6 Alliert militært samvirke

6.1 Forsvarsplanlegging. Oppfølging av initiativet for forbedret forsvarsevne (DCI)

Forsvarssamarbeidet i NATO er forankret i en kollektiv og løpende prosess, understøttet av en enhetlig og integrert militær struktur som blir vedlikeholdt gjennom felles øvelser og trening. Den generelle sikkerhetspolitiske utvikling har medført flere og mer sammensatte krav til forsvarssamarbeidet og de integrerte militære strukturer. På denne bakgrunn har det vært nødvendig å videreutvikle forsvarssamarbeidet, ikke minst med tanke på deltakelse i ulike typer av fredsoperasjoner og et utvidet samarbeid med aktører utenfor alliansen. Videreutvikling av forsvarssamarbeidet og tilpasning av de militære styrker vil være en kontinuerlig prosess som også vil pågå i årene fremover. Det ligger en hovedutfordring i å favne over et bredere spektrum av oppgaver innenfor en og samme struktur, i en situasjon preget av reduksjoner i nasjonale forsvarsbudsjett, nedbygging av styrker og mindre vilje blant allierte til å øke de nasjonale bidrag til NATOs ulike fellesbudsjett.

Forsvarsplanleggingskomiteen ( Defence Planning Committee, DPC) er det øverste styringsorgan i det forsvarspolitiske samarbeidet i alliansen. Her drøftes de fleste saker som angår forsvarssamarbeidet, med hovedvekt på den kollektive forsvarsplanleggingen. DPC fortsatte i 1999 arbeidet med å tilpasse alliansens forsvarsstrukturer til den nye sikkerhetspolitiske situasjon, i samsvar med det reviderte strategiske konsept. DPC sto også sentralt i arbeidet med å integrere DCI i den årlige styrkeplanprossessen. Forsvarsplanleggingen i NATO ble også i 1999 gjennomført i tråd med forsvarsministrenes rettledning ( Ministerial Guidance, MG). Dette dokumentet angir de overordnede politiske retningslinjer for forsvarsplanleggingen på nivået under det strategiske konsept, gjelder for den neste 6-års perioden og oppdateres hvert annet år, siste gang i 1998 (MG er omtalt mer utførlig i St.meld. nr. 51 (1998/99)).

Forsvarsministrene godkjente våren 1998 styrkemål for perioden 1999-2004, herunder også for de tre landene som ble medlemmer våren 1999. Medlemslandene ble for andre gang vurdert opp mot disse styrkemålene i 1999. Gjennomgangen ble oppsummert i General Report for 1999, og denne innebærer samtidig en godkjenning av de såkalte landkapitler, som er en evaluering av hvordan det enkelte land iverksetter sine styrkemål. Hovedkonklusjonene i General Report for 1999 er at styrkemålene i grove trekk kan sies å være oppfylt, slik at alliansen iallfall i teorien vil være i stand til å løse de ulike typer av militære oppgaver gjennom planperioden. Samtidig kommer det til uttrykk betydelig bekymring over særlig de europeiske alliertes manglende oppfyllelse av viktige styrkemål, spesielt sett i relasjon til behovet for modernisering på en rekke områder. Dette kan få alvorlige følger for alliansens evne til å løse de oppgaver den er satt til i fremtiden. Mange av de manglene som ble identifisert innarbeides nå som DCI-relaterte styrkeforslag for 2001-2006.

Det er i NATO opprettet en egen styringsgruppe ( High Level Steering Group - HLSG) som skal koordinere gjennomføringen av DCI. Dette er en midlertidig gruppe med et mandat på 24 måneder som er opprettet for å sikre initiativet særlig oppmerksomhet i startfasen. Den er ledet av NATOs visegeneralsekretær og består av nasjonale representanter fra medlemslandenes forsvars- og utenriksdepartementer. HLSG rapporterer til det nordatlantiske råd (NAC). Både NATOs organer og medlemsnasjonene vil delta i det konkrete arbeidet med iverksettingen av DCI. Ettersom arbeidet i HLSG skal sluttføres sommeren 2001 vil det allerede på dette tidspunkt være nødvendig å arbeide videre for å finne mekanismer for videreføring av gruppens arbeid. Målsetningen er at DCI skal innarbeides i alliansens forsvarsplanlegging og prosjekter. Dette vil blant annet bli gjort i de organer som er opprettet for å håndtere det løpende forsvarssamarbeidet i alliansen.

DCI vil påvirke utviklingen av det norske Forsvaret. Initiativet medfører betydelige ressursmessige utfordringer, men vil samtidig være en viktig katalysator for nødvendig modernisering og endring. DCI er derfor like mye en langsiktig rettesnor og «reiseplan» som det er krav som skal oppfylles på kort sikt. Norsk forsvarsplanlegging foregår i nært samarbeid NATOs styrkeplanprosess. I denne koordinerte planleggingen presenterer NATO styrkemål og krav overfor medlemslandene. Som tidligere nevnt innarbeides DCI-tiltakene i styrkeplanprosessen, og mye arbeid er allerede utført for å harmonere DCI med NATOs planleggingsregime. Denne prosessen vil være den mest sentrale i koplingen mellom DCI og nasjonal iverksetting.

6.2 Kjernefysisk planlegging

Den kjernefysiske planlegging skjer i Nuclear Planning Group (NPG), hvor forsvarsministrene drøfter spørsmål knyttet til kjernevåpnenes rolle i alliansen, inkludert kjernefysisk rustningskontroll. Alle NATO-landene, med unntak av Frankrike, er med i NPG-samarbeidet. Det løpende samarbeid i alliansen omkring disse spørsmålene foregår i den såkalte stabsgruppen under NPG, samt i en høynivågruppe som er det fremste rådgivningsorgan for NPG. Det er to forsvarsministermøter i året i NPG.

I 1999 har arbeidet i NPG særlig omhandlet fortsatt sikring av kjernevåpen i fred og konflikt, herunder håndtering av år 2000-problematikken, sistnevnte også i samarbeid med Russland. Spørsmål relatert til kjernefysisk rustningskontroll og ikke-spredning, og utviklingen i russisk kjernefysisk doktrine, strategi og strukturer har også stått sentralt. Oppfølging av Washington-erklæringen fra april 1999, som blant annet tar til orde for økt innsats mht. tillitsskapende tiltak, ikke-spredning og nedrustning har vært en viktig del av NPGs arbeid i 1999. Endelig har NPG også fokusert på hvordan man skal håndtere den økte trussel fra såkalte «røverstater» som har, eller er i ferd med å utvikle ballistiske raketter.

6.3 Alliert øvings- og treningsaktivitet

Forsvarets øvelsesvirksomhet skal bidra til å sette freds- og krigsorganisasjonen i stand til å løse de oppdrag den kan bli stilt overfor i fred, krise og krig. Øvelsesvirksomheten skal forbedre Norges evne til styrkeoppbygging og til å motta allierte forsterkninger. Samtidig må øvelseskonseptet ses i sammenheng med ønsket om at Norge fremstår som en troverdig deltaker i flernasjonale styrker og i internasjonale operasjoner.

Øvelsesaktiviteten i 1999 holdt seg omtrent på samme nivå som i 1998. Norge var vertskap for to internasjonale øvelser, hvorav Battle Griffin var den største NATO-ledede feltøvelsen i Norge på mange år. Til sammen deltok 8 land med ca. 27 000 soldater. Battle Griffin ble gjennomført som en såkalt kombinert og felles feltøvelse, dvs. at den kombinerte ulike våpengrener med internasjonal deltakelse. Øvelsen ble gjennomført med bakgrunn i et artikkel 5-scenario. En viktig målsetting var å øve de amerikanske marineinfanteristyrkene i forbindelse med innsetting av forsterkninger til Norge. Fra norsk side var det i tillegg viktig å øve forflytning av 6.divisjon fra Troms til Trøndelag. Videre ble det lagt stor vekt på å øve deler av Totalforsvaret. I forkant av Battle Griffin fant øvelse Affirmative Alert sted. Øvelsens målsetting var å øve innsetting av forsterkningsstyrken NATO Composite Force (NCF) i Nord-Norge. Styrken bestod av en amerikansk og en tysk artilleribataljon.

Som følge av NATOs engasjement på Balkan, ble noen av forsvarssjefens prioriterte øvelser i 1999 kansellert. I tillegg ledet arbeidet med å oppgradere F 16 til visse problemer for Luftforsvaret med å delta på alle øvelsene. På den andre siden må det presiseres at det manglende øvelsesutbyttet i stor grad ble kompensert gjennom krisehåndtering, planlegging av og deltakelse i de militære operasjonene på Balkan. Et viktig supplement, om enn ikke noen erstatning for øvelser, er alliert trening. Treningsaktiviteten i Norge ble i 1999 betydelig redusert i forhold til 1998, fra ca. 13 000 til ca. 5000. Høsten 1999 kunngjorde den britiske forsvarsministeren at all trening i landet med Royal Marines ville bli kansellert i 2000 på grunn av engasjementet på Balkan.

Blant annet på bakgrunn av endrede øvelsessykluser i NATO og stadig strammere øvelsesbudsjetter, har Forsvaret fokusert på tiltak som kan bidra til å opprettholde interessen for nordområdene når det planlegges for øvelser og trening. Utfordringen blir å legge til rette for konkurransedyktige øvelses- og treningsaktiviteter, med vekt på deltakelse fra våre viktigste allierte. Både øvelser og trening, spesielt i nord, er gunstig for å forberede de allierte styrkene på klimaet vårt, ikke bare med tanke på forsterkninger til Norge, men også med hensyn til innsetting andre steder med krevende klimatiske og/eller topografiske forhold. For å opprettholde deltakelsen i øvelser og trening, er tre leire øremerket for alliert trening. Disse leirene har kapasitet til å ta imot allierte styrker av bataljons størrelse, noe som er av stor betydning i forhold til våre viktigste alliertes behov. Forsvarets øvrige leire benyttes også i forbindelse med allierte øvelser og trening, men disse har kun kapasitet til mindre avdelinger. De allierte som trener i Norge i dag, gir uttrykk for tilfredshet med forholdene. I tillegg har Forsvaret satset sterkt på å utvikle en større årlig nasjonal øvelse, Joint Winter, med alliert deltagelse. Øvelsen omfatter en rekke mindre øvelser som er slått sammen, og den tar sikte på å integrere alliert deltakelse i artikkel 5-situasjoner. Den første øvelsen ble gjennomført i mars 2000.

6.4 Fellesfinansierte ressursprogrammer

NATO-rådet godkjente i desember 1999 årsrapporten for arbeidet med NATOs felles ressursprogrammer. Rapporten gir en oversikt over de hovedutfordringer som er knyttet til ressursbehovene på drifts- og investeringssiden, henholdsvis militærbudsjettet og investeringsprogrammet for sikkerhet.

På driftssiden er rammene for budsjettet fortsatt sterkt presset, og behovet for driftsmidler er økende, bl a som følge av NATOs bruk av felles ressurser i pågående militære operasjoner og driften av fredshovedkvarterene og felles luftforsvarssystemer. Budsjettaket for 2000 er fastsatt til 206,4 MNAU. 1

Dette innebærer en økning på om lag 10 % fra foregående år. I motsetning til 1998 viser rapporten for 1999 en markant økning i bruk av investeringsmidler. Forbruket i 1999 ble tilnærmet lik nasjonenes bidrag til investeringsprogrammet (183,5 MNAU). Denne tendensen vil vedvare, og det forventes at bidraget langt på vei blir fullt utnyttet i 2000. Med bakgrunn i de omfattende investeringsprosjekter som er planlagt innenfor programmet, vil det være behov for å øke nasjonenes bidrag i 2001. Flere land vil trolig motsette seg en slik økning, og resultatet kan bli en omprioritering innenfor investeringsprogrammet eller at prosjekter forsinkes i påvente av finansiering. Tiltak for å følge opp resultater fra toppmøtet i Washington i 1999, blant annet Initiativet for forbedret forsvarsevne (DCI), forventes å få innvirkning på nasjonenes vilje til å øke eller fryse kommende års budsjetter, men hvordan oppfølgingen av DCI vil påvirke ressurstilgangen til de fellesfinansierte programmene er i dag vanskelig å anslå.

Presset på driftssiden vil være en hovedutfordring på ressurssiden i de nærmeste år som må møtes med kostnadsreduserende tiltak og/eller økte budsjettrammer. Flere nasjoner har uttrykt bekymring for den anstrengte situasjonen på militærbudsjettet, og fra norsk side har man vært åpne for en økning av budsjettet blant annet som følge av NATOs utvidelse. Dette har ikke fått full tilslutning fra alle medlemslandene i alliansen. På investeringssiden er situasjonen vesensforskjellig, idet ressursene som nasjonene har stilt til disposisjon for NATO ikke er utnyttet fullt ut. Mindreforbruket skyldtes dels den betydelige nyorientering av programmet på 90-tallet og dels at det er en stor treghet med hensyn til godkjenning og implementering av nye prosjekter. Det forventes en økning av behovene for investeringsmidler på sikt (2002 - 2007), særlig på grunn av videreutvikling av NATOs kommando-, kontroll- og informasjonssystemer og modernisering av luftforsvarssystemer. Det arbeides aktivt med å forbedre prosessen for behandling og gjennomføring av de fellesfinansierte prosjektene. Norge er en av pådriverne i dette arbeidet.

6.5 Forsvarsmateriellsamarbeidet

Det er bred enighet i NATO om at resultatene av forsvarsmateriellsamarbeidet ikke er gode nok. Dette skyldes hovedsakelig interessemotsetninger mellom medlemslandene, særlig av industriell karakter. Samarbeidsformer og organisering kan likevel alltid forbedres. Conference of National Armaments Directors (CNAD) avsluttet derfor i 1999 en vurdering av hvordan samarbeidet kan rasjonaliseres og effektiviseres.

Vurderingen konkluderer med at NATOs behov må settes i sentrum for det fremtidige forsvarsmateriell- og teknologisamarbeidet. Samarbeidet skal primært bidra til å oppfylle alliansens felles målsettinger og behov. Dette betyr at individuelle nasjonale ønsker kommer mer i bakgrunnen enn tidligere. Nye prosedyrer for koordinering og informasjonsutveksling skal tilrettelegge for etablering av samarbeidsprosjekter på et tidligere tidspunkt i anskaffelsesprosessen. Industrien vil bli trukket inn på et tidligere stadium, og i større utstrekning, enn i dag. Samspillet mellom materiellsamarbeidet og andre fagområder i NATO, som styrkeplanlegging og fellesfinansierte investeringer, vil bli justert for å fremme helhetlige tilnærminger og integrerte løsninger. Det er videre utarbeidet en revidert strategi for forsknings- og teknologisamarbeidet. Strategiens hovedmålsetninger er å sikre at NATO er i besittelse av den fremste vitenskapelige og tekniske kompetanse, og at kompetansen løpende kan tilpasses alliansens utvikling og behov.

Arbeidet med å skaffe alliansen en kapasitet for flybåren bakkeovervåkning fortsatte i 1999. Det foreligger to systemkandidater, men ingen av disse har foreløpig tilstrekkelig støtte til å bli realisert. Konkurransen mellom de to har hemmet fremdriften i programmet og har vanskeliggjort en felles løsning.