Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 17 (2007-2008)

Staten og Den norske kirke

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag

1.1 Innledning

Tro, religion og livssyn handler om de fundamentale sidene ved det å være menneske – om identitet, grunnleggende verdier og om normer for hvordan vi lever våre liv. Tro og livssyn tar opp de store spørsmålene i livet og preger det fellesskapet vi er en del av lokalt, nasjonalt og globalt. Derfor skaper diskusjoner om tro og livssyn også stort engasjement og sterke følelser.

Politikk handler om hvordan vi kan skape et samfunn som gir menneskene muligheten til å leve likeverdige, frie og trygge liv. Derfor er tros- og livssynsspørsmål også viktige politiske spørsmål. Tros- og livssynsfrihet er en ukrenkelig menneskerett og en grunnleggende verdi i et fritt samfunn. Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken bør være å beskytte og styrke denne friheten.

Kristen tro og religion har gjennom 1000 år hatt en dominerende posisjon og påvirket Norges religiøse og politiske liv. Kristendom og kirke har bidratt til å gi enkeltmennesker religiøs tilhørighet og praksis og har vært med på å forme og vedlikeholde tradisjoner, kultur og verdier i det norske samfunnet. Forholdet mellom staten/kongemakten og kristendommen har på ulike måter gjennom historien grepet dypt inn i folkets og nasjonens liv.

Den norske kirke har hatt avgjørende betydning for den historiske påvirkningskraften som kristen religion har hatt og fortsatt har i Norge. Den norske kirke, som statskirke, folkekirke, trossamfunn og lokalkirke, har bidratt til å etablere sterke bånd mellom stat, kirke og folk og har i positiv forstand har vært med på å skape stabilitet og fellesskap i lokalsamfunnene og i storsamfunnet. Kirken har vært til stede med sine tjenester i lokalsamfunnene over hele landet og på nasjonalt plan, og har gitt en ramme for tro og liv med rom for mangfold. Samtidig som Den norske kirke har gitt vesentlige og positive bidrag til stats- og samfunnsutviklingen i Norge, må man også ta med at kirkens innvirkning til tider har hatt kritikkverdige sider.

Andre kulturer, tradisjoner, religioner og livssyn har også gitt viktige bidrag til utviklingen av samfunn og fellesskap i Norge, og disse bidragene er det blitt stadig lettere å få øye på. En rekke verdier som er sentrale i kristen tradisjon, deles også av andre tradisjoner. I et pluralistisk og komplekst samfunn, der tradisjonelle identitetsmarkører som etnisitet, tro og livssyn i sine kulturelle uttrykk blir flere og mer variert, utfordres og nyanseres også oppfatningen av hva som skaper fellesskap.

Statskirkeordningen har vært det norske samfunnets modell for å organisere forholdet mellom staten og Den norske kirke. Denne modellen har likevel ikke vært ukontroversiell, og det er flere ganger gjort betydelige endringer i statskirkeordningens reelle innhold siden det gjeldende rettslige rammeverket ble etablert på Eidsvoll i 1814. Slik statskirkeordningen framtrer og virker i dag, er den et produkt av en rekke ulike faktorer. Utviklingen av statskirkeordningen har skjedd i vekselvirkning med ideologiske og faktiske forandringer i samfunnet, i staten og i Den norske kirke.

Siden midten av 1800-tallet har statskirkeordningen vært debattert med varierende intensitet. Denne debatten har både fungert som drivkraft for endringer og kommet som en funksjon av justeringer som har vært gjennomført. En rekke offentlige og kirkelige utvalg har vurdert ordningen, og reformer har vært gjennomført skritt for skritt.

Stortinget har også diskutert statskirkeordningen flere ganger. Den forrige omfattende statskirkedebatten i Stortinget fant sted i 1981, med bakgrunn i St.meld. nr. 40 (1980 – 81) Om stat og kirke og Sivertsenutvalgets utredning i NOU 1975:30 Stat og kirke.

Denne meldingen innebærer at Stortinget på nytt skal drøfte saken i hele dens bredde. Ved kongelig resolusjon 14. mars 2003 oppnevnte regjeringen et utvalg på 20 medlemmer med representanter for alle politiske partier på Stortinget, kirkelige organer, den samiske befolkningen, Norges Frikirkeråd, Human-Etisk Forbund, ulike religioner og representanter med særlig fagkompetanse. Åtte medlemmer ble oppnevnt etter forslag fra de politiske partiene. Fylkesmann Kåre Gjønnes ble oppnevnt som leder for utvalget. Formålet med utvalgets arbeid skulle være «å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles». Mandatet la til grunn at «Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke».

Gjønnesutvalget avga sin utredning, NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke, til Kultur- og kirkedepartementet 31. januar 2006. Utredningen ble deretter sendt til bred høring, med frist for uttalelse ved årsskiftet 2006–2007.

I mange lokalsamfunn og på riksplan har statskirkeordningen de siste årene vært tema for samtale og debatt, og det har vist seg at debatten engasjerer. Forholdet mellom staten og Den norske kirke har lange og dype røtter, og Den norske kirke har fortsatt bred oppslutning i befolkningen. Per 1. januar 2008 var om lag 82 pst. av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Samtidig har både statskirkeordningen og samfunnet vært i utvikling siden forrige gang Stortinget behandlet forholdet mellom staten og Den norske kirke.

Formålet med denne meldingen er å gi Stortinget et godt grunnlag for å ta stilling til statskirkeordningen og finne brede og samlende løsninger for hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke skal organiseres i tiden framover. Det vises i denne forbindelse til avtalen som ble inngått mellom de politiske partiene på Stortinget 10. april 2008. Denne avtalen er lagt til grunn for departementets forslag i meldingen.

1.2 Sammendrag

1.2.1 Hovedspørsmålene

Statskirkeordningen er kompleks, og statskirkedebatten engasjerer bredt og dypt. Denne meldingen konsentrerer seg om statskirkeordningen som rettslig størrelse og om det overordnede rammeverket i Grunnloven. Rettslig sett består ordningen av en rekke elementer. Det er sju paragrafer som etablerer og regulerer statskirkeordningen. De ulike elementene vil et stykke på vei kunne vurderes uavhengig av hverandre. Dessuten er statskirkebegrepet relativt. Ulike kriterier med ulik vekt spiller en rolle for hvorvidt det er naturlig å kalle en konkret kirkeordning for en statskirkeordning.

Departementet mener det bør gjøres endringer i statskirkeordningen. Det er behov for å foreta endringer som kan ivareta viktige tros- og livssynspolitiske målsettinger. Samtidig må endringene skje på en måte som ivaretar behovet for kontinuitet og trygghet. Kirkemedlemmenes tilhørighet til Den norske kirke skal ivaretas, og det skal legges til rette for at kirken kan ivareta sin rolle som tradisjons-, kultur-, verdi- og trosbærer i lokalsamfunnene og i storsamfunnet. Den norske kirke skal utvikles videre som en åpen og inkluderende folkekirke, og det kirkelige demokratiet skal styrkes slik at de kirkelig valgte organene får en bedre demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform de nærmeste årene.

Spørsmål i statskirkedebatten som blant annet handler om symboler, tilhørighet, trygghet, tradisjon og verdier, henger nær sammen med rettslige vurderinger og beslutninger. Det brede og dype engasjementet må tas på alvor, og det må respekteres at det er ulike og sterke syn på de sentrale problemstillingene i denne saken. Departementet har sett det som viktig at den samlede tilrådingen om endringer i statskirkeordningen kan få størst mulig oppslutning.

De sju politiske partiene som er representert på Stortinget, inngikk 10. april 2008 en politisk avtale om hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke skal rettslig reguleres i framtiden. Avtalen inneholder følgende punkter:

  1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform

  2. Kirkelig statsråd og kirkeordning

  3. Grunnlovsendringer

  4. Finansiering

  5. Gravferdsforvaltning

  6. Livssynsnøytrale seremonier

Departementets forslag, vedrørende hovedspørsmålene i denne meldingen, er i samsvar med denne avtalen.

Tilrådingen er etter departementets syn uttrykk for en hensiktsmessig og balansert avveining mellom grunnleggende og allmenne tros- og livssynspolitiske hensyn og hensyn som i større grad framstår som spesifikt kirkepolitiske, og som en saklig begrunnet avveining mellom på den ene siden hensyn til likebehandling og mangfold og på den andre siden hensyn til tradisjon og kontinuitet. Etter departementets vurdering har den samlede tilrådingen godt grunnlag i høringsmaterialet.

1.2.2 Sammendrag av kapitlene

Oversikt

Meldingens innledende kapittel 2 omtaler mål for tros- og livssynspolitikken og sentrale elementer som bør legges til grunn for politikkområdet. En gjennomgang av dagens statskirkeordning er gitt i kapittel 3. Kapittel 4 omhandler Gjønnesutvalgets utredning og den brede høringen. Departementets vurderinger av hovedspørsmålene i saken er behandlet i kapitlene 5–7, med en særlig drøfting av grunnlovsspørsmålene, blant annet verdiparagrafen i Grunnloven, den grunnlovsmessige forankringen av Den norske kirke og Kongens kirkestyre, herunder utnevning av biskoper. Finansieringsspørsmålene, kirkegårds- og gravferds-forvaltningen og kirkens lokale organisering er drøftet mer inngående i kapitlene 8–10. Kirkebyggenes og kirkegårdenes betydning som kulturbærere og kulturminner er særskilt gjennomgått i kapittel 11. Økonomiske og adminstrative konsekvenser er omtalt i kapittel 12.

Kapittel 2 Mål for tros- og livssynspolitikken

Det norske samfunnet har de siste tiårene gjennomgått store forandringer. Det er blitt et økende mangfold etnisk, kulturelt og religiøst, og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet er blitt mer synlig. I 1960 var 3,7 pst. av landets innbyggere medlemmer av et annet tros- eller livssynssamfunn enn Den norske kirke. I dag er denne andelen 18,2. Dette økende kulturelle mangfoldet og livssynsmangfoldet har bidratt til at historiske eller tradisjonelle rammer for den generelle tros- og livssynspoltikken er blitt utfordret. I kapitlet understrekes at denne utviklingen har betydning for vurderingene av statskirkeordningen i dag og for utformingen av tros- og livssynspolitikken i bred forstand. I tilslutning til dette understrekes betydningen av tros- og livssynsfrihet, av det offentliges forpliktelse til likebehandling av alle tros- og livssynsamfunn og til å ivareta internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Et sentralt mål for tros- og livssynspolitikken er at den aktivt skal støtte opp om og legge til rette for tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet. Utgangspunktet er at tros- og livssynsmessig mangfold er av grunnleggende verdi for det norske samfunnet. Selv om tro, religion og livssyn kan være kilder til konflikt, skaper tro, religion og livssyn også tilhørighet og representerer samfunnsmessig betydning gjennom den verdi- og tradisjonsformidlingen som skjer. Tros- og livssynspolitikken skal samtidig bidra til å fremme dialog, samarbeid og samhandling mellom tros- og livssynssamfunnene. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for ulikheter og for felles verdier.

Med bakgrunn i de overordnede målene for tros- og livssynspolitikken understrekes det at staten i sin relasjon til Den norske kirke skal respektere kirkens egenart som trossamfunn og legge til rette for at Den norske kirke kan videreføres som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke, med dåpen som eneste medlemskriterium. I Den norske kirke skal det være rom for ulike grader av trosengasjement, ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger, slik at alle medlemmer kan kjenne tilhørighet til sin kirke. I den framtidige kirkeordningen skal kirkens kjennetegn både som trossamfunn og som folkekirke ivaretas.

Kapittel 3 Om statskirkeordningen og Den norske kirke

I kapitlet beskrives statskirkeordningens historie fra den eldste tiden og fram til i dag. I kapitlet gjengis og kommenteres de bestemmelser i Grunnloven som berører staten og Den norske kirke. Det gis en relativt utførlig oversikt over organisasjonsstrukturen i Den norske kirke og dens rettslige grunnlag i den alminnelige kirkelovgivningen og i annet regelverk. Sentrale sider ved Den norske kirkes identitet og oppdrag, foruten ulike perspektiver på Den norske kirke – som statskirke, trossamfunn, folkekirke og lokalkirke – blir også drøftet.

Til slutt i kapitlet drøftes statskirkeordningen i lys av tros- og livssynspolitiske mål. Blant annet blir det understreket at en statskirkeordning stiller særskilte krav til aktsomhet i statens generelle tros- og livssynspolitikk.

Kapittel 4 Gjønnesutvalgets utredning (NOU 2006: 2) og høringen

I kapitlet gjennomgås Gjønnesutvalgets forslag og resultatet av høringen. Gjønnesutvalget presenterer tre alternative hovedmodeller for kirkeordningen. Den norske kirke og kirkeordningens rettslige forankring blir etter disse modellene karakterisert som henholdsvis grunnlovsforankret, lovforankret og selvstendig folkekirke. Et flertall på 18 av utvalgets 20 medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves, hvorav 14 medlemmer anbefaler at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke. Et mindretall på fire medlemmer anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke. Et annet mindretall på to medlemmer anbefaler en fortsatt grunnlovsforankret folkekirke.

Et flertall i utvalget mener at Den norske kirke i hovedsak fortsatt bør finansieres over offentlige budsjetter, med en medlemsavgift i tillegg. Flertallet mener at staten bør ha hovedansvaret for finansieringen av Den norske kirke, herunder et større økonomisk ansvar for kulturhistorisk viktige kirker. Utvalget understreker prinsippet om økonomisk likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn.

Flertallet i utvalget foreslår at kommunene får forvaltningsansvaret for kirkegårds- og gravferdsforvaltningen. Et mindretall mener at dagens forvaltningsordning bør videreføres.

Utredningen fra Gjønnesutvalget ble sendt til høring til ca. 2 500 instanser. 77 pst. av instansene avga uttalelse. Et flertall av de lokale høringsinstansene (menighetsråd, kirkelige fellesråd, kommuner) ønsker å videreføre en form for statskirke som er forankret i Grunnloven. Også mange lokale, men særlig de regionale og sentrale kirkelige instansene, uttaler seg for en endring i eller avvikling av statskirkeordningen. Tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke går inn for avvikling.

Mange av høringsinstansene legger stor vekt på at Den norske kirke må bevares som folkekirke. Svært mange av høringsinstansene vurderer spørsmålet om kirkeordningen i lys av tros- og livssynspolitiske hensyn, blant annet prinsippet om at staten i disse spørsmålene må likebehandle alle tros- og livssynssamfunn og alle innbyggere.

Et flertall av de kirkelige høringsinstansene og kommunene går inn for å videreføre en offentlig finansiering av Den norske kirke, uten medlemsavgift. Tros- og livssynsamfunn utenom Den norske kirke har ulike synspunkter på graden av offentlig finansiering, men understreker generelt at offentlig finansiering må baseres på prinsippet om likebehandling.

Flertallet av kommunene og de kirkelige høringsinstansene går inn for å videreføre den nåværende ordningen med at den lokale kirke (kirkelig fellesråd) som hovedregel er ansvarlig for kirkegårdsforvaltningen. Med unntak av Oslo Katolske Bispedømme mener alle tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke at kirkegårdsforvaltningen bør være en kommunal oppgave.

Kirkemøtets høringsuttalelse er inntatt i sin helhet til sist i kapitlet. Kirkemøtets flertall går inn for at Den norske kirke organiseres som en lovforankret kirke.

Kapittel 5 Departementets forslag i hovedtrekk

Hovedtrekkene i departementets samlede tilråding i saken, slik de er skissert i punkt 1.2.1, er beskrevet mer utførlig i dette kapitlet. Departementet peker innledningsvis på at denne meldingen konsentrerer seg om statskirkeordningen som rettslig størrelse og om det overordnede rammeverket i Grunnloven.

I kapitlet framstilles sentrale momenter i departements vurdering av hovedspørsmålene. Statskirkeordningen ble etablert i en historisk sammenheng som ligger fjernt fra vår virkelighet. Den har blitt justert og tilpasset endrede rammebetingelser gjennom en lang og skrittvis utvikling. Departementet mener at det nå er tid for å gjøre endringer i statskirkeordningen. Samtidig legger departementet til grunn at flere vesentlige elementer i ordningen skal videreføres. Den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008, er i sin helhet tatt inn i kapitlet, jf. boks 5.1.

Kapittel 6 Nærmere om endringer i Grunnloven

Departementets forslag er i samsvar med den politiske avtalen som er gjengitt i kapittel 5. Avtalen inneholder forslag om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27, foruten justeringer av overskriftene til Grunnlovens kapitler A og B. Den inneholder dessuten konkrete formuleringer av nye bestemmelser i §§ 2 og 16. Samtidig sier avtalen at «nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig».

Forslagene innebærer endringer i alle de sju paragrafene som i dag etablerer og regulerer statskirkeordningen. I tråd med avtalen foreslås nye bestemmelser til erstatning for de gjeldende i §§ 2 og 16.

Grunnloven § 2 andre ledd erstattes av en verdiparagraf. Den nye § 16 har en ordlyd som markerer Den norske kirke som folkekirke og kirkens særlige stilling overfor staten. Den inneholder en bestemmelse om at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje med Den norske kirke. Bestemmelsen skal dessuten lovteknisk innledes med bestemmelsen om religionsfrihet, som i dag er plassert i Grunnloven § 2 første ledd.

Kapittel 7 Nærmere om demokratiutvikling og utnevning av biskoper og proster

I kapitlet beskrives grunnlaget for det kirkelige demokratiet i dag, de kirkelige valg, og forsøk og tiltak som har vært iverksatt for å styrke demokratiet. Det understrekes at det er en hovedutfordring å styrke demokratiet i kirken.

Skal Den norske kirke kunne videreføres som en folkekirke som rommer en forsvarlig bredde av ulike teologiske oppfatninger og ulike grader av religiøst engasjement, er det viktig at denne bredden blant annet avspeiles i beslutningsgrunnlaget for utnevninger til de geistlige lederstillingene i kirken, dvs. biskoper og proster. I sammenheng med dette drøftes spørsmål som knytter seg til det kirkelige demokratiet i bred forstand, med særlig vekt på den demokratisering som må til for at Kongens myndighet til å utpeke biskoper og proster skal kunne overføres til andre kirkelige organer. Det vises i denne sammenheng til at en arbeidsgruppe som nylig er nedsatt, skal vurdere tiltak for å styrke det kirkelige demokratiet. Gruppen, som skal legge fram sin rapport i løpet av våren 2008, skal særlig vurdere forslag om hvordan demokratiet kan styrkes gjennom endringer i valgordningene ved de kirkelige valgene 2009–2010. En demokratireform med utgangspunkt i forslag fra arbeidsgruppen forutsettes gjennomført innen utgangen av 2011.

Kapittel 8 Nærmere om finansieringen av Den norske kirke

De offentlige bevilgningene til Den norske kirke summerte seg i 2006 til 3 mrd. kroner. 2 mrd. kroner ble bevilget over kommunebudsjettene og 1 mrd. kroner over statsbudsjettet. Statens utgiftsansvar for Den norske kirke gjelder i hovedsak prestetjenesten og den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen. Kommunenes utgiftsoppgaver gjelder særlig bygging og drift av kirker og anlegg og drift av kirkegårder og gravplasser.

I kapitlet gjennomgås kirkens finansielle ordninger og økonomiske utvikling fram til i dag. Alternative finanieringsordninger for Den norske kirke blir drøftet. Det framholdes at hovedfinansieringen av Den norske kirke over offentlige budsjetter bør videreføres. Medlemsbasert betaling eller en felles livssynsavgift sees ikke som aktuelle finansieringskilder. I dette ligger at tilskuddsordningen til tros- og livssynsamfunn utenom Den norske kirke videreføres som i dag. I kapitlet drøftes også spørsmålet om en endret fordeling mellom staten og kommunene av det finansielle hovedansvaret for kirkens virksomhet. Det framholdes at den offentlige finansieringen av Den norske kirke bør fordeles mellom staten og kommunene som i dag, blant annet fordi en hovedfinansiering over statsbudsjettet vil innebære en sentralisering og bryte med den nære økonomiske sammenheng det alltid har vært mellom kirken og lokalsamfunnet.

I kapitlet omtales også eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Departementet mener at spørsmålet om den framtidige eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles, og at dette spørsmålet da vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.

Kapittel 9 Nærmere om kirkegårds- og gravferdsforvaltningen

I kapitlet drøftes spørsmålet om forvaltningsansvaret for landets kirkegårder. Etter gravferdsloven av 1996 er hovedregelen i dag at den lokale kirken har dette ansvaret. Det redegjøres for drøftingene av dette spørsmålet da gravferdsloven ble behandlet i 1996. Det framholdes at dagens lovgivning balanserer de ulike hensyn som gjelder på området, at lovgivningen åpner for lokalt tilpassede drifts- og forvaltningsformer og at det ikke sees å foreligge tungtveiende grunner for å endre dagens ordninger. Imidlertid skal det gjøres tilpasninger for å ivareta minoritetene.

Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom er tilgjengelige for gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Det skal også arbeides med å utvikle og forbedre den borgerlige seremonien ved inngåelse av ekteskap, herunder en utvidelse av hvem som kan forestå vielsen.

Kapittel 10 Den norske kirkes organisering

Den norske kirke består av 1 278 sokn (menigheter). Soknene utgjør grunnenhetene i Den norske kirke, og har en rettslig og økonomisk selvstendighet. I kapitlet gjennomgås kirkens lokale organisering og de betydelige utfordringer som kirken står overfor på området. Det gis en oversikt over det forsøks- og utviklingsarbeidet som de seneste årene har pågått for å utvikle en mer funksjonell kirkeforvaltning lokalt. Det understrekes at dette forsøks- og og utviklingsarbeidet må fortsette.

Kapittel 11 Kirkene, kirkegårdene og kirkekunsten

Av landets 1 620 kirker er nær 1 000 kirker fredet eller utpekt som kulturhistorisk verdifulle kirker. Som kulturminner og kunstskatter er disse kirkene, med sine interiører og utsmykning, blant de største og mest betydningsfulle fellesverdiene landet har. Departementet framholder at det er viktig å fastholde kommunenes ansvar for vedlikeholdet og driften av kirkebyggene. Uklarheter i ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene vil kunne svekke den samlede innsatsen på feltet. Det understrekes at det viktigste bidraget for å sikre at kirkebyggene blir bevart, er at kommunene er økonomisk i stand til å ivareta sitt ansvar. Blant viktige nasjonale tiltak som gjelder for kirkebyggene spesielt, vises blant annet til rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg og tilskuddsordningen fra Opplysningsvesenets fond til eldre kirker. Spørsmålet om endringer eller utvidelse av de nasjonale tiltakene vil bli vurdert på vanlig måte i budsjettsammenheng. Spørsmålet om å etablere et kulturminnefaglig kompetansesenter innen Den norske kirke vil også bli vurdert.

Departementet går i kapitlet også inn på spørsmål som gjelder eiendomsretten til kirkene. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for endringer på dette området.

Kapittel 12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Hovedsaken i meldingen er hvordan det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke bør utformes i framtiden. De grunnlovsendringene som sees som aktuelle, har ikke økonomiske konsekvenser eller administrative konsekvenser av vesentlig betydning. I meldingen drøftes også spørsmål som ikke direkte følger av grunnlovsspørsmålene. Det gjelder det kirkelige demokratiet, finansieringsordninger, kirkegårdsforvaltningen, kirkens organisering og kirkebyggene. Av tiltak som kan ha budsjettmessige konsekvenser, inngår blant annet tiltak for å styrke det kirkelige demokratiet og en eventuell lovfestet plikt for kommunene til å sørge for livssynsnøytrale seremonirom. De budsjettmessige konsekvensene vil departementet komme tilbake til på vanlig måte i budsjettsammenheng.

Til toppen
Til dokumentets forside