Prop. 150 L (2020–2021)

Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Internasjonale rammeverk og reguleringer m.m.

3.1 FN, ILO og OECD

3.1.1 De forente nasjoner (FN)

3.1.1.1 FNs bærekraftsmål

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål. Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. Bærekraftsmålene ligger til grunn for både nasjonale og internasjonale forventninger til et ansvarlig næringsliv. Mål 8 «Anstendig arbeid og økonomisk vekst» samt mål 12 «Ansvarlig forbruk og produksjon» er særlig relevante i så måte.

Bærekraftsmål 8 skal fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Omtrent halvparten av verdens befolkning tjener så dårlig at det ikke er mulig å leve av lønnen. Å skape arbeidsplasser med levedyktig lønn er derfor en stor utfordring for alle land fram mot 2030. Bærekraftsmål 8 har en rekke delmål der flere er relevante for arbeidet med åpenhetsloven. Særlig relevant er bærekraftsmål 8.7 om å iverksette umiddelbare og effektive tiltak for å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri og menneskehandel og sikre at de verste formene for barnearbeid, inkludert rekruttering og bruk av barnesoldater, forbys og avskaffes, og innen 2025 avskaffe alle former for barnearbeid. Relevant er også bærekraftsmål 8.8 om å beskytte arbeiderrettigheter og fremme et trygt og sikkert arbeidsmiljø for alle arbeidstakere, inkludert arbeidsinnvandrere og særlig kvinnelige innvandrere, og arbeidstakere i et usikkert arbeidsforhold.

Bærekraftsmål 12 skal sikre bærekraftig forbruks- og produksjonsmønstre. Bærekraftig forbruk og produksjon handler om å gjøre mer med mindre ressurser. I dag forbruker vi mye mer enn hva som er bærekraftig for kloden. For eksempel går en tredjedel av maten som blir produsert bort, uten å bli spist. For å sikre gode levekår for nåværende og fremtidige generasjoner må hver enkelt forbruker endre livsstil. Det innebærer å minske ressursbruken, miljøødeleggelsen og klimautslippene som et samfunn og som enkeltperson. På sikt vil dette føre til økonomisk vekst, begrense klimaendringer og øke livskvaliteten til mennesker på jorda. Endret forbruk kan også bidra til å nå målene i Parisavtalen fra 2015 og til å unngå farlige klimaendringer. Særlig relevant delmål for arbeidet med åpenhetsloven er bærekraftsmål 12.6 om å stimulere selskaper, særlig store og flernasjonale selskaper, til å ta i bruk bærekraftige metoder og integrere informasjon om egen bærekraft i sine rapporteringsrutiner.

3.1.1.2 FN-konvensjonene

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948. Den fastslår blant annet forbud mot slaveri og slavehandel, rett til arbeid og til rettferdige og gode arbeidsforhold, ikke-diskriminering og lik betaling for likt arbeid, rett til hvile og fritid, rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) utdyper rettighetene i verdenserklæringen om menneskerettigheter og gjør dem rettslig forpliktende for stater som har ratifisert dem.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) skal sikre grunnleggende rettigheter som retten til liv og personlig frihet og sikkerhet, ytringsfrihet og rett til privatliv. Konvensjonen fastslår forbud mot slaveri, slavehandel og tvangsarbeid, og oppstiller en rett til foreningsfrihet. Sistnevnte omfatter retten til å danne og slutte seg til fagforeninger til beskyttelse av egne interesser.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) anerkjenner retten til arbeid og retten til rettferdige og gode arbeidsvilkår. Rettferdige og gode arbeidsvilkår omfatter godtgjørelse som skal gi arbeidstakere rettferdig lønn, lik lønn for likt arbeid uten forskjellsbehandling av noe slag, en anstendig tilværelse for seg selv og sin familie, arbeidsforhold som er trygge og sunne, hvile, fritid, en rimelig begrensning av arbeidstiden, tidvise fridager med lønn så vel som godtgjørelse for offentlige fridager. Konvensjonen anerkjenner også retten til å danne eller slutte seg til en fagforening etter eget valg.

Overnevnte FN-konvensjoner og ILOs kjernekonvensjoner danner sammen grunnlaget for FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Disse utgjør den minimumsstandard næringslivet forventes å respektere. Dette kommer blant annet til uttrykk i regjeringens nasjonale handlingsplan for oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (2015) og regjeringens eierskapsmelding Meld. St. 8 (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping.

Det finnes også andre FN-konvensjoner og -erklæringer som er relevante for ansvarlig næringsliv, for eksempel FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 og FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP) fra 2007.

3.1.1.3 FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP)

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i 2011. UNGP tydeliggjør statens og næringslivets ulike roller og ansvar knyttet til menneskerettigheter i tråd med internasjonale forpliktelser. Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) og ILOs kjernekonvensjoner danner grunnlaget for UNGP. Rammeverket har tre deler. Det fastslår 1) statenes ansvar for å beskytte menneskerettighetene, 2) at næringslivet har et ansvar for å respektere menneskerettighetene, og 3) at staten har et ansvar for å sikre effektive klage- og oppreisningsmekanismer.

Ifølge del 1 har staten et ansvar for å beskytte menneskerettighetene. Staten skal også beskytte mot overgrep mot menneskerettighetene fra tredjeparter, blant annet selskaper, innenfor landets jurisdiksjon. Dette gjøres gjennom tiltak for å forebygge, etterforske, straffe og avhjelpe slike brudd gjennom effektive retningslinjer, lover, forskrifter og rettsavgjørelser. UNGP fremhever at staten bør fastslå forventningen om at alle selskaper respekterer menneskerettighetene i alle deler av sin virksomhet.

Ifølge del 2 har næringslivet et ansvar for å respektere menneskerettighetene ved at de skal unngå å krenke andres menneskerettigheter og håndtere negativ påvirkning som de er involvert i. Næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene gjelder også dersom staten ikke oppfyller sine menneskerettighetsforpliktelser. Selskapene bør unngå å forårsake eller medvirke til negativ innvirkning på menneskerettighetene gjennom sine aktiviteter og håndtere negativ innvirkning som inntreffer. De bør også søke å forebygge eller redusere negativ innvirkning på menneskerettighetene som er direkte knyttet til deres virksomhet, produkter eller tjenester, gjennom forretningsforbindelser. Det gjelder også dersom selskapene ikke har medvirket til innvirkningen.

Ansvaret for å respektere menneskerettighetene gjelder alle selskaper, uavhengig av størrelse, sektor, kontekst, eierforhold og struktur. Omfanget av de midler selskapene tar i bruk for å oppfylle dette ansvaret, vil imidlertid variere på bakgrunn av disse faktorene. Det vil også avhenge av hvor alvorlig selskapets negative innvirkning er på menneskerettighetene. I henhold til UNGP bør selskapene gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å identifisere, forebygge, begrense og redegjøre for hvordan selskapet søker å respektere menneskerettighetene. De bør også ha prosedyrer for å håndtere negative innvirkninger på menneskerettighetene som selskapet har forårsaket eller medvirket til.

Ifølge del 3 må staten treffe egnede tiltak for å sikre at de som blir berørt av den negative påvirkningen på menneskerettighetene, har tilgang til effektive klageordninger og oppfølging når overgrep finner sted. Staten bør, i tillegg til domstolene, ha andre effektive og egnede klageordninger på plass. Et eksempel på en slik klageordning er OECDs nasjonale kontaktpunkt, som behandler klager om mulige brudd på OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, se punkt 3.1.3, samt saker etter ILOs Trepartserklæring om grunnleggende prinsipper for flernasjonale selskaper, se punkt 3.1.2. Selskapene bør på sin side etablere og delta i effektive klageordninger på virksomhetsnivå for berørte enkeltpersoner og lokalsamfunn.

3.1.2 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

3.1.2.1 Generelt

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble grunnlagt i 1919, og skal fremme sosial rettferdighet og rettigheter i arbeidslivet. ILO skiller seg fra andre organisasjoner i FN ved ikke bare å ha stater som medlemmer. ILO-systemet bygger på en trepartsstruktur hvor partene i arbeidslivet, samt medlemsstatenes myndigheter, er sidestilt i utformingen av konvensjoner og programmer. ILO har totalt vedtatt 190 konvensjoner, 6 protokoller med endringer eller tillegg til konvensjonene, samt 206 anbefalinger på arbeidslivets område. Konvensjonene, protokollene og anbefalingene fastsetter grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet. Konvensjonene og protokollene er juridisk bindende for stater som ratifiserer dem, mens anbefalingene er veiledende. Norge har vedtatt 110 av ILOs konvensjoner og tre protokoller.

3.1.2.2 Kjernekonvensjonene

De mest sentrale ILO-konvensjonene er de åtte kjernekonvensjonene. ILOs kjernekonvensjoner utgjør et minimum av menneskerettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Kjernekonvensjonene har fire hovedkategorier: 1) forbud mot barnearbeid, 2) forbud mot tvangsarbeid, 3) forbud mot diskriminering, og 4) rett til organisasjonsfrihet for arbeidsgivere og arbeidstakere og kollektive forhandlinger. Alle ILOs medlemsland må etterleve prinsippene i de åtte kjernekonvensjonene, enten de har ratifisert disse eller ikke. Det knytter seg særlige rapporteringsforpliktelser til ikke-ratifiserte kjernekonvensjoner.

ILO-konvensjon nr. 29 pålegger medlemsstatene å oppheve bruken av tvangs- eller pliktarbeid i alle former. ILO-konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid pålegger medlemsstatene å motarbeide og avskaffe alle former for tvangs- eller pliktarbeid. Den forbyr også at stater holder noen i tvangsarbeid. Tvangsarbeid defineres som alt arbeid eller enhver tjeneste som kreves av noen under trussel om straff og som vedkommende ikke frivillig har tilbudt seg, jf. ILO-konvensjon nr. 29 artikkel 2 første ledd. Manglende frivillighet innebærer at vedkommende enten må ha blitt engasjert mot sin vilje, eller fratas muligheten til å forlate arbeidsplassen. ILO vedtok i 2014 en viktig tilleggsprotokoll til konvensjon nr. 29. Den forplikter stater til å treffe effektive tiltak for å forebygge og avskaffe tvangsarbeid, beskytte ofre og gi tilgang til effektiv oppreisning som kompensasjon til ofre og sanksjoner mot de som står bak tvangsarbeid.

Barnearbeid er regulert i to ILO-konvensjoner, i tillegg til FNs barnekonvensjon. ILO-konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting fastsetter at minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid ikke skal være lavere enn den alderen da skoleplikt opphører og ikke i noe tilfelle lavere enn 15 år. Medlemsstatene forplikter seg til å føre en politikk som tar sikte på en effektiv avskaffelse av barnearbeid, og en gradvis heving av minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid. ILO-konvensjon nr. 182 pålegger medlemsstatene å forby og avskaffe de verste former for barnearbeid. Med dette menes blant annet slavearbeid, salg av barn, gjeldsslaveri, prostitusjon av barn og/eller produksjon av pornografi, tvangsarbeid, bruk av barn til narkotikaproduksjon og rekruttering av barnesoldater.

ILO-konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten forplikter stater til å sørge for at arbeidstakere og arbeidsgivere har rett til å danne eller slutte seg til de organisasjoner de selv ønsker. Organisasjonene skal ha selvråderett til å velge egne representanter, organisere seg og utforme sine programmer. Organisasjonene skal også være sikret uavhengighet fra myndighetene. Konvensjon nr. 98 omhandler gjennomføring av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger. Arbeidstakere skal vernes mot all diskriminering knyttet til organisasjonsretten, for eksempel at det stilles som betingelse for arbeid at man ikke er medlem i en fagforening, eller at medlemskap i en fagforening medfører oppsigelse.

ILO-konvensjon nr. 100 og 111 omhandler likebehandling i arbeidslivet. Konvensjon nr. 100 skal sikre lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi. Medlemsstatene skal arbeide for at arbeidere blir lønnet likt og at lønn fastsettes uten diskriminering basert på kjønn. Lønn omfatter grunnlønn, minstelønn og tilleggsgodtgjørelse. Konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og arbeid fremmer like muligheter og likebehandling vedrørende ansettelse og yrkesutøvelse. Diskriminering defineres som enhver forskjellsbehandling, utelukking eller særfordeling på grunnlag av rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, som hindrer eller vanskeliggjør lik adgang til lik behandling i sysselsetting eller yrkesutøvelse.

3.1.2.3 Andre relevante ILO-konvensjoner og -erklæringer

ILO-konvensjon nr. 155 om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø og tilhørende protokoll, er sentral når det gjelder anstendig arbeid. Arbeidsgivere skal være pålagt å utlevere verneklær og verneutstyr, og påse at arbeidsplasser, maskineri, utstyr og prosesser er sikre og ikke innebærer noen helsefare, så langt dette er praktisk mulig. Konvensjonen slår fast at arbeidstakere har rett til å forlate en arbeidssituasjon hvis det er alvorlig fare for liv og helse. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater omhandler urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. ILO-konvensjon nr. 14 handler om retten til ukentlig hvile. Konvensjon nr. 131 om fastsetting av minstelønn retter seg særlig mot utviklingsland. Konvensjon nr. 135 handler om vern av arbeidstakerrepresentanter i foretakene og deres mulighet til å utøve sin virksomhet.

ILOs Trepartserklæring om grunnleggende prinsipper for flernasjonale selskaper og sosialpolitikk (MNE-erklæringen) ble først fremforhandlet i 1977, og sist revidert i 2017. Erklæringen fastsetter prinsipper for sysselsetting, opplæring, arbeidsvilkår og forholdet mellom partene i arbeidslivet. Erklæringen beskriver hvilken adferd som forventes av selskaper, myndigheter og partene i arbeidslivet på områder som sysselsetting, opplæring, arbeids- og levekår samt forholdet mellom partene i arbeidslivet. Erklæringen bygger i stor utstrekning på internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner om arbeidslivet samt ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet (1998-erklæringen), og oppfølgingen av denne. ILO oppdaterte erklæringen i 2017 for å reflektere utviklingen innen ansvarlig næringsliv. Erklæringen er nå også samstemt med UNGP, FNs bærekraftsmål, og ILOs resolusjon om anstendig arbeid i globale leverandørkjeder. Det ble opprettet en egen tvisteløsningsmekanisme, og saker om MNE-erklæringen kan i dag bringes inn for OECDs kontaktpunkt i Norge. Flernasjonale selskaper kan i tillegg få veiledning og bistand fra ILO (ILO Helpdesk for Business).

3.1.3 Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) er et internasjonalt samarbeidsforum for økonomiske og sosiale spørsmål. OECD-kretsen består pr. januar 2021 av 37 land. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (1976, revidert i 2011) er de eneste multilateralt vedtatte retningslinjene for ansvarlig næringsvirksomhet som alle 37 OECD-land og 12 andre land har forpliktet seg til å fremme. Retningslinjene er anbefalinger fra regjeringene til flernasjonale selskaper som driver virksomhet i eller fra territorier til land som har sluttet seg til retningslinjene. Retningslinjene har som mål å styrke grunnlaget for tillit mellom selskapene og samfunnet der de driver virksomhet, forbedre klimaet for utenlandske investeringer og styrke flernasjonale selskapers bidrag til en bærekraftig utvikling.

Retningslinjene ble i 2011 oppdatert i tråd med UNGP på menneskerettighetsområdet og når det gjelder aktsomhetsvurderinger. Aktsomhetsvurderingene forventes særlig knyttet til å unngå og å adressere negativ påvirkning på menneskerettigheter, sysselsetting og forholdet mellom partene i arbeidslivet, miljø, bestikkelser og korrupsjon, forbrukerinteresser og offentliggjøring av opplysninger. Nasjonale kontaktpunkt skal fremme og veilede om retningslinjene, samarbeide internasjonalt og behandle klagesaker. OECDs arbeidsgruppe for ansvarlig næringsliv har utarbeidet en rekke veiledningsdokumenter. Sentralt i veiledningen står aktsomhetsvurderinger som metode for å unngå og å håndtere negativ påvirkning på mennesker, samfunn og miljø.

3.2 Regulering og regelverksutvikling i EU

3.2.1 Relevant regulering

3.2.1.1 Konfliktmineralforordningen

EU vedtok i 2017 forordning 821/2017/EU med krav til aktsomhetsvurderinger i leverandørkjeden for importører av tinn, tantal, wolfram (tungsten) og gull med opphav i konfliktrammede og høyrisikoområder. Forordningen vil få direkte virkning for mellom 600 og 1000 importører i EU, og indirekte betydning for om lag 500 smelteverk og raffinerier uavhengig av om de har base innenfor EU. Forordningen trådte i kraft 1. januar 2021.

Bakgrunnen for forordningen er bruk av tvangsarbeid og konfliktfinansiering i utvinning av mineraler i politisk ustabile områder. Målet er å avverge at konfliktmineraler og -metaller blir importert til EU, å stanse bruk av mineralene i smelteverk og raffinerier, og å unngå misbruk av gruvearbeidere. Dette skal oppnås ved å sikre at importører av mineralene i EU oppfyller internasjonale standarder som OECD har utviklet, og utøver ansvarlig leverandøroppfølging.

Importører av tinn, tantal, wolfram (tungsten) og gull skal etter forordningen undersøke hva de kjøper for å sikre at det ikke er produsert på en måte som finansierer konflikt eller annen ulovlig praksis. Importørene må oppfylle fem krav:

  • 1 etablere solide styringssystemer,

  • 2 identifisere og vurdere risiko i leverandørkjeden,

  • 3 utvikle og implementere en strategi for å håndtere risikoen,

  • 4 gjennomføre en uavhengig tredjepartsrevisjon av aktsomhetsvurderingen i leverandørkjeden,

  • 5 rapportere årlig om aktsomhetsvurderinger i leverandørkjeden.

3.2.1.2 Direktivet om ikke-finansiell rapportering

Direktiv 2014/95/EU ble vedtatt i 2014, og endrer regnskapsdirektivet (2013/34/EU) når det gjelder offentliggjøring av ikke-finansiell informasjon og opplysninger om mangfold for enkelte store foretak og grupper. Målet med direktivet er å øke selskapenes åpenhet og gi bedre miljømessige og sosiale resultater.

Opplysningsplikten om ikke-finansiell informasjon og opplysninger om mangfold etter direktiv 2014/95/EU gjelder for store foretak og konsern som er av allmenn interesse, og som i gjennomsnitt har over 500 ansatte i løpet av regnskapsåret. Redegjørelsen skal minst omhandle informasjon om «miljø, sosiale forhold og arbeidsforhold, respekt for menneskerettigheter, anti-korrupsjon og bestikkelsesspørsmål som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, ytelse, posisjon og innflytelse. Videre skal redegjørelsen gi:

  • 1 en kort beskrivelse av foretakets forretningsmodell,

  • 2 en beskrivelse av policy på de ulike områdene, herunder aktsomhetsvurderinger,

  • 3 resultater av policy,

  • 4 de mest sentrale risikoene knyttet til de ulike områdene, inklusive, der det er relevant og proporsjonalt, forretningsforbindelser, produkter eller tjenester som sannsynlig kan forårsake skade på disse områdene, og hvordan foretaket håndterer risikoene,

  • 5 ikke-finansielle kritiske suksessfaktorer som er relevante for virksomheten.

Selskaper som ikke har relevante prinsipper eller retningslinjer på et eller flere områder, skal gi en tydelig og begrunnet forklaring om hvorfor.

Opplysningene skal gis i selskapets årsrapport eller i egen rapport som legges ut på selskapets nettside og blir vist til i årsrapporten. Direktivet stiller kun krav til at revisor sjekker om rapport er avgitt. Nasjonale myndigheter beslutter om rapporteringen skal verifiseres av en uavhengig part.

3.2.2 Generelt om regelverksutvikling i EU

I EU omtales ofte arbeid relatert til næringslivets samfunnsansvar, etikk, åpenhet og bærekraft under paraplybegrepet «Environmental, Social and Governance (ESG) Reporting and Disclosure». «ESG» omfatter selskapers arbeid med åpenhet knyttet til:

  • Bærekraft og klima/miljø, herunder klimarisiko og hvordan virksomheten påvirkes av og påvirker klima og miljø.

  • Arbeidstakerrettigheter, likestilling og menneskerettigheter.

  • Selskapsstyring, herunder linjen til underleverandører.

EUs tiltak for bærekraft, sosiale forhold og selskapsstyring henger sammen med FNs arbeid med bærekraftmål, Parisavtalen og saker som det europeiske grønne skiftet. EU har tatt i bruk et bredt spekter av virkemidler for å nå blant annet målene i Parisavtalen, inkludert budsjettpolitikken. Dette gjelder også koronagjenoppbyggingspakken «Next Generation EU», der det heter at mer moderne eierstyring og selskapsrett skal sikre at miljø- og samfunnsinteresser i større grad blir hensyntatt i forretningsstrategier for økonomisk opphenting etter koronapandemien og i langsiktig selskapsutvikling.

3.2.3 Regelverksutvikling i EU-kommisjonen

3.2.3.1 Lovforslag om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse

EU-kommisjonen har selskapers samfunnsansvar høyt på den politiske dagsorden. Kommisjonen arbeider med et lovforslag om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse (sustainable corporate governance) som er ventet å bli lagt frem i andre kvartal 2021, trolig i form av endringer i selskapsrettsdirektivet (direktiv (EU) 2017/1132) og aksjonærrettighetsdirektivet (direktiv 2007/36/EF).

EU-kommisjonen sendte den 30. juli 2020 en foreløpig konsekvensanalyse om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse på høring. Høringen er et forstadium til en mer omfattende konsekvensanalyse og eventuelle etterfølgende regelverksforslag. Det ble også arrangert en offentlig høring om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse fra 26. oktober 2020 til 8. februar 2021. Problemstillingen er, ifølge EU-kommisjonen, at for mange bedrifter fokuserer mer på kortsiktig inntjening enn på langsiktig utvikling og bærekraft. Ifølge høringsnotatene viser studier at mange selskaper føler seg presset til denne typen kortsiktig planlegging og at dette har vært en trend i perioden fra 1992 til 2018. Dette presset slår uheldig ut på flere måter, men det mest sentrale er at bedriftene ikke i tilstrekkelig grad kartlegger og reduserer risikoen for at egne verdi- og produksjonskjeder kan medføre miljømessig, sosial eller menneskerettslig skade.

EU-kommisjonen vurderer hvordan selskaper kan pålegges å «do no harm» og hvordan selskapsstyrer kan integrere bredere interesser i sine beslutninger. Blant problemstillingene til vurdering er:

  • Hvordan kan selskaper kartlegge risiko for å sikre seg mot samfunnsskadelige virkninger av egen aktivitet, for eksempel på miljø og menneskerettigheter, herunder arbeidstakeres rettigheter og barnearbeid (forpliktelser til å utføre aktsomhetsvurderinger).

  • Hvordan kan selskapsstyrer ta hensyn til alle interesser som er relevante for selskapenes bærekraft på sikt, eller for dem som påvirkes av selskapets virksomhet (ansatte, miljø, andre interessenter). Dette ses som en del av styreansvaret.

EU-kommisjonen viser til at disse tiltakene henger nært sammen med revisjonen av direktiv 2014/95/EU om ikke-finansiell rapportering, jf. punkt 3.2.3.2.

3.2.3.2 Revisjon av direktivet om ikke-finansiell rapportering

Direktivet om ikke-finansiell rapportering (direktiv 2014/95/EU) pålegger visse store selskaper å informere i årsrapportene om kartlegging og risikohåndtering for miljø, sosiale forhold, menneskerettigheter, korrupsjon og mangfold i bedriftsstyrer, jf. punkt 3.2.1.2. En høring om dette direktivet ble avsluttet 11. juni 2020. Formålet med høringen var å få innspill til kommisjonens planer om å styrke åpenhet om selskapers og finansinstitusjoners sosiale og miljømessige påvirkning. Revisjonen ses i lys av krav som allerede stilles til investorene som skal finansiere europeiske bedrifter. Målet er å få en rød tråd av rapportering og åpenhet om «ESG» gjennom hele markedet. Kommisjonen ventes å legge fram forslag til revisjon av direktivet i andre kvartal 2021. Det er ventet at kommisjonen i forslaget vil gå lenger i å pålegge virksomheter et samfunnsansvar enn i dag. Revisjon av direktivet vil innebære endringer i kravene om rapportering av bærekrafts- og klimarelaterte forhold i norsk rett.

3.2.3.3 Oppdatert strategi for bærekraftig finans

EU-kommisjonen arbeider med en oppdatert europeisk strategi for bærekraftig finans. Den første strategien på dette feltet kom i mars 2018, og det er allerede vedtatt tilhørende regelverk som dekker finansmarkedets arbeid med «ESG». Hovedformålet med den første handlingsplanen var å skape insentiver for et mer bærekraftig finansmarked ved å øke oppmerksomheten rundt «ESG»-forhold. En høring om denne saken ble avsluttet 15. juli 2020. Den oppdaterte strategien ventes framlagt våren 2021. Den forventes å bygge videre på handlingsplanen fra 2018. Den oppdaterte strategien vil trolig legge større vekt på risikovurderinger knyttet til miljø og klima. Slike risikovurderinger er forventet å være tosidige, slik at de både vil omfatte hvordan en økonomisk aktivitet påvirker klima og miljø, og hvordan klimaendringer kan påvirke lønnsomheten i en økonomisk aktivitet. Dette skal bidra til å gjøre næringslivet mer opptatt av langsiktige vurderinger av lønnsomhet. Det er videre forventet at den oppdaterte strategien ytterligere vil legge vekt på økt grad av rapportering og åpenhet om «ESG», som et tillegg til revisjonen av direktivet om ikke-finansiell rapportering.

3.2.3.4 Avskogingsfrie verdikjeder

EU-kommisjonen vil også i andre kvartal av 2021 legge fram forslag til et europeisk regelverk for råvarer med avskogingsrisiko. Forslaget er ventet å til en viss grad følge opp EU-parlamentets forslag på tilsvarende område som ble vedtatt 22. oktober 2020, se punkt 3.2.4.1. Dersom EU-parlamentets forslag følges opp av EU-kommisjonen vil forslaget innebære obligatoriske aktsomhetsvurderinger for selskaper og finanssektoren for å minimere eller eliminere at råvarer med avskogingsrisiko plasseres på det europeiske markedet, og brudd på regelverket vil i så fall føre til sanksjoner. EU-kommisjonen har gjennomført to høringsrunder som har fått over 1,2 millioner svar, og utarbeider nå forslag til nytt regelverk. Det pågår en konsekvensvurdering for å vurdere kost-nytteeffekten av ulike tiltak for å redusere avskoging, som i tillegg bidrar til store klimagassutslipp, gir tap av biologisk mangfold og er en trussel for urfolk. I tillegg kommer ulovlig hogst, som gjerne også er forbundet med korrupsjon.

3.2.3.5 EUs grønne klassifiseringssystem (taksonomi)

For å bidra til en felles forståelse av hvilke investeringer som er bærekraftig, utvikler EU et klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter, en såkalt taksonomi. Det er utarbeidet i tråd med EUs langsiktige klima- og miljømål og skal gjøre det lettere for investorer å sammenligne investeringsmuligheter, gi selskap insentiv til å gjøre forretningsmodellene sine mer bærekraftige og identifisere bærekraftige investeringer. Forordningen om klassifiseringssystemet for bærekraftig økonomisk aktivitet ble vedtatt i EU i juni 2020. Forordningen er EØS-relevant og Finanstilsynet har foreslått å gjennomføre forordningen i en ny lov om opplysninger om bærekraft. Kravene i forordningen retter seg mot finansmarkedsaktører og mot selskaper som er underlagt krav om å rapportere ikke-finansiell informasjon etter regnskapsdirektivet. Det innebærer blant annet krav om at selskap skal rapportere på hvor stor andel av deres økonomiske aktivitet som er bærekraftig etter kriteriene i taksonomien. Kommisjonen vil i løpet av første halvår 2021 fastsette delegerte rettsakter som definerer kriterier for hva som bidrar til å nå to av totalt seks miljømål (redusere og forebygge klimagassutslipp og klimatilpasning), som vil gjelde fra 31. desember 2021, samt en delegert rettsakt med nærmere krav til rapportering etter taksonomien. Kommisjonen skal innen utgangen av 2021 fastsette kriterier for de øvrige fire miljømålene i taksonomien (bærekraftig bruk av vann og marine ressurser, omstilling til en sirkulær økonomi, forebygging av forurensing og naturmangfold) som vil gjelde fra 31. desember 2022.

3.2.4 Regelverksutvikling i EU-parlamentet

3.2.4.1 Rapport om avskogingsfrie verdikjeder

EU-parlamentet er også opptatt av virksomheters samfunnsansvar, etikk, åpenhet og bærekraft, og har derfor pågående prosesser med egne resolusjonsutkast. EU-parlamentet har ikke myndighet til å foreslå regelverk, men har likevel en viktig rolle som lovgiver etter at EU-kommisjonen har lagt fram regelverksforslag. Resolusjonsutkastene er ment for å søke å påvirke EU-kommisjonen som har myndighet til å fremme regelverk.

22. oktober 2020 vedtok EU-parlamentet en rapport om europeisk aktsomhetslov for råvarer som leder til avskoging og brudd på urfolks rettigheter. EU-parlamentet anbefaler obligatoriske aktsomhetsvurderinger for selskaper som plasserer råvarer med avskogingsrisiko på det europeiske markedet. Det foreslås også at forpliktelsene skal dekke forhold som ikke bare leder til avskoging, men som også ødelegger andre kritiske naturtyper. I rapporten er det understreket at omtrent 80 % av avskoging i verden er knyttet til utvidelse av landbruksland. EU-landenes etterspørsel etter produkter som palmeolje, kjøtt, lær, soya, kakao, mais, tømmer, gummi mv. er en stor driver for avskoging, skogsødeleggelser, ødeleggelser av økosystem og tilknyttet menneskerettighetsbrudd. Parlamentet mener at Europa har et ansvar for å beskytte verdens skoger, også fordi de beskytter menneskers livsgrunnlag og det biologiske mangfoldet. I rapporten etterspørres det en effektiv implementering av aktsomhetsvurderinger for små og mellomstore bedrifter for å redusere deres økonomiske og administrative belastning.

3.2.4.2 Rapport om eierstyring og selskapsledelse

EU-parlamentets plenum vedtok 17. desember 2020 en rapport om eierstyring og selskapsledelse (Sustainable Corporate Governance). Rapporten er ment som innspill til EU-kommisjonen, og er utformet som oppfordringer til kommisjonen om å ta bestemte elementer inn i det pågående arbeidet med lovforslag knyttet til bærekraftig eierstyring og selskapsledelse, se omtale i punkt 3.2.3.1.

I rapporten ber EU-parlamentet om at EU-kommisjonen blant annet utvider virkeområdet for regelverket om ikke-finansiell rapportering slik at det kan omfatte langt flere selskaper enn i dag. Parlamentet ber også EU-kommisjonen foreslå regler om kollektivt ansvar for styremedlemmer for å utforme, informere om og etterprøve bærekraftstrategier.

3.2.4.3 Rapport om selskapsgjennomgang og selskapsansvar

I september 2020 begynte EU-parlamentet diskusjoner om en rapport om selskapsgjennomgang og selskapsansvar (Corporate due dilligence and corporate accountability). Rapporten ble endelig vedtatt i Parlamentets plenum 10. mars 2021. Som rapporten om eierstyring og selskapsledelse, er også rapporten om selskapsgjennomgang og selskapsansvar ment som innspill til kommisjonen. I rapporten ber EU-parlamentet om at EU-kommisjonen blant annet legger frem forslag til regler som pålegger selskaper å kartlegge, forebygge og forhindre mulige skadevirkninger som berører menneskerettigheter og miljø langs egne verdikjeder. Parlamentet ber også om at EU-kommisjonen sikrer at selskaper holdes ansvarlig for skade de forvolder mot menneskerettigheter og miljø. Parlamentet har også utformet et regelverksforslag som er vedlagt rapporten. Parlamentet oppfordrer EU-kommisjonen til å følge regelverksforslaget ved utformingen av det nye regelverket.

3.3 Regulering og regelverksutvikling i enkelte land

3.3.1 Relevant regulering

3.3.1.1 Frankrike

Den franske aktsomhetsloven fra 2017 pålegger selskaper av en viss størrelse å utarbeide, gjennomføre og offentliggjøre en aktsomhetsplan. Loven gjelder for selskaper som har hovedkvarter i Frankrike, og som oppfyller følgende vilkår på slutten av to sammenhengende regnskapsår: i) selskaper med minst 5000 ansatte i Frankrike, i selskapet og i datterselskaper og, ii) selskaper med minst 10 000 ansatte på global basis, i selskapet og i datterselskaper. Det anslås at loven omfatter mellom 150 og 200 selskaper som står for omtrent 50 prosent av fransk eksport.

Aktsomhetsloven baserer seg på UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Den tar utgangspunkt i en aktsomhetsplan og skal forebygge alvorlig skade på mennesker og miljø. Aktsomhetsplanen bygger på en plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger. Selskapenes aktsomhetsplan skal redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å kartlegge og forhindre alvorlige brudd på menneskerettighetene, samt personlig helse, sikkerhet og miljøskade. Aktsomhetsplanen skal inneholde følgende:

  • en risikokartlegging som identifiserer, analyserer og rangerer risiko,

  • prosedyrer for regelmessig analyse av risiko knyttet til datterselskaper, leverandører og underleverandører i tråd med kartleggingen,

  • passende tiltak for å avbøte risiko og forebygge alvorlige krenkelser eller skade,

  • en mekanisme for varsling og for å samle rapportering av faktisk eller potensiell risiko. Denne skal utvikles i samarbeid med representative fagforeninger i selskapet,

  • et system for å følge opp iverksatte tiltak og evaluere virkningen av tiltakene.

Aktsomhetsplanen og tiltakene i den skal dekke morselskapet, selskaper det kontrollerer direkte eller indirekte (datterselskaper), leverandører eller underleverandører som selskapet har et etablert og vedvarende kommersielt forhold til, så fremt aktiviteten er tilknyttet dette forholdet. Aktsomhetsplanen og rapporten om gjennomføringen av den skal offentliggjøres og inkluderes i selskapets årsrapport. Selskapene skal rapportere regelmessig om gjennomføring av planen.

Etter begjæring fra enhver med en rettslig interesse kan retten gi pålegg om at selskapet skal oppfylle kravene om å utarbeide, gjennomføre eller offentliggjøre en effektiv aktsomhetsplan med en frist på tre måneder. Manglende oppfyllelse vil kunne lede til dagbøter. Personer som ikke oppfyller kravene definert i loven, kan også pådra seg ansvar for å gjenopprette skaden som skyldes manglende oppfyllelse. Også et slikt krav må bringes inn for retten.

3.3.1.2 Storbritannia

UK Modern Slavery Act, som ble vedtatt av det britiske parlamentet i 2015, regulerer i hovedsak straffbare forhold knyttet til moderne slaveri i Storbritannia. Loven skal øke beskyttelsen av ofre, og en anti-slaveri-kommisær skal koordinere arbeidet mot moderne slaveri og identifisere mulige ofre. Seksjon 54 i loven, Transparency in Supply Chains Etc., stiller krav til rapportering om arbeidet mot moderne slaveri i virksomheter og leverandørkjeden. Lovens pliktsubjekter er selskaper med hovedkontor eller registrering i eller utenfor Storbritannia som opererer i Storbritannia, tilbyr varer og tjenester, og har en årlig omsetning på over GBP 36 millioner. Det anslås at dette omfatter omtrent 17 000 selskaper.

Virksomhetene skal utarbeide og offentliggjøre en Modern Slavery Statement (erklæring) hvor de redegjør for hva de har gjort for å sikre at moderne slaveri og menneskehandel ikke forekommer i egen virksomhet og i leverandørkjeden. Erklæringen skal utarbeides på årlig basis. Loven gir eksempler på informasjon som erklæringen kan inneholde:

  • virksomhetens struktur, virksomhet og leverandørkjeder,

  • planer/politikk knyttet til slaveri og menneskehandel,

  • aktsomhetsprosesser med hensyn til slaveri og menneskehandel i virksomheten og leverandørkjeder,

  • de deler av virksomheten og leverandørkjeden(e) der det er risiko for slaveri og menneskehandel, og stegene man har tatt for å analysere og håndtere risikoen,

  • effektivitet i arbeidet for å forhindre slaveri og menneskehandel – målt etter de indikatorer virksomheten vurderer som relevante,

  • opplæring om slaveri og menneskehandel som er tilgjengelig for de ansatte.

Erklæringen skal offentliggjøres på selskapets nettside eller utgis på forespørsel innen 30 dager. Selskaper som ikke har utarbeidet en erklæring og/eller ikke har publisert erklæringen godt synlig på nettsiden til selskapet, kan få pålegg om å utarbeide og publisere en erklæring. Dersom selskapet etter dette ikke gir en erklæring, kan selskapet bli bøtelagt. Det foreligger foreløpig ikke rettspraksis knyttet til bestemmelsen. Det er mulig for selskapene å rapportere at de ikke har tatt noen grep for å bekjempe moderne slaveri og likevel oppfylle lovkravet. Britiske myndigheter mener at omdømme og påtrykk fra investorer, forbrukere og samfunnet for øvrig vil påvirke virksomheter til å treffe tiltak.

For øvrig behandler det britiske parlamentet nå et lovforslag om å forby import av råvarer som stammer fra ulovlig konverterte land- og skogarealer. Lovforslaget blir en del av den britiske miljøloven. Lovens pliktsubjekter vil være store selskaper, anslagsvis med over 500 ansatte.

3.3.1.3 Australia

Australia vedtok i november 2019 en lov om rapportering om moderne slaveri. Store virksomheter og andre enheter (selskaper som opererer i Australia, fond mv.) skal rapportere årlig om risikoen for moderne slaveri i egen drift og i leverandørkjeder, og om tiltak for å håndtere risikoene. Loven er i stor grad inspirert av seksjon 54 i Storbritannias lov om moderne slaveri, men rapporteringskravet i Australia går lenger ved å stille krav til hva rapporteringen skal inneholde, og krever også rapportering fra offentlig sektor.

I den årlige rapporten skal det redegjøres for:

  • virksomhetens struktur, operasjoner og leverandørkjeder,

  • risiko for moderne slaveri, og virksomhetens tiltak som adresserer og håndterer risiko for moderne slaveri i egen virksomhet og i leverandørkjeden, herunder de aktsomhetsvurderinger virksomheten har gjennomført,

  • hvor effektive disse tiltakene og handlingene er,

  • prosessene for konsultasjoner med underliggende virksomheter og

  • all annen informasjon rapporterende virksomhet anser relevant.

Offentlig sektor skal, ifølge veiledningen til loven, fokusere på risiko for moderne slaveri i offentlige anskaffelser og i statens virksomhet, herunder i investeringer.

Rapportene lagres i et offentlig register som skal være tilgjengelig på internett. I arbeidet med lovforslaget vurderte man det slik at markedsbaserte løsninger i form av et ønske om godt omdømme kan motivere virksomhetene, og man gikk derfor ikke inn for en ombudsordning eller sanksjonsmekanisme.

3.3.1.4 USA

Californias lov om åpenhet i leverandørkjeden trådte i kraft 1. januar 2012, og tjente senere som inspirasjon til rapporteringskravet i Storbritannias Modern Slavery Act fra 2015. Loven gjelder for detaljister og produsenter som opererer i California med en årlig omsetning på over USD 100 millioner. Ca. 3200 selskaper er berørt av loven.

Loven stiller krav til engangsrapportering fra store detaljister og produsenter om arbeidet for å utrydde slaveri og menneskehandel i leverandørkjeden. Loven angir minimumskrav for engangsrapportering om arbeidet for å utrydde slaveri og menneskehandel i leverandørkjeden. Pliktsubjektene skal redegjøre for:

  • om selskapet jobber for å verifisere produktets leverandørkjede for å evaluere risiko for menneskehandel og slaveri, og om det er brukt en tredjepartsverifisering,

  • vurdering av leverandørene og hvordan de oppfyller og etterlever kravene, herunder om rapportering om inspeksjonen var gjennomført av en uavhengig part,

  • informasjon om hvilke sertifiseringskrav som stilles til direkteleverandørene,

  • oppfølging av interne standarder og prosedyrer for egne ansatte og kontraktsparter som ikke møter selskapets standarder om menneskehandel og slaveri,

  • om selskapet tilbyr opplæring og kompetanseutvikling av ansatte og ledelse som har direkte ansvar for leverandørkjeden.

Pliktsubjektene kan rapportere at de ikke gjør noen av overnevnte aktiviteter uten at det er i strid med loven. Årsrapporten offentliggjøres på nettsidene. Dersom selskapene ikke rapporterer tilstrekkelig, kan statsadvokaten gi ordre om å blant annet levere ytterligere dokumentasjon. Det er ingen bøter for selskaper som ikke etterlever loven.

3.3.2 Regelverksutvikling

3.3.2.1 Nederland

Det nederlandske parlamentet vedtok i mai 2019 en aktsomhetslov med hensyn til barnearbeid. Formålet med loven er å unngå at varer og tjenester produsert ved bruk av barnearbeid blir solgt til forbrukere i Nederland. Loven gjelder virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Nederland. Det vil si ikke bare de som er registrert i Nederland, men også utenlandske virksomheter som selger produkter til nederlandske forbrukere via internett.

Virksomhetene skal offentliggjøre en erklæring om at de har utført aktsomhetsvurderinger for å unngå at barnearbeid blir brukt i produksjon av varer og tjenester. Dette er et implisitt krav om å utføre aktsomhetsvurderinger med hensyn til barnearbeid i leverandørkjeden. Selskapene skal vurdere om det er sannsynlig at varer og tjenester er produsert ved bruk av barnearbeid. Dersom det er mistanke om bruk av barnearbeid, skal selskapene utarbeide en handlingsplan i tråd med internasjonale retningslinjer. Det kreves ikke at selskapene garanterer at barnearbeid ikke finner sted i leverandørkjedene. Dersom selskapet ikke etterkommer pålegget om å offentliggjøre erklæring, kan selskapet bøtelegges. Det samme gjelder dersom selskapet ikke utarbeider en handlingsplan, eller ikke følger denne, ved mistanke om bruk av barnearbeid. Enkelte personer kan klage til myndighetene dersom de har bevis på at selskapets produkter eller tjenester er produsert ved bruk av barnearbeid.

Den nederlandske regjeringen fremmet i 2020 forslag om tiltak for å stimulere virksomheters aktsomhetsvurderinger. Nøkkelen til dette er at det innføres generelle aktsomhetsvurderinger, fortrinnsvis på EU-nivå. Den nederlandske regjeringen har tidligere uttalt at dersom generelle aktsomhetsvurderinger innføres på EU-nivå, vil dette komme isteden for den vedtatte loven om barnearbeid. Dersom man på EU-nivå ikke kommer med et effektivt og gjennomførbart forslag, vil Nederland vurdere å innføre bindende tiltak på nasjonalt nivå.

3.3.2.2 Sveits

I slutten av november 2020 avholdt Sveits en folkeavstemning vedrørende om det skal innføres en plikt for sveitsiske virksomheter til å utføre aktsomhetsvurderinger om påvirkning på menneskerettigheter og miljø, med mulighet for sanksjoner. Resultatet av folkeavstemningen ble at forslaget ikke ble vedtatt. Det alternative forslaget som ble stilt av parlamentet i avstemningen trer dermed i kraft, forutsatt at det ikke blir initiert et såkalt referendum som fører til en ny folkeavstemning vedrørende forslaget. Det alternative forslaget avgrenses til større virksomheter med over 500 ansatte, virksomheter som kobles til konfliktmineraler og virksomheter med risiko for barnearbeid i sin leverandørkjede.

3.3.2.3 Tyskland

Tyskland kom i mars 2021 med et nytt lovforslag for å forbedre den internasjonale menneskerettighetssituasjonen. Lovforslaget er blant annet en konsekvens av en undersøkelse fra 2020 gjennomført av det tyske utenriksdepartementet om hvordan virksomheter ivaretar menneskerettigheter i leverandørkjeder. Undersøkelsen omfattet virksomheter med mer enn 500 ansatte, og viser at kun mellom 13 og 17 prosent av virksomhetene oppfyller anbefalingene om aktsomhetsvurderinger i tilstrekkelig grad. Lovforslaget er en del av oppfølgingen av den nasjonale handlingsplanen for økonomi og menneskerettigheter fra 2016. Handlingsplanen er basert på anbefalingene i UNGP. I lovforslaget vises det til at en frivillig selvregulering ikke er tilstrekkelig og at lovregulering trengs.

Lovforslaget foreslås å tre i kraft i januar 2023, og vil i første omgang gjelde for virksomheter som er sysselsatt eller har sitt hovedsete i Tyskland og som har minst 3000 ansatte, uavhengig av virksomhetens bransjetilknytning. Fra 2024 vil virksomheter med minst 1000 ansatte også omfattes av rapporteringsplikten i loven. Det stilles krav til virksomheters aktsomhetsvurderinger i leverandørkjeder knyttet til internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Plikten tar utgangspunkt i anbefalingene om aktsomhetsvurderinger som følger av UNGP. Risikovurderinger omfatter også noen miljøaspekter og korrupsjon, forutsatt at menneskerettigheter er direkte berørt. Loven inneholder også regler knyttet til tilsyn, håndheving og sanksjoner.

3.3.2.4 Finland

Finland har blant annet i forbindelse med EU-kommisjonens høring om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse (sustainable corporate governance), se punkt 3.2.3.1, uttrykt at de er positive til en obligatorisk aktsomhetsvurdering om menneskerettigheter og miljø på EU-nivå.

Finland arbeider samtidig med å utrede muligheten til å pålegge virksomheter i Finland å utføre aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter og miljø. I 2019 bestilte det finske Arbeids- og næringsdepartementet en juridisk utredning av Ernest & Young om hvordan ansvarlig næringsliv knyttet til menneskerettigheter og miljø kan reguleres. Utredningen ble offentliggjort 2. september 2020, og skisserer muligheten for å innføre lovpålagte aktsomhetsvurderinger innenfor det finske regelverket, inkludert mulig virkeområde, tilsyn og sanksjoner. Utredningen ble sendt på alminnelig høring, der 48 høringsinstanser avga høringssvar. Departementet har i den videre oppfølgingen oppnevnt en arbeidsgruppe som frem til februar 2022 skal arbeide med utformingen av en lovpålagt aktsomhetsvurdering.

Til dokumentets forside