Prop. 36 S (2023–2024)

Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle

Til innholdsfortegnelse

2 Helhetlig og samordnet innsats

2.1 Innledning

I arbeidet med å forebygge og bekjempe vold og overgrep må innsatsen være helhetlig og samordnet. Det innebærer blant annet at det i arbeidet mot vold og overgrep bør tas høyde for politikkområder som helse, sosialpolitikk, integrering, likestilling, familie- og oppvekst, kriminalpolitikk og digitalisering.

Opptrappingsplanen skal legge til rette for å forebygge vold og overgrep, beskytte og hjelpe voldsutsatte, og ansvarliggjøre, straffeforfølge og tilby behandling til voldsutøvere, uavhengig av hvor de bor i landet.

Regjeringen har tatt utgangspunkt i Istanbulkonvensjonens prinsipper for en helhetlig og samordnet innsats. Det innebærer å organisere arbeidet på en helhetlig måte gjennom å samordne innsatsen på tvers av sektorer og etater, og gjennom et systematisk samarbeid med frivilligheten. Voldsutsattes rettigheter og behov skal være i sentrum. Innsatsen skal være kunnskapsbasert og datainnsamling og forskning utgjør et vesentlig element i den helhetlige tilnærmingen. Det er viktig at innsatsen evalueres og overvåkes og at det avsettes tilstrekkelige ressurser til gjennomføringen av strategier og tiltak.

Dette kapittelet inneholder en beskrivelse av dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak knyttet til samordning og overvåking av innsatsen mot vold og overgrep, herunder samordning på statlig, regionalt og kommunalt nivå, og involvering av frivilligheten i arbeidet. Internasjonalt samarbeid berøres også. Kapittelet omhandler videre innsats knyttet til forskning og datainnsamling og til behovet for en helhetlig kriseberedskap når det gjelder arbeidet mot vold og overgrep.

2.1.1 Særlig om utfordringer

Riksrevisjonen, partnerdrapsutvalget, barnevoldsutvalget og overvåkningskomiteen GREVIO uttrykker alle bekymring for den helhetlige organiseringen og samordningen av arbeidet mot vold og overgrep.1

Det er etablert et omfattende samarbeid på systemnivå mellom departementene og mellom direktoratene i arbeidet mot vold og overgrep. Likevel er ikke styringssignalene og styringsdialogen mellom nivåene godt nok samkjørte. De økonomiske virkemidlene på feltet er heller ikke godt nok samordnet, og det har i for liten grad vært jobbet med felles innsatser og tiltak. Mangelfull samordning og samarbeid på statlig nivå gir utfordringer også på kommunalt nivå. Det er fortsatt behov for å vurdere tiltak som ser nærmere på ulike arenaer og modeller for samarbeid som bidrar til å sette brukerens behov i sentrum.

Usikkerhet rundt bruken av reglene for taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett kan i mange tilfeller også virke hemmende på samarbeidet mellom aktørene i tjenesteapparatet. Usikkerheten kan også være til hinder for bistanden til den utsatte. Ofte praktiseres taushetsplikten strengere enn det loven krever.

Effektiv forebygging og bekjempelse av vold og overgrep krever systematiske og sammenlignbare data, og informasjon om forekomst. I dag dekker ikke tilgjengelige datakilder behovet for oppdatert, harmonisert og kjønnsdelt statistikk. Dette er tema som løftes både av overvåkningskomitéen GREVIO og av Riksrevisjonen.

Det er videre behov for ytterligere forskning for bedre å kunne forstå utviklingen på feltet og målrette innsatsen.

Erfaringer med koronapandemien viste at beredskapen for å ivareta sårbare grupper i en krisesituasjon kan bli bedre. Det er viktig at myndighetene også inkluderer arbeidet mot vold og overgrep i den helhetlige vurderingen av behov for tiltak og prioriteringer i en framtidig krisesituasjon.

Når det gjelder utfordringer knyttet til helhetlig og samordnet innsats mot vold og overgrep i samiske samfunn, omhandles dette særskilt i kapittel 6.

2.2 Samordning og overvåkning

2.2.1 Samordning på departementsnivå

Innsatsen mot vold og overgrep involverer en rekke departementer. Justis- og beredskapsdepartementet har en koordinerende rolle i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Barne- og familiedepartementet har ansvaret for å samordne innsatsen mot vold og overgrep mot barn og unge generelt, mens Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for å samordne innsatsen mot internettrelaterte overgrep mot barn. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å koordinere innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, inkludert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Nasjonale handlingsplaner og strategier har siden 2000 vært sentrale virkemidler for å styrke og samordne innsatsen på tvers av sektorer. Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022 viser at slike planer har bidratt til styrking av innsatsen på flere områder, men viser også at det er vedvarende svakheter i samhandlingen på både lokalt og nasjonalt nivå. Riksrevisjonen påpeker videre at flere av tiltakene i de nasjonale planene til dels er overlappende. Etter Riksrevisjonens vurdering framstår myndighetenes innsats mot vold og overgrep som uoversiktlig.2

Gjennom denne opptrappingsplanen har regjeringen tatt grep for å inkludere og sammenstille arbeidet mot vold og overgrep mot barn, internettrelaterte overgrep, vold i nære relasjoner, og negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, i samme plan. Koordineringsansvaret for de ulike voldsformene vil imidlertid fortsatt være underlagt ulike departementer, jf. også kapittel 7.

Sammensatte utfordringer og et omfattende hjelpebehov blant personer utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold fordrer fortsatt særskilt innsats. For å opprettholde trykket i innsatsen videreføres Handlingsplan «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» (2021–2024). Det vil foreligge ny kunnskap i 2024 og for å styrke innsatsen ytterligere vil regjeringen legge fram en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for perioden 2025–2028, med spissede og målrettede tiltak.

De eksisterende interdepartementale arbeidsgruppene på feltene vold i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn, og negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, samordner arbeidet med å utvikle og gjennomføre politikk på feltet.

Det vises også til at Barne- og familiedepartementet koordinerer «Kjernegruppe for utsatte barn og unge». Dette er en intern samarbeidsstruktur, bestående av syv departementer, med formål å bidra til god samordning i utvikling og forvaltning av politikk og tjenester rundt barn og unge, både i utrednings-, beslutnings- og iverksettingsfasen. De aktuelle underliggende etatene har likeledes etablert en struktur for samarbeid som støtter opp om departementenes arbeid for utsatte barn og unge gjennom kjernegruppen.

Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom departementene for å bidra til en helhetlig og samordnet innsats mot vold og overgrep. Allerede etablerte samarbeidsfora skal utvikles videre. Når det gjelder internettrelaterte overgrep mot barn er det behov for å styrke samarbeidet både på direktorats- og departementsnivå.

2.2.2 Overvåkning av Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen

For å sikre at innsatsen gir de ønskede resultatene er det vesentlig å sikre en uavhengig overvåkning av arbeidet, slik Istanbulkonvensjonen pålegger statspartene. Regjeringen vil utnevne et uavhengig nasjonalt organ for overvåking av Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen, jf. også tiltak 39 i Handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold».

2.2.3 Samordning på direktoratsnivå

For å sikre en god sammenheng i arbeidet mot vold og overgrep er det behov for å styrke samordningen og samarbeidet mellom involverte direktorater. Direktoratene vil få ansvar for å følge opp flere av tiltakene i opptrappingsplanen.

I tildelingsbrevene fra departementene for 2022 ble flere direktorater gitt i oppdrag å foreslå en struktur for samarbeid mellom direktoratene og slik sørge for god koordinering, erfaringsutveksling og samvirke i arbeidet mot vold i nære relasjoner. På bakgrunn av dette arbeidet er det besluttet å opprette en fast direktoratsgruppe for arbeidet mot vold i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil ha hovedansvaret for å lede direktoratssamarbeidet, og vil sammen med Sekretariatet for konfliktrådene koordinere arbeidet i direktoratsgruppen.

Det er etablert et nasjonalt nettverk for kunnskapsutvikling og kompetanseheving om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Nettverket ledes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og flere andre direktorater inngår i samarbeidet. Nettverket legger også til rette for informasjonsutveksling og samordning på dette området mellom nasjonale og regionale aktører, inkludert NKVTS og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).

Medietilsynet har ansvar for å koordinere innsatsen på området trygg digital oppvekst på direktoratsnivå, og leder en gruppe der relevante direktorater og tilsyn som jobber innenfor aktuelle fagområder deltar. Gruppen skal utarbeide en handlingsplan, samt gi innspill til departementenes arbeid med en stortingsmelding om trygg digital oppvekst.

Regjeringen vil etablere en struktur på direktoratsnivå for bedre tverrsektorielt samarbeid og samordning av innsatsen mot vold og overgrep.

2.2.4 Statsforvalternes ansvar og rolle

Statsforvalteren er statens representant i fylket og har en rekke lovpålagte tilsynsoppgaver på velferdsområdet. Statsforvalterne fører blant annet tilsyn med at kommunene oppfyller pliktene pålagt etter krisesenterlova.

Som en del av aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven skal statsforvalterne rapportere årlig om likestillingsarbeidet, herunder innsatsen mot kjønnsbasert vold. Statsforvalterne skal også være en pådriver for at kommunene arbeider aktivt for å fremme likestilling, og gjøre aktivitets- og redegjørelsespliktene kjent.

Statsforvalterne skal være en pådriver for tverrsektorielt og tverrfaglig samarbeid for utsatte barn, unge og deres familier i kommunene (jf. punkt 3.2.1) og får felles føringer og oppdrag fra flere departementer om dette. Disse føringene og oppdragene er forankret i Kjernegruppen for utsatte barn og unge, se punkt 2.2.1.

I tildelingsbrevet til statsforvalterne gir Barne- og familiedepartementet føringer om at statsforvalterne skal bidra til at kommunene ivaretar sitt ansvar for å avdekke og forebygge vold og overgrep. Statsforvalterne skal også bidra til å gjøre voldsforebyggende verktøy som Snakkemedbarn.no og «Jeg vet» kjent i kommunene, jf. punkt 3.2.5. Statsforvalterne skal føre tilsyn med at kommunene etterlever plikten til å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker, samt at kommunene utarbeider og vedtar en plan for dette arbeidet, jf. barnevernsloven § 15-1.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt statsforvalterne oppdrag om å veilede kommunene i hvordan de kan etablere rutiner for å sikre en helhetlig oppfølging av personer som har vært utsatt for vold og overgrep. Arbeidet gjøres i samarbeid med RVTS og bruker- og pårørendeorganisasjoner, og ble igangsatt i 2022.

Regjeringen vil tydeliggjøre statsforvalternes rolle i arbeidet mot vold og overgrep gjennom felles og samordnede oppdrag på området.

2.2.5 Avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Samfunnet vårt er avhengig av at vi bryr oss om og tar vare på hverandre. Derfor har alle innbyggere i det norske samfunnet en avvergeplikt. Dette innebærer en plikt til å søke å avverge enkelte alvorlige straffbare handlinger, eller følgene av dem. Avvergeplikten og hvilke handlinger den omfatter, følger av straffeloven § 196.3 Plikten er personlig og gjelder alle borgere; både privatpersoner og offentlig ansatte, uavhengig av hvilken rolle man opptrer i når situasjonen oppstår. At plikten er personlig innebærer at en tjenesteperson plikter å søke å avverge et forestående lovbrudd, selv om vedkommendes overordnede eller kolleger skulle mene at det ikke er grunnlag for å varsle.

Avvergeplikten ivaretas ved å melde fra til barnevernstjenesten, politiet eller andre aktuelle etater eller tjenester, eller på annen måte søke å forhindre handlingen eller dens følger. Grunnvilkåret for at det skal foreligge en avvergeplikt er at man holder det som «sikkert eller mest sannsynlig» at lovbruddet, er eller vil bli, begått. Eksempler på lovbrudd som man har plikt til å søke og avverge er grov kroppsskade, drap, voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og mishandling i nære relasjoner. Avvergeplikten går foran alle former for taushetsplikt.

I en del tilfeller vil taushetsplikten ikke være til hinder for å varsle politiet eller andre organer, selv om det ikke foreligger avvergeplikt. Dette følger blant annet av helsepersonellloven § 23 første ledd nr. 4 og forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6. Det er viktig at særlig helsepersonell og offentlig ansatte er klar over denne muligheten dersom de er i tvil om det foreligger en avvergeplikt. På den andre siden må man også være klar over at handlingsrommet er noe ulikt når det ikke foreligger avvergeplikt. Helsepersonell har generelt en noe snevrere opplysningsrett enn det som følger av forvaltningsloven, og helsepersonelloven § 23 nr. 4 gir for eksempel ikke adgang til å melde fra om alle typer begåtte lovbrudd.

Ansatte som møter voldsutsatte må ofte vurdere regler både om forbud mot å dele opplysninger (taushetsplikt), adgang til å dele opplysninger (opplysningsrett) og plikt til å dele opplysninger (opplysningsplikt). Reglene er viktige og i mange sammenhenger grunnleggende for utøving av offentlige tjenester og andre sentrale tjenester, men de kan også framstå kompliserte.

Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022 viser at samhandlingen mellom politiet og kommunale hjelpetjenester som barnevern har et forbedringspotensial når det gjelder deling av informasjon.4 Usikkerhet rundt bruken av reglene for taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt kan i mange tilfeller også virke hemmende på samarbeidet mellom aktørene i tjenesteapparatet. Det kan være særlig vanskelig når organer som er underlagt ulike regler, skal samarbeide om å løse oppgaver.

Når politiet og hjelpeapparatet unnlater å dele informasjon kan det være vanskelig å få et helhetlig bilde av situasjonen. Det kan videre føre til at alvorlig vold ikke avdekkes og at volden fortsetter.

For at barnevernstjenesten skal kunne gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse er tjenesten avhengig av at noen som er bekymret for et barn, melder fra eller tar kontakt. Alle offentlige tjenester, helsepersonell, ansatte som omfattes av privatskolelova, og enkelte andre grupper, har meldeplikt (opplysningsplikt) til barnevernstjenesten etter barnevernsloven § 13-2. Meldeplikten omfatter blant annet tilfeller der det er grunn til å tro at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn viser alvorlige atferdsvansker. Plikten innebærer, som avvergeplikten etter straffeloven § 196, et personlig ansvar for å melde fra, og den går foran taushetsplikten.

Det er svært alvorlig dersom barnevernstjenesten ikke mottar meldinger om alvorlige bekymringer for barn. Derfor er det avgjørende at de som er omfattet av meldeplikten, setter seg godt inn i den. I det nylig reviderte saksbehandlingsrundskrivet for barnevernstjenesten, er det gitt en oppdatert omtale av meldeplikten til barnevernstjenesten. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå ulike veiledere og retningslinjer for å vurdere hvordan meldeplikten er omtalt, og ved behov foreslå endringer.

I februar 2023 utga Justis- og beredskapsdepartementet en ny veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen.5 Veilederen omhandler også avvergeplikten. Den er skrevet og disponert slik at det skal være mulig å skaffe seg en rask oversikt over regelverket, og samtidig finne svar på vanskelige spørsmål. Veilederen tar for seg reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt innenfor de fleste forvaltningsområdene, men er likevel utformet relativt kortfattet. Dette er nødvendig for at den skal kunne brukes i en hektisk hverdag, og av alle som jobber i forvaltningen.

Boks 2.1 Lovomtale i rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger og rammeplaner for lærerutdanninger

Det følger av forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene § 2 andre ledd nr. 5 at etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal en kandidat ha følgende læringsutbytte: «Kandidaten har kunnskap om og forholder seg til helse- og sosialpolitikk og kan anvende oppdatert kunnskap om helse- og velferdssystemet, lover, regelverk og veiledere i sin tjenesteutøvelse.»

Tilsvarende formuleringer finnes i rammeplaner for lærerutdanningene. For eksempel i forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 1–7 § 2 andre ledd: «Kandidaten har inngående kunnskap om gjeldende lov- og planverk for grunnopplæringen […]»

Regjeringen vil sørge for at kunnskap om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt (meldeplikt) inngår i kompetansetiltak for relevante sektorer og tjenester. Den nye veilederen skal distribueres og gjøres kjent til alle deler av tjenesteapparatet. Dette tiltaket vil følge opp deler av Stortingets anmodningsvedtak 136 (2022–2023), 22. desember 2022 (jf. dokument 8:2018 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2029)).

Boks 2.2 MANREPORT – avvergeplikt i møte med partnervold

MANREPORT-IPV er et tverrfaglig forskningsprosjekt om profesjonsutøveres avvergeplikt i møte med partnervold. Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo Universitetssykehus, Politihøgskolen, Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda. Høgskolen i Volda sier blant annet dette om prosjektet på sin hjemmeside:

Formålet med studien er å bidra med forskningsbasert kunnskap om avvergeplikt i møte med partnervold, gjennom:

  • Systematisk tekstanalyse av juridiske dokumenter for å klargjøre gjeldende rett.

  • Intervjuer med brukere og profesjonsutøvere om deres erfaringer, holdninger og kunnskap.

  • Spørreundersøkelser til brukere og profesjonsutøvere om forståelse av, og erfaringer med, avvergeplikt i møte med partnervold.

Studien vil vise omfanget av henvisninger til avvergeplikten i juridiske kilder, fastlegge gjeldende rett, og terskelen for å utløse avvergeplikt. Videre vil forskerne analysere data fra leger, sykepleiere, krisesenteransatte, barnevernsansatte, psykologer og politi, og fra partnervoldsutsatte og partnervoldsutøvere. Slik kan vi få kunnskap om samspillet innad i profesjonsgruppene, mellom instansene og mellom brukere og profesjonsutøvere. Prosjektet vil frembringe kunnskap om hva som fremmer forebyggingspotensialet og samarbeidet, og hva som er til hinder i arbeidet.1

1 Høgskulen i Volda (udatert).

2.2.6 Samarbeid og samordning på kommunalt nivå

Kommunene har ansvaret for en stor del av tjenestene som har en rolle i arbeidet mot vold og overgrep, herunder barnehager og skoler, helse- og omsorgstjenester, arbeids- og velferdstjenestene, barnevern og krisesentertilbud. Det gjelder både forebygging og avdekking av vold og overgrep, bistand til utsatte og hjelp til voldsutøvere. Det er en utfordring at det ikke alltid er et godt samarbeid mellom de ulike tjenestene i kommunene og mellom kommunale og statlige tjenester. Riksrevisjonen påpeker i sin rapport fra 2022, at statlige myndigheter ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp og stimulert kommunene til å ivareta og gi området tilstrekkelig oppmerksomhet og prioritet.6 Det er blant annet variasjon i hvordan kommunene følger opp sitt lovpålagte ansvar når det gjelder å samordne hjelpetilbudet. Ett eksempel her er utfordringer i samarbeidet mellom tjenestene som skal bistå voldsutsatte i å reetablere seg etter et krisesenteropphold.

Det vises til at kommunenes ansvar for forebygging, og bistand og beskyttelse til voldsutsatte også er nærmere omtalt under henholdsvis kapittel 3 og 4.

Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner

Kommunene er ikke lovpålagt å ha kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Mange kommuner har likevel utarbeidet slike planer. Skiftende regjeringer har gjennom flere år oppfordret kommunene til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, eller eventuelt å håndtere temaet i annet planverk. Handlingsplaner kan være effektive verktøy for å sikre godt samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester. Formålet med en handlingsplan er å systematisere og samordne kommunenes arbeid, og sikre at berørte får et tilrettelagt og helhetlig tilbud.

Riksrevisjonen viser i sin rapport fra 2022 til at en tredjedel av kommunene som svarte på Riksrevisjonens spørreundersøkelse ikke har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Undersøkelsen viste også at kommuner uten en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner/prosedyrer for å avdekke/varsle om vold og for å samordne tjenestene. Kommuner uten handlingsplaner har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte.7

NKVTS har oppdatert, revidert og videreutviklet veilederen for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, sist i mars 2022. Veilederen skal være et hjelpemiddel for kommuner som skal utarbeide kommunale handlingsplaner på dette området. RVTSene skal bistå kommunene i utviklingen av slike planer. Det er viktig at de kommunale planene om vold i nære relasjoner også omfatter negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

I sin behandling av representantforslag om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap, anmodet Stortinget regjeringen om å «[…] påse at kommunene, enten i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, har vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner», jf. anmodningsvedtak 133, 6. desember 2023 (jf. dokument 8:218 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2023)).Regjeringen vil oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og også vurdere andre virkemidler for å støtte kommunene i dette arbeidet.

Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator)

For å styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge og deres familier er det gjort endringer i 14 velferdstjenestelover som forplikter de ulike tjenestene til å samarbeide med andre deler av tjenesteapparatet, dersom det er nødvendig for å gi brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Det er viktig at tjenestene følger dette opp og utvikler et samarbeid hvor tjenestene snakker sammen.

Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal ivareta samordningen. En felles forskrift om individuell plan for barnevern, helse og arbeids- og velferdsforvaltningen er også vedtatt. Endringene trådte i kraft fra 1. august 2022, jf. Prop. 100 L (2020–2021), Innst. 581 L (2020–2021). Lovendringene blir evaluerte slik at en får kunnskap om effekten av endringene. Statsforvalteren har i oppdrag å være pådriver for at samarbeidsbestemmelsene følges opp.

Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en felles veileder for samarbeid mellom skole, helse, tannhelse, barnevern, arbeids- og velferdsforvaltningen, familievernkontorene og krisesentrene. Formålet med veilederen er å forklare de nye bestemmelsene i velferdstjenestelovgivningen nærmere, tydeliggjøre ansvar og myndighet, og gi veiledning om hvordan pliktene kan ivaretas.

2.2.7 Involvering av frivilligheten

Frivillige, ideelle organisasjoner og private stiftelser har erfaringer, kunnskap og kompetanse som kan være et supplement og et korrektiv til myndighetenes arbeid. Frivilligheten er en viktig samarbeidspartner for myndighetene og bidrar med supplerende tjenester og tilbud for voldsutsatte og voldsutøvere. Frivillige organisasjoner har også en viktig rolle i å forebygge vold og overgrep i samfunnet. De bidrar aktivt til å øke kunnskapen og oppmerksomheten om vold og overgrep i befolkningen generelt, og blant barn og unge spesielt. Involvering av frivilligheten sikrer en mangfoldig og bred representasjon av befolkningen i utviklingen av arbeidet mot vold og overgrep.

Som et viktig element i den helhetlige innsatsen vil regjeringen videreutvikle samarbeidet med frivilligheten i arbeidet mot vold og overgrep, jf. også punkt 3.8 om forebygging av vold og overgrep i frivillige organisasjoner og i fritidsaktiviteter.

Dialog med barn og unge og barne- og ungdomsorganisasjonene

Departementer og direktorater har jevnlig kontakt med barne- og ungdomsorganisasjoner både gjennom faste møter og møter om utvalgte tema. Det inkluderer grupper som ivaretar urfolks og minoriteters interesser. Slike møter gir viktige innspill til arbeid som gjelder barn og unge. Ett eksempel på dette er at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet etablerte sitt første ungdomspanel i 2022, for å legge til rette for ungdommers medvirkning i arbeidet for integrering av flyktninger og innvandrere.8 Et annet eksempel er DigiUngdomspanel, som skal gi innspill om behov og løsninger samt teste løsninger i prosjektene i DigiUng. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil i samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjonene vurdere nærmere hvordan barns og unges medvirkning kan styrkes i arbeidet mot vold og overgrep. Statlige myndigheter vil oppfordre kommunene til å benytte etablerte strukturer som ungdomsråd for innspill til arbeidet mot vold og overgrep i kommunene.

Samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner

Gjennom Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold» ble det etablert et samarbeidsforum med formål å videreutvikle og styrke det faglige nettverket mellom statlige myndigheter, ulike fagmiljøer og organisasjoner. Forumet tok opp forskjellige tema relatert til arbeidet mot vold i nære relasjoner og ble ledet av statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet. Forumet har ikke vært virksomt siden koronapandemien, men regjeringen vil nå gjenetablere forumet, og revidere forumets mandat og sammensetning. Gjennom forumet ønsker regjeringen blant annet å engasjere de frivillige organisasjonene i oppfølgingen av Istanbulkonvensjonen.

For å styrke samarbeidet mellom norske myndigheter, Sametinget og samiske frivillige organisasjoner i arbeidet mot vold og overgrep i samiske samfunn, er det i 2023 etablert et eget forum for arbeid mot vold og overgrep i samiske samfunn, jf. punkt 6.5.4.

For Handlingsplan «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» (2021–2024) er det etablert en referansegruppe som består av frivillige organisasjoner og ledes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Referansegruppen skal gi innspill til myndighetene om utviklingen på feltet og anbefalinger for den videre innsatsen. Gruppen skal også bidra til å gjøre myndighetenes arbeid mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold bedre kjent.

Det er behov for å utvikle metodikk, tiltak og samarbeidsformer som bidrar til at alle minoritetsgrupper omfattes av det etablerte arbeidet mot vold.

Gjennomgang av tilskuddsordninger

Tilskuddsordninger rettet mot frivillige organisasjoner finansierer en rekke tiltak over hele landet og bidrar til å styrke samarbeidet mellom frivilligheten og offentlig sektor. På tilskudd.no har Kultur- og likestillingsdepartementet og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) samlet 130 tilskuddsordninger på samme sted. Nettsiden gir oversikt over tilskuddsordninger som frivillige organisasjoner kan søke på og informasjon om tilskuddsmottakere og tildeling av tilskudd.

Flere departementer har tilskuddsordninger rettet mot å forebygge vold og overgrep. I samarbeid med andre relevante direktorater gjennomgår Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet noen av tilskuddsordningene på voldsfeltet, blant annet for å vurdere hvorvidt tilskuddsordningene overlapper hverandre og om det kan være hensiktsmessig å slå sammen enkelte av ordningene eller endre innretning på noen av dem.9

2.2.8 Samarbeid mellom myndigheter og internettselskaper

Barn bruker mange digitale tjenester og produkter. Det er viktig at tilbydere av tjenester som sosiale medier og spill gjør sine plattformer trygge for slik å bidra til forebygging av overgrep og seksuell utnyttelse av barn. Dette krever tett dialog mellom myndighetene og næringslivet. Det kan også omfatte rammeverk for felles standarder, deling av god praksis og forventninger til hva selskapene kan gjøre for å beskytte brukerne fra skadelig innhold og handlinger som kan være straffbare.

Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom myndighetene og tilbydere av tjenester på internett for bedre bekjempelse av internettrelaterte overgrep, herunder mer samarbeid med tilbydere for å lage gode og trygge produkter.

2.2.9 Etablering av permanente kommisjoner

Permanent partnerdrapskommisjon

Partnerdrapsutvalget anbefalte i sin utredning at det opprettes en nasjonal permanent kommisjon som skal gjennomgå saker om partnerdrap.10 Utvalget undersøkte selv 19 saker om partnerdrap begått i perioden 2014–2017, og gjennomgangen viste at de fleste partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler. En permanent partnerdrapskommisjon vil kunne bidra til at framtidige tilfeller av partnerdrap forebygges og forhindres, jf. også Stortingets anmodningsvedtak 131 (2022–2023), 6. desember 2022 (jf. dokument 8:218 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2023)).

Det er satt av 10 mill. kroner årlig til en permanent partnerdrapskommisjon. På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har Statens sivilrettsforvaltning påbegynt arbeidet med å etablere en slik kommisjon. Departementet arbeider samtidig med et lovutkast som skal gi kommisjonen tilgang til informasjon. Partnerdrapskommisjonen skal starte sitt arbeid i 2024.

Undersøkelseskommisjon for saker som gjelder vold, overgrep eller grov omsorgssvikt mot barn og ungdom

Flere av de mest alvorlige sakene som involverer barn og unge, kunne vært avverget dersom samarbeidet mellom tjenestene på tvers av sektorer hadde vært bedre. I alvorlige saker der barn utsettes for vold, overgrep og grov omsorgssvikt, vil ofte flere instanser være inne i saken for å vurdere hva som har skjedd. Systemet er sektorbasert, hvilket fører til fragmentering og at man ikke ser saker i sammenheng. Barns rettssikkerhet blir dermed ikke ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Videre er det et gjennomgående trekk at tjeneste- eller tilsynsapparat ikke lærer av de mest alvorlige sakene, og at systemsvikt er gjentagende. I gjennomføringen av landsomfattende tilsyn med barnevernstjenesten, ser man særlig svikt i måten meldinger blir tatt imot og vurdert. Det er således et betydelig forebyggingspotensial i håndteringen av saker der barn og unge er utsatt for vold, overgrep eller grov omsorgssvikt.

Regjeringen vil etablere en undersøkelseskommisjon for saker som gjelder vold, overgrep eller grov omsorgssvikt mot barn og ungdom. Hovedformålet er å avdekke svikt i tjenesteapparatet, bidra til at avdekte feil fører til læring og risikoreduserende tiltak, styrke det forebyggende arbeidet, og bedre det tverrsektorielle samarbeidet. Arbeidet til kommisjonen skal hjemles i lov. Barne- og familiedepartementet vil koordinere arbeidet med kommisjonen.

2.2.10 Internasjonalt samarbeid

Forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et prioritert internasjonalt samarbeidsområde. Internasjonalt samarbeid er et viktig verktøy for å nå nasjonale og internasjonale mål om styrking av jenters og kvinners stilling og rettigheter.

Istanbulkonvensjonen og samarbeid gjennom EØS-midlene

EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Støtten skal også styrke forbindelsene og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene.

Gjennom EØS-samarbeidet bidrar Norge blant annet til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i mottakerlandene. Samarbeidets bilaterale komponent gir ringvirkninger for dette arbeidet også i Norge. Rammene for samarbeidet bygger på Istanbulkonvensjonen og gir et godt kunnskapsgrunnlag for utvikling og gjennomføring av politikk både i mottakerlandene og i Norge. Blant annet er det, under EØS-programvirksomheten i Bulgaria, utarbeidet en håndbok om hvordan en kan ivareta rettighetene og behovene til kvinner med rom-bakgrunn i arbeidet for å forebygge og bekjempe kjønnsbasert vold.

I flere år har rettsstatsprinsipper, demokrati og menneskerettigheter vært under press i deler av Europa. Det innebærer blant annet en omfattende mobilisering mot Istanbulkonvensjonen. Samtidig håndterer Europa fortsatt koronapandemiens negative effekter når det gjelder vold mot kvinner. Russlands angrepskrig mot Ukraina har medført store lidelser og tap av titusenvis av liv. Krigen har også skapt nye bølger av konfliktrelatert, seksualisert og kjønnsbasert vold i Europa.

Regjeringen vil fremme og hegne om Istanbulkonvensjonen som et viktig verktøy i arbeidet mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i relevante internasjonale sammenhenger, herunder i EØS-samarbeidet på dette området.

Gjennom EØS-arbeidet er det etablert et samarbeidsnettverk SYNERGY Network against Gender-based and Domestic Violence som koordineres av Norge i samarbeid med Europarådet. Nettverket gir mottakerlandene, norske myndigheter og frivillige aktører en arena for deling av erfaringer, strategier og tiltak for å forebygge og bekjempe denne formen for kriminalitet. Regjeringen vil videreføre SYNERGY-nettverket også i neste EØS-periode.

Nordisk og nordisk-baltisk samarbeid

Arbeidet mot vold og overgrep har vært løftet gjentatte ganger i nordiske samarbeidsforum, og i Nordisk ministerråd har Norge satt temaet på dagsorden ved flere anledninger. Eksempelvis løftet det norske formannskapet utfordringer med kjønnsbasert vold under møtet med de nordiske integreringsministrene i 2022. Under Norges formannskap i 2022 var også bekjempelse av cyberkriminalitet, herunder internettrelaterte overgrep mot barn, et viktig tema. Det ble besluttet at det skal vurderes hvordan det nordiske samarbeidet på dette området kan styrkes. Det er videre etablert to nordiske nettverk om arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, ett på departementsnivå og ett for etater og organisasjoner som jobber med tematikken.

Undergruppen Children at Risk i Østersjøsamarbeidet (Council of the Baltic Sea States/CBSS) har vold og seksuelle overgrep mot barn høyt på sin agenda. Ett av flere sentrale prosjekter er å rulle ut barnehusmodellen gjennom Promise Barnahus Network.

Regjeringen vil styrke det nordiske og det nordisk-baltiske samarbeidet om forebygging og bekjempelse av vold og overgrep.

Samarbeid om bekjempelse av internettrelaterte overgrep

Det pågår et omfattende internasjonalt samarbeid om bekjempelse av internettrelatert kriminalitet. I Europarådet følges Lanzarotekonvensjonen opp gjennom en egen komité. Det er også etablert et omfattende samarbeid om oppfølging av Europarådets konvensjon om cyberkriminalitet (Budapestkonvensjonen). I FN forhandles det fram en egen konvensjon for bekjempelse av cyberkriminalitet. Regjeringen vil styrke Norges deltakelse i det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av internettrelatert kriminalitet.

EU har de siste årene intensivert innsatsen mot internettrelaterte overgrep mot barn. Europakommisjonen la i 2020 fram en strategi for en mer effektiv bekjempelse av overgrep mot barn. I 2022 la Europakommisjonen fram et forslag til et nytt regelverk for å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn på internett. Kommisjonen foreslår blant annet at det etableres et nytt uavhengig EU-senter for å bekjempe seksuelt misbruk av barn. Senteret skal bistå medlemslandene og selskaper i implementeringen av regelverket.11

Politiet og påtalemyndigheten er avhengig av godt internasjonalt samarbeid for å sikre effektiv etterforskning og iretteføring av internettrelaterte overgrep. Dette omfatter håndtering av situasjoner hvor gjerningsperson, fornærmede og tjenesten som er benyttet til gjennomføring av overgrepet, befinner seg i forskjellige land. De nordiske politimyndighetene samarbeider godt. Det er også samarbeid gjennom Interpol og EU. Europol er EU-landenes organ for bekjempelse av kriminalitet og norsk politi deltar med personell i Europols senter for bekjempelse av internettrelatert kriminalitet (EC3).

Et godt samarbeid mellom myndigheter og privat sektor om bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn er nødvendig, både nasjonalt og internasjonalt. Norge har deltatt i EUs Internet Forum gjennom flere år. Forumet legger til rette for dialog mellom medlemslandene og internettselskaper. Bekjempelse av internettrelaterte overgrep drøftes jevnlig i møtene. WePROTECT Global Alliance to End Child Sexual Exploitation Online er en annen internasjonal samarbeidsarena for felles innsats fra myndigheter, frivillig og privat sektor. Regjeringen vil videreføre deltakelsen i EU Internet Forum og fornye Norges medlemskap i WePROTECT.

2.3 Forskning og statistikk

En kunnskapsbasert innsats mot vold og overgrep forutsetter et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag. Et sentralt element i en helhetlig og samordnet politikk mot vold og overgrep er innsamling av relevant statistikk og støtte til forskning. Det er viktig med kunnskap om årsaker, omfang og konsekvenser av vold og overgrep, samt å evaluere effekten av iverksatte tiltak. Slik kunnskap er avgjørende for effektiv forebygging og avdekking av vold og overgrep, og for å kunne gi et godt hjelpetilbud til utsatte og tilpasset behandling både til utsatte og utøvere.

Opptrappingsplanen skal bidra til en helhetlig tilnærming til statistikk og forskning. Det innebærer at vi må ha en kriminalstatistikk og statistikk innenfor øvrige sektorer som gjør det mulig å overvåke innsatsen. En økt satsing på dette feltet må også sees i sammenheng med Norges forpliktelser i henhold til Istanbulkonvensjonen. Konvensjonen fremhever kunnskapsproduksjon og monitorering av omfang og mønstre i former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner som en viktig del av partenes forpliktelser.

Selv om det er iverksatt omfattende forskning på feltet er det fortsatt behov for mer kunnskap innenfor flere områder. Tiltakene i planen skal bidra til et godt kunnskapsgrunnlag gjennom relevant forskning, og bidra til at forskningsresultatene tas i bruk i alle relevante sektorer. Det innebærer at formidling må være en integrert del av forskningsinnsatsen. Det vises i denne sammenheng til anmodningsvedtak 134, 6. desember 2022 (jf. dokument 8:218 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2023)). der Stortinget ber regjeringen å sørge for et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om vold i nære relasjoner.

Vi trenger forskning av høy kvalitet, som kan gi mest mulig sikker kunnskap. Siden kunnskap om vold og overgrep er relevant for mange tjenester, er det behov for en tverrsektoriell innsats innen kunnskapsutvikling, med forskning på flere sentrale temaområder. Den videre forskningen skal også bidra til å styrke den tverrfaglige innsatsen og teoriutviklingen på området, og bidra til å øke forståelsen for vold og overgrep som individuelt, relasjonelt, samfunnsmessig og strukturelt fenomen.

2.3.1 En tverrsektoriell forsknings- og innovasjonssatsing om utsatte barn og unge

Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har i 2023 etablert en tverrsektoriell forsknings- og innovasjonssatsing om utsatte barn og unge. Dette er en oppfølging av BarnUnge-21-strategien. Utsatte barn og unge omfatter blant annet barn og unge som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep, konflikt mellom foreldrene, en oppvekst i fattigdom, eller andre levekårsutfordringer. Forsknings- og innovasjonssatsingen skal gi oppdatert, relevant og anvendbar kunnskap til bruk i utviklingen av politikk, lovverk, tiltak, tjenester og nye løsninger, og slik bidra til at færre barn og unge faller utenfor. Satsingen håndteres av Norges forskningsråd. I 2023 er satsingen på 18,6 mill. kroner. Regjeringen foreslår å videreføre og styrke forskningssatsingen om utsatte barn og unge med 6 mill. kroner i 2024.

2.3.2 Forskning om vold i nære relasjoner

Det er etablert et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner for perioden 2014 til 2024 for å sikre en kunnskapsbasert innsats på området. Forskningen gjennomføres av NKVTS og NOVA/OsloMet og finansieres av Justis- og beredskapsdepartementet. Som del av forskningsprogrammet finansierer også Arbeids- og inkluderingsdepartementet forskning på negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ved NOVA og forskning, informasjonsformidling og nettverk om kjønnslemlestelse i regi av NKVTS. Forskningsprogrammet har bidratt til å imøtekomme både forskningsbehov og realisering av målsettingen om å bygge sterkere kompetansemiljøer på feltet. Regjeringen vil legge til rette for forskning om vold i nære relasjoner innenfor rammen av Forskningsrådets programvirksomhet.

2.3.3 Forskning på vold, overgrep og hatkriminalitet

I 2022 tildelte Forskningsrådet om lag 30 mill. kroner til tre samarbeidsprosjekter for å forebygge og bekjempe vold, overgrep og hatkriminalitet.12 Prosjektene favner problemstillinger som er viktige for praksisfeltet. Prosjektene skal gjennomføres av én eller flere forskningsorganisasjoner i samarbeid med relevante aktører i offentlig sektor, frivillige organisasjoner og/eller andre organisasjoner.

Midlene skal gå til forskning på hvordan vold, overgrep og hatkriminalitet kan forebygges og bekjempes i digitale og fysiske rom. Resultatene fra prosjektene skal bidra til kunnskap om årsakene til disse formene for kriminalitet, og hva som kjennetegner adekvate reaksjoner og effekter av tiltak innenfor for eksempel politiet, rettsapparatet, kriminalomsorgen, familievernet eller barnevernet.

Forskningen skal blant annet bidra til økt kunnskap om forekomst, risikofaktorer og konsekvenser, og hva som er gode tiltak for berørte parter og/eller risikogrupper.

2.3.4 Oppdrag om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant arbeids- og velferdsforvaltningens brukere

Arbeids- og velferdsforvaltningens brukergrupper er ifølge norske omfangsundersøkelser overrepresentert når det gjelder utsatthet for vold i nære relasjoner.13 Voldsutsatthet kan gi store og langvarige konsekvenser for både sikkerheten, helsen og arbeidsevnen til brukeren. Regjeringen vil sørge for utlysning av et forsknings- og utviklingsoppdrag for å innhente kunnskap om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant arbeids- og velferdsforvaltningens brukere. Kunnskap fra et slikt oppdrag kan gjøre det enklere å vurdere og iverksette hensiktsmessige og målrettede tiltak.

2.3.5 Omfangsundersøkelser om forekomsten av vold og overgrep i den norske befolkningen

For å fremme forebygging og bekjempelse av vold og overgrep er det behov for jevnlige omfangsundersøkelser om forekomst, risikofaktorer og potensielle konsekvenser over tid.

NKVTS har i 201414 og i 202315 gjennomført landsdekkende studier om vold og seksuelle overgrep i den norske befolkningen, samt en egen studie om vold og overgrep mot eldre personer i Norge i 2017.16

NOVA har både i 200717og 201518 gjennomført landsrepresentative omfangsundersøkelser om erfaringer med vold og overgrep i oppveksten blant avgangselever i videregående skole (UngVold). En tilsvarende undersøkelse kom i august 2023. Studien gir oppdatert kunnskap om omfang og utvikling over tid, og er basert på erfaringene til 16–19 åringer.19

Gjennom NKVTS’ ungdomsundersøkelse om erfaringer med vold og overgrep, UEVO-studien, er det utarbeidet en forskningsinnretning som muliggjør regelmessige og systematisk innhenting av representative data i en norsk kontekst. UEVO-studien er den første landsomfattende undersøkelsen om vold og overgrep der ungdom mellom 12 og 16 år blir spurt om sine erfaringer. Studien ble for første gang gjennomført vinteren 2018/2019.20 Under koronapandemien gjennomførte NKVTS to ekstra datainnsamlinger for å følge med på omfanget av vold i en krisesituasjon.

Det er en utfordring at foreliggende omfangsstudier gir lite kunnskap om omfang blant særlig risikoutsatte grupper. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt NKVTS i oppdrag å utforske og utrede mulighetene for å videreutvikle og utvide UEVO-studiens innretning for datainnsamling til å omfatte blant annet hensyn til mangfold (funksjonsnedsettelser, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og seksuell orientering, minoritetsbakgrunn etc.), ulike typer vold og kontekstuelle forhold.

2.3.6 Statistikk

I henhold til Istanbulkonvensjonen artikkel 11 er partene forpliktet til regelmessig å samle inn forskjellige relevante statistiske data om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, og sørge for at informasjonen er offentlig tilgjengelig. Overvåkningskomitéen GREVIO anbefaler Norge å styrke innsatsen for å sikre omfattende innsamling av data om alle former for vold som er omfattet av Istanbulkonvensjonen, oppdelt på kjønn, alder, voldstype og relasjonen mellom den utsatte og gjerningspersonen.21

De viktigste kildene til statistikk på området er Politiets straffesaksstatistikk (Strasak) og statistikken fra kommune-stat-rapporteringen (KOSTRA) samt rapportering fra barnevernet, familievernet, krisesentrene, sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene og det tverretatlige Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Barnevernet rapporterer jevnlig om bekymringsmeldinger, igangsatte undersøkelser og tiltak og vedtak som iverksettes. Krisesentrene og sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene rapporterer årlig til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Også familievernet rapporterer årlig på andel kliniske saker og meklingssaker hvor vold har vært registrert.

Politi- og påtalemyndigheten produserer statistikk som blant annet viser antall anmeldelser og andel oppklarte saker. Kommunene rapporterer årlig gjennom KOSTRA-undersøkelsen om sin aktivitet på området.

Folkehelseinstituttet publiserer kommune- og fylkestall for anmeldte tilfeller av vold og mishandling i Kommunehelsa statistikkbank. Indikatoren ble lagt inn i folkehelseprofilene fra 2020. SSB gjennomfører jevnlige livskvalitetsundersøkelser som også inneholder statistikk om vold og overgrep.

Riksrevisjonen undersøkelse fra 2022 viser imidlertid at det er begrenset kunnskap og statistikk på enkelte områder. Det er utfordrende å finne gode datakilder på voldsfeltet. Politiet har for eksempel ikke nasjonal oversikt over bruken av beskyttelsestiltak og det er fortsatt behov for å forbedre politiets registrering og statistikkføring, herunder relasjon mellom utsatt og utøver i kriminalstatistikken. Behovet for bedre registrering og statistikkføring gjelder også internettrelaterte overgrep og seksuell utnyttelse av barn ved hjelp av digitale verktøy.

Det mangler gode systemer for innhenting og registrering av opplysninger om det medisinske tilbudet til barn og unge utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. En bedre registrering av helsetjenester til barn utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt kan bidra til å ivareta og forbedre helsetjenester og behandlingstilbud. Regjeringen vil derfor se nærmere på hvordan den systematiske registreringen av opplysninger om det medisinske tilbudet til barn og unge utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, kan bedres.

Det er behov for å samle all offentlig statistikk på ett sted. Videre er det behov for ytterligere kvalitetssikring og utvikling av statistikk. SSB vurderes som aktuell aktør for en slik oppgave. Regjeringen vil, i samarbeid med SSB, utrede muligheten for videreutvikling og kvalitetssikring av statistikk om vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Dette skal ses i sammenheng med behovet for å sikre en mer enhetlig statistikkføring og bruk på tvers av etater.

2.4 Helhetlig kriseberedskap

Kriser innenfor en sektor kan fort ramme andre sektorer. For eksempel viste erfaringene fra koronapandemien tydelig at en helsekrise kan få konsekvenser utenfor egen sektor og ramme hele samfunnet, særlig dersom brede samfunnsrettede tiltak må iverksettes. Det er viktig at myndighetene er beredt og rigget for å håndtere kriser på en helhetlig måte, og fortløpende vurdere hvordan krisen og iverksatte tiltak står i forhold til hverandre, og treffer ulike sektorer.

Internasjonal forskning viser at tidligere økonomiske og sosiale kriser har ført til økt risiko for vold i familien.22 Årsakene til at risikoen har økt i slike situasjoner kan blant annet være økonomisk usikkerhet og stress, bekymringer knyttet til sykdom og helse, og redusert tilgang til tjenesteapparatet. Når volden kommer i tillegg til andre forhold som kan være med på å gjøre livssituasjonen vanskelig, blir enkelte grupper ekstra sårbare. Under en krise kan kjønn, alder, språkkompetanse, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, sosioøkonomisk bakgrunn, graviditet, psykisk helse og rusmiddelbruk påvirke voldsutsatthet og sårbarhet, både hver for seg og samtidig.

Erfaringer med koronapandemien har vist at beredskapen for å ivareta sårbare grupper kan bli bedre. Også i krisetider skal volds- og overgrepsutsatte fanges opp og få nødvendig bistand og beskyttelse. Forskning som har sett på effektene av koronapandemien for barn, unge og familier, viser at mange klarte seg fint til tross for mange restriksjoner i samfunnet. Imidlertid er det klare indikasjoner på at de som før pandemien var risikoutsatt grunnet dårlig økonomi, utfordringer med psykisk helse eller rusmiddelbruk eller vold, hadde fått det vanskeligere.23 Dette er viktig kunnskap som må benyttes i den helhetlige vurderingen av eventuelle tiltak og prioriteringer i en framtidig krisesituasjon.

Det er viktig at de eksisterende tjenestene på voldsfeltet har beredskapskompetanse og ressurser til å tilpasse ordinære tiltak til en ekstraordinær situasjon. Under en krisesituasjon, er det nødvendig å opprettholde de ordinære tjenestene i størst mulig grad og utøve tjenestene mer proaktivt overfor de mest sårbare. Tilbudet til voldsutsatte må tilpasses ulike tilleggsutfordringer – også i krisetider. Disse tjenestene bør derfor lage beredskaps- og kontinuitetsplaner for å håndtere ulike typer kriser, også langvarige krisesituasjoner. Det innebærer å prioritere visse ressurser og personer og sørge for at nøkkelpersonell fortsatt kan holde de kritiske funksjonene i gang.

Både barnevernet og krisesentrene fikk tidlig status som kritiske samfunnsfunksjoner under koronapandemien. Pandemien aktualiserte også spørsmålet om ivaretakelse av barns rettigheter, og behovet for å vurdere konsekvenser av smitteverntiltakene for barn og unge. Koronautvalget, som leverte sin rapport i juni 2023, anbefaler blant annet at hensynet til barn og unge gjennomgående tas inn som en del av beslutningsgrunnlaget for tiltak i kriser. Videre bør myndighetene i større grad lytte til og snakke med barn og unge når situasjonen tillater det.24

Regjeringen vil inkludere arbeidet mot vold i nære relasjoner i beredskapsplaner, handlingsplaner og kommunikasjonsplaner i krisesituasjoner. Hvilken rolle frivilligheten skal ha i arbeidet mot vold og overgrep i krisesituasjoner bør også inngå i planverket.

I tillegg er det av stor betydning at informasjon om hjelpetilbud når hele befolkningen. Informasjonen må gjøres tilgjengelig både muntlig og skriftlig på flere språk og distribueres gjennom relevante kanaler.25 Det vil ofte være hensiktsmessig å samarbeide med frivilligheten om formidlingen av informasjon. Regjeringen vil arbeide for at informasjon om hjelpetjenester når bredt ut til befolkningen i krisesituasjoner.

I forbindelse med behandlingen av samfunnssikkerhetsmeldingen26 våren 2021 fattet Stortinget følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for beskyttelse mot vold og overgrep i hjemmene som følge av smitteverntiltak som nedstengte sosiale arenaer, skoler og barnehager» jf. anmodningsvedtak 728, 11. mars 2021 (jf. Meld. St. 5 (2020–2021), Innst. 275 S (2020–2021)). I sammenheng med oppfølgingen av dette vedtaket vil regjeringen vurdere hvilke kompenserende tiltak politiet og de andre relevante tjenestene må iverksette, både enkeltvis og sammen, for å forebygge og fange opp vold og overgrep når det ikke lar seg gjøre å møte opp fysisk hos tjenestene som i en normalsituasjon.

Koronakommisjonen anbefaler at regjeringen sørger for at det utarbeides retningslinjer for alternativ gjennomføring av tilrettelagte avhør i krisesituasjoner som politiet og barnehusene kan innarbeide i sitt beredskapsplanverk.27 Regjeringen vil utarbeide retningslinjer for alternativ gjennomføring av tilrettelagte avhør i krisesituasjoner.

Boks 2.3 Regjeringen vil:

  • Legge fram en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for perioden 2025–2028.

  • Styrke samarbeidet mellom departementene for å bidra til en helhetlig og samordnet innsats mot vold og overgrep.

  • Utnevne et uavhengig nasjonalt organ for overvåking av Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen.

  • Etablere en struktur på direktoratsnivå for bedre tversektorielt samarbeid og samordning av innsatsen mot vold og overgrep.

  • Tydeliggjøre statsforvalternes rolle i arbeidet mot vold og overgrep gjennom felles og samordnede oppdrag på området.

  • Sørge for at kunnskap om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt (meldeplikt) inngår i kompetansetiltak for relevante sektorer og tjenester.

  • Distribuere og gjøre kjent veilederen om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt til alle deler av tjenesteapparatet.

  • Oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og også vurdere andre virkemidler for å støtte kommunene i dette arbeidet.

  • Videreutvikle samarbeidet med frivilligheten i arbeidet mot vold og overgrep.

  • Gjenetablere forumet for samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner i arbeidet mot vold i nære relasjoner.

  • Styrke samarbeidet mellom myndighetene og tilbydere av tjenester på internett for bedre bekjempelse av internettrelaterte overgrep, herunder mer samarbeid med tilbydere for å lage gode og trygge produkter.

  • Etablere en undersøkelseskommisjon for saker som gjelder vold, overgrep eller grov omsorgssvikt mot barn og ungdom.

  • Fremme og hegne om Istanbulkonvensjonen som et viktig verktøy i arbeidet mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i relevante internasjonale sammenhenger, herunder i EØS-samarbeidet på dette området.

  • Videreføre EØS-nettverket SYNERGY Network against Gender-based and Domestic Violence.

  • Styrke det nordiske og det nordisk-baltiske samarbeidet om forebygging og bekjempelse av vold og overgrep.

  • Styrke Norges deltakelse i det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av internettrelatert kriminalitet.

  • Videreføre deltakelsen i EU Internet Forum og fornye Norges medlemskap i WePROTECT.

  • Videreføre og styrke forskningssatsingen om utsatte barn og unge.

  • Legge til rette for forskning om vold i nære relasjoner innenfor rammen av Forskningsrådets programvirksomhet.

  • Innhente kunnskap om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant arbeids- og velferdsforvaltningens brukere.

  • Bedre den systematiske registreringen av opplysninger om det medisinske tilbudet til barn og unge utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.

  • I samarbeid med SSB, utrede muligheten for videreutvikling og kvalitetssikring av statistikk om vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

  • Inkludere arbeidet mot vold i nære relasjoner i beredskapsplaner, handlingsplaner og kommunikasjonsplaner i krisesituasjoner.

  • Arbeide for at informasjon om hjelpetjenester når bredt ut til befolkningen i krisesituasjoner.

  • Vurdere kompenserende tiltak i politiet og andre relevante tjenester for å forebygge og fange opp vold og overgrep når det ikke lar seg gjøre å møte opp fysisk hos tjenestene.

  • Utarbeide retningslinjer for alternativ gjennomføring av tilrettelagte avhør i krisesituasjoner.

Fotnoter

1.

Riksrevisjonen (2022 a); NOU 2020: 17; NOU 2017: 12; GREVIO (2022).

2.

Riksrevisjonen (2022 a).

3.

Se også nettstedet plikt.no.

4.

Riksrevisjonen (2022 a).

5.

Justis- og beredskapsdepartementet (2023).

6.

Riksrevisjonen (2022 a).

7.

Ibid.

8.

Integrerings- og manfgfoldsdirektoratet (2023 a).

9.

Jf. tiltak 35 i Handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold».

10.

NOU 2020: 17.

11.

Europakommisjonen (2022).

12.

Forskningsrådet (2022).

13.

Haaland, T., Clausen, S. & Schei, B. (red.) (2005).

14.

Thoresen, S. & Hjemdal. O. K. (2014).

15.

Dale, M. T. G. m. fl. (2023.).

16.

Sandmoe, A., Wentzel-Larsen, T. & Hjemdal, O. K. (2017).

17.

Mossige, S. & Stefansen, K. (2007).

18.

Mossige, S. & Stefansen, K. (2016).

19.

Frøyland, L. R. m. fl. (2023).

20.

Hafstad, G. S. & Augusti, E. M. (2019).

21.

GREVIO (2022).

22.

Nøklebye m. fl. (2020).

23.

Folkehelseinstituttet (2023).

24.

NOU 2023: 16, s. 16.

25.

Integrerings- og manfoldsdirektoratet (2023 b).

26.

Meld. St. 5 (2020–2021).

27.

NOU 2021: 6, s. 374.

Til forsiden