Prop. 36 S (2023–2024)

Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle

Til innholdsfortegnelse

4 Bistand og beskyttelse

4.1 Innledning

En sentral oppgave for myndighetene på alle nivåer er å sikre tilgang til likeverdige og tilrettelagte tjenester for en mangfoldig befolkning i hele landet. Opptrappingsplanen skal bidra til bedre samordning av hjelpetilbudet til volds- og overgrepsutsatte på tvers av sektorer og etater, også på kommunalt nivå.

Vold og overgrep kan ramme den utsatte på mange områder i livet. Utsatte kan derfor ha behov for bistand og beskyttelse fra flere tjenester over kortere eller lengre tid. Her må alle instanser med ansvar bidra. Barn og unge er særlig sårbare og avhengige av de voksne rundt seg for å få oppfylt sine behov.

Det er et stort spekter av tjenester som vil kunne ha en rolle i oppfølging, behandling og beskyttelse av volds- og overgrepsutsatte, herunder i arbeids- og velferdsforvaltningen, kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten, barnevernet, familievernet, krisesentertilbudet, Statens barnehus, sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene og støttesentrene for kriminalitetsutsatte. Politiet har et særskilt ansvar for å beskytte utsatte mot vold og overgrep.

Kommunene har ansvar for en stor del av det relevante tjenesteapparatet i arbeidet mot vold og overgrep, og er i likhet med statlige myndigheter forpliktet av blant annet Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen. En rekke bestemmelser i aktuelle lover og forskrifter gir kommunene en plikt til å sørge for en helhetlig og individuelt tilpasset oppfølging av utsatte for vold i nære relasjoner.

Helhetlig og sammenhengende bistand krever god samhandling mellom tjenestene og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, slik at volds- og overgrepsutsatte møter et sømløst tjenesteapparat. For å kunne gi et godt og helhetlig tilbud må utsattes behov og rettigheter være i sentrum for utformingen av tjenestene. Ved handlinger og i avgjørelser som gjelder barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Gjennom opptrappingsplanen vil regjeringen bidra til tillitsbygging mellom brukere, hjelpeapparatet og politiet. Tjenestene skal legge til rette for at volds- og overgrepsutsatte kjenner sine rettigheter, vet hvor det finnes informasjon og hvor det er hjelp å få. Barn skal få tilpasset informasjon.

Det er et viktig mål at barn, unge og voksne møter et tjenesteapparat med god fenomenforståelse og handlingskompetanse om alle formene for vold som inngår i planen, jf. også kapittel 3 om forebygging. Retningslinjer og rutiner for oppfølging av personer utsatt for vold og overgrep skal være kjent og tas i bruk i tjenestene. Ansatte i tjenestene skal kjenne til hjelpetiltakene som eksisterer både for barn og for voksne, og samtidig vite hvor de selv kan få bistand og veiledning.

Dette kapittelet tar for seg dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak når det gjelder bistand og beskyttelse til volds- og overgrepsutsatte. Tiltakene består av satsinger rettet mot bestemte tjenester, tiltak for å styrke samhandling mellom tjenestene samt informasjonstiltak rettet mot befolkningen. Også utenrikstjenestens konsulære bistand til borgere i utlandet omtales. Avslutningsvis omhandles risikovurderingsverktøy og politiets beskyttelsestiltak.

4.1.1 Særlig om utfordringer

Utfordringsbildet i dette kapittelet er til dels overlappende med utfordringene beskrevet i kapittel 3. Det gjelder både utfordringer knyttet til manglende fenomenkunnskap, handlings- og samhandlingskompetanse i tjenestene og utfordringer med bruken av reglene for taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett, jf. også kapittel 2.

Mange får god hjelp til rett tid, men ikke alle volds- og overgrepsutsatte får nødvendig bistand og beskyttelse når de trenger det. I enkelte deler av landet er det lang reisevei til hjelpetilbud, og forskning viser også at mange voldsutsatte ikke oppsøker politi eller hjelpeapparat for bistand.1

Det er videre en utfordring at manglende samarbeid og samordning gjør at barn og voksne, med behov for bistand fra flere sektorer, ikke får et sammenhengende tilbud, men møter fragmenterte tjenester.

For enkelte grupper voldsutsatte kan det være spesielt vanskelig å finne og bruke de ulike tjenestene. Som referert til i kapittelet 3, viste partnerdrapsutvalgets utredning at tjenestene gjorde lite for å tilpasse seg brukernes forutsetninger og livssituasjon, og at kvalifisert tolk ofte ikke ble brukt selv om det var behov for det. I tillegg fant utvalget at mange utsatte hadde liten kunnskap om, og liten tillit til, hjelpeapparatet og politiet.

Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. Forskning viser at eldre generelt, og eldre personer med innvandrerbakgrunn spesielt, har lavere helsekompetanse, dårligere digitale ferdigheter og større vanskeligheter med å nå og bruke informasjon om hjelpetjenester, enn befolkningen for øvrig. Også deler av befolkningen for øvrig har utfordringer med å finne fram til helseinformasjon.

VID vitenskapelige høyskole viser i en rapport fra 2023, at det er et særlig behov for informasjon om hjelpetilbud til voldsutsatte flyktninger og innvandrere.2 Behovet for informasjon gjelder også for personer som kommer på familieinnvandring. Barrierer mot å søke hjelp kan blant annet være isolasjon pålagt av voldsutøver, sårbarhet og kulturelle og religiøse forventninger om å bli i ekteskapet. Frykt for at barnevernet skal «ta» barna og frykt for å bli sendt tilbake til opprinnelseslandet, sammen med manglende tillit og forståelse av tjenesteapparatet i Norge, kan også føre til at flyktninger og innvandrere ikke søker hjelp fra tilgjengelige tjenester når de trenger det.

En annen vedvarende utfordring er at både ansatte i hjelpeapparatet og utsatte mangler kunnskap om de særskilte råd- og veiledningstjenestene med spisskompetanse om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det gjelder tjenestene Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, Integrerings- og mangfoldsdirektoratets Fagteam for forebygging av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, mangfoldsrådgivere utplassert på skoler og voksenopplæringssentre (tidligere minoritetsrådgivere) og spesialutsendinger for integrering ved utenriksstasjonene i Amman, Ankara, Nairobi og Islamabad.

Kapasitet og tilgjengelighet i tjenestene er også en utfordring. Barnevoldsutvalget finner flere eksempler på at det er for lang saksbehandlingstid i tjenestene, både i barnevernet, i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) og i behandlingen av straffesakene.3 Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester viser at tilgangen til psykiske helsetjenester i kommunene er ulik og at mange må vente lenge på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mange kommuner mangler også lavterskeltilbud innen psykisk helse.4

Kvinner med rusmiddelproblemer er mer utsatt for vold i nære relasjoner, men krisesentertilbudet til denne gruppen er mangelfullt. I rapporten «Rus og menneskerettigheter» påpeker NIM at personer som er i aktiv rus mangler et reelt krisesentertilbud mange steder i landet, og at mye tyder på at det generelle hjelpetilbudet til gruppen er svakt.5

Både Riksrevisjonen, partnerdrapsutvalget, forskning og overvåkningskomiteen GREVIO påpeker mangler ved politiets bruk av risikovurderingsverktøy og beskyttelsestiltak.6 Riksrevisjonen peker særlig på at oppfølgingen av brudd på besøksforbud er svak og at omvendt voldsalarm har vært lite kjent og lite brukt i politidistriktene. Manglende kommunikasjon mellom politiet og barnevernet om barn på skjult og sperret adresse kan føre til at barn ikke får tilstrekkelig beskyttelse. Riksrevisjonen etterlyser også en enhetlig statistikkføring for politiets bruk av beskyttelsestiltak. Risikostyringsverktøy i saker om partnervold og æresrelatert vold brukes, men distriktenes kompetanse og kapasitet er mangelfull. Det uttrykkes også bekymring for at dagens risikovurderingsverktøy ikke fanger opp andre sårbare grupper, som foreldre utsatt for vold av egne barn eller vold mot barn.

Det er også en utfordring at krisesentre ikke alltid gjennomfører en systematisk kartlegging av trusler eller beskyttelsesbehov for brukerne, til tross for at dette er et krav i forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet.

I 2021 ble det gjennomført en større evaluering av Statens barnehus. I evalueringen påpeker forskerne at det foreligger utfordringer knyttet til regelverk, manglende medisinskfaglig tilbud og den overordnede styringen av barnehusene. I tillegg preges barnehusmodellen av en straffesaksdominans som kan bidra til å underminere barnehusmodellen som et helhetlig og samordnet tilbud.7

Overvåkningskomitéen GREVIO har kommet med kritiske merknader til ordningen med obligatorisk mekling i foreldretvistsaker, og mener blant annet at meklere ikke i tilstrekkelig grad identifiserer behovet og tilrettelegger for separat mekling i saker der vold inngår og at risikovurderingene som gjøres ikke alltid er gode nok. GREVIO mener også at det må etableres en ordning med risikovurdering i tilfeller hvor foreldrene inngår avtale om bosted og samvær for barna, for å sikre at avtalen er til barnets beste og at kvinnens og barnas sikkerhet er ivaretatt.

Stine Sofies Stiftelse har gjennom Barnas havarikommisjon belyst konkrete saker og generelle rettsområder hvor voldsutsatte barns rettssikkerhet ifølge kommisjonen ikke blir ivaretatt godt nok.8 Her er det blant annet reist spørsmål om hvordan samfunnet kan bidra til å sikre en samværsordning som gjør barnet mindre sårbart og skadelidende, i saker hvor det er mistanker om vold. Det påpekes at i en normalsituasjon ligger det en klar forventning om at foreldrene selv må bli enige om samværsavtale ved samlivsbrudd. I de fleste situasjoner vil foreldrene finne gode løsninger for samvær med barna, men prosessen fram til en god samværsordning blir derimot betydelig vanskeligere der det er mistanke om vold i hjemmet.

Også FNs spesialrapportør for vold mot kvinner og jenter har påpekt risikoen for at påstander om vold og overgrep i foreldretvister blir avvist, uten at denne bekymringen er rettet mot spesifikke land.9

4.2 Styrket samarbeid mellom tjenestene

En helhetlig og samordnet politikk mot vold og overgrep involverer alle relevante sektorer, etater, institusjoner og organisasjoner. God samhandling mellom tjenester, forvaltningsnivåer og mellom ulike sektorer på statlig, regionalt og kommunalt nivå er en forutsetning for kvalitet i arbeidet og en effektiv utnyttelse av ressursene. I tillegg er det viktig med et godt samarbeid mellom offentlige, private og frivillige aktører. De senere årene er det etablert flere samarbeidsstrukturer, både i form av konkrete modeller for samhandling og gjennom lovverk og retningslinjer, som skal sikre bedre samhandling mellom ulike aktører på feltet.

Viktige endringer i velferdslovgivningen som skal bidra til bedre samarbeid mellom tjenester og samordning av tjenestetilbud trådte i kraft 1. august 2022, jf. omtale under punkt 2.2.6.

4.2.1 Tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell

Partnerdrapsutvalgets gjennomgang av en rekke partnerdrapssaker viste at sakene ikke ble fulgt opp på en helhetlig og samordnet måte før drapene, og at dette blant annet hadde sammenheng med manglende strukturer for samarbeid mellom de ulike tjenestene.10 Dette er langt på vei den samme konklusjonen som framkom i barnevoldsutvalgets utredning.11 Mange av sviktene som ble avdekket innebar brudd på lover, forskrifter, retningslinjer og krav til forsvarlige tjenester. I de fleste sakene mottok barna eller familien oppfølging fra flere offentlige tjenester, uten at volden ble fanget opp.

For å heve kvaliteten i de ulike instansenes samlede arbeid med saker om vold i nære relasjoner, anbefalte partnerdrapsutvalget at kommunene pålegges en plikt til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av slike saker.

Partnerdrapsutvalget mente at en slik samarbeidsmodell bør inkludere fagekspertise fra politi og hjelpeapparat. Dette vil, etter partnerdrapsutvalgets syn, heve kvaliteten på arbeidet med å fange opp og håndtere risiko for partnervold og partnerdrap. Innføring av en samarbeidsmodell vil også kunne legge til rette for at ulike deler av hjelpeapparatet bruker samme type risikovurderingsverktøy. Dette vil, etter utvalgets syn, styrke det tverrfaglige samarbeidet. Se også punkt 4.6 om risikovurderingsverktøy.

Ved den nærmere utviklingen av en samarbeidsmodell viser partnerdrapsutvalget til andre eksisterende samarbeidsmodeller, for eksempel den britiske modellen Multi-Agency Risk Assessment Conference (MARAC), RISK i Oslo politidistrikt og «Prosjekt Høyrisiko» i Trøndelag politidistrikt. Se punkt 5.4 for en beskrivelse av RISK-modellen, og boks 4.1 for beskrivelse av MARAC. «Prosjekt Høyrisiko» var et tverretatlig prosjekt i Trøndelag politidistrikt i perioden 2016–2019 med formål å forebygge alvorlig partnervold.

Boks 4.1 MARAC

MARAC (Multi-Agency Risk Assessment Conference) er utviklet i Storbritannia og tatt i bruk også i Finland. MARAC er et møte hvor det deles informasjon om saker om vold i nære relasjoner med høy risiko. I møtet deltar representanter for lokalt politi, helse- og sosialtjenesten, barnevern, boligkontor, kriminalomsorg og andre relevante aktører fra offentlig og frivillig sektor.

Etter å ha delt all relevant informasjon om en voldsutsatt person, diskuterer deltakerne i MARAC beskyttelses- og hjelpetiltak som kan øke sikkerheten til den utsatte, og utarbeider en koordinert plan for oppfølging.

Hovedfokuset til MARAC er å beskytte den voksne voldsutsatte. MARAC vil også kunne ta kontakt med andre tjenester som kan ivareta eventuelle barn og håndtere voldsutøveren. Kjernen i MARAC-metodikken er at ingen enkelt tjeneste eller hjelpeorganisasjon har en fullstendig oversikt over saken, men at alle kan ha innsikt som er avgjørende for den voldsutsattes sikkerhet og hjelpebehov. Den voldsutsatte selv er ikke til stede på møtet, men er representert ved en rådgiver (Individual Domestic Violence Advicer (IDVA)), som deltar på deres vegne.

Alle tjenester knyttet til MARAC har et felles risikovurderingsverktøy. Enhver ansatt i førstelinjetjenesten, som foretar en risikovurdering som viser høy risiko, kan henvise saken til en lokal MARAC. IDVAer, politi og ansatte i helsetjenesten henviser ofte høyrisikosaker til MARAC.

En annen samarbeidsmodell er Danmarks Infohus. Infohus er et kriminalitetsforebyggende samarbeidsforum, som jobber med forebygging av kriminelle handlinger med ekstremistisk motiv. De sentrale aktørene er politi og kommune. I tillegg er også kriminalomsorgen, psykiatrien og andre relevante myndigheter involvert i samarbeidet. Selv om dette er en modell utviklet for saker knyttet til radikalisering, kan modellen også være relevant for saker om vold og overgrep. Se boks 4.2 for nærmere beskrivelse av Infohus-modellen.

Med bakgrunn i erfaringene blant annet fra de nevnte samarbeidsmodellene vil regjeringen utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep. Dette skal ses i sammenheng med etableringen av RISK i politidistriktene, jf. punkt 5.4.

Boks 4.2 Infohus

Danmark har etablert Infohus som et kriminalitetsforebyggende samarbeidsforum. Infohusene i Danmark består av to elementer:

Et «infohusnettverk» i hvert av Danmarks 12 politidistrikter. Her kan politiet, kommunene i regionen og andre relevante aktører utveksle kunnskap og diskutere bekymringsfulle trender på et overordnet nivå.

En «infohuskommune», som er et samarbeidsforum mellom en innbyggers bostedskommune og det aktuelle politidistriktet. «Infohuskommunen» samles når det er bekymring for om en innbygger står i fare for å begå kriminelle handlinger med ekstremistisk motiv. Det overordnede formålet er å vurdere bekymringen på tvers av kommunen og politiet og andre relevante myndigheter. De respektive myndighetene iverksetter deretter tiltak og initiativ i egen regi. Myndighetsvedtak fattes derfor ikke i en «infohuskommune».

«Infohuskommune» etableres ad hoc ved konkret bekymring. Bekymringen kan for eksempel være mottatt fra en innbygger via Hjelpetelefonen mot radikalisering, kommunen eller politiet. Diskusjonen i kommunens infohus skjer innenfor rammen av rettspleielovens muligheter til å utveksle personopplysninger for å hindre straffbare handlinger, jf. Retsplejeloven § 115.1

For arbeidet i infohusene er det utviklet et verktøy for systematisk og enhetlig vurdering av bekymringer om ekstremisme. Verktøyet gir deltakende myndigheter et felles språk og et felles system for vurdering av innbyggeres risiko, ressurser og behov. Derved skaper vurderingen grunnlag for å tilby innbyggeren hensiktsmessig støtte til avradikalisering og endret atferd der det er aktuelt.

1 Jf. Lov om rettens pleje (Retsplejeloven).

4.2.2 TryggEst

TryggEst er en modell for hvordan kommuner kan arbeide målrettet og mer systematisk for å forebygge, avdekke og håndtere vold og overgrep mot risikoutsatte voksne som i liten eller ingen grad er i stand til å beskytte seg selv.

Modellen inneholder konkrete forslag til hvordan en kommune kan organisere dette arbeidet, og det er blant annet utviklet et e-læringskurs og et verktøy for risikovurdering. Det er iverksatt opplærings- og kompetansehevingstiltak i TryggEst som særlig retter seg mot ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Kommuner med TryggEst har etablert egne team som tar imot bekymringsmeldinger. Teamene er sammensatt av erfarne personer med kompetanse på håndtering av vold og overgrep. I april 2023 hadde 56 kommuner etablert TryggEst eller hadde vedtak om dette.

Kommunene som inngår i TryggEst mottar et økende antall saker. Sakene handler om fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep og økonomisk utnytting. Mange av sakene har pågått over lengre tid, og har medført alvorlige konsekvenser for den utsatte. Flere av sakene har også ført til domfellelse.

TryggEst er et viktig og relevant tiltak for flere av regjeringens satsinger, herunder Bo trygt hjemme-reformen, Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), den kommende forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet og stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter og likeverd (2022–2023).

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet forvalter tilskudd til ordningen TryggEst. Videreutvikling og innføring av TryggEst modellen i flere kommuner vil gi bedre kompetanse i tjenestene, lettere tilgjengelig informasjon og bedre hjelp til risikoutsatte voksne. Regjeringen vil videreutvikle TryggEst og legge til rette for at modellen innføres i flere kommuner.

4.2.3 Tverrfaglige konsultasjonsteam

Konsultasjonsteam er et lavterskeltilbud der tjenester kan henvende seg ved bekymring for at et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Et konsultasjonsteam består av en tverrfaglig og tverretatlig gruppe fagpersoner med kompetanse på slike spørsmål. Teamene er sammensatt av representanter fra tjenester som barnevern, kommunehelsetjeneste, PPT, BUP, familievern, politi, med flere. En evaluering av konsultasjonsteamene fra 2019 viser at de i liten grad bidrar til avdekking. Imidlertid fyller teamene de ansatte i tjenestenes behov for støtte og tverrfaglige vurderinger når de opplever bekymring eller strever i saker der barn og unge potensielt er utsatt for vold eller overgrep. Således har de en viktig funksjon i å hjelpe yrkesutøvere med vanskelige og alvorlige saker.12

Evalueringen viser at det finnes både kommunale og interkommunale konsultasjonsteam, konsultasjonsteam i regi av Statens barnehus og konsultasjonsteam i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten. De fleste kommunale teamene er koordinert av barnevernstjenesten. Alle konsultasjonsteam har offentlig ansatte som arbeider med barn og unge som målgruppe. Forskerne bak evalueringen konkluderer med at konsultasjonsteam gir bedre hjelp i kompliserte saker og anbefaler at ordningen videreutvikles og at det på nasjonalt nivå utvikles retningslinjer for konsultasjonsteamene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er gitt i oppdrag å utarbeide nasjonale faglige anbefalinger for tverrfaglige konsultasjonsteam. Dette arbeidet pågår og er en oppfølging av tiltak i Handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold».

4.3 Informasjonstiltak

Informasjonstiltak og kampanjer kan bidra til å skape større åpenhet om vold og overgrep, redusere følelsen av skam, øke kunnskapen om tjenestetilbudene og senke terskelen for å søke hjelp.

Informasjon om hvor befolkningen kan henvende seg for å få hjelp bør derfor være lett tilgjengelig. Informasjon og tjenester må tilpasses befolkningens varierende grad av helsekompetanse, språkkompetanse og digital kompetanse.

Overvåkningskomitéen GREVIO har oppfordret norske myndigheter til å «fortsette arbeidet med å sikre at alle kvinner utsatt for vold får egnet informasjon til riktig tid på et språk de forstår». Komitéen har også oppfordret til å «iverksette tiltak for å nå ut til visse grupper av kvinner, særlig kvinner med innvandrerbakgrunn og samiske kvinner, for å informere dem om rettighetene deres, hjelpe dem med å bryte ut av isolasjonen og bygge opp livet sitt igjen». Oppfølgingen av denne anbefalingen vil gjelde alle grupper utsatte, inkludert barn og unge. Barn må få lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon som er tilpasset deres alder og behov.

4.3.1 Dinutvei.no

Regjeringen har opprettet nettportalen dinutvei.no som er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. Målgruppene er både utsatte, utøvere og berørte og veiviseren retter seg hovedsakelig mot voksne. Fagpersoner, beslutningstakere og organisasjoner skal også ha nytte av veiviseren.

Dinutvei.no skal være en peker til ulike hjelpetilbud over hele landet. Gjennom å sortere og beskrive tilbud (både offentlige, frivillige og private) og gjennom effektiv informasjon og opplysning, skal veiviseren bidra til færre tilfeller av vold og at de som utsettes for eller utøver vold får relevant hjelp så raskt som mulig.

Veiviseren inneholder også fagstoff, blant annet i form av råd og veiledninger, temasider, artikler og henvisning til forskning. Det er også flere lenker til andre nettsteder der man kan finne mer informasjon.

Dinutvei.no driftes av NKVTS. Informasjonen finnes på 15 språk og nettsiden har også en spørsmål- og svartjeneste.

4.3.2 Plikt.no

Avvergeplikten er regulert i straffeloven § 196. Bestemmelsen pålegger en plikt til å, ved anmeldelse eller på annen måte, søke å avverge visse straffbare handlinger eller følgene av dem. Avvergeplikten er generell og gjelder for alle, både privatpersoner og tjenestepersoner. Forskning viser imidlertid at bestemmelsene om avvergeplikten er lite kjent i befolkningen.

Med midler fra Justis- og beredskapsdepartementet gjennomfører NKVTS en kampanje for å øke kjennskapen til avvergeplikten, både blant fagpersoner og privatpersoner. Kampanjen tydeliggjør plikten til å avverge i saker som gjelder vold og overgrep og hvem det skal meldes til. Et hovedformål med kampanjen er å få fagfolk innen helse og oppvekst til å bruke avvergeplikten dersom de kjenner til eller mistenker vold eller overgrep. Det er opprettet en nettside (plikt.no) som er landingsside for alle kampanjeaktiviteter og som informerer om plikten, når den gjelder og hvordan å avverge.

Det er fortsatt behov for å styrke kjennskapen til avvergeplikten, se også punkt 2.2.5. Regjeringen vil derfor videreutvikle og styrke kampanjen og nettportalen om avvergeplikten (plikt.no) slik at den når ut til flere deler av befolkningen.

4.3.3 Ung.no og DigiUng

Barn og unge trenger og etterspør kvalitetssikret informasjon, råd, veiledning og hjelp via digitale flater. De ønsker tilpassede tjenester som er lett tilgjengelige. Regjeringen har bestemt at ung.no skal være den primære kanalen staten har for digital informasjon, dialog og digitale tjenester til barn og unge på tvers av sektorer og tjenestenivå, gjennom realisering av DigiUng. Et av siktemålene med utviklingsarbeidet i DigiUng er at ungdom skal kunne ledes sømløst fra statisk informasjon på ung.no til individuell veiledning og tjenester, for eksempel råd og veiledning på anonyme chattetjenester eller timebestilling hos legen. DigiUng er et samarbeid mellom flere direktorater for å få til bedre tjenester på tvers av sektorene til det beste for barn og unge. Utviklingsarbeidet gjennom DigiUng vil videreføres og styrkes.

På ung.no får ungdommer blant annet svar på spørsmål de har knyttet til kropp, seksualitet, grensesetting, vold og overgrep samt informasjon om ulike hjelpetilbud. Ung.no driftes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. De har et utstrakt samarbeid med Helsedirektoratet, andre relevante etater og offentlige tjenester. Ung.no har en egen tjeneste for spørsmål og det kommer mange spørsmål fra ungdom om temaene vold og overgrep. Dette viser at det er et stort behov for både informasjon om disse temaene og et sted å henvende seg.

En gjennomgang av hva barn og unge spør om når det gjelder vold og annen risiko hjemme, viser at ung.no omtrent daglig får spørsmål om fysisk eller psykisk vold hjemme i en eller annen form.13 Mange sender inn spørsmål for å få råd om hva de skal gjøre. En gjenganger blant spørsmålene er at ungdom nevner at de vurderer å kontakte barnevernet, men er usikre. Ung.no varsler nesten ukentlig spørsmål til politiet, hvor ungdom beskriver gjentatt fysisk og/eller psykisk vold hjemme.

Ung.no har, i samarbeid med NKVTS, gjennomgått og kvalitetssikret artikler om vold og overgrep på nettsiden. I tillegg har ung.no mange artikler om internettrelaterte overgrep, blant annet under temaene seksuelle overgrep, nettvett og sosiale medier. For å gi ungdom mer informasjon om internettrelaterte overgrep vil regjeringen revidere eksisterende innhold på ung.no, og vurdere om det er behov for nytt innhold.

Helsedirektoratet etablerer lavterskeltilbud til barn og unge som står i fare for å utøve problematisk eller skadelig seksuell atferd mot andre barn og unge i samarbeid med DigiUng. Det vises til punkt 3.7.2 for nærmere omtale av lavterskeltilbud til barn og unge som står i fare for å utøve problematisk eller skadelig seksuell atferd.

4.3.4 Nora og Zanzu

Nora er en nettportal om negativ sosial kontroll rettet primært mot ungdom. Portalen formidler historier fra virkeligheten om unge som lever under press og gir informasjon om rettigheter og hvem man bør kontakte for å få hjelp. Nettportalen formidler også veiledningsmateriell og undervisningsressurser for ansatte i hjelpetjenestene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er ansvarlig for nettstedet.14

Zanzu.no tilbyr enkel og oversiktlig informasjon om seksuell og reproduktiv helse på syv språk. Nettsiden inneholder blant annet informasjon om vold i nære relasjoner, seksualisert vold og kjønnslemlestelse. Zanzu retter seg i hovedsak mot fagpersonell og utsatte. Helsedirektoratet er ansvarlig for nettstedet.

4.3.5 Oppfølging av personer på familieinnvandring

Flere rapporter peker på at personer som kommer på familieinnvandring, får for lite informasjon og har for dårlig kunnskap om hvor de kan få hjelp dersom de blir utsatt for vold.15 Mange kan være bundet til voldsutøver gjennom praktisk og økonomisk avhengighet. Det blir også framhevet at mange har lite system- og språkforståelse, og lite kontakt med det offentlige systemet. Rapportene framhever familieinnvandrere uten flyktningstatus og rett til introduksjonsprogram som særlig sårbare. Regjeringen vil styrke informasjonen om rettigheter og hjelpetilbud for voldsutsatte til personer som kommer på familieinnvandring.

Det er ønskelig at sårbare familieinnvandrere fanges opp så tidlig som mulig etter ankomst til Norge. Regjeringen vil derfor vurdere en ordning hvor kommunene varsles av utlendingsmyndighetene om familieinnvandrere som skal bosette seg i kommunen, slik at kommunene har mulighet til å aktivt oppsøke nyankomne familieinnvandrere for å undersøke om det er risiko for omsorgssvikt eller mishandling i hjemmet, så eventuelle tiltak kan settes inn så raskt som mulig.

Boks 4.3 Taushettarliv.no

LDO og Krisesentersekretariatet har utviklet kampanjen «Taushet tar liv». Kampanjen finansieres av Sekretariatet for konfliktrådene og er en årlig kampanje mot vold mot kvinner, vold i nære relasjoner og partnerdrap. Kampanjen gjennomføres vanligvis i sammenheng med UN Womens 16 days of action against domestic violence against women fra 25. november til 10. desember.1 Kampanjen skal få folk til å forstå hva vold i nære relasjoner er, og hvordan man kan bidra og hjelpe voldsutsatte. LDO og Krisesentersekretariatet tilbyr kurs, blant annet til offentlige etater, som del av den årlige Taushet tar liv-kampanjen.

1 UN Women (udatert).

4.4 Hjelpetelefoner for utsatte

Det er viktig at voldsutsatte voksne og barn har tilgang på hjelpetelefoner når de trenger noen å snakke med eller har behov for bistand til å finne fram til hjelpetilbud i nærheten av der de bor. På ung.no finnes en samlet oversikt over hjelpetelefoner for barn og unge som ønsker å snakke med noen.

Statlige myndigheter gir tilskudd til drift av et mangfold av hjelpetelefoner som dekker ulike behov. Noen av hjelpetelefonene har voldsutsatte og deres pårørende som sin primære målgruppe, mens andre telefontjenester dekker flere målgrupper. Flere av hjelpetelefonene har også et tilbud om chat. Følgende telefoner er særlig relevante:

  • Volds- og overgrepslinjen (VO-linjen) driftes av Krisesentersekretariatet i samarbeid med Oslo krisesenter. VO-linjen er døgnåpen og har en chat på dagtid. VO-linjen er under evaluering.

  • Alarmtelefonen for barn og unge, som har en døgnåpen chattjeneste, driftes av barnevernvaktene i Norge og barnevernvakten i Kristiansand.

  • Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte personer, incestutsatte og deres pårørende driftes av Incestsenteret i Vestfold.

  • Røde Kors-telefonen om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

  • Slettmeg.no er en råd- og veiledningstjeneste som leveres av Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS).

Det er behov for å se de ulike hjelpetelefonene mer i sammenheng. Regjeringen vil derfor kartlegge omfang, innhold og bruk av hjelpetelefoner for voldsutsatte barn, unge og voksne, og vurdere behov for tilbud til samiskspråklige. På sikt kan behovet for en bedre samordning vurderes.

4.5 Hjelpetilbud til utsatte

Hjelpetilbudet til barn og til voksne som er utsatt for vold og overgrep består både av spesialiserte tjenester der hjelp til utsatte utgjør kjerneoppgaven og generelle tjenester, der hjelp til utsatte er en del av oppgavene. Både de spesialiserte og de generelle tjenestene utgjør viktige deler av det helhetlige hjelpetilbudet til voldsutsatte. Tjenestene er både offentlige og private/frivillige, men er i all hovedsak finansiert med offentlige midler, blant annet gjennom ulike tilskuddsordninger. Hjelpetilbudene skal være likeverdige og tilgjengelige, være tilpasset mangfoldet i befolkningen og ta hensyn til ulik grad av helse-, språk- og digital kompetanse.

4.5.1 Krisesentertilbudet

Krisesentrene gir viktig hjelp til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Krisesentrene tilbyr både et trygt sted å bo i en begrenset periode, og et dagtilbud der man kan få veiledning og informasjon om rettigheter og muligheter. Krisesentrene kan hjelpe voldsutsatte med å ta kontakt med øvrig hjelpeapparat, og tilbyr samtalegrupper, aktiviteter og oppfølging.

Alle kommuner har plikt til å sørge for et krisesentertilbud, jf. krisesenterlova. I 2022 bodde det 2 110 voksne på krisesentrene, hvorav 189 menn. 61 prosent av beboerne hadde innvandrerbakgrunn. 2 684 kvinner og 250 menn benyttet seg av dagtilbudet på sentrene. Det bodde 1 482 barn på sentrene i 2022.

Det er utfordringer knyttet til å sikre voldsutsatte voksne og barn et godt og likeverdig krisesentertilbud. Voldsutsatte med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser eller nedsatt funksjonsevne blir i noen tilfeller avvist av krisesentrene, for eksempel på grunn av mangel på skjermede boenheter og/eller universell utforming. Tilbudet til den samiske befolkningen er mangelfullt, se omtale under punkt 6.5.1.

Mange barn opplever avbrudd i barnehage- eller skolegang under oppholdet på krisesenteret. Det er også dokumentert at det varierer hvordan hjelpeapparatet følger opp barna i etterkant av et opphold på krisesenter. Mange barn, til tross for alvorlige ettervirkninger av volden, får ikke psykisk helsehjelp.16

I sin undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, konkluderte Riksrevisjonen med at kommunenes oppfølging av krisesenterlova er varierende.17 Flere kommuner oppfyller ikke kravene i forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4, som blant annet regulerer plikten til å gjennomføre individuelle sikkerhetstiltak.

Videre påpekte Riksrevisjonen at samarbeidet med ulike tjenestetilbud i kommunene er utilstrekkelig, fordi flere av krisesentrene ikke har skriftlige samarbeidsavtaler med andre kommunale tjenester. Riksrevisjonen merket seg at det er lang avstand til krisesentrene i deler av landet, slik at det for enkelte voldsutsatte er utfordrende å benytte seg av tilbudet. I tillegg påpekte Riksrevisjonen at noen krisesentre er lavt bemannet, og at enkelte krisesentre mangler døgnbemanning.

I revidert nasjonalbudsjett 2022 ble det midlertidig bevilget 16,3 mill. kroner til krisesentrenes arbeid med oppfølging av fordrevne fra Ukraina. Regjeringen har som ambisjon å utvikle et godt og likeverdig krisesentertilbud over hele landet. For å øke kvaliteten i tilbudet, utreder regjeringen ved Barne- og familiedepartementet behovet for endringer i krisesenterlova og utvikling av krisesentertilbudet. I dette arbeidet inngår en vurdering av tilbudet til utsatte grupper, herunder voldsutsatte med rusmiddelproblemer. Et høringsnotat skal etter planen legges fram i løpet av første halvår 2024. Når endringene i loven er vedtatt vil regjeringen sørge for at veilederen for innholdet i krisesentertilbudet og veilederen for statsforvalternes tilsyn med krisesentertilbudet oppdateres.

Regjeringen vil kartlegge bruk av eksisterende risikovurderingsverktøy i krisesentertilbudet og vurdere behov for felles risikovurderingsverktøy for tilbudet. Regjeringen vil jobbe planmessig for kompetanse- og kvalitetsutvikling i krisesentertilbudet, med særlig vekt på bedre samarbeid med andre tjenester.

4.5.2 Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

Det nasjonale, tverretatlige Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold bistår ansatte i hjelpeapparatet i enkeltsaker. Teamet består av representanter fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Politidirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet. Teamet koordineres av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Kompetanseteamet veileder ansatte i både første- og andrelinjetjenestene, for eksempel politi, barnehager, skoler, asylmottak, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, barnevernstjenesten, krisesentre, norske utenriksstasjoner og utlendingsforvaltningen. Utsatte kan også ta direkte kontakt for å få hjelp.

Proba samfunnsanalyse har evaluert Kompetanseteamet og fant at brukerne har gode erfaringer med teamets veiledning og koordinering i enkeltsaker.18 Et annet sentralt funn er at Kompetanseteamet opplever å være presset på ressurser, og at de i møte med et økende antall saker må nedprioritere arbeidet med kompetanseheving til tjenesteapparatet i form av kurs og foredrag, og å gjøre teamet mer kjent. Proba samfunnsanalyse anbefaler derfor å styrke teamet med flere årsverk fra samtlige sektorer, og særlig fra justis-, helse- og skolesektoren, for å sikre kontinuitet og kompetanseoverføring i teamet. Arbeid med kompetanseheving bør prioriteres høyere, og man bør i større grad tilgjengeliggjøre kunnskapen og kompetansen som teamet besitter. Videre anbefaler Proba at arbeidet med kompetanseheving og arbeidet med å gjøre teamet mer kjent spesifiseres i mandatet.

Regjeringen vil styrke og videreutvikle Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

4.5.3 Bo- og støttetilbudet for personer utsatt for tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll

Det nasjonale bo- og støttetilbudet til personer over 18 år utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ble opprettet i 2009. Formålet med bo- og støttetilbudet er å gi personer som er utsatt for alvorlige trusler mot egen sikkerhet og har behov for beskyttelse, en trygg bolig og hjelp til reetablering og å leve et så normalt liv som mulig. De kan oppholde seg i boligen og får forsterket oppfølging i en overgangsperiode på inntil ni måneder. Brukerne får individuelle behov kartlagt, mottar tilpasset miljøterapeutisk oppfølging, blir reetablert i en trygg boligsituasjon og blir satt i kontakt med relevante hjelpetjenester. Det finnes 26 boliger i fem kommuner. Kompetanseteamet koordinerer og tildeler plasser.

Bo- og støttetilbudet er ofte fullt og det er særlig mangel på plasser til utsatte menn, par og menn og kvinner med barn. Konsekvensene er at utsatte må oppholde seg i lengre tid på midlertidige tilbud som krisesenter. Med et økende antall henvendelser til Kompetanseteamet er det behov for flere plasser i bo- og støttetilbudet. Regjeringen vil derfor styrke det nasjonale bo- og støttetilbudet for personer over 18 år som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Det er også behov for å utvide bo- og støttetilbudet til nye målgrupper. Ekspertgruppen om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje påpekte i rapporten «Det var ikke bare ferie» behovet for et tilbud til unge som returnerer fra utenlandsopphold, men som ikke møter kriteriene for opphold i dagens bo- og støttetilbud.19 Dette fordi de har en tilleggsproblematikk som gjør at de av hensyn til egen eller andres sikkerhet ikke kan oppholde seg hverken på krisesenter eller i bo- og støttetilbudet. Det kan også gjelde personer som har store hjelpebehov, men som ikke er trusselutsatte.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utredet hvordan ekspertgruppens anbefaling best kan følges opp. Direktoratene anbefalte en treårig pilot i form av å utvide dagens bo- og støttetilbud med fire plasser for disse målgruppene. Formålet er å sikre at nødvendige vedtak og hjelpetiltak kommer raskt på plass og å gi de utsatte bedre forutsetninger for å leve et godt og selvstendig liv. Regjeringen vil derfor utvide bo- og støttetilbudet med plasser for personer over 18 år som har returnert fra ufrivillig utenlandsopphold, og som ikke favnes av dagens tilbud.

4.5.4 Mangfoldsrådgiverordningen

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har 59 mangfoldsrådgivere utplassert på ungdoms- og videregående skoler i alle landets fylker, og ved enkelte voksenopplæringskontor og fylkeskommunale veiledningssentre. Ordningen har nylig endret navn fra minoritetsrådgiverordningen til mangfoldsrådgiverordningen. Mangfoldsrådgiverne utgjør et lavterskeltilbud med spisskompetanse om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Fordi de er tilstede på skolen kan mangfoldsrådgivere komme inn i saker på et tidlig tidspunkt. De er tilgjengelige for elever på skolen de er utplassert på og ved skoler i nærområdet ved behov. De gir også kompetanseheving til andre skoleansatte. Antall saker til manfoldsrådgiverne har økt jevnlig de siste årene og det har vært en særlig stor økning i saker om negativ sosial kontroll. Regjeringen vil derfor styrke mangfoldsrådgiverordningen for å nå flere som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap.

4.5.5 Konsulær bistand i saker om vold og overgrep

Konsulær bistand er de tjenester staten, gjennom Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene, kan tilby norske borgere og flyktninger og statsløse som bor i Norge og innehar norsk reisebevis eller utlendingspass under opphold i utlandet.20 I henhold til utenrikstjenesteloven § 1 er to av utenrikstjenestens tre hovedoppgaver knyttet til konsulær bistand. Akutte og alvorlige saker der liv og helse står på spill, samt saker som berører mindreårige og saker som kan innebære brudd på menneskerettighetene, skal prioriteres.

Norske utenriksstasjoner tilbyr konsulær bistand til personer som er utsatt for eller frykter negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, alvorlige former for frihetsbegrensning og andre former for vold. Disse konsulære sakene er ofte komplekse og kan by på store praktiske, juridiske, logistiske og sikkerhetsmessige utfordringer for utenriksstasjonene. Det kan ta lang tid å løse sakene, og ikke alle saker vil nødvendigvis bli løst.

Folkeretten setter skranker for hvilken bistand norske myndigheter kan gi på andre lands territorium. Det er vertslandets myndigheter som har hovedansvaret for sikkerhet, både for egne borgere og personer som besøker landet.

Norske borgere i utlandet har ikke rettslig krav på konsulær bistand. Norske myndigheter kan heller ikke pålegge norske borgere i utlandet å ta imot hjelp. Hvilke konsulære tjenester som kan tilbys, vil avhenge av flere sett med lovgivning, av personens tilknytning til Norge og oppholdslandet, og av tilgjengelige konsulære ressurser. Den hjelpen norske myndigheter kan tilby avhenger også av hvilket land personen befinner seg i, og hvorvidt personen er på kortere opphold eller er fast bosatt i utlandet. Det vil alltid være opp til den enkelte å velge hvordan kontakten med norske myndigheter skal være, og om personen ønsker å ta imot eventuelle tilbud om konsulær bistand.

Norge har fire spesialutsendinger for integrering ved utvalgte utenriksstasjoner. De yter konsulær bistand til utsatte i sin region, ofte i samarbeid med Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Spesialutsendingene bidrar også til kompetanseheving i tjenesteapparatet i Norge gjennom råd og veiledning i enkeltsaker og gjennom kompetansehevingstiltak. Utenriksdepartementet er fagmyndighet i håndteringen av konsulære saker, mens Arbeids- og inkluderingsdepartementet har delegert fagansvaret for spesialutsendingens arbeid med kompetanseoverføring til hjelpeapparatet i Norge til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

4.5.6 Sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene er et lavterskel hjelpetilbud uten krav til henvisning. Sentrene bistår personer utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende med råd, støtte og veiledning. Sentrene skal primært være et selvhjelpstilbud til voksne personer, men kan også ha et tilbud til utsatte under 18 år, dersom ressurser og faglige hensyn tillater det.

Sentrene er et supplement til de offentlige hjelpetiltakene, og blir finansiert gjennom en tilskuddsordning forvaltet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er til sammen 21 sentre fordelt på alle landets fylker. I tillegg har Oslo et ressurssenter mot voldtekt (DIXI Ressurssenter).

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utarbeidet i 2022 faglige anbefalinger for innhold og kvalitet i sentrene, herunder tilbudet til utsatte under 18 år. Anbefalingene skal bidra til å sikre et mer likeverdig tilbud uavhengig av hvilket senter den utsatte kommer til.

Statistikk over bruk av sentrene viser at det er relativt få brukere med innvandrerbakgrunn (12 prosent blant de som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og 10 prosent blant pårørende i 2022). Det er lavere enn andelen befolkning i Norge med innvandrerbakgrunn. Sentrene bør i større grad nå ut til en mangfoldig befolkning, inkludert utsatte og pårørende fra ulike trossamfunn. Regjeringen vil derfor vurdere tiltak for at sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene når bedre ut til befolkningen generelt og til innvandrerbefolkningen spesielt.

4.5.7 Statens barnehus

Statens barnehus står sentralt i arbeidet for å sikre at barns rettsikkerhet ivaretas og at hjelpen til barn som er vitne til eller utsatt for vold og seksuelle overgrep er godt koordinert. Barnehusene tilrettelegger for avhør og medisinske undersøkelser, tilbyr oppfølging og i noen tilfeller behandling, samt ivaretar koordinering av tverrfaglig og tverretatlig oppfølging.

Målgruppen for barnehusene er barn og særlig sårbare voksne som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til. vold eller seksuelle overgrep, der det foreligger en politianmeldelse. Særlig sårbare voksne er personer med utviklingshemming eller annen kognitiv funksjonsnedsettelse (for eksempel demens).21

Statens barnehus er etablert i 11 av 12 politidistrikt. I løpet av 2024 vil også Finnmark politidistrikt ha et eget Statens barnehus som vil inkludere et samisk barnehustilbud lokalisert i Karasjok, jf. punkt 6.6.1.

I 2021 gjennomførte NOVA en evaluering av Statens barnehus med fokus på barnehusenes ivaretakelse og oppfølging av målgruppen barn.22 Evalueringen slår fast at barnehusene har hatt en positiv utvikling siden forrige evaluering i 2012, blant annet fordi tilbudet er mer regulert. Hovedbildet fra evalueringen er at barnehusene framstår som et viktig, høykompetent og godt innarbeidet tilbud til barn og unge i politianmeldte saker om vold og overgrep. Tilbudet oppleves i dag minst like positivt av barn og følgepersoner som i 2012.

Samtidig viser evalueringen at det fortsatt eksisterer utfordringer knyttet til oppfølging og fagutvikling i noen barnehus. Den medisinske fagkompetansen framstår generelt som lite integrert i barnehusene og dagens barnehus beskrives å ha en straffesaksdominans. Det gir en ubalanse i det helhetlige tilbudet barnehusmodellen er ment å romme.23

En sentral oppgave i barnehusenes oppfølging er å tilrettelegge for gjennomføring av klinisk rettsmedisinske og rettsodontologiske undersøkelser besluttet av påtalejurist og begrunnet i straffesakssporet. I saker hvor det ikke gjennomføres klinisk rettsmedisinsk undersøkelse, skal barnehuset tilby en ordinær medisinsk undersøkelse begrunnet i barnets helsemessige behov, med mindre andre vurderinger tilsier at en slik undersøkelse er åpenbart unødvendig.24 Ifølge NOVAs evalueringsrapport gjennomføres det for få medisinske undersøkelser, både klinisk rettsmedisinske og ordinære medisinske undersøkelser, i barnehussakene, og bare et fåtall barn får vurdert behovet for medisinsk oppfølging i etterkant av et tilrettelagt avhør.25 Se også punkt 5.3.1 og 5.3.2.

Felles retningslinjer for Statens barnehus fastslår at alle fornærmede som er utsatt for vold eller overgrep skal tilbys medisinsk undersøkelse i Statens barnehus.26 Fornærmede barn bør også tilbys en tannhelseundersøkelse. Politiets årsrapport fra 2021 om Statens barnehus viser imidlertid fortsatt lave tall på gjennomførte medisinske undersøkelser. Dette gjelder både klinisk rettsmedisinske undersøkelser og medisinske undersøkelser som ikke er en del av straffesaken. Årsrapporten viser at kun om lag 20 prosent av barna som har vært til tilrettelagt avhør får utført medisinsk undersøkelse på Statens barnehus. Årsrapporten viser dessuten at det er stor variasjon mellom barnehusene i antall utførte medisinske undersøkelser.

Det er flere årsaker til at det gjennomføres få medisinske undersøkelser i barnehusene.27 En stor utfordring er at det ikke finnes rutiner for bestilling, organisering av medisinske undersøkelser og en plan for oppfølging av barnet etter at det er foretatt medisinske undersøkelser. Noe av forklaringen på dette er at det er rettslige uklarheter knyttet til blant annet henvisning, samtykke og deling av opplysninger. Videre er det stor variasjon i tilgjengelighet og tilstedeværelse av kompetent helsepersonell på barnehusene. Det er behov for å legge til rette for at helsepersonell i større grad involveres i planleggingen av sakene i barnehusene.28 Det er videre behov for å legge til rette for et bedre tverrfaglig samarbeid i barnehusene og styrke den tverrdepartementale styringen. Regjeringen vil utrede helsepersonell sin involvering i planleggingen av sakene som behandles i barnehusene. I den sammenheng skal personellkonsekvenser utredes særskilt. Vurderingen bør inneholde både personellkonsekvenser inkludert behov gitt dagens organisering og oppgavedeling, og konsekvenser som vil omfatte effekter på forbruk og tilbud av andre typer helsetjenester, samt utdanningskapasitet.

NOVAs evaluering peker videre på på at det er et stort behov for rettsavklaring i barnehusene og at det haster å iverksette nødvendige tiltak for å utjevne skjevdelingen mellom straffesaks- og oppfølgingssporet. Barnehusvirksomheten reguleres av, og berører, en rekke ulike regelverk hvor straffeprosessloven, politiregisterloven, helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven, barnevernsloven og barneloven er blant de viktigste. Evalueringen viser at dagens regelverk gir klare rammer for den delen av virksomheten som gjelder politiets avhør, samtidig som det er flere områder hvor dagens regelverk ikke gir tilstrekkelig veiledning. Flere av problemstillingene handler om uklarheter som oppstår i skjæringspunktet mellom flere regelverk. Det er også behov for å vurdere om de ulike regelverkene som i dag kommer til anvendelse, er tilstrekkelig samstemte.

Vi har lite kunnskap om hvordan målgruppen særlig sårbare voksne ivaretas i dagens barnehustilbud etter som NOVAs evaluering ikke omfattet denne gruppen. De særlig sårbare voksne er en målgruppe som lever med utviklingshemming eller annen kognitiv funksjonsnedsettelse og hvor utfordringsbildet er krevende og variert. Denne målgruppen har derfor særskilte behov for ivaretakelse og oppfølging. Politidirektoratet har gitt NTNU Samfunnsforskning i oppdrag å evaluere Statens barnehus sin ivaretakelse og oppfølging av særlig sårbare voksne. Evalueringen er ventet ferdigstilt innen utgangen av 2024.

Gjennom anmodningsvedtak 795, 29. mai 2018 (jf. dokument 8:140 S (2017–2018), Innst. 316 S (2017–2018)), har Stortinget bedt regjeringen om fremme forslag om et eget lovverk for Statens barnehus som sikrer ivaretakelse av hele mandatet til Statens barnehus. I sin utredning anbefaler NOVA imidlertid at departementet avventer spørsmålet om innføring av en egen barnehuslov inntil det er innhentet et bredere kunnskapsgrunnlag. Det vil blant annet være behov for å utrede andre lands erfaringer med lovfesting samt foreta en kartlegging av de viktigste rettslige uklarhetene som oppstår i skjæringspunktet mellom de ulike regelverkene som berører barnehusene. Med utgangspunkt i NOVAs anbefaling vil regjeringen igangsette et slikt utredningsarbeid i samarbeid med Politidirektoratet.

God tilgjengelighet til et barnehus er viktig for at tilbudet skal være reelt. NOVAs evaluering viser at få barn i dag har veldig lang reisevei til barnehus, men at lang reisevei fortsatt er en utfordring i noen områder. NOVA trekker fram eksempler på at lang reisevei har medført at det etableres alternative løsninger som tilrettelagte avhørsrom i politiets lokaler utenfor barnehuset. Dette kan undergrave barnehusmodellen som et helhetlig tilbud hvor straffesaksarbeidet skal gjennomføres på en tilrettelagt måte og hvor det skal være tilgang på helse- og sosialfaglig oppfølging. NOVA viser til at det særlig i Nord-Norge, hvor reiseavstandene er størst, kan være behov for å etablere et barnehustilbud. Etter at etableringen av Statens barnehus i Finnmark er gjennomført vil regjeringen utrede behovet for etablering av ytterligere barnehustilbud der lang reiseavstand er en utfordring.

Regjeringen vil følge opp evalueringene av Statens barnehus blant annet gjennom å opprettholde dagens barnehusmodell, og styrke arbeidet med å utvikle tilbudet som gis i barnehusene i dag. Ubalansen mellom straffesaks- og oppfølgingssporet skal utjevnes, og særlig tilbudet om medisinsk undersøkelse til både barn og særlig sårbare voksne må styrkes, jf. punkt 4.5.13. Videre vil regjeringen utrede spørsmålet om innføring av en egen barnehuslov. Regjeringen vil sørge for at Felles retningslinjer for Statens barnehus revideres.

NOVA anbefaler også i sin evalueringsrapport at målgruppen til barnehusene utvides til å omfatte mindreårige mistenkte, i utgangspunktet innenfor de lovbruddstyper som gjelder for utsatte. For nærmere omtale av denne problemstillingen, se punkt 5.3.3.

4.5.8 Støttesentrene for kriminalitetsutsatte

Støttesentrene for kriminalitetsutsatte ble etablert i alle landets politidistrikt i 2017. Støttesentrene har som mandat å hjelpe utsatte for integritetskrenkende kriminalitet gjennom hele straffesaksprosessen – fra anmeldelse til saken er avgjort. Sentrene er viktige i styrkingen av volds- og overgrepsutsattes rettssikkerhet. Hensikten med kontorene er først og fremst å «styrke fornærmedes stilling gjennom straffesakskjeden og bidra til at personer utsatt for integritetskrenkende kriminalitet, som vold, ivaretas og får hjelp til å komme seg videre etter voldshandlingen».

Støttesentrene har i hovedsak helse- og sosialfaglige ansatte. Målgruppen er personer som har vært utsatt for integritetskrenkende kriminalitet som for eksempel vold, trusler, hatkriminalitet, seksuelle overgrep eller mishandling i nære relasjoner. Alle kan ta kontakt med et støttesenter, men tilbudet er primært for den som anmelder saken til politiet. Sentrenes tilbud til kriminalitetsutsatte og pårørende innebærer å gi (1) psykososial støtte og hjelp, (2) oppfølging gjennom hele straffesaksprosessen, (3) informasjon og veiledning om straffesaksprosess og hjelpesystemer, (4) veiledning til kontakt med andre deler av hjelpeapparatet (inkludert Kontoret for voldsoffererstatning), og (5) rettergang.

Riksrevisjonen peker i sin rapport på at intensjonen ved opprettelsen av støttesentrene for kriminalitetsutsatte ikke er blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad. Ved etableringen av støttesentrene ble distriktene tildelt til sammen 35 stillinger. Det har vært utfordrende å få på plass tilstrekkelig bemanning og antallet ansatte er lavere enn planlagt.

Politidirektoratet arbeider med å utvikle støttesentrene og det er lagt vekt på samhandling mellom sentrene. Det arbeides med nasjonale retningslinjer som skal bidra til å etablere en felles standard for støttesentrenes virksomhet og arbeid. Retningslinjene er planlagt ferdigstilt i løpet av 2023. Videre er det jobbet med å forbedre saksregistreringssystemet og det er utviklet et e-læringskurs for nyansatte.

Det har vært en betydelig økning i antallet henvendelser til støttesentrene fra oppstarten i 2017 fram til i dag. Støttesentrene gjennomfører egne lokale tiltak for å gjøre tilbudet kjent, både internt i politiet og eksternt. Politidistriktenes rapporteringer viser at stadig flere henvendelser kommer som følge av at politiet selv viser til støttesentrenes tilbud, noe som kan indikere at sentrene er bedre integrert i politiets organisasjon. Som et ledd i arbeidet for å videreutvikle tilbudet skal Politidirektoratet evaluere støttesentrene for kriminalitetsutsatte, jf. også tiltak 50 i Handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold». Evalueringen skal starte opp i 2024.

Regjeringen vil videreutvikle støttesentrene for kriminalitetsutsatte i politidistriktene og sikre at informasjon om tilbudet når ut til befolkningen.

4.5.9 Stine Sofie Senteret

Stine Sofie Senteret i Grimstad er et nasjonalt senter for voldsutsatte barn, deres trygge omsorgspersoner og søsken. Senteret som driftes av Stine Sofies Stiftelse tilbyr et gratis seks dagers kursopphold for hele familien. Reiseutgifter dekkes også. Senteret har kapasitet til å tilby om lag 500 barn et kursopphold per år. Målet er at kursdeltagerne, i trygge omgivelser, får oppleve glede og livsmestring. Dette skal danne grunnlag for å styrke deres egne ressurser. Stine Sofies Stiftelse melder bekymring for at det er store lokale variasjoner i bruken av senteret, og at mange familier ikke får vite at tilbudet finnes. God informasjon om tilbudet til relevante tjenester som møter barn i målgruppen er derfor viktig. Barne- og familiedepartementet viderefører tilskuddet til Stine Sofie Senteret. Tilskuddet blir evaluert og evalueringsrapporten vil etter planen foreligge i desember 2024.

4.5.10 Voldsutsatte kvinner i fengsel

Personer som gjennomfører straff, blant annet for voldsutøvelse, kan selv ha vært utsatt for vold i nære relasjoner. I samarbeid med Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt drifter Oslo krisesenter et prosjekt for kvinner i fengsel som er utsatt for vold i nære relasjoner. Prosjektet har hatt som mål å gi de innsatte kvinnene en mulighet til å bearbeide sine voldserfaringer, samt å forebygge ny vold gjennom å tematisere hvordan kvinnene kan beskytte seg, også etter soning. Prosjektet har videre som formål å spre kunnskap om vold i nære relasjoner i kriminalomsorgen, og har derfor også omfattet kompetansehevende tiltak for de ansatte i fengselet. Fengselsprosjektet har i 2023 utvidet tilbudet til også å omfatte innsatte i Ravneberget fengsel og friomsorgskontor. Oslo krise- og kompetansesenter har hospitert i Ravneberget fengsel, holdt informasjonsmøte om tilbudet og gjennomført individuelle samtaler med innsatte. Oslo krisesenter har høsten 2023 starte opp med kunnskapskurs for de innsatte om vold i nære relasjoner.

En evaluering fra 2017 viser at fengselsprosjektet er et vellykket og viktig prosjekt.29 Prosjektet handler om at voldsutsatte kvinner under straffegjennomføring skal få samme type tilbud som voldsutsatte kvinner ellers i samfunnet. Regjeringen vil etablere et nasjonalt tilbud for kvinner som gjennomfører straff, i samarbeid med krisesentrene, for å bistå kvinnelige innsatte som er eller har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

4.5.11 Barnevernet

Vold og overgrep utgjør en betydelig og økende del av barnevernstjenestens sakstilfang. Barnevernet skal bidra til å forebygge vold og overgrep mot barn, men skal også beskytte barn som har slike erfaringer. Det framgår av barnevernsloven § 1-1 at lovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre skal loven bidra til at alle barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at barn får trygge oppvekstsvilkår. Forebygging av vold og overgrep og hjelp til utsatte er imidlertid et tverrsektorielt ansvar og krever innsats på flere nivåer og fra flere deler av det kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteapparat. Å legge til rette for at kommunene får nødvendig veiledning og bistand til å utarbeide gode forebyggende planer, jf. barnevernsloven § 15-1, er en målsetting for myndighetene.

Barnevernssaker som omhandler vold i nære relasjoner, er ofte komplekse og krever spisset kunnskap og tilnærming i arbeidet. Mange steder har det vært jobbet godt med dette. For eksempel er flere kommuner i gang med å implementere MST-CAN (Multisystemic Therapy – Child Abuse and Neglect), en kunnskapsbasert modell med en helhetlig og systemisk tilnærming til å hjelpe familier hvor barn utsettes for vold og omsorgssvikt. Det har imidlertid blitt påpekt gjennom flere rapporter at barnevernstjenestens arbeid med vold kan bli bedre.30

Barn og unge med behov for institusjonsopphold er særlig sårbare. Alle statlige og mange private barnevernsinstitusjoner har gjennomført opplæring i traumesensitiv tilnærming, hvor også barns bruk av sosiale medier inngår. En rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser imidlertid at dagens regelverk ikke er tilstrekkelig oppdatert når det gjelder barn og unges bruk av digitale kommunikasjonsmidler. Regelverk åpner for å begrense, nekte bruk og frata barna elektroniske kommunikasjonsmidler, men gir ikke adgang til å kontrollere barnas kommunikasjon.31 Barne- og familiedepartementet vil se nærmere på behovet for regelverksendringer.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fikk i 2023 i oppdrag å utrede tiltak for å styrke kvaliteten i barnevernets oppfølging av barn utsatt for vold og overgrep og deres familier Negativ sosial kontroll og menneskehandel er inkludert i oppdraget.

Velferdsforskningsinstituttet NOVA fikk i 2019 i oppdrag å framskaffe kunnskap om barnevernstjenestens arbeid med vold og overgrep. Rapporten publiseres høsten 2023. Basert på blant annet dette arbeidet, skal Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utrede tiltak som kan styrke barnevernet både når det gjelder å bistå barn, og i møte med voldsutsatte foreldre. Sentrale tema vil være å styrke barnevernet i kartlegging og avdekking, styrke fenomenkunnskapen om ulike former for vold og kunnskap om og ferdigheter i hvordan møte voldsutsatte og virksomme tiltak.

Det vises også til omtale under punkt 3.2.1 om kommunenes ansvar og punkt 3.5.6 om kompetanse i barnevernet.

4.5.12 NAV-kontorene

Arbeids- og velferdsforvaltningens brukere består av et stort mangfold av mennesker og NAV-kontorene skal tilby likeverdige tjenester til alle sine brukere. Dette krever blant annet kulturell kompetanse og bruk av kvalifisert tolk for å avdekke brukeres behov og gi informasjon om rettigheter og plikter på brukernes premisser.

I sin rapport om Norges implementering av Istanbulkonvensjonen anmoder GREVIO norske myndigheter om å etablere egne programmer som ivaretar de spesifikke behovene som utsatte for vold og overgrep, særlig kvinner, har når det gjelder arbeid, utdanning og bolig. Programmene skal sikre at de utsatte kan gjenopprette et normalt liv, blir økonomisk uavhengige og får styrket sin stilling.32

Både voldsutsatte, pårørende og voldsutøvere kan være avhengig av oppfølging fra NAV-kontorene. Arbeids- og velferdsforvaltningen kan i utgangspunktet målrette og tilpasse tiltak knyttet til ulike grupper dersom det anses nødvendig. Et eksempel på et slikt tiltak er ressurssenteret med ansvar for nasjonal kompetanseheving om vold i nære relasjoner og utvikling av metodikk for inkludering av voldsutsatte i arbeidslivet. Se også omtale under punkt 3.5.6. Det er også utarbeidet en veileder for NAV-ansatte om vold i nære relasjoner og menneskehandel som holdes oppdatert og gjøres kjent for NAV-ansatte. Veilederen er publisert på NAVs nettsider, og fungerer også som informasjon til brukere av arbeids- og velferdsforvaltningen.

Voldsutsatte kan også ha behov for samtidig eller samordnet oppfølging fra arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgstjenestene. Det finnes flere modeller for samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og helse- og omsorgstjenestene, herunder Individuell jobbstøtte (IPS) og HelseIArbeid. I budsjettet for 2024 foreslås det videre å prøve ut nye samhandlingsmodeller mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunehelsetjenesten, særlig mot personer med lette til moderate psykiske lidelser og/eller rusproblemer, eventuelt også muskel- og skjelettplager. Det vises til Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) for nærmere omtale.33

I en rapport fra NKVTS og Norwegian Research Centre (NORCE) fra 2022 om kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, omtales et godt samarbeid mellom krisesentrene og NAV-kontorene som avgjørende for å skape en god reetableringsprosess.34 Rapporten anbefaler at voldsutsatte som har behov for det, tildeles en saksbehandler ved sitt lokale NAV-kontor, som de kan kontakte direkte og som er kjent med deres situasjon. Det kan sikre at videre oppfølging og informasjon tilpasses ulike brukeres behov hva gjelder språklige ferdigheter, digitale kompetanse og systemforståelse, og unngå at det er krisesenterets ansatte som må koordinere arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester.

Partnerdrapsutvalget anbefalte i sin utredning at NAV-kontorene bør prioritere personer som utsettes for vold i nære relasjoner der det er ventetid på tjenestene, og at disse bør få tilbud om økonomisk rådgivning og støtte i et «hurtigspor».35 Utvalget viste til at det er viktig at voldsutsatte som har rett til økonomiske ytelser fra arbeids- og velferdsforvaltningen får dette raskt for å sikre voldsutsatte en reell mulighet til å forlate voldsutøver.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil foreta nærmere vurderinger av foreliggende anbefalinger knyttet til arbeids- og velferdsforvaltningens rolle og tjenester overfor voldsutsatte. Et forsknings- og utredningsoppdrag for å innhente kunnskap om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant arbeids- og velferdsforvaltningens brukere, vil inngå som en del av kunnskapsgrunnlaget for disse vurderingene. Det vises til omtale i punkt 2.3.4.

4.5.13 Helse- og omsorgstjenestene

Helse- og omsorgstjenestene skal ivareta og følge opp voldsutsatte som utvikler fysiske og psykiske helseplager som følge av vold og overgrep. Voldsutsatte kan ha behov for oppfølging i en akuttfase, men også for å håndtere de mer langsiktige helsekonsekvensene av vold og overgrep.

Det er viktig at helse- og omsorgstjenestene organiseres på en måte som gjør at det er enkelt for bruker å finne fram til, og bruke, riktig tilbud. Informasjonen bør være tilpasset brukernes helse-, språk- og digitale kompetanse.

Akuttilbudet til voksne volds- og overgrepsutsatte

Personer som utsettes for vold og overgrep kan ha behov for akutt helsehjelp. I tillegg til medisinske undersøkelser og behandling, psykososial støtte og oppfølging, kan det være nødvendig å foreta rettsmedisinske undersøkelser og sporsikring når noen har blitt utsatt for vold.

Overgrepsmottakene skal ha et helsetilbud til alle voksne og ungdom over 16 år som er utsatt for seksuelle overgrep. Etter avtale med det aktuelle helseforetakets barne- og ungdomsklinikk kan overgrepsmottaket ivareta overgrepsutsatte fra og med 14 år. Overgrepsmottaket skal tilby akutt psykososial ivaretakelse og psykososial oppfølging, samt akutt medisinsk undersøkelse, behandling og oppfølging av overgrepsutsatte. Videre skal overgrepsmottaket ha et rettsmedisinsk tilbud. Dette innebærer å foreta en rettsmedisinsk undersøkelse med sporsikring og skadedokumentasjon og utarbeide en rettsmedisinsk erklæring til politi og rettsvesen. Overgrepsmottaket skal tilrettelegge for ikke-medisinsk oppfølging hos bistandsadvokat, politi og andre relevante instanser. En rettsmedisinsk undersøkelse, herunder sporsikring og skadedokumentasjon, kan gjennomføres umiddelbart, uavhengig av politianmeldelse.

Voksne utsatt for vold i nære relasjoner skal i hovedsak oppsøke kommunale helse- og omsorgstjenester som fastlege eller legevakt. Enkelte overgrepsmottak tar imidlertid imot personer utsatt for vold i nære relasjoner. Det har blitt pekt på som en utfordring at todelingen av helsetjenestens ansvar for vold og overgrep, der seksuelle overgrep er spesialisthelsetjenestens ansvar, og vold i nære relasjoner er kommunale helse- og omsorgstjenesters ansvar, gir ulik tilgang på spesialisert rettsmedisinsk kompetanse, herunder sporsikring og skadedokumentasjon. Mangelfull tilgang på kompetanse og utstyr øker risikoen for at alvoret i situasjonen undervurderes, for utilstrekkelig oversikt over behandlingsbehovene og for svekket rettsikkerhet og erstatningsmuligheter i etterkant. Regjeringen vil kartlegge det medisinske og psykososiale akuttilbudet for voksne utsatt for vold i nære relasjoner, og vurdere oppfølgende tiltak. Tiltaket er ledd i oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak 137 (2022–2023), 6. desember 2022 (jf. dokument 8:218 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2023)), om å styrke akuttilbudet til personer som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Tilbud til barn som har opplevd vold og overgrep

Medisinske undersøkelser av barn kan både avdekke uhelse hos barn som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt og forebygge ny vold. Symptomer og funn kan komme til syne under undersøkelsen og bidra til å avdekke vold og overgrep.

Sosialpediatrisk kompetanse er en viktig ressurs i arbeidet mot vold, overgrep og omsorgssvikt av barn og unge. Sosialpediatrisk kompetanse benyttes blant annet til å utføre medisinske undersøkelser, både i Statens barnehus (se punkt 4.5.7), ved barne- og ungdomsklinikkene og i helsekartlegging i barnevernet. Det er behov for økt rekruttering til fagområdet og kompetanseheving for å sikre tilgjengelig sosialpediatrisk kompetanse i alle tjenestene til barn og unge utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.

Barn under 16 (14) år som er utsatt for seksuelle overgrep skal få hjelp og behandling i spesialisthelsetjenesten, fortrinnsvis ved barne- og ungdomsklinikkene (BUK). Det er 21 slike klinikker i Norge. I organiseringen av tilbudet skal helseforetakene sikre et helhetlig forløp. Det er imidlertid utfordringer med å sikre tilgjengelighet døgnet rundt av barneleger med tilstrekkelig erfaring og kompetanse for å undersøke barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Helsedirektoratet ga i 2021 ut en ny nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak for voksne. Retningslinjen gir anbefalinger om ansvarsforhold, organisering, samhandling og kompetanse for overgrepsmottak. Tilsvarende finnes ikke for barn og unge under 16 år som er utsatt for seksuelle overgrep. Regjeringen vil derfor utarbeide en nasjonal retningslinje eller veileder for medisinsk og psykososial ivaretakelse av barn og unge som er utsatt for seksuelt overgrep, inkludert barn og unge med kognitive funksjonsnedsettelser. Et normerende produkt vil kunne legge til rette for økt kvalitet i rettsmedisinsk, medisinsk og psykososial ivaretagelse og forebygging av senere fysisk og psykisk uhelse hos barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep, i tråd med modellen for overgrepsmottak for voksne.

Oppfølging i kommunale helse- og omsorgstjenester

Voldsutsatte kan ha behov for oppfølging av fysiske og psykiske helseutfordringer som har bakgrunn i volden. Helsestasjonen kan tilby individuelt tilpassede støttesamtaler og ekstra veiledning til foreldre som har behov for ekstra oppfølging. Skolehelsetjenesten kan gi oppfølging ved behov, for eksempel i form av oppfølgende samtaler med barn og unge med psykiske plager etter vold. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten bør også ha oversikt over de støttetiltakene som finnes i kommunen, som for eksempel familieverntjenesten og psykisk helse- og rustjenester. Fastlegen følger pasienter over tid, og kan følge opp både somatiske og psykiske problemer som følger av vold. Fastlegen kan også henvise videre ved behov. Se også omtale av helsestasjons- og skolehelsetjenesten og fastlegen under punkt 3.2.4.

Partnerdrapsutvalget har anbefalt at det bør etableres et lavterskeltilbud for rask behandling av psykiske helseplager i alle kommuner. Mange kommuner har etablert slike tilbud for sine innbyggere, der man raskt og uten henvisning kan få hjelp med psykiske helseplager. Lavterskeltilbud kan for eksempel inneholde støttesamtaler, hjelp til å finne fram i hjelpeapparatet, kurs i stressmestring, arbeid med søvnløshet, eller korttidsbehandling av lettere former for angst og depresjon. Tilgangen til slike tilbud varierer imidlertid rundt om i landet, og etterspørselen etter lett tilgjengelige hjelpetilbud for personer med psykiske helseutfordringer er betydelig. Regjeringen vil legge til rette for å styrke lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus i kommunene.

I regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse som ble lagt fram 9. juni 2023, er det satt som mål at innbyggere i alle kommuner har tilgang til kunnskapsbaserte tilbud innen psykisk helse og rus. Det skal utredes fordeler og ulemper med ulike alternativer for å bidra til likeverdige kommunale lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus for alle aldre. Lovfesting av lavterskeltilbud er blant alternativene som skal vurderes. Regjeringen varslet i kommuneproposisjonen 2024 at 150 mill. kroner av veksten i kommunenes frie inntekter begrunnes med innsats på psykisk helse- og rusfeltet.

Helsedirektoratet ga i oktober 2023 ut en ny veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge. Veilederen er utarbeidet i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Husbanken, og gir anbefalinger om hvordan kommunene kan oppnå et helhetlig og samordnet psykisk helsearbeid for barn og unge, fra helsefremmende og forebyggende arbeid til oppfølging og behandling. Den tydeliggjør de ulike sektorenes (utdanning, barnevern, helse, arbeids- og velferdsforvaltningen) ansvar for barn og unges psykiske helse, og vektlegger samtidig betydningen av tverrsektorielt samarbeid og samordning mellom sektorene. Veilederen slår blant annet fast at kommunen skal sørge for tilgjengelig og tverrfaglig psykisk helsetjeneste som gir tidlig hjelp og behandling til barn og unge med psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer og reaksjoner på belastende livshendelser. Tjenesten bør ha et familieperspektiv og tilby foreldrestøtte.

Boks 4.4 Integrert behandling av rusmiddelproblemer og voldsutfordringer

Mange i behandling for rusmiddelproblemer har erfaring som utsatt for og/eller utøver av vold. Likevel opplever pasienter som ruser seg og har voldserfaringer ofte at denne typen problematikk ikke behandles samtidig.

KORUS og RVTSene har utviklet seks kompetansemoduler om integrert behandling av rusmiddelproblemer og voldsutfordringer for behandlere, miljøterapeuter og ledere i spesialisthelsetjenesten og kommunen.

Å utsettes for vold og overgrep kan potensielt være traumatiserende. Mange får reaksjoner etter en traumatisk hendelse, og når disse reaksjonene ikke går over av seg selv, men varer lenge etter at hendelsen er over, kalles dette posttraumatiske stressymptomer (PTSS). «Trinnvis sammen» (tidligere trinnvis TF-CBT) er en lavterskel traumebehandling for barn i alderen 7–12 år som strever med signifikante symptomer på PTSS etter en eller flere traumatiserende hendelser. Behandlingen er ledet av en av barnets omsorgspersoner, med veiledning og oppfølging fra en terapeut som har tett kontakt med både barnet og omsorgsgiveren. «Trinnvis sammen» er i første omgang et tilbud hos kommunehelsetjenesten. Ved behov for mer intensiv behandling vil barnet få tilbud om henvisning til BUP.

Studier viser at metoden «Trinnvis sammen» er effektiv i behandlingen av barn som utviser posttraumatiske stressymptomer. Målet er at kommunene skal ha kompetanse til å kunne tilby hjelp til flere utsatte barn, gi hjelp på et tidlig tidspunkt og at samarbeidet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten skal bli bedre. «Trinnvis sammen» prøves ut i ti kommuner med om lag 70–75 barn og deres omsorgspersoner. Forskningsprosjektet er videreført og videreutvikles i 2023. Rapport fra utprøvingsprosjektet ble lansert 1. november 2022. I budsjettet for 2023 ble det bevilget 9 mill. kroner til formålet. Bevilgningen er foreslått videreført med 9,6 mill. kroner i 2024. Regjeringen vil styrke psykososial oppfølging og traumebehandling av volds- og overgrepsutsatte barn gjennom å videreføre utprøving og forskning på modellen «Trinnvis sammen». Regjeringen vil også vurdere hvordan modellen kan tilbys kommunene dersom resultatene fra utprøvingen er gode.

Psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)

Personer som er utsatt for vold i nære relasjoner har økt risiko for å utvikle psykiske lidelser som posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst og depresjon, og kan ha behov for behandling i spesialisthelsetjenesten. Over mange år er utviklingen av polikliniske og ambulante tjenester innen psykisk helsevern og rusbehandling gitt høy prioritet. Mer tilgjengelige behandlingstilbud har bidratt til at mange får god hjelp når de har behov for det. Samtidig viser undersøkelser at det fremdeles er ulik tilgang til tjenestene, og at befolkningen i noen helseregioner får mer behandling for psykiske lidelser enn i andre. Det er behov for å styrke kapasiteten til behandling og oppfølging i psykisk helsevern for barn, unge og voksne. I regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse inngår en rekke tiltak for å styrke kvalitet og kapasitet i psykisk helsevern. Dette vil også komme personer som har behov for psykisk helsehjelp som følge av vold og overgrep, til gode.

Behandlere i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har høy sannsynlighet for å møte pasienter som har blitt utsatt for vold. Mange av barna som blir henvist til BUP har symptomer på vold og traumer, uten at dette framkommer i henvisningene.36 Det er viktig at behandlere har god kjennskap til tegn på voldsutsatthet, og at de kan gi god behandling og oppfølging.

Det har over mange år blitt jobbet med å utvikle og implementere kunnskapsbaserte behandlingsmetoder for traumer i spesialisthelsetjenesten. NKVTS mottar midler over statsbudsjettet for å implementere traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) i BUP og Eye Movement Desensitization Therapy (EMDR) og kognitiv terapi for post-traumatisk stresslidelse (CT-PTSD) i allmennpoliklinikker og ruspoliklinikker. RVTSene har et særlig ansvar for kompetanseutviklingsarbeidet på vold- og traumefeltet, og tilbyr ulike traumerelaterte kompetanseprogrammer til tjenestene.

Boks 4.5 Behandlingsforløp for posttraumatisk stresslidelse

NKVTS har utarbeidet et behandlingsforløp for posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette er ment som en støtte til klinikker, ledere og terapeuter i helsetjenestene i deres arbeid med pasienter som har PTSD.

Helsehjelp ved kjønnslemlestelse

Å utsettes for kjønnslemlestelse kan gi både fysiske og psykiske helseplager. Jenter og kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse skal møtes med omsorg, kunnskap og respekt i helse- og omsorgstjenesten. En viktig forutsetning for et likeverdig tilbud er god kompetanse i tjenestene om spesifikke voldsformer som kjønnslemlestelse. RVTSene tilbyr kompetansehevende tiltak om kjønnslemlestelse til primær- og spesialisthelsetjenesten.

Helseforetakene skal sørge for et likeverdig og kunnskapsbasert behandlingstilbud til utsatte for kjønnslemlestelse. Det er behov for å kartlegge innhold og kvalitet i behandlingstilbudet til utsatte for kjønnslemlestelse, herunder samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester om denne pasientgruppen. Regjeringen vil videreutvikle behandlingstilbudet til jenter og kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse.

Tilrettelagt tannhelsetilbud til overgrepsutsatte

Personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep kan utvikle alvorlig tannlegeskrekk. Tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi), er nå etablert i den offentlige tannhelsetjenesten i alle fylkene. Tilrettelagt tannhelsetilbud innebærer både angstbehandling og tannbehandling i ulike behandlingsteam. Målet med behandlingen er å hjelpe pasienten til å mestre tannbehandlingssituasjonen, slik at vedkommende senere kan få tannbehandling på vanlig måte. Tilbudet, som i hovedsak er gratis for pasientene, er under oppbygging og det er stor etterspørsel etter slik behandling. For barn og unge og andre med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, dekkes tilbudet av fylkeskommunen. Det forventes at spesialister i barnetannpleie (pedodonti) involveres i tilbudet for barn og unge. Tilbudet evalueres nå med mål om å sikre en mer enhetlig praksis av tilbudet og mindre variasjon når det gjelder ventetider.

4.5.14 Bruk av kvalifiserte tolker

Regjeringen jobber kontinuerlig med å sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte tolker i aktuelle språk. Tolkemonitor LOV for 2022 viser at 34 prosent av tolkeoppdragene i offentlig sektor tildeles ukvalifiserte tolker.37 Det har vært en jevn økning i antall oppdrag utført av kvalifiserte tolker de siste årene, fra 60 prosent i 2021 til 66 prosent i 2022. Utfordringen med å ha tilstrekkelig antall tolker i de språk det til enhver tid er behov for, skyldes blant annet variasjon i språkbehov innenfor ulike offentlige sektorer og varierende ankomster til Norge, både når det gjelder antall og hvilken språkbakgrunn de som kommer hit har.

Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) ble innført fra 1. januar 2022 og skal bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. Tolkeloven stiller krav om at offentlige organer skal bruke kvalifisert tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Loven gir dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk fram til 31. desember 2026. I tillegg til en plikt for offentlige organer til å bruke kvalifisert tolk, stiller loven også krav til tolken, som god tolkeskikk, habilitet og taushetsplikt. Det er forbudt å bruke barn som tolk, jf. tolkeloven § 4 der det framgår at offentlige organer ikke skal bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon.

Forutsetninger for at offentlige organer skal lykkes med å etterleve bestemmelsene i tolkeloven, er at det finnes et tilstrekkelig antall kvalifiserte tolker på aktuelle språk, herunder tegnspråk, samt at de offentlige organene har gode bestillingsløsninger som sikrer tilgangen til kvalifiserte tolker ved behov. Regjeringen vil utvikle informasjon om viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og forbudet mot barn som tolk.

4.5.15 Brobyggertjenester

Tolk er viktig, men språktolk alene er ikke alltid nok. I blant er det nødvendig å bruke det mange kaller kulturtolk, brobygger eller linkarbeider. En kompetent brobygger er kulturelt sensitiv, evner å kommunisere og motivere og håndterer usikkerheten som kulturelle forskjeller ofte skaper. Rollene skal ikke blandes, for mens språktolken skal oversette ordrett det som sies, vil linkarbeideren sette det som sies inn i en forståelig kontekst. Ikke alle begreper har tilsvarende ord på et annet språk og ikke alle uttrykksformer lar seg oversette på en forståelig måte.

Det eksisterer i dag ulike brobyggertjenester, mange av dem er private. Barnevernet, helsevesenet og andre kjøper tidvis slike tjenester. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er gitt i oppdrag å skaffe en oversikt over disse tjenestene og vurdere behovet for faglige retningslinjer eller andre tiltak som kan bidra til økt kvalitet. Regjeringen vil vurdere behovet for tiltak som kan bidra til økt kvalitet på brobyggertjenester.

4.5.16 Mekling og foreldretvister med voldsproblematikk

Familievernet gir veiledning og hjelp til familier i krise. Det finnes familievernkontor over hele landet. Tilbudet er gratis, og man trenger ingen henvisning. Familievernet kommer i kontakt med familier med høy konflikt, eller der en eller flere er utsatt for vold. Tjenesten gir blant annet tilbud om mekling, og ulike kurs for foreldre i sinnemestring og foreldresamarbeid etter samlivsbrudd, jf. også omtale i punkt 3.5.6 om arbeidet med kompetanseheving i familievernet når det gjelder vold og overgrep.

Det er i dag obligatorisk med en time mekling ved samlivsbrudd for alle foreldre med felles barn under 16 år. Det samme gjelder for foreldre som ikke blir enige om foreldreansvar, bosted og samvær, og som vil bringe saken inn for retten.

GREVIO har kommet med merknader til meklingsordningen, og mener blant annet at det ikke skal være obligatorisk mekling i saker (separasjon/skilsmisse og foreldretvister) i familier hvor det har vært utøvet vold.

En forelder kan reise sak for retten uten mekling når den andre forelderen er dømt i straffesak for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Det er også mulig å mekle separat, eller å ha med seg en annen person til støtte under mekling.

I 2016 ble «differensiert mekling» innført i familievernet, slik at sakene ved inntak blir differensiert ut fra foreldrenes opplysninger om konfliktnivå og opplysninger om eventuell vold. Når det avdekkes vold i en meklingssak, skal mekleren avgjøre om det bør gis tilbud om individuell mekling, og saken gis status som en høyrisiko-mekling. I disse sakene tilbys foreldrene to meklere, flere meklingstimer, mulighet til å ha samtale hver for seg og kurs som retter seg mot barnas behov.

En evaluering av differensieringsspørsmålene viser at ikke all vold avdekkes før mekling, og at foreldre som underrapporterer vold og andre problemer, er en spesielt sårbar og utsatt gruppe, med høyere nivå av konflikt, psykisk uhelse og vold.38 Modellen for differensiering av mekling, inkludert differensieringsspørsmålene som stilles i forkant av meklingen, gjennomgås og vurderes i 2023. Det vil i tillegg kartlegges hvordan vilkårene for separat mekling tolkes og praktiseres blant meklere i dag.

Etter barneloven skal det ikke være samvær dersom samværet ikke er til barnets beste. Hvis foreldrene er uenige om samværsordningen, må sak bringes inn for retten. Saker om samvær med felles barn hvor det er påstander om vold eller overgrep er vanskelige og representerer særskilte utfordringer. I tillegg til barnets rett til å bli beskyttet, må også begge foreldres krav på rettsikkerhet ivaretas. Det er viktig å benytte de mulighetene som ligger i lovverket bedre. Økt kunnskap om disse sakstypene kan bidra til at sakene blir fanget opp, blir bedre opplyst og behandlet best mulig. Bedre samarbeid mellom tjenestene er også viktig for at disse sakene skal kunne bli behandlet på en god måte. Bedre kunnskap i hjelpetjenestene om barnelovens bestemmelser, og hvordan de kan anvendes, vil kunne bidra til at voldsutsatte foreldre får bedre veiledning når det er spørsmål om samvær.

Hvis det er fremmet påstander om vold, er det særlig viktig at saken blir grundig utredet før det fattes en avgjørelse. Barnets beste skal alltid vurderes i spørsmål om samvær. Hyppigere bruk av midlertidige avgjørelser og bruk av muligheten til å avgjøre en sak uten hovedforhandling, når det er åpenbart at vilkårene for endring ikke er oppfylt, bør vurderes. I saker hvor det er uenighet om det er utøvet vold, kan det være behov for at en sakkyndig opplyser saken grundig, og blant annet har samtaler med barnet. Dette vil sette domstolen bedre i stand til å fatte gode avgjørelser.

Retten har også i angitte volds- og overgrepssaker en selvstendig plikt til å vurdere om det bør ilegges kontaktforbud overfor barn, uavhengig av om sakens aktører har nedlagt påstand om dette.39

For å heve kvaliteten på og styrke tilliten til det sakkyndige arbeidet og til beslutningene retten tar, er det fra 15. august 2022 krav om at Barnesakskyndig kommisjon skal gjennomgå og vurdere sakkyndige rapporter før de kan brukes som bevis i foreldretvistsaker for domstolen.

I «Utredning av saker etter barneloven hvor det er stans i samvær mellom barn og en forelder» synliggjøres en rekke utfordringer knyttet til avdekking og håndtering av opplysninger om vold i vurdering av samvær.40 Når det foreligger brudd i kontakten mellom et barn og en av foreldrene, kan det for eksempel handle om at den ene forelderen har redusert eller stanset samværet med påstand om at barnet ikke blir godt nok ivaretatt av den andre forelderen. Det kan også handle om at barnet vegrer seg for samvær, eller at forelderen hindrer samvær uten at det er gode grunner for det. I mange av sakene er det ulike faktorer som bidrar sammen.

I de tilfellene hvor barnet er utsatt for vold, overgrep og mangelfull omsorg, er det god ivaretakelse av barnet at det skjer en reduksjon eller stans i samværet. Retten til samvær og familieliv vil være underordnet barnets rett til beskyttelse. For aktørene som skal hjelpe familier der det er begrensninger eller stans i samvær, gjør kompleksiteten i sakene det vanskelig å avdekke hva som er årsaken til at det er stans i samværet. Usikkerhet knyttet til hvorfor samværet er stoppet opp, kan gjøre det vanskelig å hjelpe. Mangelfullt samarbeid mellom aktuelle aktører og tjenester, som familievern, skole, barnevern og domstoler er en sentral utfordring i disse sakene.

Det er ulike årsaker til at familier i disse sakene ikke får et helhetlig og samordnet tilbud, blant annet fordi det mangler samarbeidsstrukturer og fordi det er utfordringer med å utrede eller undersøke sakene. Økt forståelse og kunnskap om både denne problematikken og vold og høykonflikt hos de ulike aktørene, vil kunne bidra til økt bevissthet om og nødvendigheten av tidlig intervensjon og forebygging.

Barneloven § 43 a har regler om samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Domstolen kan fastsette «beskyttet tilsyn» eller «støttet tilsyn» i tilfeller hvor barnets behov taler for det. Beskyttet tilsyn kan brukes der barnet trenger overvåking under samværet, for eksempel fordi samværsforelderen har problemer med rus, psykisk lidelse eller vold. Støttet tilsyn skal støtte barnet, forelderen eller familien under samværet, for eksempel ved etablering av kontakt mellom barnet og samværsforelderen eller der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått i oppdrag å vurdere om ordningen med samvær med tilsyn etter barneloven fungerer etter hensikten, og om det eventuelt er behov for endringer.

Barne- og familiedepartementet har i en årrekke gitt Domstoladministrasjonen midler til kompetanseheving om foreldretvister etter barneloven, jf. punkt 3.5.6 om kompetanse i justissektoren. Midlene har vært benyttet til ulike kompetansetiltak som utarbeidelse av veiledere og kurs for aktører, men også til samarbeidstiltak. Formålet for tildelingen i 2023 er å bedre praksis og samhandling med familievernet og andre tjenester i slike saker etter barneloven, herunder å ivareta kontakt med Barnesakkyndig kommisjon. Arbeidet med kompetanseheving om foreldretvister videreføres.

Regjeringen vil gjennomgå merknadene fra GREVIO om mekling i saker med vold og overgrep, og vurdere oppfølgning innenfor den gjeldende ordningen med obligatorisk mekling. Regjeringen vil bidra til at krisesentre gir veiledning til brukerne når det er spørsmål om samvær med barn ved mistanke om vold. Hvordan barneloven kan brukes i disse tilfeller er særlig relevant.

4.5.17 Oppfølging av personer som ikke deltar i ordningene under integreringsloven

Introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er sentrale virkemidler for at nyankomne flyktninger og innvandrere får gode norskkunnskaper, kunnskap om norsk samfunnsliv, formelle kvalifikasjoner og en varig tilknytning til arbeidslivet. Dette er ordninger under integreringsloven. Det er viktig at flest mulig i målgruppene for ordningene tar del i og gjennomfører programmet eller opplæringen. I Handlingsplan «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» (2021–2024) er det et tiltak om å innhente kunnskap om frafall fra introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Årsakene til manglende deltagelse eller gjennomføring er trolig sammensatte, blant annet kan det å være utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller annen vold i nære relasjoner gjøre det vanskelig å benytte seg av tilbudene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har ansvaret for å innhente kunnskap om årsaker til frafall fra ordningen under integreringsloven, og når rapport foreligger vil videre oppfølging vurderes.

Regjeringen vil styrke oppfølgingen av personer som ikke deltar, eller i liten grad deltar, i ordningene under integreringsloven på grunn av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller annen vold i nære relasjoner.

4.5.18 Flytting til ny kommune for nyankomne flyktninger som er volds- og trusselutsatte

Nyankomne flyktninger som er volds- og trusselutsatte etter at de er bosatt i en kommune, har særskilte oppfølgingsbehov, og for noen er det nødvendig å flytte fra kommunen de er bosatt i.

Rapporten «Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere», beskriver utfordringer knyttet til flytting mellom kommuner etter at flyktninger er bosatt og innenfor femårsperioden bosettingskommunen mottar integreringstilskudd.41 Rapporten synliggjør at det også kan være flere grunner til at kommuner avslår å ta imot tilflyttende flyktninger som er innenfor femårsperioden.

Dersom en flyktning flytter innenfor de første fem årene etter bosetting uten at det foreligger en avtale om flytting mellom kommunene, kan flyktningen miste retten til å motta sosiale tjenester i tilflyttingskommunen.42 Et unntak gjelder dersom dette er «åpenbart urimelig». En flyktning som på grunn av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller annen vold i nære relasjoner flytter uten at det foreligger en avtale mellom kommunene, vil kunne falle inn under dette unntaket. Dette vil likevel bero på kommunens skjønnsmessige vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Personer mellom 18 og 55 år som er bosatt i kommunen etter avtale med integreringsmyndighetene, har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram. Når en person flytter ut av bosettingskommunen og bosetter seg på eget initiativ, har de ikke rett til introduksjonsprogram i tilflyttingskommunen. Tilflytningskommunen står imidlertid fritt til å tilby introduksjonsprogram.

Regjeringen vil legge til rette for at det blir enklere for nyankomne flyktninger som er volds- og trusselutsatte å flytte til en ny kommune når dette er nødvendig.

4.5.19 Hjelp til å fjerne overgrepsmateriale på internett

Ulovlig deling av seksualiserte bilder og filmer på internett er en stor belastning for den som utsettes. Utsatte vil ha behov for informasjon om hva man kan gjøre for å få slike bilder og filmer fjernet. Slettmeg.no er en gratis råd- og veiledningstjeneste som leveres av Norsk Senter for Informasjonssikring (NorSIS). Leverandører av telekommunikasjonstjenester har også tilbud om bistand til sletting. Det krever imidlertid at man har et abonnement.

Regjeringen vil vurdere om det er behov for å styrke tilbudet til utsatte med å få fjernet bilder og filmer fra internett.

4.6 Risikovurderingsverktøy

Ifølge Istanbulkonvensjonen artikkel 51 skal alle relevante myndigheter gjennomføre en vurdering av faren for dødelig utgang, av hvor alvorlig situasjonen er og risikoen for gjentakende vold. Risikovurdering har som hovedmål å gi godt grunnlag for å utvikle relevante risikohåndteringsstrategier for å redusere risiko for skadelig aggressiv eller skadelig seksuell atferd hos barn og unge, og vold og seksuallovbrudd hos voksne. Risikovurdering kan ha ulike spesifikke formål, i ulike kontekster.

Bruk av risikovurderingsverktøy i politiet har stor verdi når det gjelder å forebygge og hindre gjentatt alvorlig vold i nære relasjoner. Bruken setter politiet bedre i stand til å iverksette riktige beskyttelsestiltak og øker tryggheten for den voldsutsatte. I alle saker som omfatter partner- og æresrelatert vold, uavhengig av straffebud, skal det til enhver tid benyttes gjeldende strukturerte risikovurderingsverktøy. Siden 2015 har politiet benyttet verktøyet SARA:SV (Spousal Assault Risk Assessment Guide: Short Version). I saker som gjelder æresrelatert vold benyttes risikovurderingsverktøyet Patriark.

Hvert politidistrikt har en fagansvarlig for arbeidet med risikovurdering og forebygging av partner- og æresrelatert vold. Fagansvarlig samarbeider med relevante samfunnsaktører, og koordinerer politidistriktets forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner. Fagansvarlig inngår dessuten i politidistriktets arbeid med kompetanseutvikling og opplæring om vold i nære relasjoner.

Selve risikovurderingene utføres av politidistriktenes forebyggende risikoanalytikere. I flere politidistrikter er risikovurderingsverktøyene godt implementert, mens det i andre distrikt fortsatt er utfordringer. Regjeringen vil evaluere bruken av risikovurderingsverktøy i politiet, blant annet for å se hva som hindrer effektiv bruk av verktøyene i enkelte politidistrikt.

Det er utarbeidet et eget risikovurderingsverktøy for TryggEst; RITE (Risikovurdering for TryggEst). Verktøyet er utviklet av RVTS Vest, i samarbeider med Nasjonal Kompetansenettverk for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Bergen. De fem RVTSene har ansvaret for opplæring av kommunalt ansatte i bruken av verktøyet. Verktøyet erstatter ikke politiets egen risikovurdering, men hjelper kommunene til å stille riktige spørsmål for å kunne vurdere en sak, og er viktig i dokumentasjon av saken.

4.7 Politiets beskyttelsestiltak

Myndighetene plikter å reagere raskt på alle former for vold og overgrep ved å gi den utsatte umiddelbart og tilstrekkelig vern jf. Istanbulkonvensjonens artikkel 50 og Barnekonvensjonen § 19.

I løpet av de siste tiårene har politiet fått en rekke virkemidler for å ivareta og beskytte den som er utsatt, herunder besøksforbud, mobil voldsalarm, kontaktforbud med elektronisk kontroll (såkalt omvendt voldsalarm) og adressesperre.

Det er vesentlig at politiet benytter sikkerhets- og beskyttelsestiltakene de har til rådighet på en strukturert og systematisk måte. Partnerdrapsutvalgets utredning43 og evalueringene av besøksforbud44 og kontaktforbud med elektronisk kontroll,45 viser at beskyttelsestiltakene ikke brukes i tilstrekkelig grad og at potensialet for forebygging dermed ikke er utnyttet godt nok. I tillegg påpeker både Riksrevisjonen og overvåkningskomitéen GREVIO at politiet mangler oversikt over bruken av beskyttelsestiltak. Riksrevisjonen rapport fra 202246 samt rapportene fra evalueringen av besøksforbud fra 2019 og omvendt voldsalarm fra 2020, følges opp av Riksadvokaten og Politidirektoratet.

Omvendt voldsalarm

Kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm), reguleres av straffeloven § 57. Den elektroniske kontrollen innebærer at domfelte må bære en fotlenke som avgir en alarm til politiet dersom vedkommende beveger seg inn i en på forhånd definert forbudssone. Beskyttelsestiltaket legger byrden på gjerningspersonen, som forbys å oppholde seg innenfor et definert område.

Det har vært en positiv utvikling i bruken av kontaktforbud med elektronisk kontroll de siste par årene. For å bidra til ytterligere økning i bruken av beskyttelsestiltaket arbeider politiet videre med å øke kompetansen og kunnskapen om ordningen, både i justissektoren og hos andre aktører som politiet samarbeider med ved bruken av tiltaket. Blant annet har Politidirektoratet kontakt med Domstolsadministrasjonen om utarbeidelse av en opplæring om omvendt voldsalarm for dommere.

I anmodningsvedtak 583, 30. mai 2022 (jf dokument 8:133 S (2021–2022), Innst. 311 S (2021–2022)), ba Stortinget regjeringen om å fremme forslag om innføring av en ordning med elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud. Den 16. juni 2023 oversendte Justis- og beredskapsdepartementet en proposisjon til Stortinget med forslag til endringer i straffeprosessloven, straffeloven og straffegjennomføringsloven m.m. Lovforslaget har bakgrunn i departementets høringsnotat av 6. september 2021. Forslaget legger til rette for økt bruk av elektronisk kontroll. Dette vil styrke beskyttelsen av personer i risiko for å bli utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt. Formålet med endringene som foreslås, er å bedre etterlevelsen av besøksforbud og kontaktforbud.

Regjeringen vil legge til rette for økt bruk av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm). Regjeringen vil videre øke politiets, påtalemyndighetens og domstolenes kompetanse knyttet til bruk av omvendt voldsalarm, samt øke kommunene og berørte etaters kompetanse knyttet til rolle og ansvar ved bruk omvendt voldsalarm.

Adressesperre og skjult adresse

Flere hundre voksne og barn i Norge lever til enhver tid med beskyttelsestiltaket adressesperre. Adressesperre kan iverksettes i de tilfellene hvor det finnes en reell og alvorlig trussel mot en persons liv, helse eller frihet og hvor mindre inngripende tiltak ikke anses tilstrekkelige. Politiet og barnevernet kan beslutte iverksettelse av adressesperre, jf. folkeregisterloven § 10-4. Barnevernet beslutter adressesperre i barnevernssaker, politiet i alle andre saker.47 Barneverns- og helsenemnda (tidligere fylkesnemnda) kan også, når det foreligger sterke og spesielle grunner, bestemme at foreldre ikke skal få vite hvor barnet bor, såkalt skjult adresse, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd.

Stortinget fattet i 2022 følgende anmodningsvedtak: «Stortinget ber regjeringen sørge for at regelverket om barnevernets meldeplikt til politiet om barn på skjult og sperret adresse klargjøres, og at det sikres nødvendige rutiner for informasjonsutveksling.» (Vedtak 138 (2022–2023), 6. desember 2022 (jf. dokument 8: 218 S (2021–2022), Innst. 64 S (2022–2023)) 1. januar 2021 trådte en ny bestemmelse i kraft som hjemler at barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet når det fattes vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-5 annet ledd. Regjeringen vil også se nærmere på spørsmål som gjelder barnevernstjenestens informasjon til politiet om adressesperre etter folkeregisterloven.

NOVA har fått i oppdrag å evaluere bruken av adressesperre og skjult adresse. NOVA skal se på omfanget av bruken av adressesperre, hva som kjennetegner disse sakene og hvordan politiet og barnevernstjenesten organiserer seg i dette arbeidet. NOVA skal også se på vurderingene som ligger til grunn for bruken av adressesperre, og eventuelt hvilke andre beskyttelsestiltak som iverksettes for å beskytte de trusselutsatte. Videre skal NOVA belyse hvordan tiltaket oppleves for de utsatte og hvilke konsekvenser det får for dem. NOVA skal særskilt se på de ulike gruppene av trusselutsatte med sperret adresse; unge og voksne uten barn, voksne som har omsorg for barn samt barn og unge under barnevernets omsorg. Evalueringen vil foreligge ved årsskiftet 2023/2024, og regjeringen vil følge opp evalueringen av adressesperre med relevante tiltak.

Boks 4.6 Regjeringen vil:

  • Utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep.

  • Videreutvikle TryggEst og legge til rette for at modellen innføres i flere kommuner.

  • Videreutvikle og styrke kampanjen og nettportalen om avvergeplikten (plikt.no).

  • Revidere eksisterende innhold på ung.no om internettrelaterte overgrep, og vurdere om det er behov for nytt innhold.

  • Styrke informasjonen om rettigheter og hjelpetilbud for voldsutsatte til personer som kommer på familieinnvandring.

  • Vurdere etableringen av en ordning hvor kommunene varsles av utlendingsmyndighetene om familieinnvandrere som skal bosette seg i kommunen, slik at kommunene har mulighet til å aktivt oppsøke nyankomne familieinnvandrere for å undersøke om det er risiko for omsorgssvikt eller mishandling i hjemmet.

  • Kartlegge omfang, innhold og bruk av hjelpetelefoner for voldsutsatte barn, unge og voksne, og vurdere behov for tilbud til samiskspråklige.

  • Oppdatere veilederne for krisesenterlova og for statsforvalterens tilsyn med krisesentertilbudet.

  • Kartlegge bruk av eksisterende risikovurderingsverktøy i krisesentertilbudet og vurdere behov for felles risikovurderingsverktøy for tilbudet.

  • Utvikle kompetansen og kvaliteten i krisesentertilbudet, med særlig vekt på bedre samarbeid med andre tjenester.

  • Styrke og videreutvikle Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

  • Styrke det nasjonale bo- og støttetilbudet for personer over 18 år som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

  • Utvide bo- og støttetilbudet med plasser for personer over 18 år som har returnert fra ufrivillig utenlandsopphold og som ikke favnes av dagens tilbud.

  • Styrke mangfoldsrådgiverordningen (tidligere minoritetsrådgiverordningen).

  • Vurdere tiltak for at sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene når bedre ut til befolkningen generelt, og innvandrerbefolkningen spesielt.

  • Følge opp evalueringene av Statens barnehus.

  • Utrede spørsmålet om innføring av en egen barnehuslov.

  • Sørge for at Felles retningslinjer for Statens barnehus revideres.

  • Utrede etablering av ytterligere barnehustilbud der lang reisevei er en utfordring.

  • Videreutvikle støttesentrene for kriminalitetsutsatte i politidistriktene og sikre at informasjon om tilbudet når ut til befolkningen.

  • Etablere et nasjonalt tilbud for kvinner som gjennomfører straff, i samarbeid med krisesentrene, for å bistå kvinnelige innsatte som er, eller har vært, utsatt for vold i nære relasjoner.

  • Kartlegge det medisinske og psykososiale akuttilbudet til voksne utsatt for vold i nære relasjoner og vurdere oppfølgende tiltak.

  • Utrede helsepersonell sin involvering i planleggingen av sakene som behandles i barnehusene.

  • Utarbeide en retningslinje eller veileder for medisinsk og psykososial ivaretakelse av barn og unge som er utsatt for seksuelle overgrep.

  • Legge til rette for å styrke lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus i kommunene.

  • Styrke psykososial oppfølging og traumebehandling av volds- og overgrepsutsatte barn gjennom å:

    • Videreføre utprøving og forskning på modellen «Trinnvis sammen».

    • Vurdere hvordan modellen kan tilbys kommunene dersom resultatene fra utprøvingen er gode.

  • Videreutvikle behandlingstilbudet til jenter og kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse.

  • Utvikle informasjon om viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og forbudet mot barn som tolk.

  • Vurdere behovet for tiltak som kan bidra til økt kvalitet på brobyggertjenester.

  • Gjennomgå merknadene fra GREVIO om mekling i saker med vold og overgrep og vurdere hvordan de kan følges opp innenfor dagens ordning med obligatorisk mekling.

  • Bidra til at krisesentre gir veiledning til brukerne når det er spørsmål om samvær med barn ved mistanke om vold.

  • Styrke oppfølgingen av personer som ikke deltar, eller i liten grad deltar, i ordningene under integreringsloven på grunn av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller annen vold i nære relasjoner.

  • Legge til rette for at det blir enklere for nyankomne flyktninger som er volds- og trusselutsatte å flytte til en ny kommune når dette er nødvendig.

  • Vurdere om det er behov for å styrke tilbudet til utsatte med å få fjernet bilder og filmer fra internett.

  • Evaluere bruken av risikovurderingsverktøy i politiet.

  • Legge til rette for økt bruk av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm).

  • Øke politiets, påtalemyndighetens og domstolenes kompetanse knyttet til bruk av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm).

  • Øke kommunene og berørte etaters kompetanse knyttet til rolle og ansvar ved bruk av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm).

  • Følge opp evalueringen av adressesperre med relevante tiltak.

  • Se nærmere på barnevernstjenestens informasjon til politiet om graderte adresseopplysninger etter folkeregisterloven.

Fotnoter

1.

Dale, M. T. G. m. fl. (2023).

2.

Sener M. Y. m. fl. (2023).

3.

NOU 2017: 12.

4.

Riksrevisjonen (2021 b).

5.

Norges institusjon for menneskerettigheter (2022).

6.

Riksrevisjonen (2022 a); NOU 2020: 17; NOU 2017: 12; GREVIO (2022).

7.

Bakketeig, E. m. fl. (2021).

8.

Skriftlig innspill fra Stine Sofies Stiftelse av 14. april 2023.

9.

United Nations Human Rights Office of the High Commisioner (2023).

10.

NOU 2020: 17.

11.

NOU 2017: 12.

12.

Tonheim, M., Danielsen, H. & Jakobsen, R. (2019).

13.

Ung.no mottar også jevnlig spørsmål om seksuelle overgrep. I dette innsiktsarbeidet var ikke seksuelle overgrep tema.

14.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (udatert b).

15.

Sener M. Y., Willmann-Robleda S., Wong M., & Hatlesko A. B. (2023); Holm, A., Danielsen, A. Ø., Leirvik, M. S. & Aasland, A. (2022).

16.

Jahnsen, S. Ø. m. fl. (2022).

17.

Riksrevisjonen (2022 a).

18.

Proba samfunnsanalyse (2023).

19.

Bredal, A. m. fl. (2020).

20.

Meld. St. 12 (2010–2011).

21.

Se straffeprosessloven §§ 239–239 f; Prop. 112 L (2014–2015).

22.

Bakketeig, E. m. fl. (2021.

23.

Ibid.

24.

Jf. Felles retningslinjer for Statens barnehus punkt 2.2.

25.

Bakketeig, E. m. fl. (2021).

26.

Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet & Helsedirektoratet (2016).

27.

Helsedirektoratet (2022).

28.

Dette fremkom blant annet av skriftlig innspill fra Den Norske Legeforeningen av 17. april 2023.

29.

Dullum, J. (2017).

30.

NOU 2017: 12; Helsetilsynet (2019).

31.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2023 b).

32.

GREVIO (2022).

33.

Meld. St. 23 (2022–2023).

34.

Jahnsen, S. Ø. m. fl. (2022).

35.

NOU 2020: 17.

36.

Ormhaug, S. M. m. fl. (2012).

37.

Agenda Kaupang/Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2023).

38.

Dittman, S., Larsen, L. & Holt, T. (2021).

39.

Prop. 167 L (2016–2017).

40.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2022 c).

41.

Sener M. Y. m. fl. (2023).

42.

Arbeidsdepartementet (2011).

43.

NOU 2020: 17.

44.

Dullum, J. (2019).

45.

Dullum, J. (2020).

46.

Riksrevisjonen (2022 a).

47.

Kripos (2023 b).

Til forsiden