Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 64 L (2017–2018)

Endringer i universitets- og høyskoleloven (NOKUTs oppgaver, eksamen og personvern mv.)

Til innholdsfortegnelse

4 Eksamen

4.1 Innledning

Kunnskapsdepartementet viste i høringsnotatet til at departementet over tid har fått tilbakemeldinger på at reglene knyttet til eksamen og klage på karakterer først og fremst er utformet med tanke på tradisjonell skoleeksamen. Det er blitt vist til at dagens klageregler fører til at det brukes mye tid på klagesensur, og at dette er til hinder for varierte vurderingsformer som vil bidra til at studenten blir prøvet i hele læringsutbyttet og får hyppige tilbakemeldinger. Departementet viste til at det i denne omgang ikke var anledning til å foreta en helhetlig gjennomgang av alle reglene om eksamen og klage, men departementet understreket at utdanningsinstitusjonene bør bruke det handlingsrommet som allerede ligger i loven.

Enkelte høringsinstanser har vist til at innføringen av «blind sensur» som eneste tillatte klagesensurordning høsten 2014, forsterket svakhetene ved sensurordningen i universitets- og høyskolesektoren. Konsekvensene av «blind sensur» oppfattes å ha resultert i dårligere klagebehandling. En rekke høringsinstanser har også pekt på at sensureringen ble dårligere da kravet om to sensorer ble tatt ut av loven i forbindelse med Kvalitetsreformen, og at det heller ikke er krav om ekstern sensurering ved eksamen i lavere grad.

Departementet presiserer at selv om det ikke lenger er et krav i loven om to sensorer ved sensurering av eksamen i lavere grad, er det ingen hindringer i lovverket for at dette gjeninnføres av utdanningsinstitusjonene hvis dagens sensurordning oppfattes som lite tilfredsstillende. Det er heller ingen hindringer i lovverket for å la eksamensbesvarelsen vurderes av eksterne sensorer. Utdanningsinstitusjonene står med andre ord ganske fritt til å gjeninnføre en del av det som høringsinstansene har pekt på som problematisk ved dagens lovbestemmelser om eksamen og sensur.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser ønsker en bredere gjennomgang av reglene om eksamen og klage. Departementet viser i den sammenheng til at regjeringen har besluttet å foreta en helhetlig gjennomgang og revisjon av regelverket som gjelder for universiteter og høyskoler, jf. nærmere omtale av dette i kapittel 1. Ved en slik gjennomgang vil også lovens bestemmelser om eksamen og klage bli vurdert.

4.2 Sensorveiledning

4.2.1 Gjeldende rett

Universiteter og høyskoler skal etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 første ledd sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. I forbindelse med innføring av regelen om blind sensur i uhl. § 5-3 fjerde ledd i 2014, jf. Prop. 59 L (2013 – 2014) Endringer i universitets- og høyskoleloven, viste departementet til at selv om det var klare fordeler med sensorveiledninger, ville departementet på det tidspunktet ikke foreslå at det skulle være et obligatorisk krav i loven om dette. I dag er det derfor valgfritt for utdanningsinstitusjonene å utarbeide skriftlige sensorveiledninger. Der hvor det er utarbeidet sensorveiledning, skal den være tilgjengelig for studentene etter at karakter er fastsatt, jf. uhl. § 5-3 tredje ledd. En eventuell sensorveiledning skal også være tilgjengelig for ny sensor i forbindelse med klage over karaktersettingen.

4.2.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsnotatet blant annet vist til at utdanningsinstitusjonene har hatt stor frihet til å utforme et regelverk for eksamensavleggelse og sensur, herunder at det har vært opp til institusjonene å bestemme om det skulle utarbeides sensurveiledning til den enkelte eksamen.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har som oppgave å bidra til bedre samordning av karakterbruken i universitets- og høyskolesektoren. UHR er et samarbeidsorgan for norske universiteter og høyskoler og arbeider med forsknings- og høyere utdanningspolitikk, og koordinering og arbeidsdeling innenfor universitets- og høyskolesektoren både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Samarbeidet i Universitets- og høgskolerådet griper ikke inn i institusjonenes myndighetsområde slik dette er fastlagt i lov og reglement. Vedtak i styringsorganer og utvalg er derfor kun rådgivende for medlemsinstitusjonene.

Som ledd i oppfølgingen av Senter for økonomisk forsknings (SØF) rapport nr. 03/13, Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning, nedsatte Utdanningsutvalget i UHR en arbeidsgruppe som skulle vurdere sensorordningene i høyere utdanning. Denne arbeidsgruppens rapport ble sendt på høring i sektoren, og på bakgrunn av dette vedtok UHR i 2015 Veiledende retningslinjer for sensur. Én av anbefalingene var at det bør utarbeides sensorveiledning til hver eksamen. Mange av utdanningsinstitusjonene følger allerede denne anbefalingen for enkelte eksamener.

Det ble videre i høringsnotatet vist til at det i Meld. St. 16 (2016 – 2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen) ble fremhevet at gode ordninger for sensur er nødvendig for en rettferdig karaktersetting og dermed for studentenes rettssikkerhet. Sensuren må organiseres på en måte som bidrar til å sikre utdanningskvaliteten og som inngir tillit både hos studentene og mottakerne av kandidatene. Det er også viktig med åpenhet og innsyn rundt sensurordningen. Dette prinsippet er presisert i uhl. § 3-9 ved at det «skal være ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene».

I Kvalitetsmeldingen står det blant annet:

«Utfyllende veiledning til sensorene er et viktig virkemiddel for å ivareta studentenes rettssikkerhet. Systematisk bruk av sensorveiledninger vil bidra til bedre kvalitetssikring av det fastsatte læringsutbyttet og til å redusere ulikhet i sensur mellom sensorer. De første rapportene fra nasjonal deleksamen viser at nettopp gode sensorveiledninger er ett av de viktigste suksesskriteriene for prosjektet så langt. Det har bidratt til godt omforente sensorkorps. Mer og bedre veiledning til sensorene vil dessuten sikre mer ensartet vurdering av eksamensoppgavene, såvel mellom de ulike sensorene i førstegangssensuren som mellom sensorene i førstegangs- og klagesensuren. Sensorveiledning kan videre bidra til kvalitetsutvikling og evaluering av studieprogrammer, og må sammenholdes med læringsutbyttebeskrivelser, undervisnings- og læringsaktiviteter og avsluttende vurderinger. […] På bakgrunn av UHRs retningslinjer og erfaringene med nasjonal deleksamen mener regjeringen at det er viktig at det utarbeides sensorveiledninger for hver enkelt eksamen. Sensorveiledningene skal utfylle studieplanen og være til hjelp i sensors vurderingsarbeid. De sikrer at ulike sensorer legger de samme kriteriene og retningslinjene til grunn for vurderingen, og at vurderingen gjøres opp mot det fastsatte læringsutbyttet for emnet og studieprogrammet.»

I høringsnotatet foreslo departementet derfor å innføre krav i loven om obligatorisk sensorveiledning ved alle eksamener.

4.2.3 Høringsinstansenes uttalelser

Den norske tannlegeforening, Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen Kristiania, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Østfold, Juristforbundets universitets- og høyskoleforening, Lovisenberg diakonale høgskole, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norsk medisinstudentforening, Norsk studentorganisasjon, Norsk sykepleierforbund, Politihøgskolen, Studentdemokratiet i Sørøst-Norge, Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole, Studentorganisasjonen i Agder, Studenttinget på Vestlandet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet støtter kravet om sensorveiledninger.

Den norske tannlegeforening viser til at det er viktig at det arrangeres sensormøter for å sikre at sensorene vektlegger det samme i sensuren.

Norsk medisinstudentforening skriver at forslaget ikke er tilstrekkelig for å sikre studentenes rettssikkerhet.

«Ved muntlig eksaminasjon/eksaminasjon av gjennomføring av prosedyrer/undersøkelser er hovedutfordringene som studentene opplever i dag at studentens gjennomføring ikke kan etterprøves. I realiteten har ikke studenten anledning til å klage på sensur ved slike eksaminasjoner. For å ta tak i dette, ber vi departementet utrede om videoopptak av eksamen kan være et virkemiddel».

Høgskolen i Østfold peker på at

«[S]elv om dette trolig bidrar til å begrense større faglige variasjoner ved sensurering er det høgskolens erfaring at det også der det foreligger sensorveiledninger oppstår avvik ved karakterfastsettelsen mellom sensorene».

Høgskolen i Oslo og Akershus viser til at:

«Teksten i den foreslåtte bestemmelsen oppfattes imidlertid noe uklar, i og med at begrepet eksamen ikke er klart definert. HiOA stiller spørsmål ved behovet for å fastsette krav om sensorveileding i to ulike bestemmelser, og foreslår at krav til skriftlighet tas inn i § 3-9 annet ledd, dersom det skal gjelde alle sensorveiledninger, og at § 5-3 tredje ledd kun omhandler tilgjengelighet, slik det er i nåværende bestemmelse.»

Universitetet i Oslo har innspill til hvordan kravet om sensorveiledning bør forstås.

«UiO leser forslaget slik at det skal utarbeides sensorveiledninger på alle typer eksamener, både skriftlige, muntlige, praktiske og kliniske. Dette framkommer ikke eksplisitt i departementets kommentarer til forslaget, men kan gjerne inkluderes.

Forslagets ordlyd kan indikerer at det skal utarbeides en særskilt sensorveiledning til hver enkelt eksamen. Sensorveiledninger kan imidlertid også gjelde for grupper av emner eller eksamener. De kan for eksempel gjelde det samme emnet i flere semestre, alle emner av samme type i et fag eller alle emner på et bestemt nivå i et fag. […] Sensorveiledninger må kunne ha ulik innretning og ulik omfang avhengig av de enkelte fagenes tradisjoner og egenart. En sensorveiledning kan både være et dokument som angir generelle retningslinjer for hvordan besvarelser skal vurderes, eller de kan i større grad inneholde også rettenøkler, fasiter eller eksamensbesvarelser. […] Ved UiO oppstår det jevnlig diskusjoner om offentliggjøring av sensorveiledninger. Hovedregelen er at sensorveiledninger gjøres kjent for studentene etter at sensuren er avsluttet, og så tolker vi bestemmelsen slik at offentliggjøring kan gjøres tidligere dersom sensorveiledningens innretning tilsier at dette er mulig.»

Studenttinget på Vestlandet peker på at forslaget forhåpentligvis er et skritt i retning av automatisk begrunnelse. Studenttinget viser til at det i tillegg til sensorveiledninger også bør gjennomføres nivåkontroll som ny sensor ved klagesensur også får tilgang til.

«Studenttinget ber om at nivåkontroll også lovfestes slik at rettssikkerheten til studentene styrkes ytterligere.»

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ber om at «[d]et bør brukes samme formulering i de to bestemmelsene. I § 3-9 brukes «det skal utarbeides», i § 5-3 står «det skal gis».

Høyskolen Kristiania er av den oppfatning at:

[D]et er behov for klargjøring av hvor lenge sensorveiledninger skal være tilgjengelig og hvordan de skal tilgjengeliggjøres. Det er ønskelig å poengtere dette da vår erfaring er at fagpersoner etter en periode (over år) kan ønske å gjenbruke spørsmålsformuleringen gitt i tidligere oppgaver, spesielt i multiple choice-oppgaver. Videre ser vi det som en fordel at det tydeliggjøres at institusjonen selv bestemmer hvordan og hvor lenge disse skal gjøres tilgjengelig.»

Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole skriver at:

«Som studentombod møter me studentar som er misnøgde med måten dei har blitt handsama på og opplever at rettstryggleiken deira ikkje er tilstrekkeleg teken vare på. Slik me ser det vil dei føreslege endringane vera sentrale for å styrka rettstryggleiken til studentar ved norske institusjonar, særleg når det kjem til å kunne føresjå utfallet og unngå langvarige klageprosessar knytt til sensur.»

NOKUT skriver blant annet at det er positivt at det lovfestes et minimumskrav til bruk av sensorveiledning, men mener at formuleringen i § 3-9 annet ledd «legger opp til en praksis som kan ha uheldige uintenderte konsekvenser». NOKUT er av den oppfatning at departementet bør utrede forslaget ytterligere før det lovfestes, men dersom Kunnskapsdepartementet ønsker å innføre kravet om sensorveiledning:

«[M]ener NOKUT likevel at lovteksten i § 3-9 (2) bør omformuleres. Dette for at tiltaket skal forankres på best mulig måte som en pedagogisk nyttig praksis. […] NOKUT foreslår derfor at lovteksten beskriver et spesifikt og begrenset minimumskrav til sensorveiledningen, og gjør det klart at sensorveiledninger utover dette bør utformes på mest mulig hensiktsmessig måte. Dette vil gi institusjoner og undervisere mer spillerom og mer faglig og pedagogisk kontroll over prosessen.»

Norges musikkhøgskole er av den oppfatning at:

«[F]ormuleringene synes å være formulert ut fra en forståelse om at sensorveiledninger er noe som er aktuelt for sensurering av eksamener (mv) der det er gitt en konkret eksamensoppgave og der sensorveiledningen skal gi anvisninger for hvordan besvarelser av den konkrete oppgaven skal sensureres. […] Men hvis det er en slik forståelse som ligger til grunn, så gir det ikke mening å si at det skal utarbeides sensorveiledning til «alle eksamener», som i det foreslåtte tillegget i § 3-9 (2), siden det er en rekke eksamener (og prøver mv) som ikke er basert på gitte oppgaver. Vår oppfatning er at sensorveiledninger er minst like aktuelt ved eksamener, prøver mv der det ikke er konkrete eksamensoppgaver som skal besvares og der hver kandidat utformer sin egen besvarelse innenfor rammer gitt i emnebeskrivelsen. Det kan gjelde f.eks. masterarbeider, bacheloroppgaver, kunstneriske sluttpresentasjoner, prosjektoppgaver mv. I slike tilfeller gir det imidlertid ikke mening å si at sensorveiledninger skal være tilgjengelige først etter at karakteren er fastsatt, her kan sensorveiledningene like gjerne være kjent på forhånd.»

Universitetet i Bergen er kritisk til forslaget og viser blant annet til at:

«En bør være oppmerksom på at et påbud om sensorveiledninger overalt kan føre til en betydelig økt ressursbruk. Vi tenker da særlig på emner der kandidattallet er lite. I mange slike tilfeller vil den emneansvarlige selv ha utformet læringsutbyttebeskrivelsene og oppgavene, samt selv være sensor. For førstegangssensur er det da vanskelig å se hva en sensorveiledning skal tilføre av økt kvalitet. Ved vurderingsformer der kandidaten i større eller mindre grad selv velger tema, så som masteroppgaver, framstår det også som unødig ressursbruk å lage sensorveiledninger.»

4.2.4 Departementets vurdering

Som departementet viste til i høringsnotatet, er gode ordninger for sensur nødvendig for en uhildet og rettferdig karaktersetting og dermed for studentenes rettssikkerhet. Det er viktig at sensuren organiseres på en måte som bidrar til å sikre utdanningskvaliteten, og som inngir tillit både hos studentene og overfor potensielle arbeidsgivere eller utdanningsinstitusjoner. Det er også viktig med åpenhet og innsyn rundt sensurordningen. Det er i Kvalitetsmeldingen lagt til grunn at bedre veiledning til sensorene antas å sikre mer ensartet vurdering av eksamensoppgavene, såvel mellom de ulike sensorene ved opprinnelig sensur, som mellom sensorene fra opprinnelig sensur og klagesensur.

Departementet har registrert at de aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om obligatorisk sensorveiledning, men enkelte ønsker en viss klargjøring av hva som forstås med begrepet «eksamen».

En eksamen er en avsluttende prøve og omfatter alle typer arbeider eller prøver som inngår i en avsluttende vurdering av studenten, og hvor resultatet vil inngå som del av sluttvurderingen på vitnemålet. Det er viktig at studentene er klart informert om innleveringer, prosjekter og andre arbeider i løpet av studiet er rene underveisvurderinger med læring som formål, eller om de skal inngå i sluttvurderingen og dermed omfattes av kravet til sensorveiledning. Kravet om sensorveiledning gjelder ved alle eksamener, enten det er skoleeksamen, hjemmeeksamen, prosjekt eller gruppeeksamen. Departementet er enig i Universitetet i Oslos innspill til hvordan kravet om sensorveiledning bør forstås, det vil si at det skal utarbeides sensorveiledninger til alle typer eksamener, både skriftlige, muntlige, praktiske og kliniske, ved kunstnerisk utførelse eller når studenten viser ett sett av ferdigheter. Departementet er også enig i universitetets uttalelse om at «sensorveiledninger må kunne ha ulik innretning og ulik[t] omfang avhengig av de enkelte fagenes tradisjoner og egenart.» Det er viktig at sensorveiledningen er tilpasset det arbeidet studenten skal prøves i.

En del av høringsinstansene har stilt spørsmål om det kan kreves offentliggjøring av en sensorveiledning. Lovforslaget pålegger ikke institusjonene å selv sørge for å offentliggjøre sensorveiledningene og departementet mener det er opp til utdanningsinstitusjonene å vurdere dette i den enkelte sak. Generelt mener departementet at det kan være hensiktsmessig at sensorveiledningen offentliggjøres når den for eksempel angir generelle retningslinjer for hvordan besvarelser skal vurderes, men ser større betenkeligheter ved å gjøre den offentlig hvis den inneholder rettenøkler eller fasiter som kan tenkes gjenbrukt ved en senere eksamen.

Sensorveiledningen skal gjøres «tilgjengelig». Med dette menes at studentene skal ha mulighet til å se veiledningen, men at det ikke er noe krav om at den publiseres på nett eller andre offentlige arenaer. Det anses tilstrekkelig å la studentene for eksempel lese veiledningen på studiekontoret eller liknende. Dette er spesielt aktuelt hvor eksamensoppgavene vil gjenbrukes i løpet av kort tid. Men som nevnt over, er det departementets anbefaling av sensorveiledningene gjøres offentlig tilgjengelig i de tilfellene der dette er hensiktsmessig.

Departementet viser til Studenttinget på Vestlandets anførsel om at det bør lovfestes nivåkontroll slik at rettsikkerheten til studentene styrkes ytterligere. Dette forslaget har ikke vært på ordinær høring og i henhold til utredningsinstruksen må enhver endring av materiell art sendes på forutgående høring. Men departementet oppfordrer institusjonene til å legge til rette for at en nivåkontroll kan gjennomføres som også klagesensor får tilgang til.

Når det gjelder NOKUTs innspill om at lovteksten blant annet bør beskrive et spesifikt og begrenset minimumskrav til sensorveiledningen, viser departementet til at i og med at kravet om sensorveiledning gjelder alle typer eksamener, med alle de forskjeller dette innebærer, er det departementets oppfatning at det ikke er hensiktsmessig med en spesifisert bestemmelse, og at det må være opp til den enkelte institusjon å vurdere hva som er mest hensiktsmessig å inkludere i sensorveiledningen til hver enkelt eksamen eller eksamensform. Departementet viser også til at selv om sensorveiledning skal sikre at ulike sensorer legger de samme retningslinjene til grunn for vurderingen, og at vurderingen gjøres opp mot det fastsatte læringsutbyttet for emnet og studieprogrammet, er dette ingen garanti for at sensorene vurderer dette likt. Departementet viser i den anledning til høringsinnspill som omtaler at det bør arrangeres sensormøter for å sikre at sensorene vektlegger det samme i sensuren. Departementet viser også til Kvalitetsmeldingen side 58 andre spalte hvor det står:

«Ved alle eksamener bør sensorene samarbeide, diskutere og avpasse karaktergivingen. For å få dette til bør hver sensor ha et tilstrekkelig antall oppgaver til at de kan få nok erfaring med vurdering og karaktersetting. Nasjonale sensorkorps eller karakterkommisjoner kan være én måte å løse dette på.»

Når det gjelder Norsk medisinstudentforenings innspill hvor det bes om at departementet utreder bruk av videoopptak av eksamen, viser departementet til at det er utdanningsinstitusjonene selv som avgjør om det skal avholdes muntlige eksamener og hvordan disse skal gjennomføres. Det følger av uhl. § 5-3 femte ledd første punktum at «bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.» Departementet mener at ordlyden i § 5-3 femte ledd første punktum ikke er til hinder for at det gis adgang til å klage også på resultatet fra muntlig eksamen, dersom en institusjon finner en ordning som gjør at den muntlige eksaminasjonen kan etterprøves i sin helhet. Departementet kan ikke pålegge institusjonene å benytte seg av for eksempel bruk av videoopptak ved muntlige eksamener. Dersom det er tatt videoopptak av en muntlig eksamen vil videoopptaket i seg selv ikke automatisk begrunne at det er klageadgang, fordi et videoopptak alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til at eksamenen er etterprøvbar.

Hvorvidt eksamen med bruk av videopptak vil kunne etterprøves på en måte som er tilfredsstillende, må vurderes av den enkelte utdanningsinstitusjon. Departementet vil i denne sammenhengen også peke på at bruk av videoopptak reiser spørsmål knyttet til personvern, for eksempel spørsmål om tilgang, lagring, hvem som eier opptaket og sletting av persondata, herunder at studenten vil måtte gi et reelt samtykke til videoopptak.

Departementet støtter forslaget fra Høgskolen i Oslo og Akershus om at kravet til skriftlighet «tas inn i § 3-9 annet ledd, dersom det skal gjelde alle sensorveiledninger, og at § 5-3 tredje ledd kun omhandler tilgjengelighet, slik det er i nåværende bestemmelse». De aktuelle foreslåtte bestemmelsene er endret i tråd med dette.

Departementet kan ikke se at det har kommet innsigelser i høringen som skulle tilsi at forslaget ikke fremmes. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i lovforslagene i et forsøk på å tydeliggjøre forslagene og imøtekomme innspill i høringsrunden.

Det vises til lovforslaget §§ 3-9 annet ledd og 5-3 tredje ledd.

4.3 Virkning av ny sensur av skriftlig del i en sammensatt vurdering

4.3.1 Gjeldende rett

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 femte ledd har bestemmelser om gjennomføringen av ny sensur av eksamen som følge av at det er fremmet klage på karakteren. Utgangspunkt er at bedømmelsen av skriftlig eksamen kan påklages etter klagereglene i uhl. § 5-3 fjerde ledd. En muntlig eksamen som er etterprøvbar, kan også påklages. Hvis den skriftlige delen av eksamen er påklaget og «klager får medhold i klage på sensuren over den skriftlige del av eksamen», følger det av uhl. § 3-9 femte ledd at det skal holdes ny muntlig prøve til fastsetting av endelig karakter.

4.3.2 Høringsforslaget

Departementet viste i høringsforslaget til at formuleringen «klager får medhold i klage på sensuren» i § 3-9 femte ledd er uheldig. Endring av karakter uansett utfall bør medføre at det skal holdes ny muntlig prøve hvis denne i sin tid ble gitt for å stadfeste eller justere skriftlig eksamen. Ny sensur av den skriftlige delen av eksamen kan føre til en endring av karakteren både til gunst og ugunst for klager. Departementet foreslo derfor å endre bestemmelsen slik at det står at ny muntlig prøve skal avholdes hvis karakteren endres etter ny sensur av den skriftlige delen av eksamenen.

4.3.3 Høringsinstansenes uttalelser

Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Østfold, Lovisenberg diakonale høgskole, Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet, Norsk sykepleieforbund, Politihøgskolen, Studentorganisasjonen i Agder, Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo støtter forslaget.

Høgskolen i Østfold viser til at en presisering vil fjerne et mulig tolkningsrom.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skriver at:

«Vi foreslår at det også presiseres at dette gjelder der de to delene ikke lar seg atskille samt at det presiseres at det ikke skal avholdes ny muntlig prøve der ny sensur av den skriftlige delen blir F eller ikke bestått.»

Universitetet i Bergen og Norsk studentorganisasjon støtter ikke forslaget. Norsk studentorganisasjon skriver at:

«Regjeringen foreslår i høringsnotatet at i eksamener hvor vurderingen er gjort både skriftlig og muntlig er det kun den skriftlige delen som kan påklages. NSO mener at utdanningsinstitusjonene i dag har mulighet til å gjennomføre muntlige eksamener hvor det er mulig å etterprøve innholdet i eksamenen ved bruk av opptaks-/videoutstyr. Det presiseres at studenten må samtykke til at et slikt opptak skal gjennomføres. NSO ønsker ikke lovforslaget velkomment, og foreslår at både den skriftlige og muntlige delen av eksamen kan påklages.»

Universitetet i Bergen skriver at:

«Forslaget er svært generelt utformet, og vil etter ordlyden omfatte også vurderingsformer som det ikke er egnet til bruk på. Ved justerende muntlig er ordningen at det blir satt en karakter på et skriftlig arbeid. Deretter kalles studenten inn til muntlig, og etter den muntlige prøven bedømmer sensorene helheten av den skriftlige og muntlige prestasjonen. De har da anledning til å justere den karakteren som ble satt på bakgrunn av den skriftlige prestasjonen alene, men de kan også velge å sette samme karakter. Dersom forslaget tar sikte på justerende muntlig, slik vi beskriver det her, gir det mening. Imidlertid brukes kombinasjoner av skriftlig og muntlig også på andre måter. En typisk variant er at det settes uavhengige karakterer, og at disse omregnes til en felles karakter på emnet, etter en forhåndsfastsatt vektingsnøkkel. Blant de mer velkjente formene er skriftlig semesteroppgave eller lignende, etterfulgt av en avsluttende skriftlig eller muntlig prøve, der den ene delen teller 60 % eller 2/3 og den andre delen 40 % eller 1/3. Også andre varianter er i bruk. I et slikt tilfelle gir regelen ikke mening. Da må hver del vurderes for seg, enten det gjelder førstegangssensur eller klagesensur.

For øvrig oppfattes den gjeldende §3-9 (5), siste setning, allerede i dag som en alvorlig hindring for å bruke ulike former for kombinert vurdering, særlig fordi håndtering av klager kan bli svært krevende. Den står dermed i veien for nyskaping når det gjelder vurdering. Bestemmelsen bør derfor ikke justeres, men oppheves.»

4.3.4 Departementets vurdering

Utgangspunktet for vurderingen er at bedømmelse av skriftlig eksamen kan påklages etter klagereglene i uhl. § 5-3 femte ledd. Bedømmelsen av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Departementet viser til at det er formuleringen «etter sin art» i § 5-3 femte ledd, som avgjør om muntlig eksamen kan etterprøves eller ei. Det er altså ikke slik at man aldri kan påklage muntlig eksamen. Hvis den muntlige presentasjonen er etterprøvbar, er klage mulig. Hvordan dette i så fall kan foregå i praksis er det institusjonene som må vurdere. Det vises i den forbindelse til punkt 4.2.4 og departementets vurdering av bruk av videoopptak ved eksamen.

Dersom det har vært holdt muntlig prøve i tilknytning til skriftlig eksamen, og deretter satt en felles karakter ut fra en samlet vurdering av begge prøvene, er det, hvis den muntlige presentasjonen er av en slik art at den ikke kan påklages, kun den skriftlige delen av prøven som kan påklages. Departementet viser til at forslaget som var på høring var ment å presisere en allerede gjeldende praksis ved en rekke utdanningsinstitusjoner.

Departementet mener at gjeldende formulering i uhl. § 3-9 femte ledd er uheldig. Selv når eksamenskarakteren endres til klagers ugunst, må ny muntlig justerende eksamen avholdes. En presisering i lovteksten om at ny justerende muntlig prøve skal avholdes ved endring av eksamenskarakter, vil klargjøre dette. En ny justerende muntlig prøve vil også kunne være en mulighet for studenten til å forbedre sin karakter, og sånn sett være til studentens fordel.

Det er departementets oppfatning at det ikke er fremkommet innsigelser i høringen av en slik karakter som skulle tilsi at lovforslaget ikke fremmes.

Det vises til lovforslaget § 3-9 femte ledd.

4.4 Utdanningsinstitusjonens valg av skriftlig eller muntlig begrunnelse for karakterfastsettingen

4.4.1 Gjeldende rett

En student kan kreve å få begrunnelse for karakterfastsettingen, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 første ledd første punktum. Etter uhl. § 5-3 annet ledd tredje punktum er det sensor selv som velger om begrunnelsen skal gis muntlig eller skriftlig. Bakgrunnen for denne valgfriheten er at en generell plikt til å gi skriftlig begrunnelse vil kunne medføre mye merarbeid i fag der sensorarbeid fra før av er en stor belastning.

4.4.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet viste departementet til at stadig flere utdanningsinstitusjoner har innført en ordning med automatisk begrunnelse for eksamenskarakteren. Kandidaten mottar da karakter og begrunnelse for karakterfastsettingen samtidig. Ordningen har vist seg å ha flere fordeler, blant annet har det lettet det administrative arbeidet knyttet til behandling av krav om begrunnelse, og enkelte institusjoner mener også at det bidrar til å redusere antallet klager på karakter. At studentene automatisk får begrunnelsen samtidig med karakteren kan gi studentene en bedre innsikt i karakterfastsettingen, men det er i dag opp til den enkelte utdanningsinstitusjonen å vurdere om det skal gis en slik automatisk begrunnelse. Departementet forslo i høringsnotatet en endring av uhl. § 5-3 annet ledd tredje punktum, slik at det skulle være institusjonen, og ikke den enkelte sensor, som skal avgjøre om begrunnelsen for karakterfastsettingen skal gjøres skriftlig eller muntlig. Hvis det er sensor som skal bestemme om det skal være skriftlig eller muntlig begrunnelse kan dette blant annet være til hinder for en ordning med automatiske begrunnelser. Men det ble likevel i høringsnotatet presisert at den foreslåtte bestemmelsen ikke er til hinder for at utdanningsinstitusjonene delegerer til sensorene å avgjøre om det skal være skriftlig eller muntlige begrunnelse.

4.4.3 Høringsinstansenes uttalelser

Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Østfold, Lovisenberg diakonale høgskole, Nord universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norsk sykepleierforbund, Politihøgskolen, Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole, Studentorganisasjonen i Agder, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet støtter forslaget.

Høgskolen i Østfold foreslår at det blir regulert i universitets- og høyskoleloven at «begrunnelse skal gis skriftlig ved skriftlige eksamener, mens formen på tilbakemelding kan være valgfri ved muntlige og praktiske prøver». Dette for å sikre en enhetlig praksis i sektoren. Norsk sykepleierforbund er også av den oppfatning at det er eksamensavleggelsens karakter som bestemmer hvorvidt det skal gis skriftlig eller muntlig karakterbegrunnelse. Studentorganisasjonen i Agder skriver at det er ønskelig at automatisk begrunnelse bør være normen når det gis begrunnelse ved eksamen.

Enkelte høringsinstanser, deriblant Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet og Høgskolen i Oslo og Akershus, viser til at det er viktig å ha muligheten til å kunne delegere valget av karakterbegrunnelsens form til sensorene.

Universitetet i Oslo (UiO) mener at den foreslåtte nye setningen i § 5-3 annet ledd er upresis. UiO viser til at:

«Ordet sensor forekommer ikke ellers i paragrafen slik at det er mindre klart av konteksten hvem som skal gi begrunnelse, i motsetning til i gjeldende lov der setningen som skal utgå, lyder slik: «Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg».

Det er for øvrig ikke gitt at en løsning for mer automatisk begrunnelse må forutsette skriftlighet, og i det videre lovarbeidet bør departementet være varsomme med å uttale seg i den retning. Det ligger et vesentlig læringsutbytte i den muntlige begrunnelsen der kandidaten kan diskutere besvarelsen med sensor, og man kan lett tenke seg løsninger som plenumsgjennomgang av eksamensoppgave, systematiserte opplegg for treffetider etc.»

Universitetet i Stavanger viser til at det er viktig at myndigheten til å avgjøre hvorvidt det skal være skriftlig eller muntlig karakterbegrunnelse kan delegeres etter behov, men er mer skeptisk til en innføring av en ordning som innebærer en automatisk begrunnelse for eksamenskarakteren.

Den norske tannlegeforeningen og Norsk studentorganisasjon har ikke konkret angitt hvorvidt de støtter forslaget, men Den norske tannlegeforening skriver blant annet at det bør være opp til den enkelte student om vedkommende vil ha skriftlig eller muntlig begrunnelse. «Det vil være svært ressurskrevende å utarbeide skriftlig begrunnelse til alle studenter, men ved å la det være opp til den enkelte student sikrer man at de som ønsker skriftlig begrunnelse får det.» Norsk studentorganisasjon mener at det er problematisk at karakterbegrunnelsen kan gis muntlig da dette svekker studentens rettsikkerhet.

Juristforbundets universitets- og høyskoleforening, Universitetet i Bergen og NOKUT støtter ikke forslaget. Juristforbundets universitets- og høyskoleforening viser blant annet til at:

«Et stort antall sensorer som under dagens ordning gir muntlige begrunnelser, gir i dag studentene langt bedre tilbakemelding på deres prestasjon enn en «automatisk» skriftlig begrunnelse vil kunne gi. Kravet om automatisk sensurbegrunnelse kan med andre ord, hvis det gjennomføres uten å åpne for muntlig begrunnelse, medføre dårligere kvalitet.»

Både Universitetet i Bergen og NOKUT ønsker at dagens ordning, hvor det er sensor som bestemmer om karakterbegrunnelser skal gis skriftlig eller muntlig, opprettholdes. NOKUT støtter dog «departementets implisitte holdning om at det er institusjonene selv som må avgjøre om begrunnelser skal gis automatisk eller ikke.»

4.4.4 Departementets vurdering

Hovedregelen er at enkeltvedtak skal grunngis og begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket treffes, jf. forvaltningslovens § 24. Dette gjelder bare så langt ikke annet fremgår av særlov. Gjeldende regler i universitets- og høyskoleloven avviker fra forvaltningslovens hovedregel ved at begrunnelsesplikt først inntrer når kandidaten ber om det.

Som departementet skrev i høringsnotatet, så tror det at utviklingen vil gå i retning av større grad av automatiske begrunnelse, det vil si at kandidaten mottar karakterbegrunnelse for karakterfastsettingen samtidig med at karakteren meddeles. Det er utdanningsinstitusjonen som bestemmer om begrunnelse skal gis muntlig eller skriftlig. Som noen av høringsinstansene også har bemerket, er den foreslåtte bestemmelsen ikke til hinder for at utdanningsinstitusjonene delegerer til sensorene å avgjøre hvorvidt det skal gis muntlig eller skriftlig karakterbegrunnelse.

Departementet ser av høringsuttalelsene at det finnes forskjellige forslag til hvordan krav til karakterbegrunnelse kan praktiseres. Forslagene går blant annet ut på at det bør være skriftlige begrunnelser ved skriftlig eksamen og muntlig begrunnelse ved muntlig eksamen, eller at det bør være studentene som bestemmer om de vil at karakterbegrunnelsen skal gis skriftlig eller muntlig.

Departementet opprettholder forslaget om at det er institusjonene som skal bestemme hvorvidt det skal være skriftlig eller muntlig karakterbegrunnelse, men bemerker at det i de fleste tilfellene er en klar fordel at det foreligger en skriftlig begrunnelse. Der hvor det foreligger en skriftlig begrunnelse for karakteren kan dette klargjøre for studenten hva som ble vektlagt ved vurderingen, og kan eventuelt resultere i at studenten ikke påklager sensuren.

Spesielt ved eventuell ny vurdering ved vesentlig karakteravvik mellom opprinnelig sensur og klagesensur, er det en klar fordel at det kan fremlegges skriftlige begrunnelser for sensorenes vurderinger når institusjonen skal foreta en ytterligere vurdering før endelig karakter fastsettes. En skriftlig karakterbegrunnelse kan belyse hvilke vurderinger som lå til grunn for sensuren og uten slike skriftlige begrunnelser vil en etterfølgende institusjonell vurdering ved vesentlig karaktersprik, lett få et ufullstendig preg. Hvorvidt det vil bli foreslått krav om skriftlig begrunnelse i fremtiden vil blant annet avhenge av hvordan den institusjonelle vurderingen av sensurene blir gjennomført i sektoren. Det vises til punkt 4.5 for nærmere omtale av vurdering ved vesentlig karakteravvik.

Departementet kan ikke se at det er fremkommet innsigelser som skulle tilsi at lovforslaget ikke fremmes. I henhold til innspill fra høringsinstansene, har departementet gjort noen mindre språklige justeringer i lovforslaget.

Det vises til lovforslaget § 5-3 annet ledd tredje punktum.

4.5 Vesentlig karakteravvik

4.5.1 Gjeldende rett

Hovedregelen i forvaltningsloven (fvl.) er at en kan klage på enkeltvedtak til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, jf. § 28 første ledd. Klagen skal inneholde «den endring som ønskes i det vedtak det klages over», jf. fvl. § 32 første ledd bokstav d. Dette betyr at klageinstansen skal ha all informasjon om klagen, herunder tidligere vedtak og annen informasjon som anses relevant for klagebehandlingen. Det følger også av fvl. § 28 femte ledd at man ikke kan påklage klageinstansens vedtak i klagesaken.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 første ledd at universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. I uhl. § 5-3 fjerde ledd fremgår kravene for klage på sensurvedtaket. I følge denne bestemmelsen skal ikke kandidatens begrunnelse for klagen, opprinnelig karakter og eventuell skriftlig karakterbegrunnelse fra opprinnelig sensor meddeles ny sensor, såkalt «blind sensur». Dette er et avvik fra forvaltningslovens hovedregel, jf. ovenfor.

I likhet med forvaltningsloven § 28 følger det av uhl. § 5-1 femte ledd at klageinstansens vedtak ikke kan påklages.

4.5.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsforslaget vist til at det i den senere tid har vært en del oppmerksomhet om at enkelte studenter har opplevd stor forskjell mellom opprinnelig sensur og ny sensur i forbindelse med klage. I visse tilfeller har vurderingene av en og samme besvarelse resultert i en forskjell mellom opprinnelig sensur og klagesensur på to karakterer eller mer.

Departementet viste i høringsnotatet til at det er departementets oppfatning at de store karakteravvikene ikke er forårsaket av ordningen med «blind sensur», men at ordningen med «blind sensur» har avdekket et underliggende problem. En forklaring på store variasjoner i vurderingene mellom opprinnelig sensur og ny sensur kan være at sensorene ikke har fått tilstrekkelig opplæring og at det i for stor grad har vært overlatt til den enkelte sensor hvilke kriterier de vektlegger ved sensuren. Departementet viste til at dette kunne tyde på at institusjonenes egne rutiner rundt sensur, opplæring av sensorene, eventuell utarbeiding av sensorveiledninger og lignende, ikke alltid er gode nok. Hvis de ulike sensorene ikke legger de samme prinsippene og kriteriene til grunn ved vurderingen, pekte departementet på at dette vil være et problem uavhengig av om sensuren er «blind» eller fullt dokumentert. Det er også derfor departementet har foreslått å innføre krav om obligatorisk sensorveiledning til alle eksamener (se punkt 4.2).

For en student vil det å klage på karakteren alltid innebære en viss risiko. Det følger av uhl. § 3-9 femte ledd at endring av karakter kan gjøres både til gunst og ugunst for klager. Departementet viste i høringsnotatet til at når karakteren endres med to karakterer eller mer, fremstår det som lite forutsigbart for studentene. Når karakteren endres vesentlig ved ny vurdering, kan det tyde på at i hvert fall en av de foretatte vurderingene ikke var gjort i samsvar med de kriterier som var fastsatt for karakterfastsettingen.

Det ble i høringsnotatet vist til fvl. § 35, hvor et forvaltningsorgans adgang til å omgjøre eget vedtak uten klage er hjemlet. Hvis karakteren ved ny sensur avviker med to eller flere karakterer fra opprinnelig sensur, skal utdanningsinstitusjonen foreta en ytterligere vurdering av hvorvidt sensurene er gjort i samsvar med fastsatte retningslinjer og prinsipper, før endelig karakter fastsettes.

Det ble derfor foreslått at det fastsettes i loven at hvis karakteren ved ny sensur endres med to eller flere karakterer, uavhengig av om karakteren har endret seg til gunst eller ugunst for studenten, skal utdanningsinstitusjonen, slik fvl. § 35 gir mulighet til, foreta en vurdering før endelig karakter fastsettes. En slik omgjøring bør gjøres uavhengig av om studenten ber om det, da det mest sannsynlig bare ville være i tilfeller hvor karakteren endres til ugunst at studenten ville be om en slik vurdering. Også i tilfeller der karakteren endres til en bedre karakter kan et stort avvik tyde på at første eller ny sensur ikke er gjennomført i samsvar med de fastsatte kriteriene for vurderingen.

Departementet viste videre i høringsnotatet til at det er utdanningsinstitusjonen som har det faglige ansvaret for gjennomføring av eksamen og sensur, og departementet mente derfor at det burde være opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å finne gode ordninger for de unntaksvise tilfellene der det er så stort sprik i karakter at det må vurderes om sensuren skal omgjøres. Blant annet foreslo departementet at sensorene fra første og annengangs sensur sammen ser på sensurvurderingene for å komme frem til en omforent karakter. Det ble også vist til at der hvor utdanningsinstitusjonene ser at noen sensorer har sensurert avvikende fra fastsatte kriterier, kan dette være å anse som en formell feil med de konsekvenser dette medfører. Det er uansett viktig at institusjonen sørger for at karakteren gir et sannferdig bilde av kandidatens kunnskaper og ferdigheter.

Til slutt ble det i høringsnotatet vist til at ved vurderingen av om et sensurvedtak skal omgjøres, skal all dokumentasjon være tilgjengelig. Forslaget er ikke en tredje runde med ordinær sensur, så bestemmelsen om blind sensur i § 5-3 fjerde ledd kommer derfor ikke til anvendelse.

4.5.3 Høringsinstansenes uttalelser

Akademikerne, Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning, Den norske tannlegeforening, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen på Vestlandet, Høyskolen Kristiania, Lovisenberg diakonale høgskole, Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk studentorganisasjon, Norsk sykepleieforbund, Studentdemokratiet i Sørøst-Norge, Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole, Studentorganisasjonen i Agder, Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og VID vitenskapelige høgskole støtter forslaget.

Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning skriver blant annet at «[s]elv om en slik regel vil kunne påføre noe ekstra sensurarbeid mener vi at studentens interesse av få en rettferdig vurdering må gå foran».

Universitetet i Agder viser til at det er uheldig at det er stor forskjell i karaktersetting ved ordinær sensur og klagesensur.

«Når dette skjer er det uheldig særlig for studentene, men også for institusjonene. UiA er enig i at det innføres en adgang til omgjøring av klagesensuren, men mener grensen for når institusjonen skal foreta en ny vurdering, bør endres til tre karakterer eller mer.» UiA foreslår at det «fastsettes én ordning, og at departementets forslag om at sensorene fra første og andre sensurrunde setter seg sammen for å diskutere hvilken karakter som er korrekt i forhold til fastsatte kriterier, fastsettes som felles norm. […] Det bør videre vurderes å presisere enten i lovteksten eller i merknadene, at det omgjorte sensurvedtaket ikke kan påklages.»

VID vitenskapelige høgskole skriver at selv om de er «enig med departementet i at det kan være grunn til å iverksette tiltak for å bedre situasjonen», er VID «likevel skeptisk til forslaget om å lovfeste en vurdering av om klagesensurvedtaket bør omgjøres uten klage i tråd med forvaltningsloven § 35, slik den foreslåtte § 5-3 sjette ledd tilsier.» VID viser også til at forslagets økonomiske og administrative konsekvenser er usikre.

Høgskolen i Innlandet ønsker primært at ordningen med «blind sensur» fjernes. Men dersom det ikke skjer, er høyskolen av den oppfatning at den foreslåtte endringen som legger opp til en ny vurdering der det er et avvik på to karakterer eller mer, kan være en grei løsning. Institusjonen viser til slutt til at dersom:

«[F]orslag blir stående, er det positivt at det legges opp til at institusjonene selv avgjør hvordan dette skal gjøres, og forslaget om at de to sensorene som har vurdert eksamen setter seg sammen og tar en felles vurdering med all dokumentasjon tilgjengelig, anses som den beste løsningen i slike tilfeller.»

Lovisenberg diakonale høgskole skriver blant annet at:

«LDH forventer at arbeidet med kvalitetsforbedring av sensorveiledninger, med tydeliggjøring av både forventet innhold og krav til nivå i besvarelsene, vil medvirke til færre forekomster av karaktersprik mellom første gangs sensur og klagesensur.»

Norsk studentorganisasjon viser til at:

«Regjeringen foreslår at institusjonen selv skal finne måter å gjennomføre tredjegangssensuren på. Dette mener vi er en uheldig måte å gjøre det på. For studenter kan dette potensielt bety at man har forskjellige sensurpraksiser avhengig av hvilket emne studenter tar. NSO mener at for å sikre forutsigbarhet for studentene er det viktig at bestemmelsen for tredje sensur lovfestes nasjonalt.»

Høgskolen i Sørøst-Norge skriver at selv om høyskolen er enig i intensjonen bak forslaget, er institusjonen skeptisk til gjennomføringen av forslaget slik det foreligger i dag.

«HSN støtter at forslaget åpner for at utdanningsinstitusjonene på eget initiativ skal foreta en vurdering av et tilfelle hvor karakteren endres med to eller flere karakterer og ser at det kan være vanskelig å lovfeste et system som vil fungere for alle utdanningsinstitusjoner og sensurordninger. Riktignok har utdanningsinstitusjonene det faglige ansvaret for gjennomføring av eksamen og sensur, men dagens forslag innebærer at studentene i en slik ekstraordinær situasjon kan bli behandlet ulikt etter hvilken utdanningsinstitusjon man studerer ved. Det mener HSN vil være en uheldig konsekvens, ved at det blir opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å lage egne ordninger. […] HSN ber departementet likevel vurdere å konkretisere en ordning i lovforslaget, slik at utdanningsinstitusjonene innretter seg likt.»

Høyskolen Kristiania mener det er positivt at departementet ønsker å sette inn tiltak for å forhindre vesentlige karakteravvik mellom førstegangssensur og klagesensur, og ser det som hensiktsmessig at utdanningsinstitusjonen selv kan velge hvordan de kan organisere kontrollsensur ved større avvik. Høyskolen mener imidlertid at forslaget er uklart med tanke på hvilken vurdering et kontrollorgan kan gjøre og hva resultatet av vurderingen kan/skal være.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) skriver at:

«UiT har forståelse for at det er ønske om å innføre en ordning som kan rette opp i situasjonen som har oppstått når studenter har fått store avvik mellom førstegangssensur og klagesensur. Også etter vår oppfatning er det ikke ordningen med blindsensur som er opphavet til problemet, men stort sprik mellom ordinær sensur og klagesensur avvik kan tyde på at det er et kvalitetsavvik ved gjennomføringen av sensuren.»

UiT skriver videre at de ønsker at departementet kommer med en tydelig føring på hvilken fremgangsmåte institusjonene skal velge, slik at det blir lik praksis nasjonalt.

«For ordens skyld bør det også presiseres at en omgjøring av det siste sensurvedtaket, jf. forvaltningsloven § 35, er endelig ikke kan påklages i disse tilfellene. Utgangspunktet er at omgjøring etter forvaltningsloven § 35 kan påklages. Det er ikke hensiktsmessig med klageadgang på den nye faglige vurderingen.»

Enkelte høringsinstanser har kommentert forslaget uten å konkret uttale seg om de støtter forslaget eller ikke, dette er Høgskolen i Østfold, Justis- og beredskapsdepartementet, Nord universitet og Universitets- og høgskolerådet.

Høgskolen i Østfold skriver at de er usikre på om «forslaget vil bidra til å sikre ønsket om likebehandling dersom institusjonene selv skal definere fremgangsmåten i sine forskrifter.» Høyskolen anbefaler at «departementet utarbeider felles retningslinjer for praktisering av bestemmelsen. Saksflyten fra klagesensorene har fattet sensurvedtak og frem til en eventuell tredje kommisjon skal prøve vedtaket, fremstår uklar.» Institusjonen ønsker en nærmere redegjørelse av problemstillinger som synes uavklart, slik som hvorvidt klagesensuren skal meddeles studenten, hvilke frister som gjelder ved omgjørelsesvurderingen og hvorvidt studenten kan trekke klagen før den siste runden vurdering er gjennomført.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) viser til at:

«På bakgrunn av den knappe drøftelsen i høringsnotatet finner vi det vanskelig å ha noen mening om forslaget om å lovfeste en plikt til å vurdere forvaltningsrettslig omgjøring av eget tiltak, med forvaltningsloven § 35 som rettslig grunnlag. Vi nøyer oss med å stille spørsmål om lovfesting som foreslått er et egnet og treffsikkert tiltak for å bøte på det underliggende problemet. Det er i liten grad konkretisert hvordan en ser for seg at en ordning som foreslått vil kunne virke, og om forutsetningene for å få til en ordning som vil fungere i praksis, er til stede.»

JD viser videre til at:

«For å kunne ta stilling til et vedtaks gyldighet, vil det normalt være en forutsetning at organet som skal foreta vurderingen har tilgang til begrunnelsen for vedtaket som vurderes omgjort. En plikt til å begrunne klagesensurvedtak fremgår riktignok av universitets- og høyskoleloven § 5-3 første og annet ledd, men det følger ikke av disse bestemmelsene, eller av andre bestemmelser i loven, at klagesensorer har noen generell plikt til å utferdige utfyllende skriftlige karakterbegrunnelser. Uten slike skriftlige begrunnelser som kan belyse hvilke vurderinger som ble foretatt i forbindelse med klagesensuren og hvilke hensyn som ligger til grunn for klagesensurvedtaket, vil en etterfølgende prøving av vedtakets gyldighet lett få et ufullstendig preg. Forutsetningen som departementet synes å legge til grunn på side 6 i høringsnotatet om at all dokumentasjon skal være tilgjengelig ved omgjøringsvurderingen, vil med andre ord ikke være oppfylt i tilfeller der det ikke foreligge noen skriftlig begrunnelse for klagesensuren. På den annen side vil et generelt krav til skriftlige begrunnelser i forbindelse med klagesensur, medføre betydelig merarbeid og merkostnader. At klagesensorene eventuelt kan utferdige skriftlige begrunnelser etter at det er blitt klart at det vil være aktuelt å omgjøre klagesensurvedtaket, fremstår imidlertid heller ikke som en god løsning».

Nord universitet peker på at forslaget kan føre til økt administrasjon og byråkratisering og at departementet bør foreta en kost/nyttevurdering først.

Universitets- og høgskolerådet mener at forslaget:

«[M]edfører en rekke juridiske og praktiske problemstillinger. UHR ser det også som problematisk at det åpnes for at institusjonene selv skal utarbeide rutiner for hvordan dette skal gjennomføres. Det vil åpne for ulike løsninger ved institusjonene, uten at dette nødvendigvis er hensiktsmessig.»

Høgskolen i Oslo og Akershus, Juristforbundets universitets- og høyskoleforening, Norges handelshøyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Politihøgskolen, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo støtter ikke forslaget.

Norges handelshøyskole viser til at etter innføringen av blind sensur i 2014 har det vært flere eksempler på at det har vært store avvik mellom ordinær sensur og klagesensur. Det vises blant annet til at:

«Departementet skriver at det bør være opp til institusjonene å bestemme hvordan en slik vurdering skal gjennomføres, men NHH mener de eksemplene som benyttes sår tvil om hva den nye hjemmelen gir rom for. Det skal, slik NHH tolker bestemmelsen, ikke settes ned en ny kommisjon som skal sette en ny (riktigere) karakter. Institusjonene pålegges å foreta en vurdering av hvorvidt sensurvedtaket etter klage er ugyldig eller ikke.

Det er ikke sagt eksplisitt, men om institusjonen kommer til at siste sensurvedtak er ugyldig, må det innebære at resultatet fra den ordinære sensuren blir stående.

Selv om store avvik mellom sensuren i klageomgangen og den opprinnelige sensuren ikke heldig med tanke på tilliten til systemet, er NHH av den oppfatning at de andre forslagene burde fått muligheten til å virke en stund før utdanningsinstitusjonene pålegges å gjennomføre en så tung øvelse som å vurdere å kjenne et sensurvedtak ugyldig.

Om forslaget blir vedtatt bør det utarbeides klare retningslinjer for behandlingen av slike saker.»

Politihøgskolen skriver at de har opplevd enkelte eksempler på store karakteravvik mellom ordinær- og klagesensur.

«Vi arbeider derfor med å forbedre sensorveiledningene slik at dette ikke skal forekomme. Politihøgskolen stiller seg imidlertid tvilende til at man kan gjøre et sensorvedtak ugyldig (i henhold til forvaltningsloven) slik det foreslås i vedtaket, og kan på denne bakgrunn ikke støtte dette forslaget.»

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er:

«[U]sikre på om lovfesting av en eller annen form for ny vurdering ved karakteravvik på to karakterer eller mer ved klagesensur er veien å gå. Når krav om sensorveiledninger lovfestes, kan det bidra til at sensorer i større grad legger til grunn de samme prinsippene og kriteriene i vurderingen. Arbeid med utarbeiding av sensorveiledninger samt satsing på bedre opplæring og veiledning i sensurarbeid virker derfor som en bedre tilnærming til problemet som her adresseres.»

HiOA ønsker også at det må være et avvik på tre karakterer eller mer før en eventuell vurdering skal bli aktuelt. Til slutt viser HiOA til at:

«[B]estemmelsen bør være en «kan»-bestemmelse framfor en «skal»-bestemmelse. Dette vil gi institusjonen mulighet til å vurdere fra gang til gang om avviket er av en slik art at det bør vurderes om det kan endres. I tillegg bør bestemmelsen i nåværende sjette ledd bevares, og dermed komme i tillegg til forslaget til ny lovbestemmelse, for å klargjøre klagesporet det legges opp til i universitets- og høyskoleloven.»

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er skeptiske til å innføre en ordning med vurdering ved stort karakteravvik. NTNU skriver blant annet at:

«Vi er enig i at det er uheldig med for store avvik mellom første og annen gangs sensur. Det er nærliggende å anta at stort avvik i karakter mellom første og annen gangs sensur skyldes at de nye sensorene sensurerer langt færre besvarelser og ikke har det hele bildet av prestasjonene slik de opprinnelige sensorene hadde. Vi er skeptisk til å innføre en ordning i tillegg som skal bøte på konsekvensene av blind sensur. Forslaget vil være ressurskrevende både faglig og administrativt. Ordningen bør enten være at sensorene får informasjon om opprinnelig karakter og begrunnelser eller at det gjennomføres blind sensur. Ny sensur bør kun skje dersom det viser seg at det har vært formelle feil ved sensureringen som kan ha hatt betydning for avviket, f.eks. at det ikke har vært utarbeidet sensurveiledning. Vi mener bestemmelsen om formelle feil sammen med lovens krav om sensurveiledning bør være tilstrekkelig.»

NTNU viser også til at det bør gå klart frem av loven hvordan dette skal løses.

«Dersom det skal være opp til institusjonen å avgjøre dette, vil det bli nok en forskjellsbehandling som den felles ordningen med blind sensur skulle løse. I og med at dette skal gjelde både der avviket er til gunst og ugunst for studenten må loven sørge for at det ikke skjer en utvikling i praksis som fører til at det kun blir tilfellene der ny sensur har vært til ugunst hvor det skjer en ny vurdering.»

Juristforbundets universitets- og høyskoleforening skriver at blind klagesensur bør avskaffes og tradisjonell klagesensur gjeninnføres som eneste lovlige klagesensurordning.

Universitetet i Bergen viser blant annet til at:

«Karakteravvik på to trinn eller mer forekom også før blind klagesensur ble innført i loven, men det har tiltatt etter at ordningen ble påbudt. Dette viser etter vår oppfatning først og fremst at blind klagesensur er problematisk.»

Universitetet i Oslo (UiO) fraråder sterkt at denne ordningen innføres. UiO mener at økningen av vesentlig karaktervik er en direkte konsekvens av blind klagesensur. UiO mener at man bør vente med å innføre denne ordningen til man har sett effekten av obligatoriske sensorveiledninger.

«Etter vår oppfatning er det mulig å heve sensurkvaliteten gjennom langt mindre ressurskrevende tiltak, som for eksempel bedre sensorveiledninger, fagspesifikke karakterbeskrivelser og bruk av sensorer på tvers av institusjoner. Kvalitetshevende tiltak bør innrettes slik at de kommer all sensur til gode, ikke bare klagesensur.»

UiO viser til at koblingen til forvaltningsloven § 35 er problematisk da det ikke nødvendigvis er slik at «alle vesentlige karakteravvik mellom ordinær sensur og klagesensur betyr at vedtaket kan anses som ugyldig. Det avhenger av blant annet graden av skjønn i sensuren, noe som kanskje er mer utbredt i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.»

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet forslo i høringsnotatet at der hvor det er karakteravvik på to karakterer eller mer, må institusjonene foreta en ytterligere vurdering før endelig karakter fastsettes.

Departementet har merket seg at mange av høringsuttalelsene har vært uenige i dette forslaget og flere har også vist til at hele sensorordningen som i dag er hjemlet i loven er lite heldig. Enkelte av høringsinstansene har påpekt at innføringen i 2014 av «blind sensur» som eneste tillatte klagesensurordning, har forsterket svakhetene ved sensurordningen i universitets- og høyskolesektoren, og det foreslås at regjeringen bør fremme lovforslag om å vende tilbake til en tradisjonell klagesensur etter reglene som følger av forvaltningsloven.

Som vist til i kapittel 1 og i punkt 4.1, har regjeringen besluttet å starte arbeidet med en helhetlig gjennomgang og revisjon av regelverket som gjelder for universiteter og høyskoler. Ambisjonen er et mer gjennomarbeidet regelverk. Reguleringen av ordningene knyttet til gjennomføring av eksamen og sensur vil bli gjennomgått grundig i et slik lovarbeid.

Som mange av høringsinstansene har vist til, så dreier sensur seg i stor grad om skjønn. Det er derfor ikke unaturlig at én sensor kan komme til et annet resultat enn en annen sensor. I slike tilfeller vil det at flere er sammen om sensuren, redusere sjansen for at enkelte oppgavesvar får en karakter som muligens er lite representativ. Det er flere av høringsinstansene som har vist til at kvaliteten på sensuren øker vesentlig om flere enn én sensor vurderer hvert oppgavesvar. Det pekes på at når sensorer regelmessig sensurer i fellesskap og det veksler hvem man har som «medsensor», vil det utvikle seg en «sensorkultur» for hva som er gode og mindre gode måter å løse oppgavene på. Dette medvirker til en mer forutsigbar og rettferdig vurdering av eksamensprestasjonene.

Flere av høringsuttalelsene har også vist til at fjerningen av kravet om minst to sensorer har vært en endring som har gitt dårligere sensurkvalitet og det er også vist til at man bør innføre kravet om ekstern sensur igjen.

Departementet viser til at det, som nevnt tidligere, ikke er hindringer i lovverket for at institusjonene innfører krav om flere sensorer, og det presiseres derfor at det er opp til utdanningsinstitusjonene selv å vurdere om det er ønskelig å ha flere enn én sensor ved sensurering av eksamen. Det er heller ikke noe i veien for at institusjonene kan ha en større bruk av eksterne sensorer enn det som det er stilt krav om i loven.

Som nevnt over er i utgangspunktet sensurvedtaket et enkeltvedtak etter forvaltningsloven (fvl.), og klageadgangen og saksbehandlingen følger forvaltningslovens regler, «når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov», jf. (fvl.) § 1 første punktum. Med lovendringen i 2014 hvor «blind sensur» ble innført, ble ordningen med klagesensur løsrevet fra forvaltningslovens regler om klage.

Som departementet viste til i høringsnotatet, så kan en forklaring på store variasjoner i vurderingene være at sensorene ikke har fått tilstrekkelig opplæring, og at det i for stor grad er overlatt til de enkelte sensorene hvilke kriterier de vil vektlegge ved sensuren. Det at det heller ikke har vært noe krav om obligatorisk sensorveiledning, har nok også ført til at det har blitt sprik i vurderingene, selv om sensorveiledning ikke er noen garanti for lik vurdering av oppgavene. I forbindelse med gjennomføringen av nasjonal deleksamen, hvor det er obligatorisk sensorveiledning, har det vist seg at spriket mellom opprinnelig sensur og ny sensur er mindre enn ved andre liknende eksamener hvor det ikke foreligger sensorveiledning. Men det må nevnes at de fag som er med i forsøket med nasjonal deleksamen ikke er typiske vurderingsfag, og forskjellen mellom første og annengangssensur er som regel større i «vurderingsfag» enn ved eksamener som i større grad har «fasitsvar».

Departementet mener at avvikene i sensurvurderingene kan tyde på at institusjonenes rutiner rundt sensur, opplæring av sensorene, eventuell utarbeiding av sensorveiledninger ikke alltid er tilstrekkelig. Hvis sensorene ikke legger de samme prinsippene og kriteriene til grunn ved vurderingen, vil dette være et problem uavhengig av om sensuren er «blind» eller fullt ut dokumentert.

Departementet viste i høringsnotatet til at det følger av fvl. § 35 at et forvaltningsorgan kan omgjøre eget vedtak uten klage, blant annet hvis vedtaket må anses ugyldig. Dette har en rekke høringsinstanser hatt synspunkter på, og departementet har kommet frem til at det er nødvendig med en klargjøring av dette. Hvor det er et karakteravvik på to karakterer eller mer mellom opprinnelig sensur og klagesensur, skal det gjøres en ny vurdering. Dette skal ikke skje i medhold av fvl. § 35, men med direkte hjemmel i den nye forslåtte bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven. Det ble vist til forvaltningsloven for å vise til at man kan gjøre omgjøringen av eget initiativ der hvor man ser at resultatet kanskje ikke var tiltenkt, og dette er noe institusjonene også i dag har hatt mulighet til å gjøre. Departementet har endret litt på det foreslåtte lovforslaget fra høringsnotatet for å klargjøre at dette er en selvstendig pliktbestemmelse og en hjemmel for en institusjonell vurdering uavhengig av fvl. § 35.

Departementet er av den oppfatning at det ikke er ønskelig å utsette dette lovforslaget i påvente av en helhetlig gjennomgang av universitets- og høyskoleloven. For en student vil det å klage på karakter alltid innebære en viss risiko fordi endring av karakter kan gjøres både til gunst og ugunst for klager, jf. uhl. § 3-9 femte ledd. Når karakteren endres med to karakterer eller mer fremstår det å klage som svært lite forutsigbart for studenten. Det er en trussel mot studentenes rettsikkerhet at det ikke foreligger en «sikkerhetsventil» i tilfeller hvor utfallet for klageren resulterer i en endring på to karakterer eller mer. Det er viktig at karakteren gir et så korrekt bilde som mulig av studentens kunnskaper og ferdigheter.

Departementet har merket seg at en rekke høringsinstanser har etterlyst flere retningslinjer for hvordan dette lovforslaget skal praktiseres, noe departementet derfor har forsøkt å klargjøre ytterligere nedenfor samt i merknadene til bestemmelsen.

Hvis karakteren ved ny sensur avviker med to eller flere karakterer fra opprinnelig sensur, skal utdanningsinstitusjonen foreta en ytterligere vurdering av hvorvidt sensurene er gjort i samsvar med fastsatte retningslinjer og prinsipper, før endelig karakter fastsettes. Flere av høringsinstansene har vist til at det er uklart hvordan saksflyten fra ny sensur og til «endelig» karakter er, herunder om klagesensors vurdering skal meddeles studenten før institusjon skal foreta en ny vurdering og muligheten for studenten til å trekke klagen før endelig vedtak foreligger.

Departementet er av den oppfatning at det antas å være mest hensiktsmessig om de involverte sensorene fra opprinnelig sensur og ny sensur vurderer dette i fellesskap og kommer frem til en omforent endelig karakter, eventuelt også i samarbeid med fagansvarlig. En annen mulighet er at nye fagpersoner vurderer om de to sensurene er i samsvar med sensurkriteriene. Men departementet presiserer at det vil være innenfor utdanningsinstitusjonenes egen råderett å bestemme hvilken måte dette best kan gjennomføres ved deres institusjon. Fordi én eksamen ikke er lik en annen, må nødvendigvis også en ny institusjonell vurdering kunne reflektere dette. En slik vurdering skal foretas på institusjonenes eget initiativ og ikke først hvor studenten ber om det, fordi da vil det bare være i tilfeller hvor karakteren endres til ugunst at slik vurdering blir gjennomført. Også i tilfeller der karakteren endres til en bedre karakter, kan et stort avvik tyde på at opprinnelig og/eller ny sensur ikke er gjennomført i samsvar med de fastsatte kriteriene for vurderingen, og utdanningsinstitusjonen må da foreta en ny vurdering.

Som departementet har nevnt under punkt 4.4.4, og som også er kommentert av Justis- og beredskapsdepartementet, vil en etterfølgende institusjonell vurdering ved vesentlig karaktersprik lett få et ufullstendig preg hvis det ikke foreligger en skriftlig karakterbegrunnelse fra opprinnelig og ny sensor. Men dette vil til en viss grad avhjelpes ved at det vil foreligge skriftlig sensorveiledning, i tillegg til studentens begrunnelse for klage. Det vil også kunne bli aktuelt å innføre krav om skriftlig karakterbegrunnelse hvis gjennomføringen av en eventuell etterfølgende vurdering, blir uforholdsmessig vanskeliggjort hvis det ikke foreligger en skriftlig karakterbegrunnelse.

Det er i høringsrunden også stilt spørsmål om studenten kan trekke klagen før sensuren er gjennomført. Departementet viser til at det å trekke en klage ikke er regulert eksplisitt i universitets- og høyskoleloven. Institusjonene har ikke adgang til å fastsette regler om trekking av klage eller lignende som ikke er forenlig med forvaltningsrettens alminnelige regler. Departementet legger til grunn at det for alminnelige forvaltningsklager er adgang til å trekke tilbake klagen inntil saken er avgjort. I fravær av avvikende regulering i universitets- og høyskoleloven, eller andre relevante lover, gjelder dette også for klage over karakterfastsetting etter uhl. § 5-3 fjerde ledd. Departementet legger til grunn at når det gjelder en så sentral rettighet som klage over et forvaltningsorgans vedtak, er det nødvendig med en klar hjemmel for å fravike hovedregelen om at man kan trekke klagen frem til saken er avgjort. Departementet legger dermed til grunn at det etter gjeldende rett ikke er adgang for institusjonene til å avskjære denne trekkretten.

Det er departementets oppfatning at hvor det foreligger et karaktersprik på to karakterer eller mer, og det derfor må foretas en ytterligere vurdering, er karakteren ikke «endelig» og det foreligger dermed ikke et endelig sensurvedtak. Det er da heller ikke noen endelig karakter som institusjonen kan informere studenten om.

Departementet opprettholder forslaget om at det fastsettes i loven at hvis karakteren ved ny sensur endres med to eller flere karakterer, uavhengig av om karakteren er endret til det bedre eller det dårligere, skal utdanningsinstitusjonen foreta en ny vurdering før endelig karakter fastsettes. Ved den nye vurderingen skal all dokumentasjon være tilgjengelig. Dette er ikke en tredje runde med ordinær sensur, og bestemmelsen om «blind sensur» i § 5-3 fjerde ledd kommer derfor ikke til anvendelse. Institusjonens sensurvedtak i slike klagesaker er endelig og kan ikke påklages.

Det vises til lovforslaget § 5-3 sjette ledd.

4.6 Klage på gruppeeksamen

4.6.1 Gjeldende rett

Universiteter og høyskoler skal sørge for at studentens kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 første ledd. En eksamen eller prøve er en vurdering som skal måle en students kunnskap, ferdighet, dyktighet og liknende i det aktuelle emnet eksamineringen foretas i. Eksamen kan blant annet avlegges muntlig, skriftlig, ved kunstnerisk utførelse eller at studenten på annen måte viser ett sett av ferdigheter. Eksamen kan avlegges på skole, et egnet fremvisningssted eller hjemme, enkeltvis eller i gruppe. Eksemplene er ikke uttømmende. Det fremkommer av uhl. § 5-3 fjerde ledd at studenten kan klage over «karakteren for sine egne prestasjoner». Etter uhl. § 3-9 syvende ledd er det styret selv som gir forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver.

Reglene for klage på eksamen praktiseres ulikt ved utdanningsinstitusjonene når det gjelder gruppeeksamen. Noen krever at samtlige studenter i gruppen, eller at et gitt flertall av gruppen, må klage på eksamen, mens andre åpner for individuell klageadgang. Det er også forskjeller mellom institusjonene når det gjelder virkning av klage. Noen klager resulterer i at alle får en ny karakter uavhengig av om de har samtykket til klage eller ikke. Andre institusjoner praktiserer det slik at det kun er den som klager som eventuelt vil få endret karakter.

4.6.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsnotatet vist til at gruppeeksamen kan gjennomføres på ulike måter. Enkelte eksamener gjennomføres slik at studentene i fellesskap leverer én eksamensbesvarelse hvor det ikke er mulig å identifisere den enkelte studentens bidrag. Andre eksamener kan besvares ved at man har ansvaret for et konkret avgrenset område slik at det er lettere å identifisere studentens selvstendige bidrag. Det gis normalt en felles karakter for besvarelsen uavhengig av gjennomførelsen. De nevnte eksemplene er ikke uttømmende.

Departementet viste i høringsnotatet til at departementet har lagt til grunn at lovens ordlyd ikke er til hinder for at det kan stilles krav om felles klage der studenter har levert en felles besvarelse, og at det frem til nå har vært opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å vurdere hvordan reglene om dette skal være for ulike typer gruppeeksamen. Departementet har på spørsmål om tolking av lovens ordlyd tidligere forutsatt at institusjonens regler om klage må kommuniseres tydelig til studenten, slik at studenten vet hva kravene for å klage er i forkant. På grunn av forskjellig praksis hos institusjonene ved klage på gruppeeksamen og ønsket om å styrke studentenes rettsikkerhet, valgte departementet i høringsforslaget å forslå en lovfestet rett til individuell klage på karakteren på gruppeeksamen med eventuell karaktermessig virkning kun for dem som klager.

4.6.3 Høringsinstansenes uttalelser

Akademikerne, Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Østfold, Høgskolen på Vestlandet, Høyskolen Kristiania, Juristforbundets universitets- og høyskoleforening, Lovisenberg diakonale høgskole, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk studentorganisasjon, Norsk sykepleieforbund, Politihøgskolen, Studentdemokratiet i Sørøst-Norge, Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole, Studentorganisasjonen i Agder, Studenttinget på Vestlandet, Universitets- og høgskolerådet, Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo støtter forslaget.

Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning viser blant annet til at:

«DMMH har hatt henvendelser fra grupper hvor en enkeltperson nekter å være med på en klage, slik at resten av gruppen har vært frustrert over å ikke kunne klage på det de mente var en urettferdig karaktersetting. Endringen legger opp til en større grad av selvbestemmelse for studenten».

Universitets- og høgskolerådet skriver at:

«Den foreslåtte endringen vil sikre studentenes mulighet til å påklage eksamensresultatet uavhengig av resten av gruppen, men det vil også medføre at en og samme eksamensbesvarelse kan ende opp med flere karakterer knyttet til seg.»

Studenttinget på Vestlandet viser til at dersom en student oppnår gunst ved å klage på en sensur gitt ved gruppeeksamen, bør den nye karakteren også gjelde for resten av gruppen.

Studentombudene ved Universitetet i Bergen, Høgskolen på Vestlandet og Norges handelshøyskole skriver at:

«Slik me ser det er det allereie i dag ein individuell klagerett for gruppemedlemmar etter universitets- og høyskoleloven sett opp mot dei allmenne reglane for klage i forvaltningsloven. Denne problemstillinga har likevel kome på spissen ved ei rekkje tilfelle. Me har notert at praksisen mellom institusjonane er ulik når det kjem til om det skal vera individuell klagerett på gruppeeksamenar. Dette kjem truleg som ein følgje av at departementet har gått langt i å seia at det er opp til institusjonane å avgjera om einskilde gruppemedlemmar skal ha klagerett.

Denne innskrenkinga i klageretten er uheldig og det er difor viktig at det vert lagt opp til ei avklaring på dette punktet som sikrar individuell moglegheit til å klaga. Særleg med tanke på at arbeid i grupper vert meir og meir vanleg. Me er difor positive til denne presiseringa.»

Norsk studentorganisasjon mener at fordelen med den foreslåtte presiseringen er at det styrker rettighetene for den enkelte student i en situasjon der hvor man mener at besvarelsen ikke er vurdert godt nok.

Det er enkelte høringsinstanser som er skeptiske til, eller som ikke støtter, forslaget. Dette er Høgskolen i Innlandet, NOKUT, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

NOKUT stiller seg spørrende til forslaget.

«[D]ette åpner for at enkeltstudenter kan få justert sine karakterer individuelt på bakgrunn av en karakter gitt til en samlet gruppe. […] NOKUT mener at det kan åpnes opp for individuell klagerett ved gruppeeksamen dersom karaktersettingen er gjort på individuelt grunnlag, noe som forutsetter at studentens individuelle bidrag til eksamen tydelig fremgår.»

NOKUT viser til at hvis man ikke kan identifiseres studentens bidrag, må det være fellesklage ved gruppeeksamen.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet viser til at:

«Gruppeeksamener er ment som en vurderingsform der studentene må vise hva de kan som gruppe. De må vise evner til å spille på lag med andre og frembringe kunnskap sammen med andre. Dette er særdeles viktige ferdigheter i arbeidslivet. Der dette inngår som del av læringsutbytte må det også testes, og alle studentene bør samtykke i en eventuell klage. Det er ikke uvanlig at vurderingsformen legger opp til et skriftlig arbeid med en muntlig presentasjon som alle i gruppa skal delta i. En individuell klagerett vil føre til at dette neppe vil være en aktuell vurderingsform. Det vil være utfordrende å gjennomføre kravet om ny muntlig presentasjon med kun en av kandidatene, jf. uh-lovens krav om at den muntlige presentasjonen skal holdes på nytt dersom karakteren endres etter sensur. En individuell klagerett vil derfor kunne føre til mindre bruk av gruppearbeid som vurderingsform, noe som vil være uheldig for studentenes læring.»

Norges handelshøyskole skriver at:

«For NHH er det problematisk at en felles eksamensbesvarelse kan ende med like mange karakterer som det er medlemmer i gruppen som avga besvarelsen. En gruppeeksamen er en fellesprestasjon og skal i våre øyne også bedømmes som sådan.»

Høgskolen i Innlandet viser til at:

«Utgangspunktet er at studenter kan klage på «egne prestasjoner». Ved gruppeeksamen skal ikke den enkeltes prestasjon vurderes individuelt, det er det samlede produktet som vurderes. HINN praktiserer i dag en ordning hvor alle studentene ved en gruppeeksamen må være enig om å klage på en karakter. Bakgrunnen for dette er at det kun foreligger ett sensurvedtak på en gruppeeksamen, og det dermed kun skal settes én karakter. Ved en eventuell endring av karakter etter klage vil dette gjelde for alle dette vedtaket retter seg mot, enten dette går i favør eller disfavør av klager. Etter HINN’s mening bør gruppen i fellesskap bli enige om hvorvidt det skal klages, og det bør ikke lovfestes at en besvarelse skal kunne få flere resultater.»

4.6.4 Departementets vurdering

Utgangspunktet i forvaltningsloven (fvl.) er at man kan klage på vedtak som er bestemmende for ens rettigheter eller plikter, jf. fvl. § 28. Det har vært lagt til grunn av gjeldende bestemmelse i universitets- og høyskoleloven hjemler retten for enkeltpersoner til å klage over karakterfastsettingen der hvor man kunne identifisere studentens selvstendige bidrag, jf. formuleringen i uhl. § 5-3 fjerde ledd «en kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner […]».

Gruppeeksamen er et samarbeid og det avgis en felles besvarelse hvor det ofte ikke er mulig å identifisere bidraget fra den enkelte. Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser har uttrykt skepsis til forslaget, og at det også vises til at det er uheldig at samme eksamensbesvarelse kan resultere i forskjellige karakterer avhengig av hvorvidt en eller flere av studentene i en gruppeeksamen klager eller ei. Departementet har tidligere lagt til grunn at fordi det står i loven at en student kan klage over egne prestasjoner, og at det ved gruppeeksamen ofte er vanskelig å skille ut studentens «egen» prestasjon, kunne utdanningsinstitusjonene stille krav om fellesklage når det gjaldt gruppeeksamen. Men departementet er av den oppfatning at denne forståelsen og utformingen av lovens innhold utfordrer studentenes rettsikkerhet. Det har vært uheldig for studentene at det har vært et relativt åpent rom for ulike løsninger ved institusjonene når det gjelder hvordan klageretten har blitt praktisert. Høringsuttalelsene viser også at det har både vært ulike løsninger hos institusjonene og at det er ulike meninger om klageadgangen ved denne type eksamen.

For en student vil det å klage på karakteren alltid innebære en viss risiko, fordi endring av karakter kan gjøres både til gunst og ugunst for klager, jf. uhl. § 3-9 femte ledd. Departementet har vurdert spørsmålet om klageadgang ved gruppeeksamen, og har kommet til at studentenes rettssikkerhet best ivaretas hvis det lovfestes en individuell klagerett ved gruppeeksamen, også der hvor studentens bidrag ikke (enkelt) kan identifiseres.

Det er departementets vurdering av hvis karakteren omgjøres etter klage, skal den nye karakteren kun gjelde for den, eller de, studenten(e) som har klaget på karakteren. Dette innebærer at for den eller de studenten(e) som ikke klager, vil karakteren gitt ved første sensur bli stående. Hvis en students valg om å klage på en gruppeeksamen får konsekvenser for hele gruppen, vil dette gå ut over rettsikkerheten til de studentene som ikke ønsker å klage. En individuell rett til å klage må etter departementets vurdering også innebære en individuell rett til ikke å klage. Man tar et aktivt valg både når man klager eller velger å ikke klage. Begge disse valgene kan få den konsekvens at en medstudent kan få en annen karakter på samme gruppeeksamen, men det er en konsekvens man har akseptert når man tar et valg. Dette innebærer relativt store endringer for de institusjonene som i dag ikke har regler som åpner for dette.

Departementet kan ikke se at det har kommet frem innsigelser av en slik karakter at det skulle tilsi at forslaget endres. Det foreslås derfor å hjemle i universitets- og høyskoleloven en rett til individuell klage ved gruppeeksamen med virkning kun for den som klager.

Det vises til lovforslaget § 5-3 fjerde ledd.

Til toppen
Til dokumentets forside