8 Andre spørsmål

8.1 Samarbeid om sivil beredskap

NATOs overordnede komite for sivilt beredskap ( Senior Civil Emergency Planning Committee, SCEPC) er ansvarlig for den sivile beredskapsplanleggingen i NATO. De nasjonale lederne for den sivile beredskapen i allianselandene møtes to ganger årlig i SCEPC i plenumssesjon. Norge er her representert ved Direktoratet for sivilt beredskap. I disse møtene godkjennes strategidokumenter, og det forberedes saker for endelig vedtak i NATOs råd. SCEPC møter også fast en gang i måneden. Her er Norge vanligvis representert ved Norges faste delegasjon til NATO. Under SCEPC er det ni fagkomiteer som dekker samarbeidet innen blant annet transportplanlegging, kommunikasjon, forsyningsberedskap og sivilforsvarssamarbeid. Norge er representert i alle komiteene ved relevante fagmyndigheter.

Arbeidet i SCEPC og de underliggende fagkomitéene styres av et sett med politiske retningslinjer ( Ministerial Guidance). I henhold til de gjeldende retningslinjene fra 1996 er de overordnede målene for det sivile beredskapssamarbeidet i NATO å støtte de tiltak alliansen har for kriseforebygging og krisehåndtering, støtte og samarbeide med det militære i fred, krise og krig, sikre styresmaktene, verne innbyggerne og sikre et akseptabelt nivå på det økonomiske og sosiale livet i krise og krig, samt å gi råd til alliansen i saker som har innvirkning på den sivile beredskapen. Når det gjelder krisehåndtering, planlegger alliansen for et spekter av uoversiktlige kriser fremfor et massivt angrep. Disse retningslinjene, som opprinnelig ble vedtatt for årene 1997-1998, ble forlenget i påvente av vedtagelsen av det nye strategiske konseptet og gjennomgangen av rammene for den sivile beredskapsvirksomheten i NATO.

For å reflektere den omstillingen alliansen har gjennomgått de senere årene, er NATOs oppgaver knyttet til katastrofe- og krisehåndtering og samarbeid med landene i Partnerskap for fred (PfP) gitt en mer fremtredende rolle i det strategiske konseptet fra 1999. Dette er en videreføring av utviklingen av et nytt krisehåndteringsopplegg rettet mot fredskriser. På bakgrunn av dette er det iverksatt et arbeid med å gjennomgå retningslinjene for NATOs sivile krisehåndteringsarbeid. Som et utgangspunkt for arbeidet er det identifisert enkelte satsingsområder som vil ligge til grunn for vurdering av bl.a. den tradisjonelle komitestrukturen og utarbeidelsen av en ny Ministerial Guidance.

Sivil støtte til NATOs militære operasjoner er en av kjernefunksjonene for det sivile kriseplanleggingsarbeidet i NATO. Dette er utvidet til å ikke bare gjelde tradisjonelle militære operasjoner, men også støtte til fredsbevarende operasjoner. Etter erfaringene fra Bosnia og Kosovo er det et ønske om å utvide bruken av de ressursene sivile eksperter representerer, bl.a. ved å utvikle felles retningslinjer og ved å trekke sivile eksperter mer inn i planlegging og øvelser med de militære myndigheter. Et nærmere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter for å støtte opp om humanitære sider ved fredsoperasjoner, samt konsekvenshåndtering og skadebegrensning etter bruk av masseødeleggelsesvåpen, er områder som også diskuteres. Et ytterligere prioritert område er samarbeid med partnerlandene. Det har de senere årene blitt en stadig viktigere del også av det sivile beredskapssamarbeidet i NATO.

Sivil beredskap er det største ikke-militære programmet innenfor PfP, og individuelle partnerskapsprogrammer som er inngått til nå har omfattet saker som katastrofeforebygging, lovgivning og sivile aspekter ved krisehåndtering, humanitær hjelp og sivilt-militært samarbeid. Så langt har partnerskapssamarbeidet i stor grad skjedd i form av møter og seminarer, blant annet holder SCEPC møter både i alliert og i EAPC-format. Møter i de ni fagkomiteene og NATOs kursvirksomhet om sivilt beredskap og sivilt-militært samarbeid er også åpnet for deltakere fra partnerlandene. Enkelte av kursene blir også holdt i partnerlandene. Det er imidlertid en utfordring fremover å bringe samarbeidet over på et mer konkret og praktisk plan, og å finne ressursmessig dekning for et stadig nærmere samarbeid med partnerlandene.

Etter russisk initiativ innenfor rammen av PfP, vedtok EAPC-ministrene i 1998 å etablere Det euroatlantiske koordineringssenter for katastrofebistand ( Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre, EADRCC). Koordineringssenteret ble åpnet i juni 1998 og er bemannet med personell fra NATOs internasjonale stab, alliansens medlemsland og fra partnerlandene. Hensikten med senteret er å koordinere katastrofehjelp gjennom allierte kanaler både til NATO-land og partnerland. Ved etableringen har det blitt lagt stor vekt på at NATOs bistand ved fredstidskatastrofer skal skje i nært samråd med FNs bistandsorganisasjoner.

På anmodning fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR), ble senteret rett etter åpningen dratt aktivt inn formidling av hjelpemateriell til Albania, på grunnlag av den humanitære krisen i og omkring Kosovo. Da NATOs luftkampanje startet 24. mars 1999, ble aktiviteten ved EADRCC utvidet og forsterket innen fire hovedområder. Senteret fungerte som et humanitært knutepunkt for landene i EAPC, det ble formidlet forespørsler og tilbud om humanitær bistand, og det ble gitt støtte til FNs høykommisær for flyktninger. Å opprettholde kontakt med ulike NATO-organer, SHAPE og andre organisasjoner var også en av senterets oppgaver. Personellmessig ble EADRCC forsterket av sivile eksperter. Fra norsk side bidro tre luftfartseksperter til senterets virksomhet.

I forbindelse med overgangen til år 2000 hadde EADRCC en rolle som kontaktpunkt og informasjonsformidler til EAPC-landene, samtidig med å ivareta sine normale oppgaver i å formidle bistand ved eventuelle kriser. Senteret ble i denne sammenhengen forsterket med en representant fra Direktoratet for sivilt beredskap.

I tilknytning til EADRCC er det også tilrettelagt for katastrofebistand fra en internasjonalt sammensatt innsatsenhet ( Euro-Atlantic Disaster Response Unit, EADRU). Enheten skal være en ikke-stående, multinasjonal sammensetning av sivile og militære elementer som er frivillig innmeldt av EAPC-land. Innsatsen skal primært skje innen EAPC-området etter anmodning fra mottakerlandet, og enheten vil være underlagt mottakerlandets myndigheter og ledelse. Rent unntaksvis vil det etter en politisk beslutning i EAPC, og etter anmodning fra FN, kunne være aktuelt å yte katastrofebistand utenfor EAPC-området.

8.2 Samarbeid om miljøspørsmål

Miljøkomiteen i NATO ( Committee on the Challenges of Modern Society, CCMS ) er sentral i det allierte samarbeidet på det ikke-militære området, og er alliansens forum for å ta opp miljø- og samfunnsutfordringer. Arbeidet i CCMS er i første rekke konsentrert om pilotstudier som varer fra to til fem år. Norge har tatt initiativ til også å innføre nye samarbeidsformer, som korte ad hoc-prosjekter og faglige temamøter, der en ønsker å oppnå en målrettet overføring av erfaring og kunnskap, spesielt fra NATO-land til partnerland. I 1999 har komiteen, i tillegg til den tradisjonelle prosjektvirksomheten, spesielt arbeidet i forhold til landene rundt Det kaspiske hav og Svartehavet gjennom større temaseminarer. Norge har blant annet deltatt i tilknytning til vurdering av miljørisiko ved bygging av oljeledning i Georgia og Aserbajdsjan. CCMS har spilt en aktiv rolle i dette området, noe som har bidratt til å høyne komiteens profil både innen NATO og for øvrig.

Etter initiativ fra Tyskland er det igangsatt et arbeid for å revidere komiteens mandat slik at det bedre reflekterer komiteens prioriteringer og aktiviteter. En uformell arbeidsgruppe, ledet av Norge, vil i 2000 legge frem et forslag til revidert mandat samt en vurdering av den fremtidige tilgangen på økonomiske og menneskelige ressurser til komiteens prosjekter. Det arbeides videre med mulighetene for å etablere et mer fokusert prioriteringsgrunnlag for nye initiativ som kan styrke samarbeidet og innsatsen på nøkkelområder som miljøsikkerhet og miljøeffekter av tidligere og ny forsvarsvirksomhet. Fra norsk side er det lagt vekt på å styrke komiteens unike rolle som rammeverk for internasjonalt samarbeid om utfordringer knyttet til miljø og forsvar i vid forstand. I det videre arbeidet i komiteen vil Norge arbeide aktivt for etablering av prosjekter som kan bidra til kunnskapsutvikling som er politisk relevant både for NATO og for medlemslandene.

8.3 Vitenskapssamarbeidet

Samarbeid med partnerlandene på det sivile området er kjernen i NATOs vitenskapsprogram. I 1999 samarbeidet over 13 000 forskere fra NATO og partnerland i felles forskningsprosjekter, seminarer, studier og gjennom NATOs stipend og utvekslingsprogram. Målsetningen med programmet er å stabilisere vitenskapsmiljøer i partnerlandene og fremme samarbeid og tillit mellom EAPC- landene.

Samarbeidet med partnerne består av fire ulike delprogram: stipendordning for unge forskere, støtte til felles forskningsprosjekt, støtte til infrastruktur i forskningsmiljøene og støtte til anvendt vitenskap og teknologi. Andelen av stipendiater fra partnerland er økende. Om lag halvparten av stipendiatene som deltok i NATOs stipendordning kom fra partnerland i 1999. I år 2000 vil denne andelen øke ytterligere ettersom NATO har satt 75 % som mål for partnerlanddeltakelse. Fra 2000 vil kun forskere fra partnerland ha tilgang til de stipendmidlene Norge stiller til rådighet, i tråd med siktemålet om å oppmuntre til økt deltakelse i stipendordningen fra partnerlandene.

Til tross for betydelige nedskjæringer i NATOs budsjett for vitenskapssamarbeid, utgjør vitenskapskomitéen fortsatt den største sivile budsjettposten. Vitenskapsprogrammet er også det sivile program som yter mest penger til partnerrettet aktivitet. Det er stor og økende interessen for deltakelse fra partnerlandenes side. Av 1500 søknader til fellesprosjekt med partnerne i 1999, fikk en av tre søkere støtte over NATOs budsjett. Når det gjelder anvendt forskning og teknologi fikk bare 8 % av de 1500 søkerne støtte til sine prosjekter. NATO vurderer å utvide stipendprogrammet for forskningsinstitusjoner til også å omfatte industrien. Hensikten med å utvide ordningen er å fremme teknologisk overføring fra akademiske institusjoner til industrien. Norske myndigheter stiller seg positive til en slik videreutvikling av stipendordningen.

Vitenskapskomitéen møtes i EAPC-format med partnerlandene i ett av sine to årlige plenarmøter. I 1999 ble møtet på høsthalvåret avholdt i Bucuresti, Romania. Dette var første gangen et partnerland stod for organiseringen av et møte i NATOs vitenskapskomité.

8.4 Informasjonsvirksomheten

Presse- og informasjonstjenesten i NATO-hovedkvarteret produserer et omfattende informasjonsmateriale på ulike språk og administrerer et besøksprogram som hvert år fører tusentalls gjester til Brussel. Arbeidet i 1999 var preget av NATOs 50-års jubileum og av den nødvendige ekstra innsatsen for presse- og mediekontakt som aksjonen i Kosovo medførte.

Informasjonsvirksomheten overfor partnerlandene gis høy prioritet fra NATOs side. Alliansen har opprettet såkalte kontaktambassader i partnerlandene, det vil si en alliert ambassade som har som funksjon å bistå NATO i informasjonsarbeid overfor lokale myndigheter og andre nøkkelinstitusjoner og personer, samt å bistå NATO i forbindelse med besøk til og fra partnerlandet. Den norske ambassaden i Vilnius er kontaktambassade for NATO i Litauen. NATOs informasjonskontor i Kiev, som åpnet i 1997, har vært en suksess. NATO har også vedtatt å opprette et tilsvarende kontor i Moskva, men dette har ennå ikke latt seg realisere.

I tillegg til NATOs eget informasjonsarbeid gir også Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og NATO-delegasjonen informasjon om NATO til det norske samfunnet. Størstedelen av informasjonen om NATO i Norge blir kanalisert gjennom Den norske Atlanterhavskomitéen og Folk og Forsvar. Begge organisasjonene arrangerer hvert år tallrike generelle og tematiske seminarer, konferanser og studieturer og utgir magasiner, tidsskrifter og større publikasjoner om sikkerhetspolitiske spørsmål.