen på militærspesifikke spørsmål ivaretas. Dette er ikke til hinder for at ulike spørsmål skal kunne adresseres gjennom en overordnet fagledelse, og at henvendelser i enkeltsaker vil geleides til rett sted i påtalemyndigheten. Et fast kontaktpunkt er ment for faglig oppfølging og øvrig samarbeid av relevans for straffesakshåndteringen i fred, krise og krig. Departementet presiserer viktigheten av et synlig kontaktpunkt i påtalemyndigheten, slik at oppgaver som i dag ligger hos den militære påtalemyndighet blir prioritert ved en overføring til den sivile påtalemyndighet. Departementet anser det som hensiktsmessig at nærmere bestemmelser om et slikt kontaktpunkt, og om at riksadvokaten har fagledelse vurderes regulert i forskrift, for eksempel gjennom endringer i påtaleinstruksen.

Når det gjelder forslaget om å innskrenke gruppen av personell som kan etterforske straffesaker med tilknytning til Forsvaret, vil dette følges opp i lovarbeidet tilknyttet ny lov om militær politimyndighet. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens lov om politimyndighet i forsvaret § 5 og straffeprosesslov § 478 i ny § 464 første ledd og andre ledd.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er nødvendig at personell i Forsvaret som etterforsker straffesaker med tilknytning til Forsvaret, underlegges påtalemyndighetens styring. Departementet foreslår at dette inntas i ny straffeprosesslov § 464 tredje ledd.

5.3 Organiseringen av Generaladvokatembetet

5.3.1 Gjeldende rett

Generaladvokatembetet er en egen etat som er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Generaladvokatembetet utfører oppgaver tillagt påtalemyndigheten i straffesaker som angår brudd på militær straffelov, gir råd til militære sjefer i disiplinærsaker og utfører legalitetskontroll av alle refselser i Forsvaret. Som påtalemyndighet i militære straffesaker, er Generaladvokatembetets tjenestemenn underlagt statsadvokaten i fredstid. I krigstid har Generaladvokaten og førstekrigsadvokaten tilsvarende påtalekompetanse som statsadvokatene og er direkte underlagt riksadvokaten. Den militære påtalemyndigheten står i en særstilling som egen etat. Generaladvokatembetet er ikke organisatorisk en del av Den høyere påtalemyndighet, men like fullt en del av påtalemyndigheten.

De krav som gjelder for Generaladvokaten og krigsadvokatene som en del av påtalemyndigheten, er regulert i straffeprosesslovens tiende del. Generaladvokaten er embetsmann/embetskvinne, mens førstekrigsadvokaten og krigsadvokatene beskikkes av departementet. Generaladvokaten er øverste leder av Generaladvokatembetet, som i tillegg til Generaladvokaten består av krigsadvokatene. Embetet har i dag åtte ansatte, hvorav to personer er ansatt i administrative stillinger. De administrative stillingene er fordelt på tilsammen halvannet årsverk. Totalt er det 7,5 årsverk hos Generaladvokatembetet.

Generaladvokatens og krigsadvokatenes alminnelige oppgaver er nedfelt i forskrift om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene §§ 8 og 9.

Det følger av forskriften § 9 at generaladvokaten og krigsadvokatene bistår de militære sjefer ved etterforskning av disiplinærsaker og fører tilsyn med utøvelsen av disiplinærmyndigheten. Det følger videre av bestemmelsen at Generaladvokaten og krigsadvokaten utfører oppgaver tillagt påtalemyndigheten i militære straffesaker slik det følger av straffeprosessloven kapittel 35.

Som en del av Generaladvokatens og krigsadvokatenes alminnelige oppgaver, skal det rapporteres på følgende sakstyper med resultatkrav: forhåndsuttalelser i disiplinærsaker, uttalelser i disiplinære klagesaker, uttalelser til kontrollutskrift som blir sendt til embetet, påtaleavgjørelser og uttalelser til politi, påtalemyndighet og andre etater.

I tillegg til Generaladvokatembetets oppgaver knyttet til militære straffesaker og tilsynet med utøvelsen av disiplinærmyndigheten, utfører Generaladvokaten og krigsadvokatene flere oppgaver som ikke har resultatkrav. Oppgavene fremgår av instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene og av tildelingsbrevet, og de kan sammenfattes som fagforvaltning, beredskapsplanlegging og bidrag til rettsutvikling. Generaladvokaten tilbyr også undervisning i disiplinærrett, danner statistikk basert på refskontrollen og utgir en årlig rapport over disiplinærsaker.

5.3.2 Arbeidsgruppens rapport

I arbeidsgruppens mandat fremkommer det at det skulle foreslås en hensiktsmessig fremtidig organisering av den militære påtalemyndighet.

Arbeidsgruppen forutsetter i punkt 6.11.6 i arbeidsgrupperapporten at det er behov for endringer i dagens organisering av Generaladvokatembetet. Arbeidsgruppen beskriver Generaladvokatembetets oppgaver slik:

«Samlet sett mener arbeidsgruppen at oppgavene som utføres ved Generaladvokatembetet i dag, kan samles i tre kategorier: for det første militære straffesaker, fagledelsen knyttet til disse og beredskap for håndteringen av slike. For det andre utføres det oppgaver knyttet til Forsvarets disiplinærsaksportefølje, faglig oppfølging av militærpolitiet utenfor straffesak, utredning og oppfølging av håndhevelsesspørsmål for Forsvaret og beredskap for håndhevelse. For det tredje utføres det oppgaver som faglig sett består av summen av de to foregående, nemlig fagforvaltning av militærjuridiske spørsmål og internasjonalt samarbeid om spørsmål knyttet til «militær justis».

Det er kanskje i tilknytning til sistnevnte at embetet er mest gjenkjennelig og dermed nyter størst synlighet. Embetet kan identifiseres med tilsvarende funksjoner for andre lands militære styrker og har en historisk, faglig arv som i 2021 går 375 år tilbake i tid. Arbeidsgruppen legger til grunn at embetets samfunnsverdi på dette punktet bør ivaretas. Samtidig er det nettopp denne oppgaveutførelsen som antakelig er mest sårbar for forvitring dersom en omorganisering innebærer å legge ned en etat og fordele oppgaver på andre etater.»

Arbeidsgruppen anbefaler at embetets samlede oppgaver videreføres henholdsvis i den sivile påtalemyndighet og Forsvaret. Spørsmålet som arbeidsgruppen måtte ta stilling til er hvordan disse oppgavene skulle videreføres, og hvilken rolle Generaladvokatembetet skulle ha.

Arbeidsgruppen mener at den daglige nytten av Generaladvokatembetet i dag finner sted i Forsvaret, og at den fagspesifikke oppgaveforvaltning best kan forenes med Forsvarets juridiske fagportefølje. De fremhever at:

«Samlet sett mener arbeidsgruppen at kjernen av Generaladvokatembetets oppgaver i dag bør videreføres i Forsvaret, herunder at fagforvaltningen av alle rettsspørsmål knyttet til Forsvarets militære håndhevelsesadgang, kontrollen med denne og beredskap for denne i fred, krise og krig, bør håndteres samlet i Forsvaret sammen med forvaltningen av Forsvarets militærjuridiske oppgaver for øvrig. Arbeidsgruppen legger til grunn at det ikke minst vil være behov for dialog med påtalemyndigheten om de spørsmål som tidligere er behandlet ved Generaladvokatembetet.»

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at Generaladvokatembetet legges ned som egen etat, og at den militære påtalemyndighet (som redegjort for i punkt 5.2) overføres til den sivile påtalemyndighet og resterende oppgaver til Forsvaret. Arbeidsgruppen foreslår på bakgrunn av dette at straffeprosesslovens tiende del endres.

Det foreslås videre at kjernen av virksomheten (med de oppgaver som ikke omfatter straffesaksbehandlingen i løpende enkeltsaker, fagledelsen knyttet til disse og beredskap for straffesakshåndteringen i fred, krise og krig) overføres til Forsvaret.

For å oppnå de fordeler som skisseres ovenfor, anbefaler arbeidsgruppen at de ovennevnte oppgavene til Generaladvokatembetet overføres til Forsvaret, og at man organisasjonsmessig samler Forsvarets juridiske rådgivere som én militærjuristtjeneste. Arbeidsgruppen foreslår også at Forsvaret skal ha et kontaktpunkt hos Den høyere påtalemyndighet for alminnelige spørsmål som gjelder behandlingen av straffesaker med tilknytning til Forsvaret.

5.3.3 Høringsinstansens syn

Flere høringsinstanser, inkludert Generaladvokaten, Riksadvokaten, Forsvaret og Etterretningstjenesten støtter arbeidsgruppens forslag om å legge ned Generaladvokatembetet som etat og overføre oppgavene til den sivile påtalemyndighet og Forsvaret. Domstoladministrasjonen støtter også forslaget og begrunnelsen for å endre straffeprosesslovens tiende del.

Generaladvokaten er også enig i arbeidsgruppens syn på at fagforvaltning av militærjuridiske spørsmål bør forvaltes som del av en samlet løsning i fremtiden, og at denne oppgaveløsningen bør være i Forsvaret. Etterretningstjenesten er imidlertid skeptiske til en omorganisering av et allerede velfungerende system hvor juristene er plassert i operative staber og er juridisk rådgiver for militære sjefer. De uttaler i den forbindelse at:

«Det operasjonelle fokuset må ikke gå på bekostning av de disiplinære sakene og det bør gjøres konkrete vurderinger i de aktuelle avdelinger om det blir behov for nytilsettinger som følge av endret portefølje. Primærfunksjonen bør fremdeles være innenfor operasjonell rett, men dette kan naturligvis kombineres på et adekvat nivå.»

Generaladvokaten støtter forslaget om én militærjuristtjeneste i Forsvaret og at denne kan befatte seg med alle typer av saker innen det militærjuridiske fagfelt. Troms politidistrikt er derimot av den oppfatning at det ikke er naturlig å konsultere en militærjuristtjeneste i Forsvaret, ettersom de i enkeltsaker ikke vil ha en uhildet rolle. Etterretningstjenesten er også skeptiske til én militærjuristtjeneste. De fremhever i den forbindelse at:

«Etterretningstjenesten mener militærjuristene fremdeles bør være organisert i kommandostrukturen til den militære sjef som vedkommende jurist rådgir. Etterretningstjenesten mener derfor at en omfattende omorganisering av militærjuristene tilsvarende Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK) må unngås, og at dagens ordning heller bør videreføres. Etterretningstjenesten ser at det kan oppstå et faglig behov for et felles fora der militærjuristene kan diskutere saker med hverandre slik at blant annet sanksjonene holdes på relativt likt nivå på tvers av grenene. Denne funksjonen kan fint ivaretas av Forsvarsdepartementet som allerede har fagansvaret for dagens militærjurister.»

I sitt høringssvar presiserer Generaladvokaten følgende:

«For generaladvokaten er det særlig viktig at den nærmere løsning som velges, kan bidra til å unngå at den samfunnsnyttige, institusjonelle og historiske kompetansen går tapt eller pulveriseres.

Ved vurderingen av hvordan den nærmere organiseringen kan foregå, vil generaladvokaten presisere at embetet som generaladvokat ikke er uløselig knyttet til det som i dag er etaten Den militære påtalemyndighet. Snarere tvert om: embetet har vært virksomt gjennom hele historien frem til 1997 uten militær påtalemyndighet og frem til 1945 underlagt Forsvarsdepartementet. Når arbeidsgruppen foreslår å legge ned etaten i sin nåværende form, innebærer derfor ikke dette et forslag om å avskaffe embetet. En kunne med fordel ha presisert at det ikke er Generaladvokatembetet som foreslås nedlagt, men etaten Den militære påtalemyndighet.»

Generaladvokaten skisserer ulike løsninger for hvordan embetet organisatorisk kan plasseres. Det foreslås i den forbindelse at det enten kan legges til Forsvaret, eller at etaten Den militære påtalemyndighet kan flyttes fra å være underlagt Justisdepartementet til å være underlagt Forsvarsdepartementet. Den foretrukne løsningen for Generaladvokaten er at embetet legges som en del av etaten Forsvaret, med en samlet militærjuridisk oppgaveløsning. Generaladvokaten mener at embetet bør legges sentralt i Forsvaret og være lett synlig, for at det skal kunne ivareta sine oppgaver på en best mulig måte.

Riksadvokaten har kommet med følgende innspill:

«Riksadvokaten er enig med arbeidsgruppen i at når påtalesøylen faller bort, vil hovedtyngden av oppgaver som blir værende, ha et tydelig «forsvarspreg». Uavhengighet har tidligere vært fremholdt som et argument for at Generaladvokatembetet organisatorisk ikke skal ligge i forsvarssektoren. I tråd med at refselsesmidlene har blitt stadig mer siviliserte i fredstid, og med innføringen av en ryddig klageordning, er behovet for en kontrollinstans helt på utsiden – etter vårt syn – vesentlig dempet.»

Riksadvokaten har ikke uttalt seg om hvordan oppgavene til dagens Generaladvokatembete best bør organiseres, men de presiserer viktigheten av at verdifull kompetanse ikke fragmenteres og smuldrer opp. Flere høringsinstanser fremhever også behovet for å bevare kompetanse om militære forhold, særlig med henblikk på overgangen fra fred til krig. Videre fremheves også faren for forvitring av fagkompetanse ved inkorporering i påtalemyndigheten av flere av høringsinstansene. Norsk militærjuridiske forening er spesielt bekymret for at forslaget vil resultere i en svekkelse av fagmiljøet.

Det er imidlertid også flere høringsinstanser, blant annet BFO, Arild Vestrheim, Arne Willy Dahl og Norsk militærjuridisk forening, som er kritiske til en nedleggelse av Generaladvokatembetet som etat og overføring av embetets oppgaver. BFO uttaler at en nedleggelse av Generaladvokatembetet, sett i sammenheng med arbeidsgrupperapportens punkt 4.10.5 om krav til uavhengig etterforskning, er uheldig og ikke bør gjennomføres. BFO mener arbeidsgruppen foreslår en ordning med «all makt i mine hender» og skriver at de er usikre på om dette sikrer rettssikkerheten til de ansatte. BFO uttaler videre at ettersom Generaladvokatembetet er en etat under Justisdepartementet gir det en helt annen juridisk og uavhengig tyngde enn en jurist i Forsvaret. Arild Vestrheim påpeker at nåværende ordning har fungert på en god måte, og at det ikke er behov for store endringer. Arne Willy Dahl ser heller ingen gevinst i å legge ned Generaladvokatembetet, men uttaler at dersom det formelt sett er tale om en forflytting av personale, arkiv og en stor del av oppgavene slik at kontinuitet og fagkompetanse bevares, kan arbeidsgruppens hovedforslag forsvares.

Norsk militærjuridisk forening fremhever at Generaladvokatembetet er «tradisjonelt preget av kompetanse, kapasitet og god rolleforståelse», og mener det bør fokuseres på en utvikling av embetet og ikke en nedleggelse. De skisserer i den forbindelse syv ulike modeller for hvordan organiseringen av Generaladvokatembetet bør være. Forslagene går ut på å videreføre og utvikle Generaladvokatembetet og embetets oppgaver i ulike modeller. Norsk militærjuridisk forening påpeker at hensynene som gjør Generaladvokatembetets eksistens fremdeles gjeldende, ikke ivaretas gjennom den foreslåtte modellen. Norsk militærjuridisk forening fremhever i den forbindelse:

«Det er viktig at det militærjuridisk-faglige tyngdepunktet Generaladvokatembetet representerer beholdes ubeskåret. Samtidig må den militære påtalemyndighet som andre offentlige myndigheter kontinuerlig moderniseres og utvikles og tilpasses de dynamiske behovene som til enhver tid gjør seg gjeldende. Som det fremgår ovenfor, fremstår imidlertid en avvikling av embetet som selvstendig etat som drastisk og det er vanskelig å se at et slikt grep er klokt. Militærjuristforeningen fremhever dessuten at en slik endring fremstår som unødvendig, og dertil det minst gunstige alternativet for å styrke de oppgaver Generaladvokaten i dag har ansvar for.»

Arne Willy Dahl skisserer, i likhet med Norsk militærjuridisk forening, ulike modeller for hvordan Generaladvokatembetets portefølje skal videreføres og/eller utvikles. Arne Willy Dahl påpeker også at en full avvikling av Generaladvokatembetet vil ødelegge en faglig ressurs som det har vært god bruk for både i påtalemyndigheten og utenfor denne.

TVO stiller seg bak revisjonen av lovverket, og påpeker viktigheten av kompetanseheving og at personell i Forsvaret som påvirkes av disiplinærregelverket må få tilstrekkelig utdanning innen feltet.

5.3.4 Departementets vurdering

I likhet med flere høringsinstanser, støtter departementet arbeidsgruppens forslag om at Generaladvokatembetet avvikles som etat. Videre støttes forslaget om at oppgaver, personell og kompetanse videreføres i henholdsvis den sivile påtalemyndighet og Forsvaret. Departementet understreker i den forbindelse at ingen oppgaver er foreslått fjernet. Slik Riksadvokaten påpeker, vil de resterende oppgavene når påtalesøylen faller bort være klart knyttet opp mot Forsvaret, og departementet mener av den grunn at det er naturlig at disse oppgavene legges til Forsvaret.

Generaladvokaten mener det bør presiseres at det ikke er Generaladvokatembetet som foreslås avviklet, men etaten Den militære påtalemyndighet, og at embetet som Generaladvokat ikke er uløselig knyttet til etaten Den militære påtalemyndighet. Departementet presiserer at det er Generaladvokatembetet, som egen etat, som foreslås avviklet. Hvordan oppgavene som i dag ligger til Generaladvokatembetet organisatorisk skal ivaretas i Forsvaret er opp til forsvarssjefen å vurdere. Departementet vil imidlertid understreke at det er behov for en sentral styring og kontroll med disiplinærutøvelsen i Forsvaret.

Flere høringsinstanser er bekymret for at en nedleggelse av Generaladvokatembetet vil svekke fagmiljøet og at kompetanse vil gå tapt. Departementet deler ikke denne bekymringen. Departementet er av den oppfatning at dette ikke vil innebære en svekkelse av det juridiske fagmiljøet i Forsvaret, men tvert imot at det styrkes ved at oppgavene samles i Forsvaret som organisasjon. Ved å overføre Generaladvokatembetes oppgaver knyttet til juridisk rådgivning og kontroll med disiplinærsaker til Forsvaret, er departementet av den oppfatning at kompetansen vil bevares og utvikles. Departementet er enige med TVO i at det er viktig med kompetanse på feltet. Departementet legger til grunn at Forsvaret sikrer nødvendig kompetanse innen disiplinærrett i Forsvaret, eksempelvis gjennom undervisning og kunnskapsformidling. Videre mener departementet at overføringen av disiplinærrådgivningen til Forsvarets egne jurister, vil styrke kapasiteten til den juridiske rådgivningen. Dette vil sikre bedre robusthet ved en økning av disiplinærsaker i en beredskapssituasjon, og bidra til en styrking av beredskapen. Departementet presiserer at dette forutsetter tydelige pålegg om at beredskapen for å håndtere de militære straffesaker skal være en prioritet hos den sivile påtalemyndighet. I motsetning til Etterretningstjenesten, leser ikke departementet arbeidsgruppens forslag om å flytte oppgavene til én militærjuristtjeneste i Forsvaret slik at det foreslås å flytte alle jurister i Forsvaret til én militærjuristtjeneste. Departementet leser forslaget slik at det skal være én sentral enhet i Forsvaret som skal ivareta oppgavene som i dag ligger hos Generaladvokatembetet. Dette innebærer ikke at samtlige jurister i Forsvaret omfattes. Departementet mener det er opp til forsvarssjefen å vurdere hvordan dette organiseres og hvordan kompetansen best bevares og videreutvikles i organisasjonen. Departementet vil imidlertid presisere at det er sentralt at kompetansen bevares.

Departementet støtter videre arbeidsgruppens innspill om at det vil være behov for dialog med påtalemyndigheten om spørsmål som tidligere ble behandlet ved Generaladvokatembetet. Departementet foreslår derfor at det skal være et fast kontaktpunkt for Forsvaret hos Den høyere påtalemyndighet, for alminnelige spørsmål som gjelder behandlingen av straffesaker med tilknytning til Forsvaret. Et fast kontaktpunkt vil bidra til faglig oppfølging og samarbeid omkring straffesakshåndteringen i fred, krise og krig. Departementet presiserer at det er svært viktig at et slikt kontaktpunkt er synlig i påtalemyndigheten, slik at oppgaver som i dag ligger hos den militære påtalemyndighet blir prioritert ved en overføring til den sivile påtalemyndighet. Departementet vil følge opp dette i forskriftsarbeidet.

Som vist til i punkt 5.2.4 faller forskrift 13. juni 1997 nr. 581 om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene bort. Adgangen til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om rådgivning, tilsyn og kontroll med disiplinærmyndigheten og statistikkføring over refselser, som beskrevet i nevnte forskrift §§ 8 og 9, er imidlertid foreslått videreført i ny § 81 i forsvarsloven.

5.4 Beredskap og krig

5.4.1 Gjeldende rett

Straffeprosesslovens tiende del har særregler for «krigstid». Loven definerer ikke selv «krigstid», men det vises i forarbeidene til lovens § 463 at «Krigstidsbegrepet bør forstås på samme måte som etter den någjeldende militære rettergangslov § 3. Tilsvarende begrep er også benyttet i § 3 i den militære straffelov og i § 8 i [1905-]straffeloven». Det legges til grunn at begrepet skal tolkes i tråd med den norske beredskapslovgivningen for øvrig.

Straffeprosessloven § 463 fjerde og femte ledd, som omtaler anvendelsesområdet dersom krig truer eller ved norsk deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner, lyder slik:

«Når krig truer, kan Kongen bestemme at reglene om militær rettergang i krigstid skal gis anvendelse for hele eller deler av riket. På samme måte kan Kongen treffe bestemmelse om overgang til fredstidsrettergang.

Kongen kan bestemme at reglene om militær rettergang i krigstid helt eller delvis skal gis anvendelse ved norsk deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Kongen kan samtidig bestemme at krigstidsbestemmelsene i den militære straffelov og i disiplinærmyndighetsloven helt eller delvis skal kunne anvendes ved handlinger foretatt av en person som deltar i operasjoner som nevnt i forrige punktum.»

Det har ikke vært praksis å benytte krigstidsreglene under norsk bidrag til internasjonale militære operasjoner i nyere etterkrigstid, selv om Norge har vært part i både en ikke-internasjonal væpnet konflikt (Afghanistan) og en internasjonal væpnet konflikt (Libya).

Generaladvokaten og krigsadvokatene får en utvidet påtalekompetanse i krigstid, jf. straffeprosessloven § 474. I krigstid avgjør Generaladvokaten eller førstekrigsadvokaten spørsmålet om tiltale i saker om militære lovbrudd når det ikke hører under riksadvokaten. I unntakstilfeller kan avgjørelse treffes av statsadvokaten. Fra lovgivers side var det en forutsetning at alle militære straffesaker skulle behandles ved den militære påtalemyndighet i krigstid.

Kompetansereglene er gjentatt i påtaleinstruksen §§ 36-2 og 36-3. I § 36-5 er det presisert at generaladvokaten og førstekrigsadvokatene i krigstid står direkte under riksadvokatens instruksjonsmyndighet.

Generaladvokaten og krigsadvokatene har også kompetanse med hjemmel i straffeprosessloven § 479 og påtaleinstruksen § 36-6 til å utferdige forelegg på straffarten arrest. Det er i dag kun et fåtall arrestlokaler i drift i Forsvaret, og i praksis utstedes det ikke lenger forelegg på arrest.

Straffeprosessloven har også enkelte særregler om forening av en militær straffesak med saker som gjelder borgerlige lovbrudd etter straffeprosessloven § 464, om underretningsplikt til militære sjefer om tiltalespørsmålet i krigstid, jf. straffeprosessloven § 475 og påtaleinstruksen § 36-7, og om gjennomføring av hovedforhandling uten tiltaltes oppmøte, jf. § 480.

Generaladvokaten skal planlegge og forberede den militære påtalemyndighetens virksomhet i krig, i samråd med Forsvaret, riksadvokaten og andre berørte myndigheter, jf. forskrift om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene § 13. Som ledd i denne forberedelsen er det forutsatt at Justis- og beredskapsdepartementet beskikker et antall mobiliseringspliktige krigsadvokater, inkludert hjelpekrigsadvokater, med plikt til å tjenestegjøre under mobilisering, jf. forskrift og instruks om tjenesteordning for generaladvokaten og krigsadvokatene § 3.

Generaladvokaten skal også føre oppsyn med at rettergangsordningen er forberedt ved mobilisering, jf. forskrift 13. juni 1997 nr. 582 om militær domstolsordning § 5. Dette innebærer blant annet å bidra til at lister over militære meddommere forefinnes og er oppdaterte ved de domstoler som er utpekt etter forskriften § 1 til å føre militære straffesaker i krigstid. I medhold av forskriftens § 1 er det i dag fastsatt 24 tingretter til å behandle militære straffesaker i krigstid. Generaladvokaten tilskrev i desember 2020 samtlige tingretter og anmodet om tilbakemelding med opplysning om hvorvidt det fins slike lister som forskriften foreskriver. Samtlige tilbakemeldinger opplyste om at lister ikke finnes, og at tingrettene, med enkeltstående unntak, ikke kan huske at listene har eksistert tidligere.

I Justis- og beredskapsdepartementets Hovedinstruks til Den høyere påtalemyndighet for 2022 presiseres det på side 6 at «Den høyere påtalemyndighet skal ha nødvendige beredskapsplaner og gjennomføre årlige øvelser». Det innebærer at riksadvokaten skal planlegge og forberede den sivile påtalemyndighets virksomhet i krig.

5.4.2 Arbeidsgruppens rapport

Arbeidsgruppen beskriver dagens ordning, i rapporten punkt 6.9, som verken dimensjonert for økt sakstilfang eller for å ta ut tiltaler i mer alvorlige saker. Videre skriver de at bestemmelsen om mobilisering ikke er praktisk i dag, ettersom Generaladvokaten og krigsadvokatene er sivile både i fred og krig, og derfor ikke kan underlegges Forsvarets kommandomyndighet.

Arbeidsgruppen foreslår at oppgaver som omfatter beredskap for håndtering av straffesaker med tilknytning til Forsvaret i fred, krise og krig overføres til den sivile påtalemyndigheten.

Arbeidsgruppen skriver i rapportens punkt 6.11.1 at hensynet til å ha så lik straffesaksbehandling som mulig i militære straffesaker og i andre straffesaker, og til å ha så lik ordning som mulig i fred og krig, er tungtveiende for arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen legger til grunn at det må foreligge særlige grunner for å fravike utgangspunktet om at det er én påtalemyndighet og en enhetlig behandling av straffesaker. Én påtalemyndighet, uten for mange særordninger, anses som den beste garantisten for en enhetlig straffesaksbehandling. På denne måten kan store fagmiljøer, løpende fagledelse og fokus på kvalitets- og utviklingsarbeid opprettholdes. Samtidig legger arbeidsgruppen til grunn at den samlede påtalemyndighet må være i stand til å møte overgangen fra fred til krise til krig og å ha forsvarlig beredskap for den endring i straffesakstilfanget som en væpnet konflikt kan innebære.

Arbeidsgruppen mener en utfordring i dag er at de få sakene som i dag tilligger den militære påtalemyndighets portefølje, neppe er representative for det samlede straffesaksbildet i krigstid. Dagens portefølje ved den militære påtalemyndighet anses imidlertid, etter arbeidsgruppens vurdering, i mindre grad som egnet til å bygge faglig beredskap for straffesakshåndteringen ved tilfelle av krig. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at den kompetanse som er ønskelig å bevare, ikke først og fremst tilegnes gjennom den daglige håndteringen av militære straffesaker slik disse er avgrenset i fredstid i dag. Arbeidsgruppen viser i rapportens punkt 6.11.3 til at militære straffesaker i dag utgjør en liten gruppe saker. Både i 2019 og i 2020 var det færre enn ti militære straffesaker i året. Flesteparten av de militære straffesaker som gjennom årene er behandlet av den militære påtalemyndighet, er fraværssaker.

Hensynet til kvalitet i den løpende straffesakshåndtering taler etter arbeidsgruppens syn mot en særløsning med en militær påtalemyndighet som ligger administrativt på siden av den sivile påtalemyndigheten for øvrig. Særlige militære kompetansehensyn taler videre ikke for å opprettholde enkeltsaksbehandling på tvers av de ordinære strukturer for straffesaksbehandling, idet denne saksbehandlingen ikke anses som avgjørende for å sikre beredskap for krigstid. Den samlede fagkompetanse og forvaltningen av denne anses derimot som avgjørende for å kunne bygge opp og bevare den nødvendige beredskap for straffesakshåndtering i krise og krigstid i påtalemyndigheten.

I rapportens punkt 6.11.2, om behovet for endringer i reglene om militær rettergang, viser arbeidsgruppen til Straffeprosessutvalgets argumenter for å videreføre dagens ordning med egne bestemmelser om militære straffesaker (NOU 2016: 24, punkt 23.5.1). Et av Straffeprosesslovutvalgets argumenter for å opprettholde en særskilt ordning for militære straffesaker var blant annet beredskap. For at Generaladvokaten og krigsadvokatene skal få tilstrekkelig erfaring og for at militære straffesaker skal bli gjenstand for enhetlig behandling, foreslo straffeprosesslovutvalget å utvide deres påtalekompetanse og å utvide det saklige virkeområdet for militære straffesaker i et nytt kapittel 42. Arbeidsgruppen har vurdert dette forslaget inngående, og har et annet syn enn Straffeprosesslovutvalget på enkeltsakenes betydning og hensiktsmessighet for å sikre beredskap i krigstid. Arbeidsgruppen mener at en utvidet definisjon ikke er hensiktsmessig fordi det i så fall vil kreve store organisatoriske grep – og avvik – fra politiets og påtalemyndighetens ordinære struktur. Blant annet er en rekke av de straffesaker som det ved tilfelle av krig vil kunne foreligge tungtveiende militære hensyn i, i dag lagt til Kripos å etterforske og NAST å påtale med hjemmel i påtaleinstruksen kapittel 37. Arbeidsgruppen anser det som uaktuelt at organisert og annen alvorlig kriminalitet som utgangspunkt skal etterforskes i militær regi fremfor av Kripos, selv om disse finner sted i væpnet konflikt. Videre er det etter arbeidsgruppens vurdering vanskelig å se de egentlige militære grunner for at en rekke andre, mer alminnelige lovbrudd som tilfeldigvis skjer i Forsvaret, skal påtales av en militær påtalemyndighet.

Arbeidsgruppen foreslår en avgrensning av en fornyet kategori militære straffesaker som både ivaretar særlige militære hensyn, ikke griper unødig inn i den alminnelige straffesaksbehandlingen i politidistriktene og gir et tilstrekkelig antall saker hvert år til å kunne forsvare en egen rettergangs- og påtaleordning.

Arbeidsgruppen viser i rapportens punkt 6.11.4 til at Generaladvokatembetets oppgave med å sikre beredskap for påtalemyndigheten, er blant de oppgaver som det i tidligere utredninger er enighet om å verne om. Herunder bør det gjøres et systematisk arbeid for å kunne lette en eventuell overgang fra fred til krise til krig. Arbeidsgruppen legger til grunn at dagens ordning med mobiliseringspliktige krigsadvokater ikke lenger er praktisk gjennomførbar. Siden overgangen til en eventuell krigssituasjon bør gjøres så enkel som mulig, bør det sikres at utpekt personell i påtalemyndighetens ordinære struktur også vil være i stand til å håndtere en endret straffesaksportefølje i krigstid. For å kunne bidra i krigstid, bør personellet fristilles til øving, trening og faglige oppdateringer.

Når det gjelder Generaladvokatembetets oppgave med å forestå fagledelse innen det militærjuridiske straffesaksfeltet, er dette en oppgave som arbeidsgruppen dels foreslår videreført og dels foreslår videreutviklet. Oppgaven må også ses i sammenheng med oppgaven om beredskapsarbeid. Generaladvokaten utøver i dag fagledelse innenfor rammene av egen virksomhet, dvs. overfor krigsadvokatene og militærpolitiet. Forutsetningene for dagens ordning er at denne fagledelsen også skal kunne tjene beredskapsformål. Arbeidsgruppen mener forutsetningene for dagens struktur er urealistiske. Arbeidsgruppen mener at fagledelsesoppgaven bør utvikles i takt med det fagledelsesarbeid som før øvrig forestås i Den høyere påtalemyndighet.

Arbeidsgruppen mener forpliktelsene knyttet til beredskap og fagledelse i utgangspunktet er av en slik art at de naturlig hører hjemme ved Riksadvokatembetet. Arbeidsgruppens forslag er derfor at ansvaret for å forestå beredskapsplanlegging for påtalemyndigheten særlig utpeker seg som en nasjonal og prioritert oppgave som best tilligger riksadvokaten. Arbeidsgruppen mener også at de nasjonale instrukser som forutsettes utformet og kontakten med Forsvaret på sentralt nivå, formentlig vil passe best med det arbeid som utøves ved Riksadvokatembetet.

Arbeidsgruppen foreslår en ny § 466 i straffeprosessloven der det fremgår at riksadvokaten utpeker et antall tjenestepersoner i påtalemyndigheten som skal ha ansvar for å behandle straffesaker med tilknytning til Forsvaret «når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». I bestemmelsens andre ledd foreslås det at slikt personell, etter søknad fra riksadvokaten, skal ha fritak fra tjeneste i Forsvaret ved krig, når krig truer og ved styrkeoppbygging.

Arbeidsgruppen foreslår også endringer i påtaleinstruksen der ansvaret for beredskapsplanlegging og for å utøve fagledelse og virke for å styrke kompetansen innen saksfeltene militær strafferett og beredskap, legges til riksadvokaten.

5.4.3 Høringsinstansens syn

Flere av høringsinstansene har hatt innspill til håndteringen av beredskapsoppgaver knyttet til straffesaker med tilknytning til Forsvaret.

Universitetet i Bergen (UiB) påpeker at for beredskapsarbeidet i Norge er likhetsprinsippet et av de bærende prinsipper. De skriver at i sin kjerne fokuserer prinsippet på at organisering i dyp fred og i beredskapssituasjoner så langt som mulig skal være den samme, og at «[d]et regelverket som er vedtatt i fredstid bør så langt som mulig være av en slik karakter at det også kan videreføres inn i en beredskapssituasjon». UiB skriver videre at departementet kritisk bør vurdere alle tiltak som er, eller er foreslått, skjøvet ut av fredstidsregelverket og over til vedtakelse, eller vurdering, i beredskapssituasjonen. Så langt mulig bør alle slike tiltak tas inn i regelverket som gjelder også i fredstid.

Riksadvokaten deler arbeidsgruppens vurdering om at ordningen med mobiliseringspliktige krigsadvokater er lite realistisk, og er enig i at arbeidet med å utarbeide beredskapsplaner for særskilt behandling av straffesaker i krig må adresseres. I likhet med arbeidsgruppen mener også Riksadvokaten at gode grunner taler for å overføre til Den høyere påtalemyndighet oppgaven om å utarbeide beredskapsplaner. Riksadvokaten støtter også forslaget om å presisere ansvaret for beredskapsoppgaver i påtaleinstruksen. Vedrørende hvordan landet best kan sørge for nødvendig beredskap for straffesaksbehandlingen i krise og krig uttaler Riksadvokaten:

«Problemstillingen tar også opp i seg spørsmålet om hvor militær eller sivil rettspleien skal være. Det å utstyre menn og kvinner med våpen i krig hvor det kan bli nødvendig å ta liv, er helt ekstraordinært. Normen som skal legges til grunn for handlinger i krig og fred, er ikke den samme. Samtidig likner det meste av kriminaliteten som begås i Forsvaret til forveksling det som skjer i sivilsamfunnet, og bør håndteres deretter.»

Forsvaret viser til at dagens ordning innebærer at Generaladvokatembetet har et ansvar for påtalemyndighetens beredskap i krise og krig, for å kunne håndtere militære straffesaker. Forsvaret understreker viktigheten av at dette ansvaret blir ivaretatt slik det foreslås i arbeidsgruppens rapport, slik at militærpolitiet kan basere seg på tilgang på en fungerende påtalemyndighet også ved forhøyet beredskap, krise og krig.

Norsk militærjuridisk forening uttaler at Generaladvokatembetet utgjør en viktig del av den totale beredskapsorganisasjonen på en slik måte at funksjonen er en del av landets forsvar. Beredskapshensyn og ansvarsprinsippet – at den etat som har ansvar for normalsituasjonen også skal ha ansvar i krigs- og krisesituasjoner – taler etter Norsk militærjuridisk forening sitt syn for å videreføre ordningen med en særskilt militær påtalemyndighet. De skriver videre at de ikke kan se at det har vært rom for en grundig drøfting av Generaladvokatembetets forhold til beredskap eller Forsvarets særskilte karakter i rapporten, og advarer mot å begrunne en beslutning om omorganisering av den militære påtalemyndighet uten at de særlige forholdene ved Forsvarets virksomhet og beredskapsbetraktninger er grundigere belyst og utredet. De viser til at dersom overgangen til mobilisering og krigstid skal gå raskt, er det viktig at også fredstidsorganisasjonen er innrettet slik at den kan forestå en slik hurtig overgang. Etter Norsk militærjuridisk forening sitt syn er det ikke forsvarlig å la dagens saksmengde og ressurshensyn være styrende for valg av organisering av Generaladvokatembetet. De viser til at det vil være vanskelig å håndtere militære straffesaker i et fullt ut sivilt system når behovet er på sitt største, og at en overføring av oppgaver fra Generaladvokatembetet til den sivile påtalemyndigheten av den grunn alene neppe vil være klokt. Avslutningsvis skriver de at:

«Beredskapshensyn er for øvrig best tjent med at organiseringen langt på vei er den samme i fred- og krigstid. På denne måten vil systemet være best forberedt på å håndtere straffesaker i krigstid, men også i «gråsonen» før krig er konstatert hvor situasjonen kan være vesentlig mer ustabil enn ellers. Det er en ikke ubetydelig utfordring i dag at forskjellen mellom regelverket for krig og fred er slik at Generaladvokaten og krigsadvokatene gis liten adgang til å opparbeide den erfaring og etablere de rutiner det er behov for.»

Generaladvokaten uttaler at håndteringen av saker med tilknytning til Forsvaret i krigstid bør vies særskilt oppmerksomhet:

«Både denne og tidligere utredninger har foreslått ordninger som er ment å lette overgangen fred til krise og til krig. Det er altså synet på hva som best sikrer denne overgangen som skiller de ulike posisjoner ad. Sistnevnte er etter generaladvokatens syn en gjennomgående utfordring, nemlig å bygge beredskap for straffesakshåndtering i krigstid.

[…]

Blant de sentrale hensyn for å ha et eget håndhevelsesapparat for Forsvaret, er å gjøre Forsvaret rustet til å håndtere lovbrudd og andre disiplinære forgåelser ved tilfelle av krig. Akkurat som at Forsvaret er en beredskapsaktør som først og fremst skal virke avskrekkende og dersom det bryter ut krig, har ordningen med generaladvokaten og krigsadvokatene hatt samme begrunnelse. For å være en beredskapsaktør, bør overgangen til krig forberedes så godt det lar seg gjøre. I dag er generaladvokaten tillagt i oppgave å «planlegge og forberede den militære disiplinær- og påtalemyndighets virksomhet i krig, i samråd med forsvaret, riksadvokaten og andre berørte myndigheter. Det skal utarbeides planer for disponering av personell, kommunikasjon, ressursbehov mv.» (FOR-1997-06-13-581 § 13). Dersom dagens ordning med en særskilt militær påtalemyndighet opphører, må den påtalerelaterte delen av beredskapsoppgaven legges til påtalemyndigheten på vanlig måte. Dette er også beskrevet i utredningen, bl.a. i avsnitt 6.11.4. Generaladvokaten ser faren for at en slik oppgave lett kan glippe i konkurranse med annen daglig og prioritert aktivitet og kriminalitetsbekjempelse. Nettopp av denne grunn støtter generaladvokaten forslaget om å presisere beredskapsoppgaven i de foreslåtte nye bestemmelsene i påtaleinstruksen §§ 36-1 og 36-2 og antar at øving og trening i beredskapsøyemed vil kunne planlegges og gjennomføres i samarbeid med Forsvaret og militærjuristene.»

Arild Vestrheim mener at det å stille spørsmål ved krigsadvokatordningens fremtid på grunn av en sterk nedgående tendens i antall saker som behandles krigsadvokatene og Generaladvokaten, er et høyst snevert synspunkt uten tanke på ordningens betydning ved krig og mobilisering. Etter hans syn har arbeidsgruppen unnlatt å drøfte problemstillinger rundt beredskap. Han skriver at planer for krigsadvokatordningen under mobilisering og krig fremstår som en nedprioritert oppgave i disse dager, og at han antar den sivile påtalemyndigheten har mer enn nok med å ta unna egne saker ved mobilisering og krig.

Arne Willy Dahl uttaler at «[s]pørsmålet om hvor Generaladvokaten og krigsadvokatene skal gjøre av seg i tilfelle krig som berører Norge direkte forblir uavklart». Han viser til at uavhengig av organisasjonsmodell bør det fastlegges om man skal ha plass i krigshovedkvarter, eller ikke, og at uten plass i et militært hovedkvarter, kan det være behov for å forberede alternativt kvarter utenom hovedstaden. Videre skriver han at hvis Generaladvokatembetets funksjoner skal dekkes av et kontor under forsvarssjefen, er det grunn til å revurdere spørsmålet om militær grad og uniform. «Dette ikke minst fordi et argument for avviklingen var at man ikke kunne være stridende samtidig som man sto utenfor det militære disiplinærsystem».

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at oppgaver som omfatter beredskap for håndtering av straffesaker med tilknytning til Forsvaret i fred, krise og krig overføres til den sivile påtalemyndigheten.

Flere av høringsinstansene er bekymret for at beredskapen til å håndtere militære straffesaker ikke vil være tilfredsstillende dersom Generaladvokatembetet ikke lenger skal ha ansvaret for disse oppgavene. Departementet viser i den forbindelse til arbeidsgruppens vurdering, som departementet tiltrer, om at dagens ordning ikke er dimensjonert for økt sakstilfang og heller ikke for å ta ut tiltaler i mer alvorlige saker. Som arbeidsgruppen beskriver, er ikke systemet med mobilisering av generaladvokat og krigsadvokater mulig å gjennomføre i praksis i dag, ettersom de ikke er militært personell og derfor kan ikke underlegges Forsvarets kommandomyndighet.

Det vises videre til tingrettenes tilbakemelding til Generaladvokaten, som beskrevet under punkt 6.4.1. I tilbakemeldingene fremkom det at det ikke finnes lister over utvalg av militære meddommere, slik forskrift om militær domstolsordning § 1 stiller krav om at skal settes opp årlig. Dagens ordning med at Generaladvokaten skal føre oppsyn med at rettergangsordningen er forberedt ved mobilisering, er dermed heller ikke gjennomførbar i praksis.

Departementet er enig med Riksadvokaten i at arbeidet med å utarbeide beredskapsplaner for særskilt behandling av straffesaker i krig, må adresseres. I realiteten står valget mellom å sette Generaladvokatembetet i stand til å fylle rollen eller å overføre oppgaven til Den høyere påtalemyndighet. I likhet med arbeidsgruppen mener også Riksadvokaten at gode grunner tilsier at sistnevnte bør være den foretrukne løsning.

Hensynet til kvalitet i den løpende straffesakshåndteringen taler etter departementets syn mot en særløsning med en militær påtalemyndighet som ligger administrativt på siden av den sivile påtalemyndigheten for øvrig. Departementet støtter arbeidsgruppens vurdering om at den samlede fagkompetanse og forvaltningen av denne anses som avgjørende for å kunne bygge opp og bevare den nødvendige beredskap for straffesakshåndtering i krise og krigstid i påtalemyndigheten. God beredskap sikres gjennom å bygge og ha den nødvendige kompetansen, og dette innebærer blant annet «mengdetrening». Som vist til i punkt 4.4.2 var det i 2019 og i 2020 færre enn ti militære straffesaker i året.

Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at én påtalemyndighet, uten for mange særordninger, anses som den beste garantisten for en enhetlig straffesaksbehandling. Det er fordeler ved at store fagmiljøer samles, med løpende fagledelse og fokus på kvalitets- og utviklingsarbeid. Dagens ordning innebærer få militære straffesaker i året, og dermed også lite øving og trening på hvordan situasjonen vil være i ved økt beredskap og krig. Etter departementets syn vil den samlede sivile påtalemyndighet, med et stort sakstilfang i fredstid, være bedre rustet, og ha bedre kapasitet og kompetanse, til å møte overgangen fra fred til krise til krig. Det har ikke Generaladvokatembetet i dag. Dette er viktig av beredskapsmessige hensyn i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Det er viktig at den sivile påtalemyndigheten også har forsvarlig beredskap for den endring i straffesakstilfanget som en væpnet konflikt kan innebære. Dette vil etter departementets vurdering ivaretas godt, og på en bedre måte enn den som praktiseres i dag, ved at ansvaret for beredskapen og beredskapsplanlegging på dette området legges til riksadvokaten. Departementet legger til grunn at denne oppgaven prioriteres hos riksadvokaten. Når det gjelder ansvaret for beredskap for straffesakshåndteringer, har også Justis- og beredskapsdepartementet i Hovedinstruks til Den høyere påtalemyndighet for 2022 påpekt at Den høyere påtalemyndighet skal ha nødvendige beredskapsplaner og gjennomføre årlige øvelser. Etter hva departementet kjenner til pågår det et arbeid med utarbeidelse av beredskapsplaner for Den høyere påtalemyndighet. Riksadvokaten har følgelig allerede et ansvar for å planlegge og forberede den sivile påtalemyndighets virksomhet i krig. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig, og også en mer gjennomførbar løsning enn dagens ordning, at ansvaret for beredskap knyttet til militær påtale inkluderes i dette. Departementet mener en slik løsning vil kunne innebære en styrking av beredskapen, forutsatt tydelige pålegg om at beredskapen for å håndtere de militære straffesaker skal være en prioritet hos den sivile påtalemyndighet.

Departementet foreslår derfor at det inntas en ny § 466 i straffeprosessloven, i tråd med arbeidsgruppens forslag. Bestemmelsen etablerer en beredskapsplikt for personell i påtalemyndigheten, og en ordning for å ivareta påtalemyndighetens ansvar for beredskap med hensyn til straffesaksporteføljen ved tilfelle av krig eller annen nødstilstand. Øvrige bestemmelser om riksadvokatens ansvar for beredskapsplanlegging og utøvelse av fagledelse og virke for å styrke kompetansen innen saksfeltene militær strafferett og beredskap vil følges opp i forskriftsarbeidet.

Forskrift 13. juni 1997 nr. 581 om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene faller, som beskrevet i punkt 4.2.4, bort. Adgangen til å utpeke et antall tjenestepersoner i påtalemyndigheten som skal ha ansvar for å behandle straffesaker med tilknytning til Forsvaret «når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare» er imidlertid foreslått videreført, i forslaget til ny § 466 i straffeprosessloven.

Forslaget om å videreføre straffeprosessloven § 480 i ny bestemmelse i straffeprosessloven behandles under punkt 5.5.

5.5 Domstolsordningen for militære straffesaker

5.5.1 Gjeldende rett

Domstolsordningen for militære straffesaker er regulert i straffeprosessloven tiende del, kapittel 34. Det følger av straffeprosessloven § 466 at militære straffesaker både i krig og i fred behandles ved de alminnelige domstolene. Fredstidsbehandlingen for domstolene går altså som enhver annen straffesak og omtales ikke nærmere i det følgende. Ordningen med krigsretter og militær forhørsrett i krigstid ble opphevet ved endringene i straffeprosessloven som trådte i kraft i 1997. Straffeprosessloven § 466 andre ledd første punktum gir hjemmel for å sentralisere de militære straffesakene i krig til visse tingretter, se Ot.prp. nr. 43 (1993–94) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (rettergangsmåten i militære straffesaker) s. 30.

Dagens ordning for militære straffesaker i krigstid innebærer å sette ting- og lagmannsrett med henholdsvis to og fire meddommere under hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 466 andre ledd siste punktum. De militære meddommerne trekkes fra lister utarbeidet for hver domstol av Forsvaret, jf. straffeprosessloven § 468. Regler for utarbeidelse av listene, som skal settes opp årlig for den påfølgende mobiliseringstermin, følger av forskrift 13. juni 1997 nr. 582 om domstolsordningen i saker etter militær straffelov i krigstid (forskrift om militær domstolsordning). I medhold av nevnte forskrift § 1 er det i dag fastsatt 24 tingretter til å behandle militære straffesaker i krigstid. Virkekretsen for disse tingrettene i slike saker er angitt i forskrift 6. oktober 1997 nr. 1081 om stedlig virkekrets for tingretter som skal behandle militære straffesaker etter krigstidsreglene. Tingrettsstrukturen og kommuneinndelingen slik disse er beskrevet i forskriftene er i stor grad utdatert.

Forskrift om militær domstolsordning er videre delvis utdatert når det gjelder benevnelse av Forsvarets organisasjon. Forsvarets overkommando er i dag erstattet av Forsvarets integrerte ledelse med Forsvarsstab og Forsvarssjef samlokalisert med Forsvarsdepartementet. Det legges til grunn at rett adressat for å utarbeide meddommerlister etter forskriftens § 3 ligger til sjef Forsvarsstaben og grenstabene. Forsvaret er i dag betraktelig mindre enn da forskriften ble vedtatt i 1994, noe som kan medføre utfordringer for sammensetning av lister i en slik størrelsesorden som forutsatt.

Generaladvokaten skal føre oppsyn med at rettergangsordningen er forberedt ved mobilisering, jf. forskriften § 5.

5.5.2 Arbeidsgruppens rapport

Arbeidsgruppen viser i rapportens punkt 6.11.7 til at Straffeprosesslovutvalget har foreslått å oppheve ordningen med militær meddomsrett slik den er i dag, og heller ved behov oppnevne meddommere med militærfaglig bakgrunn etter lovens generelle regel om fagkyndige meddommere. Arbeidsgruppen mener at dette forslaget har de beste grunner for seg. Arbeidsgruppen mener at en videreføring av det nåværende instituttet er urealistisk og i verste fall ikke mulig å gjennomføre i tråd med det menneskerettslige kravet om uavhengighet. Ved at ordningen med militær meddomsrett for en forhåndsdefinert gruppe av saker (militære straffesaker) kan opphøre, opphører også behovet for en nærmere definisjon av militære straffesaker for dette formålet.

Arbeidsgruppen foreslår å oppheve straffeprosesslovens kapittel 34. Dette innebærer blant annet at straffeprosessloven § 466 andre ledd som gir hjemmel til å forskriftsfeste hvilke tingretter som skal behandle militære straffesaker i krig, oppheves. Det samme gjør straffeprosessloven § 468, som oppstiller en forskriftshjemmel om lister med militære meddommere og hvordan disse skal utarbeides og oppdateres.

Det foreslås en ny § 463 der det fremgår at straffesaker med tilknytning til Forsvaret følger lovens alminnelige regler med de unntak som følger av straffeprosesslovens tiende del. Sakene er foreslått behandlet i fred og i krig ved de alminnelige domstoler. Sistnevnte er en videreføring av gjeldende § 466 første ledd.

Gjeldende § 480 er foreslått videreført i ny § 465. Bestemmelsen regulerer at i saker som gjelder overtredelse av militær straffelov § 34, jf. § 95 eller § 35, jf. § 96, og hvor tiltalte ikke er til stede, kan hovedforhandling i krig fremmes etter reglene i § 281. Dette gjelder uten hensyn til den straff som vil bli påstått idømt, eller etter § 336 andre ledd uten hensyn til den straff som er idømt. Bestemmelsen er en ren videreføring av gjeldende rett i straffeprosessloven § 480.

Arbeidsgruppen foreslår en ny § 467 i straffeprosessloven som gir hjemmel til å gi forskrift om påtalemyndighetens behandling av straffesaker med tilknytning til Forsvaret, særskilt verneting, fagkyndige meddommere og adgangen til å sette rett i utlandet. Innholdet i bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett på særskilte områder.

Domstolsordningen for militære straffesaker foreslås følgelig opphevet av arbeidsgruppen, men en særskilt forskriftshjemmel til å bestemme at enkelte domstoler skal få ansvar ved tilfelle av krig, videreføres i arbeidsgruppens forslag til ny § 467. Dernest oppheves ordningen med militære meddommere. Ordningen erstattes av ovennevnte adgang til å forskriftsregulere sammensetningen av retten med fagkyndige meddommere.

5.5.3 Høringsinstansens syn

Domstoladministrasjonen støtter arbeidsgruppens forslag til, og begrunnelse for, endringer i straffeprosesslovens tiende del. Domstoladministrasjonen uttaler videre at dersom det er behov for meddommere med militærfaglig bakgrunn, kan dette ivaretas under lovens generelle regel om fagkyndige meddommere, i stedet for dagens ordning med militær meddomsrett.

Norsk militærjuridisk forening har ikke spesifikt kommentert på forslaget om å oppheve domstolsordningen for militære straffesaker, men har fremhevet at de mener det er særlig uheldig med en «sivilgjøring» av den militære rettspleien. De skriver at militære straffesaker bør behandles av personer med solid kjennskap til Forsvaret og til militære operasjoner, og at dette er en viktig forutsetning for rettferdig rettergang i saker rettet mot personell i Forsvaret.

5.5.4 Departementets vurdering

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om å oppheve domstolsordningen for militære straffesaker. Dagens ordning har vist seg å ikke fungere i praksis. Som vist til i punkt 5.4.1 tilskrev Generaladvokaten i desember 2020 samtlige tingretter og anmodet om tilbakemelding på hvorvidt det fantes slike lister som forskrift om militær domstolsordning foreskriver. Tilbakemeldingene viste at slike lister ikke fantes, og at tingrettene, med enkeltstående unntak, ikke kan huske at listene har eksistert tidligere.

Departementet er enig i Domstoladministrasjonens innspill om at et behov for meddommere med militærfaglig bakgrunn kan ivaretas gjennom fagkyndige meddommere. Ordningen med militære meddommere foreslås derfor opphevet og erstattet av en adgang til å regulere sammensetningen av retten med fagkyndige meddommere i forskrift.

Til Norsk militærjuridisk forening sitt innspill presiserer departementet at det er viktig at de fagkyndige meddommerne har militærfaglig bakgrunn. Dette vil følges opp i forskriftsarbeidet.

Forslaget innebærer at straffeprosesslovens kapittel 34 oppheves, og at forskrift 13. juni 1997 nr. 582 om domstolsordningen i saker etter militær straffelov i krigstid og forskrift 6. oktober 1997 nr. 1081 om stedlig virkekrets for tingretter som skal behandle militære straffesaker etter krigstidsreglene faller bort. Adgangen til å gi forskrift om særskilt verneting i straffesaker med tilknytning til Forsvaret videreføres imidlertid i ny § 467 bokstav b i straffeprosessloven, og det åpnes dermed for at Kongen kan gi ny forskrift som legger ansvaret for slike saker til enkelte domstoler. I straffeprosessloven § 467 foreslås det også en hjemmel til å gi forskrift om påtalemyndighetens behandling av straffesaker med tilknytning til Forsvaret og om adgangen til å sette rett i utlandet. Sistnevnte må gjøres i overenskomst med det aktuelle vertslandet.

Gjeldende § 480 foreslås videreført i ny § 465, i tråd med arbeidsgruppens forslag.

Se for øvrig departementets vurdering under punkt 4.7.4 vedrørende videreføringen av straffeprosessloven § 463 femte ledd annet punkt.

5.6 Andre straffeprosessuelle særregler

5.6.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 475 inneholder i dag en særregel om underretning til militære sjefer, om klageadgang og om innhenting av uttalelse fra militære sjefer. Bestemmelsen har sitt opphav i overgangen fra militære sjefers tiltalekompetanse til dagens ordning, hvor forutsetningen er at tiltalespørsmålet skal avgjøres i tett samarbeid med militære sjefer.

5.6.2 Arbeidsgruppens rapport

Arbeidsgruppen mener det ikke lenger er behov for straffeprosessloven § 475, og foreslår å oppheve bestemmelsen. De skriver i sin rapport at dette skyldes flere forhold. For det første vises det til at underretning til militære myndigheter i dag er regulert i forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften) § 10-9, som pålegger politiet straks å gi underretning til Forsvaret i en rekke tilfeller som tidligere har vært omfattet av straffeprosessloven § 475. For det andre vises det til at Forsvaret i en rekke saker vil ha rettslig interesse og dermed klageadgang etter straffeprosessloven § 59 a overfor nærmere bestemte vedtak fattet av påtalemyndigheten. Straffeprosessloven § 59 a ble tilføyd ved lov etter at særregelen i § 475 om klageadgang for militære sjefer var vedtatt. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at de alminnelige klagereglene er tilstrekkelig dekkende for militære sjefers interesser i straffesaker med tilknytning til Forsvaret.

Arbeidsgruppen skriver at det kun er reglene i straffeprosessloven § 475 tredje ledd, om uttalerett for militær sjef dersom det kan skje uten vesentlig forsinkelse av saken, som ikke er direkte regulert dersom § 475 oppheves. Arbeidsgruppen mener imidlertid at retningslinjer for når uttalelse fra militær sjef bør innhentes, bør kunne gis fra riksadvokaten med virkning overfor politiet og påtalemyndigheten for øvrig.

Avslutningsvis viser arbeidsgruppen til at den nye organiseringen av Generaladvokatembetets oppgaver, som foreslås i arbeidsgrupperapportens punkt 6.11.6, inviterer til et samarbeid som bør legge til rette for at uttalelser innhentes der det er hensiktsmessig. Det legges blant annet opp til en dialog mellom Forsvaret og den sivile påtalemyndigheten om de spørsmål som tidligere er behandlet ved Generaladvokatembetet (behandlingen av straffesaker med tilknytning til Forsvaret).

5.6.3 Høringsinstansens syn

Som vist til i punkt 5.5.3 støtter Domstoladministrasjonen forslaget til og begrunnelse for endringer i straffeprosesslovens tiende del.

5.6.4 Departementets vurdering

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at det ikke lenger er behov for straffeprosessloven § 475. Departementet legger til grunn at bestemmelser om innhenting av uttalelse fra militær sjef før et tiltalespørsmål blir avgjort, vil reguleres på en hensiktsmessig måte av den myndighet som overtar den fremtidige håndteringen av oppgavene til militær påtalemyndighet.