4 Nærmere om overenskomstens hovedinnhold
Overenskomsten fastsetter en grenselinje mellom partenes deler av kontinentalsokkelen og fiskerisonene (Fiskevernsonen ved Svalbard og den eksklusive økonomiske sonen ved Grønland) i farvannet innenfor 200 nautiske mil fra grunnlinjene. Det totale havområdet der partenes 200 milssoner overlapper, og som vil bli avgrenset gjennom denne overenskomsten, er ca 150 000 kvadratkilometer og illustrert på figur 4.1. Lengden på grenselinjen er ca 800 kilometer, se kartvedlegget i overenskomsten.
Figur 4.1 Angjeldende havområde med inntegning av de overlappende 200 milsoner og avtalens grenselinje.
Kilde: Statens kartverk
Overenskomsten regulerer ikke avgrensningen av norsk og dansk/grønlandsk kontinentalsokkel som ligger utenfor 200 nautiske mil fra kystene. Dette vil partene komme tilbake til i forbindelse med fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrenser i samsvar med FNs havrettskonvensjon av 1982. Etter Konvensjonen skal kyststater som har krav på sokkel utover 200 nautiske mil legge frem dokumentasjon for Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser (CLCS). Denne skal ta stilling til dokumentasjonens vitenskapelige holdbarhet og gi anbefaling om hvordan sokkelens ytre grense skal trekkes. Både Norge og Danmark har krav på kontinentalsokkel utover 200 nautiske mil som vil måtte dokumenteres overfor Kontinentalsokkelkommisjonen. Man vil i denne forbindelse måtte komme tilbake til den bilaterale grensedragningen i de områder utover 200 nautiske mil hvor Danmark og Norge eventuelt vil ha overlappende krav.
Videre regulerer overenskomsten, i samsvar med det som er vanlig i avgrensningsavtaler, fremgangsmåten dersom det konstateres mineralforekomster, typisk olje eller gass, som strekker seg over begge sider av grenselinjen.
Fiskerisamarbeidet i området er alt regulert gjennom avtalen av 9. juni 1992 mellom Norge og Grønland/Danmark om gjensidige fiskeriforbindelser (se punkt 2 ovenfor), og er ikke spesifikt omtalt i overenskomsten.